Temautredning Kunnskap og innovasjon

Transkript

1 Petter Westnes Temautredning Kunnskap og innovasjon Arbeidsnotat IRIS /019 Prosjektnummer: Prosjektets tittel: Oppdragsgiver(e): Kampen om arbeidskraften: Arbeidsmarkeds- og kompetansescenarier i Stavanger-regionen 2020 Stavanger-regionen Næringsutvikling ISBN: Gradering: Åpen Stavanger, Petter Westnes Temautreder Sign.dato Martin Gjelsvik Kvalitetssikrer Sign.dato Gottfried Heinzerling Senterleder (Samfunns- og næringsutvikling) Sign.dato Kopiering er kun tillatt etter avtale med IRIS eller oppdragsgiver. International Research Institute of Stavanger AS (IRIS) er sertifisert etter et kvalitetssystem basert på standard NS - EN ISO 9001

2 Innhold 1 INNLEDNING Avgrensing og innhold HVA ER INNOVASJON? GLOBALISERING, REGIONALISERING OG INNOVASJONSSYSTEMER Globalisering Regionalisering Det regionale innovasjonssystemet Universitetet som nøkkelaktør i innovasjonssystemet TRENDER OG UTVIKLINGSTREKK Internasjonalisering av FoU Endringer i eierskapsstruktur Teknologien blir raskere moden og billig Økt fokus på beskyttelse av intellektuelle rettigheter Betydningen av ny teknologi for arbeidslivet og forretningsprosesser noen typiske trekk UTFORDRINGER Fremtidens innovasjonsdrivere for Stavanger-regionen AVSLUTNING REFERANSER... 25

3 1 Innledning Denne temautredningen har til hensikt å forberede grunnen for scenarieutvikling i prosjektet Kampen om arbeidskraften: Arbeidsmarkeds- og kompetansescenarier i Stavanger-regionen Utredning tar for seg temaet kunnskap og innovasjon. I tillegg til å være grunnlag for scenariekonstruksjon vil utredningen være et selvstendig notat som bidrar til den allmenne kunnskapsoppbyggingen om temaet. Vi er på jakt etter viktige drivkrefter og hvilke utfordringer de kan medføre for aktørene i regionen. Målet er å etablere en felles bevissthet og forståelse for de ulike driverne Temautredningen er basert på dokument- og litteraturstudier for å etablere en oppdatert kunnskapsbasis for området. 1.1 Avgrensing og innhold I dette temanotatet er det foretatt et utvalg av tematiske områder som diskuteres. Notatet munner ut i to sentrale utfordringer for Stavanger-regionen og noen kommentarer knyttet til innovasjonsdrivere for regionen. Da temaene innovasjon og kunnskap er omfattende og kan belyses fra en rekke vinkler, er det i dette notatet foretatt en avgrensning. Som en grunnleggende antagelse forstås Stavanger-regionens mulighet til fremtidig vekst i en stadig mer globalisert verden som en funksjon av regionale forhold. Det argumenteres for at regionen selv har de beste forutsetninger for å gjennomføre de aktiviteter og tiltak som skal til for å imøtekomme de utfordringer, samt utnytte de muligheter som økt globalisering gir. Med fokus på temaene kunnskap og innovasjon i bred forstand, har notatet følgende inndeling: I kapittel 2 drøftes innovasjonsbegrepet. Deretter presenteres og drøftes globaliseringen og den påfølgende regionaliseringen i kapittel 3. Videre i dette kapittelet beskrives konseptet regionale innovasjonssystemer og hvilke roller universiteter spiller i slike. I kapittel 4 redegjøres det for et utvalg av identifiserte trender og utviklingstrekk med relevans for notatets tema. Kapittel 5 beskriver først hovedutfordringene for Stavangerregionen før de mest sentrale innovasjonsdriverne skisseres. Helt sist følger notatets avslutning. 2 Hva er innovasjon? Innovasjon er utvikling av nye produkter og produksjonsprosesser, fornyelse og utvikling av tjenester, nye metoder eller måter å gjøre ting på, samt nye organisasjonsløsninger eller administrativ endring. Generelt kan innovasjon bli definert som endring. Endringen må imidlertid innebære en form for nyhet. Graden av nyhet kan imidlertid variere: innovasjonen kan være radikal eller inkrementell. Innovasjonen er radikal dersom den er ny i det globale marked og inkrementell hvis det er forbedringer - 3 -

4 av allerede eksisterende produkter, tjenester, prosesser eller organisasjoner. Mellom ytterpunktene i en radikal-inkrementell skala kan man imidlertid finne karakterisering av nyhetsgrad ut fra om innovasjoner er ny i verden, nytt i det nasjonale markedet, nytt innenfor en avgrenset industri osv. Utviklingen frem til markedet eller til den synlige innovasjonen kalles for en innovasjonsprosess. Innovasjonsprosesser etterfølges gjerne av en diffusjonsprosess, det vil si spredning som gjør at innovasjonen blir befestet. Helt sentralt innenfor den moderne innovasjonsforskningen er forståelsen av denne prosessen som en åpen, dynamisk og ikke-lineær utviklingsprosess som kan være vanskelig å forutsi og kontrollere (Van de Ven et al. 1999). Forskning viser at innovasjonsprosesser ofte har flere kilder, at kriterier for suksess og mislykkethet ofte endres underveis og at den opprinnelige prosessen ofte utvikler seg til en rekke nye innovasjonsprosesser. Et annet sentralt element innenfor innovasjonsforskningen er at innovasjoner utvikles innenfor et innovasjonssystem. Den systemiske tilnærmingen argumenterer for at innovasjoner fremkommer som resultat av mange, samvirkende elementer som i sum fremstår som systemiske. I dette inngår for eksempel relasjoner til andre bedrifter, hvordan det offentlige virkemiddelapparatet fungerer, tilgang til kapital, hvilken kunnskap og kompetanse som er tilgjengelig osv. Innovasjonssystemet utvikles kumulativt gjennom blant annet at innovativ aktivitet fører til nye relasjoner og til at gamle endres, ny kunnskap og kompetanse utvikles og virksomhetene får nye behov for offentlig støtte og rådgivning. Innovasjon er slik sett et resultat av innovasjonsprosesser innenfor et sammensatt og dynamisk system, hvor innovasjonsprosessen formes av en rekke aktører og institusjoner. Innovasjonsprosesser kan for eksempel oppstå fordi ansatte i virksomheten får gode ideer om fornyelse eller utvikling av produkter eller tjenester som bedriften leverer. De ansatte kan ha fått de gode ideene på bakgrunn av deres erfaringer med hva interessene og behovene er for nye eller forbedrede produkt og tjenester i markedet, og fordi leverandører eller samarbeidspartnere har pekt på potensialet i markedet for slike nye tjenester og produkter. Videre kan det for eksempel være slik at ideen nå er mulig å lansere fordi forskning har utviklet det nødvendige kunnskaps og kompetansegrunnlaget for å utvikle ideen, og fordi det offentlige virkemiddelapparatet har signalisert interesse på området med økonomiske satsinger og prosjekter. I utviklingen av nye ideer kan både ansatte, leverandører, samarbeidspartnere, forskningsinstitusjoner og det offentlige virkemiddelapparatet involveres med sine respektive kunnskaper, kompetanse og kapital. I hvilken grad aktører og institusjoner i innovasjonssystemet er involvert i innovasjonsprosessen vil selvsagt variere avhengig av den konkrete innovasjonen som utvikles. For eksempel kan forskningsinstitusjoner i noen innovasjonsprosesser (særlig innenfor avansert vitenskapsbasert teknologiutvikling) være helt sentrale for å utvikle produktet eller tjenesten. Brorparten av innovasjoner skapes imidlertid på grunnlag av den kunnskap og kompetanse som allerede foreligger blant de ansatte i virksomheten og i samarbeid med virksomhetens omgivelser, dvs. markeder, kunder, leverandører, myndigheter, etc

