2 av Frem til 1960-tallet var skolt/ skolter det eneste begrepet som ble brukt. Internaliseringen under oppveksten i

Transkript

1 RA2-002 Neidensii daens historiske og kulturelle skjebne samt utviklingstrekk i sedvaner, rettsoppfatninger og ressursbruk i det skoltesamiske området i Sør-Varanger Utarbeidet av: Cand. mag. Mikit Ivanowitz Neiden, onsdag, 16. februar 1999

2 FORORD Undertegnede er selv skolt 1 og født under krigen og vokst opp i Skoltebyen, som er det kjerneområdet i det skoltesamiske området i Norge. Undertegnede har derfor en spesiell kunnskap om skoltenes livssituasjon i nyere tid. Fra 1992 til 1994 gjennomførte undertegnede en toårig kulturfag ved daværende Finnmark Distriktshøgskole i Alta (Høgskolen i Alta). Det siste studieåret gjennomførte studentene ved høgskolen et fem vekttalls kurs i Prosjekt og metode. Som tema for prosjektoppgaven valgte undertegnede å skrive Sii daen som ble glemt. Oppgaven beskriver Neidenskoltenes kulturelle- og historiske skjebne etter grensesettingen i 1826 og frem til Foruten dette studiet har undertegnede i flere år tidligere vært opptatt av å lese bøker og beskrivelser som beskrev skoltenes kultur og historie. Fra november 1996 og ut året (1998) har undertegnede vært ansatt i et prosjekt som heter Utvikling av østsamisk museumskompetanse. Målsettingen for prosjektet har vært å gi undertegnede en god basiskunnskap om museumsdrift generelt, fordi undertegnede er tenkt å ha en viktig funksjon i arbeidet med å etablere et nasjonalt skolte-/ østsamisk museum og kultursenter i Neiden. Dette senteret ble lansert av Sametinget som Samenes Tusenårssted i Norge. Undertegnede har i forbindelse med forannevnte prosjekt vært ansatt i en fulltids jobb i hele I mai dette år fikk undertegnede spørsmål om å delta i en forskningsjobb om samisk sedvanerett og rettighetsproblematikk i forbindelse med Samerettsutvalgets utredning. Egentlig hadde undertegnede ikke tid til dette arbeidet i 1998, men fordi det ikke var andre som kunne ivareta denne forskningen i det skoltesamiske området tok undertegnede imot utfordringen. På grunn av undertegnedes nåværende arbeidssituasjon og at det har tatt mye tid for å sette meg inn i materialet på en grunnleggende måte, ser det ut som om at tiden for å bearbeide kildematerialet og det innsamlede intervju materialet på en tilfredsstillende måte blir for knapp. Som teoretisk basisgrunnlag har undertegnede valgt ut Väinö Tanner s bok Skoltlapparna. Videre har undertegnede benyttet kilder av forskere og andre som har skrevet om skoltene og deres livssituasjon på et gitt tidspunkt. Bakerst i rapporten gis kildehenvisninger til den litteraturen som er benyttet som støtte til dette arbeidet. I tillegg til kildematerialet er arbeidet bygd på intervjuer av flere informanter med tilhørighet til kulturen, men også egen lokal kunnskap og erfaringer fra oppveksttiden i Skoltebyen fra slutten av 40-tallet, 50-tallet og fram til i dag (1999) har vært god ballast under prosjektarbeidet. MÅLSETTINGEN Målsettingen med denne rapporten er å samle inn informasjon som beskriver utviklingstrekk i sedvaner, rettsoppfatninger og ressursbruk i det skoltesamiske området i Sør-Varanger fra 1826 og til i dag. Rettighetene for dette originalmaterialet skal i tillegg overlates til det fremtidige nasjonale skoltesamiske kultursenter-/ museum i Neiden. Derfor har det vært av stor betydning å få med hovedtrekkene i den skoltesamiske historiske og kulturelle utviklingen, også fra tiden før Undertegnede mener at det er viktig å trekke inn temaer om skoltenes hverdag, fordi informantene er den siste generasjonen som kan berette om forholdene fra 1920-tallet og til dagens situasjon. 1 Frem til 1960-tallet var skolt/ skolter det eneste begrepet som ble brukt. Internaliseringen under oppveksten i Skoltebyen har preget undertegnedes identitet som skolt. Verken begrepet østsame eller skoltesame ble ble brukt om skoltene i Neiden. Først når den samiske bevegelsen lanserte begrepet i begynnelsen av 60-tallet ble begrepene tatt i bruk av skoltene som bodde utenfor Skoltebyen. Særlig begrepet østsame hadde en større status enn både skoltesame og skolt og ble derfor adoptert av skoltene som bodde utenfor Skoltebyen. 2 av 55

3 Materialet skal senere kunne brukes som et grunnlag og et første bidrag i den skoltesamiske forskningen i Norge, der skoltene fra Russland, Finland eller Norge selv skal stå for deler av det fremtidige forskningsarbeidet. Utvelgelse av litteratur, litteraturstudier og intervjuer av informanter som er født og har vært bosatt i Neidenskoltenes kjerneområde i Norge og i Finland har vært det vesentligste kildegrunnlaget til denne avhandlingen. Einar Niemi med flere har brukt begrepet østsame om skoltesamene eller skoltene. Generelt i Samerettsutredningens kapittel 7 brukes begrepet østsame som det vanligste begrepet om skoltene. I og i Samerettsutredningens kapittel 7, side 340, andre avsnitt står det: I Finland benyttes det konsekvent betegnelsen koltta (skolt) om østsamene. Denne betegnelsen har også vært konsekvent brukt om skoltene i Neiden. En rekke forfattere og forskere som før den samiske 2 bevegelsen skrev om skoltene, brukte alltid betegnelsen skolt eller skoltesame. Også i det meste av den nyere forskningen og i Samerettsutredningen er begrepet østsame vært det vanligste begrepet. Undertegnede som er oppvokst i Skoltebyen har under sin oppvekst alltid blitt kalt for en skolt, og vil derfor i denne utredningen bruke begrepet skolt/ skolter eller skoltesame istedenfor østsame. Navnet "skolt" har lang tradisjon, og det har vært et begrep i en historisk sammenheng. Skoltene har allerede fra tidlig på 1800-tallet blitt kalt for "skolter". Periodevis har begrepet hatt et negativt stigma. Så langt tilbake som forfatteren kan erindre ble skoltene som var bosatt i Skoltebyen alltid kalt for skolter. Fra like etter 2. verdenskrig og utover hadde vår familie hyppige besøk av skoltene fra Sevettijærvi 3. De ble også kalt for skolter, både av oss og av befolkningen forøvrig i Neiden. En hel rekke forfattere og forskere som før "den samiske bevegelsen" skrev om skoltene, brukte alltid bare betegnelsen "skolt" eller "skoltesame". "Skoltefossen", "Skoltemælen" og "Skoltebyen" er tydelige symboler som viser at ordet " skolt" i århundrer har vært et begrep i Neiden. Det finnes ikke et historisk sted i Neiden med henvisning til skoltekulturen, der ordet same eller østsame forekommer. Men i eldre dansknorske kilder blir skoltene omtalt med flere betegnelser som "russefinner", "skogslapper", "grensefinner" eller "østhavsfinner". Begrepet "østsame" er av nyere dato som noen forskere har begynt å bruke om skoltene, og det er en forvrengning av skoltenes eget begrep om seg selv, nuortalazzak, "folk østfra". Som man ser har det gjennom tidene blitt gitt forskjellige forklaringer på hvor begrepet skolt kommer fra, men min egen teori er at begrepet kan være en beskrivelse på at de kommer fra Kola. På finske sier man koltta om skolter, og begrepet kan bety at de kommer fra Kola. Tilsvarende eksempler kan være at nordmenn kommer fra Norge, svensker fra Sverige osv. Skoltene har i mange år blitt usynliggjort i Norge, nettopp på grunn av at skoltene har blitt kalt for samene på Kola eller Neidensamene. Som flere forskere tidligere har beskrevet, så er skoltene en særegen etnisk minoritet i samekulturen. Undertegnedes hensikt med å bruke begrepet skolt eller skoltesame har to formål. For det første er undertegnedes identitet som "skolt" og ikke som same. For det andre er hensikten er å synliggjøre at skoltekulturen er spesiell og har i mange blitt usynliggjort i samekulturen, og det har vært ødeleggende for kulturen. Undertegnede håper derfor ikke at denne begrepshåndteringen skaper unødige forvirringer og problemer for de som skal bruke dette materialet videre i denne sammenhengen. Oppveksten og pregingen fra Skoltebyen har gitt meg en identitet som skolt. Det har derfor vært viktig for meg å bruke dette begrepet for å synliggjøre skoltekulturen i det samiske kulturlandskapet. 2 Samiske bevegelsen fra 1960-tallet og utover. Da startet flere samer med akademisk bakgrunn en aktiv kampanje i en bevisstgjøring og synliggjøring av samekulturen i Norge. 3 Folket ved Svanesjøen - Reidar Hirsti 3 av 55

