Kan EU-fisket reddes NEI TIL EUS SKRIFTSERIE AV DAG SEIERSTAD

Transkript

1 Kan EU-fisket reddes NEI TIL EUS SKRIFTSERIE AV DAG SEIERSTAD

2 Kan EU-fisket reddes? Av Dag Seierstad Nei til EU Skriftserien

3 2003 Nei til EU / Dag Seierstad Layout/design: Petter Andresen Trykk: BK Grafisk AS Printed in Norway ISSN Opplag Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass Oslo Telefon: Telefaks: E-post: neitileu@neitileu.no 2 Skriftserien 1-03 Nei til EU

4 Innhold 1. Kan EU-fisket reddes...side 4 2. Striden mellom Spania og Fischler Overnasjonal fiskeripolitikk og nasjonale politikere Spania tapte første runde En ny fiskeripolitikk? Tomt for torsk i Nordsjøen? Når EU betaler for å fiske havet tomt Annerledeslandet Namibia EUs fiskeripolitikk: En historikk Utviklingen av fiskeriene til EU Tilstanden for verdens fiskerier Ikke mer fisk, men stadig flere fiskere Blir det igjen noe fisk?...28 Nei til EU Skriftserien

5 1. Kan EU-fisket reddes? Det kan virke besnærende at ressurser som krysser nasjonale grenser, slik fisk lett gjør, forvaltes best om de kan forvaltes overnasjonalt. Til nå har ikke EU overbevist i den retningen. Fisken kan forsvinne og fiskerne med den. Hvis ikke fiskeripolitikken legges dramatisk om, vil flere arter utryddes og fiskeridistrikt avfolkes. Det var budskapet i ei såkalt grønnbok om EUs fiskeripolitikk som EU-kommisjonen la fram i mars I følge EUs fiskerikommissær Franz Fischler var utsiktene dystre: Hvis vi ikke snarest gjennomfører reformer, risikerer mange spennende fiskearter å forsvinne helt. Det blir ganske enkelt fanga for mye ungfisk, slik at bestandene ikke fornyer seg. EUs fiskeflåte er i dag 40 prosent for stor, og hele fiskerisektoren er gjennomsyra av mistro fordi fiskerne føler seg tilsidesatt i beslutningsprosessen. Strammere kvoter og strengere kontroll Grønnboka krevde at det måtte settes langt strammere kvoter for hva som kan fiskes. Samtidig måtte fiskeflåten saneres kraftig, og kontrollen både med fangsten og med fiskebestanden måte bedres. Kontrollen med hvor mye som fiskes, måtte i følge grønnboka også bli strengere. Det nyttet ikke lenger å basere seg på den nasjonale kontrollen. Det har vært alt for fristende å se gjennom fingrene med hva egne fiskere fanger. Felles EU-inspeksjon måtte til i form av et felles inspeksjonskontor direkte under EU-kommisjonen. Kontoret skulle ha til oppgave å samordne den nasjonale kontrollen og bidra til at reglene ble overholdt og overholdt likt av alle nasjonale myndigheter. Straffen for regelbrudd måtte også harmoniseres som det heter på EU-språket når det skal bli mest mulig likt på tvers av de nasjonale grensene og forvaltningsregimene. Da trengtes det egne EU-inspektører med rett til å ilegge bøter for overfiske. 4 Skriftserien 1-03 Nei til EU

6 Vekk med overkapasiteten! Grønnboka krevde at fiskeflåten måtte saneres kraftig. Det hadde EU lenge prøvd på. Det er gitt støtte til å hogge opp gamle fiskeskøyter, men også til nybygging og til ny fangstteknologi. Slik har evnen til å fiske EU-havet reint for fisk, økt for hvert år som har gått. Men nå skulle fangstevnen ned het det. Det var slått fast mange ganger før. Men nå var det virkelig alvor! Båter skulle hogges opp. Kystdistrikt skulle få støtte til å utvikle arbeidsplasser utenom fisket. Fisk krysser grenser, men Spania, Storbritannia og Frankrike er blant de største fiskerinasjonene i EU og de slukte ikke budskapet til grønnboka og fiskerikommissær Fischler uten videre. De er også blant stormaktene i EU. De er ikke vant til å gi seg uten sverdslag. Rundt om i fiskeridistriktene var reaksjonene sterke. Presidenten i den spanske delstaten Galicia advarte Fischler i brevs form i mai 2001 om at omstillingsplanene ville skape stor uro i Galicia og skape ideelle vilkår for vekst av anti-europeiske holdninger. Alle erkjente nok at Fischler hadde et poeng når han fastslo at det trengs fisk for å fiske. Men hvorfor skulle briter få fiske når spanjoler ikke får lov? Og omvendt? Fra ord til handling: fra grønnbok til forslag Fiskerikommissær Franz Fischler: Dette er første gang i EUs historie at vi legger om fiskeripolitikken. Det er nå eller aldri. Vinteren 2002 la EU-kommisjonen fram et formelt forslag til omlegging og innstramming av EUs fiskeripolitikk. Forslaget var bygd på samme analyse som grønnboka: For mange fiskere på for mange og for effektive fiskefartøy fisker langt mer fisk enn bestandene tåler. Mindre pengestøtte, strammere kvoter og sterkere kontroll det var hovedpunktene i forslaget fra EU-kommisjonen: ΩFiskeflåten må kuttes med førti prosent hvis den ikke skal overbeskatte mange viktige bestander. Det skal ikke gis støtte til å bygge flere fiskefartøy, bare til å hogge dem opp. Det skal bare gis støtte til tiltak som bedrer sikkerheten ombord og som høyner kvaliteten på den fisken som leveres. ΩDet må settes langt strammere kvoter for hva som kan fiskes samtidig som kontrollen både med fangsten og med fiskebestanden skal bedres. ΩKontrollen må økes på mange måter: Observatører skal følge med til havs og passe på at kvoter og fangstregler blir overholdt. Alle båter over 24 meter skal satelittovervåkes. Fra 2003 skal det gjelde alle båter over Nei til EU Skriftserien