5 3 Globalisering, regionalisering og innovasjonssystemer I denne delen redegjør vi for noen av hovedtrekkene ved den globaliserte økonomien og den forståelse av innovasjon, innovasjonsprosesser og innovasjonssystemer som legges til grunn. Hensikten er å skape et bakteppe og et felles kunnskapsgrunnlag for disse områdene. 3.1 Globalisering Globalisering betyr en åpning av verden. Vi handler og kommuniserer med nesten alle land. Vi deltar aktivt i den internasjonale arbeidsdelingen og i utviklingen av ny kunnskap og teknologi. Resultatet av den økonomiske globalisering og den teknologiske utvikling er kanskje først og fremst sterkere konkurranse. Sterkere konkurranse mellom bedrifter i alle land om å ha den beste varen til den rette pris. Konkurranse mellom regioner om å tiltrekke seg bedrifter. Konkurranse om å vite mest, samt være best til å utnytte den kunnskapen man har. Konkurranse om å tiltrekke seg de beste hoder. Konkurranse om å være mest nyskapende og innovativ. Nye, bedre og billigere kommunikasjonsmuligheter og fallende transportpriser øker mulighetene for at deler av produksjonen kan foregå andre steder i verden. Produksjonen kan i økende grad deles opp i delprosesser som hver for seg kan gjennomføres på ulike steder i verden der hvor vilkårene er mest fordelaktige for bedriftene. Videre betyr liberalisering av kapitalmarkedet at investeringer i ny produksjon og arbeidsplasser skjer der avkastningen er størst. Dette betyr i klartekst at produksjon av såkalte stedsuavhengige tjenester i økende grad finner sted utenfor landets grenser. Utflytting av produksjonsoppgaver til lavkostland er ikke noe nytt fenomen det har funnet sted i mange år. Derimot er det ting som tyder på at hastigheten i utflyttingen vil tilta i tiden som kommer. Og som noe nytt kan også tjenester og kunnskapsintensive arbeidsoppgaver flyttes ut i økende grad tjenester som vi tradisjonelt har ansett som stedsavhengige. Særlig fordi kommunikasjonen på tvers av grenser kan skje raskt, sikkert og billig. Internett og bredbånd gjør det mulig for en softwarebedrift i Stavanger å sette ut programmeringen til India, og uten at forskjell i tid og rom får noen nevneverdig betydning. Stadig flere bransjer kan derfor i fremtiden i økende grad bli utsatt for konkurranse. Figur 1 under redegjør for noe av globaliseringens dynamikk

6 Globaliseringens dynamikk DRIVKREFTER - Raskere utvikling av teknologi - Liberalisering av handel og finansstrømmene - Markedsøkonomiens inntog i Kina, Øst- Europa mv. - Raskere og billigere kommunikasjon - Billigere transport Økt konkurranse HVA SKJER? - Vi handler stadig mer med andre land - Vi kommuniserer mer på tvers av grenser - Vi investerer stadig mer i andre land - Vi utveksler stadig mer kunnskap og teknologi med utlandet - Vi tar oftere arbeid i andre land - Vi importerer mer arbeidskraft Figur 1: Globaliseringens dynamikk (Kilde: Dansk Regering 2005) Økonomisk globalisering medfører økt avhengighet mellom bedrifter og produksjonssystemer i ulike land og regioner. Det etableres avanserte produksjonsnettverk på tvers av landegrenser. Det betyr at regionale og nasjonale leverandørsystemer i økende grad inngår i globale nettverk, og dermed også underlegges internasjonale arbeidsbetingelser (Andersen and Christensen 1998). Underforstått i mye av diskusjonen om globalisering er således at nasjonale og regionale myndigheter får mindre innflytelse over næringsutviklingen innen sine grenser fordi premissene i økende grad bestemmes andre steder. Viktige beslutninger om blant annet nedlegging og flytting av bedrifter fattes ved fjerntliggende hovedkontorer og ikke av eiere med lokal forankring. Slike beslutninger kan få konsekvenser for aktiviteten i en region og vil således også påvirke grunnlaget for vekst og utvikling blant små og mellomstore leverandører. Dessuten hevdes det at det blir vanskeligere for lokale bedrifter å skjerme seg fra konkurranse utenfra fordi lokalt forankrede produksjonsfaktorer i økende grad blir lettere tilgjengelig i ulike deler av verden (Maskell and Törnqvist 1999). Tendensene til økonomisk globalisering stimuleres av en rekke endringer i organiseringen av næringsvirksomhet. Kostnadspress, økt usikkerhet i markedene og svingninger i verdensøkonomien har blant annet økt bruken av outsourcing. Det vil si at bedrifter har konsentrert seg om sin kjerneaktivitet og skilt ut sideordnede produkter og tjenester i formelt selvstendige bedrifter, og de har også latt leverandører overta større deler av selve produksjonen (Isaksen 1999). Dette har minket risikoen i bedriftene og muliggjort mer konsentrert satsing på kjerneområdene gjennom spesialisering

