Politisk medborgerskap for alle? Lokalpolitisk deltakelse blant funksjonshemmede

Transkript

1 Politisk medborgerskap for alle? Lokalpolitisk deltakelse blant funksjonshemmede Ingrid Guldvik (f. 1955), dr.polit. (NTNU, 2005), førsteamanuensis, Høgskolen i Lillehammer. E-post: ingrid.guldvik@hil.no Ole Petter Askheim (f. 1952), cand.polit. i pedagogikk, (Universitetet i Trondheim1982), professor, Høgskolen i Lillehammer. E-post: ole-petter.askheim@hil.no Vegard Johansen (f. 1978), PhD i statsvitenskap (NTNU, 2009), seniorforsker, Østlandsforskning. E-post: vj@ostforsk.no Denne artikkelen om funksjonshemmedes deltakelse i lokalpolitikken baserer seg på spørreundersøkelser til 767 kommunestyrerepresentanter og 50 formannskapssekretærer. Studien viser at personer med funksjonsnedsettelser er underrepresentert i det representative demokratiet. Hvorfor det er slik analyseres på bakgrunn av Nancy Frasers (2003) teorier om todimensjonal rettferdighet som bygger på omfordeling og anerkjennelse (redistribution and recognition). Artikkelen viser at tilretteleggingen for funksjonshemmede som ønsker å delta i kommunalpolitisk arbeid, dvs. den materielle dimensjonen, er mangelfull både med tanke på fysisk tilrettelegging som døråpnere og tilgjengelighet til møtelokaler. Problemstillinger knyttet til tilgjengelighet synes å betraktes som et problem knyttet til enkeltindivider og kommer først på dagsorden når det aktualiseres. Langs anerkjennelsesdimensjonen opplever en del folkevalgte med funksjonsnedsettelser spesielle forventninger om at de skal være opptatt av saker som har konsekvenser for funksjonshemmede. Det kan tyde på at funksjonshemmedes deltakelse i politikken må forsvares med mer enn sin egenverdi. Artikkelen peker på at det er store mangler ved kunnskapen om politisk deltakelse blant personer med funksjonsnedsettelser, bl.a. hvordan rekrutteringen foregår, hva de oppnår med deltakelsen og hvilke roller de inntar i politikken. Nøkkelord: deltakelse, lokal politikk, politisk representasjon, funksjonshemming Political citizenship for all? Local political participation by disabled people The theme of this article is the political representation among people with disabilities. The data used is organised are particularly well adapted for people physical conditions nor how different meetings are from studies of 767 political representatives in local with disabilities. The recognition dimension shows politics and 50 administrative representatives. Our that representatives with disabilities are expected to study shows that people with disabilities are underrepresented in local political assemblies. We apply politics than other representatives. The article under- be more occupied with issues concerning disability Nancy Fraser s (2003) concepts redistribution and lines a lack of knowledge about political participation by disabled people, i.e. how they are recruited, recognition to analyse the lacking representation of people with disabilities. The analysis based on the their influence and motivation. redistribution dimension shows that neither the Keywords: political representation, participation, local politics, disability Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang Universitetsforlaget wwww.idunn.no/nst 31

2 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen Introduksjon Full deltakelse og likestilling er overordnete mål for politikken for funksjonshemmede. Oppfyllelsen av slike mål er avgjørende for om mennesker med funksjonsnedsettelser kan ivareta sine roller som samfunnsborgere på linje med andre. I Marshalls (1992) klassiske utlegning om medborgerskap skilles det mellom sivilt, sosialt og politisk medborgerskap, og vi skal fokusere på sistnevnte. Det politiske medborgerskapet er knyttet til å kunne delta i valg og å bli valgt. NOU 2001:22 Fra bruker til borger slår fast at dersom «mennesker med funksjonsnedsettelser skal sies å ha full samfunnsmessig likestilling, er det en forutsetning at denne gruppa kan delta i den politiske offentligheten på linje med andre» (NOU 2001:22:59). Deltakelse fra ulike grupper av befolkningen i politiske organer handler om sosial representasjon, dvs. at folkevalgte forsamlinger skal speile befolkningen. Ideen er at ulike grupper har rett til å delta i politikken for å fremme sine interesser, og for å bidra med sine erfaringer og perspektiver. Er det skjevheter i rekrutteringen til politikken, kan en anta at det også oppstår skjevheter i hvem sine interesser som dominerer. Likeverdig deltakelse på bakgrunn av kjønn har fått relativt mye oppmerksomhet i det norske samfunnet (Raaum 1995; Skjeie og Teigen 2003; Guldvik 2005). De senere år er også representasjon fra etniske minoritetsgrupper blitt gjenstand for forskning (Aalandslid 2008). Også politisk deltakelse på bakgrunn av alder (unge, middelaldrende og eldre) er et tema for diskusjon i internasjonal og nasjonal debatt (Abrams 1970; Martinussen 2003). Ut fra en slik bakgrunn er det påfallende hvor lite oppmerksomhet det har vært om politisk medborgerskap blant personer med funksjonsnedsettelser, og hvordan forholdene er lagt til rette for politisk deltakelse blant funksjonshemmede. Ifølge NOU 2001:22 er begreper som statsborgerskap og politiske rettigheter så å si fraværende i politiske dokumenter som har trukket opp de prinsipielle linjene og lagt føringer for politikken for mennesker med funksjonsnedsettelser. Når det er snakk om politisk deltakelse blant funksjonshemmede, er dette i all hovedsak knyttet opp mot arbeidet i funksjonshemmedes interesseorganisasjoner, både blant funksjonshemmede og fra det offentlige (Andreassen 2000). Denne artikkelen diskuterer funksjonshemmedes deltakelse i lokalpolitikken. Vi belyser hvorfor funksjonshemmede er underrepresentert i folkevalgte organer. For å diskutere hovedspørsmålet løfter vi fram to dimensjoner ved rettferdighet som kan bidra til forklaringer på underrepresentasjonen. Den ene er en materiell Prosjektet er gjennomført med bidrag fra Helsedirektoratet v/deltasenteret. 32 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