4 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD... 2 MÅLSETTING INNLEDNING HISTORISK OG KULTURELL BAKGRUNN GRENSER OG RESSURSER I "FENNOSKANDIA" TEORIER OM KOLONISERING AV DET ARKTISKE OMRÅDET GRENSELAND OG KOLONISERING AV SØR-VARANGER RELIGION OG SAKRALE HANDLINGER TEORIER OM ULIKE BETEGNELSER PÅ SKOLTER SOSIALT LIV OG ETNISKE RELASJONER SKOLTESII DAENE OG NEIDEN SII'DAENS GRENSER Skoltesii'daene Neidensii'daens grenser NEIDENSKOLTENES SITUASJON FØR SKOLTENES HEVDVUNNE RETTIGHETER RESSURSFORVALTNING OG RETTSOPPFATNINGER ÅRSRYTMEN I NEIDENSKOLTENES RESSURSUTNYTTING HOVEDRESSURSER NEIDENSKOLTENE OG DERES REINDRIFT GRENSER, RETTIGHETER OG RESSURSER GRENSESETTINGEN KNUSTE EN KULTUR RETTIGHETER OG RETTSOPPFATNINGER ETTER TIDLIGERE NORSK OPPFATNING AV SKOLTENE MYNDIGHETENES RASERING AV SKOLTENES KJERNEOMRÅDE NEIDENSKOLTENE MISTET SINE RETTIGHETER Laksefisket i elva Reindriften NEIDENSKOLTENES SITUASJON FRAM TIL 2. VERDENSKRIG IDENTITETS- OG RETTIGHETSPROBLEMATIKK IDENTITETSPROBLEMATIKK SKOLTENES RETTIGHETSKAMP OM ET RESSURSGRUNNLAG SKOLTENES MENINGER OM RETTIGHETER TIL LAND OG VANN UTVIKLINGSTREKK OG NATURGRUNNLAG GENERELLE UTVIKLINGSTREKK FRA 1826 TIL SISTE KRIG Tidligere kombinasjonsnæringer Jakt og fangst Sanking av bær, tæger, sopp, sennegras m.v Sanking av gress- og mose til husdyr og til reindrift Noen andre tradisjonelle aktiviteter som var viktige i husholdet Doudji/ håndarbeider OPPSUMMERING AV DE HISTORISKE UTVIKLINGSTREKK LITTERATURHENVISNINGER VEDLEGG KARTVEDLEGG 1 (UTSNITT AV SØR-VARANGER) KARTVEDLEGG av 55

5 1. INNLEDNING Denne fremstillingen handler om Neidensii'daen historiske og kulturelle skjebne samt utviklingstrekk i sedvaner, rettsoppfatninger og ressursbruk i det tidligere Neidensii daområdet. Sør-Varanger som før 1826 var et grenseløst landområde mellom Russland, Finland, Sverige og Danmark og Norge. På grunn av områdets rike ressurser og stormaktspolitikk ble skoltesamfunnet rammet av flere katastrofer som førte til dramatiske endringer for dette kulturfellesskapet. Etter grensesettingen i 1826 ble Neidensii'daen delt i to og sii'daens befolkning ble værende på norsk side. Senere ble sii'dane øst for Neiden evakuert og tvangsflyttet til Nellimog Sevettijärviområdet i Nord-Finland og til Lovozero på Kola. Dette førte til en meget vanskelig livssituasjon for skoltene. Skoltene lever i dag adskilt og spredt i nasjonalstatene Russland, Finland og Norge. De fleste av skoltene bor på Kola. Historiske dokumenter viser at skoltene ble diskriminert og fratatt alle sine rettigheter, og de mistet derfor hele sitt naturgrunnlag for å kunne overleve og bevare noen av sine tradisjonelle næringer. Skoltene eller østsamene som de også er blitt kalt er en etnisk minoritet med særegne kulturtrekk og tradisjoner. De har sitt eget språk, et eget geografisk område, de var halv-nomader (Vorren) og de er greskortodokse. Astri Andresen 4, Einar Niemi og andre mener at skoltene er en egen minoritet. I boka Sii'daen som forsvant skriver Astri Andresen i innledningen: "Skoltene utgjorde en særskilt del av det samiske folket; de hadde blant annet et eget språk, et eget geografisk område, og religionen var greskortodoks. De kaller seg selv nuortelazzak (også omtalt som skolter eller skoltesamer)". I Aftenposten av 24.mai 1993 sier Einar Niemi, sitat: "Skoltesamene, eller østsamene, er på flere måter en unik minoritet....det som har skjedd med den østsamiske minoritet er egentlig trist.... Men det kreves tilrettelegging, og her er skoltesamene uenige". Før grensen ble lagt gjennom Neidensii'daen krevde både Norge og Russland eiendomsretten til skoltenes områder eller sii'daer. Neidensii'daen, Pasviksii'daen og Peisensii'daen dannet det såkalte norsk-russiske fellesdistriktet fra første halvdel av 1600-tallet og frem til Hele området og dets skoltebefolkning sto under russisk verdslig og kirkelig jurisdiksjon, og var felles kun i skattemessig forstand. Frem til 1826 var det skoltene som til daglig hadde alle rettigheter over sitt område, men etter at grensen ble lagt overførte de norske myndigheter alle skoltenes hevdvunne rettigheter til den kvenske og den norske befolkningen, etterhvert som behovene meldte seg. Neidensii'daen ble delt i to deler ved grensetrekkingen i 1826, og det viktigste næringsområdet ble på norsk side. Først etter 1826 ble det fart i koloniseringen av Sør-Varanger. Da ble grensen mellom Russland/ Finland og Norge fastlagt. Koloniseringen førte til at flere etniske grupper fikk innpass til det tidligere fellesdistriktet, noe som førte til at det ble et større press på natur- og ressursgrunnlaget. I tillegg til reindriften i området var laksefisket i Neidenelva den viktigste lokale ressursen. Før koloniseringen av fellesdistriktet begynte, drev skoltene fiske både med stengsler og kastenot. Stengslene benyttet de både ovenfor og nedenfor "Skoltefossen" for å fange laks. Det viktigste fisket var kastenotfisket eller "livjelaguelle" (på skoltesamisk), og betyr lempefiske. Selve stedet der fisket foregikk ble kalt for "livjelasjeddje", og betyr tilnærmet på norsk lempeplassen. I Samerettsutredningen er fisket kalt Livjelakfisket. 4 Sii daen som forsvant (1989) 5 av 55