7 Utvikling av informasjonsteknologi har også gjort det enklere å organisere og lede nettverk av geografisk atskilte leverandører og samarbeidspartnere. Isaksen (1999) hevder videre at oppsplittingen av produksjonsprosessen har gitt økt behov for samarbeid mellom virksomheter for å få tilgang på kompletterende og spesialisert kompetanse. Store sluttvarebedrifter utvikler i økende grad læringsbaserte relasjoner med noen få, utvalgte leverandører, som medfører at leverandørenes bidrag til kundenes produktutvikling og effektivitet får større betydning (Andersen and Christensen 1998). Resultatet er at underleverandørsystemene blir mer lukket og inngangsbarrierene for nye leverandører øker. For en region som Stavanger er sårbarhetsfølelsen ovenfor globaliseringskreftene påtrengende. Spillereglene er bestemt andre steder og regionen har begrenset med ressurser tilgjengelig for å håndtere de utfordringer økt globalisering medfører. Det betyr likevel ikke at Stavanger-regionen står uten ressurser og muligheter til å imøtekomme disse utfordringene. Mye av det som kan gjøres som for eksempel bygging av infrastruktur, oppgradering av utdanningstilbudet og styrking av samarbeidet mellom private og offentlige virksomheter må forankres på det regionale nivået. Spesielt er det regionen selv som har den beste forutsetningen for å styrke sin egen innovasjonsevne evnen til å komme på, utvikle og/eller produsere nye produkter og tjenester, ta i bruk nye produksjonsprosesser og til å forbedre de som allerede eksisterer. De lokale virksomhetenes evne til å tilpasse seg nye markedssituasjoner og gripe teknologiske muligheter gjennom innovasjon er nøkkelen til bærekraftig vekst og fremgang på regionalt nivå. Innovasjonsprosessene og deres resultater er essensielle for produktivitetsvekst og utviklingene av attraktive og godt betalte jobber. Sammenhengen mellom innovasjon, produktivitetsvekst og velstand på regionalt nivå er i økende grad anerkjent gjennom nyere forskning (Lester 2005). 3.2 Regionalisering Regionenes voksende innflytelse og ambisjoner om å være pådrivere for innovasjon er en endringskraft i seg selv. I årene som kommer vil vi antagelig oppleve en økende grad av regionalisering og en enda skarpere konkurranse mellom regionene om de nye næringene og markedsmulighetene. Regionaliseringen er på mange måter et resultat av den økte globaliseringen, og det regionale spillet som holder på å utvikle seg er av betydning for den fremtidige utviklingen av Stavanger-regionen. Regionalisering refererer til at virksomheter er avhengige av ressurser som er spesifikke for bestemte steder. Regionaliseringsargumentene går i retning av at det regionale nivået, og spesifikke regionale og lokale ressurser, fortsatt er viktige for næringslivets muligheter for å være innovative og konkurransedyktige, til tross for den økende globaliseringen. De stedspesifikke ressursene er særlig knyttet til tilstedeværelse av unik kunnskap, som er skapt gjennom tett samarbeid og interaktiv læring i lokale produksjonsmiljøer

8 Isaksen (1999) trekker særlig frem to forhold som peker mot en sammenheng mellom stedsspesifikke forhold på den ene siden og innovativ evne og konkurransestyrke til bedrifter og produksjonssystemer på den annen side. For det første observeres en tendens til at entreprenøraktivitet og innovativ aktivitet i mange næringssektorer konsentreres til bestemte steder (Morgan 1997). Noen steder regnes for å være spesielt innovative og med spesielt mye entreprenørskap og nyskaping. De har noe spesielt ved seg som skaper en dynamikk som en ikke finner alle andre steder. For det andre knyttes det som skaper denne dynamikken i virksomheter og produksjonssystemer seg i stor grad til betingelser i omgivelsene. Disse omgivelser kan forstås både i geografisk og funksjonell forstand. I geografisk forstand har forhold i det lokale næringsmiljøet, som formell og uformell kompetanse, tilgang på lokale samarbeidspartnere, formelle institusjoner, holdninger til samarbeid og entreprenørskap, ofte stor betydning for virksomheters innovative evne. I funksjonell mening vil virksomheters kontakt og samarbeid med andre bedrifter og institusjoner, uavhengig av geografi, være viktig for innovasjonsevne og konkurransestyrke. I følge Isaksen (1999) kan en skille mellom to viktige dimensjoner bak dynamikk og innovasjonsevne i regionale næringsmiljøer. Den første framkommer som resultat av oppdeling av produksjonskjeden i mange enheter og spesialisering på én eller noen få komponenter innen hver enhet (Asheim and Isaksen 1996). Gjennom spesialisering kan hver enhet oppnå større produksjon, stordriftsfordeler i virksomheten, og dermed også bedre muligheter for å opparbeide stor kompetanse innen sitt felt. Høy kompetanse gir videre økte muligheter for innovasjoner gjennom oppgradering av produkter og produksjonsmåter. Oppgraderingen vil komme resten av det lokale produksjonssystemet til gode, og innovasjoner i en del av produksjonssystemet kan utløse behov for innovasjoner i andre deler. Enhetene i produksjonssystemene kan finnes på ulike steder rent geografisk, men ved visse typer av samarbeid er fysisk nærhet en fordel. Det skyldes at samarbeidet i noen tilfeller har det som kalles geografisk avhengige transaksjonskostnader (Vries and Hospers 2006). Det vil si at kostnadene med å samarbeide øker med den geografiske avstanden mellom aktørene. De geografisk avhengige transaksjonskostnadene senkes og fordelene med samlokalisering av aktører økes når transaksjonene krever hyppig ansikttil-ansikt kontakt for å spesifisere leveranser, der det er hyppige endringer i spesifikasjoner, der det er behov for å diskutere løsninger over bordet og samarbeide nært om produktutvikling etc. I tillegg gjør samlokalisering av samme type bedrifter det enklere å opparbeide og utnytte felles produksjonsfaktorer som faglært arbeidskraft med spesialiserte ferdigheter, leverandører og utdanningsinstitusjoner. Produksjonsfaktorer blir rimeligere når mange enheter kan dele på kostnadene med å opparbeide og vedlikeholde disse, enn dersom hver enkelt enhet må frambringe dem selv (Zook 2005). Samlokalisering betyr også at flere bedrifter driver med innovativ aktivitet innenfor de samme feltene, og der nyvinning i en bedrift fort kan fanges opp av andre bedrifter, som kanskje utvikler ideen ytterligere ut fra sin egen erfaring og kompetanse. Det får ringvirkninger når kunnskap utviklet i en bedrift tilflyter andre bedrifter i området, for eksempel ved at spesialisert arbeidskraft bytter arbeidssted

