Gås i nord. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 239 kr 45,

Transkript

1 Gås i nord Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 239 kr 45,

2 Redaksjon Ansvarlig redaktør: Per Bøe Fagredaktør kultur og samfunn: Johan Albert Kalstad Fagredaktør natur og miljø: Per Bøe Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Sekretær: Ann-Grethe Bakker, tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til, Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@imv.uit.no Internett: utgis av Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 180,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp. Bestillingsseddel for eldre hefter sendes på forespørsel. Ettertrykk fra Ottar kun med Tromsø Museums tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker Markedsføring: Per Kyrre Reymert Grafisk form: Peter Knudsen Layout: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Grafisk a.s. Tromsø. Temahefter under planlegging: Nordlandsbåten Jordskjelv i Nord-Norge Innvandring til Nord-Norge etter 1945 Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

3 Gås i nord Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Forside: Hvitkinngås på Juttaholmen i Kongsfjorden, Svalbard. Foto: Guttorm N. Christensen Bakside: Kortnebbgjess på trekk nordover over «Syv søstre», Alstahaug kommune, Helgelandskysten. Foto: Kjell Isaksen Innhold Innledning Gjess i Nord-Norge Gjess på Svalbard Hvitkinngås bestandsutvikling, trekkmønster og rasteplasser hos Svalbard-bestanden Kortnebbgjess i Vesterålen; problemer for norsk gåseforvaltning? Merking av Svalbards ringgjess Dverggås en direkte utrydningstruet art både nasjonalt og globalt Individmerking av gjess: om alt fra familieliv til prosesser på bestandsnivå Ingunn M. Tombre Karl-Birger Strann, Arne Follestad og Karl Frafjord Fridtjof Mehlum Paul Shimmings Jesper Madsen og Ingunn M. Tombre Preben Clausen Ingar Jostein Øien og Tomas Aarvak Ingunn M. Tombre, Inger Greve Alsos og Laila Dalhaug

4 Jeg har nå hatt gjess som forskningsobjekt i nesten ti år, og etter hvert er det mange som har stilt spørsmålet: «hva er det som er så spesielt med disse fuglene?» Samme spørsmål har jeg vel også stilt meg selv noen ganger og kommer hver gang til samme svar. Det er mange sider ved dette og jeg kan derfor ikke gi en enkel forklaring. For mange av oss som bor i Nord-Norge er de første plogene med kaklende gjess et kjærkomment vårtegn. De bærer med seg en fornemmelse av forventning fra sydligere breddegrader. Lenger sør i Europa representerer gjessene det motsatte, noe «arktisk» og villmarkspreget som ankommer om høsten. I noen land er de kanskje en siste rest av «villmark». Alle gjess er arter med lang levetid som hovedsakelig lever i livslange parforhold (10 15 år). Omfattende individmerking av gjess i flere bestander de siste tiårene har gitt oss ny og fascinerende kunnskap, fra detaljstudier av familieliv til prosesser på bestandsnivå. Gjess er på mange måter gode modell-arter innen økologisk forskning og det er flere fordeler ved å studere dem. Ringmerkede individer er lette å registrere og observere i naturen, og de opptrer vanligvis i små eller store flokker slik at dataene kan analyseres på en vitenskapelig tilfredsstillende måte. Disse nordlige gjessene som tilbringer vinteren i tempererte områder i Europa, binder sammen nordlige og sørlige leveområder gjennom det årlige trekket. Innledning På mange måter kan en derfor si at miljøets tilstand og endringer i begge disse områdene gjenspeiles hos gåsa. Dette var mitt utgangspunkt da jeg første gang dro til Ny-Ålesund på Svalbard som stipendiat i 1992 for å studere hvitkinngjess. Imidlertid gikk det ikke lenge før jeg også ble fascinert av selve fuglen. To måneder i nærkontakt med individmerkede gjess avdekket store forskjeller i personlighet. Ikke minst var det morsomt å gjenkjenne en del av de samme karaktertypene som også finnes blant oss mennesker De fleste europeiske gåsebestander har økt i antall de siste tiårene. Vern av vinterområder og hekkeplasser har bidratt til denne økningen, det samme har endrede landbruksformer og en intensivering av jordbruket. Økt mengde og bedre kvalitet på føden har bedret muligheten til å overleve vinteren og bidrar også til større suksess på hekkeplassen. Ulempen er at flere gjess bidrar til større press på dyrket mark. Gjessene utnyttet opprinnelig naturlige strandenger og mark, men disse krymper stadig i areal og blir holdt dårligere i hevd. Følgen er økt konflikt mellom beitende gjess og landbruket. I dag ser derfor mange bønder i Norge ikke lenger på gjessene som et godt vårtegn, men mer som starten på en sesong med avlingstap. Dette Ottar er viet gjess i nord i sin helhet. De ulike kapitlene gjenspeiler noe av mangfoldet av forskningen om disse fuglene. Hvordan er gåsa sin rolle som modell for å løse ulike spørsmål? Hvilke forvaltningsmessige utfordringer har vi for gjess? Jeg håper imidlertid også at leserne vil oppdage og la seg fascinere av alle særegenheter og karakterer ved disse fuglene. Ingunn M. Tombre Hefteredaktør 2

5 Gjess i Nord-Norge Karl-Birger Strann, Arne Follestad og Karl Frafjord Foto: A. Follestad I sin stemningsfulle og vakre vise «Grågåsa» synger artisten Kari Bremnes «Grågåsa e av de fuglan som kjem og fer». Det er ikke tilfeldig at en nordnorsk artist som har vokst opp på kysten av Sør-Troms synger om grågåsa. Grågåsa er en kjent og kjær fugl som den nordnorske kystbefolkningen alltid har hatt et forhold til, og som de fremdeles legger merke til om våren og høsten. Fordi den trekker i lett synlige plogformasjoner og med skrik og høylytt kakling er den en av de best kjente fuglene langs vår langstrakte kyst. Imidlertid er det flere gåsearter som trekker i plog langs kysten, og på avstand er det ikke alltid like lett å skille disse fra hverandre og vite hvilken art det er. Grågåsa er den best kjente gåsearten i Nord- Norge og hekker regelmessig langs kysten fra Helgeland til Finnmark. Øst for Porsangerfjorden er den mer fåtallig selv om den hekker flere steder helt til Varanger. Selv ute langs det værharde kystområdet på Nordkinnhalvøya hekker nå mange par grågjess. Her har arten økt betydelig i antall de siste tifemten årene. Dette gjelder forsåvidt grågåsbestanden over hele Nord-Norge. Etter å ha gått sterkt tilbake på 1960-tallet har bestanden igjen økt og er nå i god vekst. Våre grågjess overvintrer ikke i Norge. «Kor fer så grågåsa og kor kjem ho fra?» På 1960-tallet merket den velkjente «radiostemmen» Hjalmar Munthe-Kaas Lund over 700 grågjess på Vega, Helgeland, noe som viste at mange av våre grågjess overvintret i våtmarksområdet Las Marismas, sørvest for Sevilla i Sør-Spania. Dette området var truet fra mange hold. Derfor ble en viktig del av området kjøpt opp for å sikre det som vinteroppholdssted for mange arter, og flere nordmenn bidro med økonomisk støtte til oppkjøpet. De senere årene har mange norske grågjess blitt merket med halsringer. Disse har blå bakgrunnsfarge med tre hvite tall eller bokstaver, og koden kan avleses på lang avstand med teleskop. Dette har gitt oss mye ny kunnskap både om trekk og overvintringssteder, og det har også gitt kunnskap om andre sider ved grågåsas liv. Derfor vet vi nå at Las Marismas er et viktig overvintringsområde. Dessuten kjenner vi nå også til et annet område i Nord-Spania, der Grågjess som beiter på Vega, Helgeland. 3