7 6 Skriftserien 1-03 Nei til EU Kan EU-fisket reddes? 15 meter, og fra 2004 alle over 10 meter. I tillegg skal det etter hvert innføres elektroniske loggbøker som skal knyttes til satelittovervåkingen. ΩStraff skal også brukes: Fiskefartøy som begår alvorlige regelbrudd, skal miste lisensen til å drive fiske. Og stater som ikke følger opp regelverket, skal få lavere kvoter ved neste tildeling. Det ble ikke ro om fiskeripolitikken i EU av dette forslaget fra Kommisjonen. 2. Striden mellom Spania og Fischler Kan store land få det som de vil i EU hvis de vil det hardt nok? Kan EU-kommisjonen heve seg over de nasjonale motsetningene og føre en politikk til det felles beste? Fiskekrigen innad i EU har satt slike spørsmål på spissen. Det har alltid stått strid om EUs fiskeripolitikk. Fra våren 2002 har det vært full krig mellom Spania og fiskerikommissær Fischler. Krigen har såpass form av personkonflikt at den ble førstesidestoff i mange europeiske aviser. Det begynte da Loyola de Palacio, ett av de to spanske medlemmene i EU-kommisjonen, skrev brev til sin kollega Franz Fischler med krav om at fiskeripolitikken ikke måtte legges om i hvert fall ikke slik at Spania rammes. Noen dager seinere ringte den spanske statsministeren, Aznar, til presidenten i EU-kommisjonen, italieneren Romano Prodi. Media tok for gitt at budskapet var det samme: rør ikke de spanske fiskeriinteressene! Dansk syndebukk Dagen etter denne telefonsamtalen mista dansken Steffen Smidt jobben som generaldirektør for EUs fiskeriforvaltning oppsagt uten varsel. Steffen Smidt var øverste embetsmann under fiskerikommissær Franz Fischler. Det var han som leda arbeidet med de omstillingsplanene som Fischler kjørte fram på vegne av EU-kommisjonen. Smidt kommenterte oppsigelsen slik: Å si at jeg ble svært overrasket, er årets understatement. (European Voice ) Og Fischler gjorde det klart at det ikke er han som sa opp Smidt. Fiskerireformen skulle vært sluttbehandla i EU-kommisjonen 24. mars 2002, dagen etter at Smidt mista jobben. Den ble i stedet tatt av saklista. Instruert fra Spania Så plumpa den spanske fiskeriministeren ut med både til spansk TV og til spanske aviser at de spanske medlemmene av EU-kommisjonen var pålagt å bekjempe kuttplanene til Fischler.

8 Dermed fikk bråket en virkelig prinsipiell overtone. For det står høytidelig i alle EU-traktater, fra Roma-traktaten i 1957 til Nice-traktaten i 2000, at Kommisjonens medlemmer skal under utførelsen av sine plikter verken be om eller motta instruks fra noen regjering og ingen regjering skal forsøke å påvirke Kommisjonens medlemmer. I full uavhengighet Kommisjonens medlemmer skal utføre sine verv i full uavhengighet og i Fellesskapets allmenne interesse. Kommisjonens medlemmer skal under utførelsen av sine plikter verken be om eller motta instruks fra noen regjering eller instans. ( ) Enhver medlemsstat forplikter seg til å respektere dette prinsipp og til ikke å forsøke å påvirke Kommisjonens medlemmer under utførelsen av deres oppgaver. (Art. 157 i Roma- og Maastricht-traktatene) Dermed trakk Spanias fiskeriminister tilbake alt han hadde sagt om instruksjon. Det samme gjorde statsminister Aznar. Mens de Palacio, som til og med er visepresident i EU-kommisjonen, bedyret at hun aldri hadde vært instruert. Ingen aviser trodde dem. De spurte: ΩHvorfor ringte Aznar til Prodi? ΩHvorfor ble Smidt sagt opp mindre enn 24 timer etterpå? ΩHvorfor benekter EU-kommisjonen at det er noen sammenheng mellom oppsigelsen av Smidt og utsettelsen av fiskerireformen? Mafiasjef fra dansk klan Den spanske kampanjen mot generaldirektør Smidt hadde vart lenge. Sommeren 2001 ble han i flere spanske aviser anklagd for å fremme interessene til nordlige EU-land (Danmark og Storbritannia) på bekostning av sørlige land. I avisa El Correo Gallego ble Smidt kalt en mafiasjef fra en dansk klan. Spania sto ikke aleine i fiskekrigen mot dansken Smidt og østerrikeren Fischler. Frankrike, Italia, Portugal, Hellas og Irland har i all hovedsak stått sammen med Spania og inngår i ei gruppe land som naturlig nok kaller seg Fiskets venner (Les amis de la pêche). Fallhøyden blir stor Fischler ga ikke opp fordi om generaldirektøren hans ble sagt opp. 28. mai 2002 la han fram en revidert plan for den framtidige fiskeripolitikken til EU. Planen hadde en ny innpakning, men innholdet var langt på vei det samme. Fischler satsa på at det var vanskelig for Nei til EU Skriftserien

9 EU-kommisjonen å gi etter for presset fra Spania et press så kompromitterende flomlyst i media. Men fallhøyden var blitt stor både for Fischler og for den spanske regjeringen hvis motparten skulle vinne. Bare ring! Bare ring!, sa Thorvald Stoltenberg foran folkeavstemningen i 1994 til fiskere som var bekymra for framtida si hvis Norge ble medlem av EU. Norske media mente å vite at Stoltenberg var lovt jobben som fiskerikommissær i EU-kommisjonen, den jobben som østerrikeren Fischler fikk da flertallet i Norge stemte nei. Men hva kunne Stoltenberg gjort for norske fiskere uten å mistenkes for å være en partisk fiskerikommissær? Antakelig er det langt lettere å få til et økologisk mer forsvarlig EU-fiske for en østerriker uten noe nasjonalt havfiske å forsvare. Men lett er det ikke for noen. 3. Overnasjonal fiskeripolitikk og nasjonale politikere EU har gjort fiskeripolitikken overnasjonal. Det fins ikke en spansk, dansk eller britisk fiskeripolitikk. Og det fins ingen nasjonale grenser mellom fiskebankene det fins bare et felles EU-hav. EU har overtatt ansvaret for all fiskeripolitikk. EU regulerer kvotene, styrer utviklingen av fiskeflåten og har et felles marked for fisk og fiskeprodukter. Men på det felles EU-havet er fiskeripolitikerne fortsatt spanske, danske og britiske. Det er det som gjør presset for overfiske så vanskelig å stå i mot. Det enkelte land har ikke noe overordna økologisk ansvar for å ta vare på bestandene. Det ansvaret ligger på EU. Men hver regjering vil ha størst mulig kvote til egne fiskere. Det er derfor kampen om kvotene blir så innbitt og ender med at det samlede fangstnivået systematisk blir satt uforsvarlig høyt. Hver nasjonal regjering presses av egne fiskere, av egen fiskeindustri og av faren for arbeidsløshet i fiskeridistriktene. De som tenkte ut EU, så på fiskeripolitikken som et ideelt felt for felles forvaltning. Tanken var at siden fisk så lett krysser nasjonale grenser, forvaltes den best overnasjonalt. Den aktuelle fiskekrigen viser at så enkelt er det ikke. Forslaget fra EU-kommisjonen utløste så store motsetninger at krav om å føre fiskeripolitikken tilbake til medlemsstatene ble reist. I 8 Skriftserien 1-03 Nei til EU