9 Den andre dimensjonen som i følge Isaksen (1999) stimulerer læring, kunnskapsoppbygging og innovasjoner i lokale næringsmiljøer, er knyttet til stedsspesifikke betingelser i bestemte områder. Slike stedsspesifikke betingelser omfatter blant annet tilstedeværelse av uformelle institusjoner; uformelle regler, vaner og rutiner som koordinerer utveksling av informasjon og smører samarbeidet mellom aktører. Tett samarbeid lettes gjennom at aktører snakker samme språk, kjenner de samme uskrevne regler for oppførsel og forretningsdrift og har gjensidig tillit til hverandre. Enkelte regioner har slike kvaliteter som fremmer tett samarbeid og læring og som ikke kan oppnås mange andre steder (Cooke et al. 2004). Det er snakk om kollektive goder, som for eksempel tilgang til spesialisert arbeidskraft og lokalt opparbeidet kunnskap, som en må være på stedet for å kunne dra nytte av. Læring og oppbygging av spesialisert kunnskap stimuleres ytterligere dersom det også finnes formelle institusjoner, som forskningsinstitutter, høyskoler/universiteter og kunnskapsparker med formell kompetanse innenfor relevante felter for næringslivet i områdene. Regionaliseringsprosessene peker på territoriell forankring av systemer av bedrifter i lokale økonomiske, sosiale og kulturelle strukturer som viktig for deres konkurransekraft. Selv i en mer global økonomi vil altså spesifikke regionale ressurser kunne stimulere interaktiv læring og innovasjon (Cooke et al. 2004). 3.3 Det regionale innovasjonssystemet Det kan synes som en motsigelse å hevde at regionale forhold er blitt viktigere for konkurransestyrken til bedrifter, samtidig som økonomien er blitt mer globalisert gjennom at bedrifter på ulike måter knyttes sammen i vidtrekkende nettverk. Betydningen av regionale forhold ligger imidlertid nettopp i at gjennomføring av innovasjoner er sentralt for bedrifters konkurransestyrke, samt at innovasjoner delvis er et regionalt og lokalt fenomen. Frambringelse av innovasjoner og det som følger med av nødvendig kompetanseoppbygging og læreprosesser er nå de viktigste drivkreftene bak næringsutvikling (Isaksen 1999). Synet på innovasjonsprosesser har endret seg de senere år. Basert på Schumpeters arbeid ble prosessene ansett å være drevet fram av individuelle entreprenører eller dominante bedrifter (Schumpeter 1934). Innovasjon ble sett på som en lineær prosess som startet med forskning eller produktutvikling og for så å bli introdusert på et marked (Stokes 1997). Nyere teori argumenterer imidlertid for at innovasjon er en interaktiv læringsprosess der mange ulike aktører er involvert (Edquist 1997). Innovasjon forklares som en prosess der bedrifter sjelden innoverer alene, men i relasjoner med andre bedrifter, nettverk, formelle kunnskapsgenererende organisasjoner (som universiteter eller forskningsinstitutter), lovsystem og regelverk (J. Fagerberg 2005). Nettverk og klynger av samarbeidende og samhandlende bedrifter og organisasjoner er således sentrale elementer både i innovasjonsprosessen og for lokalisering av produksjon (Lundvall 1992; Nelson 1993). I et slikt perspektiv kan interaktiv læring skje på mange måter. Det vanligste er kanskje mellom kunde og produsent eller serviceleverandør (Lundvall 1992). Læringen - 9 -

10 forekommer gjennom utveksling av kvalitativ informasjon mellom kunder og produsent. Krevende kunder har stor betydning for produktutvikling gjennom å stille krav til produsentene og gi positive og negative tilbakemeldinger. Det gir viktig informasjon for kontinuerlig forbedring av produkter og tjenester og utvikling av nye produkter og tjenester hos produsenten. Interaktiv læring kan også skje mellom andre aktører, for eksempel ved at leverandører utvikler nytt produksjonsutstyr i samarbeid med produsenter og gjennom utveksling av informasjon mellom FoU-institusjoner og bedrifter. Læringen kan også skje mellom flere enn to parter innbyrdes, for eksempel ved at flere leverandører samarbeider om å utvikle større moduler for en kunde. Mye av læringen skjer også internt i bedrifter og internt i konserner, der virksomheter samarbeider med interne FoU-enheter og/eller andre enheter innen konsernet. I alle tilfeller er grunnlaget for læringen at aktørene besitter spesialisert kompetanse og har gjensidig nytte av å utveksle kompetanse og ideer ved innovasjonsprosesser. Figur 2 synliggjør aktørene og interaksjonen de kan ha inn mot virksomhetene. Offentlige myndigheter Teknologisentre, kunnskapsparker o.l Kunder Utstyrsleverandører Innoverende virksomheter Finansinstitusjoner FoUinstitusjoner Undervisningsinstitusjoner Komponentleverandører Private konsulenter etc. Figur 2: Modell av aktører og interaksjon i et innovasjonssystem (Isaksen, 1999) Synet på innovasjoner som interaktiv læring betoner at innovasjoner skjer i samarbeid med mange andre aktører eller i systemer. Begrepet innovasjonssystem er basert på ideen om at den innovative styrken i økonomien i stor grad avhenger av hvordan bedrifter makter å utnytte erfaringen og kompetansen til andre aktører og virksomheter i sin innovasjonsprosess (Jan Fagerberg 2004), og ikke kun på hvor dyktige de enkelte bedriftene er hver for seg. Bedrifter kombinerer ressurser og kunnskaper hos mange aktører for å bygge opp en unik, bedriftsspesifikk kunnskapsbase, som ikke raskt og enkelt kan kopieres av konkurrenter (Fritsch 2001)

11 Innovasjonssystemer er viet betydelig oppmerksomhet den senere tid (se f.eks Braczyk et al. 1998; Cooke et al. 2004; Fritsch 2001; Isaksen 1999). I systemteorier argumenteres det for at enkeltbedrifter vanskelig kan besitte, overskue og håndtere all relevant kunnskap og informasjon alene, og er derfor avhengig av samspill med andre aktører. Det regionale innovasjonssystemet kan beskrives med 3 aktørgrupper der det lokale næringslivet utgjør produksjonssystemet og kunnskapsparkene, næringsparkene og de offentlige støtteorganene utgjør støttesystemet. Videregående skoler, universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter utgjør kunnskapssystemet. Innovasjonssystemer vil ofte være nasjonale i utstrekning, der et typisk tilfelle er nasjonale, industrielle næringsklynger med tilhørende forsknings- og utdanningsinstitusjoner og nasjonale standarder og regler. Innovasjonssystemene kan også omfatte større eller mindre geografiske områder. De siste åra har det vært økt interesse for regionale innovasjonssystemer blant både forskere og politikkutformere. Dersom Stavanger-regionen skal ha suksess gjennom økt innovasjon må disse aktørene utvikle et fellesskap og en struktur for samhandling, samt at de hver for seg også må være nyskapende og endringsvillige. Tett samarbeid med leverandører, kunder og støttende institusjoner i en region gir gode betingelser for interaktiv læring og kan skape et innovativt miljø som stimulerer stadig nyutvikling Betingelser i omgivelsene hva hemmer og fremmer innovasjon på regionalt nivå? Det finnes intet entydig svar på hvilke faktorer som er innovasjonsfremmende eller innovasjonshemmende i alle regionale innovasjonssystemer. Innovativ aktivitet avhenger i stor grad av interne forhold i de enkelte virksomheten, men også betingelser i omgivelsene er av stor betydning. Betingelser i omgivelsene er her forstått som forhold i det lokale næringsmiljøet og bedrifters muligheter til å samarbeide med aktører utenfor det lokale området. Hvilke konkrete faktorer som enten fremmer eller hemmer innovativ aktivitet varierer fra region til region og næring til næring. Isaksen (1999) legger i sin gjennomgang av 10 regionale innovasjonssystemer i Norge vekt på ulikheten i de regionale betingelsene for de forskjellige regionene og deres respektive næringsklynger. Likevel legges det særlig vekt på følgende to generiske faktorer: 1) mangel på kvalifisert arbeidskraft som en viktig faktor som hemmer innovativ aktivitet i næringsmiljøer og 2) tett og langvarig samarbeid med FoU-institusjoner og flyt av kunnskap mellom institusjoner og bedrifter som en innovasjonsfremmende faktor i næringsmiljøer. Mangel på kvalifisert arbeidskraft som innovasjonshemmer En viktig hemmende faktor i de fleste næringsmiljøer er mangel på kvalifisert arbeidskraft. Dette henger nært sammen med betydningen av kompetanse i virksomhetene for å gjennomføre innovasjonsprosjekter. Mangel på arbeidskraft fører også til at ressurspersoner i virksomhetene lett blir opptatt med den daglige driften og lite tid settes av til langsiktig arbeid med utviklingsprosjekter. Et stramt arbeidsmarked kan også lede til høyt gjennomtrekk i arbeidsstokken og betydelig innleie av