6 250 Km 250 Mi. Fjærfellingsperioden (mytingen) en særlig sårbar periode Som hos andre fugler må gjessene årlig fornye fjærdrakten for at den skal beholde sine spesielle, livsviktige egenskaper. Ei utslitt fjær er ikke bra når en skal fly langt, og den vil heller ikke være så vanntett som ei ny fjær. Gjessene, som andre andefugler, er spesielle ved at de skifter alle de store fjærene i vingen samtidig. Dette betyr at? 90 % av de norske grågjessene overvintrer. På trekket sørover stopper gjessene en måned eller to i Danmark eller Nederland før de flyr videre. Også på trekket nordover om våren stopper gjessene en måned eller to i Nederland før de fortsetter mot hjemlige trakter. De siste årene har et økende antall grågjess overvintret i Nederland, og da helst i områder med hovedsakelig norske gjess. Dette spesielle valget av rasteplasser for norske gjess skyldes ikke at de har problemer med å omgås Viktige trekkruter for norske grågjess. Trekkruter for nordnorske gjess er markert med mørkere rød farge. de ikke kan fly i en periode på tre-fire uker. For å unngå fiender søker de seg da til lite tilgjengelige områder, gjerne øyer ytterst på kysten. Vega, Helgeland er landets viktigste område for fjærfellende gjess. Her er det talt opp mot 5000 grågjess, og dette øylandet ser også ut til å brukes av grågjess fra Troms og Finnmark. På ettersommeren og høsten samler gjessene seg i store flokker før de legger ut på det endelige høsttrekket. På slike «oppsamlingsplasser» er det vanlig at mange hundre fugler kan samle seg. artsfrender fra andre land. Antakelig skyldes det at norske gjess har et kortere nebb enn gjess som hekker lenger sør. De er dermed bedre tilpasset til det å plukke gress, mens for eksempel svenske gjess med sine noe lengre nebb lettere kan grave etter planterøtter i våte områder? Det samme forholdet finner vi i Las Marismas. Her er det så utpreget at du kan oppleve å se nesten bare norske gjess på den ene siden av en vei, der de beiter på tørt land. På den andre siden av veien er det bare «svensker» som beiter i vatn eller i oversvømte områder. Gjess fra Sør-Norge og Helgelandskysten trekker gjerne mer eller mindre direkte ned til Danmark og Nederland om høsten, men de kan også legge inn et kort bakkeopphold på Jæren eller Lista. Gjess fra Troms og Finnmark synes ikke å ha det så travelt. De stopper i store antall flere steder der det dyrkes korn i Trøndelag og på Jæren, der de kan gå i flere uker og spise spillkorn før de fortsetter sørover. I Gaulosen like sør for Trondheim har antall grågjess økt de seinere årene, og i 2001 ble det talt over 2500 på det meste. Hit ankommer gjessene fra begynnelsen av september, og store flokker kan observeres til langt ut i oktober. I 2001 ble det sett 16 gjess med halsring i Gaulosen. Av disse var fem merket på Helgelandskysten og 11 i Troms og Finnmark. Et så langt opphold i dette området er imidlertid ikke bare en fordel for gjessene, for de utsettes for et ganske hardt jakttrykk. Gjess som hekker i deler av Finnmark har et helt spesielt trekkmønster. Ei grågås som ble merket på Store Tamsøy 4

7 i Porsangerfjorden ble samme høst observert i nærheten av Stockholm. Denne gåsa må ha trukket mer eller mindre rett sørover mot Bottenviken. En slik østlig trekkrute, som vi også finner hos sædgåsa og dverggåsa, kan skyldes at gjess fra Bottenviken har blandet seg med finnmarksgjessene og fått disse med seg på et trekk rett sørover. Grågjessene ankommer kysten av Nordland fra sitt vinteropphold i Sør- Spania tidlig i april, senere jo lenger nord en kommer. I Finnmark ankommer gjessene i slutten av april eller de første dagene i mai. Etter å ha forlatt Nederland tror vi at gjessene raster flere steder i Norge før den siste etappen inn til selve hekkeområdet i Finnmark. Vi vet lite om hvor disse plassene er, men Årøya i Altafjorden kan være en slik rasteplass. Her raster det flere hundre gjess vår og høst. Grågåsa hekker på holmer og øyer langs kysten og innover i fjordene, men kan også hekke på øyer og holmer i ferskvann i kystnære områder. Reiret kan ligge i svært forskjellige typer natur, men oftest finner vi det i åpen myr. Det plasseres gjerne i ly av en busk eller et lite tre. På Vega, og noen andre steder, har imidlertid mange grågjess endret atferd og hekker nå i tjukkeste skogen. De lever i nærheten av denne helt til de blir flygedyktige etter mytingen (fjærfellingen). Dette kan være en strategi for å unngå havørna, som kan ta gås på reiret, eller for å unngå forstyrrelser fra mennesker. Flere steder i Troms og Finnmark har vi funnet grågås hekkende i gamle kråkereir. Dette kan være en tilpasning for å unngå fiender på bakken, som rev og mink. Også i Mellom-Europa finner vi mange reir i trær, gjerne store almetrær, der de unngår å bli tatt av vårflommen. Ellers hekker grågåsa hovedsakelig i tilknytning til ferskvann, gjerne langs vann med mye takrør hvor den kan skjule reiret. Mange har vært vant til at gåsa «kjem og fer» på omtrent samme tid hver vår og høst. Men for grågåsa er det ikke slik lenger, i alle fall ikke i Sør-Norge og i Nordland. For år siden trakk gjessene fra Sør-Norge og Nordland sørover i løpet av september og oktober. Fiskere og jegere som jaktet grågås på og 1970-tallet har kunnet fortelle at gåsa da lå langs sjøen og beitet på Dato for første registrering av grågås på Vega i perioden Observasjonene er gjort av Johan Antonsen. Flere gjess fører til flere konflikter Den økende bestanden av gjess fører til økende konflikter i jordbruksområder. For grågjess viser eldre beskrivelser at dette slett ikke er et nytt fenomen her nord: «Graae Gaasen. Denne er meget almindelig ude i Øerne og andretter stor skade paa Agerne. Indbyggerne maae derfore sætte Snorer omkring Agrene, hvilket afskrekker Gaasen fra at nærme store mengder ålegress (sjøgress). I Sør- Norge forsvant dette ålegresset rundt 1980, og gjessene begynte da å trekke innover på dyrket mark. Både interessen og muligheten for gåsejakt ble nå langt bedre og det høye jakttrykket fikk antakelig gjessene til å trekke sørover tidligere enn før (mellom 5. og 10. august). 9. apr. 4. apr. 30. mar. 25. mar. 20. mar. 15. mar Mange års observasjoner på Vega viser at grågåsa nå ankommer hekkeplassen tidligere enn før. Eggene legges også tidligere, og den trekker tidligere sørsig.» Fra: I. A. Heltzen, Ranens Beskrivelse, «Grågåsa beskyldes for å spise store mengder multer og utryddes derfor med vilje av mange væreiere.» Fra: T. Soot- Ryen, Egg- og dunvær i Troms fylke, 1941 I dag vet vi mer om hvordan vi skal innrette oss for å begrense skade. De som opplever at grågjess skader dyrket mark, kan henvende seg til Norges Bondelag for å få tilsendt en brosjyre om tiltak som kan redusere skadeomfanget. 5