10 brevet til fiskerikommissær Fischler gikk de Palacio, EU-kommisjonens visepresident, langt i den retningen. Hun kunne ikke godta at EUstøtten bare skulle gå til å hogge opp fiskeskøyter, ikke til å bygge nye. En så radikal omlegging av EUs felles fiskeripolitikk kan føre til krav om at ansvaret for fiskeripolitikken må tilbake til medlemsstatene advarte hun. 4. Spania tapte første runde I juni 2002 valgte flertallet i EU-kommisjonen å slutte opp om de endringene i EUs fiskeripolitikk som fiskerikommissær Franz Fischler hadde lansert. Endringene var, i følge vedtaket, nødvendig for å hindre det overfisket som truer med å rense EU-havet for viktige fiskebestander. Fiskekvotene måtte kuttes med prosent for at bestandene skulle ha sjanse til å ta seg opp igjen. Vedtaket i EU-kommisjonen var på ingen måte enstemmig. Anført av Loyola de Palacio, Kommisjonens visepresident, gikk i hvert fall 4 5 av kommissærene aktivt mot forslaget. I et åpent brev til Fischler kalte de Palacio omstillingsforslaget for en brutal ignorering av fiskernes livs- og arbeidsvilkår og hun tok avstand fra ethvert aspekt av den foreslåtte reformen. Fischler svar var at vi setter ikke mer pris på fisk enn på fiskere. Men fortsetter vi som før, vil både fisken og fiskerne forsvinne. Færre båter, mindre kvoter, mer kontroll Flertallet i EU-kommisjonen ville redusere EUs fiskeflåte med 40 prosent innen fiskeskøyter skulle skrotes umiddelbart. Men det var fortsatt over igjen. De årlige dragkampene om fangstkvoter skulle erstattes av flerårige kvoter. I Middelhavet skulle det innføres vernesoner der alt fiske var forbudt, og maskevidden skulle økes. Satelittovervåking skulle passe på hvor båtene til enhver tid er. Et korps av EU-inspektører skulle passe på at medlemsstatene kontrollerer fiskerne slik de skal. Betale for landligge EU har i årevis betalt fiskerne for å skrote gamle båter og samtidig betalt dem for å bygge nye båter med større fangstevne. Det siste skulle det nå bli slutt på. 460 millioner euro var de siste åra betalt som tilskudd for å øke fangstevnen. Et tilsvarende beløp skulle de nærmeste fire åra brukes til å skaffe fiskere jobber i andre næringer fiskere må ut av næringa hvis det går som EU-kommisjonen vil. Nei til EU Skriftserien

11 10 Skriftserien 1-03 Nei til EU Kan EU-fisket reddes? Men fiskernæringa i EU teller fiskere. Det er ikke fisk til så mange. Fiskerne skal derfor betales for landligge. Båter som reduserer aktiviteten med mer enn 25 prosent, skal få 20 prosent mer i støtte. Spania tapte første runde i fiskekrigen. Franz Fischler fikk flertallet med seg i EU-kommisjonen. Men andre runde ville bli den avgjørende. Da skulle kampen flyttes over til Ministerrådet. Det er der statsråder fra de femten medlemsland møtes for å ta avgjørelser på vegne av EU. I denne saken var det fiskeriministrene som skulle møtes. Fiskeriministrene avgjør Seks EU-land var uenig i den omleggingen som EU-kommisjonen foreslo. Det var Spania, Frankrike, Italia, Portugal, Hellas og Irland. Til sammen har de seks statene 41 av de 87 stemmene i Ministerrådet. 26 stemmer er nok til å hindre at Ministerrådet kan fatte noe vedtak. 62 stemmer må til for gyldig vedtak. Det ga Spania mange forhandlingskort i dragkampene utover høsten. Spanske media, spanske fiskere og spanske statsråder hadde gått til så dramatiske angrep på den foreslåtte omleggingen av fiskeripolitikken, at de spanske forhandlerne ville ha noen tydelige seire som vilkår for å støtte hovedlinjene i omleggingen. Spansk fiske i Nordsjøen? Særlig følsomt var spørsmålet om hvem som skal få fiske i Nordsjøen og Østersjøen. Spania og Portugal fikk ikke slippe til på alle fiskebanker i det felles EU-havet da de ble medlem av EU i Det skulle de først få 1. januar Det var den datoen norske fiskere frykta mer enn noe da kampen sto om norsk EU-medlemskap høsten For da skulle også norske fiskebanker bli del av det store EU-havet i prinsippet med lik adgang for alle EUs fiskere. Fra 1. januar 2003 skulle Nordsjøen og Østersjøen altså bli felles EU-hav også for fiskere fra Spania og Portugal. Riktig nok skulle kvotene som før fordeles etter de såkalte historiske fordelingsnøklene. De som ikke har hatt noe fiske i Nordsjøen, har i prinsippet ikke krav på noen kvote der. Men ville Spania finne seg i det? I fiskekrigen mot fiskerikommissær Fischler var den spanske mistanken til å ta og føle på: må spanske fiskere se langt etter å konkurrere på lik linje med fiskerne i andre EU-land på alle felles fiskebanker fra 1. januar 2003 slik forutsetningen var i det fiskeripolitiske kompromisset fra 1992? Spanjolene var redd for at alle kuttplanene til Fischler ville gjøre det enda vanskeligere å åpne fiskebankene i nord for likestilt konkurranse. Det var ingen garanti at fiskerikommissær Fischler sommeren 2002 hadde lovt at Spania og Portugal skulle få fiske på nordeuropeiske fiskebanker. Skulle det skje, måtte noen av regjeringene i nord støtte

12 Fischler på det punktet. Storbritannia, Tyskland, Belgia, Nederland og de tre nordiske EU-land har til sammen førti stemmer i Ministerrådet, langt mer enn de 26 stemmene som skal til for å blokkere ethvert vedtak. Danmark i det store spillet Danmark har vært en pådriver for omlegging av fiskeripolitikken til EU. Men danskene har likevel vært redde for å komme dårlig ut av svarteperspillet mellom medlemsstatene. Som Niels Wichmann, direktør for Fiskeriforeningen, sa det til Politiken ( ): Vi har de siste 15 år halvert den danske flåten og ligger langt under det målet vi skulle ned på. Wichmann ville ikke godta nye danske kutt når andre land stikk i strid med avtalene fra 1987 hadde økt sin fiskeflåte. Danskene mente feks at briter og hollendere hadde dobla fiskeflåten siden De krevde at de illojale måtte ta støyten, ikke de som lojalt hadde fulgt tidligere vedtak. Men det var ingen enighet om hvem som hadde vært lojal og hvem illojal. Lederen for den spanske fiskerorganisasjonen mente at det var Spania som hadde gjennomført de mest dramatiske kuttene i fiskeflåten. 5. En ny fiskeripolitikk? I desember 2002 møttes fiskeriministrene i EU for å fastlegge EUs fiskeripolitikk for det neste tiåret. Spenningen var stor og dragkampene intense både før og under møtet. I Ministerrådet kan et flertall på 62 stemmer stemme ned et mindretall på 25 stemmer. Men samtidig kan mindretall på 26 stemmer blokkere ethvert vedtak. Dermed var det som det pleier å være i Ministerrådet: Det kunne bare bli et vedtak dersom de mest motvillige mindretall på begge sider klarte å finne hverandre i et kompromiss. På papiret fikk Franz Fischler og EU-kommisjonen i gjennom en god del. Fra endres fiskeripolitikken til EU på tre punkter: 1. Fra 2005 skal det ikke gis offentlig støtte til å bygge nye fiskefartøy og det skal settes strengere vilkår for å modernisere fartøy. I stedet skal midlene brukes til omskolering av fiskere til annet arbeid og til økonomisk støtte til de distriktene som mister arbeidsplasser. 2. Det skal innføres et mer økosystembasert opplegg i fiskeriforvaltningen. Det skal omfatte planer for å bygge opp igjen truede fiskebestander og forvaltningsplaner for ikketruede bestander. 3. Premiene for å skrote fiskefartøy skal økes. Nei til EU Skriftserien

