Kan det gjenskapes egnede habitater for gjess i utmarksbeite?

Transkript

1 Kan det gjenskapes egnede habitater for gjess i utmarksbeite? Erfaringer fra et prosjekt på Helgeland Paul Shimmings Januar 2005

2 Sammendrag... 3 Summary Innledning Bakgrunn og prosjektbeskrivelse Mål Studieområder og metoder Studieområder - forsøksøyene Gåseregistrering Fenologi Ekskrementtellinger som mål på beitetrykk Ringmerking av grågjess Resultater Habitater Områder der gjessene ble observert beitende Sauebeiting på forsøksøyene Gåsetellinger Grågås Hvitkinngås Ekskrementtellinger på forsøksøyene Ekskrementtellinger og habitat Forflytninger hos gjess Observasjoner av ringmerkede grågjess Hvitkinngås Diskusjon Konklusjoner Takk Litteratur Vedleggene Vedlegg 1a. Grågås tellinger i nærheten av Dragan Vedlegg 1b. Grågås tellinger i nærheten av Storholmen Vedlegg 1c. Grågås tellinger i nærheten av Kråkholmen Vedlegg 1d. Grågås tellinger i nærheten av Værøya Vedlegg 2. Merking av grågjess Vedlegg 3. Observasjoner av ringmerkede grågjess

3 Sammendrag Kan det gjenskapes egnede habitater for gjess i utmarksbeite? Erfaringer fra et prosjekt på Helgeland. Økningen i bestandene hos både grågjess og hvitkinngjess, og endringer i driftsmetoder og bosetningsmønsteret, har ført til en endring i områdebruk hos gjess. Konflikten mellom gjess og landbruk har økt på Helgeland i likhet med andre steder i Norge og ellers i Europa. I perioden ble det beitet med sau på fire forskjellige holmer på Helgeland med sikte på å kunne påvise endringer i vegetasjon og eventuelle økningen i antall gjess. Beiteintensiteten med gjess ble vurdert både fra direkte tellinger og fra tellinger av gåseekskrementer på de fire forsøksøyene. Habitattyper på forsøksøyene ble kartlagt både ved befaringer i felt og ved tolking av flybilder. Resultatene tyder på at hvitkinngås prefererer kortvokst vegetasjon med lite gjengroing med høyvokste urter og lyng. Det ble ikke vist noe sterke preferanser for kortvokst engvegetasjon hos grågås. Antall gjess hadde økt på enkelte av forsøksøyene, men disse resultater ble ikke gjenspeilet i større tettheten av gåseekskrement på alle holmene. Dette kan forklares i at tellerutene ikke var plassert på riktige steder, at sauene ikke beitet i områder der ruter var plassert slik at det ikke kunne påvises en endring i beitemønsteret hos gjess, at sauene spiser eller sparker ekskrementer, eller at antall ruter var for få for å kunne fange opp eventuelle endringer i områdebruk hos gjess. At antall gjess ikke hadde økt på alle fire forsøksøyene kan forklares fordi det finnes andre og muligens bedre beiteområder i nærheten, at antall gjess varierer mellom sesongene, at særlig hvitkinngjess er trofaste til samme rasteplass, eller at gjessene ble forstyrret av båttrafikk. For at tiltak som går ut på å lage alternative beitearealer for gjess vil kunne fungere bør følgende forutsetninger, eller en kombinasjon av flere av disse være til stede: arealet ligger innenfor artens normale utbredelsesområde, det etableres friområder for gjess der menneskelig forstyrrelse er minimale, og at eventuelle tiltak med sauebeiting finner sted enten på greskledde holmer eller på holmer der gjengroingsprosesssen er i en tidlig fase. Selv om resultatene fra denne undersøkelsen viser ingen tydelig trend i antall gjess som brukte de fire forsøksøyene, så er husdyrbeiting for å skape egnede beitehabitat for gjess vist seg å fungere bra i andre undersøkelser både i Norge og i utlandet. 3

4 Summary Modification of goose habitat experiences from a project in Helgeland, Norway Population increases for both Greylag geese Anser anser and Barnacle geese Branta leucopsis, combined with changes in agricultural management practices and human settlement, have resulted in changes in area use in geese. The conflict between geese and agriculture has increased in Helgeland, as in other parts of Norway and elsewhere in Europe. Between sheep grazing trials were carried out on four different small islands in Helgeland, with a view to identify changes in vegetation and changes in goose usage. Grazing intensity by geese was evaluated based upon both direct counts of grazing geese as well as measurements of goose dropping density on the four study islands. Habitat types were mapping both through field surveys as well as interpretation of aerial photographs. The results indicate that Barnacle geese prefer short vegetation with little growth of tall herbs and heathers. A similair preferance for short vegetation was not apparent for Greylag geese. The total number of geese increased on some, but not all, of the study islands. These results were not, however, reflected in the dropping density counts. This may be because the permanent study plots were not placed in the ideal locatins, that sheep did not graze in the plot areas such that any changes could not be measured, that sheep eat or kick the droppings, or that the number of plots was too small to record any changes in goose usage. The fact that the number of geese did not increase on all the study islands may be because there are other (perhaps better) feeding sites nearby, that goose totals varied between seasons, that Barnacle geese are particularly site faithful during migration, or that geese were easily disturbed by pasing boats. In order that provision of alternative feeding sites for geese may succeed then the following conditions need to be met: the site is within the species normal distribution range, that scaring and refuge zones are established where human activities are minimal in the refuge areas, and that sheep grazing in order to manipulte habitats takes place on islands dominated by grass or where vegetaional succesion is in it s early stages. Despite the fact that the results from this study are unclear, grazing has been shown to be an effeective management tool in providing goose habitat in other studies, both in Norway and elsewhere. 4