8 6 over enn før. På og 1980-tallet la den egg tidlig når våren var tidlig, og seint når våren var sein. På 1990-tallet endret dette seg. Nå legger den egg svært tidlig, tilsynelatende uavhengig av hvordan våren er. Mange har også lagt merke til at den ikke bare ankommer tidligere, den oppholder seg også kortere på marka før den trekker ut i myrene for å hekke. Eggene klekker derfor tidligere, og ungene blir tidligere flygedyktige og tidligere klare for høsttrekket. I Troms og Finnmark, derimot, trekker gjessene fortsatt sørover i løpet av september og til dels oktober. Prosent Antall dager April-II 24 Mai-I Mai-II Dag i april-mai Juni-I 4 Juni-II 5 Grågåsa er en viktig jaktressurs langs kysten av Nordland, men i Troms og Finnmark er det ikke så mange som jakter på den. En årsak til dette kan være at jaktsesongen sammenfaller med rypejakta, som har sterkere tradisjoner. Dagens tidlige høsttrekk gjør at det er vanskelig å jakte på grågås i mange områder. For å bøte på dette blir det fastsatt stadig tidligere jaktstart i mange deler av landet. Samtidig er det innført begrensninger når på døgnet man kan jakte slik at presset ikke skal bli for stort. Det er gjort forsøk med dette blant annet på Vega. Ved å ta hensyn til at gåsa også trenger fred og ro, kan jakta vare lenger og gi bedre resultat. Sædgåsa en sky innlandsfugl Mens grågåsa i all hovedsak er knyttet til kysten, hekker sædgåsa og en annen gåseart, dverggåsa, helst i myr- og fjellpartier i områdene inn mot riksgrensen i sør og øst. Begge disse artene er betydelig mer fåtallige enn grågåsa og har siden 1960-tallet stadig gått Øverst: Når er det flest sædgjess i Neiden, Sør-Varanger? Prosent observasjoner om våren, fordelt på halve måneder. Observasjonene ble gjort av Hans J. Dransfeld i perioden Nederst: Dato for første registrering av sædgås i Neiden i perioden (Hans J. Dransfeld). tilbake i antall. Sædgåsa hekker spredt fra fjellområdene på Helgeland til de indre delene av Troms og Finnmark, med sterkest bestand i indre deler av Finnmark. La oss slå det fast med en gang: sædgåsa er den gåsearten det er minst kunnskap om i Norge. Derfor kan vi ikke vise til noen nye forskningsresultater. Vi kjenner knapt utbredelsen og enda mindre hvor mange gjess som hekker i Norge. Vi skal ikke her påstå at dens anonyme levevis har smitta over på forskning og forvaltning, men det er likevel påfallende hvor lite kunnskap det er om en av Norges største fugler. Allerede i 1971 skrev Svein Haftorn i sitt monumentale verk «Norges Fugler»: «Finnmark var tidligere betraktet som artens viktigste utbredelsesområde her i landet og er det sikkert fremdeles, selv om bestanden nå stort sett antas å være langt mindre enn for år siden.» Også i dag finnes nesten hele hekkebestanden i Finnmark (samt litt over grensa inn i Troms), og også i dag ville vi ha sagt at bestanden må være mye mindre enn for 30 år siden. Tidligere hekket arten også flere steder sørover til Nord-Trøndelag, men her er den blitt helt borte. Den eneste kjente forekomsten i sørligere områder i nyere tid er en myteflokk som kom fra Sverige til Nord-Trøndelag. Ellers er arten utbredt i nordlige deler av Sverige og Finland, samt videre østover i Russland. Sædgåsa er en vanskelig art å studere på hekkeplassen. Ikke bare fordi den er sky og helst hekker langt fra folk, men også fordi den gjerne hekker i store myrområder som er vanskelige å undersøke. Derfor har vi ingen sikre tall

9 Foto: Karl Frafjord Foto: Karl-Birger Strann på hekkebestanden. Det er lettere å registrere sædgås på trekket, enten om våren eller på seinsommeren og høsten. Problemet med slike registreringer er at det neppe bare er hekkebestanden i Norge som registreres, men også flokker som kommer fra våre naboland. Dette gjelder også for de registreringene som tidligere er gjort av myteflokker. Det enkleste er å telle gjess på beiteplasser om våren, fordi de da beiter konsentrert på gode steder som blir tidlig snøfrie. Slike finnes enkelte plasser langs kysten, i enkelte vassdrag, på dyrka mark noen steder og kanskje på noen myrområder i sørlige deler av Finnmark. I dag er det egentlig bare to steder i de østligste deler av Finnmark, Pasvikelva og Neiden-området, at det er mulig å registrere større flokker av beitende sædgås om våren. Disse er også grenseområder mot naboland, slik at bare en del av de registrerte gjessene antas å hekke i Norge. Gjessene ankommer fra midten av april til slutten av mai, de fleste i første halvdel av mai. Det største antall sett samtidig av Hans J. Dransfeld i Neiden er 72 gjess, men vanligvis er de færre enn 20. Dransfjeld har bare sett ett ungekull i området, men lette aldri spesielt etter familiegrupper. Selv om Øverst: Sædgås som beiter og kviler ved iskanten i Pasvikelva. Sædgåsa er en nær slektning av kortnebbgåsa, og de to artene er svært like i utseende. Sædgåsa har noe lengre nebb enn kortnebbgås og gule (gulrøde) føtter. Nederst: Oversikt over hekkeområde til sædgåsa, Porsanger. 7