3 politisk medborgerskap for alle dimensjon som går på tilgjengelighet i vid forstand. Den andre er en kulturell dimensjon som handler om anerkjennelse og respekt (Fraser 2003). Vi belyser spørsmålet om underrepresentasjon ved å svare for to spørsmål. For å belyse den materielle dimensjonen spør vi: Hvordan er tilgjengeligheten til ulike arenaer og organiseringen av møter tilrettelagt for funksjonshemmede i lokalpolitikken? For å belyse anerkjennelsesdimensjonen spør vi: I hvilken grad er det spesielle forventninger til funksjonshemmede representanters arbeidsprestasjon og saksinteresse? Artikkelen har fire deler. Vi skal først gi en oversikt over internasjonale og nasjonale studier om funksjonshemmedes politiske deltakelse, og så redegjøre for teorier om politisk representasjon. I andre del beskrives først data som legges til grunn og deretter det empiriske materialet; a) oversikt over funksjonshemmedes politiske deltakelse, b) oppfatninger av kommunenes tilrettelegging for funksjonshemmede, hovedsakelig sett fra funksjonshemmede kommunestyrerepresentanters ståsted, men også i noen grad fra andre representanter og formannskapssekretærer, og c) forventninger til funksjonshemmede representanter og deres interesse for saker som angår funksjonshemmede, sett fra funksjonshemmedes og ikke-funksjonshemmedes ståsted. Del tre svarer for forskningsspørsmålene og diskuterer viktige funn, før avslutningen peker på noen implikasjoner av funnene i studien. Politisk deltakelse Politisk deltakelse kan ta ulike former. Det handler om valgdeltakelse og deltakelse i valgkampanjer og partiarbeid, men også deltakelse i organisasjonsarbeid og i direkte aksjoner, samt andre former for deltakelse som for eksempel individuell myndighetskontakt, å yte økonomiske bidrag og politisk forbruk (Strømsnes 2003:29). I denne sammenhengen konsentrerer vi oppmerksomheten om det som er den mest forpliktende formen for politisk deltakelse, nemlig partipolitisk deltakelse som folkevalgt. Vi skal først redegjøre for forskning om politisk deltakelse blant funksjonshemmede. Deretter retter vi søkelyset mot teorier om representasjon i folkevalgte organer, for så å relatere teoriene til deltakelse i det representative demokratiet på lokalt nivå fra mennesker med funksjonsnedsettelser. Forskning om funksjonshemmedes politiske deltakelse Politisk deltakelse blant funksjonshemmede er et område som har vært omfattet av liten forskningsinteresse både her i landet og internasjonalt (Shields 1998; Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 33

4 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen Askheim 2008). Det er gjort enkelte studier på området, og vi skal kommentere noen amerikanske, nordiske og norske studier. Amerikanske studier gir et entydig bilde der funksjonshemmede har en langt lavere politisk deltakelse enn andre mennesker. Studier av de siste presidentvalgene viser at valgdeltakelsen blant funksjonshemmede er 10 prosentpoeng lavere sammenlignet med befolkningen ellers, hhv. 40 og 50 prosent (Schur m.fl. 2002). Politisk deltakelse er ellers forsøkt operasjonalisert på ulike måter. Shields (1998) opererer med variablene «bære en politisk button», «prøve å influere andre», «delta på et politisk møte» og «arbeide for en kandidat», mens Schur, Shields og Schriner (2005) konstruerer en indeks for politisk deltakelse med åtte aktiviteter som varierer fra økonomisk støtte, til avisinnlegg og stemmegivning. 1 Begge studier konkluderer med at funksjonshemmede er mindre politisk aktive enn andre mennesker. Manglende tilgjengelighet (fysisk utforming, transport, o.l.) framstår som en viktig forklaring for manglende deltakelse. For noen virker også funksjonsnedsettelsen i seg selv begrensende og har som konsekvens at de ikke makter å bruke tid og anstrengelser på politisk arbeid. Slike begrensninger forsterkes av manglende støtte og tilrettelegging for politisk deltakelse. Beckett og Wrighton (2000) påpeker at tjenestene for funksjonshemmede i hovedsak er rettet mot den private sfæren og i liten grad innrettet mot deltakelse i det offentlige liv. Til tross for dette generelle bildet framkommer også variasjoner innenfor gruppa funksjonshemmede (Schriner og Shields 1998; Schur 1998, 2003; Schur mfl. 2002; Schur, Shields og Schriner 2005). Deltakelsen er lavere a) blant kvinner enn blant menn, b) blant eldre enn yngre, c) blant personer med store funksjonsnedsettelser enn personer med mindre funksjonsnedsettelser, d) blant funksjonshemmede med lav utdanning enn de med høy utdanning, e) blant de som ikke er yrkesaktive enn de som er i arbeid, og f) blant funksjonshemmede som er isolerte enn de med stort sosialt nettverk. Dessuten bidrar aktivitet i organisasjonsliv på andre områder til økt politisk interesse og deltakelse, og deltakelsen øker hvis funksjonshemmede opplever at politikerne er opptatt av deres livsvilkår og målbærer saker som er viktige for dem. Det internasjonale forskningsbildet gjenspeiles i det nordiske. I oppsummeringer fra de siste årenes nordiske og norske forskningskonferanser om funksjons- 1 Schur, Shields og Schriner (2005) inkluderer følgende aktiviteter i indeksen: økonomiske bidrag til et politisk parti eller en politisk kandidat, å ha skrevet eller snakket med en valgt representant eller offentlig ansatt, vært til stede på et politisk møte, skrevet innlegg til en avis, bidratt med penger til organisasjoner som prøver å influere på regjeringens politikk eller lovgivning, på andre måter arbeidet med grupper eller på egenhånd for å endre regjeringens politikk eller lover, arbeidet sammen med andre om saker i eget lokalmiljø og stemt i valg. 34 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