12 arbeidskraft. Stort gjennomtrekk kan hemme den typen innovasjoner som skjer på gulvet, ved at erfarne og entusiastiske arbeidere finner nye og smarte løsninger. Samarbeid mellom FoU og næringsliv som innovasjonsfremmer Spesielt i kunnskapsintensive, teknologiintensive og forskningstunge næringsmiljøer stimuleres den innovative aktiviteten av tett og langvarig kontakt med utdannings- og forskningsinstitutter. Forskningsresultater kommersialiseres gjennom virksomhetene i regionen og utviklingsprosjekter gjennomføres i samarbeid mellom bedriftene og FoUaktørene. Således er FoU-miljøene, og særlig universitetene, viktige bidragsytere til innovativ aktivitet i virksomhetene og regnes som nøkkelaktører i det regionale innovasjonssystemet. 3.4 Universitetet som nøkkelaktør i innovasjonssystemet De siste årene har press fra myndigheter og et økt ressursbehov først til at universitetene i økende grad har satt i gang tiltak for å nærme seg næringslivet. I tillegg har næringslivet vist økt interesse for universitetenes aktiviteter. Dette skyldes blant annet erfaringer fra utlandet som forteller om store økonomiske gevinster fra tett samarbeid med forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Det er en økende forventning til at universitetene tar en aktiv rolle i innovasjonssystemet, der innovasjon står for utvikling av nye varer og tjenester, og hvor målet er å bidra til å styrke de regionale økonomienes konkurransekraft i en globalisert verden. Diskusjoner knyttet til universitetenes og forskningsinstitusjonenes rolle i innovasjonssystemet er derimot komplekse. Disse institusjonene har en utvidet plass i et omfattende innovasjonssystem, der forventningene er mangfoldige og tidvis motstridende. I det ene øyeblikket skal de representere den frie og uavhengige forskningen og i det neste er de forventet å ivareta kunnskapsbehovet til en rekke lokale aktører. Et velfungerende innovasjonssystem trenger utdannings- og forskningsenheter som kan drive langsiktig grunnleggende kunnskapsoppbygging; som er i stand til å holde tritt med den teoretiske forskningsfronten og som evner både å bevare kunnskap over tid og å overføre den effektivt til stadig nye generasjoner mennesker (Kaloudis and Koch 2004). Samtidig trengs handlingsrettet, praktisk orientert forskning som kan bidra til å løse problemer i næringsliv og i samfunnet for øvrig. Midt oppi dette komplekse bildet synes det å utvikle seg en ny sosial kontrakt mellom samfunn og vitenskap, der forskningens relasjon til omverden er i endring (Gulbrandsen 2003). Mens den tidligere sosiale kontrakten som dominerte dreide seg om akademias langsiktige kunnskapsbidrag til samfunnsøkonomien, krever den nye kontrakten både korte og langsiktige bidrag fra universitetene. Dette innebærer at universitetene i mye større grad skal ta vare på behovene til brukerne i nærings- og samfunnslivet. Det kan hevdes at tiden der universitetene fungerte som helt selvstendige og løsrevne elfenbenstårn uten etablert dialog med næringslivet for kontinuerlig tilpasning til deres endringer i behov er over. Denne endringen gjør seg særlig gjeldende på

13 regionalt nivå og universitetenes betydning for utvikling av spesialisert kompetanse og regionale ressurser er mer synlig i dag enn tidligere. I litteraturen er denne nye sosiale kontrakten navngitt gjennom begrepet det engasjerte universitet (Mayfield 2001). Det engasjerte universitet er et nyere perspektiv på høyere utdanning, og grunnleggende er forpliktelsen og nødvendigheten av å bidra mer proaktivt til den regionale økonomiske utviklingen. Dette kan for eksempel gjøres gjennom forskning på og undervisning av samfunnsnyttige temaer, eller gjennom etablering av mer omfattende samarbeidsrelasjoner med bedrifter og offentlige virksomheter. For at det engasjerte universitetet skal fungere i praksis kreves det en administrativ ledelse som ikke følger de tradisjonelle byråkratiske ledelsesmetodene. Man kan ikke lenger bare se på universitetets kortsiktige gevinst ved forskning og undervisning, men heller legge langsiktige strategiske mål i samarbeid med andre aktører i regionen Teknologioverføringsoppgaven Universitetets to hovedfunksjoner har tradisjonelt sett vært forskning og utdanning. Nå har derimot teknologioverføringsoppgaven fått økt oppmerksomhet gjerne gjennom såkalt kommersialisering. Etzkowitz og Leyedsdorff (1996) kaller universitetenes nye oppgaver knyttet til kommersiell utnytting av kunnskap og overføring av teknologi til samfunnet for den andre akademiske revolusjon. Den første var på 1800-tallet når forskning ble inkludert som den del av universitetsaktivitetene. Denne andre revolusjonen innebærer at universitetenes økonomiske funksjon i økende grad blir institusjonalisert. Universitetene forventes nå i større grad å omgjøre sine forskningsresultater til kommersielle produkter og tjenester i markedet og på denne måten overføre teknologi til samfunnet i en verdiskapingskontekst. Dette er et ukjent farvann for mange universiteter og et slikt fokus oppleves ikke av alle forskere og universitetsansatte som forenlig med den frie og uheftede forskningen og kunnskapsproduksjonen Møteplassrollen Universiteter som tilbydere av en offentlig møteplass der ulike aktører kan komme sammen for åpne samtaler om alternative utviklingsveier og nye teknologiske og markedsmessige muligheter er også en relativt ny rolle som i økende grad tillegges universitetene. Denne rollen har vist seg å være svært viktig for regionale innovasjonsprosesser, men har en tendens til å bli nedprioritert eller oversett. Dette skyldes dels at resultatene av slike aktiviteter er vanskelig å måle og dels at denne delen av innovasjonsprosessen i liten grad kan observeres med det blotte øye. Viktigheten av slike rom, der åpne og fortolkende samtaler om fremtidige muligheter og problemområder finner sted, har vist seg å være stor (Lester 2005). Universiteter støtter slike prosesser gjennom å tilby arenaer der ulike aktører møtes. Disse kan ta mange ulike former, som f. eks møtevirksomhet, seminarer, konferanser, ekspertsentre og entreprenørforum. Dialoger mellom universitetsansatte og industrifolk løser sjelden tekniske eller kommersielle problemer direkte der og da. Derimot kan de generere ideer ved at nye kombinasjoner av kunnskap oppstår eller at eksisterende kunnskaper