10 det nok er flere som hekker der, er antall hekkende par antakelig lite i forhold til det antall som beiter der om våren. I Pasvikelva beiter flere gjess om våren (det største antall Steinar Wikan har registrert er 365 gjess) og bestanden ser ut til å være stabil, men heller ikke her er tallet på kjente, hekkende par særlig stort. Gjessene hekker som nevnt gjerne i utilgjengelige våtmarksområder, men de hekker også i skog (både furuskog og bjørkeskog) og noen ganger også over tregrensa. Hunnen ruger aleine i nesten en måned, mens hannen holder vakt i nærheten. I dag ser det ut til at de hekker nokså spredt over store deler av Finnmark, og ikke noe sted i store antall. De fleste finner man antakelig i de sørlige deler av Finnmarksvidda og i de østlige deler av fylket, men noen finnes også lenger nord. Både på Nordkinnhalvøya og på Varangerhalvøya har sædgås hekket over tregrensa og gjør det fremdeles, om enn i lave antall. Dessuten viser ny viten fra det siste tiåret at det hekker spredte par med sædgjess i barskogsområdene i de sentrale deler av Midt-Troms. Her hekker de inne i storvokst furuskog nær innsjøer og elver. Dessuten er det påvist flere par sædgjess i hekketida i de indre fjellområdene av Bardu og Målselv kommuner. Disse parene samlet seg på rike grasmyrer for å beite om natta og forlot beiteområdet i enkeltpar. På Nordkinnhalvøya hekker sædgåsa i vegetasjonsfattige områder i et svært så karrig landskap. Her beiter de på større partier med grasmyr langs vannsig, mens de hekker i nærheten av disse myrene. Ytterst på halvøya hekker de av og til helt ut mot havet og beiter på rikere myrer ned mot sjøen. Dette viser at sædgåsa er veldig fleksibel i sitt valg av levested så lenge den får være i fred. Seinsommer og høst kan gjessene antakelig streife litt omkring for å finne gode beiter, enten i familiegruppa eller i mindre flokker. De mest frodige beitene finnes langs bekker og elver eller i tilknytning til myr. Hva som spises avhenger selvsagt av hva som er tilgjengelig der de lever. Analyse av lortprøver fra en liten flokk på Ifjordfjellet i Finnmark (høyt over tregrensa) viste at gjessene hadde spist mest urter (31 %), snelle (24 %), gras (18 %) og gras/snelle ubestemt (16 %). I tillegg spiste de litt harerug, starr, vier og mose. 8 Tradisjonelt samler ikke-hekkende sædgjess seg på faste lokaliteter for å gjennomgå fjærskiftet om sommeren, gjerne i større myteflokker. Tidligere var det vanlig med slike myteflokker inne på Finnmarksvidda, antakelig kom disse flokkene i stor grad fra Finland. Selv om det ikke er gjort tellinger de senere årene, ser det ut til at disse myteflokkene på Vidda nå stort sett er borte. I den perioden gjessene ikke kan fly søker de gjerne tilflukt ute på vann En familie av kanadagås. Foto: Karl Frafjord

11 ved fare. Både myteflokker og familiegrupper er da svært váre for forstyrrelser. Samtidig er de avhengige av gode beiter, slik at tapet blir stort om de må forlate disse. Trekkavstanden til overvintringsplassene er kort sammenlignet med andre gjess. Observasjoner og gjenfunn av sædgjess merka i Øst-Finnmark i årene og 1979, antyder at høsttrekket går via Finland til Skåne og Danmark, samt for noen gjess videre til Nederland og Tyskland. Bestanden på overvintringsstedene er økende, men dette skyldes ikke en økning i den norske bestanden. Denne ser nå ut til å være svært liten, kanskje ikke mer enn hekkende par. Jakt er bare én trussel mot arten. Vannkraftutbygging, motorisert ferdsel, overbeiting, og i noen områder turisme, er kanskje vel så viktige problemer. fylkene sees arten nå kun sporadisk på trekket. I månedsskiftet mai-juni 1998 ble to par sett ved Sør-Straumen i Kvænangen, og dette er siste sikre observasjon av arten i Troms fylke. I Finnmark sees dverggåsa ennå regelmessig på de to faste rasteplassene i Varanger og i Porsanger. De siste ti-årene har kanadagåsa stadig økt sin utbredelse i Norge. Denne introduserte arten hekker nå flere steder i det sørlige Nordland nord til Hamarøy. Den har også begynt å hekke langs kysten, blant annet i Brønnøy-området. Nå ses den stadig oftere på våren og forsommeren lenger nord i landsdelen. I Troms observeres den i dag omtrent hver eneste vår, men har enda ikke etablert seg som hekkefugl. Det foreligger et ubekreftet hekkefunn fra slutten av 1980-tallet i Sørreisa, men denne lokaliteten er blitt sjekket de siste årene uten at det er påvist hekkende kanadagås i dette området. I juni 1999 observerte vi ett par på Slettnes, ytterst på Nordkinnhalvøya i Øst-Finnmark. De holdt til i ett vann i flere dager, men forsvant så og ble ikke observert igjen senere den sommeren eller påfølgende år. Nord-Norge viktig rasteplass for våre Svalbardgjess Svalbardgjess er en fellesbetegnelse som ofte brukes på de artene som hekker på Svalbard. De to vanligste er kortnebb- Andre nordnorske gåsearter Foto: Guttorm N. Christensen Den absolutt sjeldneste av våre hekkende gåsearter er uten tvil dverggåsa. Tidligere var den ganske så tallrik i Nord-Norge, men nå er det kun rester igjen av den opprinnelige bestanden. Utenom Finnmark har det de siste ti-årene kun hekket dverggjess noen få steder i Troms er siste sikre hekkefunn fra midten av 1980-tallet og i Nordland fra 1990-tallet. I disse to Et par snøgjess blant kortnebbgjess i Vesterålen, mai

12 gås og kvitkinngås. Begge har store hekkebestander og raster i tusentall langs kysten av Nord-Norge både vår og høst. Særlig på vårtrekket kan man se store flokker. Kvitkinngåsa har sitt hovedrasteområde på Helgeland, men har de siste tiårene i økende grad også tatt i bruk områder lenger nord etter hvert som bestanden har økt. Om våren kan man nå se store flokker med kvitkinngås både i Vesterålen og på øyene på yttersida av Sør- og Midt- Troms. I Vesterålen er det nå ikke uvanlig å se blandingsflokker av kvitkinn- og kortnebbgås i mai. Kortnebbgåsa har tradisjonelt hatt sitt viktigste rasteområde i Vesterålen, men har de siste årene i økende grad begynt å bruke rasteplasser i Trøndelag. På høsttrekket treffer flokkene Norskekysten på brei front etter å passert over Barentshavet. I september og oktober 10 kan man derfor se flokker med Svalbardgjess fra kysten av Finnmark og ned til Trøndelag. Det er registrert flere kvitkinn- og kortnebbgjess som «oversomrer» langs de nordnorske kystene, og da særlig langs Finnmarkskysten. Det første hekkefunnet av kortnebbgås ble påvist på Gåsøya i Måsøy i Vest-Finnmark allerede i I 2000 forsøkte et par å hekke i nærheten av Tromsø, men ble forstyrret og skydde reiret. Det er også mistanke om flere hekkinger, særlig på Finnmarkskysten, men uten at dette er bekreftet med sikkerhet. Den sjeldneste av svalbardgjessene er ringgåsa. Den opptrer i langt lavere antall enn de to andre artene langs våre kyster. Kun småflokker observeres av og til, og som oftest er det bare enkeltfugler som ses under trekket. De fleste observasjonene gjøres om våren ytterst på kysten fra Nordland til Nordkinnhalvøya. Andre sjeldne gjess De siste ti årene har en ny gåseart stadig oftere dukket opp hos oss. Dette er tundragåsa, som hekker østover i Sibir og på Grønland. Denne har også hatt en sterk bestandsøkning, noe som har ført til at arten i økende grad også passerer Nord-Norge på trekket. Fra midten av 1990-tallet er det stadig oftere blitt observert flokker av tundragås, blant annet i Tromsøområdet. Tidlig i mai 1995 rastet 15 fugler i Balsfjorden, og høsten 1997 stoppet to flokker opp på Tisnes på Kvaløya og på Holt på Tromsøya. Disse fuglene holdt seg i området helt til snøen tvang dem til å flytte videre sørover (i begynnelsen av januar). Så lenge det var snøfritt på enga fant de tilstrekkelig med mat. Også i Lofoten har tundragjess oppholdt seg utover høsten, og noen få har til og med forsøkt å overvintre de siste årene. I 2000 rastet 11 tundragjess i Alstadhaug og åtte på Øra i Meløy, Nordland. I de store flokkene med vårtrekkende Svalbardgjess som raster i Vesterålen observeres av og til den sjeldne snøgåsa. Dette er en amerikansk gåseart (ofte holdt i parker) som har slått seg til i disse flokkene i vinterområdene og så Unaturlig utvalg! Kun én av disse artene hører hjemme i landet. Fra høyre: kanadagås, snøgås, stripegås og grågås. St. James Park, London. Foto: Karl Frafjord