5 politisk medborgerskap for alle hemming slås det fast at det savnes bidrag som fokuserer på borgerrollen, og at vi vet lite om funksjonshemmedes politiske deltakelse (Ytterhus 2008; Askheim 2008). De få gjennomførte studiene har sett på graden av tilgjengelighet til arenaene der den politiske aktiviteten foregår. Nordisk handikappolitisk råd har gjort en undersøkelse av tilgjengeligheten i de nordiske parlamentene og til partikontorene til partiene som var representert der. Undersøkelsen konkluderte med at «en del av demokratiets kjerne, parlamentene og partiene, er fremdeles utilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser» (Dokumentasjonssenteret 2007:284). I forbindelse med stortingsvalget i 2005 og kommune- og fylkestingsvalget i 2007 foretok Deltasenteret en studie av norske partiers hjemmesider med hensyn til tilgjengelighet. De konkluderte med at nettstedene ikke oppfylte de offentlige kravene til tilgjengelighet (ibid). Tilgjengeligheten til valglokaler og stemmeavlukker ble undersøkt av Norges Handikappforbund i 1995 (NOU 2001:22). Undersøkelsen viste at 53 prosent av valglokalene ikke var tilrettelagt for deres medlemsgruppe. En ny undersøkelse foretatt i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget 2007 viste at kommunene tar tilrettelegging av valglokaler på alvor, men at det ennå er et stort forbedringspotensial før målene om like muligheter for deltakelse er oppfylt (Guldvik, Johansen og Askheim 2008). Dette gjelder både for bevegelseshemmede og blinde/svaksynte. De kommunene som hadde involvert funksjonshemmede i planleggingsarbeidet lyktes best med tilretteleggingen, men bare en av ti kommuner hadde involvert funksjonshemmede i tilretteleggingen. I Sverige er det gjort en undersøkelse som tar opp «Tillgängligheten i det politiska livet i kommuner och landsting» (Handisam 2007). Data er innhentet ved spørreskjema til 1500 folkevalgte i kommuner og landsting (fylkeskommuner). Undersøkelsen viser at 80 prosent av kommunene og 92 prosent av landstingene har tilrettelagte kommunestyre- og fylkestingssaler for personer med funksjonsnedsettelser. 77 prosent av kommunene og 73 prosent av landstingene har utarbeidet program for tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelser. Studien omfatter også spørsmål om hvilke forutsetninger som gjelder i det politiske arbeidet for folkevalgte med funksjonsnedsettelser. Der det er relevant vil vi sammenligne våre data med denne svenske studien. Deltakelse i det representative demokratiet Litteraturen om representasjon er mangfoldig og den viser at innholdet i begrepet endrer seg over tid og i ulike kontekster (Manin 1997). Det er vanlig å skille mel- Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 35

6 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen lom sosial (eller statistisk) representasjon på den ene sida, og meningsrepresentasjon gjennom politiske partier på den andre. Et hovedspørsmål innen representasjonsteori har vært hvorvidt sosial bakgrunn kan eller bør være et kriterium for representasjon (Pitkin 1972). Internasjonale demokratiteoretikere legger ofte mer vekt på meningsrepresentasjon enn sosial representasjon (Manin 1997). I norsk statsvitenskapelig forskning har det derimot vært en sterk tradisjon for sosial representasjon. Studier av nominasjonsprosesser i norske partier viser hvordan både sosial bakgrunn og geografisk fordeling har blitt tillagt vekt ved utvelging av kandidater til politiske verv (Valen og Katz 1967; Hellevik 1976; Hellevik og Skard 1985; Ringkjøb, Offerdal og Rose 1998; Christensen m.fl. 2004; Guldvik og van der Ros 2008). Foruten geografisk tilhørighet har sosiale bakgrunnsvariabler tradisjonelt vært yrke, alder og kjønn, og i de senere år også etnisitet. Nyere angloamerikansk demokratiteori argumenterer for identitet og pluralisme som grunnlag for deltakelse fra ulike sosiale grupper (Young 1990, 2000; Phillips 1995; Squires 1996). Med sosial gruppe menes et kollektiv som skiller seg fra andre grupper gjennom sin kulturelle praksis, sine spesielle behov eller egenskaper, eller som en følge av at de er marginaliserte i det politiske systemet (Young 1990). Vi ser mennesker med funksjonsnedsettelser som en sosial gruppe fordi de har spesielle behov og fordi de er marginaliserte i det politiske systemet. Representasjon fra sosiale grupper handler om å utvide demokratiet gjennom å inkludere nye grupper medborgere i den politiske offentlighet. Drivkraften er å rettferdiggjøre representasjon fra historisk strukturelt marginaliserte eller ekskluderte sosiale grupper. Det er ønskelig at flere enn de som fanges opp etter tradisjonelle kriterier for representasjon skal delta. Individer er posisjonert i sosiale grupper, og posisjoneringen gir ulike erfaringer og historier, og ulike forståelser av og kunnskap om samfunnet (Young 2000). Hvordan skal en kunne virkeliggjøre en forsterkning av demokratiet, eller sagt på en annen måte, hva er det som hindrer en rimelig representasjon av ulike sosiale grupper? Den amerikanske politiske filosofen Nancy Fraser (2003) hevder at rettferdighet handler om deltakelse på like vilkår (parity of participation) gjennom rettferdig fordeling på den ene sida og anerkjennelse og respekt for forskjellighet på den andre, dvs. både materielle og kulturelle forhold. Rettferdighet krever samfunnsstrukturer og arenaer som tillater alle (voksne) samfunnsborgere å samhandle som jevnbyrdige medborgere. For at likeverdig deltakelse skal bli en realitet må minst to forhold være oppfylt, ifølge Fraser. For det første må fordeling av materielle ressurser være slik at alle borgere sikres uavhengighet og innflytelse, og for det andre må institusjonaliserte kulturelle verdi- 36 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

7 politisk medborgerskap for alle mønstre uttrykke lik respekt for alle borgere og garantere like muligheter til å oppnå sosial respekt. Et rettferdig samfunn krever omfordeling av inntekt, lønna/ulønna arbeid og ulike posisjoner i arbeidsliv og politikk, dvs. omfordeling av materielle goder. Vi ser også tilgjengelighet til arenaer som en nødvendig materiell ressurs for jevnbyrdig samhandling. Kulturell urettferdighet kommer til uttrykk som kulturell dominans, misanerkjennelse og manglende respekt for forskjeller mellom sosiale grupper. Sosial respekt formes bl.a. gjennom «kodifisering» og ulike måter for hvordan ulike kategorier eller grupper blir kobla til «verdi» (Skjeie og Teigen 2003). Grupper som utgjør majoriteten, enten numerisk eller fordi de har makt til å definere hva som er normen i samfunnet, vil kodes til å ha høyere verdi enn grupper som oppfattes som annerledes og som består av mennesker som oppfattes som «den Andre» (Beauvoir 2000). Omfordeling og anerkjennelse er sammenvevde dimensjoner som påvirker hverandre. Anerkjennelse av funksjonshemmedes rett til å delta i politikken på like vilkår med andre kan føre til en omfordeling av ressurser som muliggjør deltakelse på samme måte som funksjonshemmedes deltakelse der tilgjengeligheten tillater det kan føre til anerkjennelse og respekt for folkevalgte med funksjonsnedsettelser. Det er utvilsomt for enkelt å vurdere «deltakelse på like vilkår» ved hjelp av noen enkle variabler, men vi ønsker å rette oppmerksomheten mot Frasers todimensjonale forståelse av rettferdighet. Med utgangspunkt i materielle forhold tenker vi oss at manglende tilrettelegging av fysiske strukturer og organisering av møter kan utgjøre barrierer som ikke sikrer uavhengighet og innflytelse for mennesker med funksjonsnedsettelser. På bakgrunn av institusjonaliserte kulturelle verdimønstre kan det tenkes at funksjonshemmede opplever misanerkjennelse og manglende respekt som kan utgjøre hindringer for deltakelse på like vilkår. Dette er empiriske spørsmål som vi går inn på i neste del av artikkelen. Like muligheter til politisk deltakelse? Vi beskriver først datamateriale og metode, for deretter å vise at funksjonshemmede er underrepresentert i lokalpolitikken. Videre kommer vi inn på materielle og kulturelle forhold som kan belyse hvorfor det er en underrepresentasjon i politikken blant funksjonshemmede. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 37