14 anvendes på nye områder, og som senere blir gjenstand for problemløsning både i industrien og ved universitetene. 4 Trender og utviklingstrekk Det foregående kapitelet redegjorde for noen sentrale, men overordnede perspektiver på globalisering, regionalisering, innovasjonssystemer og universitetenes rolle. I denne delen derimot er hensikten å redegjøre for noen identifiserte trender og utviklingstrekk med betydning for temaet innovasjon og kunnskap. Da det ikke er mulig å dekke alt har vi her avgrenset oss til å kommentere følgende trender og utviklingstrekk: Internasjonalisering av FoU Endringer i eierskapsstruktur Teknologien blir raskere moden og billig Økt fokus på beskyttelse av intellektuelle rettigheter Betydningen av ny teknologi for arbeidslivet og forretningsprosesser 4.1 Internasjonalisering av FoU Bakgrunnen for dette temaet er den pågående internasjonaliseringen av FoU-aktivitet. Vi observerer at lokaliseringsmønstrene for FoU-enheter og de internasjonale selskapenes drivkrefter for etablering av FoU-enheter utenfor egen region er i endring. Spesielt vokser Kina og India fram som foretrukne land ved opprettelsen av nye FoUenheter utenfor eget hjemland. Litteraturen om lokalisering av FoU skiller gjerne mellom to paradigmer når det gjelder motiver og kriterier for lokalisering av forskning og utvikling i utlandet (Le Bas and Sierra 2002). Det tradisjonelle paradigmet legger vekt på at nye teknologier og produkter utvikles i hjemlandet, og at utvikling i utlandet først og fremst handler om tilpassning av teknologien til de lokale markedene. I dette paradigmet er lokalisering av utviklingsenheter et spørsmål om hvilke utenlandske markeder som er de mest interessante. Det nye paradigmet derimot legger vekt på at utvikling av ny teknologi er et resultat av samspill mellom utviklingsaktiviteter på flere steder. I den sammenheng blir tilgang til lokale kunnskaper og kompetanse stadig viktigere som lokaliseringskriterium. Ut fra deres forskning blant 21 store internasjonale bedrifter konkluderer Gerybadze og Reger (1997) at følgende motiver er viktige: 1. Tilgang til dynamiske og toneangivende markeder som gir impulser til nye innovasjonsprosesser. 2. Nærhet til såkalte points of sale som genererer inntekter og som gir mulighet for å eksperimentere med nye produktkonsepter. 3. Tilstedeværelse på steder hvor beslutninger taes om standardiseringsavtaler, normer, prosedyrer for lisenser osv. Regelverk kan gi impulser for innovasjon

15 4. For visse avanserte produkter, er nærhet mellom forskning og utvikling, avansert produksjon og effektive leverandørnettverk avgjørende. Ved å ha produksjon, konstruksjon og utvikling på samme sted kan det i slike tilfeller oppnås kostnadsfordeler, bedre ytelse og større fleksibilitet. 5. Kunnskapsintensive bedrifter påpeker behovet for å ha tilgang til unike forskningsresultater og de fremste forskningssentre. Det kan derfor hevdes at lokalisering av FoU ikke nødvendigvis følger produksjon. Avhengig av situasjonen kan en geografisk kobling til kunder, andre forskere, laboratorier, leverandører, konsernledelsen eller arenaer hvor regler fastsettes være mer hensiktsmessig. I lang tid har innovasjon og FoU i stor grad funnet sted i den mest utviklede del av verden. Europeiske, amerikanske og japanske selskaper har hatt en tendens til å lokalisere såkalte high-end-activities i nær tilknytning til sitt hjemmemarked eller andre kjernemarkeder der produktene må tilpasses lokale krav. I løpet av de siste tyve årene derimot har dette endret seg langs to viktige dimensjoner. For det første har globale selskaper spredd sine FoU aktiviteter i større grad til områder utenfor sine hjemmemarkeder. En undersøkelse gjennomført av Booz Allen Hamilton og INSEAD i 2006 viste at mens andelen FoU-enheter utenfor eget hjemland var 45 % i 1975, hadde den vokst til hele 66 % i Størst økning i etablering av FoU sentere utenfor selskapenes hjemland finner vi i Kina og India (se figur 3). Kilde: Innovation: Is Global the Way Forward? A joint study by Booz Allen Hamilton and INSEAD, 2006 Figur 3: Endring FoU-sentre innlands vs. utenlands I tillegg viser studien at driverne for etablering av nye FoU sentere har endret seg, samt at det er ulike drivere for etablering av FoU aktivitet i ulike land. Tradisjonelt har fysisk nærhet til markedet og produksjonsfasiliteter vært avgjørende faktorer ved valg av 1 Innovation: Is Global the Way Forward?. Ajoint study by Booz Allen Hamilton and INSEAS,