13 slått følge med dem på vårtrekket. En annen langveisfarer er rødhalsgåsa. Denne sibirske gåsearten sees av og til sammen med Svalbardgjessene under trekket i Nordland. I Nord-Norge er det de siste tiårene stadig oftere observert stripegås. Dette er en asiatisk gåseart som er satt ut i parker nedover i Europa. Det er forvillede parkfugler som nå besøker vår landsdel hver vår og forsommer. l Litteratur: Andersson, Å., Follestad, A., Nilsson, L. & Persson, H Migration of Nordic Greylag Geese Anser anser. Ornis Svecica 11: Direktoratet for naturforvaltning Handlingsplan for forvaltning av gjess. DN-rapport s. Follestad, A Grågåsundersøkelser i Finnmark. Lappmeisen 23: Follestad, A Hvordan forebygge beiteskader av gjess. Norges Bondelag, brosjyre, 8 s. Follestad, A Grågås til glede eller besvær? Jakt & Fiske nr : Frafjord, K Sædgås i Finnmark. Lappmeisen 24: Forfatterne: Karl-Birger Strann: Forfatteren er seniorforsker ved NINAs avdeling i Tromsø. Han har jobbet med kartlegging av sjøfugl i Nord-Norge på 1980-tallet og deltok i forskning på kvitkinngås på Svalbard på begynnelsen av 1990-tallet. Han jobber for tiden med studier på trekkende og hekkende våtmarksfugler i Nord-Norge. E-post: karlbirger.strann@ninatos.ninaiku.no Arne Follestad: Forfatteren er forsker ved NINAs avdeling i Tronheim. Han har jobbet med sjøfugl i Midt-Norge på 1980-tallet, med grågås siden midten av 1980-tallet og med kartlegging av rastende kvitkinngjess. Han jobber for tiden med flere studier på grågås og miljøeffekter av vindmøller i Norge. E-post: arne.follestad@ninatrd.ninaniku.no Halsmerking en viktig metode for forskeren Merking av grågjess med halsringer har gitt en formidabel mengde med ny kunnskap som kan være til god hjelp i forvaltningen av gåsebestandene. Ottars lesere kan bidra ved å rapportere gjess som blir observert eller skutt. En halsmerket gås er ikke fredet! Men det er Karl Frafjord: Førsteamanuensis ved Fagenhet for zoologi. E-post: karlf@imv.uit.no Adresse: Tromsø Museum Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. viktig at koden på ringen rapporteres riktig. Rett ringavlesing for denne ringen: Blå C-52 eller blå C52. På mange norske ringer er tallkoden (her 52) byttet ut med bokstaver. Bokstavene på tvers (liggende) skal da også leses ovenfra og ned og oppgis etter hovedbokstaven som står rett opp og ned (her C). 11

14 Gjess på Svalbard Fridtjof Mehlum 12 På Svalbard ble gjess beskrevet for første gang i 1596 av Willem Barentsz. Ringgås, hvitkinngås og kortnebbgås tilbringer tre hektiske sommermåneder her, og alle har gode tilpasninger til en kort og kjølig hekkesesong. Etter en bestandsnedgang i første halvdel av 1900-tallet, ble det opprettet både nasjonalparker, fugle- og naturreservater langs kysten av Svalbard. Dette var med på å sikre viktige hekkeplasser for gjessene. På Svalbard forekommer det tre hekkende gåsearter: ringgås (Branta bernicla hrota), hvitkinngås (Branta leucopsis) og kortnebbgås (Anser brachyrhynchus). Ringgåsa er den første fuglearten som er beskrevet fra Svalbard. I beretningen om ekspedisjonen til Willem Barentsz som oppdaget Svalbard i 1596, nevnes det at det ble påtruffet hekkende ringgjess på en holme på nordvestkysten av Spitsbergen. Løvenskiold (1964) antar at gjessene ble oppdaget på Cummingøya eller Steggholmen ved Norskøyane. Det finnes også noen få beretninger om observasjoner av ringgjess på Svalbard fra det 17-ende og 18-ende århundre. Henry Hudson fant dem i Kongsfjorden i 1607, og Hessel Gerritzoon rapporterte i 1613 om at arten forekom i stort antall på Spitsbergen. I 1671 så Friderich Martens flyvende ringgjess på Svalbard, og i 1773 ble de observert av Constantine John Phipps på øya Moffen nord for Spitsbergen og muligens også på Lågøya ved Nordaustlandet. Rundt år 1900 ble arten betegnet som meget vanlig på Svalbard (Kolthoff 1903). Hvitkinngåsa er ikke med sikkerhet kjent fra Svalbard før i 1858, da et eksemplar ble skutt sør for Bellsundområdet eller ved Dunøyane på sørvestkysten av Spitsbergen. Arten var trolig svært fåtallig på 1800-tallet, og Alexander Koenig (1911) nevner bare tre kjente hekkelokaliteter fra Svalbard (Bellsund, Longyeardalen og Wijdefjorden) i sitt standardverk om fuglene på Svalbard (Avifauna Spitzbergensis). Den tredje arten, kortnebbgåsa, ble første gang beskrevet fra Svalbard av Sven Lovén. Han observerte arten under sitt besøk i 1837 til Kongsfjorden i den nordvestre del av Spitsbergen. I følge Kolthoff (1903) var arten meget vanlig på Svalbard omkring 1900, spesielt i fjordområdene på vestsiden av Spitsbergen. Hvitkinngjess i typisk hekkeområde på Svalbard. Foto: Fridjof Mehlum