8 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen Datamateriale og metode Det empiriske materialet for studien som ligger til grunn for denne artikkelen er samlet inn gjennom to nettbaserte tverrsnittsundersøkelser i 74 kommuner i Finnmark, Sør-Trøndelag, Hordaland og Oppland. Den ene undersøkelsen ble gjort blant kommunestyrerepresentanter og den andre blant formannskapssekretærer. Gjennom e-post forespurte vi 1328 kommunestyrerepresentanter og 74 formannskapssekretærer om å delta i undersøkelsen. Det kom inn svar fra 767 kommunestyrerepresentanter (58 prosent) og 50 formannskapssekretærer (68 prosent). Dette er akseptable svarprosenter. Når spørreskjemaet er sendt via e-post så kan det føre til skjevhet i utvalget. Vi har sett på representativiteten ut fra dimensjoner som kjønn, alder, fylke og partitilhørighet. Utvalget speiler populasjonen av kommunestyrerepresentanter i de fire fylkene for variablene kjønn og alder, men det er en viss overrepresentasjon fra ett fylke (Hordaland) og underrepresentasjon i to fylker (Finnmark og Sør-Trøndelag). For partitilhørighet er det en viss underrepresentasjon for FrP, mens fordelingen for de andre partiene er i godt samsvar med populasjonen. 2 Det er også grunn til å tro at de som ikke er så opptatt av temaet eller som vet lite om det, kan være underrepresentert i undersøkelsen, og det betyr igjen at folkevalgte med funksjonsnedsettelser kan være overrepresentert. Oversikt over funksjonshemmedes politiske deltakelse Funksjonshemmingsbegrepet er langt fra entydig, og hvem som defineres som funksjonshemmet varierer mye mellom ulike undersøkelser. Tøssebro og Kittelsaa (2004) viser for eksempel at i ulike norske levekårsstudier varierer andelen funksjonshemmede med mellom 7 og 30 prosent. Tilsvarende forskjeller får vi i studier mellom ulike land. Hvilke tall en ender opp med avhenger av hvordan begrepet defineres. Av alle kommunestyrerepresentantene i vår studie markerte 14 prosent (109 av 757) at de har en eller flere av i alt 11 indikatorer på funksjonsnedsettelser, 3 2 For en nærmere redegjørelse for det metodiske opplegget for undersøkelsen henvises det til Johansen, Askheim og Guldvik I dette dokumentasjonsnotatet har vi også lagt ved spørreskjema. 3 I samråd med representanter fra Deltasenteret og personer med funksjonsnedsettelser som satt i referansegruppa for prosjektet, ble det valgt ut 11 indikatorer på ulike typer funksjonsnedsettelser. Valg av indikatorer og fordelinger gjennomgås i Johansen m.fl Indikatorene var: syn (blind eller sterkt nedsatt syn), hørsel (døv eller sterkt nedsatt hørsel), bevegelseshemming (rullestolbruker eller bevegelseshemmet pga. nedsatt styrke, utholdenhet eller koordinasjon), kronisk sykdom, plaget med astma/allergi, psykiske vansker (angst, depresjon, nervøsitet o.l.), vansker med læring, lesing og skriving, samt andre funksjonsnedsettelser. 38 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

9 politisk medborgerskap for alle mens 86 prosent ikke har krysset av for noen av våre indikatorer. Det er et stort spenn i hvilke funksjonsnedsettelser representantene oppgir. Halvparten av de som angir at de har en funksjonsnedsettelse oppgir at de tilhører gruppa astmatikere/allergikere. Av de resterende er det flest med bevegelseshemninger og vansker med læring og/eller lesing/skriving, og ei mindre gruppe med hørselsvansker og psykiske vansker. I studien var deltakernes opplevelse av å være eller ikke være funksjonshemmet som kommunestyrerepresentant en sentral skillelinje. Av de 109 som hadde krysset av for en eller flere indikatorer på funksjonsnedsettelse, er det særlig mange med astma/allergi som har definert seg bort fra å ha en funksjonsnedsettelse. I alt definerte 75 personer seg som funksjonshemmet. Disse representerte 10 prosent av utvalget, og det var en like stor andel funksjonshemmede menn som kvinner. Andelen funksjonshemmede kommunestyrerepresentanter i Norge kan sammenlignes med Sverige. I den svenske undersøkelsen (Handisam 2007) anser 16 prosent seg som funksjonshemmet, dvs. en noe større andel enn i vår undersøkelse. Statistisk sentralbyrå (2008) har beregnet at andelen funksjonshemmede i Norge er 17 prosent. Dette tallet framkommer av analyser der innbyggere mellom 15 og 66 år selv angir at de har en funksjonsnedsettelse. Når bare 10 prosent av kommunestyrerepresentantene i vårt utvalg definerer seg som funksjonshemmet, tyder dette på at det er en betydelig underrepresentasjon blant folkevalgte som definerer seg som funksjonshemmet i forhold til befolkningen generelt. I analysene tar vi utgangspunkt i skillet som respondentene selv har foretatt, dvs. om de selv definerer seg som funksjonshemmet eller ikke. Hvordan er forholdene lagt til rette for folkevalgte med funksjonsnedsettelser? Vi skal i denne delen se på tilrettelegging av materielle forhold for funksjonshemmede representanter, «målt» ved tilgjengelighet til ulike arenaer og organisering av møter. Som nevnt viser mange av studiene som er opptatt av funksjonshemmedes muligheter for å ivareta det politiske medborgerskapet at manglende tilgjengelighet er en viktig begrensning for politisk deltakelse blant personer med funksjonsnedsettelser. Tidligere studier har imidlertid ikke tatt opp hvordan tilretteleggingen oppfattes av funksjonshemmede som selv deltar aktivt i politikken. Om lag halvparten av folkevalgte med funksjonsnedsettelser oppgir at heiser og parkering i stor grad er tilrettelagt, mens om lag 40 prosent mener det samme om toaletter og ramper. Minst grad av tilrettelegging har døråpnere og tilgjengelighet til møtelokale, der om lag 30 prosent oppgir «i stor grad». Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 39