16 lokasjon for nye FoU sentre. Disse er fortsatt av stor viktighet, men tilgang til kvalifisert arbeidskraft har vokst fram som den mest avgjørende. Mens etableringen av fremtidige FoU sentre i godt utviklede deler av verden som Vest-Europa, USA og Japan i stor grad er basert på faktorer som tilgang til teknologi, forskningsklynger, kvalifisert arbeidskraft og markeder, vil veksten av FoU sentre i den mindre utviklede delen av verden derimot drives fram av andre forhold. Generelt er tilgang til billig kompetent arbeidskraft og nærhet til nye markeder avgjørende faktorer. Når det gjelder India og Øst-Europa derimot er det litt annerledes. Her vil selskaper også være tiltrukket av at personell er høyt kvalifisert. I Kina er det først og fremst tilgang til billig arbeidskraft i kombinasjon med nærhet til et stort marked som er avgjørende. Det viser seg også at det forekommer en viss arbeidsdeling mellom FoU-sentre lokalisert i eget hjemland og de som er lokalisert ute. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom de typer av FoU-aktiviteter som utføres på de respektive steder. Undersøkelsen viser at ca. 75 prosent av selskapene har fullverdige FoU kapabiliteter i eget marked. Dette er i motsetning til kun 45 prosent for tilsvarende kapabiliteter ved FoU-sentre som er lokalisert utenfor eget hjemmemarked. De sistnevnte har i større grad kapabiliteter innen avgrensede spesialfelt og har i tillegg mer fokus på tilpasning til lokale markeder. Disse endringene vil over tid medføre både trusler og muligheter for Stavangerregionen. Hvor kommer regionalt forankrede selskaper til å lokalisere sine FoU aktiviteter i tiden som kommer? Hva skjer med de FoU sentrene som de internasjonale selskapene har lokalisert til Stavanger-regionen? Kommer virksomheter som for eksempel Schlumberger, Shell, Nutreco og EWOS til å legge ned sine FoU sentre i Stavanger-regionen og eventuelt flytte de til andre land? Hva må gjøres for at Stavanger-regionen skal bli (eller fortsatt være) en attraktiv lokasjon for fremtidig FoU aktivitet? Det finnes ingen enkle svar på spørsmålene over, men det er tydelig at både de lokalt forankrede bedriftene, kunnskapsinstitusjonene og de offentlige støttespillerne spiller en sentral rolle når det gjelder å opprettholde Stavanger-regionen som et attraktivt sted for FoU-aktivitet. Det handler både om å utvikle de beste hodene, tiltrekke seg de beste hodene utenfra, samt utvikle en støttende infrastruktur for utviklingsaktiviteter. 4.2 Endringer i eierskapsstruktur Mens lokalt lederskap har stått som en viktig bærebjelke i regionen, ser vi at internasjonale selskapers oppkjøp av lokale bedrifter kan true den lokale forankringen spesielt fordi multinasjonale selskaper ikke har noen spesiell interesse eller forpliktelser i lokalsamfunnet. Så lenge aktiviteten i regionen er høy trenger ikke dette representere noen utfordring. Faktisk er det slik at mange lokale bedrifter i Stavanger ikke ville lykkes internasjonalt uten hjelp fra en stor og multinasjonal oppkjøper. De ville aldri hatt det nødvendige nettverket, den internasjonale dimensjonen eller de finansielle musklene til å lykkes. For norsk næringsliv generelt har det vært en sterk økning av utenlandsk eierskap de siste 20 årene. Utenlandske investeringer i norsk næringsliv motiveres av tilgang på

17 naturressurser, markedsadgang, tilgang på kompetent arbeidskraft, underleverandører, kunder, politisk goodwill og strategiske oppkjøp. Når det gjelder oppkjøp av små og mellomstore teknologiorienterte leverandørbedrifter innen olje- og gass er det ofte snakk om strategiske oppkjøp som gir tilgang til teknologi. Utenlandske investeringer kan ha ulike effekter på en regions økonomi og næringsliv. På den ene siden kan de bidra til realisering av potensielt lønnsomme prosjekter, kobling til nye markeder, kompetanseoverføring, økt produktivitet og bedre utnyttelse av ressurser. På den andre siden kan utenlandske investeringer og utenlandsk eierskap bidra til at lokalt forankrede selskaper og kompetansehevende aktiviteter flyttes ut av regionen. Derimot finnes det lite empiri som faktisk støtter dette. Balsvik (2006) gikk i sin doktoravhandling Foreign direct investment and host-country effects gjennom industristatistikk fra 1980 til 2000 for å se konsekvensene av utenlandsk versus lokalt eierskap. Hun fant blant annet ut at når utenlandske selskaper etablerer nye produksjonsbedrifter i Norge har det en negativ effekt på produktiviteten til norske bedrifter i samme industrisektor, mens utenlandske etableringer gjennom oppkjøp av eksisterende norske bedrifter har en positiv effekt. Bedrifter som blir oppkjøpt av utenlandske eiere øker i gjennomsnitt både produktiviteten og sysselsettingen etter oppkjøp. Balsvik fant ikke belegg for skremmebildet av at utenlandske interesser kjøper opp for å legge ned eller flytte ut i sin analyse. For Stavanger-regionen er likevel spørsmålet hva som skjer om år dersom aktivitetene i petroleumsindustrien reduseres kraftig. Er det fortsatt interessant å være lokalisert i Stavanger dersom aktivitetene og markedet befinner seg andre steder i verden? I så fall, hva skal til for at det er det? 4.3 Teknologien blir raskere moden og billig En utviklingstrend handler om the speed of things. I korte trekk kan det sies at teknologi blir raskere moden og at den faller raskere i pris enn tidligere. Spesielt jærindustrien har rapportert om dette. Tradisjonelt har det høye kunnskapsinnholdet i de mekaniske produktene produsert i regionen gitt selskapene et konkurransefortrinn. Det har ikke vært mulig for konkurrenter å kopiere eller produsere produkter med tilsvarende egenskaper andre steder. Derimot rapporteres det nå om at dette er i ferd med og endres. Selskapene opplever at produsenter i lavkostland er raskt på banen og tilbyr tilsvarende produkter i markedet raskere og til en billigere penge. Det som tidligere har vært ansett som spesialprodukter i lang tid før det ble hyllevare, og således hatt en høy pris, når i dag hyllevarestatus svært raskt. Dette er ikke noe særnorsk fenomen, men et globalt fenomen. Mange bedriftsledere føler at de nå må innovere raskere for å holde tritt med utviklingen. En av grunnene er at produktenes levetid til stadighet forkortes. En studie gjennomført av det amerikanske selskapet Proctor & Gamble på slutten av 1990-tallet viste at deres produkters levetid i markedet var halvert sammenlignet med bare noen år tidligere (Vaitheeswaran 2007). Konklusjonen var således at de måtte innovere dobbelt så raskt for å ikke tape terreng i markedet