13 12 Skriftserien 1-03 Nei til EU Kan EU-fisket reddes? Hvis dette opplegget gjennomføres slik det er planlagt, kan det gi klare forbedringer i situasjonen for viktige fiskebestander. Men slike planer har EU vedtatt mange av. Det har vært vanskelig å sette dem ut i livet slik at det virkelig monner. Når det kommer til stykket, er det avgjørende hvor lojalt medlemsstatene følger opp det som vedtas av EU. Til nå har alt for mange stater blitt frista av rollen som gratispassasjer på innsatsen fra andre land. Opplegget har også denne gang en del iøynefallende svakheter. Forbudet mot offentlig støtte til nye båter skal f.eks. ikke tre i kraft før i Mye ekstra overkapasitet kan bygges opp på to år. Det er også slik at planene for truede fiskebestander ikke inneholder noe krav om at innsatsen av båter og annen fangstkapasitet skal reduseres. Det settes nok et tak på hvor stor fiskeriflåte hvert land kan ha. Men skroting av båter er fortsatt en frivillig sak bare stimulert av støtteordninger. Og det skal ikke lengre gis støtte til å overføre fiskefartøy til tredjeland. I tillegg skal planene for oppbygging av truede bestander og for å forvalte andre bestander på en økologisk bærekraftig måte, vedtas som årsplaner. Det betyr at de blir del av den vanlige hestehandelen mellom fiskeriministrene om samla fangstnivå og fordeling av kvoter i de ulike farvann. De fangstbegrensningene som er satt inn, gjør mange fiskere arbeidsløse og rammer inntektene i mange lokalsamfunn og fiskeridistrikt. EU-parlamentet anbefalte i mars 2003 enstemmig en støtte på 200 millioner euro til førtidspensjonering og omskolering av fiskere. Men EU-parlamentarikerne gikk ikke inn på hvordan støtten skal fordeles. Fordelingen overlates til fiskeriministrene som tidligst kan fatte noe vedtak på et rådsmøte i juni. Kampen om adgang til nordlige EU-farvann endte med et kompromiss. Spanjoler og portugisere fikk i gjennom prinsippet om lik adgang til nordlige EU-farvann, men ikke til hvitfisk-bestander som torsk og hyse. Den spanske regjeringen trua i februar 2003 med å bringe saken inn for EF-domstolen. (EUobserver ) 6. Tomt for torsk i Nordsjøen? Det er katastrofalt lite torsk igjen i Nordsjøen, Østersjøen og andre nordlige EU-hav langt under det nivået som trengs for å sikre levedyktig bestand. Det har fiskerimyndighetene i EU visst lenge. Det har vært verre å få fiskeriministrene til å ta konsekvensen av det. Det Internasjonale Havforskningsrådet (ICES) anbefalte i oktober 2002 full stopp i torskefisket i det nordlige EU-havet (Nordsjøen, Irskehavet, Kanalen, Skagerak, Kattegat og Østersjøen). I følge

14 I en rapport fra EU-kommisjonen til EU-parlamentet fra våren 2003 heter det: ΩI Østersjøen: Det fins to forskjelllige torskebestander i Østersjøen. Den største bestanden, som er gått merkbart ned, har en svak rekruttering og er i en kritisk situasjon. I den andre bestanden i den vestlige del av Østersjøen er det stadig en god rekruttering. ΩI Skagerrak/Kattegat og Nordsjøen: Torskebestandene er alvorlig nedfisket. ΩVest for Skotland: Bestanden av torsk er blitt redusert som følge av intensivt fiske og befinner seg i en kritisk tilstand. ΩI Irskehavet: Torskebestanden befinner seg i en nødsituasjon. ΩFra Den engelske kanal til Biskayabukta: Torsk i dette området vil komme tett på en kritisk situasjon hvis ikke fiskedødeligheten begrenses. Og lengre sør i det felles EU-havet trivs ikke torsken. Havforskningsrådet var mengden gyteferdig torsk nede på tonn. Året før var anslaget tonn. EUs fiskerikommissær Franz Fischler vågde ikke å gå inn for full stopp i torskefisket. Han foreslo i november at fiske av torsk, hyse og hvitting måtte reduseres med inntil 80 prosent altså ned til en femtedel av fangsten i fiskefartøy måtte skrotes og fiskere finne seg noe annet å gjøre innen Hver båt skulle få tildelt et begrensa antall fiskedager i måneden, maskevidden skulle økes, vernesoner skulle sperres for fiske i gytetida, og kontrollen skulle skjerpes kraftig. De som ville tape på tiltaka, enten de var fiskere eller jobba i fiskeindustrien, skulle den enkelte stat ta seg av. EU har ikke ansvar for slikt. Så drastiske kutt ville ikke de femten fiskeriministrene være med på. Etter harde dragkamper vedtok de 20. desember 2002 at torskekvotene bare skulle kuttes med 45 prosent. I tillegg skulle kuttene bare gjelde Til rettssak mot Ministerrådet! Miljøorganisasjonen World Wildlife Foundation (WWF) varsla i desember 2002 at organisasjonen ville gå til rettssak mot EUs Ministerråd for økologisk uforsvarlig forvaltning av torskestammen i nordlige EU-hav. WWF viser til formålsparagrafen i EUs fiskeriforordning (3760/82) som sier at fiskeressursene skal bevares og at forvaltningen av dem skal skje økologisk forsvarlig. Det skjedde ikke da Ministerrådet, dvs. fiskeriministrene, avviste Kommisjonens verneplan fra juni 2001 og da fiskeriministrene satte kvotene over det nivået som Det internasjonale havforskningsrådet anbefalte både i 1999, 2000 og Nei til EU Skriftserien