10 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen Funksjonshemmede representanter er også spurt i hvilken grad organiseringen av møter tar høyde for behov knytta til funksjonsnedsettelser. For de aller fleste områder (tilgjengelighet til grupperom og pauserom, transport ved møter og befaringer, tilstrekkelig antall pauser, tilgjengelighet til talerstol, assistanse i forbindelse med møter, lyd/akustikk og inneklima i møtesal) oppgir bare om lag en av tre funksjonshemmede representanter at det i stor grad er tatt høyde for spesielle behov. Studien belyser også aktørenes syn på hva som er dekkende for kommunenes arbeid for å forbedre tilgjengeligheten og mulighetene for deltakelse i det politiske livet for funksjonshemmede. Det er ikke signifikante forskjeller mellom formannskapssekretærer, funksjonshemmede politikere og de ikke-funksjonshemmede politikerne i spørsmålet om kommunenes arbeid. Tabell 1 viser at omtrent halvparten av politikerne (både funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede) og formannskapssekretærene er uten kunnskap om aktiviteter på dette området. Det indikerer at kommunene i liten grad har fokus på å forbedre tilgjengeligheten/mulighetene for deltakelse i politikken for funksjonshemmede. Tabell 1. Kommunenes arbeid for å forbedre tilgjengelighet og muligheter for deltakelse i det politiske livet for personer med nedsatt funksjonsevne. Prosent Formannskapssekretærer Funksjonshemmede Ikke funksjonshemmede Tiltak for å bedre tilgjengelighet vedtas ved behov I gang med tiltak for å øke kunnskapen/ kartlegge status Arbeides med/foreligger plan for tilgjengelighet Ikke kjent med aktiviteter på området N = 50 (f-sekretærer), N = 75 (funksjonshemmede) og N = 620 (ikke-funksjonshemmede) Tabell 1 viser at 30 prosent av formannskapssekretærene, men også rundt 20 prosent av kommunestyrerepresentantene, mener kommunen vedtar slike ordninger etter behov. Dette indikerer en individualisering av problematikken rundt tilgjengelighet og tilrettelegging. Kommunene er i liten grad opptatt av en tilrettelegging som er tilpasset representanter med ulike behov. Problemet plasseres hos den enkelte representanten som har behov for individuell tilrettelegging, som kommunen så må legge forholdene til rette for. Vel 35 prosent av de funksjonshemmede representantene og 25 prosent av representantene uten funksjonsnedsettelser mener at kommunene arbeider systematisk med å bedre tilgjengeligheten, enten ved å kartlegge status eller at det 40 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

11 politisk medborgerskap for alle arbeides med eller foreligger planer for å øke tilgjengeligheten. Tilsvarende bekrefter 22 prosent av formannskapssekretærene at en er i gang med slikt arbeid. Til sammenligning oppgir halvparten i den svenske undersøkelsen at tiltak for å bedre tilgjengeligheten får oppmerksomhet ved planlegging av virksomheten, en av fire mener at tiltak settes i verk ved behov, og en av fire kjenner ikke til slikt arbeid (Handisam 2007). Forventninger til og interesse blant representanter med funksjonsnedsettelser Denne delen skal ta for seg anerkjennelsesdimensjonen, «målt» ved forventninger til funksjonshemmede representanter og deres interesse for saker som angår funksjonshemmede. Forventninger og interesse kan ha betydning for de funksjonshemmede representantenes motivasjon for å delta i partipolitisk arbeid. Hvordan oppfatter de funksjonshemmede representantene forventningene til egen arbeidsprestasjon og saksinteresse, og hvordan stemmer deres opplevelse med de forventninger som andre kommunestyrerepresentanter faktisk har? Tabell 2. Funksjonshemmedes opplevelse av forventninger til egen arbeidsprestasjon og ikke-funksjonshemmede representanters faktiske forventning. Prosent Funksjonshemmede representanter Ikke funksjonshemmede «Folk flest» Andre i eget parti Andre folkevalgte repre- sentanter Lavere enn andre folkevalgte Som andre folkevalgte Høyere enn andre folkevalgte Sum N = 74 (funksjonshemmede) og N = 620 (ikke-funksjonshemmede) Det kan knyttes flere problemer til svarene her. For det første vil representanter uten funksjonsnedsettelser i varierende grad være klar over at noen av deres medrepresentanter er funksjonshemmet. Funksjonsnedsettelsene vil i ulik grad være synlige, og de funksjonshemmede representantene vil i ulik grad finne grunn til å være «åpne» om sine funksjonsnedsettelser. Da kan det være andre forhold som spiller en rolle for opplevelsen en har av andres forventninger til ens arbeidsprestasjon. For det andre trenger heller ikke en person som er «åpen» om sin funk- Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 41