6 I utgangspunktet var det ikke hensikten å skrive noe om laksefisket i elva eller om den tapte reindriften. Men det ble etter hvert klart for undertegnede at for at dette arbeidet senere skal kunne brukes videre i en forskningssammenheng i den skoltesamiske forskningen, måtte jeg også beskrive litt om Neidenskoltene tidligere naturgrunnlag 5, sedvanerett og rettigheter for å kunne vise kontinuiteten i disse forhold. Den unge jordskiftedommeren Rolf Enbusk kom med mye kritikk av de tidligere domsavsigelsene i et hefte Østsamene i Neiden, som ble utgitt etter hans død. Undertegnede mener at Enbusk s analyser og juridiske tolkningene av disse rettsavgjørelsene har fått for liten oppmerksomhet. Videre mener forfatteren at Enbusk har mange interessante og klare meninger til disse domsavsigelsene, som alltid gikk i disfavør av skoltene. Jeg mener at Enbusk s vurderinger og utsagn bør å få en større plass, særlig i denne rettighetsdiskusjonen. Hans juridiske analyser og kommentarer til de tidligere domsavsigelsene fortjener å komme på trykk slik at de kan bli vurdert på nytt. Professor Einar Niemi s vurderinger er også tatt med i denne diskusjonen om skoltenes tap av eksklusive til Livjelakfisket og reindriften. Det er i gang en fredningsprosess av kulturlandskapet Skoltebyen. I forbindelse med fredningsprosessen av kulturlandskapet er det lagt klare føringer om at det skal bygges et nasjonalt kultursenter-/museum for skoltekulturen. Det er også enighet om at senteret må bygges i en skoltesamisk kontekst og realiseres snarest, dersom det skal bli en katalysator for å redde en truet kultur som ligger nede. I formuleringen heter det at denne revitaliseringen må utvikles i et tett samarbeide med skoltene i Finland og Russland. Senterets hovedfunksjon må bli å gjenreise den skoltesamiske kulturen i Norge. Dette gjennom å utvikle, formidle og dokumentere skoltenes særpregede kultur, samfunn og historie. Senteret blir derfor helt avgjørende for å etablere et identitetsskapende, forskningsmessig, kulturelt- og religiøst møtested for skoltene i Norge, Finland og Russland. Et nasjonalt skoltesamisk kultursenter som et Samenes Tusenårssted vil få en stor betydning i en reetableringsprosess av kulturen. Målsettingen for vern av Skoltebyen har derfor en helt avgjørende betydning for en revitalisering av skoltekulturen, og kan sees i sammenheng med rettighetsproblematikken. I dag er skoltene et splittet folk i nasjonalstatene Russland, Finland og Norge. De fleste av skoltene er i Russland, men det er skoltene i Finland som i størst mulig grad har klart å holde vedlike sine tidligere håndarbeids- og næringstradisjoner. De tradisjonelle næringer har høyst sannsynlig vært helt vesentlige for at skoltene har holdt fast ved sin etniske identitet og sitt kulturelle fellesskap. Neidenskoltene mistet de resterende deler av sine tradisjonelle næringer fra slutten av 50- og i begynnelsen av 60-tallet, der en felles sosial organisering fortsatt var viktige for skoltefamilienes hushold. Det kan se ut som om etnisk identitet og sosial organisering henger tett sammen og blir helt vesentlige elementer i en revitaliseringsprosess. Undertegnede mener at det har vært viktig å gi avhandlingen et perspektiv som viser den historiske og kulturelle utviklingen i området som førte til at en folkegruppe s tradisjonelle levesett og livsgrunnlag gikk i oppløsning. Informantene er alle skolter og de fleste har vært bosatt i et skoltesamisk kjerneområde. Fire av informantene er finske skolter og fire 6 er norske skolter. Undertegnede prøvde å få intervjuet flere av de norske skoltekvinnene som var mellom 60 og 80 år, men disse kvinnene ønsket ikke å la seg intervjue. Informant A er mann og 80 år. Han er født, vokst opp og har vært bosatt i Skoltebyen i sitt liv. Han ble gift i godt voksen alder, har fått en sønn på slutten av 80-tallet og er i dag bosatt i København. Informant B og C er to brødre på 61, henholdsvis 63 år. De er begge vokst opp i Skoltebyen og bor i Neiden. 5 Beskrevet mer utførlig av Astri Andresen, Einar Niemi, Steinar Wikan m.fl. 6 Fem med undertegnede. 6 av 55