15 14 Skriftserien 1-03 Nei til EU Kan EU-fisket reddes? i seks måneder fram til 1. juli. Tyskland og Sverige ville ha langt kraftigere kutt og stemte mot vedtaket. Opprør blant fiskerne Fiskeribefolkningen i de fleste EU-land reagerte kraftig på kuttvedtaket. I Danmark varsla fiskeriorganisasjonen sivil ulydighet, den fastslo at danske fiskere ville fiske som før og at torskestammen ville tåle det. Også fra andre land har presset på EU-myndighetene vært stort. Den franske presidenten, Jacques Chirac, gikk som vanlig hardt ut og krevde at torskekvotene ikke måtte kuttes i det hele tatt i den østlige delen av Den britiske kanalen, utafor Frankrikes største fiskehavn, Boulognesur-Mèr. Og han vant fram med det kravet! All bruduljen førte til at Kommisjonen varsla at kvotene kunne økes fra mars av. Svensk totalforbud I Sverige gikk myndighetene motsatt vei. Den svenske regjeringen reagerte på vedtaket i Ministerrådet med å erklære at den ville innføre forbud mot torskefiske for svenske fiskere fra nyttår 2003 på ensidig basis. Vedtaket var dels ment som en protest mot en uforsvarlig forvaltning av torskestammen, særlig i Østersjøen men også som et bidrag til å redusere det samlede fisket. Dette forbudet hadde svenske fiskere liten sans for. Ikke fikk de fiske torsk i svenske farvann. Og hvis de hadde kvoter i andre lands farvann, fikk de ikke fiske der heller etter vedtak i Stockholm! Og verre enn verst: Fiskere fra andre EU-land fikk fiske sine kvoter også i svenske farvann. For det kunne ikke forbys fra Stockholm. I tillegg var det svenske forbudet ingen garanti for at det samlede torskefisket ville gå ned. Så stor tillit til kontrollen med at kvotene overholdes, har ikke svenske fiskere. Forbud mot forbudet Fra Brussel ble det også reagert. EU-kommisjonen fastslo at den svenske regjeringen ikke kunne overprøve vedtak gjort av fiskeriministrene i Ministerrådet. Ministerrådet hadde gitt svenske fiskere torskekvoter både i svenske, tyske og danske farvann. EU-kommisjonen reagerte derfor med å forby det svenske forbudet. I EU skal alle behandles likt uansett nasjonalitet. En regjering kan ikke behandle egne fiskere dårligere enn fiskere fra andre land. Etter et par uker kom det likevel kontrabeskjed. Sverige kunne begrense torskefisket for svenske fiskere mer enn EU-kommisjonen la opp til, forutsatt at en ikke brøt EUs lovregler. Hva det kunne bety i praksis, var ikke på noen måte opplagt. Men den svenske regjeringen satte i hvert fall i gang med ulike tekniske begrensninger av fisket, som kortere fisketider, større maskevidde, fredning av gyteplasser ol.

16 Forbud likevel I skrivende stund (mai 2003) er siste omdreining i denne karusellen at Kommisjonen har ombestemt seg enda en gang. Alt torskefiske i EUfarvann i Østersjøen må innstilles fra midt i april til september. Begrunnelsen er at det var svært store bifangster av småtorsk med den slags trål som de fleste båtene brukte. Det førte til at en tredjedel av fangsten ble kasta over bord. (ATL ) Kvotehopping tillatt Under EU-debatten i 1994 var spørsmålet om kvotehopping et særlig omstridt debattema. På fiskerihold var det avgjørende at ikke fiskerinæringa i EU-land kunne skaffe seg norske fiskekvoter ved å kjøpe seg inn i norske foredlingsbedrifter og trålere med tilgang til kvoter. Daværende fiskeriminister Jan Henry T. Olsen prøvde å berolige så godt han kunne. Om nødvendig skulle problemet løses med noen endringer i norsk lov. Mange på nei-sida tvilte på om det ville holde. I mars 1996 falt det en dom i EF-domstolen som ga nei-sida rett. EFdomstolen fastslo at i EU er det forbudt å forby kvotehopping. Dermed var en årelang politisk og juridisk strid mellom briter og spanjoler endt med spansk seier. Striden om kvotehoppingen oppsto da spanske trålere begynte å registrere seg i Storbritannia og krevde å få fiske på britiske fiskekvoter. Den daværende britiske fiskeriministeren Tony Baldry kommenterte dommen slik: Det er meningsløst at en spanskeid, spansk bemannet og spanskstyrt tråler som drar ut fra Spania og leverer fangsten i Spania skal kunne fiske på britiske kvoter. (European Voice ) En gruppe spanske fiskebåtredere gikk allerede på 1980-tallet til rettssak mot den britiske regjeringen fordi de ikke fikk kjøpe seg inn i britiske fiskekvoter ved å etablere seg i Storbritannia. Britiske regjeringer førte en årelang kamp for å hindre at EU-reglene om fri etableringsrett skulle kunne brukes på denne måten. Flere dommer gikk britene imot, og hver gang prøvde den britiske regjeringen å lage nye lovregler som formelt skulle være ikkediskriminerende, men som i praksis skulle holde spanjolene ute. 5. mars 1996 falt dommen i EF-domstolen, den som går under navnet Factortame III-dommen etter navnet på ett av de fiskebåtrederiene som gikk til sak mot britene. De spanske fiskerederne fikk medhold i EF-domstolen, og den britiske regjeringen tapte. Dommen ble dyr for britene også i penger. Den britiske regjeringen måtte betale erstatning for det tapet som de framtidige kvotehopperne hadde lidd i den tida de ikke fikk fiske på britiske kvoter. I løpet av 1996 var rundt 150 kvotehoppere registrert i Storbritannia. Det svarte til 20 prosent av den britiske trålerflåten. Nei til EU Skriftserien

17 7. Når EU betaler for å fiske havet tomt Kan EU-fisket reddes? Problemet med å redde fiskebestander har blitt stadig mer påtrengende siden fiskeflåter med sofistikert utstyr fra Japan og EU seiler verden rundt og gjør slutt på det som en gang var produktive fiskerier noe som har en ødeleggende virkning på mange av verdens fattigste folk som er avhengig av kystfiske som viktigste proteinkilde. Ett av de verste eksemplene er langs kysten av Afrika, der EU-fartøy som har fiska Nordsjøen tom for fisk, overutnytter bestandene til Senegal og Mauritania. (The Guardian ) EU har en så stor fiskeflåte at den kunne fiske havområdene rundt Vest- Europa tomt for fisk. I Middelhavet og i Nordsjøen er viktige bestander på et historisk lavmål. Presset for å få fiske i fjerne farvann er derfor stort. EU har i snart et kvart århundre inngått avtaler med afrikanske land om å få fiske på deres fiskebanker. I 2003 kommer EU til å betale 144 millioner euro for avtaler med 16 land i Afrika, Det indiske hav og Stillehavet. EU betaler for fiskerettighetene, men ikke for de fiskeressursene som blir borte. Kostbare avtaler EU betaler for å få adgang til fiskeressursene, og pengene kommer godt med i slunkne statskasser. Det er likevel kostbare avtaler for lokalbefolkningen. Mange steder har EU-båtene bidratt til overfiske, til at bestandene svikter, til at lokale fiskere fortrenges og til at kystbefolkningen ikke får fisk nok. UNEP, FNs miljøorganisasjon, fastslår at utenlandske fiskefartøy har en stor del av ansvaret for at afrikanske fiskebestander blir stadig mindre. Utafor Vest-Afrika er den utenlandske fiskeflåten seks ganger så stor som på 1960-tallet. Marokko uten EU-fiskere I 1999 nekta Marokko å fornye avtalen med EU. Det var den desidert største avtalen EU hadde inngått med land i den tredje verden. I sto den for 74 prosent av den samlede fangsten under slike avtaler. At fiskefartøyene fra EU måtte ut av marokkanske farvann, økte presset på andre afrikanske land. EU krevde for eksempel å øke fangstinnsatsen utafor Senegal med seksti prosent! I 2001 prøvde tre vestafrikanske land, Mauretania, Senegal og Guninea-Bissau, å presse EU til en bedre avtale. EUs fiskefartøy fikk feks ikke adgang til senegalesiske farvann et halvt år. ( Men de tre statene lyktes bare delvis. EU var villig til å betale mer, men 16 Skriftserien 1-03 Nei til EU