15 På 1800-tallet og første del av 1900-tallet var dun- og eggsanking av gjess og ærfugl på Svalbard en svært omfattende aktivitet, og alt tyder på at dette førte til en omfattende bestandsnedgang for Svalbard-gjessene. Basert på tellinger i vinterkvarterene anslo man at bestandene etter Den annen verdenskrig omfattet omkring 300 hvitkinngjess, ringgjess og kortnebbgjess. Dette førte bl.a. til at det ble innført jaktforbud for ringgås og hvitkinngås på Svalbard i Norsk Polarinstitutts biolog Magnar Norderhaug gjennomførte på slutten av 1960-tallet en omfattende kartlegging av hekkeplasser for ærfugl og gjess langs Svalbards kyster. Dette resulterte i at det i 1973 ble opprettet 15 fuglereservater langs kysten av Spitsbergen med hovedformål å sikre viktige hekkeplasser for ærfugl og gjess. Samme år ble det opprettet tre store naturreservater og to nasjonalparker på øygruppen, som også var med på å sikre viktige hekkeplasser for gjessene. Forskningen på Svalbard-gjessene startet først for alvor på 1950-tallet. Særlig var det britiske forskere som ledet an arbeidet i begynnelsen, men senere har også danske, hollandske og norske forskere fulgt etter. Svalbard-gjessenes hekkebiotoper Hvitkinngåsa hekker hovedsakelig i kolonier på holmer langs kysten, ofte sammen med kolonier av ærfugl. Fjellreven er en viktig predator (rovdyr) på egg og unger av hvitkinngås. Derfor velger de oftest hekkeplasser hvor reven ikke kommer til. For å unngå besøk av fjellrev, venter den vanligvis med egglegging til sjøisen omkring holmene har forsvunnet på forsommeren. En mindre andel av bestanden hekker på fastlandet i bratte fjellsider, ofte i tilknytning til fuglefjell. På avsatser oppe i fjellet føler de seg relativt trygge mot reven. Enkelte år, når snøen og sjøisen rundt holmene forsvinner sent, kan gjessene velge å hekke på tundraen på land, men dette fører gjerne til stor reve-predasjon på eggene. Etter klekkingen forlater hvitkinngåsfamiliene reirpassen og samler seg i vegetasjonsrike tundraområder nær kysten hvor ungene vokser opp og foreldrene fornyer sine flyvefjær. Det kan være 5 25 km mellom hekkeholmene og oppvekstområdene. De voksne fuglene mister flyveevnen i flere uker, og i denne perioden er de sky og løper av sted når de blir forstyrret av en fiende. De holder seg oftest nær ferskvannsdammer eller kysten og kan således svømme ut på vannet for å søke beskyttelse. Ringgåsa hekker også på holmer langs kysten. Den var trolig betydelig vanligere før i tiden på holmene langs Foto: Karl Frafjord En flokk hvitkinngjess svømmer innover Kongsfjorden, Svalbard. 13

16 vestkysten av Spitsbergen, men har i motsetning til ærfugl og hvitkinngås ikke i samme grad klart å gjenetablere seg i disse områdene. Tusenøyane i den sørøstre delen av Svalbard er i dag et av dens viktigste hekkeområder, men den forekommer også som hekkefugl en del steder på tundraen, blant annet på Nordaustlandet. I dag hekker ringgåsa på Svalbard hovedsakelig i små grupper eller enkeltvis nær vann, gjerne på tuer og forhøyninger i terrenget hvor oversikten er god. Kortnebbgåsa hekker også oftest i mindre kolonier eller enkeltvis. Unntaksvis kan man finne løse kolonier på opptil hundre par eller mer. Denne gåsa er i større grad enn de andre gjessene knyttet til fuglefjell og hekker ofte på avsatser oppe i fjellet, hvor den har godt utsyn over eventuelle fiender som nærmer seg. Kortnebbgåsa benytter den rike vegetasjonen ved fuglefjellene som næring. Arten kan også hekke spredt på holmer og rabber, fjellskråninger og lignende. på tundraen. Liksom de øvrige gåseartene opptrer familiegrupper og ikke-hekkere i flokker langs kysten i fjærfellingsperioden (se faktaboks s. 4). 14 Rasteplasser på Svalbard utenom hekkeperioden Når gjessene ankommer Svalbard etter vårtrekket, stopper mange av dem opp på rasteplasser der det er lite snødekke og hvor de har mulighet til å få i seg næring for å stå best mulig rustet til å gå i gang med hekkingen (Mehlum 1998). Gjessene er planteetere og velger derfor ofte rasteplasser i sørvendte skråninger der snøen smelter tidlig og vegetasjonen blir tilgjengelig for beiting. Et slikt område er skråningene under Ingeborgfjellet på nordsiden av Bellsund, der opptil flere tusen gjess kan samle seg i månedsskiftet maijuni før de sprer seg utover til hekkeplassene rundt omkring på Svalbard. Tilsvarende samler gjessene seg om høsten i vegetasjonsrike tundraområder, hvor de legger opp næringsreserver til trekket sørover. Etablering av nye hekkekolonier Samtidig med bestandsøkningen siden 1950-tallet har det skjedd betydelige endringer i Svalbard-gjessenes hekke- Et hvitkinngåspar som utnytter tilgjengelig vegetasjon like etter ankomst til hekkeplassen på Svalbard. Legg merke til den voktende hannen og den beitende hunnen, en typisk rollefordeling like før hekkestart. Foto: Ingunn M. Tombre

17 Foto: Karl Frafjord utbredelse, noe vi tydeligst ser hos hvitkinngåsa. Bare fem hekkekolonier var kjent før 1960 (Løvenskiold 1964), alle på den sørvestre del av Spitsbergen. I dag hekker den langs hele vestkysten av Spitsbergen, foruten også i Hinlopenstretet i de nordøstre deler av øygruppen og ved Barentsøya og Edgeøya/Tusenøyane i sørøst. Nyere studier tyder på at spredningen til nye hekkeområder har skjedd etter at de etablerte hekkekoloniene er blitt «overbefolket» av gjess og noen individer har valgt å vandre ut og etablere seg på nye steder (Black 1998, Black m. fl. 1998, Drent & Mehlum 1998). Det er trolig arealet av egnete næringsområder hvor gjessene er noenlunde trygge for fjellreven som er den viktigste begrensende faktor for hvor stor en hekkekoloni kan bli. Hvordan denne nyetableringen foregår vet vi fortsatt relativt lite om, men man har observert at et individ oftest fortsetter å hekke i et nytt område etter den første vellykkede hekking der. Når koloniene blir eldre, blir det større konkurranse mellom gjessene. Færre unger rekrutteres, og de som overlever har svakere vekst og blir dessuten mindre som voksne. Koloniens størrelse blir stabilisert, og i de nyetablerte hekkeområdene vokser antall hekkende par raskt innledningsvis. Foreldrene får frem relativt mange unger som vokser raskt og som blir forholdsvis store som voksne individer. Et eksempel på dette er Ny-Ålesund kolonien. Den etablerte seg rundt 1980 og teller i dag over 500 Reir av kortnebbgås, Kongsfjorden, Svalbard. hekkende par. Samtidig med denne økningen, fikk ungene dårligere vekst. Hos gjess som klekket i 1985 ble hodelengden hos voksne hunner målt til å være 3 % lengre enn hos gjess som klekket i Rekruttering av unger har også avtatt de siste årene. Når stadige nye hekkekolonier etableres på denne måten øker hekkesuksessen, og den totale bestanden vil dermed også øke trinn for trinn. Sammen med resultatene av ulike forvaltningstiltak, både på Svalbard og i vinterkvarteret, er dette faktorer som forklarer bestandsutviklingen hos hvitkinngåsa. Tilpasninger til hekking i Arktis Den korte og kalde sommersesongen stiller strenge krav til tilpasninger for hekkende gjess og andre fuglearter i Arktis. Hekkeplassene blir sent snøbare, og gjessene har kort tid på seg før de må trekke sørover til vinterkvarterene på høsten før snøen igjen dekker tundraen og kuldegradene setter inn. Før de drar sørover må de voksne ha skiftet flyvefjær (myting) og lagt opp tilstrekkelig næringsreserver. Tilsvarende må ungene bli ferdig utvokst og ha nok reserver til trekket. Selv sommerstid kan det være store dagtil-dag variasjoner i værforholdene, blant annet med snøfall midt på sommeren. Snøsmeltingstidspunktet på 15

