AV SAMME FORFATTER. Kniplinger (dikt, 2013) Redd barna (roman, 2015)

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "AV SAMME FORFATTER. Kniplinger (dikt, 2013) Redd barna (roman, 2015)"

Lise Christoffersen
7 år siden
Visninger:

3 AV SAMME FORFATTER Kniplinger (dikt, 2013) Redd barna (roman, 2015)

4 Tiril Broch Aakre Fjällräven gul

5 Whoever finds me is gonna get a finder s fee. (Eminem, «Rabbit Run»)

6 Skistjernen Petter Northug kjørte selv sin Audi A7 da bilen grytidlig søndag morgen dundret over en rundkjøring og inn i autovernet. (VG, 4. mai 2014)

7 Kaleidoskop Jesper, lillebroren min, fikk et kaleidoskop til jul. Jeg var atten, Jesper åtte, han fikk kaleidoskop og jeg fikk teleskop. Og jeg husker at muttern, som var litt full, lot som hun tok feil, og åpna stuedøra, gikk ut i hagen og satte sjøbein og bikka huet opp for å se på stjernehimmelen med kaleidoskopet. Og hun snurra og snurra det rundt og sa Hva er det som skjer, hva er det som har skjedd, stjernehimmelen er gått i tusen knas, i tusen røde blå grønne knas.

8 Ved grensa I ukevis kjørte jeg bare til grensa og hjem igjen. Det var jeg som hadde satt grensa, litt før avkjøringa til Harestua. Det var et stykke igjen til selve stedet da, men det passa å snu der. Nå svinger jeg av til Harestuvannet. Parkerer og går ut til den lille stranda. Vrenger av meg og vasser uti. Til knærne, til låra, til magen. Så legger jeg på svøm. Spjærer den svære, blanke flata. Det er iskaldt, men jeg tvinger meg til å kjenne på kulda, når den presser på og trenger inn i kroppen. Det er så stille her. Jeg holder pusten for å høre hvor stille det er. Jeg legger meg bakover i vannet og flyter og ser opp i himmelen, til jeg blir så kald i huet at det ikke kan være sunt, så vasser jeg inn igjen og tørker meg med den blå hettejakka. På vei til bilen ser jeg at det ligger noe rot på bålplassen litt bortafor stien. Det er sikkert bare noe russesøppel, men når jeg ser ting ligge sånn slengt på avstand, er det som om noen bokser meg hardt i brystet, slår lufta ut av meg. Jeg går bort dit og rydder opp. Ølbokser, engangsgriller, fargerike potetgullposer, bare søppel, men jeg rykker til av alt som er fargerikt og skinnende, som så tydelig ikke er natur som hører hjemme her, med naturfarger. Bilen heter Hvalen, men ikke la navnet lure deg, det er bare en liten, blå Polo. I bakspeilet henger den blå fjæra i

9 en tynn tråd. Jeg fikk den av Pjotr, den siste kvelden vi var sammen i fjor sommer. Jeg innbiller meg fortsatt at den bringer lykke, men jeg veit at jeg lurer meg sjøl, for jeg hadde den i lomma ulykkeskvelden også. Etter ulykka har jeg hjerteklapp hver gang jeg kjører, men Gustav, psykologen jeg går til, gir meg tyn hvis jeg slutter å kjøre. Det forbyr jeg deg å slutte med, sier han. Han vil at jeg skal kjøre så mye som mulig. Og ofte veit jeg ikke hva jeg skal gjøre, så da gjør jeg som han sier. Det jeg hele tida ser for meg, som en film på repeat i huet mitt, er at jeg går og leter. Og jeg ser liksom bare et felt på kanskje en meter foran meg, og alt annet er i ei tåke, og det eneste jeg klarer å se er det som kommer inn i det feltet: mørk, glinsende asfalt, knust glass og biter av rød og oransje plast, gjørme, litt råtten snø, en våt stein, en brukket grein, og så, plutselig, den hvite telefonen hennes, med jukseperledekselet. Så må jeg ha lagt meg ned. For jeg husker de kjempehøye oransje gatelyktene som bøyde seg over meg, og jeg så noen lys bakenfor dem som jeg ikke skjønte hva var, om det var hus eller hva, om det var foran eller over eller under meg. Jeg var helt forvirra. Men nå skjønner jeg jo at det må ha vært stjernehimmelen, den jævelen.

10 Fødselen Den første historia om meg er at jeg slo opp øya så fort jeg var født, og at en fyr som var med på fødselen, som skulle bli lege, sa Du ser ut som du ligger og filosoferer, du. Han skulle bli lege og far, først far, så lege, tror jeg, og det var visst den første fødselen han var med på, så han grein. Det var han som grein, ikke jeg, med det første i hvert fall, og ikke muttern og ikke fattern, for ham hadde muttern kasta ut av fødestua. Allerede her har jeg havna litt på avveie i historia mi, som skal handle om mai Jeg bør advare deg: Hvis du ikke liker historier der folk havner på avveie, kan du slutte her. Norsklæreren min, Roar, får helt fnatt av det. Min fødsel var ikke noen idyll, pleier muttern å si. Men det var noe de lo av, hun og fattern, om ikke fødselen var en idyll, så ble det helt idyllisk mellom dem når de fortalte historia om den. Det var fattern som pleide å fortelle. Han rydda liksom plass, så alle skulle høre, retta seg opp i ryggen, børsta bort smuler foran seg på duken, og hvis jeg kikka bort på muttern da, så satt hun med henda i fanget og smilte og venta litt, himla med øya, kvitra nesten. Lot som hun skulle begynne å rydde, men begynte ikke, ble sittende, lot som hun glemte ryddinga.

Like dokumenter

Zippys venner Partnership for Children. Med enerett.

Zippys venner Partnership for Children. Med enerett. 1 Zippys venner Vi greier det sammen I nærheten av Tig og Leelas hjem lå det et gammelt hus med en stor hage. Huset sto tomt, og noen av vinduene var knust. Hagen var gjemt bak en stor steinmur, men tvillingene