18 ikke til å redusere fangstinnsatsen fra EU-flåten. Den nye fasaden Fiskeriavtalene til EU har vært kraftig kritisert både i Afrika og i Europa. EU kan derfor vise til mange flotte vedtak de siste par åra om at denne delen av fiskeripolitikken skal legges om: Det skal tas mer hensyn til lokalbefolkningen, og fisket skal drives økologisk forsvarlig. EU inngår ikke lenger avtaler om adgang til fiskeressurser. Det inngås partnerskapsavtaler. (Se Kommisjonens egen programerkæring On an Integrated Framework for Fisheries Partnership Agreements with Third Countries [COM (2002)637]). Men avtalene er bygd over samme lest som de gamle. IEEP, et europeisk miljøinstitutt (Institute for European Environmental Policy) har nylig gitt en vurdering av de fire ferskeste partnerskapsavtalene, avtalene med Angola, Senegal, Mauritania og Sao Tomé e Principe. Disse avtalene koster EU 100 millioner euro i året og sørger for at 500 fiskefartøy fra EU kan fiske utafor kystene til disse statene. Konklusjonen til IEEP er at de nye avtalene verken er økologisk eller sosialt bærekraftige. Ingen begrensning på fangsten Avtalene setter for eksempel ingen begrensninger på hvor mye fisk som kan fiskes. De regulerer bare hvor mange båter som kan delta i fangsten. Det fins bare to unntak, for tunfisk utafor Sao Tomé og reker utafor Angola. Avtalene forutsetter heller ikke noen overvåking av fiskebestanden og sier dermed ingen ting om hva som skal skje hvis bestanden svikter i løpet av avtaleperioden. De nasjonale myndighetene oppmuntres heller ikke til å kreve begrensninger i fisket hvis bestanden avtar. Hvis færre EU-båter deltar i fisket, synker bidraget fra EU. I tillegg er kontrollen lemfeldig. Ulovlig fiske er vanskelig å slå ned på. Det dokumenteres både av IEEP og av UNEP, FNs miljøorganisasjon, i en rapport fra mars (Africa Environmental Outlook, UNEP 2002) EU er sterkeste part I forhandlingene om disse fiskeriavtalene er det EU som har den sterkeste forhandlingsposisjonen. De fleste statene trenger sårt mer penger for å finansiere offentlige utgifter og for å betale avdrag og renter på gjeld. Til gjengjeld har de fiskeressurser å tilby, fisk som fiskerinæringa i EU mer enn gjerne skulle hatt tilgang til. I følge rapporten til IEEP er det EU som lettest burde kunne tenke langsiktig. Det er derfor EUs Nei til EU Skriftserien

19 forhandlere som burde ta hovedansvaret for at det tas økologiske hensyn. EU-fiskerne subsidieres EU betaler Senegals regjering for å få adgang til fiskeressursene utafor kysten av Senegal. Pengene skal dels brukes til å utvikle fiskerinæringa i Senegal og dels til å utvikle fiskeriforvaltningen i landet. Men avtalen innebærer også at EU-fartøyene betaler en lavere lisens til Senegal enn de ellers ville ha gjort. Pengene fra EU betyr dermed en kraftig subsidiering av EUs egne fiskefartøy. Fangsten er naturligvis verdt mye mer enn det EU betaler. I Mauretania, Senegal og Guinea-Bissau lever mennesker av hva de kan få ut av fisket. De rammes hardt av fiskeriavtalene med EU. Utafor Mauretania tar f.eks. den utenlandske fiskeflåten opp tretti ganger så mye fisk som de lokale fiskerne. (Se feks Utenlandske trålere leverer dessuten nesten all fangsten i Europa. Det betyr at mange lokale fiskemottak og lokale foredlingsbedrifter må stenge. Kystbefolkningen rammes Kystbefolkningen rammes derfor på mange måter. Den er mange steder avhengig av å fiske både for å få mat nok og for å tjene penger til å skaffe seg andre varer. De utenlandske trålerne bidrar til overfiske slik at lokale fiskere må lengre ut fra land for å få tak i fisk. Utafor Dakar kunne lokale fiskere før i tida nå ut til fiskebankene på en halvtime. Nå må de bruke fire timer for å komme ut dit hvor det er mulig å få fisk. Samtidig er fangsten ofte en brøkdel av hva den var. Da hjelper det lite at en betydelig del av pengene fra EU skal gå til å utvikle småskala-fiske, et småskala-fiske som får stadig trangere vilkår fordi fisken blir borte. Noen steder i den tredje verden er fiskerne mange nok og godt nok organisert til å hindre slike situasjoner. I India klarte hundretusener av fiskere å hindre avtaler som tillot trålere fra EU og Japan å fiske opp fisk som kystbefolkningen er avhengig av. I Chile klarte fiskerne å hindre at den kjempemessige Røkke-tråleren American Monarch fikk rett til å fiske i chilenske farvann. Overfiske fra utenlandske fartøy er en alvorlig trussel som rammer fiskebestander og tvinger lokale fiskere til å sette livet på spill ved å fiske stadig lengre fra land eller til å fiske i områder som er verna mot fiske. (Africa Environmental Outlook, UNEP (FNs miljøorganisasjon) 2002) 18 Skriftserien 1-03 Nei til EU

20 Dårlig butikk For de afrikanske statene er inntektene av fiske av stor betydning. To tredeler av eksportinntektene til Senegal kommer fra fiskeeksporten til Europa. Rekefisket på Sofalabankene utafor Mozambique står for så mye som 40 prosent av valutainntektene. Men da skal en huske at den samlede eksporten er liten, alt for liten til å betale for den importen disse landa kunne ha bruk for. I tillegg kunne inntektene vært mye større. De båtene som fisker tunfisk utafor Sao Tomé og Principe kan få fangster som er verdt 40 ganger så mye som den lisensen som betales. Den ferskeste avtalen Den siste fiskeriavtalen ble inngått med Guinea i mars Den avtalen innebærer at EU skal betale Guinea 2,96 millioner euro mot at et bestemt antall båter fra EU skal få fiske i fiskerisonen til Guinea. EU har så fordelt båtene slik på EU-land: Ωnotbåter til fiske av tunfisk: 19 franske og 19 spanske båter Ωbåter for stangfiske av tunfisk: 7 franske og 7 spanske båter Ωbåter med flyteline: 14 spanske og 2 portugisiske Ωbåter for fiske etter blekksprut og for rekefiske er fordelt etter tonnasje Dette betyr at heller ikke denne avtalen setter noen kvoter for hva EUfartøyene kan fiske. I dokumentet som anbefaler avtalen, beklager EUkommisjonen at det fortsatt ikke fins undersøkelser som kan vise hvor store bestandene er. EU-kommisjonen har heller ikke gjennomført noen undersøkelse av de økonomiske sidene av avtalene, men anbefaler Ministerrådet å godta avtalen fordi det er innlysende at verdien av den fangst av blekksprut, reker og bunnfisk som kan tas i Republikken Guineas farvann, langt overstiger omkostningene. 8. Annerledeslandet Namibia Namibia er et eksempel på hvordan et lite og fattig afrikansk land kan utvikle en lønnsom og økologisk bærekraftig fiskerinæring når det tar nasjonal kontroll over utviklingen av fiskeriene. (Eide, Manning, Steinshamn, SNF-rapport 05/03, Bergen) De rike fiskebestandene utafor Namibia var utsatt for kraftig overfiske den gang landet var underlagt apartheidregimet i Sør-Afrika. Fangsten av lysing, den største enkeltbestanden, falt f.eks, fra tonn i 1972 til tonn i Etter at Namibia ble uavhengig i 1990, fastla den nye regjeringen alt året etter rammene for en nasjonal fiskeripolitikk (i samarbeid med Nei til EU Skriftserien

