Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Transkript

1

2 Helga Flatland Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

3 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Til mamma

5 Tarjei

6 Han kan ikke føle beina sine, og han kan ikke se og ikke høre. Han tror ikke at han skal dø, han kjenner jo fremdeles pulsen i halsen. Hadde han bare hatt vann, for tørsten gjør at strupen vil sprekke og magen vrenger seg av mangel på væske. Han husker ikke hva de er lært opp til i slike situasjoner. Skal han ligge rolig, skal han bevege på seg, skal han rope på hjelp? Han prøver å åpne munnen, men får det ikke til, og den lille bevegelsen med tunga får det til å sildre varmt nedover halsen. Han har noe vått i bakhodet og i tinningen også, og noe renner fra øynene. Han må få av seg klærne, det er så varmt. Han kan ikke bevege seg. Det er så varmt det er så varmt det er så varmt. Det er så varmt. Pinseaften 1996 og den varmeste dagen noensinne. Det er som om denne dagen og kvelden, er noe jeg har opplevd hvert år så lenge jeg kan huske og fram til nå. Jeg er alltid 12 år og varm og Julie ligger to og en halv meter fra meg i loftsrommet vi delte til jeg var 13 og

7 Julie 15. Samtidig er det som om livet mitt begynte da, denne kvelden. Ingrid hadde sagt det til mamma over gjerdet tidligere på dagen, mens mamma forgjeves hadde forsøkt å få plantene til å ta til seg vann. Hun hadde kjøpt en helt spesiell type ekstra næringsrik blomsterjord, men den kunstige jorden ble seig og plastikkaktig i heten, så alt vannet fløt på overflaten. Det er varmerekord i dag, sa Ingrid. Her. I bygda. Det er den varmeste dagen i Norge i hele historien, og varmest er det her, sa Ingrid. Når vi skal legge oss den kvelden har vi hver vår våte klut på panna, og bare et laken til dyne. Vi ligger under hvert vårt vidåpne vindu, og mamma har satt alle dører i hele huset åpne i et fåfengt forsøk på gjennomtrekk. «Lukk igjen øynene når du skal sove, Tarjei,» sier Julie, som så mange ganger før. «Men da får jeg jo ikke sove,» sier jeg. Det er sant. For å få sove må jeg se på den lille flekken med avskallet maling, som i mange drømmer blir til forskjellige vesener. Og jeg må se på den helt til jeg ikke merker at jeg ser på den lenger, helt til jeg sovner. «Alle lukker øynene når de skal sove. Og jeg føler at du stirrer på meg,» sier Julie. «Det gjør jeg ikke, jeg ser deg jo ikke over sengekanten engang,» sier jeg. «Jeg sa at jeg føler det.» «Så snu deg da.» «Men jeg må ligge denne veien for å få sove.» «Ja, og jeg må ligge med øynene åpne for å få sove.» «Du er ikke normal, vet du det?» «God natt,» sier jeg. «Homo,» sier Julie. Hun snur seg mot veggen og jeg tror hun smiler.

8 Gården vår, gården til pappa, ligger så nær nabohuset at jeg uten problemer kan se Ingrid bøye seg for å ta ut fisken av ovnen. Jeg ser at de har fisk til middag, jeg lukter det gjennom det åpne vinduet. Hun har dekket på bordet til seg og Jon Olav. Jeg sitter i vinduskarmen vår, det lukter hegg i hele huset etter at Julie har hentet de store hvite blomstene på kirkegården og satt dem i vaser over hele huset. Lukten er sommer, den er Julie og den er huset vårt. Det er fremdeles varm sommer, jeg er fremdeles 12. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på, Julie sitter innelåst på rommet vårt og vil ikke slippe noen inn. Mamma er i hagen, alltid i hagen, fremdeles med hendene i jorden, fremdeles med et håp om at i alle fall ringblomstene vil overleve denne sommeren. Pappa sitter i stua og ser på Dagsrevyen, drikker øl fra boksen og har små sår i hele ansiktet etter løpeturen han tar hver uke i skogen, alltid utenfor stien, mellom grantrærne som risper ham i ansiktet. Han sier at det beste med hele turen er når han kommer ut igjen på veien og svetten renner ned i sårene og svir. Da kjenner han at han lever. Selvskading, sier Julie. Pappa blir sur og sier at hadde hun bare blitt med så hadde hun skjønt hva han mente. Jeg skjønner hva du mener, sier Julie. «Tarjei,» roper pappa fra stua, mot TV-en. «Ja,» sier jeg og fortsetter å se mot Ingrid og Jon Olav som spiser middag. «Tarjei, kom hit litt,» sier pappa. Jeg går inn i stua. Furupanel på veggene, gule av piperøyken til pappa, de årlige peisnedslagene fordi ingen var hjemme da feieren kom fordi mamma har kastet varselet i sin maniske rydding, og av hennes kjederøyking om nettene. «Hva er det?» sier jeg.

