Per Olov Enquist. Styrtet engel. bokklubben. En kjærlighetsroman. oversatt fra svensk av Kjell Risvik

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Per Olov Enquist. Styrtet engel. bokklubben. En kjærlighetsroman. oversatt fra svensk av Kjell Risvik"

Olaf Langeland
7 år siden
Visninger:

1 Per Olov Enquist Styrtet engel En kjærlighetsroman oversatt fra svensk av Kjell Risvik bokklubben

2 Copyright Per Olov Enquist 1985 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 1986 De norske Bokklubbene AS, 2013 for denne utgaven Originaltittel: Nedstörtad ängel Oversatt fra svensk av Kjell Risvik Omslagsdesign: Heidi Downham, Bokklubben Omslagsfoto: istockphoto Trykk og innbinding: ScandBook AB Printed in Sweden, opplag/ ISBN: (Den norske Bokklubben)

3 I Forsang

4 Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: «Pust frem ansiktet mitt.» En bønn? Våknet 3.45, drømmen fremdeles like levende. Strøk uvilkårlig med fingeren over ansiktet, over huden på kinnet. Hadde vært meget nær svaret. Stod opp. Der ute over innsjøen hang en underlig morgentåke, mørket hadde letnet, men ennå var det et svevende grått teppe igjen, ikke hvitt, men med et slags gjenskinn av mørke. Det svevet kanskje ti meter over vannflaten, som var helt blank og stille som kvikksølv. Fuglene sov, boret inn i seg selv og drømmene sine. Kunne egentlig fugler drømme? Tåken var så lav at bare vannet og fuglene syntes, ingen bredd på den andre siden, bare en bred, svart, urørlig vannflate, et uendelig hav. Jeg kunne forestille meg at jeg befant megpåenytterstebredd,ogforanmegingenting. 7

5 En ytterste grense. Og så fuglene, boret inn i drømmene sine. Plutselig en bevegelse, en fugl som fløy opp. Jeg hørte ikke en lyd, så bare at den pisket med vingespissene mot overflaten, kom seg løs, fløy skrått oppover og det skjedde så plutselig, og så lett, så tyngdeløst. Jeg så at den fløy opp og steg og steg mot det grå tåketaket og forsvant. Og ikke en eneste lyd hadde jeg hørt. Jeg stod helt stille og ventet, men ingenting mer, absolutt ingenting. Akkurat slik måtte det ha vært da Pinon døde. Som en fugl som flyr opp og stiger og plutselig er borte. Fri. Eller alene. Hvor lang tid er åtte minutter? Han hadde latt Maria bli igjen, og i åtte minutter hadde hun vært alene. Jeg noterer i dagboken: «Likbildet. Plutselig ser han seg selv.» Signal. Da Brecht besøkte Ruth Berlau på sinnssykehuset i New York, og ville ta henne med hjem, forlangte hun at han skulle ta med seg alle de andre pasientene på salen. Han nektet, og da ble hun der. «Heller sammen med de fordømte enn de frikjente.» Hun levde bare gjennom ham. Til å begynne med var det riktig, den eneste mulige måten å leve på. Så ble det plutselig ugyldig. Hvordan det gikk for seg, 8

6 visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting. Et menneske kan ikke leve som et slangeskinn. Alt det hun hadde vært, var gått gjennom ham. Og slik var det jo også hun hadde ønsket det. Og han hadde sagt: blir man avhengig, da er det ikke lenger kjærlighet. Et slangeskinn, ikke et menneske. Da spyttet hun ham i ansiktet, enda alle så på. Noterer nå meget nøye alle drømmer. Viktig å se forandringene i drømmene. Prøver å huske den gamle drømmen, nøyaktig hvordan den var. Jeg tror den var slik. Mannen i isgraven, som jeg ikke visste hvem var, lå med øynene åpne, stivt stirrende ut i det grå rommet. Smeltevannet hadde rent over ansiktet hans og så frosset igjen, slik at hele ansiktet var dekket av en tynn, klar ishinne. Gjennom den kunne han se deler av gjenstander han syntes han kjente igjen: isblokker, grå skyer, og en fugl høyt der oppe som beveget seg som en skygge, men isbarken var et dårlig glass, og han kunne ikke være sikker. Alle beskrivelser hadde plutselig holdt opp da han døde, men likevel kunne han ikke se klart. Da snøen kom, ble han helt ugjennomsiktig og detaljene 9