21 FAO og med rådgivere fra Norge) og vedtok i 1992 en fiskerilov som legger fiskerinæringa inn under sterk offentlig styring. Siden da er fangstmengdene økt fra år til år. Fram til 2000 var det skapt nye arbeidsplasser i fiskerinæringa i et land med 1,7 millioner innbyggere. (FAO Newsroom ) Namibia kom ut av apartheidtida etter tiår med frigjøringskrig med en arbeidsløshet på 40 prosent. I den situasjonen klarte regjeringen å stå imot fristelsen til kortsiktig satsing på å fange mest mulig fisk og valgte i stedet å bygge opp en økologisk bærekraftig fiskerinæring skritt for skritt. Det er betydelig utenlandsk kapital inne i namibisk fiskerinæring, men på namibiske premisser. Namibiske myndigheter fastsetter hvert år samla tillatt fangsmengde (TAC) for sju fiskearter og deler ut kvoter til båter som er gitt lisens til å fiske. Offentlige inspektører følger med båtene ut på fiskefeltet ved ni av ti turer. Lisensavgiften er bygd opp slik at avgiften øker jo større andel av båten som er eid av utlendinger. Den er 3 4 ganger så høy for utenlandske båter som for namibiske båter. En namibisk båt er definert ved at den er registrert i Namibia, at den oppholder seg på permanent basis i namibiske farvann, at namibiske eiere står for minst 51 prosent av kapitalen og at minst 85 prosent av mannskapet er namibiere. 9. EUs fiskeripolitikk: En historikk EUs fiskeripolitikk er ikke et nasjonalt anliggende. EU-statenes kystsoner er i fiskerisammenheng et felles EU-hav der det er EUs reguleringer som gjelder. Det er også EU som styrer utviklingen av fiskeflåten og av markedet for fiskeprodukter med sine ulike former for strukturtiltak. EU har innført et system for prisstøtte med minstepriser ved førstehåndsomsetningen. Faller prisen under minsteprisen, får produsentorganisasjonene støtte til å ta fisk ut av markedet, enten for lagring eller for foredling. Disse produsentorganisasjonene er frivillige foreninger av fiskere for å sikre dem mot at prisen faller for lavt. (Moussis s ) EUs felles fiskeripolitikk (Framstillingen bygger blant annet på Nicholas Moussis: Access to European Union law, economics, policies, Brussel 2001) 20 Skriftserien 1-03 Nei til EU

22 Romatraktaten fra 1957 gjorde EUs fiskeripolitikk til del av den felles landbrukspolitikken. Det innebar at det skulle være et felles marked for fisk i EU. Det er likevel først i 1970 at fiskeripolitikken ble skilt ut som et eget politikkfelt. Bakgrunnen var at mellom 1956 og 1965 økte fangsten av fisk her i verden med 50 prosent. Større båter og mer effektiv teknologi førte til at viktige bestander begynte å svikte, blant annet den nordatlantiske silda. En mer forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene var åpenbart nødvendig. Det var stater med store fiskebanker nær kysten som reagerte først. Det var i kystdistriktene at arbeid og bosetting ville komme i fare hvis fisket ble borte. Tradisjonelt hadde kyststater full suverenitet bare 3 4 nautiske mil fra kysten (5,5 7,5 kilometer) så langt som kanonene kunne rekke på 1800-tallet. Utafor denne grensa var det fritt hav (mare liberum) og fritt fiske. Da kyststatene tok ansvaret og fisken Utover på 1950-tallet prøvde kyststater å få internasjonal godkjenning for å utvide fiskerigrensa, men mislyktes på FN-konferanser i 1958 og Land etter land innførte etter hvert økonomiske soner helt ut til 200 nautiske mil (ca 370 kilometer) fra kysten. Norge utvida fiskerigrensa til 12 mil i 1961 og til 200 mil i I 1976 godkjente EUs Ministerråd at EU-statenes egne fiskerigrenser skulle utvides til 200 nautiske mil. Økonomiske soner på inntil 200 nautiske mil fikk sin internasjonale godkjenning gjennom FNs havrettskonvensjon av Globalt var det ikke noen annen måte å få til et tryggere grunnlag for å forvalte sårbare fiskebestander. En felles global forvaltning lå langt utafor rekkevidde. Dermed ble hver enkelt kyststat gitt ansvaret for å forvalte ressursene i egne farvann i håp om at de alle ville tenke langsiktig nok til at også andre kunne dra fordel av det. Men EU satsa overnasjonalt EU valgte å gå motsatt vei i troen på at en hadde et politisk system som kunne forvalte de nye fiskeressursene i fellesskap. Fra 1970 var lik adgang (equal access) til fiskerressursene grunnlaget for EUs fiskeripolitikk. For å hindre alles kamp mot alle på alle fiskebanker, ble prinsippet om historiske rettigheter innført. Andre lands fiskere hadde rett til å fiske innafor ei grense på seks nautiske mil, men ikke mer enn de hadde historisk hevd for å gjøre. Med fiskerigrenser på 200 nautiske mil ble historiske rettigheter ubrukelig som fordelingsprinsipp, for utafor seksmilsgrensene hadde det vært fritt fiske. Nå oppsto det plutselig et enormt, felles EU-hav helt ut til 200 nautiske mil fra kysten. Fritt fiske for alle EU-fiskere ville føre til alles kamp mot alle uten at noen hadde ansvar for å hindre overfiske. Nei til EU Skriftserien