12 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen sjonsnedsettelse å oppleve at dette har innvirkning på andres vurdering av ens arbeidsprestasjon. For det tredje kan det være vanskelig å vurdere hvilke forventninger andre personer har til ens arbeidsprestasjon. I tabell 2 ser vi på opplevelsen funksjonshemmede representanter har i forhold til forventninger om egen arbeidsprestasjon blant «andre folkevalgte», «andre i eget parti» og «folk flest». Tallene viser at majoriteten av funksjonshemmede representanter opplever at alle tre grupper har samme forventninger til deres arbeidsprestasjon som til andre folkevalgte. Våre tall er slik sett i samsvar med den svenske undersøkelsen, der 70 prosent av de folkevalgte oppgir at forventninger til folkevalgte med funksjonsnedsettelser ikke er lavere enn for andre (Handisam 2007). En del av respondentene opplever likevel ulike forventninger. 18 prosent opplever at «andre folkevalgte» har lavere forventninger til dem enn til folkevalgte generelt, mens ingen opplever at forventningene er høyere. Henholdsvis 8 og 5 prosent opplever at «andre i eget parti» og «folk flest» har lavere forventninger til dem enn til folkevalgte generelt, mens hele 27 og 29 prosent opplever at forventningene er høyere. For å kunne gi svar på hva disse forventningene skyldes trengs mer kvalitative studier, og vi vil bare antyde mulige forklaringer. Det at nesten en av fem funksjonshemmede representanter tror at andre folkevalgte har lavere forventninger til deres arbeidsprestasjon, kan handle om at de opplever at samfunnet generelt har lavere forventninger til funksjonshemmede, og at dette manifesteres i kommunestyrerepresentanters forventninger til funksjonshemmede i politikerrollen. Dersom det er slik at funksjonshemmede opplever lave forventninger fra sine politikerkolleger, kan det være negative opplevelser som kan bidra til at motivasjonen for å delta i politikken svekkes, selv om de andre oppgir at de ikke har lavere forventninger. Det at de ikke opplever lavere, men derimot høyere forventninger i eget parti og blant «folk flest», kan fortolkes ut fra forventninger om at funksjonshemmede som har ressurser til å gå inn i politikerrollen, også vil oppfattes å ha spesielle ressurser eller en spesielt sterk motivasjon. Samlet understøttes de funksjonshemmedes opplevelser av andres forventninger av at de kulturelle representasjonene av funksjonshemmede, for eksempel gjennom media, gjerne er enten som ofre eller som helter (Grue 2004). Den siste delen av tabell 2 forteller om forventningene til arbeidsprestasjonene til funksjonshemmede blant representanter uten funksjonsnedsettelser. Hele 93 prosent oppgir at de har like forventninger til funksjonshemmede representanter som til andre folkevalgte, mens knappe 5 prosent oppgir at de har lavere forventninger. Opplevelsen av lavere forventninger til arbeidsprestasjon som en del av de 42 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

13 politisk medborgerskap for alle funksjonshemmede representantene angir (18 prosent), støttes med andre ord ikke av de forventninger de ikke-funksjonshemmede representantene oppgir. Datamaterialet kan fortolkes dit hen at funksjonshemmede anerkjennes og har respekt som folkevalgte. Det kan likevel være at det å si at en forventer mindre av funksjonshemmede politikere enn av andre politikere er et sosialt uakseptabelt og politisk ukorrekt svar som få vil uttrykke, selv om de faktisk skulle mene det. Forventningene til kommunestyrerepresentantene kan også handle om deres politiske interesser, dvs. om funksjonshemmede forventes å representere spesielle interesser på vegne av sin sosiale gruppe. Tabell 3. Funksjonshemmedes opplevelse av forventninger til egen interesse for saker med konsekvenser for funksjonshemmede og andre representanters faktiske forventning. Prosent Funksjonshemmede representanters opplevde forventinger Ikke funksjonshemmede representanters faktiske forventinger Omtrent like interessert som andre folkevalgte Mer interessert enn andre folkevalgte Sum N = 70 (funksjonshemmede) og N = 620 (ikke-funksjonshemmede) Tabell 3 viser at majoriteten av representantene med funksjonsnedsettelser (63 prosent) opplever at andre folkevalgte, både i eget parti og andre partier, forventer at de skal vise omtrent like stor interesse for saker med konsekvenser for personer med funksjonsnedsettelser som andre folkevalgte. En stor minoritet, 37 prosent, opplever at andre folkevalgte har forventninger om at de skal vise mer interesse. Til sammenligning oppgir hele 64 prosent av de funksjonshemmede i den svenske undersøkelsen at de opplever at det er forventet at funksjonshemmede representanter skal arbeide mer med saker som omhandler personer med funksjonsnedsettelser enn andre folkevalgte (Handisam 2007). I den svenske studien kommer det også fram at de fleste folkevalgte uten funksjonsnedsettelser forventer at funksjonshemmede representanter skal vise mer interesse for spørsmål med konsekvenser for funksjonshemmede enn andre folkevalgte (ibid.). Tilsvarende finner vi i den norske studien at 47 prosent av de folkevalgte uten funksjonsnedsettelser forventer at funksjonshemmede representanter skal være mer interessert i saker som angår funksjonshemmede. Blant halvparten av de folkevalgte uten funksjonshemming er det m.a.o. betydelige forventninger om at funksjonshemmede folkevalgte skal ta et spesielt ansvar for å målbære funksjonshemmedes interesser i politikken. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 43

14 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen Til slutt skal vi se at det over tid har blitt viktigere for folkevalgte med funksjonsnedsettelser å sette funksjonshemmedes interesser på dagsorden. Hele 68 prosent av representantene svarer at det i dag er viktig for deres politiske deltakelse å sette funksjonshemmedes interesser på dagsorden, mens bare 45 prosent oppgir at dette var viktig da de gikk inn i politikken. Nesten én av fire har altså fått en sterkere orientering mot funksjonshemmedes interesseområder i løpet av den politiske karrieren. Det kan skyldes en økende bevissthet om betydningen av å sette saker for funksjonshemmede på dagsorden, eller det kan skyldes at de har ervervet funksjonshemmingen i løpet av kommunestyreperioden. Men det kan også skyldes at politikerne med funksjonsnedsettelser settes inn i råd og utvalg der saker som angår funksjonshemmede har en viktig plass. Våre data gir ikke mulighet til å undersøke dette nøyere. Diskusjon Her vil vi diskutere funnene i lys av teorier om representasjon, omfordeling og anerkjennelse. Vi har sett på hvordan tilgjengeligheten til ulike arenaer og organiseringen av møter er tilrettelagt. Undersøkelsen viser at tilretteleggingen for funksjonshemmede som ønsker å delta aktivt i kommunalpolitisk arbeid er mangelfull. Dette gjelder manglende fysisk tilrettelegging for tilgjengelighet til bygninger, møtelokaler og toaletter. Også organiseringen av møtene oppleves i stor grad som mangelfull av funksjonshemmede representanter. De materielle forholdene ser med andre ord ikke ut til å sikre deltakelse i politikken fra funksjonshemmede. Et viktig funn er at universell utforming ennå i liten grad synes å stå på den kommunalpolitiske dagsordenen. Problemstillinger omkring tilgjengelighet synes å betraktes som et problem knyttet til enkeltindivider og kommer først på dagsorden når det aktualiseres. Kommunene har her viktige utfordringer, og de utfordres også på mentalitetsendringer når loven om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne nå er trådt i kraft (Ot.prp. nr. 44 ( )). Proposisjonen framhever spesielt betydningen av tilgjengelighet i diskrimineringsvernet for personer med nedsatt funksjonsevne og understreker at universell utforming ikke bare skal sikre tilgjengelighet, men tilgjengelighet på likeverdige vilkår. Det som særlig skiller potensielle kandidater med funksjonsnedsettelser fra andre potensielle kandidater i politikken, er manglende tilgjengelighet i vid forstand. Undersøkelsen viser at fysiske omgivelser og organisering av møter ikke sikrer uavhengighet og innflytelse for funksjonshemmede, slik Fraser (2003) fore- 44 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