7 Informant D er en mann på 66 år, men han har aldri vært bosatt i Skoltebyen. Han kaller seg for østsame og er en av flere som har frasagt seg rettigheter på etnisk grunnlag. Undertegnedes farmor og far fortalte mye om skoltenes liv og hverdag i Skoltebyen i gamle dager, og undertegnede 7 er derfor også en informant. To av de finske informantene er et ektepar, hun er noe over 70 år, mens mannen snart fyller 90 år. Mannen er vital og har fortsatt god hukommelse, men hørselen er dårlig så kona måtte tre støttende til. Har kalt disse to informantene for informant F. Informant E er en nabo til informant F. Han er mann, reindriftsutøver og er 67 år gammel. Informant G er den siste av de finske informantene. Han er en mann på omkring 80 år og har i mange år tidligere vært leder for de finske skoltenes interesseorganisasjonen. Han har også gjort et stort arbeide i å samle inn skoltesamiske ord og siden reiste han også rundt for å undervise skoltene i skoltesamisk. Alle nødvendige data om informantene og notater fra intervjuene er registrert i egne skjemaer og kan kun brukes i forskningssammenheng. I denne utredningen er kapitlet om "utviklingstrekk og naturgrunnlag" det grunnleggende nye. Men undertegnede har også skrevet litt om skoltenes historiske og kulturelle utvikling, sosialt liv og etniske relasjoner, grenser, rettigheter og resurser, identitets- og rettighetsproblematikk. Videre har undertegnede prøvd å trekke frem nye argumenter og en vinkling fra et urfolks 8 eget perspektiv. For øvrig er den innledende delen fra pkt 2 til og med pkt 5 helt vesentlig som et grunnlagsmateriale for å kunne trekke de historiske linjene for skoltesamenes sedvaner og rettsoppfatninger. Dette materialet skal kunne brukes som et grunnlagsdokument for skoltenes egen fremtidige forskning i ulike problemområder, og om ressursforvaltning i et historisk-etnisk perspektiv. Forskjellige næringstilpasninger mellom hovedgruppene skolter, kvener, kolonisering og allmenne moderniseringsprosesser har i dette området i årenes løp bidratt til å danne nye problemområder knyttet til ressursforvaltning og folkelige rettsoppfatninger. 7 Undertegnede er født i 1942 og vokst opp i Skoltebyen. Flyttet første gang bort fra området i 1960, men har siden den tid omtrent hver sommer besøkt hjemplassen. Har derfor hatt en god oversikt over den utviklingen som har vært i Skoltebyen fra slutten av 40-tallet og frem til i dag. 8 "Forskning representerer kunnskap, og kunnskap er makt. For et folk i en minoritetsposisjon, som samene er, blir kontroll med forskning en del av å vinne kontroll med sine egne livsvilkår. Slik sett har forskning en klar minoritetspolitisk funksjon. I og med at samene er anerkjent som et eget folk likeverdig med det norske, kan forskning også sies å ha en minoritetsrettslig funksjon; retten til selvbeskrivelse". Dette bør også gjelde for en minoritet i samekulturen skoltekulturen har i mange år blitt usynliggjort i den samiske majoritetskulturen. 7 av 55

8 2. HISTORISK OG KULTURELL BAKGRUNN GRENSER OG RESSURSER I "FENNOSKANDIA" Väinö Tanner beskriver i boken "Skoltlapparna" om de nordlige arktiske strøk som "Fennoskandia", mens moderne litteratur betegner de tilnærmet samme områder som "Sameland". Før 1751 var det fortsatt ingen grenser mellom Norge, Sverige og Russland. Først i 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige fastsatt fra Sør-Norge til et sted mellom Polmak og Bugøyfjord (sannsynligvis frem til "råmerket som markerte grensen mellom Neiden- og Varangersii'daen). Samtidig fikk den samiske befolkningen i de samme områdene sitt "Magna Carta" med "Lappecodicillen". Først 75 år senere i 1826 ble statsgrensen lagt mellom Norge og Russland/Finland. Før dette levde et særegent veidekulturfolk, skoltene i det grenseløse området, som de betraktet som sitt område. Ressursgrunnlaget i de arktiske og subarktiske områder var lite variert, men likevel bærekraftig. Veidekulturen besto av små grupper av lokalsamfunn, som hentet ressurser fra det arktiske området. For de mange veidesamfunn var fangst, jakt og fiske det viktigste nærings-grunnlag, selv om sanking av bær, sopp og andre vekster også hadde en stor betydning for deres livsgrunnlag. Fra tusenvis av år tilbake har menneskene hatt sine ressursområder med sine grenser eller "råmerker", som det heter ifølge eldre skriftlige kilder. Som oftest fulgte grensene vannskiller og vassdrag som var viktige fangst og fiskeområder, og også viktige ferdselsveier, sommer som vinter. Men disse grensene skilte ikke folkegruppene fra hverandre. De kunne utnytte hverandres ressursområder, men bare etter avtale med nabosii'daene. Koloniseringen av området økte presset på ressursene, og dette endret etterhvert veidekulturens villreinfangst til tamreindrift, som fortsatt utøves ikke bare i "Sameland", men i store deler av dette polarområdet. Opprinnelig var menneskene fangstfolk og jegere, men de hadde temmet rein som de brukte til villreinjakt og til transport. I boken "Skoltlapparna" henviser Tanner til flere kilder der det blir påpekt at skoltene på Kolaområdet var den vestligste av veidekulturene på taigaen. Her henviser Tanner til en Hallström (1911: s.304) som skriver om de østlige og vestlige lappar. I boka "Skoltlapparna" blir det lagt fram teorier om når skoltene kom til området og deres opprinnelse TEORIER OM KOLONISERING AV DET ARKTISKE OMRÅDET Ifølge en teori (fra Tanner s bok Skoltlapparna ) kom menneskene til Kola og Sør-Varanger i slutten av siste istid, for ca år siden. Isen dekket da det meste av landområdene i hele Nord-Europa. Den geologiske forskningen viser at istiden slutter for ca år siden (Tanner 1929, s.11). Etterhvert oppsto det et isfritt belte fra Svartehavsområdet og nordover mot Kvitsjøen. Lenge før isen hadde trukket seg tilbake, oppsto det en isfri kyststripe, fra Vesterålen til Kvitsjøens munning. Klimaet ble varmere, noe som førte til at vegetasjon og dyr fulgte nordover. Senere undersøkelser viser at det var nettopp i de isfrie områdene langs kysten at innvandrerne hadde slått seg ned. Numedal's (1926) viktige funn i Alta påviser bosetning langs Ishavskysten (Komsakulturen). Einar Niemi skriver at det er mye som tyder på at sii'daordningen går langt tilbake i forhistorisk tid. I sin artikkel "Østsamene i Neiden - ressurstilpasning og rettigheter" (s.5) henviser Niemi til arkeologisk materiale fra forhistorisk tid (se Tanner:371, Simonsen:38, Olsen 1984:110-11, 174 f. og 1983:321). Bjørnar Olsen ved Tromsø Museum beskriver bosetningen på Sør-Varanger fra 1500-tallet og bakover til f.kr., og mener at området i den perioden var befolket av skoltene. 8 av 55