18 Med kostnadsstrukturen i norsk industri er det knyttet bekymringer til selskapenes konkurransekraft over tid i et stadig mer internasjonalt marked der konkurransen fra lavkostland er presserende og produktenes levetid forkortes dramatisk. For industrien i Stavanger-regionen kan denne utviklingen få store konsekvenser om ikke innovasjonstakten i fremtiden er høy. Konkurransekraften for industrien i regionen har i lengre tid vært knyttet til det omfattende kunnskapsinnholdet i produktene og ikke nødvendigvis den lave produktprisen eller de effektive produksjonsmetodene. I verste fall kan konsekvensen være at deler av industrien må legges ned på grunn av tapt konkurransekraft og manglende gjennomslagskraft på det internasjonale markedet. 4.4 Økt fokus på beskyttelse av intellektuelle rettigheter Et annet utviklingstrekk er det økte fokuset på beskyttelse av IPR 2 gjennom patentering. Den globale kunnskapsrevolusjonen har endret behovet for beskyttelse av intellektuelle rettigheter og flere selskaper henger seg nå på racet om patentering. I Norge har vi en begrenset tradisjon for patentering som på mange måter bryter med den norske samarbeidsmodellen tuftet på åpenhet og tillit. Er dette i ferd med å endre seg? Må det endre seg for at Stavanger-regionen skal lykkes over tid? Hvilke muligheter og trusler representerer den intensiverte kampen om patenter og IP-rettigheter for aktørene i Stavanger-regionen? Kunnskapsstrømmene i samfunnet er svært mangfoldige og komplekse, noe som gjør det vanskelig å beregne den totale avkastningen av FoU-investeringer. Antallet nasjonale patenter gir en antydning om omfanget av ervervsmessig utnyttelse av ideer og forskningsresultater i Norge, i forhold til andre land. Norge lå i perioden omtrent på OECD-gjennomsnitt for nasjonale patentsøknader pr. capita, og antallet økte med 16 pst. fra perioden til perioden I perioden fra oppleves en nedgang på ca. 9 pst. i antall patentsøknader, men det er uklart hva dette skyldes. Forholdet mellom nasjonale og utenlandske patenter i Norge har det siste tiåret vært relativt stabilt. Patentsøknader fra norske aktører står får ca. 21 pst. av totalen. Det vil med andre ord si at utenlandske aktører som søker beskyttelse i Norge står for den klart største andelen av patenter. Dette er et vanlig forhold i små land som Norge. Mellom 2 og 5 pst. av de norske patentsøknadene vet man med rimelig grad av sikkerhet har kommet fra ansatte på universitet, høgskole eller institutter de siste 10 år. Samtidig ser patentering fra denne gruppen ut til å øke relativt sett. En grovsortering av norske patentsøknader for perioden viser at 54 prosent av de norske søkerne var foretak. De øvrige skriver seg fra enkeltpersoner uten institusjonell tilknytning. 2 IPR = Intellectual Property Rights 3 Tallene er hentet fra Det norske forsknings- og innovasjonssystemet: Statistikk og indikatorer, tilgjengelig på

19 Foretakspatentering varierer fra fylke til fylke, se figur 4. Patenter søkt av foretak var i overtall i et knapt flertall av fylkene. Enkeltpersoner stod imidlertid for flest søknader i åtte fylker, deriblant Hordaland, Østfold, Vestfold og Aust-Agder. Mange foretak holder til i Oslo, Rogaland og Akershus og disse fylke skiller seg ut både med et høyt volum og en høy andel søknader fra foretak. Figur 4: Patentsøknader fordelt på fylke Utbyttet av kunnskap blir større jo flere det er som bruker den. De senere år har man derfor innenfor flere OECD-land sett en bekymring for at beskyttelsen av kunnskap gjennom hemmelighold, patenter og eksklusive lisensieringsavtaler kan sette uheldige begrensninger for en åpen spredning og bruk av kunnskap og resultater fra forskningsinstitusjonene. I en rapport fra OECD (2001) er det sagt at en for sterk regulering av bruken av kunnskap og informasjon kan svekke kunnskapsdeling, vitenskapelig fremskritt, innovasjonstakt og den økonomiske veksten generelt. OECD anbefaler at nasjonale lovverk som omhandler rettigheter til forskningsresultater og oppfinnelser bør finne en balanse mellom behovene for åpen kunnskapsspredning mellom forskningsmiljøer og beskyttelse av bruken av oppfinnelsene i privat sektor. 4.5 Betydningen av ny teknologi for arbeidslivet og forretningsprosesser noen typiske trekk I tillegg til de utviklingstrekkene som er kommentert over ser vi at teknologiutviklingen og inntoget av stadig ny og forbedret teknologi medfører endringer i arbeidslivet og for de forretningsprosesser som finner sted. Stadig flere varer og tjenester blir produsert, distribuert og konsumert i digital form gjennom et verdensomspennende datanettverk

20 Her nevnes noen typiske utviklingstrekk der fokuset er på koblingen mellom ny teknologi og endrede forretningsprosesser 4. Alt digitaliseres. For 35 år siden var bits kun av interesse for et fåtall mennesker. I dag har imidlertid bits blitt viktig for oss alle. Nesten alt digitaliseres og vi er etter hvert blitt komfortable med at nærmest all form for informasjon, som blant annet bilder, lyd og dokumenter, digitaliseres. Kombinasjonen av stadig økende prosesserings- og lagringskapasitet og det faktum at nesten alt digitaliseres, gir oss umiddelbar tilgang til uante mengder informasjon i vårt daglige virke. Arbeidsplassen er der hjernen vår er. Arbeidsplassen vil i økende grad bli å finne der hjernen vår kan kobles til. Bruk av ny informasjonsteknologi gjør at virksomheter ikke bare kobler seg sammen to og to, men i større og mindre grupper. Sammenkoblingen kan være av varig art, men skjer i stadig større grad fra prosjekt til prosjekt. Videre er den fysiske lokaliseringen av de enkelte deltakerne i prosjektet av mindre viktighet. Det er en glidende overgang mellom hjem og jobb, og arbeidsplassen kan ved bruk av mobil kommunikasjonsteknologi like gjerne være i bilen, på hytta, i hjemmet eller på flyplassen som på kontoret. Massetilpasning og innovasjon. Dagens konkurransesituasjon er preget av at virksomheter ikke skal forsøke å holde liv i et produkt, men heller strebe etter å gjøre det første produktet avleggs gjennom å presentere nye produkter og tjenester. Vi ser et skifte fra masseproduksjon til massetilpasning. Dette betyr at produkter og tjenester er tilpasset hver enkelt kunde. I tillegg er innovasjon blitt den drivende konkurransefaktor. Det hevdes at de mest innovative og nyskapende virksomhetene som evner å omstille seg kontinuerlig vil være markedslederne i tiden som kommer. Molekularisme. Ordet kommer fra molekyl som er den minste enhet i en kjemisk forbindelse. I denne sammenheng betyr det en økonomi som består av små enheter spredt rundt i verden. Enhetene kan leve sitt eget liv, men kan også opptre i grupper. I en gruppe vil ofte gruppeverdien være større enn summen av deltakerne ved at det skjer en verdiøkning gjennom samarbeid. Det er en kjent sak at den enorme verdiskapningen som den vestlige verden har opplevd, for en stor del skyldes at verdiskapningen har skjedd i stadig større enheter. Mye av årsaken bak dette fenomenet er forklart av nobelprisvinneren (1991) Ronald Coase. Han hevder at prosesser må foregå i større enheter bl.a. fordi kostnaden ved å hente frem, systematisere og bruke informasjon blir lavere i en stor enn i en liten organisasjon. I den nye økonomien kan selv et lite selskap hente fram og systematisere enorme mengder informasjon gjennom enkle tastetrykk på PC en til en kostnad tilnærmet null. Sammenveving av produktfaktorer. Vi blir i større grad enn før villige til å betale for det spesielle ved et produkt, for de historier som er knyttet til produktet og koblingen mellom produktet og vår egen identitet. Vi kjøper varer som gjenspeiler miljøbevissthet 4 Mye av inputen i denne delen er hentet fra Høgskolen i Nord-Trøndelag (HINT): Prosjekt INeHandel, tilgjeng. på: -