15 politisk medborgerskap for alle skriver. Universell utforming er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å inkludere funksjonshemmede i politikken. Arbeidsbetingelsene i politikken utgjør også hindringer for deltakelse, spesielt med tanke på funksjonshemmedes helsemessige forhold. Kommunestyremøter er lange og de har gjerne ikke noe fast sluttidspunkt. Da kan det være problematisk både å greie selve deltakelsen, ha tilgang til evt. assistanse på ubestemt tid, og transport hjem etter møter som ikke har fast sluttidspunkt. Funksjonshemmede vil i ulik grad ha ressurser som utgjør viktige betingelser for politisk deltakelse, slik som utdanning, inntekt, organisasjonstilknytning og sosial kapital (Rogstad 2007). I tillegg vil motivasjon for politisk deltakelse variere, også blant funksjonshemmede. Motivasjon kan henge sammen med i hvilken grad representanter med funksjonsnedsettelser opplever anerkjennelse og respekt i rollen som folkevalgt. Vi har belyst i hvilken grad det er spesielle forventninger til funksjonshemmede representanters arbeidsprestasjon og deres saksinteresse. Her står vi overfor interessante, og delvis motsetningsfylte, forhold. For det første vil vi trekke fram at en del funksjonshemmede opplever andre forventninger til sin arbeidsprestasjon enn til andre folkevalgte; både høyere og lavere forventninger. Selv om det store flertallet av folkevalgte uten funksjonsnedsettelser oppgir at de har samme forventninger til funksjonshemmede som til andre folkevalgte, så kan det tyde på at mange funksjonshemmede opplever seg som annerledes enn andre eller som «den Andre» i politikken (Beauvoir 2000). Det kan bety at de ikke opplever seg som anerkjent på like fot med andre folkevalgte, noe som kan påvirke motivasjon for deltakelse i partipolitikken, i negativ retning. Videre oppgir om lag en av tre funksjonshemmede, mot nesten halvparten av de folkevalgte uten funksjonsnedsettelse, forventninger om at funksjonshemmede skal være særlig interessert i å målbære funksjonshemmedes saker. Samtidig er det slik at en stor andel folkevalgte med funksjonsnedsettelser faktisk er opptatt av å sette funksjonshemmedes interesser på dagsordenen, og en større andel er mer opptatt av det i dagens situasjon enn da de gikk inn i politikken. De har altså blitt mer opptatt av politikken overfor sin sosiale gruppe. Her står vi overfor tvetydigheter innen representasjonsteori. På den ene sida har vi argumentert for at ulike sosiale grupper skal være representert slik at ulike perspektiver og erfaringer kommer fram. På den andre sida vil vi argumentere for at funksjonshemmede representanter skal anerkjennes på like vilkår med andre, dvs. at de skal slippe bare å være representanter for sin gruppe. Da kan en stille spørsmålet om spesielle forventninger betyr at funksjonshemmedes deltakelse i politikken må forsvares med mer enn sin egenverdi, dvs. at det handler om «nytteverdien» av at Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 45

16 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen funksjonshemmede deltar i politikken (Hernes 1982). Kanskje forventes det at folkevalgte med funksjonsnedsettelser skal ta «ansvar» for politikken overfor funksjonshemmede? På samme måte som kvinner og etniske minoriteter må funksjonshemmede ha rett til å være individer og ikke representanter for sin sosiale gruppe (Guldvik 2005). Det er derfor sentralt at demokrati- og rettferdsargumentene ligger til grunn for deltakelse på like vilkår, også fra funksjonshemmede. Likevel er det et spørsmål om hva som menes med å være en representant. Pitkin (1972) skiller mellom representasjon som «acting for» og «standing for» andre. Å «handle for» andre betyr at representanten er autorisert til å agere på vegne av andre, mens å «stå for» andre handler om at representanten skal ligne personene som skal representeres. Phillips (1995) mener at det er en falsk motsetning å sette opp sosial representativitet og meningsrepresentativitet som motpoler eller atskilte størrelser. Det blir problematisk hvis meninger blir fristilt fra dem som er bærere av dem, eller hvis sosial gruppetilhørighet får oppmerksomhet uten tanke på hvilke meninger personene står for. Med Phillips kan vi si at selv om mange folkevalgte med funksjonsnedsettelser fremmer interesser på vegne av gruppa, må de ikke forventes å gjøre det, og det kan heller ikke være bare de som fronter slike saker. Det betyr at vi trenger folkevalgte som representerer sin gruppe (sosial representasjon), og som samtidig representerer sitt politiske parti (meningsrepresentasjon). Analysene viser at folkevalgte med funksjonsnedsettelser over tid blir mer opptatt av saker som har konsekvenser for funksjonshemmede, dvs. at representasjon som «standing for» blir viktigere. Om det handler om en økt bevissthet og indre motivasjon, eller om det henger sammen med at de blir «tildelt» posisjoner og saker som angår funksjonshemmede, gir ikke undersøkelsen svar på. Det er store mangler ved kunnskapen om politisk deltakelse blant personer med funksjonsnedsettelser. Det er bl.a. behov for forskning om hvorfor deltakelsen i politikken er relativt lav blant funksjonshemmede, hva aktive funksjonshemmede representanter opplever å oppnå med deltakelsen, og hvordan de opplever sine roller i politikken. Ikke minst er det behov for kunnskap om rekrutteringspraksiser. Det viser seg at de politiske partiene er flaskehalsen i rekruttering av nye grupper i politikken (Norris og Lovenduski 1995; Christensen m.fl. 2004; Berglund 2005; Guldvik og van der Ros 2008). Det kan handle om manglende bevissthet, men det kan også knytte seg til manglende anerkjennelse og respekt for grupper som er annerledes enn majoriteten i politikken. Dessuten vet vi lite om hvordan kjønn og funksjonshemming virker sammen, såkalt interseksjonalitet, i rekruttering til og utøvelsen av rollen som folkevalgt i politikken (Grönvik og Söder 2008). 46 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26