9 Flere funn i Sør-Varanger, Nord-Finland og Kola dokumenterer denne bosetningen. De eldste funn på Kjelmøya, som er ca år gamle, viser tydelige sammenhenger både til Komsakulturen og bosetningen omkring år null (Bjørnar Olsen 1984:58 f) GRENSELAND OG KOLONISERING AV SØR-VARANGER I hele det store nordlige arktiske området fantes ingen grenser, og naturen var rik og jomfruelig, med nok av vilt i skogene, og hvor elver og innsjøer var fulle av fisk. Til det ressursrike området på Kola og Sør-Varanger kom skoltene for tusenvis av år siden. Denne befolkningen vokste og spredte seg etterhvert over hele Kolaområdet. Sitat fra Einar Niemi's avhandling "Østsamene som veidefolk og reindriftsutøvere": "Mye tyder på at østsamenes historie i Sør-Varanger går langt tilbake i førhistorisk tid. I en russisk skatteinstruks fra 1517, et såkalt "benådningsbrev" utstedt av tsar Vasilij III Ivanowitsj, nevnes Neiden som russisk skatteland med garanti om russisk "støtte og vern" mot nabofolkene, som måtte holde seg borte fra næringsområdene til samene "udi Naifdain". Dette ble gjentatt flere ganger på 1500-tallet, også i forhandlinger med de dansk-norske myndigheter. Vanlig oppfatning på den tiden var at området fra Bugøyfjord og østover var mer russisk enn norsk. Kyststrekningen østover fra Bugøyfjord ble kalt "Russesiden". Under den russiske klosterekspansjonen maktet skoltene å utnytte denne grenseposisjonen til egen fordel, og tsaren var beskytter av deres rettigheter. Samtidig opptrådte de dansk-norske myndigheter varsomt i området for ikke å provosere russerne, og for ikke å bli utestengt. Russerne på sin side var også redd for at skoltene skulle vende seg vestover". Som man ser er den vanlige oppfatningen at skoltene var enerådende i området helt frem til 1826, da grensen mot Finland/ Russland og Norge-/Sverige ble fastsatt. Etter at statsgrensen ble fastsatt, begynte en ny kolonisering av Ishavskysten. Først av kvener og norske fjellsamer, og deretter av nordmenn. Først etter at man fant jernmalm i Bjørnevatn i 1902, ble det skikkelig fart i den norske koloniseringen. Under tallet begynte kvenkoloniseringen å få fart i Neiden. Snart oppsto det tvist mellom nybyggerne og skoltene om kastenotfisket i Skoltefossen. Tvisten førte til en prosess, og en rettssak i Skoltene tapte eneretten, og betingelsene for nomadelivet skrumpet inn etter som rettighetene forsvant og alt ble felleseie for hele bygdesamfunnet. Boforholdene var primitive frem til århundreskiftet med torvgammer og falleferdige tømmerkoier. Bostedet i Neiden var opprinnelig et sommerbosted, og var vel den naturlige årsaken for at boligene var noe primitive. Ved århundreskiftet bygde alle skoltefamilier ordentlige tømmer-hus. Det tok lang tid før skoltene begynte med jordbruk. Skoltenes tradisjonelle næring var ikke jordbruk, og det var derfor svært vanskelig for dem å få et forhold til jordbruket. Staten førte en sterk fornorskningspolitikk, og skoltene ble ikke gitt livets rett, og fikk sterke odds mot seg i sin kamp for å overleve i det norske samfunnet. Undertrykkelsen ble ofte sterk, særlig fornorskningen fra skolen med blant annet den lutherske religionsundervisningen. Den sterke undertrykkingen førte med seg at de unge, særlig jentene reiste til Kirkenes som tjenestejenter. De kom tilbake etter et år med en bastard ifølge lærer Haaheim ved Fossheim skole. Dette viser en nedlatende og rasistisk holdning til skoltene. Videre konkluderer den samme Haaheim at om noen år kommer den rene skolterasen att vara helt utdød, og skoltesamfunnet i Neiden opphører da å eksistere som en skolteby med eget språk og seder. 9 av 55

10 Haaheim skrev videre at naturmiljøets sivilisasjon tynnes bort og lar rommet overtas av en ny og sterkere kulturfase. Ovenstående sitater er fra V. Tanner's bok "Skoltlapparna". Utover på 1800-tallet bidro en rekke forhold til at skoltenes tradisjonelle kultur ble truet. Næringsutøvelsen ble justert i forhold til den nye situasjonen, uten at den tradisjonelle tilpasningen gikk i oppløsning med en gang. Fornorskingspolitikk og ideologisk skifte i synet på etniske minoriteter i andre halvdel av 1800-tallet bidro sterkt til nedvurdering av skoltene og deres kultur. Etablering av gruvedrift i begynnelsen av 1900-tallet i kommunen økte presset mot kulturen. Et konkret eksempel er hvordan fossekraften i Neidenelva ble ansett som så viktig at arealene ved "Skoltefossen" ble gjort tilgjengelig for en eventuell overdragelse til gruveselskapet. Av den grunn ble den gamle fellesjorda til skoltene oppløst og utskiftet i individuelle privateiendommer i , som et ledd i dette planarbeidet. Et skifte i rettstenkningen (Niemi) på slutten av 1700-tallet innebar at beskyttelse av eksklusiv rett på basis av alders tids bruk ble avløst av sikring av bygdelagets behov, der formel lik rett til alle innen et bygdelag ble knesatt som prinsipp RELIGION OG SAKRALE HANDLINGER På begynnelsen av 1500-tallet kom Trifon til Petschenga med tanke på å kristne skoltene til den gresk ortodokse tro. Trifon fikk bygd en kirke ved Petschengaelva som fikk navnet Den Hellige Trefoldighets kirke. Rundt denne kirke oppsto Petschenga kloster. I 1565 fikk Hl. Trifon bygd St. Georg's kapell i Skoltebyen. Fra ca og utover foregikk en fornorskningspolitikk, som gjorde at skoltene måtte ta norske navn og de ble nektet å utøve sin gresk ortodokse religion frem til 1950-årene. Frem til 1914 kom presten fra Boris-Gleb alltid hver sommeren for å utføre den hellige liturgi og andre nødvendige seremonier i kirken, som dåp, bryllup og begravelser. Dåp ble utført i elva like nedenfor kapellet, og den siste dåpen før 1990 som man med sikkerhet kjenner til, ble utført i I 1990 ble det igjen utført dåp ved kapellet. St. Georgs kapell feiret 400 års jubileum den 5. september Siden dette jubileum er kapellet igjen kommet i funksjon, og hvert år har det i slutten av august blitt holdt en minnegudstjeneste ved kapellet. Kapellet har også hatt en betydning for helbredelse, idet det kom syke mennesker fra fjern og nær for å søke bot og helbredelse. Før pilegrimene gikk til kapellet, vasket de seg i Trifonkulpen. Denne kulpen og elva har Trifon velsignet, og vannet har for de troende den dag i dag legende kraft og rensende virkning. 25.juli 1992 konverterte noen av skoltene til sine forfedres tro og stiftet "St. Georgs kirkeforening. Kirkeforeningen er filial av Hl. Nikolai ortodokse menighet i Oslo, og er underordnet denne menighetens regelverk. Som sådan er den ledet av hl. Nikolai menighets presteskap, og understilt samme øvrighet som hl. Nikolai menighet i Oslo. Den ortodokse kirken i Norge er endel av erkestiftet i Paris, erkebiskop Georgi, under patriarkatet i Konstantinopel, ved patriark Bartolomeus. Klosterkoloniseringen og kristningen av skoltene på 1500-tallet førte høyst sannsynligvis til noe endringer i den kulturelle utviklingen i skoltesii daene generelt. Klosterkoloniseringen og kristningen førte til både negative og positive utviklingstrekk i kulturell sammenheng, men skoltene fikk også mye ny kunnskap som ble viktig for dem i privat og i næringssammenheng. Så det religiøse aspektet ved kulturen har hatt stor betydning, også når det gjelder hvordan skoltene så på sine rettigheter til bruken av land og vann. Under ellers vanskelige og trange kår har de sakrale handlinger vært et bindemiddel til å holde kulturen sammen på finsk side. De årlige gudstjenestene ved St. Georgs kapells siden 1965 har også hatt stor betydning og synliggjort for mange at skoltekulturen i Norge er noe spesielt. 10 av 55