18 tundraen kan variere opp til tre uker mellom år, slik at eggleggingstidspunktet kan variere mye fra år til år. Studier fra Svalbard har vist at rekrutteringen av unger til vinterbestanden av hvitkinngjess er betydelig mindre i år med sen snøsmelting enn i år med tidlig snøsmelting. Videre er det vist at ringgjess på Svalbard har dårlig hekkesuksess i år med mye sjøis omkring Tusenøyane i juni måned. Det sistnevnte settes i sammenheng med at isbjørn og fjellrev spiser store deler av eggene når det er is omkring holmene som gjør dem lett tilgjengelige. Den korte sommersesongen gjør at arktiske gjess gjennomfører hekkesesongen på kortere tid enn gjess som hekker på sørligere breddegrader. Kurtise og paring foregår før de ankommer hekkeplassen, slik at de er klare til å gå i gang med reirbygging og egglegging så snart reirplassene er snøfrie. Dette fører også til at hekkingen starter mer synkront i Arktis enn i tempererte strøk. En sammenlikning av hvitkinngås på Svalbard og på Gotland i Østersjøen viser at hekkeperioden er kortere i Arktis enn i tempererte strøk (Loonen m. fl. 1997). På Gotland ankommer gjessene fra midt i mars og trekker til vinterkvarteret i løpet av oktober. På Svalbard ankommer de i slutten av mai og starter høsttrekket i slutten av september eller begynnelsen av oktober, en nærmere tre måneders kortere hekkesesong enn på Gotland. Man finner videre at ungene vokser raskere på Svalbard og bruker to uker mindre på å bli flygedyktige enn de som vokser opp på Gotland. Videre starter skiftet av svingfjærene hos foreldrene tidligere på Svalbard enn på Gotland. l Forfatteren: Fridtjof Mehlum (dr. philos.) er forsker ved De naturhistoriske museer og botanisk hage, Universitetet i Oslo. Han har arktisk fugleøkologi som spesialitet og har tidligere arbeidet 20 år ved Norsk Polarinstitutt med ansvar for den ornitologiske forskningen. Mehlum har arbeidet mest med sjøfugl-økologi, men også en del blant annet med ærfugl og gjess. Han er program-koordinator for det nasjonale forskningsprogrammet ARKTØK (Arktiske økosystemers responser på klimaendringer) og vitenskapelig sekretær for Den norske nasjonalkomiteen for polarforskning (under Norges forskningsråd). E-post: fridtjof.mehlum@nhm.uio.no Adresse: De naturhistoriske museer og botanisk hage, Universitetet i Oslo, Postboks 1172, Blindern, 0318 Oslo. Litteratur: Black, J. M Movement of barnacle geese between colonies in Svalbard and the colonisation process. Norsk Polarinstitutt Skrifter 200: Black, J. M., Cooch, E. G., Loonen, M. J. J. E., Drent, R. H., & Owen, M Body size variation in barnacle goose colonies: Evidence for local saturation of habitats. Norsk Polarinstitutt Skrifter 200: Drent. R.H. & Mehlum, F Arctic geese: Herbivore-vegetation interaction, predators and human pressures a symposium synthesis. Norsk Polarinstitutt Skrifter 200: Koenig, A Avifauna Spitzbergensis. Bonn. Kolthoff, G Bidrag till kännedom om norra Polartrakternas Däggdjur och Fåglar. Kgl. Sv. Vet. Akad. Handl. 36: Loonen, M.J.J.E., Larsson, K, van der Veen, I. & Forslund, P Timing of Wing moult and growth of young in Arctic and temperate breeding Barnacle Geese. S i Loonen, M.J.J.E. Goose breeding ecology: Overcoming successive hurdles to raise goslings. Ph.D. thesis. Rijksuniversiteit Groningen, The Netherlands. Løvenskiold, H. L Avifauna Svalbardensis. Norsk Polarinstitutt Skrifter pp. Mehlum, F Areas in Svalbard important for geese during the prebreeding, breeding and post-breeding periods. Norsk Polarinstitutt Skrifter 200,

19 Hvitkinngås bestandsutvikling, trekkmønster og rasteplasser hos Svalbard-bestanden Paul Shimmings Foto: Karl Frafjord Svalbard-bestanden av hvitkinngås tilbringer vinteren i sørvest Skottland/nordvest England og hekker på Svalbard. Hver vår mellomlander størsteparten av flokkene på Helgelandskysten, mens noen de senere år også raster i Vesterålen. Det finnes tre adskilte bestander av hvitkinngås i verden. Disse hekker henholdsvis på Grønland, i Russland og på Svalbard. I tillegg har fugler fra den russiske bestanden etablert hekkekolonier i Østersjøen og i Baltikum, særlig på Gotland. Det er fugler fra Svalbard-bestanden som sees på trekk langs norskekysten. Svalbard-bestanden av hvitkinngås overvintrer hovedsakelig ved Solwaybukta i grenseområdet mellom Skottland og England. De beiter hovedsakelig på følgende lokaliteter: Caerlaverock (strandeng og dyrka mark, inkludert et reservat som er spesielt skjøttet for gjess), Southerness (strandeng og dyrka mark, inkludert et reservat skjøttet for gjess), og Rockcliffe (beitet strandeng). Før trekket nordover i april og mai beiter gjessene stort sett på vegetasjon på strandengene. De bruker dyrka mark i liten grad på denne tiden. Hvitkinngjessene raster langs norskekysten på vårtrekk. De mellomlander på forskjellige øyer og holmer mellom Vega i sør og Vesterålen i nord. Noen individer er nede kun noen få dager, mens andre kan oppholde seg i et område i flere dager. En bestand i vekst Det er antydet at hvitkinngås har etablert seg som hekkefugl på Svalbard i løpet av de siste par hundre Et par hvitkinngjess som nettopp er ankommet hekkeplassen på Svalbard. Hunnen (til høyre) har et godt fettlager under buken før hekking. 17