17 politisk medborgerskap for alle Heller ikke forskning og teoretiske tilnærminger som tar utgangspunkt i funksjonshemmedes manglende oppfyllelse av sine medborgerlige rettigheter har vært opptatt av den representative deltakelsen. Innenfor den «sosiale modellen om funksjonshemming» (the social model of disability) som definerer funksjonshemming som samfunnsmessig undertrykking, er publikasjoner om deltakelse i det representative demokratiet fraværende. Det er arbeid i funksjonshemmedes organisasjoner (organisations of disabled) som ensidig framstilles som kanalene for å fremme funksjonshemmedes interesser (Campbell og Oliver 1996; Barnes og Mercer 2005; Beckett 2006). En kan derfor avslutningsvis også stille spørsmålet om i hvor stor grad den representative kanalen ses som viktig for å fremme funksjonshemmedes interesser, eller om politisk bevisste funksjonshemmede mener at slike saker bedre kan ivaretas gjennom andre fora. Avslutning Artikkelen peker i retning av at funksjonshemmede ikke kan delta på like vilkår med andre, dvs. at det politiske medborgerskapet ikke fullt ut er ivaretatt for denne gruppa. Funn fra undersøkelsen skaper noen utfordringer for de politiske partiene på lokalt nivå. De må foreta en omfordeling av ressurser med tanke på universell utforming og tilgjengelighet på likeverdige vilkår til ulike lokalpolitiske arenaer. Videre må de vurdere endringer i organiseringen av møter slik at det kan være mulig for mennesker med ulik funksjonsevne å delta. I tillegg må partiene diskutere behovet for å rekruttere personer fra ulike sosiale grupper for å utvide og forsterke lokaldemokratiet, for eksempel funksjonshemmede og etniske minoriteter, og de må vurdere sine rekrutteringspraksiser med tanke på å rekruttere et større mangfold av representanter. Funnene løfter også fram noen deltakelsesutfordringer for mennesker med funksjonsnedsettelser. Skal de kanalisere sitt politiske engasjement gjennom partipolitikken eller interesseorganisasjoner dersom de er opptatt av å ha innflytelse på samfunnsutviklingen? Det kan tenkes at funksjonshemmede prioriterer interesseorganisasjoner og råd for funksjonshemmede framfor partipolitikken (Andreassen 2001), og at det bidrar til underrepresentasjon i kommunestyrene. Forskning om funksjonshemming og personer med funksjonsnedsettelser er først og fremst knytta til velferdsforskning og forskning om funksjonshemming. Borgerperspektivet er lite framme i slik forskning. Forskning om medborgerskap, bl.a. deltakelse og demokrati, hører hjemme innen temaer som valgforskning og politisk sosiologi. Men denne forskningen har i liten grad vært opptatt av funk- Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26 47

18 ingrid guldvik, ole petter askheim og vegard johansen sjonshemmedes muligheter for å ivareta det politiske medborgerskapet. Funksjonshemmedes politiske deltakelse er dermed et tema som faller mellom to stoler, verken velferdsforskningen eller den mer statsvitenskapelige forskningen har vært særlig opptatt av slike temaer. Derfor er kunnskapen på feltet mangelfull. Erkjennelsen innebærer samtidig en utfordring for forskersamfunnet om å ta temaet på alvor. Litteratur Abrams, Philip (1970) «Rites de Passage: The Conflict of Generations in Industrial Society» Journal of Contemporary History, 5 (1): Andreassen, Tone Alm (2000) «Fra rettighet til virkemiddel Funksjonshemmedes medvirkning i et endret politisk klima» i Tor Inge Romøren (red.) Usynlighetskappen. Levekår for funksjonshemmede. Oslo: Akribe. Andreassen, Tone Alm (2001) Å ivareta underrepresenterte hensyn. Eldreråd og råd for funksjonshemmede i kommuner og fylker. AFI-rapport 2/2001. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Askheim, Ole Petter (2008) «Hvor står norsk forskning om funksjonshemming?» Gjesteblogg Nasjonalt Dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne (dok.no). Lesedato Hentet fra: Barnes, Colin og Geof Mercer (2005) The Social Model of Disability: Europe and the Majority World. Leeds: The Disability Press. Beauvoir, Simone de (2000) Det annet kjønn [1949]. Oslo: Pax forlag AS. Beckett, Angharad E. (2006) Citizenship and Vulnerability. Disability and Issues of Social and Political Engagement. Houndmills: Palgrave Macmillan. Beckett, Clare og Elizabeth Wrighton (2000) «What Matters to Me is not What You re Talking About Maintaining the Social Model of Disability in Public and Private Negotiations» Disability & Society,15 (7): Berglund, Frode (2005) Likestilte politikere? Om rekruttering og frafall i lokalpolitikken. NIBR-rapport 2005:18. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Campbell, Jane og Mike Oliver (1996) Disability Politics: Understanding our past, changing our future. London og New York: Routledge. Christensen, Dag Arne, Jacob Aars, Tor Midtbø, Lars Svåsand og Hans-Erik Ringkjøb (2004) Ny personvalgordning og hva så? En analyse av kommune- og fylkestingsvalget i Rapport 8:2004. Bergen: Rokkansenteret. Dokumentasjonssenteret (2007) Statusrapport 07. Samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne. Oslo: Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne. Fraser, Nancy (2003) «Social Justice in the Age of Identity Politics: Redistribution, Recognition, and Participation» i Nancy Fraser og Axel Honneth: Redistribution or recognition? A political-philosophical exchange (red.). London og New York: Verso. Grue, Lars (2004) Funksjonshemmet er bare et ord. Oslo: Abstrakt forlag. 48 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 26