11 2.5.0 TEORIER OM ULIKE BETEGNELSER PÅ SKOLTER Opp gjennom tidene har skoltene blitt kalt med ulike betegnelser, noe som også har vært med på å skape en viss forvirring i årenes løp. I eldre dansk-norske kilder ble skoltene kalt for "vild-lapper", "østenhavs finner", "ryske finner", "russelapper", "fælleslapper". Fra begynnelsen av 1800-tallet også "skoltelapper", "skoltefinner" og etterhvert bare "skolter", og sistnevnte betegnelse har blitt brukt helt opp til våre dager. Fra begynnelsen av 1960-årene ble begrepene østsame og skoltesame gradvis innført av den samiske bevegelsen i Norge. Dette førte etterhvert til en usynliggjøring av skoltekulturen, noe som skapte enda større problemer for den lille minoriteten som er igjen i Norge. Heldigvis har flere forskere i de siste årene begynt å forske på den særegne kulturen, noe som har ført til at kulturen igjen blir synliggjort. Også undertegnede har vært med på å bidra til at skoltekulturen begynner å bli kjent for stadig flere mennesker i Norge og i våre naboland. Betegnelsen skolt har til tider vært brukt som et skjellsord, og gitt skoltene en mindreverdighetsfølelse. Selve ordet har fått flere tolkninger. Blant annet tolket som skalle, noe de færreste av skoltene likte, selv om noen av skoltene også kunne være skallete. Kvenene holdt lenge fast på denne betegnelsen, og til sist begynte skoltene selv også å bruke betegnelsen "skolt" om seg selv (Enbusk 1984). En annen teori går ut på at alle yngre menn blant skoltene vasket hodet med saltlake for å bli skallede. Dette ble gjort for å slippe unna militærtjenesten som varte i 21 år under tsartiden. Så lang militærtjeneste fikk alvorlige konsekvenser for skoltene, idet de dermed mistet sitt ungdomsliv og mulighetene for å kunne stifte familie ble redusert. Ordet "skolt" opplevde skoltene til å begynne med som meget negativt. Den nedlatende og diskriminerende måten skoltene ble behandlet på, av både de kvenske innvandrerne og de norske myndigheter etter 1826, førte til at skoltene ofte fikk store mindreverdighetskomplekser. Også skolter på Tanners tid hadde den samme oppfattelsen (Tanner, 1929, s.83). Dette førte med seg at mange av skoltene i Neiden gjorde sitt ytterste etter siste krig for å skjule sin identitet. Mange flyttet bort fra "Skoltebyen" for å unngå å bli kalt for "skolt". Undertegnedes egen teori er at betegnelsen skolt er en fornorskning av den finske betegnelsen koltta, som kan være en eldre tids beskrivelse av at skoltene var fra Kola. Russerne kjente ifølge Tanner ikke til betegnelsen skolt, men brukte betegnelsen ЛОРАРЪ om skoltene (Tanner 1929, s.86). Da den samiske bevegelsen lanserte begrepet østsame begynte de fleste av skoltene som bodde utenfor Skoltebyen å bruke begrepet østsame om seg selv, i stedet for skolt. Dette fordi begrepet østsame hadde en høyere statsus en begrepet skolt. Fortsatt lever det store flertall av Neidenskoltene anonymt i det norske samfunnet på grunn av den tidligere lokale "stigmatiseringen", som fortsatt er tilstede. Dette kommer til uttrykk på ulike måter. Blant annet i forbindelse med rettighetsdebatten. En del av skoltene i Neiden som ikke har hatt sin preging 9 i Skoltebyen har frasagt seg sine rettigheter på etnisk grunnlag. De fleste av disse personene er også barn eller barnebarn til flere av skoltene som tidligere flyttet ut fra Skoltebyen, nettopp på grunn av lokal stigmatisering. I dag har disse personer som stort sett ble født etter tallet liten eller ingen kunnskap om den diskrimineringen skoltene; bosatt i Skoltebyen har vært utsatt for tidligere. Dette gjenspeiles også i deres holdninger i dag til egen kulturbakgrunn. De som bodde i Skoltebyen ble kalt for skolter av alle i Neiden, og de brukte også dette begrepet om seg selv. Mens alle andre utenfor distanserte seg fra dette begrepet. Dette er grunnen til at flere av skoltene kaller seg for østsamer. 9 Preging: De som er født og vokst opp i Skoltebyen ble diskriminert og preget av lokalsamfunnet til å være skolter. Mange flyttet nettopp ut fra Skoltebyen for å slippe å bli kalt for skolter med et negativt stigma. De som flyttet ut fra Skoltebyen for å unngå denne stigmatiseringen har aldri senere ønsket å stå frem som skolter, og det er forståelig utfra undertegnedes egen erfaring. 11 av 55

12 3. SOSIALT LIV OG ETNISKE RELASJONER SKOLTESII DAENE OG NEIDEN SII'DAENS GRENSER Skoltesii'daene Fra tidlig på 1300-tallet var det strid mellom Norge og Novgorod. Det førte til et skatteforlik i Dette førte til at alle skoltesii daene ble et felles skatteland for flere stater, men underlagt russisk rettslig og kirkelig jurisdiksjon. Hvor mange skoltesii da områder det i alt var/ er strides de lærde om, men de fleste kan enes om ett antall på 7 sii daer. Forhandlingene etter Kalmarkrigen i førte til at Neiden-, Pasvik-, Petsjenga- og Suenjelsii daene ble et dansk-norsk og russisk felles 10 skatteområde, men fortsatt under russisk rettslig- og kirkelig jurisdiksjon. Dette skattemessige fellesdistriktet er i Samerettsutredningen beskrevet å være Østsamenes 11 tidligere sii daområder (pkt ). Denne beskrivelsen er derfor med på å skape en usikkerhet for mange om de skoltesamiske sii daområdene på Kola. Blant norske og finske forskere har det vært noe uenighet om hvor mange skoltesii daer det er, men fra russisk 12 side mener man at der er 9 sii daer. Ofte har også noen tidligere bare regnet med 6 av sii'daene. Den vestligste var Neidensii'daen og den østligste av de seks var Njueth'jaur sii'daen (sit). Disse sii'daene var ifølge Tanner: 1. Njaudem (Neiden) sit 2. Patsvei (Pasvik) sit 3. Peahtsam (Petsjenga) sit 4. Suenjel (Suonikyla) sit 5. Muetkes sit 6. Njueth`jaur (Nuorhjärvi) sit De tre mest omtalte er sii'daene i Petschengaområdet, der Tanner oppholdt seg mest under sitt feltarbeide i forbindelse med boken "Skoltlapparna". Disse tre er Peahtsam-, Patsvei- og Suenjel-sit (sii'da). Den minst beskrevne er Njueth`jaur-sit. Ifølge Tanner er utstrekningen for skoltesii'daene vanskelig å definere. Helland sier at alle greskortodokse samer som bor vest for linjen Kola-Imandra er skolter. Itkonen sier at også Kildin- og Ahkel-samene er skolter (Tanner 1929, s.85-86) Neidensii'daens grenser Neidensii'daen (Njaudamsijt) var den vestligste av skoltesii'daene (Niemi, Vorren). Sii'daen grenset i øst mot Pasviksii'daen (Paccevei), som igjen grenset til Petsamo eller Peisensii'daen (Peahccam). I sør grenset Neidensii'daen til den skogsamiske Enaresii'daen og i vest til den sjøsamiske Varangersii'daen. Ved sjøen var Bugøyfjord grense i vest og Kjøfjorden grense i øst, med vestsiden av Skogerøya til Neidensii'daen. I sørvest gikk grensen periodevis helt til Garsjøen og Diergejav're. Sii'daområdene fulgte normalt et "vannskilleprinsipp", men Neidensii'daen hadde flere avvik til dette prinsippet ifølge Vorren. Sitat: "Dersom en begynner i nordvest med grensen mellom Njàvdam- og Vàrjjatsii'daen, så heter det i 1744 at Neidensamene drev fiske i Gàrdejàvri og Dierggejàvri. Til gjengjeld fikk Varangersamene til sine tider gå sørover til Neidenelva med sin fangst og reinbeiting. Nå hører Gàrdejàvri til Neidenelva s nedslagsdistrikt, men likevel synes Varangersamene å ha 10 Kfr kartvedlegg I Samerettsutredningens pkt er antallet skoltesii daer beskrevet til 4, og dette er ikke korrekt fordi de 4 skoltesii daer som nevnes er det såkalte fellesdistriktet. Forhandlingene etter Kalmarkrigen i førte til at det ble opprettet et felles skattedistrikt. Neiden-, Pasvik-, Petsjenga- og Suenjelsii'daene ble da et dansknorsk og russisk felles skatteområde, men fortsatt under russisk rettslig- og kirkelig jurisdiksjon. 12 Professor Vladimir Shumkin orienterte i sitt foredrag i et seminar i Neiden (1997)- antall sii daer var av 55