20 år. Antakelig ble Svalbard-bestanden etablert av individer fra den russiske bestanden, men det ble observert svært få gjess på Svalbard på slutten av tallet. Den enkleste måte å estimere antall hvitkinngås er å utføre tellinger i Storbritania, siden hele bestanden overvintrer på nærliggende lokaliteter som er lett tilgjengelige. Koordinerte tellinger i Svalbard-bestanden blir utført i overvintringsområdet hvert år. Den første publiserte tellingen av hvitkinngås ved Solwaybukta er litt i overkant av individer i Hvor pålitelig denne tellingen er kan man spekulere på, men en ser det som nokså sikkert at det var mye gjess på denne tiden. Hvitkinngjessene ved Solway ble overbeskattet og nesten utryddet i første halvdelen av forrige århundre og kun 300 individer ble registrert i Hvitkinngås ble totalfredet i Storbritannia i 1954, og i Norge og på Svalbard året etter. Bestanden har vokst som følge av de ulike fredningstiltakene. Etablering av reservater med skjøtsel for gjess (i årene 1957, 1970 og 1996) har også bidratt til at bestanden har økt. Vinteren ble det talt hvitkinngås i Svalbardbestanden. 18 Trekkmønster Hvitkinngjessenes vårtrekk fra Storbritania til Svalbard foregår i april Hvitkinngjess rastende på Herøy, Helgeland, i mai Foto: Kjell Isaksen

21 Foto: Kjell Isaksen og mai (og i nyere tid tildels i første halvdel av juni). Hovedtrekket er i perioden mellom 15. april og 20. mai. Tidspunkt for trekk er avhengig av værforhold. Gåsa vil aller helst trekke nordover når de har medvind. Hovedmengden med hvitkinngås dukker derfor oftest opp langs norskekysten etter at det har vært sørlige vinder i Solway-området i det aktuelle tidsrommet. Likeså pleier de å dra videre nordover fra norskekysten mot Svalbard når det er medvind. Det er estimert at gjessene bruker 24 timer på å fly fra Solway-bukta til Helgeland hvis det er vindstille. Helgeland er omtrent halvveis mellom Solway og Svalbard. Trekkruten for Svalbard-bestanden ble først kjent etter at en del individer som ble ringmerket på Svalbard sommeren 1962 ble observert sørvest i Skottland påfølgende vinter. Siden det har flere tusen hvitkinngjess blitt merket med fargete fotringer som kan leses av med kikkert eller teleskop. På den måten trenger man ikke å gjenfange fuglen for å få vite hvilket individ det er. I tillegg til informasjon om for eksempel trekkruter og områdebruk, har ringmerking gitt verdifull informasjon om blant annet overlevelse, parforhold og hekkesuksess hos tusenvis av enkeltindivider. Avlesninger av fotringer på Helgeland viser at individene oppholder seg i området fra 1 24 dager, med ni dager i gjennomsnitt. Hvitkinngjess på Herøy, Helgeland. Fra Svalbard drar hvitkinngjessene sørover fra midten av september til ut oktober, og trekker forbi vestkysten av Norge. Noen gjess drar først til Bjørnøya hvor de ankommer i slutten av august. Der kan de oppholde seg en tid før de trekker videre. Antall individer som stopper der varierer mye fra år til år. Det er ikke Utvikling hos Svalbardbestanden av hvitkinngås vinteren til vinteren , basert på koordinerte tellinger i Storbritannia utført av Wildfowl & Wetlands Trust. bestandstall så ofte at hvitkinngjess mellomlander langs norskekysten om høsten. Iblant kan imidlertid enkelte flokker slå seg ned, særlig i Hordaland og i Rogaland år

22 Rasteplasser langs norskekysten Tradisjonelt var det på øyer på Helgelandskysten hvitkinngjess mellomlandet på vårtrekket. Siden 1975 har forskere studert gjessene i dette området om våren. Det har skjedd mye i hvitkinngjessenes bruk av ulike rasteplasser på vårtrekket de siste 25 år. I perioden rastet gjessene på flere lokaliteter i øyområdet mellom Vega og sørlige deler av Herøy kommune. I perioden var Vega-øyene fortsatt de sørligste rasteplassene, men gjessene begynte da å raste lengre nord til Selvær i Træna kommune. Etter 1992 har det skjedd en Sandnessjøen 20 Vega Helgeland Lofoten Bodø Vesterålen videre utbredelse nordover helt nord til Vesterålen. De sørligste rasteplassene er fortsatt i bruk men en del av gjessene har altså flyttet seg gradvis lengre nordover. Hvorfor har så bruken av rasteplasser på vårtrekk forandret seg så mye? Det er flere grunner til dette. Bestanden har økt dramatisk fra 5200 individer i 1975 til i Flere gjess trenger derfor større arealer for å finne tilstrekkelig med mat. Samtidig har det vært store forandringer i bosetningsmønster og landbruk. Mange av de tradisjonelle beiteområdene for gjessene er fraflyttet og jorda brakklagt. På større øyer nærmere fastlandet har det vært oppdyrking og intensivering av jordbruksarealer. Dette har ført til at utbredelse av hvitkinngås på vårbeite har forskjøvet seg fra ekstensivt drevet øygrupper langt ut på kysten til mer intensivt drevet jordbruksland lenger inn. Koordinert skremming av beitende hvitkinngåsflokker har også bidratt til at gåsa har flyttet seg til nye områder (se seinere i denne artikkelen og i påfølgende artikkel om kortnebbgjess i Vesterålen). En fjerde mulig faktor er at det på våre breddegrader har blitt litt varmere i april og mai de siste 25 år. Graset starter derfor veksten tidligere enn før, noe som har muliggjort en forflytning nordover. Områder brukt av hvitkinngjess på vårtrekk Symbolene viser til den høyeste tellingen i området i perioden. Lånan øyværet forlatt av mennesker og hvitkinngjess Da de første forskere kom til Helgeland var Lånan og Flovær i Vega kommune det viktigste rasteområdet for hvitkinngås på vårtrekk, med på det meste 2600 fugler. Her beitet gjessene i slåtte- og beiteenger i kulturlandskapet. På begynnelsen av 1970-tallet flyttet folk fra Lånan, og skjøtselen av kulturmarka opphørte. De tidligere engområdene ble lagt brakk og grodde igjen med høyvokste urter. Invasjon av vånd på midten av 1980-tallet satte fart i gjengroingsprosessen og har også forårsaket erosjon. Beiteforholdene for gjess er dermed forringet og de har måttet flytte til andre og bedre beiteområder. Ved siste telling på Lånan, i 1998, var antall hvitkinngås i mai så lavt som 150 individer. Ekte plenklippere Siden hvitkinngjessene i stadig økende grad har begynt å beite på intensivt dyrkete områder har de kommet i konflikt med jordbruket. I områder med mye gjess om våren er det påvist avlingstap forårsaket av beitende gjess. Dette har ført til at gjess aktivt skremmes fra dyrket mark. Dersom ikke skremming skjer planmessig kan man risikere at en bare skyver problemet over til naboen da gjessene jo må hente føde ett eller annet sted. En løsning som lokalt kan begrense beiteskader betydelig, er å la gåsa få være i fred i