9 «Har du planer i morgen?» Han smiler, det er ikke et spørsmål. Jeg har ingen planer, og svarer ikke. «Vil du være med og jobbe? Du kan få kjøre, hvis du vil.» Han mener med traktoren. Han mener at vi skal pløye jordet vårt, like ved det store hvite huset til Kristian. Jeg føler meg alltid så liten når jeg må være med pappa, som hvert år plukker store steiner som på en måte jeg aldri har skjønt kommer tilbake og opp til overflaten hver vår pløyer og harver og sår og slår jordet. Han pleier det jordet som mamma pleier hagen. Men han får det til. Det vokser, og han høster. Og dyrene spiser. Og blir hentet av den store slaktebilen, som likevel er for liten til de store oksene som stamper og bråker og skjønner, og de blir skutt i hodet og drept og spist. Og jeg klarer ikke spise oksekjøtt. Ikke etter at vi slaktet en syk okse hjemme, og pappa lagde biff og kjøttdeig som smakte sykdom og død. «OK,» sier jeg. Finner ikke på en unnskyldning. Og jeg har ikke samvittighet til det heller. Men gruer meg til å skulle ha kontroll på den store traktoren som er så sterk og skummel at jeg av og til føler at den har sin egen vilje og kan kjøre av gårde med meg når som helst. Julie og jeg er de eneste vi kjenner i bygda som ikke snakker dialekt. Jeg har prøvd, og jeg kan, men ordene høres rare og unaturlige ut med min stemme. På klassetur i Oslo i fjor høst var vi på museum, vi ble delt inn i par. Damen som viste Kristian og meg rundt spurte hvor Kristian kom fra. Da skal jeg vise deg noe morsomt, sa hun da Kristian svarte. Vi gikk inn til det innerste rommet og hun viste oss et stort bilde av fjell og dal og innsjø. Hun viste oss et bilde av bygda. Se her, ser du

10 hvor dette er? Ja, sa vi i kor. Damen så på Kristian, ikke på meg. Så ga hun ham et postkort med samme motiv. Resten av dagen snakket jeg også dialekt hvis noen andre hørte oss. Men ingen spurte hvor jeg kom fra. Høstregnet gjør elva stor, den buldrer gjennom dalen og ødelegger vannpumpa til Johan. Det året jeg ble født, i 1984, døde det en mann i høstflommen nettopp fordi han skulle ta opp metallrøret som forsynte jordet hans med vann. Det er en veldig rar historie, for selv når elva blir stor, er den fremdeles ikke mer enn en meter dyp. Kanskje han fikk slag eller hjerteinfarkt av det kalde vannet. Julie sier at han tok livet sitt og druknet seg. Hun sier også at hun hver høst ser gjenferdet hans i elva. Han ser på henne, og ut av øynene renner det svart blod. Det er sorg, sier Julie. Skolen har begynt igjen, og Julie, Kristian og jeg går hjem fra skolen, langs elva, mens Julie forteller historien om mannen som druknet seg. Store trailere dundrer forbi oppe på hovedveien, på vei til et sted med hav, pappa er hjemme og skifter til vinterdekk når vi kommer hjem. «Kom hit, Tarjei,» sier han. Julie går rett inn. «Nå kan du få skru til skruene,» sier han. «Hæ?» sier jeg. «Jeg har festa dekka og satt på skruene, men jeg har ikke strammet dem. Du som er så sterk kan vel stramme dem for meg?» Han ler, går mot låven og tar store skritt oppover innkjørselen som blir leirete i høstregnet. Jeg er våt til skinnet fordi mamma i morges ikke sa at jeg skulle ha på meg regntøy, og jeg demonstrativt gikk ut i regnet i tynn olajakke og joggesko. Jeg fester skruene, strammer så knokene blir hvite og kinnene varme. Hvis de ikke er festet godt nok, kommer