13 hatt den egentlige bruksretten her. Går vi lenger sørover til Ijärvi, så heter det i 1700-årene at det store vatnet ble brukt både av Neidensamene, Enaresamene og Arritsby-samene. Et tredje "råmerke" som stadig er nevnt i arkivmaterialet, er grensen mellom Njàvdamsii'da og Anàrsii'da. Stedet benevnes på forskjellige måter i de gamle skrifter. Røddebokke, Raudebokke eller Ravdopohkke. I dag er stedet kalt for Ryevdipohe på de finske kartene og betegner en avsnevring av Rautaperäjärvi. Herfra går den gamle grensen etter vannskillet, forbi nordenden av Tsjuolisjärvi som også var brukt av Neidensamene, og derfra "just på Raifikifwi fiäll hufwud" ved Rissenjunni (ved K. Reisaguorra). Der støter Neiden og Pasvik "Rå tilhope med Enare gräntselinia" - som det står i de gamle skriftene. Det hadde aldri vært stridigheter om denne grensen". Neiden, Pasvik og Peisen var norsk-russiske fellesdistrikt etablert i 1612 og besto frem til Skoltene har imidlertid brukt dette området fra uminnelige tider. De mente på denne bakgrunn å kunne bestemme hvordan ressursene skulle forvaltes. Skoltene sto under russisk jurisdiksjon. Skoltene er halvnomader (Vorren) med faste boplasser, og flyttingen gjorde at de ikke kunne føre konstant kontroll med hvem som "utnyttet" deres områder. Disse problemene har utløst større og mindre konflikter mellom skolter, samer, kvener og nordmenn under ulike perioder, men særlig økte konfliktene etter Astri Andresen beskriver mer detaljert om grenser og grensetrekningen i boka Sii'daen som forsvant - Østsamene i Pasvik etter norskrussisk grensetrekning i NEIDENSKOLTENES SITUASJON FØR 1826 Alt tyder på at Neidenskoltene ennå ved inngangen til 1800-tallet sto seg godt økonomisk, selv om store deler av befolkningen i Finnmark opplevde fattigdom og nød. Forhandlingene i Teusina mellom Russland og Sverige om skattlegging og grenser førte til freden i Senere Kalmarkrigen og fredsforhandlingene derfra har materiale som dokumenterer at Neiden-skoltene sto seg godt økonomisk (Niemi 1989, s.7). Fra Tanners bok om "Skoltlapparne" skrev den danske regjeringsøkonom Carl Pentoppidan omkring 1790, mens Finnmarkshandelen og den utstrakte kredittordningen ble debattert: "På basis av grundige undersøkelser i Finnmark var "Russefinnene" en dokumentasjon på at kredittordninger kunne unngås". På basis av grundige undersøkelser i Finnmark var "Russefinnene" en dokumentasjon på at kredittordninger kunne unngås. Dette viser at skoltene klarte seg godt uten kreditt, til tross for et hardt skattepress. Dvs. de betalte skatt til tre land, nemlig Russland, Danmark/ Norge og Sverige. Rathke gir etter sitt besøk i Neiden i 1802 en varm og begeistret skildring av Neidenskoltene. Han roser deres renslighet (som han forbinder med religionsutøvelsen). (Tanner 1929, s ) SKOLTENES HEVDVUNNE RETTIGHETER Tidlig på 1800-tallet kan en si at norske myndigheter mente at hevdvunne rettigheter var noe en måtte forholde seg til. Dette da Norge planla enten å kjøpe eller å ekspropriere f. eks. skoltenes fiskerettigheter. Imidlertid ble dette syn forlatt. Grunnen kan være at det ville bli vanskelig å avvise mulige lignende krav fra Russland-Finland. Også mulige krav fra andre norske interesser kunne bli problem, både jord og fiskerettigheter var en redd for, og "ofret" skoltene på grunn av frykt for krav fra andre land. 13 av 55