23 22 Skriftserien 1-03 Nei til EU Kan EU-fisket reddes? Hvis ikke EU førte fiskeripolitikken tilbake til medlemsstatene slik at hver stat hadde ansvaret for sin økonomiske sone måtte fiskeriressursene forvaltes av EU som felles ressurser. EU forvalter og fordeler Det ble dermed EU som tok på seg jobben å forvalte fiskeriressursene ut til de nye grensene på 200 nautiske mil. Det er EU som fastslår hvor mye det er forsvarlig å fiske i hvert havområde (total allowable catch, TAC), og som deretter fordeler kvoter til det enkelte medlemsland og avgjør hvilken adgang fiskefartøy fra ett medlemsland skal ha på fiskebankene til et annet medlemsland. I tillegg er det EU som har rett til å begrense eller stoppe fangst i bestemte perioder, rett til å avgjøre hva slags fiskefartøy, redskap og maskevidde som kan brukes og hvor stor fisk som kan fiskes. Evig kamp om alt Denne formen for felles fiskeripolitikk for havområder der det hadde vært praktisert fritt fiske, måtte føre til massevis av konflikter mellom medlemsstater og mellom fiskere fra ulike deler av EU. Fiskere som i tiår hadde drevet fiske i bestemte havområder, måtte rette seg etter kvoter og regler som tidligere ikke fantes. EUs fiskeripolitikk har siden da vært en evig kamp om fangstnivåer, kvoter og rettigheter der regjeringer, fiskeridistrikt og interessegrupper har stått til dels steilt mot hverandre. Det gjentar seg derfor stadig at de fangstnivåene som fiskeriforskerne anbefaler, ikke blir vedtatt. Først blir de økt i EU-kommisjonen, så økes de ytterligere i EUs Ministerråd og så sprenges de i praksis ved at kontrollen svikter og kvoter ikke overholdes. Kampen mellom nye og gamle medlemsland på 1970-tallet 1. januar 1973 fikk EU tre nye medlemsland, Storbritannia, Irland og Danmark. De tre nye brakte rike fiskebanker og, fra 1976, enorme, nye havområder inn i EU. De nye EU-statene rygga tilbake for EUprinsippet om lik adgang til fiskeriressursene. De krevde i utgangspunktet enerett til å fiske i egne hav, men måtte under forhandlingene godta at denne eneretten bare skulle gjelde i ti år til utløpet av Etter det skulle det være lik adgang til alle fiskebanker for fiskere fra alle EU-land. Utvidelsen til 200 mils soner i 1976 ga denne konflikten mellom nye og gamle medlemsland helt nye dimensjoner. For det første var det i de nordlige delene av det nye EU-havet at en fant de rikeste fiskebankene. Der måtte franske og spanske fiskere nå holde seg unna helt til For det andre måtte fiskere fra Frankrike og Spania holde seg vekk fra fiskebanker som nå kom inn under 200-mils-sonen til land som ikke var medlem av EU (Norge, Island, Grønland, Canada og USA).

24 Dragkampene innad i EU varte i seks år. Frankrike og Spania krevde historiske rettigheter særlig i britiske farvann, mens britene holdt igjen så godt det lot seg gjøre. Forhandlingene førte til et av EUs mange historiske kompromiss der britene måtte godta de historiske rettighetene til fiske for fiskere fra andre EU-land men innen rammen av strengere felles forvaltning av sårbare bestander. (Moussis s. 547) Nytt kompromiss i 1992 Dette kompromisset fra 1982 ble ført videre da EU i desember 1992 vedtok opplegget for fiskeripolitikken for en ny tiårsperiode. Det bygger på et innfløkt system av kvoter, historiske rettigheter, lisenser og regler. For bestander som trenger fangstbegrensninger, må det hvert år vedtas hva som skal være det maksimale fangstnivået, hvordan kvotene skal fordeles mellom medlemsland - og på tredjeland hvis det er inngått en avtale som gir dem rett til å fiske. Når kvotene settes, må det tas hensyn både til hvem som har fiska hvor mye på feltet tidligere, eventuelle tap av fiskemuligheter i tredjelands havområder, særlige behov i distrikt som er avhengig av fiskeriene og foredlingsindustrien. Det betyr at mange hensyn må veies mot hverandre og at politisk press kan settes inn fra mange kanter. 1995: EU får rett til å regulere innsatsen Fra 1995 har EU også fått myndighet til å regulere innsatsen i fiskerinæringa. Det skjer ved å lage regler for hvor mange båter som kan delta i fisket og hvor mange dager fisket kan pågå. Og hele tida passer de nasjonale og lokale fiskeriorganisasjonene på at de ikke rammes mer enn andre av alle disse reguleringene av fisket. Her er et par av reglene: ΩGarn med for liten maskevidde kan bare være om bord i en båt hvis det er lagt sammen og oppbevart slik at det ikke lett kan brukes. ΩFisk under minstemål kan ikke lagres om bord, overføres til andre båter, losses, transporteres, selges eller lagres på land, men må øyeblikkelig kastes på havet. ΩKapteinen på et fiskefartøy skal føre ei loggbok som forteller hvor stor fangsten er av de ulike fiskeslag og må levere en erklæring om hvor mye som er avlevert i havn eller til annet fartøy. Etter reglene fra 1995 var det medlemsstatene som hadde ansvaret for at reglene følges. Men EU sendte inspektører til havnene og hadde dessuten egne oppsynsskip. Fiskeriavtaler med andre land Fra 1976 har EU har overtatt all myndighet til å føre internasjonale forhandlinger om fiskerispørsmål på vegne av medlemsstatene. Det gjelder både forhandlinger med tredjeland og i forhold til internasjonale organisasjoner. Nei til EU Skriftserien

25 Tredjeland som vil fiske i greske eller irske farvann, må forhandle med EU-kommisjonen om slike rettigheter. På samme vis er det EUkommisjonen som forhandler med tredjeland om å gi fiskere fra EUland rett til å fiske i dette landets farvann. I 1996 hadde EU inngått fiskeriavtaler med 26 land. Disse avtalene forsynte EU-markedet med fjerdeparten av den fisken som EU trengte det året. (Moussis s. 542) Samtidig har EU holdt fabrikkskip fra Russland, Japan og Polen ute av sine farvann. EU er medlem av ni regionale fiskeriorganisasjoner rundt om i verden. Økende overkapasitet og overfiske Trass i alle forsøk på og 80-tallet på å bygge ned fiskeflåten, var situasjonen helt ute av kontroll ved starten av 1990-tallet. Det var alt for mange fiskefartøy, fiskebåtrederne hadde investert så mye at de ikke kunne betjene gjelda, stadig mer effektive fiskere var på jakt etter fisk som ble stadig vanskeligere å få fatt på, og EU stilte stadig strengere krav til hygiene, sikkerhet og produktkvalitet. I mange fiskeridistrikt økte arbeidsløsheten samtidig som inntekten til yrkesaktive fiskere ikke holdt tritt med inntektene i andre yrker. Hvis en ville ha annet arbeid, måtte en flytte. I de fleste fiskeridistrikt oppsto det få arbeidsplasser i andre næringer og yrker. Fiskeripolitikken til EU skulle etter planen opp til vurdering i løpet av I mars 2001 la EU-kommisjonen fram en rapport om utviklingen av fiskerinæringa og ei grønnbok om EUs framtidige fiskeripolitikk. På basis av disse høringsdokumentene la EU-kommisjonen i mai 2002 fram et forslag til reform av fiskeripolitikken. (Se side 4 6) 10. Utviklingen av fiskeriene til EU Fangst av villfisk og produksjon ved oppdrettsanlegg i tonn: ved kyst- og ved inn- oppdrett oppdrett total 24 Skriftserien 1-03 Nei til EU havfiske landsfiske langs kysten innenlands fangst Fangstmengdene ved kyst- og havfiske er gått kraftig ned de siste femten åra. Produksjon fra oppdrettsanlegg har økt betydelig, men kan på ingen måte kompensere nedgangen fra kyst- og havfiske. Siden behovet for fisk øker, må EU importere stadig mer fisk. I 2000 måtte EU innføre halvparten av den fisken som spises. (Moussis side 547)