5 1. Innledning 1.1 Bakgrunn og prosjektbeskrivelse Bruk av øyområder på Helgelandskysten til slått eller beite har gått kraftig tilbake siden tallet (Nordland landbruksselskap 1975), og mange av øyværene er nå fraflyttet. Øyene gror dermed igjen. På enkelte plasser (f.eks. Lånan i Vega kommune, som ble fraflyttet på tallet) har det også vært en økning i erosjon (Sickel 1997). Gjengroingen av øyene fører til forvaltningsmessige problemer knyttet til bestander både av grågås Anser anser og hvitkinngås Branta leucopsis. Helgelandskysten har en stor bestand av grågjess, både hekkefugler og flokker med mytende, ikke-hekkende gjess (Follestad m.fl. 1988, Follestad 1994b). En stor andel av Svalbard-bestanden av hvitkinngjess raster på Helgeland på vårtrekk (Gullestad m.fl. 1984, Owen & Gullestad 1984, Black 1999, Shimmings 2002). Bestandene av både grågås og hvitkinngås har økt de siste årene (Black m.fl. 1999, Follestad 1994a, Nilsson m.fl. 1999, Pettifor m.fl. 1998). Den nordvest-europeiske bestanden av grågås, som norske fugler er en del av, teller individer, mens Svalbard-bestanden av hvitkinngås er på over individer (Wetlands International 2002). Både økningen i bestandene hos gjessene og endringer i vegetasjon på grunn av endring i driftsmetoder og bosetningsmønsteret, har ført til en endring i områdebruk hos gjess (Follestad & Shimmings 2001). Dermed har konflikten mellom gjess og landbruk på Helgeland økt i likhet med andre steder i Norge og ellers i Europa (Follestad & Bø 1991, Direktoratet for naturforvaltning 1996, Shimmings 1998, van Roomen & Madsen 1991). Beitende flokker med gjess på dyrket mark har ført til en økning i beiteskader, noe som har vært forsøkt løst på ulike måter med blant annet skremsel og etablering av friområder for gjess (Bjøru 1987, Fylkesmannen i Nordland 1996, Shimmings 1998, Shimmings 2003). Tidligere rastet hvitkinngjess på øyene i ytre delen av skjærgården på Helgeland. I perioden rastet gjessene på ulike holmer mellom Vega og sørlige deler av Herøy kommune (Gullestad m.fl. 1984). I perioden var steder i Vega kommune fortsatt den sørligste rasteplassene, men enkelte flokker hadde begynt å raste så langt nord som på Selvær i Træna kommune (Prop m.fl. 1998). Etter 1992 skjedde en videre økning i utbredelse helt nord til Andøya i Vesterålen, mens Vega fortsatt er den sørligste kommunen der hvitkinngjess raster (Shimmings 2002). Så seint som i 1988 var det så mye som hvitkinngjess på Lånan på våren (Black m.fl. 1991), mens i den siste tellingen i 1998 ble det funnet kun 150 individer (Shimmings & Hatten 1998). På Tenna og Sør-Herøy ble de første 50 individer observert i 1975 (Black m.fl. 1991), mens antallet i samme område i perioden flukturerte mellom 1500 og 3000 individer (Shimmings & Isaksen 2003). På flere større øyer som Tenna, Sør-Herøy, Nord- Herøy, i Sortland og Andøya i Vesterålen har gjessene oppsøkt dyrkete arealer som beiteområder. Både i den nasjonale handlingsplan for gjess i Norge (Direktoratet for naturforvaltning 5

6 1996) og i den lokale forvaltningsplan i Herøy kommune (Fylkesmannnen i Nordland 1996) er det påpekt at det er ønskelig å prøve å stanse, og hvis mulig å snu, gjengroingsprosessene på de tradisjonelle beiteområdene for å kunne redusere konflikten mellom gjess og landbruk. På Helgelandskysten er det i en slik sammenheng mest aktuelt med sauebeiting på enkelte holmer. Som et ledd i arbeidet med å finne løsninger ble det i 1998 utført en forundersøkelse for å se både på omfanget av problemet med grå- og hvitkinngjess langs Helgelandskysten og for å identifisere mulige områder der tiltak med beiting av sau kunne brukes. Fra og med 1999 ble det beitet med sau på fire forskjellige forsøksholmer med sikte på både å kunne påvise en økning i områdebruk hos gjess, og å kunne se på endringer i vegetasjon som følge av sauebeiting. Å få beitedyr ut på holmer på kysten kan også bidra til å minske konflikten mellom husdyr og rovdyr på innlandslokaliteter. 1.2 Mål Målene med utplasseringen av sau på disse holmene var flere (Elven m.fl. 1998). Den viktigste målsetningen med tanke på forvaltning av gjess var å kunne redusere konflikten mellom gåsebeite og jordbruk. De viktigste delmål var følgende: å undersøke endringer i gjessenes bruk av forsøksøyene å undersøke gjessenes arealbruk i områder nær forsøksøyene å sammenligne tilgjengelig informasjon om gjessenes arealbruk i forhold til habitatyper for bedre å forstå gjessenes arealpreferanser i området å undersøke bevegelser hos merkede grågjess på sommeren for bedre å forstå artens områdebruk på eller i nærheten av forsøksøyene. 6

7 2. Studieområder og metoder 2.1 Studieområder - forsøksøyene Det ble valgt ut fire forskjellige holmer for forsøk med sauebeiting. Disse var Dragan og Storholmen ved Brasøy i Herøy kommune (Figur 1), og Kråkholmen og Værøya i Vega kommune (Figur 2). Øyene har ikke vært beitet i de siste år, med unntak av Storholmen der det har vært sporadisk beiting med noen få dyr. Forsøket med sauebeiting på disse fire holmer foregikk i perioden Forsøksøyene ble valgt ut på bakgrunn av resultatene fra forprosjektet i 1998 (Hatten m.fl. 1998). Både Kråholmen og Værøya ligger utenfor området som ble kartlagt i forprosjektet. Dette skyldes at det var vanskelig å få tillatelse til beiting på egnete øyer innenfor det området som ble kartlagt under forprosjektet. Alle de fire forsøksøyene har kalkrik berggrunn. Grovt sett kan vegetasjonen beskrives som følgende: Dragan: Dragan domineres av lyngvegetasjon. Øya er delvis gjengrodd med einer Juniperus communis og krekling Empetrum nigrum. Det finnes flekker med åpen vegetasjon som er lite eller ikke gjengrodd, og en del fuktige partier. Totalarealet er på 110 daa. Storholmen: Holmen domineres av åpen engvegetasjon, med delvis gjengroing med høyvokste urter (særlig mjødurt Filipendula ulmaria og skogstorkenebb Geranium sylvaticum) på østlige delen. I motsetning til de tre andre forsøksøyene er det tidligere oppdyrket innmark på Storholmen. Totalarealet er på 55 daa. Kråkholmen: På Kråkholmen er det en del lynghei, men grasrike områder finnes i bakker ned mot sjøen. En del av holmene viser preg av gjengroing med mjødurt. Totalarealet er på 28 daa. Værøya: På Værøya er det mye lynghei, med grasrike områder ned mot sjøen. Flere partier var gjengrodd med mjødurt i starten av beiteforsøkene. Totalarealet er på 65 daa. 7

8 Figur 1. Beliggenhet til forsøksøyene Dragan og Storholmen og nærliggende øyer nevnt i teksten. De Syv Søstre med Dragan i venstre forgrunn Paul Shimmings 8

9 Figur 2. Beliggenhet til forsøksøyene Kråkholmen og Værøya og nærliggende øyer nevnt i teksten. Sauer på Værøya Paul Shimmings 9

10 2.2 Gåseregistrering Det ble ikke gjennomført systematiske tellinger av gjess på eller like ved forsøksøyene (Dragan, Storholmen, Kråkholmen, Værøya). Det er flere grunn til at dette ikke er blitt vektlagt. Blant annet er øyene forholdsvis små i størrelse (mellom 28 og 110 daa for de fire forsøksøyene). Det er derfor vanskelig å komme i nærheten av fuglene på disse øyer. Særlig grågjess i hekkeseongen er veldig var, noe som ble bekreftet ved direkte observasjoner da grågjess forlot Værøya mens båten var over 800 meter unna. Det ble også gjort direkte observasjoner som viste at tilsyn med beitedyr medførte en del forstyrrelse av beitende grågås flokker. Øya Dragan er synlig fra Tenna, et av studieområder i.f.m. overvåking av forvaltningsplan for hvitkinngjess på Herøy. Det var derfor en enkel oppgave å notere antall gjess til stede på Dragan under registreringsarbeidet på Tenna. På Storholmen ble ett av de to husene som finnes der brukt som observasjonspunkt under feltarbeid sommerne 2000 og 2001 for å kunne telle og kartlegge grågjess. Ellers er alle tellinger for de fire utvalgte holmer gjort på tilfeldig basis. Tross de nevnte begrensninger finnes det likevel en del tilgjengelige data fra disse områder: registreringer (tellinger og kartlegging) av grågjess på tilfeldig basis på forsøksøyene. Mye data er samlet for områder som ligger nær forsøksøyene og disse gjessene er antakelig individer som også bruker selve forsøksøyene. tellinger av antall hvitkinngjess i.f.m. overvåking av Herøy kommune sin forvaltningsplan for denne arten (Fylkesmannen i Nordland 1996). Disse dataene er hentet fra forskjellige rapporter og feltnotater (Shimmings & Isaksen 1999, 2000, 2001, 2002, 2003 & under forb.). Tellinger i Brasøy ble gjennomført på forskjellige måter. Dette inkluderer tellinger når flokker var i lufta (f.eks. når disse blir skremt opp av overflygende havørn eller lavflygende fly). Dragan er synlig fra Tennvalen, mens deler av Storholmen er synlig fra Tenna (begge disse er talt hver dag under registreringsarbeid i området Tenna Sør- og Nord-Herøy). Det ble også gjennomført tellinger fra båt en gang i midten av mai hvert år på strekningen Brasøy Husvær Sandvær (alle i Herøy kommune). flytellinger av både grågjess og hvitkinngjess (Hatten m. fl. 2002) Fenologi Grågås Norske grågjess overvintrer i Spania og Nederland. Disse er hovedovervintringsområder for individer fra den nordvesteuropeiske bestanden (Madsen 1987). Grågjess ankommer Norge først i mars. Gjessene ankommer hekkeplassene sør i landet tidligst, mens de som hekker lenger nord ankommer seinere (f.eks. ankommer fuglene hekkeplasser i Rogaland først i mars, mens i Finnmark er fuglene ikke på plass før seint i mai (Follestad 1994b). 10

11 De seinere år har gjessene ankommet hekkeplassene tidligere. Også høsttrekket har blitt framskjøvet med 3-4 uker på grunn av tidligere jaktstart / økende jaktpress (Follestad 1994a,b). I Midt-Norge har mange av grågjessene trukket ut av landet før jaktstarten (Follestad 1992), mens de fra Troms og Finnmark trekker seinere (i september). Hvitkinngås Hvitkinngjess som hekker på Svalbard trekker sørover mot overvintringsområder i sør-vest Skottland og nord-vest England på høsten. Enkelte år mellomlander hvitkinngås på Bjørnøya på høsttrekket, men dette er avhengig av beiteforhold på øya. De første gjessene ankommer overvintringsområdene i siste halvdelen av september, hvor de oppholder seg fram til de første gjessene trekker nordover igjen fra slutten av april. Vårtrekk foregår hovedsakelig i perioden slutten av april til siste halvdelen av mai. Det har vært en tendens de siste 5-10 år til at de siste gjessene ikke drar før begynnelsen av juni (Wildfowl & Wetlands Trust upublisert). Disse er fugler som antakelig ikke mellomlander på rasteplasser på Helgeland eller i Vesterålen, men som derimot reiser direkte fra Storbritannia til Svalbard. I de siste år har hvitkinngås endret sin utbredelse på vårtrekk (Figur 3-4) Figur 3. Hvitkinngjessenes rasteplasser langs norskekysten, med tradisjonell utbredelse og forandringen i perioden (fra Prop m.fl. 1998). Figur 4. Hvitkinngjessenes rasteplasser langs norskekysten i perioden (fra Shimmings 2002). 11

12 2.3 Ekskrementtellinger som mål på beitetrykk For å kunne tolke gjessenes bruk av forsøksøyene ble det tatt i bruk en annen anerkjent metode for å kunne estimere beitebruk og beiteintensitet. Denne metoden baserer seg på tellinger av gåseekskrement på en standardisert måte (Figur 5). Metodikken er beskrevet i Ogilvie (1978) og i Direktoratet for naturforvaltning (1996). Metodikken gir en pekepinn på beiteintensiteten hos gjess uten at det er nødvendig å telle selve fuglene. På hver av de fire forsøksøyene (Dragan, Storholmen, Kråkholmen og Værøya) ble det lagt ut permanente ruter for å kunne telle tetthet av ekskrement på nøyaktig samme sted. Analysepunktene ble markert med røde plastpinner. Avstand mellom pinnene var cirka 20 meter. Antall pinner per holme varierete avhengig av både størrelse på holmen og topografien. Hvert punkt ble besøkt tre ganger i løpet av sesongen for å telle ekskrement innenfor et areal på 4m 2 rundt hver pinne: tidlig i sesongen (slutten av mai / begynnelsen av juni): Rett etter at hvitkinngjess hadde dratt videre nordover mot hekkeområder på Svalbard. På dette tidspunkt er det grågås med små unger i området. midt i sesongen (rundt midten av juli): Myteperioden for grågjess. seint i sesongen (i august / september): Sluttperiode for gåsebeiting. Mesteparten av grågjessene har dratt i retning overvintringsområder lenger sør. Så langt som mulig ble det skilt mellom ekskrement fra grågås og hvitkinngås på registreringsturer tidlig i sesongen. Som regel er ekskrement fra grågjess større enn ekskrement fra hvitkinngjess, men det er en del overlapp. Det kan være vanskelig å være sikker på hvilke gåseart som har produsert ekskrementet hvis de er inntørket. Selv om det ikke alltid var mulig å knytte ekskrementer til en bestemt gåseart ble det foretatt registreringer fordi disse dataene kan brukes til å se på områdebruk uavhengig av hvilken gåseart det dreiede seg om. Ferske ekskrementer funnet etter 1. juni tolkes å kommer fra grågjess, siden så godt som alle hvitkinngjess har på dette tidspunkt dratt videre nordover i retning Svalbard. Det kan nok tenkes at sauene spiser ekskrementer, særlig for å få tilgang til mineraler. Gåsemøkk er relativt dårlig fordøyd og har derfor et høyt innhold av energi og sporstoff (Høberg m.fl., udatert). I hvilken grad sauene spiste, tråkket i eller sparket gåseekskrement innenfor rutene er ikke vurdert i denne undersøkelse. I 2001 ble det satt ut 20 ekskrement på en flate på Storholmen for å se om sau spiste eller sparket ekskrement. Disse ekskrement gikk i oppløsning grunnet mye regn etter å ha ligget i en periode på ca. 2 måneder. Det kunne derfor ikke trekkes konklusjoner om sauene hadde berørt disse ekskrementer. 12

13 Figur 5. Skisse av metodikk brukt for å telle tetthet av gåseekskrementer (etter Shimmings 2004). 2.4 Ringmerking av grågjess Flere grågjess ble ringmerket i områder i nærheten av forsøksøyene i årene (Tabell 1). Disse ble fanget ved hjelp av håv i mytesesongen i juli. I denne perioden mister voksne gjess flygeevnen. I samme perioden er ikke vingefjær hos ungfuglene utviklet og dermed kan heller ikke disse fly. Alle grågjess som ble fanget inn ble merket med både fotringer i metall og med en blå halsring med 3-sifret bokstavekode. Kodene kan leses gjennom et 60x teleskop på avstander opp til 1,2 kilometer. I juli 2000 ble 5 grågjess merket med radiosendere i tillegg til den øvrige merkingen. Planen var å kunne følge disse radiomerkede individer for å se på områdebruk hos enkelte individer på et mer detaljert nivå enn det som er mulig ved å kunne lese av halsringer. Dessverre ble forsøkene med å peile disse individene på Helgeland mislykket. Radiosignalene lot seg ikke fange opp selv om gjessene var godt synlige. Dette til tross for at signalene fra minst ett av individene var tydelig da fuglen var på trekk og rastet i Gaulosen i Sør-Trøndelag. Både observasjoner av ringmerkede gjess samt direkte observasjoner av flokkbevegelser har gitt nyttige opplysninger om forflytninger av individer i området, og hvilke områder gjessene bruker som beiteområder. Tabell 1. Antall grågjess ringmerket i områder rundt forsøksøyene År antall voksne antall ungfugler sum merket merknader inkl. 1 kontroll inkl. 2 kontroll SUM For ytterlige informasjon om ringmerking og observasjoner se vedlegg 2 og 3. 13

14 3. Resultater 3.1 Habitater I 1998 ble det tatt flybilder langs flere transekter for å se på vegetasjonen. Disse områder ble valgt ut basert på forundersøkelser om forekomsten av gjess i mai og juli samme år. Områdene som skulle fotograferes ble valgt ut fra følgende kriterier: de skulle ha forekomst av både grågås og hvitkinngås; minst en av artene skulle være relativt tallrik i området og; det var ønskelig å dekke både tradisionelle og nye gåsebeiteområder. Områdene ble fotografert ved bruk av infrarød film. Flybildene ble tolket manuelt ved hjelp av et zoomstereoskop. Grenser mellom de ulike habitattyper ble inntegnet på papirkart, og seinere overført på digitalkart (figur 6 7). Figur 6. Habitattyper langs transekter fra Husvær til Sør-Herøy. Etter Hatten m.fl

15 Figur 7. Habitattyper i området Brasøy Prestøy. Figur fra Hatten m.fl

16 3.2 Områder der gjessene ble observert beitende Områder der grågåsfamiler ble observert på beite på Tenna og Sør-Herøy på sommeren ble plottet på kart (Figur 8-16). Figurene viser områder der grågjess ble observert i tidsrommet slutten av mai slutten av juli, det vil si hovedperioden for oppveksten av ungene. Målet med dette var å få kartlagt eventuelle viktige beiteområder for grågåsa. Det foreligger en del tilgjengelig kart over hvor hvitkinngjess har beitet på våren (i perioden slutten av april mesteparten av mai). Dette arbeidet ble gjort som en del av overvåkingen av hvitkinngås i Herøy kommune i forbindelse med en forvaltningsplan for gås (Fylkesmannen i Nordland 1996). Disse figurer viser at hvitkinngjess ofte beiter på kulturmark (innmark) i denne perioden. På samme tid kan det være ikke-hekkende grågjess som også beiter på innmark, men disse ikke-hekkende fugler er ikke notert. Her må man huske at ikke-hekkende gjess er flygedyktige i denne perioden. Hvis man ser bort fra beiting på innmark så er det påfallende at grågåsfamilier foretrekker å beite på åpne habitater i nærheten av sjøen. Hvitkinngås på vårtrekk foretrekker også å beite på åpne habitater. Disse habitater som begge arter bruker er alle åpne områder i nærheten av sjøen. Vegetasjonen i disse områder er relativt kort som følge av både påvirkning av salt og skjøtsel med beitedyr (hovedsakelig sau men også noe kyr). Det som er interessant er at grågåsfamilier i dette område beiter på steder som er brukt tidligere i sesongen av hvitkinngås. Dette kan ha flere mulige årsaker: områdene er mindre forstyrret og dermed foretrukket som beiteområder hos gjess, uavhengig av art; hvitkinngås gjør områdene mer attraktive for grågjess ved å skjøtte arealet (tidlig beiting og gjødsling); begge arter foretrekker å beite i disse habitater uansett. 16

17 Figur 8. Områder der grågåsfamilier ble observert beitende på Tenna og Sør-Herøy sommeren Figur 10. Områder der grågåsfamilier ble observert beitende på Tenna og Sør-Herøy sommeren Figur 9. Områder der grågåsfamilier ble observert beitende på Tenna og Sør-Herøy sommeren Figur 11. Områder der grågåsfamilier ble observert beitende på Tenna og Sør-Herøy sommeren

18 Figur 12. Områder der hvitkinngjess ble observert beitende på Tenna, Sør- og Nord- Herøy våren 1998 (fra Shimmings & Hatten 1998). Figur 14. Områder der hvitkinngjess ble observert beitende på Tenna, Sør- og Nord- Herøy våren 2000 (fra Shimmings & Isaksen 2000). Figur 13. Områder der hvitkinngjess ble observert beitende på Tenna, Sør- og Nord- Herøy våren 1999 (fra Shimmings & Isaksen 1999) Figur 15. Områder der hvitkinngjess ble observert beitende på Tenna, Sør- og Nord- Herøy våren 2001 (fra Shimmings & Isaksen 2001).. Figur 16. Områder der hvitkinngjess ble observert beitende på Tenna, Sør- og Nord- Herøy våren 2002 (fra Shimmings & Isaksen 2002). 18

19 3.3 Sauebeiting på forsøksøyene Alle fire forsøksøyene er blitt beitet av sau hver sommer i perioden Antall sau på hver av holmene varierte mellom sesongene (Tabell 2). Tabell 2. Antall søyer og lam på de fire forsøksøyene /6 24/5 23/5 5/6 22/5 1/6 beiteperiode 27/9 24/8 27/8 13/8 29/8 19/8 Søyer Lam Søyer Lam Søyer Lam Søyer Lam Søyer Lam Søyer Lam Dragan Storholmen Kråkholmen Værøya For å kunne estimere beiteintensiteten hos sau på de fire forsøksøyene ble antall sauedager beregnet, der en sauedag er lik en sau på beite i en dag. Siden lammene er mindre og spiser mindre mat ble en lammedag beregnet som 0,75 av en hel sauedag. Beiteintensiteten hos sau på alle de fire forsøksøyene var høyeste i årene 2000, 2001 og 2003 (Figur 17-20). Dragan Kråkholm en Figur 17. Beiteintensitet (sauedager) på Dragan. Figur 19. Beiteintensitet (sauedager) på Kråkholmen. Storholmen Værøya Figur 18. Beiteintensitet (sauedager) på Storholmen. Figur 20. Beiteintensitet (sauedager) på Værøya.

20 3.4 Gåsetellinger Grågås Ved hver besøk på øyene ble det notert antall grågjess som beitet på selve forsøksøyene (Tabell 3-6). Dessuten ble det notert antall gjess innenfor en 3 kilometer radius av forsøksøyene, og disse ble talt hovedsakelig fra båt eller fra høydepunkter på noen av de høyste holmer. Tellinger av grågjess på Dragan viser at denne holmen er mest brukt av grågjess både etter at eggene er klekket og ungene har vokst en del (i juli) og når ungene nettopp har blitt flygedyktige (i begynnelse av august) (Tabell 3). Tabell 3. Antall grågjess observert på Dragan. Dato Antall ad. juv. ub. fam Kommentarer minimumstall (Lise Hatten) par med unger, vanskelig å telle ? svømte i retning Tennvalen ? flokk 13, flokk Ad. = adult; juv. = ungfugl; ub. = alder ubestemt; fam. = antall familier notert; tallene 1-10 i overskriftsraden er kullstørrelser hos familier. Det finnes få tellinger av antall grågjess på selve Storholmen (Tabell 4). Dette fordi gjessene her lett blir skremt av båtmotorer. Høyeste telling som ble notert var på 63 individer, etter at ungene var blitt flygedyktige i midten av august. Tabell 4. Antall grågjess observert på Storholmen. Dato Antall ad. juv. ub. fam Kommentarer ? flere familier Ad. = adult; juv. = ungfugl; ub. = alder ubestemt; fam. = antall familier notert; tallene 1-10 i overskriftsraden er kullstørrelser hos familier.

21 Selv om det er kun noen få tellinger av grågjess på Kråkholmen (Tabell 5) så er det klart at holmen er lite brukt av grågjess (13-19 individer). Kråkholmen består av tre små holmer som er landfast ved fjære sjø. Tabell 5. Antall grågjess observert på Kråkholmen. Dato Antall ad. juv. ub. fam Kommentarer ?? 13? ? Ad. = adult; juv. = ungfugl; ub. = alder ubestemt; fam. = antall familier notert; tallene 1-10 i overskriftsraden er kullstørrelser hos familier. Det er kun i juni 2001 at det er observert grågjess på Værøya, med et maksimumstall på 50 individer (Tabell 6). Alle observasjoner gjort ved hjelp av teleskop fra øya Geitholmen, som ligger ca. 1,2 kilometer sør for Værøya. Observasjonene ble gjort fra ei hytte og fuglene ble derfor ikke forstyrret av observatøren. Det ble notert at gjessene flyttet seg når det ble startet båtmotor selv på en avstand av over 1 kilometer. Det er mye som tyder på at jaktpress på grågjess er høyt i områder rundt Værøya og dette kan forklare hvorfor gjessene var spesielt vare. Tabell 6. Antall grågjess observert på Værøya. Dato Antall ad. juv. ub. fam Kommentarer sørspissen sørspissen Ad. = adult; juv. = ungfugl; ub. = alder ubestemt; fam. = antall familier notert; tallene 1-10 i overskriftsraden er kullstørrelser hos familier. Selv om det ikke er observert mange gjess som beiter på selve forsøksøyene er det en rekke tellinger av grågjess i umiddelbar nærhet av disse. Disse er muligens fugler som beiter på selve forsøksøyene. Tabellene 7-10 viser alle tellinger av grågjess innenfor en 3 km radius fra selve forsøksøyene. Selv om grågås fra en langt større avstand enn 3 km muligens beiter på forsøksøyene, ble 3 km valgt som naturlig grense fra øyene. Legg merke til at tellinger i 2003 ble gjort på tilfeldig basis i forbindelse med annet feltarbeid i området (det ble ikke samlet inn øvrige data om grågjess dette året). En fullstendig liste over alle tellinger innenfor en radius av 3 km fra forsøksøyene finnes i Vedlegg 1. Dataene viser at det er et stort antall grågjess innenfor 3 km avstand fra alle fire forsøksøyene. Disse flokkene kan muligens beite på selve forsøksøyene hvis forholdene er lagt til rette (f.eks. ved lite forstyrrelse). Viktige lokaliteter for grågås i nærheten av Dragan inkluderer holmer på østsiden av Tenna og Færøysundet (rett vest for Sør-Herøy og nord-vest for Brasøy-området. Viktige lokaliteter for 21

22 grågås i nærheten av Storholmen inkluderer Brasøya, holmer på østsiden av Tenna og holmene i Husværsundet. Viktige lokaliteter for grågås i nærheten av både Kråkholmen og Værøya inkluderer Omnøya (med Omnøyfjorden), Bukkøya og Lisøya. Tabell 7. Maksimumstellinger av grågjess innenfor en 3 kilometer radius fra Dragan. år/avstand m 500m 1km 1,0-1,5 km 1,5-2,0 km 2,0-3,0 km Tabell 8. Maksimumstellinger av grågjess innenfor en 3 kilometer radius fra Storholmen. år/avstand m 500m 1km 1,0-1,5 km 1,5-2,0 km 2,0-3,0 km Tabell 9. Maksimumstellinger av grågjess innenfor en 3 kilometer radius fra Kråkholmen. år/avstand m 500m 1km 1,0-1,5 km 1,5-2,0 km 2,0-3,0 km Tabell 10. Maksimumstellinger av grågjess innenfor en 3 kilometer radius fra Værøya. år/avstand m 500m 1km 1,0-1,5 km 1,5-2,0 km 2,0-3,0 km

23 3.4.2 Hvitkinngås Antall hvitkinngjess observert i hele Brasøy-området (som inkluderer de 2 forsøksøyene Dragan og Storholmen) har variert mye i undersøkelsesperioden (Figur 21). Trenden mellom sesongene er at antallet i hele Brasøy-området er gått oppover (Figur 22). I selve undersøkelsesperioden ( ) har antallet i Brasøyområdet hatt en svak nedgang, med et toppår i I både 2000 og 2002 var maksimumstellingene på Dragan ganske like. Selv om det var flest gjess i Brasøy-området i 2002 så var det ikke en tilsvarende økning i antall som ble observert på Dragan. I 2003 var det et tilfelle der samtlige av hvitkinngjessene som ble notert i Brasøy-området befant seg på Dragan maks. Brasøy maks. Dragan Figur 21. Antall hvitkinngås på hele Brasøy-området og for kun holmen Dragan i mai (kilde: Shimmings & Isaksen 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, og under forb.) Figur 22. Maksimumsantall av rastende hvitkinngjess på vårtrekk talt på Brasøy (Kilde: Shimmings & Isaksen 2003 og under forb.). 23

24 For å kunne si noe om trenden i antall gjess ved disse forsøksøyene (Dragan og Storholmen) er det viktig å ta med utviklingen i andre nærliggende områder hvorfra gjess lett kan flytte seg til forsøksøyene. Områder som Husvær og Tenna / Sør-Herøy / Nord-Herøy ligger nær forsøksøyene. Observasjoner viser at fugler særlig fra sørlige delen av Tenna beveger seg over Brasøystraumen for å beite i områder på den nordlige delen av Brasøy. På Husvær har det vært en generell nedgang i antall hvitkinngjess på våren i perioden (Figur 23), men en liten økning i antallet i Observasjoner av flokkbevegelser viser at særlig gjess som beiter på de nordlige og nordøstlige delene av Husvær kan ved forstyrrelser flytte seg over sundet og da i retningen forsøksøyene Figur 23. Maksimumsantall av rastende hvitkinngjess på vårtrekk talt på Husvær (Kilde: Shimmings & Isaksen 2003 og under forb.). I området Tenna, Sør-Herøy og Nord-Herøy har det vært en nedgang i antall gjess (Figur 24). Dette skyldes en endring i forvaltningen av området. Antall gjess har gått ned etter at en forvaltningsplan for gjess ble satt i gang i 1996 (Fylkesmannen i Nordland 1996). Nedgangen i antallet er mer på grunn av koordinert jaging av beitende flokker enn en endring i beiteintensitet med husdyr. Nedgangen er størst på selve Tenna, der skremmingen har vært mest intens og der kvaliteten av friområde for gjess antakelig er for dårlig (Shimmings 2003). 24

25 Figur 24. Maksimumsantall av rastende hvitkinngjess på vårtrekk talt på Tenna, Sør- og Nord-Herøy (Kilde: Shimmings & Isaksen 2003 og under forb.). Det finnes ingen tilsvarende opplysninger om antall gjess for forsøksøyene Værøya og Kråkholmen. Nærmeste øygrupper / holmer til Værøya og Kråkholmen der det er observert hvitkinngjess regelmessig er på Lisøya (750 individer i 1998, Hatten m.fl. 1998) og Olderøyaområdet (ukjent antall, men har steget de seinere år A.J. Lukkassen pers. comm.). Disse holmer ligger hhv. 1,5 og 1 km fra Værøya. Hvitkinngås Paul Shimmings 25

26 3.5 Ekskrementtellinger på forsøksøyene 2,5 2 ekskrement m2 1,5 1 Dragan Storholmen Kråkholmen Værøya 0,5 0 grågås hvitkinngås begge grågås hvitkinngås begge grågås hvitkinngås begge grågås hvitkinngås begge grågås hvitkinngås begge Figur 25. Tetthet av gåseekskrement på de fire forsøksøyene i årene Tettheten av gåseekskrementer i rutene på de enkelte øyene i perioden er vist i Figur 25. Endringer innenfor telleruter er vist i Tabell 11. På Dragan (svarte søyler) har antall ekskrementer fra grågås vært svakt økende i hele undersøkelsesperioden, mens mengden med ekskremeneter fra hvitkinngås har gått ned. Nedgangen i mengden med hvitkinngås-ekskrementer har skjedd til tross for at det er talt mer hvitkinngjess på Dragan de seinere årene enn i I 2000 ble det observert mange hvitkinngås langs strandlinjen på øya. Dette var utenfor rutene. Tettheten med møkk så ut til å være høyest i vegetasjonen nær stranden (selv om tettheten ikke ble målt). Strandsonen er der gresset er kortest, og derfor egner seg spesielt som beite for hvitkinngjess. Hvitkinngåsa har et mindre nebb enn grågåsa og foretrekker å spise kortere gress. I 2002 ble det funnet mye grågåsekskrementer både langs stranda og på den nordøstlig delen. Dette var også utenfor rutene. I 2004 var det mye hvitkinngåsekskrement rundt strandlinjen på Dragan, igjen var dette utenfor rutene. På Storholmen (røde søyler) er det ingen tydelig trend i tettheten av møkk hos grågås og hvitkinngås i undersøkelsesperioden. Muligens har mengden med ekskremter økt litt. Tettheten med ekskrementer fra begge arter var høyest det første året (1999) og det siste året 26

27 (2004) og lavest i sesongene mellom. Det er observert en økning i mengden med gåseekskrementer flere plasser på Storholmen i ulike sesonger, men da utenfor prøveflatene. I 2000 ble det observert mye ekskrementer både fra grå- og hvitkinngås på sørøst og sørsiden av øya. I 2002 var det mye grågåsekskrementer særlig på sørvest- og nordøst- siden av øya. Dette var påfallende særlig på områder der vegetasjonen var kort. Det ble også funnet veldig store mengder med ekskrementer ved ei myr som hadde tørket ut. I 2004 ble det også notert mye ekskrementer på sørvest-siden av øya. På Kråkholmen (gule søyler) er det antydning til en svak nedgang i tettheten av ekskrementer fra grågås. Hvitkinngås er ikke registrert på Kråkholmen. På Værøya (hvite søyler) er det ingen klar tendens. I en enkelt sesong (2001) var det en høyere tetthet i mengde med ekskrementer enn de øvrige sesongene. På Værøya er det notert en nedgang i mengden med ekskrementer hos begge arter. Tabell 11. Utviklingen i tetthet av gåseekskrementer på de fire forsøksøyene = økning i tettheten, - = nedgang i tettheten, 0 = ingen trend. grågås hvitkinngås begge arter Dragan Storholmen Kråkholmen* - - Værøya *Legg merke til at det kun er registret grågjess på Kråkholmen og ikke hvitkinngjess 27

28 3.6 Ekskrementtellinger og habitat Vegetasjonstypen rundt hvert av tellepunktene for gåsemøkk ble notert. Antall ekskrementer korrelerer ganske godt med forekomst av engvegetasjon rundt tellepunktene (Figur 26-28). Antall ekskrementer fra hvitkinngås er tydelig økende med økning i dekningsgrad med kortvokst engvegetasjon, mens det ikke ble notert noen tilsvarende økning i antall ekskrementer med økning i engvegetasjon hos grågås (Figur 26). Når dekningsgrad med høyvokste urter øker, så avtar mengden med møkk fra hvitkinngås (Figur 27). Når dekningen med lyngvegetasjonen øker, så avtar mengden med gåsemøkk både for grågås og for hvitkinngås (Figur 28). Resultatene tyder på at hvitkinngås har en preferanse for kortvokst engvegetasjon med lite gjengroing med høyvokste urter og lyng. I denne undersøkelse er det ikke blitt vist noen sterke preferanser for kortvokst engvegetasjon hos grågås. Dette viser likevel hvor viktig det kan være med beiting for å kunne forvalte enkelte holmer slik at disse blir mer attraktive for gjess og ikke minst for hvitkinngås. Hvitkinngås på vårtrekk langs Helgelandskysten spiser nesten utelukkende grasarter og kun små mengder med andre vekster som f.eks. urter (Black m.fl. 1991). Grågås derimot skifter diett avhengig av hva som er tilgjengelig på vår, sommer og høst og spiser blant annet gress, urter og bær på Helgeland. Forklaring (Figur 26-28): hvitkinngås grågås begge arter lineær hvitkinngås lineær grågås lineær begge arter 28

29 antall gåsemøkk dekning lågvokst engvegetasjon Figur 26. Antall gåseekskrementer plottet mot dekningen av lågvokst engvegetasjon rundt tellepunktene. Trendlinjer for antall møkk er lagt inn. Skalaen for antall gåseekskrementer er avkortet, hvilket vil si at avvikende tellinger med spesielt mange gåsemøkk ikke vises. antall gåsemøkk dekning høyvokste urter Figur 27. Antall gåseekskrementer plottet mot dekningen av høyvokst urtevegetasjon rundt tellepunktene. Trendlinjer for antall ekskrementer er lagt inn. Skalaen for antall gåsemøkk er avkortet, hvilket vil si at avvikende tellinger med spesielt mange ekskrementer ikke vises. antall gåsemøkk dekning lyng Figur 28. Antall gåseekskrement plottet mot dekningen av lyngvegetasjon rundt tellepunktene. Trendlinjer for antall ekskrement er lagt inn. Skalaen for antall gåseekskrement er avkortet, hvilket vil si at avvikende tellinger med spesielt mange ekskrementer ikke vises. 29

30 3.7 Forflytninger hos gjess Observasjoner av ringmerkede grågjess Det var så godt som ingen overlapp mellom fugler merket på østsiden av Tenna, i Færøysundet og i Husvær. Av de ringmerkede voksne fugler som ble gjennfunnet var 16 av 18 individer observert i samme generelle område som der de ble merket. Dette stemmer godt med observasjoner av flokk bevegelser i de tilfeller da ingen ringer ble avlest. Etter hekke- og myteperioden var fuglene mer spredt før de trakk sørover, siden de nå hadde fått tilbake flygeevnen Hvitkinngås De fleste individer hos hvitkinngjess er ganske stedbundet og tilbringer mesteparten av tiden kun i et begrenset område på Helgelandskysten. Observasjoner av ringmerkede hvitkinngjess viser at det samme individet benytter det samme begrensete område som rasteplass hver vår (Black m.fl og Shimmings m.fl. upublisert data). Det er få forflytninger av ringmerkede individer til nye lokaliteter innenfor samme sesong. De fleste forflytninger til nye rasteområder skjer mellom og ikke innen samme sesongen. Nyere observasjoner viser imidlertid at enkelte individer raster først på Helgelandskysten og så senere lenger nord i Vesterålen, men det er kun en brøkdel av individene som for tiden øyhopper på denne måten under trekket. Det kan være flere grunner til at gjessene forflytter seg til nye områder, som f.eks.: bedre ressurser andre steder (Madsen 1985, Prins & Ydenberg 1985); dårligere kvalitet på tidligere ressurser (Owen 1971, Charman 1979); eller å unngå konkurrenter (Zwarts 1975, Goss-Custard m.fl. 1984, Suntherland & Parker 1985). Alle disse faktorer kan ha betydning for at gjessene har flyttet seg til nye områder både på Helgeland og andre steder langs norskekysten (Black m.fl. 1991). 30

31 4. Diskusjon Til tross for en økning i antall gås på enkelte av forsøksøyene, og til tross for at habitatet nå er bedre egnet som gåsebeite enn tidligere, så gjenspeiler dette seg ikke i større tetthet av gåseekskrementer. Det er flere mulige forklaringer på dette: ruter er plassert på steder der de ikke fanger opp endringer i tetthet av ekskrementer. ruter er plassert i områder der sauene ikke beiter slik at det ikke blir noen endringer i habitat med følgende endringer i områdebruk hos sauene. sauene spiser, sparker eller tråkker i stykker ekskrementene. antall ruter er for få slik at tilfeldigheter får stor innflytelse på resultatet. På alle forsøksøyene finnes et mønster i vegetasjonen som går igjen på så godt som alle øyer på Helgelandskysten: rundt hele øya er det en strandsone med lavvokst, saltpåvirket, grasdominert vegetasjon. Her er det saltpåvirkningen som er den viktigste økologiske faktoren, og vegetasjonen gror i liten grad igjen med høyvokste urter og gras. Når man kommer ovenfor sonen der saltpåvirkning er viktigste økologiske faktor, tar annen vegetasjon over. Avhengig av blant annet jordsmonn, fuktighetsforhold og tidligere kulturpåvirkning, består denne vegetasjonen på forsøksøyene i hovedsak enten av lynghei i ulike gjengroingsstadier, engvegetasjon eller tidligere engvegetasjon som nå er gjengrodd av høgvokste gras og urter. I strandsonen er det oftest god beitekvalitet for gjessene, selv om øya ellers kan være helt uegnet som gåsebeite. Det er med andre ord først og fremst der vegetasjonen innenfor strandsonen er gjengrodd, og hvor man derfor forventer endring i vegetasjon og eventuelt påfølgende endring i habitatbruk hos gjess når man gjenopptar sauebeite etter mange års beiteopphold. Ved utlegging av transektene med telleruter for gåseeksrementer ble derfor strandsonen i stor grad eksludert. Transektene ble lagt lenger inn på de respektive øyene, enten langs midten av øya, eller på tvers av den. Særlig på Dragan ble det observert store mengder gåsemøkk i strandsonen i løpet av prosjektet. Også sauene viste seg å beite mye i strandsonen (L. Hatten pers. komm.). Sauene kan derfor ha kultivert vegetasjonen i strandsonen slik at denne fikk enda bedre kvalitet som gåsebeite enn tidligere, og at gjessenes bruk av denne faktisk har økt. Dette kan være en medvirkende faktor til og forklaring på at økningen i antall gjess ikke gjenspeiler seg i økt tetthet av gåseekskrementer i tellerutene. Botaniske undersøkelser på de fire forsøksøyene viser en tydelig nedgang i dekning av gjengroingsarter som mjødurt Filipendula ulmaria, enghumleblom Geum rivale og skogstorkenebb Geranium sylvaticum på flater som er beitet, sammenlignet med ikke beitede flater. Samtidig ble det notert en økning i dekning av markrapp Poa pratensis i de samme beitede flatene (Hatten 2002). I lyngvegetasjon ble det ikke funnet tilsvarende tydelige endringer i løpet av undersøkelsesperioden. Markante endringer i vegetasjonen ved tellerutene er observert særlig på Storholmen og Værøya. Engvegetasjonen på Storholmen var i ferd med å bli svært gjengrodd med høyvokste urter som mjødurt Filipendula ulmaria, enghumleblom Geum rivale og skogstorkenebb Geranium sylvaticum da sauebeiting ble gjenopptatt i Hele øya er nå dominert av mer kortvokst vegetasjon, og andelen gras har økt. Selv om vegetasjonen har en klart bedre beitekvalitet for gjess i dag enn ved prosjektets start, så er det observert kun en liten økning i tetthet av gåseekskrementer fra hvitkinngås i samme periode. Lokale observatører har rapportert en økning i antall hvitkinngjess på Storholmen (Frode Nilsen og Bernt Hansen pers. komm.), og området er også mye brukt av grågjess. Dette tyder på at rutene for 31

32 ekskrementtellinger ikke har fanget opp en faktisk økning i gjessenes bruk av øya. Trolig skyldes dette at antallet ruter har vært for lavt. Prosjektets økonomiske rammer satte grenser for antallet telleruter. På den andre øya med svært tydelige vegetasjonsendringer i områdene med ekskrementtellinger Værøya - er det lagt ut 2 transekter. Det ene transektet er i lyngvegetasjon der det ikke er observert synlige endringer i vegetasjonen rundt pinnene. Det andre transektet er i et strandnært område som i 1999 var dominert av gjengroingsarter (særlig mjødurt Filipendula ulmaria og enghumleblom Geum rivale). En tydelig nedgang i dekningen av gjengroingsarter har i dette området ikke blitt fulgt av en tydelig økning i dekningen av gras i løpet av prosjektperioden, slik som på Storholmen. Dette, sammen med det faktum at det er færre gjess av begge arter som bruker områdene rundt Værøya, kan forklare at det ikke er observert mer ekskrementer i tellerutene. Store endringer i vegetasjonen er ikke observert på de delene av Dragan og Kråkholmen der telleruter ble lagt ut. Vegetasjonsanalysene viser at beiting setter i gang prosesser som fører til endringer i vegetasjonen. Mengden med gjengroingsarter avtar mens mengden med gress øker, ihvertfall på sikt. Siden gjessene ikke spiser gjengroingsarter som mjødurt, enghumleblom og skogstorkenebb, men gress, kan man slutte at sauebeiting skaper bedre beiteområder for gjess. Hvorfor har man ikke sett en økning i antall gås på alle de forsøksøyene der det er satt ut sau? Det kan være flere årsaker: Det finnes flere alternative holmer der gjess kan beite i områdene. Antall gjess varierer mellom sesongene. Siden mange av hvitkinngjessene er trofaste til samme rasteplass både i og mellom sesonger, kan det ta en del tid før nye individer etablerer seg i et område Alle disse holmer er forstyrret av båttrafikk, både fra forbipasserende båter og fra besøk i forbindelse med tilsyn med sau. Særlig grågjess i hekkesesongen virker lettskremt slik at direkte tellinger av beitende flokker var vanskelig. Det er i utgangspunkt rikelig med andre beiteområder med minst like gode beitekvalitet i nærheten. Det er problemer med metodikken benyttet i registreringsarbeid. Et annet problem med å tolke endringer i gjessenes bruk av område er at grågjess spiser andre arter enn kun gress i perioden de er til stede på Helgelandskysten. Ut på sommeren kan de ta mye bær blant annet krekling Empetrum nigrum. I en undersøkelse på øya Skålvær i Alstahaug kommune ble tetthet av gåseekskrement telt i over 300 ruter i 2004 (Shimmings 2004). Resultatene av dette viser at tettheten av ekskrementer var klart høyest der det ble beitet med sau. En utfordring når det gjelder kultivering av gåsebeiter ved bruk av sau, er å finne frem til det rette beitetrykket. Det må være tilstrekkelig til at gjengroingsarter blir beitet, men ikke så sterkt at sauene blir en for stor konkurrent til gjessene. Noe eksakt svar kan ikke gis her. Man må se an situasjonen på hvert enkelt sted. På arealer der man må drive restaurerende beiting i betydningen av at beitepresset må være så hardt at gjengroingsarter beites godt ned, må man kanskje innstille seg på at det tar noen år før man får full effekt for gjessene. Når gjengroingsarter er erstattet av gras kan beitepresset fra sau senkes slik at mer mat tilfaller 32

33 gjessene. Samtidig må man følge nøye med slik at ikke beitepresset blir for lavt, med ny gjengroing som følge. Også flere andre studier har vist at beitedyr kan skape områder som brukes av gjess. Owen (1971) beskrev tiltak for å lage reservater for tundragjess. Tundragjess foretrakk strandområder som ble beitet av husdyr. På mange andree steder i Europa er det laget reservater for gjess der det viktigste skjøtselstiltaket er bruk av husdyr. Både storfe og sau er benyttet for å skjøtte natureservater for hvitkinngjess i Skottland f.eks. på Caerlaverock og ved Loch Indaal på øya Islay. Flytellinger av beitende hvitkinngås fra den grønlandske bestanden som overvintrer i Irland og på øyer utenfor vestkysten av Skottland, har vist en klar sammenheng mellom holmer som er brukt som sauebeite og forekomsten av hvitkinngjess. Sauebeiting er også her anbefalt som forvaltningstiltak for å gjenskape beiteområder for hvitkinngjess (Ogilvie & Boyd 1975). van der Graaf m.fl. (2002) observerte at ringgjess Branta bernicla bernicla benyttet områder der det hadde vært beitedyr. Dette var særlig påfallende i områder med lavvokst vegetasjon og høyere skuddtetthet i vegetasjonen. Vickery m.fl. (1994) hadde observert lignende bruk av områder som er beitet av husdyr. Bruk av beitedyr medfører at vegetasjonen blir kortere og mer næringsrik og at konkurrende arter ikke skygger ut gressarter. Gjess foretrekker å beite på kortere vegetasjon slik som der det er blitt beitet med husdyr (Summers & Critchley 1990, van der Graaf m.fl. 2002). Høyere gress har mer fiber, mindre nitrogen og lavere tetthet av skudd enn kortere vegetasjon (Boudewijn 1984, Demment & van Soest 1985, Hassall m.fl. 2001, Vickery m.fl. 1994). Også Gullestad m.fl. (1984) nevner at det er viktig å fortsette med beiting med husdyr på en tradisjonell måte. Siden det ble slutt med beitedyr på lokaliteter som f.eks. Lånan på Helgelandskysten har hvitkinngjess flyttet til nye lokaliteter (Black m.fl. 1991). Tiltak som går ut på å lage alternative beitearealer for gjess vil kunne fungere kun hvis noen av følgende forutsetninger, eller en kombinasjon av flere av disse er til stede: alternative beitearealer ligger innenfor artens normale utbredelsesområde. Det er vanskelig å få lokket gjess til nye områder langt unna der fuglene holdt til fra før. som tiltak for å redusere beitepress på jordbruksarealer må det defineres både fri- og skremmeområder. Tiltaket kan benyttes kombinert med andre tiltak som f.eks. skremming / jaging. Friområder for gjess bør ligge i områder der menneskelig forstyrrelse er minimale. sauebeiting som tiltak for å skape gåsehabitat har bedre sjanse til å lykkes på gresskledde holmer eller holmer der gjengroingsprosessen er i en tidlig fase enn på holmer med mye lyngvegetasjon eller med omfattende gjengroing. 5. Konklusjoner Husdyrbeiting kan skape egnede beitehabitat for gjess og dermed redusere konflikten mellom gjess og landbruk. Dette er påvist i flere andre undersøkelser, både i Norge og i utlandet. Resultatene fra denne undersøkelse viste ingen klar trend i antall gjess som brukte fire forsøksøyer der det ble satt ut sau og der beitetrykk hos to gåsearter ble målt (grågås og hvitkinngås). Plassering av permanente ruter, antall ruter og for kort måleperiode er mulige årsaker til at det ikke ble noen tydelig endring i beitetrykk hos gjess innenfor rutene. 33