14 I 1826 eksisterte fortsatt grensene mellom skoltesii'daene, og områdene rundt. Dette til stor forskjell til de norske fjellsame sii'dagrensene, som for lengst var gått i oppløsning. Utnytting av området var svært gammel, og dette hadde skapt klare regler for hvem som hadde bruks- og råderetten til området. Overholdelse av reglene m.m. var det Norrâz (tinget) som hadde ansvaret for, fordi "Norrâz" var sii'daens påtalemyndighet og domstol. Enkelte regler var tidligere opphevet av russerne, men de jordrettslige reglene gjaldt fortsatt til Fra Tanners bok "Skoltlapparna": Bruk av sii'dajord, kunne etter tradisjonen (reglene) bare skje etter avtale med skoltene. Slik var ressursgrunnlaget strengt regulert. Norrâz etterså at reglene ble fulgt, og brudd førte til ulike former for sanksjoner eller straff. Frem til 1826 hadde Neidenskoltene alle rettigheter over sitt sii'daområde og hadde bruksretten til et landområde på over 2700 mål, fra Varangerfjorden til Inaresjøen. Resultatet etter grenseforhandlingene mellom Russland og Norge/ Sverige som fastsatte den nye grensen i området og kvenkoloniseringen var årsaken til at skoltene senere mistet alle sine særegne rettigheter til sitt hevdvunne område. Lenge etter at grensen ble fastsatt (1826) var skoltenes gamle samfunnsordning fortsatt intakt RESSURSFORVALTNING OG RETTSOPPFATNINGER Skoltene hadde bruks- og råderetten til alt land og vann med enerett til all fiske, jakt, fangst og tømmerhogst frem til De var opprinnelig et fangst og veidefolk som de fleste urbefolkninger, men den spesielle årssyklussen med flyttinger til faste bebygde boplasser var særegent for kulturen. Deres sii daområder var geografisk avgrensede landområder som i utgangspunktet var til eksklusiv bruk for sii daens medlemmer. Sii daenheten var et fellesskap av mennesker, husholdninger og familier, og de var ofte ikke i slekt med hverandre. Helt frem til 1826 var skoltene fortsatt en enhetlig folkegruppe, som brukte sine sii daområder og ressurser på en effektiv og økologisk forsvarlig måte. De hadde et godt organisert samfunnsform og en godt utviklet administrasjon. Deres næringsutøvelse var naturalhushold og utnyttelse av ressursene i sii daen. Den økologiske ressursutnyttelsen førte derfor til regelmessige flytninger til de fast bebygde sesongboplassene. Skoltene har brukt sine sii daområder fra uminnelige tider, og mente følgelig å kunne bestemme hvordan ressursene her skulle brukes. En viktig regel i forhold til omverdenen var at bare sii'daens medlemmer hadde rett til å bo i sii'daen og bruke ressursene der. "Norrâz" skulle etterse at omverdenen etterlevde dette. Norrâz kunne også gi utenforstående tillatelse til å bruke ressurser som sii'daen ikke trengte. Jorda tilhørte sii'daen i fellesskap, bortsett fra høstfiskeplassene, som nærmest må betegnes som privat eiendom. Det var antallet mannlige familiemedlemmer over 1½ år som avgjorde om en familie skulle få en egen laksefiskeplass, eller fiske sammen med andre. En familie med mange sønner fikk en fiskeplass for seg selv, mens en familie uten mannlige medlemmer ikke hadde fiskerett. Bruken av fiskeplassene gikk på årlig omgang mellom de som hadde fiskerett, inntil ny fordeling ble foretatt. Retten til å bruke sii'daen var nedfelt i et regelverk. Brudd på reglene kunne føre til ulike former for sanksjoner. Skoltene hadde ikke maktmidler og var avhengige av at omverdenen respekterte reglene. Mot slutten av 1700-tallet ble det rapportert om tiltagende ulovlig bruk av ressursene både i Pasvik og i Neiden, særlig i kystområdet. Norske myndigheter oppmuntret på slutten av tallet til norsk bosetting i området. Den minskende respekten for sii'dagrensene i denne perioden, må sees i samband med to forhold. For det første var sii'daene i Finnmark begynt å gå i oppløsning, som følge av kolonisering og den framvoksende reinnomadismen. Dette førte med seg at respekten for andre sii'daers grenser avtok. Dernest gikk folketallet i skoltesii'daene tilbake, og dermed også bruken av sii'daens ressurser. 14 av 55

15 Det ble derfor vanskeligere å kontrollere eller hindre at andre tok seg til rette. Neiden- og Pasvikskoltene gjorde sitt ytterste for å hevde de gamle bruksreglene. Så sent som i 1823 jagde Pasvikskoltene nordmenn som prøvde å bosette seg i Valen i Jarfjord. Laksefisket prøvde aldri de norske borgere å konkurrere med skoltene om. Fra de eldste skriftlige kilder, og fram til 1826 da området ble delt, hadde både Neiden- og Pasvikskoltene en ubestridt enerett til alt laksefiske innenfor sine sii'daer. Fra skoltene i Russland har man i nyere tid opplysning som tyder på at oppfatningen av skoltebyens enerett til sii'daens grunn var så sterk at man måtte ha byens samtykke for å kunne slå seg ned på grunnen. Det samme gjelder for svensk/finsk lappmark. Ønsket man en slik utnyttelse av annen bys grunn, måtte man søke eierbyen om tillatelse til dette, og tillatelse ble oftest gitt hvis eierbyen selv ikke hadde bruk for området. Skoltene mistet etterhvert retten til å ferdes på den finsk-russiske siden, og ble derav helt avhengige av ressursene på den norske siden av grensen. I løpet av og 1900-tallet har skoltene blitt fratatt retten til laksefisket i Neidenelva, og etterhvert ble de fratatt tamreinflokken, som var deres siste livsgrunnlag for å overleve som et kulturfolk. Grunnlaget som Neidenskoltene la for "Skolteflokken" har fortsatt å vokse, men skoltene eier ingen dyr i den flokken, noe som kan sies å være et paradoks. Deler av ovenstående beskrivelse om skoltenes ressursforvaltning og rettsoppfatninger er også beskrevet av Väinö Tanner, Astri Andresen, Einar Niemi, Steinar Wikan med flere, men gjengis her for å gi en beskrivelse av den tidligere ressursforvaltning og rettighetsoppfatning som har vært rådende i området. Flere av Neidenskoltene har på tross at de mistet alle sine særrettigheter i eget sii'daområde opprettholdt en rettsoppfatning om at resursene tilhørte dem. Denne rettsoppfatningen har i årenes løp vært årsak til en rekke konflikter og rettssaker som Neidenskoltene har vært involvert i fra grensesettingen i 1826 og til 1980-tallet ÅRSRYTMEN I NEIDENSKOLTENES RESSURSUTNYTTING Fra V. Tanners bok "Skoltlapparna": "Sammenligner man samene (mener her skoltene) med f.eks. samojedene, så kan det iakttas påfallende likheter innen kulturene som renskjøtsel, hundedressur, redskaper og også innen kult og kulthandlinger". Tanner henviser til flere kilder som peker i samme retning. Allerede i steinalderen har det vært forbindelse mellom Ural og Fennoskandia (ref. fra Tanner: Ailio 1912, s.262 fff.). Foruten fisket ute i havet og innsjøene i innlandet, var tømmertransport og skyss for reisende vinterstid også en viktig binæring for Neidenskoltene. En viktig del av skoltenes næringsgrunnlag var også pelsdyrfangst og jakt av vilt med snare og skytevåpen (villrein, rev, jerv og fuglevilt). Jordbruk og buskapsskjøtsel var helt ukjent for skoltene før 1826, mens fiske, jakt og fangst var deres tradisjonelle næringsgrunnlag, Vorren: "Det vesentligste økonomiske grunnlaget for skoltene var fangst og fiske, helt frem til dette århundre". Neidensii'daen hadde fire boplasser, høst-, vinter-, vår- og sommerboplass. På vinter- og sommerboplassen var alle familiene samlet på ett sted. Om våren og høsten hadde alle familiene hver sine boplasser. Til vårboplassene lå bestemte fiskeplasser, og til hver høstboplass lå et bestemt område med fangst- og fiskeressurser. Fra vinterboplassene (Vorren, 15 av 55