AV SAMME FORFATTER Kniplinger (dikt, 2013)

Transkript

1

2

3 AV SAMME FORFATTER Kniplinger (dikt, 2013)

4 Tiril Broch Aakre Redd barna

5 Mellom oss på den ene side og helvete eller himmel på den annen er bare livet, og det er det skrøpeligste som finnes. Blaise Pascal: Tanker

6 SNØEN LAVER NED gjennom trekronene, lyser i nattemørket. Smelter inn i bekken som bryter opp av isen, forsvinner inn i iståken over tjernet. Faller mykt over den stille stien, gjennomhullet av sølespor. Dekker rododendronbusken på baksiden av det hvite huset i kanten av skogen og legger seg som en liten lue på stauren med meiseboller i grønne nett. Drukner i mørket i dalen sett mellom trærne. Drysser over hustaket og vokser som et tykt teppe på plattingen. Og så uler toget. Som et raut fra et stort dyr. Fremkaller bilder fra en annen tid; tropper som rykker frem i dalbunnen, et kongsemne på treski med sverd i et gnistrende, urørt snølandskap, som en liten tresoldat. Mammut som vandrer inn i en nysmeltet dal og lederen som støter ut i det grønne. Et nytt hus med søyler. Et hjem. For barnebursdager, middagsselskaper, uendeligheten av hverdagslige ettermiddager, for tassende skritt om natten, i gangen, fra rom til rom, for feber og arbeid krumme rygger over notater og rapporter, halvveis fargelagte mandalaer. Hårslynger hentet opp fra sluket, brettet inn i tørkepapir i søppelkurven. Sløve, forvokste maur. De grønne, gjennomsiktige nettvingene i klamrende dvale langs innsiden av vinduskarmen. Netter i mørke og netter med lyset på i stua eller på kontoret. Stua ligner et veksthus. På planken som er hengt opp med rep til pyntebjelken i taket står de grønne hengeplantene på rad og rekke; arumider, filider, hva de nå heter. En lyseblå barnesokk i ull, formet i detalj etter foten, ligger på gulvet under den beige, svulmende sofaen. I trappen opp til andre etasje henger gamle familiebilder på rad og rekke; alvorlige, skjelende

7 slektninger; en generasjon nervøse, fordrukne drømmere med stramme ansikter; iherdige kontorister, mødre med korte, kjølige blikk, ubesluttsomme sønner og slu døtre med stivede skjorte- og kjolebryst. Så bryter båndet med bilder opp, i rot og farger; nyere, tåkete blinkskudd av en norsk småbarnsfamilie mot brokete bakgrunner med delvis ødelagte detaljer; en sprukken vannkanne, en flassende vinduskarm, flekker med flatt, brunt gress, klesplagg i hauger, naturlige barnesmil i ferd med å bli tilgjort. I enden av gangen ligger det store soverommet. Døra står på gløtt. De syrinfargede veggene lyser svakt. Det silkemyke, grå sengetøyet i virvler og kveiler i mørket. Hvor er de? Hvor er han, hvor er hun? Der. Hun på magen med hendene innunder puten. Sprikende bein. Den ene foten stikker ut fra dynen. Lilletåa klemt inntil de andre tærne. Han ligger på siden, vendt mot henne, det ene beinet litt bak det andre, som en av de løpende i Pompeii. Han i et løp, hun i et fall, som ut fra et fly, før fallskjermen foldes ut.

8 Første

9 NATT TIL MANDAG åttende desember. Jeg setter meg opp, svinger beina ut av sengen. Tar på meg morgenkåpen og går ned trappen i mørket. Det er stille i huset, stille i stua. I lyskjeglen under gatelykten utenfor kommer store fnugg dalende inn fra mørket og legger seg på de hvite, rolige snødynene, over og rundt hagebusker og tak. Oppå postkassene og de små husene som søppelkassene er bygd inn i. Jeg går inn på kjøkkenet, skjenker melk og står ved benken og drikker mens jeg ser ut i dalen, som er tilslørt av et svart mørke. Hver natt under svangerskapene sto jeg opp om natten for å drikke melk, mens jeg stirret på utsikten, på det samme forblåste treet utenfor leiligheten vi bodde i inne i byen i regn, snø og vind. Et stort, skeivtvoksende tre. Det så ut som noen hadde slengt det inn i utsikten. Den gangen drakk jeg melk mot halsbrann. Nå lager melken et kjølig indre rom. Og når det rommet sakte varmes opp igjen, får jeg sove. Den første tiden etter begravelsen blandet jeg med konjakk. Men jeg sluttet med det. Jeg ville ikke gjøre meg avhengig av noe. Det baller så fort på seg. Blir noe å klamre seg til. Og jeg vil være så enkel som mulig. Det skjedde noe i går. Jeg sto forrest i en halvlang kø for å kjøpe vin og sjampanjeglass til festen. Ekspeditrisen var borte ved en annen kasse da det ble min tur, og jeg flyttet eskene med glass fra handlekurven og bort til disken. Da jeg tok lommeboka opp av vesken, hadde glidelåsen på myntlomma vært åpen, og jeg måtte tre ut av køen for å sanke inn pengene som trillet bortover gulvet. Selv om jeg ikke trengte dem til å betale med. Jeg lot glassene stå igjen, måtte brøyte meg ut av køen,

10 jeg krabbet rundt på knærne, presset meg innunder disken. Det føltes som noe jeg kunne, noe jeg var god til som jeg hadde glemt, en iherdighet og tøyelighet i kroppen. På vei tilbake så jeg at eskene mine var skjøvet til side, og at en annen kunde ble ekspedert. Og denne kunden, kledd i jordfarger, pekte mot min lille eskeborg, og ekspeditrisen plukket ut to esker med tulipanformede glass, satte dem på disken foran kunden og slo dem inn sammen med resten av denne kundens varer. Det skal være en gave, sa han. Hei, sa jeg til ekspeditrisen. Jeg står jo her. Det der er mine glass, sa jeg og pekte. Den andre kunden sa: Vi så ikke at du sto her, ingen så deg jo. Vi trodde du var gått, sa ekspeditrisen. Men glassene står jo her, sa jeg. Det er mange som bare setter fra seg, sa ekspeditrisen. Og da er det ingens. Det er mange som bare går, sa hun. Ja, og det kan jeg godt forstå, sa jeg. Du kan vel hente nye glass, sa mannen. Det er nok av glass her. Da kastet jeg myntene over disken så de skvatt. Eskene feide jeg over ende med armen. De gikk i gulvet, og jeg slo hardt inn i hyllene med skåler, vaser og glass fra Hadeland, Rosendahl og Riedel, før jeg strente ut i vrimleområdet. Jeg så de to vaktene komme mot meg og gjorde en bevegelse med armene, veivet dem i en floke oppover, mens jeg tenkte: «Hvem er du?» Jeg kom hjem, la meg ned på gulvet i stua. Selv i vår hadde jeg en eller annen gang i løpet av dagen kjent en liten, varm flamme dypt inni magen eller i hendene når