7 forsvant da var han endelig fri. Albatrossen høyt der oppe var det siste han så, hvis det var en albatross. Han trodde den var en edderkopp, som krøp langsomt over ansiktet hans. Det er den gamle drømmen. K, hans kone og jeg hadde satt hverandre stevne oppe på hans kontor. I fellesskap skulle vi ordne opp etter guttens død, sende de få tingene han eide til de pårørende. Jeg kom opp på kontoret, de to andre var der alt. De stod i mørket, mot vinduets lysere flate, som en sammenslynget silhuett, og omfavnet hverandre. Det var den kvelden hans kone fikk raseriutbruddet mot meg. Jeg kan ennå huske ansiktet hennes, fordreid av sinne og helt nær mitt, en strøm av ord og anklager, som til å begynne med var helt ubegripelige. Det er vel sant at jeg ikke forstår noe. Men jeg prøver jo, for første gang, det er helt sant. Hadde hun hørt på meg, ville hun kanskje forstått det. «Kjærlighet går det ikke an å forklare,» ropte hun. Men hvis man ikke prøver, hvis man ikke prøvde, hvor var vi da? Pasqual Pinons redning fra gruven. Albatrossen kretset høyt der oppe, rundt, rundt, som om den høyt der oppe i tusen meters høyde ville markere stedet, som et tegn. Den vagget det veldige fjærkledde hodet fra side til side her var det. Ikke vær redd. Veiviseren hadde alt gått inn gjennom munningen 10

8 til gruvegangen, stod like innenfor, gjorde utålmodige fakter, som om han var meget oppskaket, eller bare redd. Shideler nølte utenfor. Han svettet voldsomt. Der nede i gruven var monsteret, det visste han, og han var redd. Han ville ikke gå ned, enda han visste at han kom til å gjøre det. Til slutt gikk han. I en halvtime klatret de langsomt nedover på trestigene, møtte nå og da anonyme skygger på vei opp. De sa ingenting. Så var de endelig fremme. Med det samme så han ingenting. I den svake lyskjeglen fra gruvelampen syntes bare utydelige skygger, men til slutt i midten en helt bestemt skygge, som rørte seg, nesten som et levende vesen. Lyset fra gruvelampen slo over et hulerom, en utvidelse i gruvegangen på kanskje fire ganger tre meter. På gulvet en bås, sammenspikret av planker og fylt av halm og filler, det var ikke godt å se. Kanskje var det skinnstykker, eller tepper. I sengen et vesen som langsomt begynte å røre på seg, satte seg opp. Det er ikke noe menneske, sa veiviseren. Det var et vesen, med et slags hode, øyne som blinket midt i det svarte. Det meste av hodet var dekket av hår. Under hodet var det en kropp, et hesteaktig bryst, og ekstremiteter nesten lik armer som endte i var det hover eller hender? Det gikk ikke an å se, men plutselig ble han oppmerksom på stanken, den tunge, gjennomtrengende stanken som gjorde det nesten umulig å puste. 11

9 Det er ikke noe menneske, sa veiviseren. Rundt hodet var det tullet et tøystykke. Rettere sagt en svart, sammenklistret masse som en gang hadde vært et tøystykke. Veiviseren tok et skritt frem, begynte å rive i en flik som stakk ut mens vesenet i panikk strittet imot med armene trykket rundt hodet. Han satte seg til motverge. Den skammer seg, sa veiviseren. Det der gjør den bestandig, for den skammer seg og vil ikke vise seg frem. Litt av tøystykket løsnet plutselig, så litt til, så enda litt. Det hørtes et gutturalt stønn, som fra et dyr i dødsangst, som rallingen fra en døende okse. Så løsnet tøystykket helt, og veiviseren holdt det i hånden, triumferende, og lot lyset fra gruvelampen rolig og ubønnhørlig hvile på vesenet, som nå satte seg tungt ned i den mørke, grå massen, som kanskje var halm eller filler. Man kunne tydelig se hva det var. Helt tydelig. Det er Satans barn, sa veiviseren. Ikke noe menneske. Vi fanget ham da han falt. Så underlig: ennå ikke noe morgengry. Innsjøen svart. Tåken som før. Jeg teller sekundene, nesten åndeløst. Slik måtte det ha vært. For første gang alene. I åtte minutter var hun alene.

Like dokumenter

Trude Teige. Noen vet. Krim

Trude Teige. Noen vet. Krim Trude Teige Noen vet Krim Trude Teige Havet syng, roman, 2002 Matminne frå mors kjøkken, kokebok, 2003 Lene seg mot vinden, roman, 2004 Havlandet Herøy, dokumentar, 2006 2009 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard),