Bli med til Færder nasjonalpark!

Transkript

1 Tidsskrift for Oslofjordens Friluftsråd li med til Færder nasjonalpark! Vinter 2013/14 1

2 Kultur og natur Kvalitetsskilt Landsdekkende montering Lokale tilpasninger Kreativ utforming Miljøtilpasset 4 Færder nasjonalpark, kart 5 Færder nasjonalpark, friluftsliv 6 To om Færder nasjonalpark 8 Kuene og livet på jerkø 10 Nasjonalpark under overflaten overnattingsbøyer i Oslofjorden 14 Kystsonen i Oslofjorden gror igjen 16 eiting, brenning og skjøtsel 18 Kan geiter, chèvre og grillkull revitalisere Håøya? 21 Fysisk aktivitet og naturopplevelser 23 Hvordan påvirker sjøen, innsjøer og elver folks helse 24 Staten om friluftsliv 26 Friluftsliv ved sjøfronten 28 Kystleden vokser 30 Friskliv Fysisk aktivitet og kosthold i skolen skilt dekor montering arkeoplan.no 2

3 Dette bladet gis ut av Oslofjordens Friluftsråd (OF). Det er lov å kopiere fra denne trykksaken så lenge det refereres til hvor stoffet er hentet fra. OF ønsker å bidra til gode vilkår for friluftslivet og Oslofjorden, i tillegg til å være en inspirasjonkilde for at flere kommer seg ut og nyte kyststier, kystleden, strender, øyer og holmer - og behandler områdene slik at Oslofjorden forblir det unike rekreasjonsområdet det er. Mottakere er våre støttemedlemmer, rådsmedlemmer, folkevalgte og administrasjonene i kommuner og fylkeskommuner i Oslofjorden samt andre samarbeidspartnere. Opplaget på dette nummeret er på eksemplarer. Leder Friluftsfolket elsker Oslofjorden, skjærgården og kystlandskapet, derfor er de også sterkt interessert i at naturen her blir vernet. Verneformene er flere. Det strengeste vernet har naturreservatene; i fuglereservatene er det for eksempel ferdselsforbud i hekketiden. Det er likevel nasjonalparkene som har høyest status av verneformene. Når en nasjonalpark opprettes, er det for å ta vare på natur og landskap som har en høy verdi for hele nasjonen. Nasjonalparker er store naturområder med særegne eller representative økosystemer. Norge har nasjonalparker både på fastlandet og på Svalbard. I dette nummeret har fokusert nærmere på Færder nasjonalpark som ble åpnet i august To av hovedmennene bak Færder nasjonalpark kommer til orde med sine tanker om planleggingen og realiseringen. Tidligere assisterende fylkesmann i Vestfold, jørn Strandli, har hatt ansvar for prosess og gjennomføring. Seniorrådgiver i Nøtterøy kommune, Ronny Meyer, har hatt hånd om det faglige arbeidet som har ledet fram til vernevedtak og forslag til forvaltningsplan. Vi har også funnet plass til student Minna Christiansens personlige historie om hvordan det er å vokse opp på et gårdsbruk på en øy i Nøtterøyskjærgården i randsonen til det som nå har blitt nasjonalpark. Gjennom bilder og tekst om det marine livet får vi dessuten en forståelse av hvorfor området kvalifiserer til å være en nasjonalpark hvor hav og sjøbunn er vesentlige motiver til opprettelsen. Med etableringen av Færder nasjonalpark i 2013, og Ytre Hvaler fra 2009, har ytre Oslofjord fått to nasjonalparker på kort tid. Disse har mange fellestrekk. For det første er det marine vernet viktig. Størstedelen av verneområdet er hav, hvor både havoverflaten, det marine liv og sjøbunnen er vernet. For det andre er artsmangfoldet mye større enn nasjonalparkene til fjells. For det tredje ligger disse nasjonalparkene sentralt på Østlandet med kort vei til store befolkningssentra. ruken av områdene har derfor vært meget stor. For det fjerde består landsdelen av nasjonalparken av sikrede friområder som har vært holdt unna hyttebygging og annen tyngre utnyttelse. Det anses ikke passende å skryte åpenlyst av egen organisasjon, men faktum er at både friluftsfolket og naturvernerne i dag står i stor gjeld til Oslofjordens Friluftsråd. Allerede i 1936 ble øyene i Nøtterøys skjærgård sikret og allerede i 1939 var avtalen om sikring av Storesand en realitet, det første av mange friområder på Hvaler. Uten denne historiske innsatsen spørs det om det hadde blitt noe av nasjonalparkene. Myndighetene verner et område på et gitt tidspunkt. Naturen forandrer seg imidlertid. Skal man opprettholde verneverdiene, gjelder det å skjøtte områdene. Gjengroingen er et økende problem, noe også friluftslivet lider under. Det gjelder å sette inn tiltak lik det vi presenterer i dette nummer. Monika Olsen som er nasjonalparkforvalter i Ytre Hvaler, forteller om hvordan gjengroing bekjempes der. har også besøkt geitebonden Helge Haugen på Håøya i indre fjord. Han er en representant for en kreativ, engasjert og utradisjonell bonde som ser muligheter. Vi trenger flere slike som han. har også spurt vår nye miljøvernminister Tine Sundtoft om den videre strategien for friluftlivet. - Rune Svensson, direktør Færder fyr sett fra Hoftøya. Foto: Kyrre Hurum 3

4 10 20'0"E 10 25'0"E 10 30'0"E 10 35'0"E 10 40'0"E 59 15'0"N Færder nasjonalpark Nøtterøy og Tjøme kommuner, Vestfold fylke Nasjonalpark Sone A Sone Formålet med opprettelsen av Færder nasjonalpark er å bevare et større naturområde med representative økosystemer ved kysten i Ytre Oslofjord med særlig vekt på landskap, naturtyper, arter og geologiske forekomster på land og i sjø og som er uten tyngre naturinngrep. Sone C O Se detaljerte kart Se detaljert kart Koordinatsystem: EUREF89, sone 33 Kartgrunnlag: N250 Kilde Norge digitalt A A A A A A A 0,5 km ± Kartproduksjon: Miljødirektoratet Miljøverndepartementet, august 2013 O O A A A 59 10'0"N A Sone A : Ta vare på naturtyper som hagemark, hule eiker, naturbeitemarker, slåtteenger, tørrenger og strandenger. 59 5'0"N C A A Sone : Ta vare på livsmiljøet for plante- og dyrelivet, spesielt hensynet til sjøfuglene og deres hekkeplasser. På Lille Rauer er det i tillegg særlig viktig å bevare den truede arten gul hornvalmue og dens livsmiljø. Areal: 340 km 2, hvorav 15 km 2 er landareal. Største havdyp: Nordøst for olærne, 340 meter A Sone C: Sonen er av særskilt vitenskapelig betydning som referanseområde. Området er egenartet i form av stor variasjon i naturtyper herunder tangvoller, strandsumper, strandenger, dammer, strandkratt og artsrike tørrenger. I tillegg er området levested for en rekke nasjonalt truede arter av bl.a. karplanter, beitemarkssopp og insekter '0"N

5 Færder nasjonalpark Tekst og foto: Kyrre Hurum 59 15'0"N 59 10'0"N Verdens Ende Da Færder nasjonalpark var et faktum, var det med visshet om at dette er ett av Norges desidert mest brukte friluftsområder. Nøtterøy Tjømeskjærgården har lenge vært båtfolkets lekegrind. OF har stilt egne friområder til disposisjon for nasjonalparken og ivaretatt friluftslivets interesser i planleggingen. Færder er den andre nasjonalparken i Oslofjorden. Ytre Hvaler nasjonalpark åpnet i 2009, og i likhet med denne er hoveddelen av vernearealet sjø. egge parkene ligger ved tett befolkede områder. Færder har stor artsrikdom, inkludert blant annet 309 arter på rødlista, som er en liste over sjeldne og truede arter. Også sjøområdet, som utgjør brorparten av arealet, har et høyt antall registrerte arter. En del av artsmangfoldet har 59 5'0"N sammenheng med kulturlandskapet; folk har bodd og brukt området i mange århundrer. Kulturlandskapene alene er i dag av nasjonal verdi. Mengden med kulturminner, som rommer alt fra gravrøyser til skipsvrak, vitner om menneskets aktivitet i skjærgården. Som friluftslivs- og rekreasjonsområde har Tjøme Nøtterøyskjærgården en spesiell status; vern gjennom bruk vil bli en absolutt nødvendighet. Friluftslivet - Ikke båtbasert: Verdens Ende Verdens Ende har vært et kjent utfartssted i lang tid. De aller fleste kjenner vippefyret som står her som et landemerke. Her er det en stor gjestehavn og restaurant. Selv om du ikke har båt, kommer du deg ut på blankskurte svaberg. Dette er også stedet man tenker seg et nasjonalparksenter. Moutmarka Dette er nasjonalparkens turområde nummer en for alle uten båt. OF er stolt over at dette ca 830 daa store område, med en strandlinje på 4360 meter, nå er en del av nasjonalparken. Området ble sikret av OF på 1950-tallet. Moutmarka har stor variasjon i naturkvaliteter. Flere stier, inkludert kyststi, gjør det lett å ta seg rundt. - Øyene åtliv Den delen av Nøtterøy og Tjøme-skjærgården som inngår i nasjonalparken har lenge vært et av landets mest besøkte steder for småbåter. Størst grad av tilrettelegging finner du i havna på Østre olærne. Jensesund mot Vestre olærer har også en del fasiliteter. På de andre øyene er det naturhavner, kun med enkel grad av tilrettelegging. I de mest populære naturhavnene, som Ildverket, ustein og nordbukta på Sandø, er du sjelden alene en fin sommerdag, men det er nok av andre steder om du ønsker ro. Telting Ildverket, Masseløy, Skjellerøy er eksempler på øyer som tradisjonelt har hatt mye telting, men telting er lovlig de aller fleste steder, bortsett fra på Ruseodden på Østre olæren, på Sandø og Østre ustein, og i sonene og C. Forbudet gjelder ikke telting på Lille Rauer og Hoftøya. Skjærgårdstelting gir flotte naturopplevelser. Har du kajakk eller en liten båt, bør du absolutt sette av noen dager for å utforske Færder nasjonalpark. - Kystled Det er flere kystledhytter som er gode utgangspunkt om du ønsker å oppleve nasjonalparken: Tjønneberget: Hytta ligger rett på utsiden av nasjonalparken. Til gjengjeld er det panoramautsikt utover mot Færder fyr og den søndre delen av nasjonalparken. Startbua: Hytta ligger et par hundre meter utenfor nasjonalparken. Til gjengjeld følger det med en båt som gjør at du kan ro over til den flotte sandstranda nord på Sandø. Ror du rundt hele øya, kan du bl.a. få med deg strandvoller, en rekke sjeldne planter og insekter, kulturlandskap med beiting, flyvesandområder og jettegryter. Ildverket: or du i hytta på Ildverket, bor du i Færder nasjonalpark. Øya har lange friluftstradisjoner, inkludert båtliv og telting. Fulehuk: Fyret er i seg selv et flott kulturminne. Den vesle holmen fyret ligger på, er blant de ytterste skjærene og hører til de sterkt eksponerte områdene innenfor grensene av nasjonalparken. Kommandantboligen: Mye av bygningsmassen på Østre olæren, inkludert kystledhytta, er ikke inkludert i selve verneområdet. Like fullt, du trenger ikke å gå langt vekk fra hytta før du er innenfor. Øya har blant de rikeste forekomstene av sjeldne planter og insekter. Fra de gamle stillingene på toppen av øya kan se du det meste av Ytre Oslofjord. Rønningen: Det lille småbruket ligger innenfor sone A. Mellom-olæren har et helt spesielt plante- og dyreliv. Tar du deg en tur rundt på øya vil du finne flere naturtyper, som f.eks. edelløvskog og kystfuruskog. Her er det også en rekke kulturminner. Kyststien over øya innbyr til opplevelser. Rønningen 59 0'0"N Telting på Skjellerøy. Foto Kyrre Hurum 5

6 Kløvningen. Sikret av OF i To om Færder nasjonalpark åtliv ved Masseløy. 6 Tekst og foto: Kyrre Hurum jørn Strandli - prosjektleder, Fylkesmannen i Vestfold Har alle oppgaver blitt løst som planlagt? Ja, nasjonalparken falt jo veldig bra på plass. Vi har fått mange tilbakemeldinger på at det har vært en god prosess. Prosessen gikk radig, og det er vi veldig fornøyd med. Kan vi si dette var norgesrekord i etablering av nasjonalpark? Vi hadde marginene på vår side hele veien. Først og fremst hadde vi dyktige medarbeidere. Vi var også heldige og oppnådde god kontakt med grunneierne, og hadde fruktbar dialog underveis. Vi hadde en aktiv styringsgruppe med grunneierne, kommuner og andre viktige interessenter som var med å styre prosjektet. Det kan lett føre til forsinkelser om viktige interessenter er på utsiden. Da oppstår det lett mistenksomhet. Skepsisen som fantes i Vestfold ble tatt seriøst. Det var mange positive høringsuttalelser, og særdeles til den langsiktige tenkningen som er etablert. Folk eier dette området, føler de. Folk har minner fra barndommen av og er stolte av landskapet og naturen. Media som Tønsbergs blad og Aftenposten har vært flinke til å formidle. Når det gjelder prosessen, tror jeg at det faktum at store deler allerede inngikk i eksisterende Ormø - Færder landskapsvernområde og at kommunene hadde lokal forvaltning, gjorde at tanken om vern i form av nasjonalpark allerede var godt forankret. Hva tror du en nasjonalpark kan bety for denne delen av Vestfold? Dette er en viktig sak for den langsiktige utviklingen av regionen. Man får forutsigbare regler i lang tid. Vi var på konferanse hos Miljødirektoratet i Trondheim og der sier de at nasjonalparkforvaltningen har et 200-årsperspektiv. Jeg tror det vil bety flere ressurser til forvalting, tradisjonelt har man satset mer på nasjonalparkene enn på andre verneområder. Næringslivet i regionen kan dra nytte av nasjonalparken, men det er litt opp til dem selv. En nasjonalpark er en merkevare og gir muligheter for bedrifter som vil satse på lokal mat, overnatting, turvirksomhet og opplevelser. Hvordan opplever du å planlegge for en nasjonalpark i et område som er tett befolket? Regelforvaltingen er den samme overalt i landet. Søknader må behandles. Det kan nok hende at det blir et større antall saker å behandle i Færder nasjonalpark i forhold til andre nasjonalparker i Norge. Det er mange eiendommer i nasjonalparken. Det er f.eks. over hundre hytter i verneområdet. Østre olæren og Jensesund er populære områder med mye aktivitet. Men den virksomheten som er ekstra omfattende her, er kontakten mot samfunnet. Dette innebærer samarbeid med kommunale myndigheter om planer, samarbeid om sikkerhet i fjorden, samarbeid med vannmiljømyndigheter om vannkvalitet, avfall osv. Kompleksiteten er særlig krevende i et område med mye bruk og mange interessenter. Dialogen med friluftsfolket blir en stor oppgave i Færder nasjonalpark. Kan du si litt om bruken av området? Vi tror Færder nasjonalpark er godt rustet for å ta i mot mange mennesker. lant annet har man Tønsberg med stor gjestehavn og gode parkeringsmuligheter, Østre olæren, Jensesund, Fjærholmen og Verdens Ende, idet hele tatt er det en omfattende infrastruktur i randsonen til å ta seg av mange mennesker. Kystleden gir folk et overnattingstilbud, kanskje også med Færder fyr. Vi er heldige som er i den situasjonen. Vi er positive til at randsonen skal brukes, men vi skal ikke overforbruke områdene innen for nasjonalparken. Der skal naturen levere premissene. Hva planlegges på verdens Ende? Restaurantområdet blir liggende omtrent der det er i dag, og det blir ny kjøkkenfløy til restauranten. På vestsiden blir det felles resepsjon for restauranten og nasjonalparksenteret. På nordvestsiden er det planer om et forvaltningsknutepunkt hvor de som jobber med nasjonalparken holder til. Sylinderen på toppen er selve senteret. Drømmen er å bygge opp en digitalbasert informasjon, kanskje med undervannskameraer, og annet spennende Hvilke oppgaver står igjen før nasjonalparken er i daglig drift? Styret og oppsynet er viktig, flere myndigheter har oppsyn i området, og det er viktig at disse samarbeider. Det er store oppgaver på informasjon, tilrettelegging, undervisningsopplegg for skoler og forhåpentligvis et nasjonalparksenter på Verdens Ende. De som skal veilede andre skal ha opplæring, vi må få på plass stillingen som nasjonalparkforvalter, vi må lage en forvaltningsplan for nasjonalparken og få sendt den ut på høring. Alt dette ligger foran oss. Ditt personlig forhold til skjærgården? Jeg ble født ute på Årøsund, og har et nært forhold til området. Vi hadde en gammel, dårlig pram. Vi kom så langt ut som til Geiteskjær ved Årøsund, noe vi syntes var veldig langt til havs. Jeg tok hovedfagsoppgave ute i fjorden her og kartla verneverdier og strandvegetasjon i Jeg har hatt et nært forhold til skjærgården hele livet. Hva er best med Færder nasjonalpark? Fantastiske naturopplevelser og masse god, kortreist mat. Får og storfe fra øyene, fisk og skalldyr. Fantastiske muligheter til å hente mat så nær der en bor. Hvordan bruker du skjærgården? Jeg er friluftsmenneske og hatt interesse for foto og fritidsfiske i alle år. Har en jolle på 18``. Av materielle verdier er det den og sykkelen min jeg setter høyest.

7 Padling ved Uleholmen. Ronny Meyer - en av arkitektene bak verneforslaget Hva er de største forskjellene mellom et landskapsvernområde og nasjonalpark? Nasjonalparkene er det ypperste vi har av store verneområder. Statusen på området sammenfaller nå med de verdiene som faktisk finnes her. Vi har også fått med de marine verneverdiene. Disse var i liten grad med i landskapsvernet, som var avgrenset til landområdene og sjøoverflaten. Når det gjelder innholdet i vernebestemmelsene, vil mye være gjenkjennelig fra landskapsvernet og de tidligere naturreservatene. Hva er viktige verneverdier på landsiden? For det første er det geologien. Dette er et fantastisk innholdsrikt geologisk område. Færder nasjonalpark er jo en del av det internasjonalt kjente Oslofeltet, med sin særegne opprinnelse og historie. Her kan du studere interessant berggrunnsgeologi, men det mest i øyenfallende er kvartærgeologien, spesielt alle sporene etter istiden med svaberg og andre formasjoner. For det andre har vi mange sjeldne dyreog plantearter her. Ser man på artsdatabankens kart hvor de rødlistede artene er plottet inn, er det veldig tett mellom markeringene i et belte langs Oslofjordområdet og et stykke nedover Sørlandet. Innenfor denne regionen igjen, ligger Vestfold høyt. Det er så langt registrert 309 rødlistearter innenfor nasjonalparken. De aller fleste av disse er på land. Insekter, planter og delvis også høyerestående dyr er registrert, men kartleggingene er ikke komplette. For det tredje har vi en veldig fin sammensetning av naturtyper. Edelløvskoger, hule eiker og flotte strandenger er eksempler på slike naturtyper. Sist, men absolutt ikke minst, har vi kulturlandskapet, som har nasjonal verneverdi. Området er i tillegg Vestfolds representant til Utvalgte Kulturlandskap i landbruket, som er et utvalg på 22 områder fra hele landet. Hva vet vi om de marine verdiene? Det finnes store verneverdier i havet. Forskere har kartlagt mangfoldet av livsmiljøer som en del av verneprosessen. Man har særlig sett på naturtyper, dybdeforhold og eksponering for strøm og bølger. Ut fra disse elementene kan vi si at variasjonen er stor, med både vidstrakte gruntvannsområder og dype hardog bløtbunnsområder. I tillegg er det en annen sammensetning av vannmassene her enn på Østfold-siden, blant annet med saltere vann. De to nasjonalparkene Færder og Ytre Hvaler utfyller dermed hverandre. Vi vet mest om livet på grunt vann, og atskillig mindre om det som er nedover i dypet. Utfordringen blir å få satt av midler i åra fremover til å registrere. Noen få marine rødlistede arter er registrert så langt, men vi forventer å finne flere....og kulturminnene? Det er en veldig stor rikdom av kulturminner. Området har vært bebodd i lang tid, og sporene finnes i rikt monn. De spenner fra flere tusen år gamle bronsealderrøyser til hustufter og rester av kulturmarker fra nyere tids bosetting. Det er spennende at man på småbruk som ble fraflyttet for 100 år siden, fremdeles finner planter fra den gang folk bodde der. Forsvarets aktivitet har satt mange spor, det samme har sjøfart og ferdsel. Tenk bare på det tidligere olærne Fort, fyrstasjonene Færder og Fulehuk, og alle sjømerkene og fortøyningsboltene, for å nevne noen eksempler. Hva betyr nasjonalparken for telterne?: Det blir de samme reglene for telting som tidligere. Friluftsloven gjelder. I områder som er sikret spesielt som friområder, og det er jo store deler av nasjonalparken, har kommunene innført 14 dagers teltingstid. Dette er lenger enn Friluftslovens to dager, og henger sammen med den innarbeidede tradisjonen med teltferie i skjærgården. I verneprosessen ble det klart at det ikke var noen trussel mot verne- Makrellterna hekker fåtallig i nasjonalparken. Foto: Kjetil Johannessen Kammarimjelle, en sterkt truet plante med kun 5 forekomster i Norge. Foto: Ronny Meyer. 7

8 verdiene om en videreførte denne tradisjonen. Teltleirene som stod før, der folk satt opp teltene i mai og tok dem ned i september, var imidlertid historie allerede før vernet ble innført. Interessen for å ligge i telt har også generelt blitt mye mindre. Teltplasser som tidligere var populære, har begynt å gro igjen....og for båtfolket? Når det gjelder regelverket vil de fleste ikke merke noen forskjell. Det er fremdeles anledning til å bruke båt, fortøye, telte og annet man forbinder med båtlivet. åtfolket får imidlertid nå dokumentasjon på at området de har brukt i mange år, har så store naturverdier at det fortjener nasjonalparkstatus. I tillegg er friluftslivet en del av verneformålet. Muligheten for naturopplevelse og å drive friluftsliv er en del av begrunnelsen for at det i det hele tatt ble etablert en nasjonalpark. Hva med Skjærgårdstjenestens rolle og oppgaver? De kommer til å videreføre oppgavene som utføres i dag, men det er også foreslått at Skjærgårdtjenesten skal ha en enda klarere rolle som vertskap. De er jo så mye i området, og kjenner både natur, landskap og ikke minst bruken av området veldig godt. Skjærgårdstjenesten har også spesiell kompetanse på oppgaver som er viktige i en nasjonalpark, både innenfor skjøtsel og tilrettelegging av friluftsområder. Skjærgårdstjenesten har for øvrig allerede registrert en økning i aktiviteten etter at parken ble etablert, blant annet med befaringer og transportoppdrag. Hva tenker du rundt skjøtselsutfordringer? Det er store utfordringer knyttet til gjengroing og stort behov for skjøtsel. Området har jo veldig gode vekstbetingelser, med sitt gode klima. Mye av den opprinnelige bruken har dessuten forsvunnet. Nasjonalparken er derfor helt avhengig av effektive skjøtselstiltak, spesielt rydding og beiting. Her er vi veldig heldige ved at vi både har flinke dyreholdere, engasjerte grunneiere og frivillige, og en velfungerende skjærgårdstjeneste, i tillegg til folk med lang erfaring i Statens naturoppsyn. Jeg vil også spesielt nevne behovet for å fremskaffe og dele kunnskap om hvordan skjøtselen bør foregå. Her bidrar OF på en flott måte gjennom sin seminarrekke som akkurat har startet. Utfordringene er imidlertid så store at oppgavene må prioriteres. Nøkkelen ligger i skjøtselsplaner for de forskjellige øyene hvor viktige kvaliteter som er trua av gjengroing, er identifisert. Først må vi skaffe oss oversikt over verdiene, deretter lager vi skjøtselsplaner. Kan lyngbrenning være aktuelt? Lyngbrenning har det nok ikke vært mye av skjærgården her. are på noen få øyer er det tilløp til lyngvegetasjon. Om en gikk 150 år tilbake i tid, ville imidlertid landskapet sett ganske annerledes ut enn i dag på grunn av utstrakt hogst og hard beiting. Kanskje det var mer lyngvegetasjon da? Tekst og foto: Minna Lind Christiansen Kuene og liv Året er yjenta og advokaten Hilde Lind Jørgensen og ingeniøren Tom Eric Christiansen, med barna Mathilde, Thea og Minna, bestemmer seg for å flytte ut til sommerparadiset jerkø på helårsbasis. Venner og familie har sine tanker om idéen; ingen naboer, båtkjøring hver dag. jerkø, eller jerkøy som den offisielt heter, er nemlig en øy uten broforbindelse i skjærgården øst for Nøtterøy. Det vil si båtkjøring hver dag i all slags vær. Det er her jeg, Minna, har vokst opp. De fleste tenkte nok at vi ikke ville orke å bo her lenge de tok feil. Den første sommeren og høsten bodde vi i båthuset mens huset ble restaurert og bygget på. Høsten 1994 flyttet vi inn i huset, som er et gammelt gårdsbruk, og to år senere kom enda en liten øy-jente til Aurora. I 1997 kom det kyr til øya, kjøttfe av typen Skotsk høylandsfe. I dag går det 20 dyr på beite på jerkø gård. De stammer fra Skottland, men man tror de er etterkommere etter det europeiske urkveget og det er mulig de var her allerede før vikingtiden. De er veldig karakteristiske med sine kraftige horn og tykk, lang pels i farger mellom gul, brun, grå og sort. Denne pelsen gjør at de kan oppholde seg ute hele året, og på gården vår har de bare et åpent leskur de kan gå inn i hvis de vil, noe de sjelden gjør. Kyrne er kjent for sin hardførhet, sin gode helse (det er sjelden behov for dyrlege), god selvtillit (men reserverte) og markert rangordning. De har rolig og avbalansert gemytt. Det er fullt mulig å temme dem, og klappe og gre pelsen. Likevel kan de være sky overfor mennesker, og trekker seg gjerne unna dersom man går for nær. Til de besøkende som er litt engstelige, pleier vi å si at kyrne er mer redde for deg, enn det du er for dem. Øyas besøkende barn elsker å mate og se på dem. To små nabogutter tilbringer store deler av sommerdagene sine med å skaffe kvist og kvast for å mate dem, og kan ligge i timevis og betrakte dem. Siden kyrne har store horn, er vi opptatt av at besøkende ikke går innenfor gjerdet. Skotsk høylandsfe har lette fødsler, årsaken til dette er blant annet at de er lite avlet på. Kalvene pleier å komme fra mars og utover. Noen av de første blir født i mange minusgrader, Under: Minna hjemme på jerkø. Ved siden av studiene jobber hun som naturveileder i OF. Personlig forhold til Tjøme Nøtterøyskjærgården? Jeg kommer fra Horten, og turer til Verdens Ende var det mange av da jeg vokste opp. Men det var først da jeg var 10 år at jeg besøkte skjærgården her med båt for første gang. Da ble jeg til gjengjeld bergtatt, og siden har jeg hatt et nært forhold til skjærgården. l.a. har jeg skrevet hovedoppgave om det som etter hvert ble kystleden. Da gjorde jeg feltarbeid på flere av fyrstasjonene i ytre Oslofjord, og det er veldig morsomt å se at flere nå har blitt kystled. Jeg skrev også en doktorgradsavhandling på 90-tallet, med feltarbeid ute i skjærgården og intervjuer med båtturister. Fra 1997 har jeg jobbet med skjærgården gjennom å være ansatt i Nøtterøy kommune og etter hvert også gjennom landskapsvern- og nasjonalparkprosessene for både Nøtterøy og Tjøme kommuner. Så jeg føler meg sterkt knyttet til denne skjærgården, den har blitt en del av identiteten min. 8 Hva er det beste Færder nasjonalpark har å by på? Stor variasjon på et ganske lite område! Det at man kan veksle fra turer i frodige edelløvskoger på de store øyene til å være ute i havgapet etter bare en halvtimes båttur. Mine egne favorittsteder ligger nok aller ytterst. Åpenheten, kombinert med de fantastiske svabergene og lukten av hav, er noe helt spesielt.

9 et på jerkø "jerkø er for meg et paradis. Ikke bare om sommeren, men hver dag hele året." og rett på snøen. Opp gjennom årene jeg har bodd på jerkø har det vært få komplikasjoner under fødslene ofte merker vi ikke at en kalv blir født før den plutselig er oppe og hopper. De er flinke til å vise omsorg for kalvene, og forsvarer dem dersom de føler seg truet. Kalven dier moren i nesten et år. Deres hardførhet og lette fødsler gjør at det ikke kreves mye tilsyn. Dette, og det at det er en lett rase som ikke tråkker i stykker røttene på trærne, er noe av grunnen til at familien min valgte denne rasen, samt at de er veldig vakre. På jerkø gård holdes kyrene primært for kjøttets skyld. De gir godt marmorert kjøtt med snev av viltsmak et resultat av at de er ute hele året, og beiter på sommerens frodige jorder, skogsbeite og vekster i strandsonen. Vi har lister med folk som vil kjøpe kjøttet år etter år. Skinnene blir også utnyttet. Disse ligger på gulvet i mange stuer rundt omkring. jerkø gård ble bygget i 1888 med et hus i enkel sveitserstil og en liten låve. Gården var i drift frem til 60-tallet, med melkekyr i fjøset, griser og høner og hest i stallen. Da den siste forpakteren flyttet fra jerkø gård i 1962, ble jordene tilplantet med granskog, og den vokste seg stor og mørk rundt tunet. Gården ble brukt kun som et sommersted frem til 1994 da vi tok over. Da ble skogen etter hvert hugget ned, og den gamle innmarken opparbeidet. Etter hvert har vi også åpnet gammel innmark hos to av naboene, der dyrene beiter. Dyrene beiter på ca. 70 mål innmark og 200 mål utmark. Erfaring viser at dette passer for ca. 10 produserende mordyr. Hvert 10. år blir jordene pløyd opp og sådd til på nytt. Kyrne foretrekker saftig gress og nyutsprunget løvverk spesielt osp og ask, og opp til to meters høyde. Mindre trær blir bøyd ned, og løvverket renspist. Knopper, bark, kratt og småbusker blir også spist, samt brisk og edelgran. rennesle, burot og tistler faller ikke i smak. I strandsonen spiser de tang og strandløk, og andre vekster. Fra november til mars/april får de tilskuddsfôr med rundballer av frøhøy eller havrehalm. Kyrne har flottørstyrt og oppvarmet drikkepost, med det samme vannet vi drikker. Det er dessuten bekker flere steder. Landskapet åpner seg etter noen år med beiting. På utsiden Over: Skotsk høylandsfe på jerkø. og innsiden av gjerdene er det stor forskjell, og lett å se hvor godt arbeid dyrene gjør med å åpne landskapet. Det blir lysere og åpnere. Vi har valgt å gjerde inn både innmark og utmark for å ha kontroll på dyrene og av hensyn til sommergjester og besøkende. Der det er stier har vi laget gjerdeklyv med informasjonsplakater. Vi har kun kyr på øya, og etter vår mening åpner de landskapet på en god måte. Vi ser derfor ikke noe behov for å kombinere med andre dyr for bedre utnyttelse av beitet. Dersom man bare driver med sau, er det nok større behov for flere dyretyper. Jeg har mange minner med dyrene fra oppveksten min på jerkø gård. Et minne jeg husker spesielt godt, var da den lille kalven Don levde på gården. Den fikk ikke melk av moren sin, så vi måtte mate den med tåteflaske. Don ble etter hvert veldig tam, og levde på gårdstunet. Med en gang den så oss, kom den løpende bort for å få mat. En annen gang satte en ung ku seg fast og ødela beinet i 17 minusgrader. Den måtte løftes med traktoren inn til leskuret. Der satt pappa og jeg og varmet kalven, ga den en varmelampe, mat og vann. Kua overlevde ikke, til tross for vår innsats. Et annet minne er også fra vinteren, med mange minusgrader, og jordet var blitt fryktelig glatt. En ku klarte ikke reise seg opp fra glattisen, så pappa og jeg prøvde å strø salt og sand rundt den, men den klarte fortsatt ikke komme seg opp. Vi holdt på i flere timer, og det var ikke før utover natten at pappa klarte å løfte den opp, og få den bort til de andre ved hjelp av traktoren. jerkø er for meg et paradis. Ikke bare om sommeren, men hver dag hele året. Hver årstid har sin sjarm på øya. Om sommeren er det masse liv, og det skjer noe hele tiden. Om høsten blir det til tider svært sølete, og høststormene kan ta kraftig i sundet, vi må øse båten mye, det blir mørkt og stille men det er utrolig deilig. Om vinteren må vi av og til gå over isen for å komme oss noe sted, men da blir det desto deiligere å komme seg inn i huset med fyr på ovnen. Om våren kommer kalvene, og vi kan plukke årets første blåveis. Det å vokse opp med å måtte kle på seg godt med klær, måtte kjøre båt hver dag, måtte tråkke rundt i søle, hjelpe til å gården, det gjør virkelig noe med en. -Minna Lind Christiansen 9

10 Nasjonalpark under overflaten "Hvis vi skal lykkes i å ta vare på livet i havet, må vi også ta vare på de naturtypene som gir grunnlag for den store artsrikdommen." Tekst: Anne-Lise ekken. Marinbiolog, OF 10 Færder er den andre nasjonalparken i Norge som verner naturen under havoverflaten. 96 % av arealet ligger under vann. Sjøområdene har store variasjoner i dybde- og terrengforhold, og i hvor utsatt de ligger i forhold til vær og vind. Vi beveger oss fra godt beskytta områder i indre skjærgård til svært strømog bølgeutsatte områder utenfor Færder fyr. Dette gir mange tilholdssteder, og gjør at nasjonalparken verner om et rikt dyre- og planteliv, også under vann. Tar du på dykkermaske og blir med ned, kan vi studere livet i naturtyper som tareskoger med stortare og sukkertare, enger med vaiende ålegras, hard- og bløtbunnsområder, og skjellsandområder der kanskje en hummer holder på å skifte skall. I forbindelse med etableringen av nasjonalparken undersøkte Norsk institutt for vannforskning de marine naturkvalitetene i og omkring det tidligere landskapsvernområdet Ormø Færder (NIVA 2012). Her ble det bl.a. registrert 52 forekomster av tareskog, 134 bløtbunnsområder i strandsonen, 45 skjellsandforekomster og 24 ålegrasenger. Grovt sett kan nasjonalparken deles inn i fem hovedområder: Store Færderskjærgården i sør olærne og Rauerskjærgården i nordøst Sterkt eksponerte grunne partier med holmer og skjær vest for Færder fyr eskytta områder i indre skjærgård Dype partier nordøst i området ( m) De dype områdene utenfor det tidligere landskapsvernområdet er lite undersøkt, og kan vise seg å inneholde flere viktige naturtyper. Kanskje vil tiden vise at det også i Færder nasjonalpark skjuler seg korallrev, slik man finner i Ytre Hvaler nasjonalpark. Skjærgården utenfor Nøtterøy og Tjøme er blant landets mest besøkte friluftsområder, og byr på aktiviteter for alle aldre. De fleste av oss har vel utforsket livet i fjæra; plukket blåskjell og fisket krabber, eller jaktet på strandreker og småfisk som gjemmer seg i tangbeltet. Har du tenkt på at det er et visst system i hva som vokser hvor? Øverst i fjæresona finner vi ofte rur, og under ruren sitter strandsneglene. åde rur og strandsnegl tåler tørrlegging noen timer

11 T.v: Ålegrasengene fungerer som oppvekstområde, spiskammers og skjulested for mange dyrearter. På bildet ser vi tangstikling og små bergnebber, og sjøanemonen Sagartiageton Viduatus som vokser på ålegrasplantene. Foto: Jonas Thormar i døgnet. Grønnalgene er de algene som best takler store forandringer i temperatur og saltholdighet, og kan vokse både i vannpytter på svabergene og i tangbeltet. Rødalgene utnytter lyset best, og kan derfor vokse lengst ned. runalgene følger et visst voksemønster med spiraltang og blæretang øverst, deretter følger grisetang og sagtang. Mellom algene på hardbunn finner vi blåskjell, strandkrabber, strandreker og strandsnegl, samt pigghuder som sjøstjerner og kråkeboller. Løfter vi på en stein, kan vi finne tanglopper og flerbørstemark, og på selve steinen kan det vokse alger og være festet dyr som leddsnegl, posthornmark og trekantmark. Fisk som ofte holder til i fjæresonen er tangsprell, kutlinger, ulker, nålefisker og forskjellige arter leppefisk som bergnebb og berggylt. estanden av hummer, torsk og ål har hatt en kraftig nedgang i ytre Oslofjord de siste årene. For å bøte på dette, er forskjellige tiltak satt i verk. Fiskeri- og kystdepartementet etablerte i 2006 fire verneområder for hummer på Skagerrakkysten. Ett av disse er ved Vestre olæren. Dette ble gjort for å styrke hummerbestanden, og få kunnskap om hvor fort den kan bygge seg opp igjen. Havforskningsinstituttet har fulgt med på utviklingen i bestanden, og etter fire år med fredning var forsøkfangstene av hummer tre og en halv gang så store, og gjennomsnittsstørrelsen på hummeren økte med 13 %. Et generelt forbud mot yrkes- og fritidsfiske av ål ble innført fra og med For yrkesfiskerne har i noen tilfeller fisket etter leppefisk tatt over for ålefisket. Dette skjer i hovedsak mellom Verdens Ende og Færder. Leppefisken spiser bl.a. lakselus, og selges som rensefisk til oppdrettsanlegg. For å styrke torskebestanden, er minstemål et viktig virkemiddel. Får du som fritidsfisker en torsk mindre enn 40 cm, skal denne settes ut igjen så sant den er uskadd. Med status som nasjonalpark kan vi håpe på økt overvåking og bedre kartlegging av livet under vann. Det biologiske mangfoldet i havet står overfor utfordringer som klimaendringer, avrenning fra land, introduserte arter og marint avfall. Hvis vi skal lykkes i å ta vare på livet i havet, må vi også ta vare på de naturtypene som gir grunnlag for den store artsrikdommen. Spesielt ålegressenger og tareskog er sårbare for høy temperatur og høyt nivå av næringssalter. Det er et mål at det fortsatt skal være mulig å drive bærekraftig høsting fra havet i nasjonalparken, slik det har vært i århundrer. Tareskogen kan sammenlignes med tropiske regnskoger under vann. Stortaren danner de største tareskogene, og disse finner vi på de mest strømog vindutsatte lokalitetene i ytre skjærgård. I nasjonalparken vokser de fra noen få meters dyp og ned til 17 meter ved Verdens Ende og Færder. Hundrevis av arter er tilknyttet stortareskogen. Fastsittende alger og dyr vokser på stilkene og festeorganene, mens frittlevende dyr finnes på stilkene, festeorganene og i algene som vokser på tarestilkene. Tareskogen fungerer som gyteog oppvekstområde, gjemmested og beiteplass. løtdyrene og krepsdyrene i tareskogen er viktige næringsdyr for fisk, krabbe og hummer. Noen sjøfugler benytter også tareskogen som spiskammer. Foto : Janne K. Gitmark-NIVA løtbunnsområder i strandsonen. Disse områdene tørrlegges ofte ved lavvann, og da kan vi se de karakteristiske ekskrementhaugene ( sandspaghetti ) etter fjæremarken. Andre dyrearter som er vanlige å finne her, er små flyndrer, sandkutlinger og sandreker. Den rødlistede, dvs truete/sjeldne arten sandskjell er nylig registrert på 8 bløtbunnslokaliteter i nasjonalparken. ilde av sandhauger fra fjæremark. Foto: Anne Lise ekken 11

12 Ålegrasenger. I skjermede bukter og viker hvor det er bløtbunn (sand, smågrus eller mudder), kan det etablere seg ålegrasenger. Disse undervannsengene er svært produktive og rike på flora og fauna. Engene er viktige gyte- og leveområder for fisk (f.eks. torsk, lyr, hvitting og kutlinger), og både fisk og fugl kommer hit på jakt etter mat. Mange dyr bruker også vegetasjonen som skjul. Ålegras binder sedimentet og reduserer erosjonen, og er derfor viktige for stabiliteten i grunne kystområder. Foto: Jonas Thormar Sukkertaren finner vi på 1-8 meters dyp i mer beskyttede områder. Sukkertareskogen er viktig oppvekst- og næringsområde for krepsdyr, yngel og fisk. I områder der sukkertareskogene blir borte, forsvinner også mange dyr fra sjøbunnen og vannmassene. Større fisk og sjøfugl får mindre tilgang på mat, og mange arter som kysttorsk og krepsdyr mister skjulestedene sine. Torsken lever i disse strandnære områdene gjennom sin første vinter, og trenger da både mat og skjul. Sukkertaredøden i Skagerrak og Nordsjøen på 1990-tallet tok knekken på % av sukkertareskogene. Årsaken var trolig høye sjøtemperaturer gjennom flere somre, og for mye næringssalter. Sukkertaren er en kaldtvannsart, og dør når vanntemperaturen går over 23 C gjennom en lengre periode. Sukkertare i Moutmarka. Foto: Anne-Lise ekken Hummer. Foto: Nicolay Moe Skjellsandforekomster. Skjellsand er delvis nedbrutte kalkskall fra skjell, snegler, kråkeboller andre marine organismer. Her finner vi et rikt og spesielt dyreliv. Områdene fungerer som gyte- og oppvekstområder for flere fiskearter, og brukes av større krepsdyr ved skallskifte og parring. I tillegg finner de maten sin her. Til nå er det kartlagt 45 skjellsandforekomster i nasjonalparken, de fleste i området sør og øst for Verdens Ende. Rikt artsmangfold. Færder nasjonalpark skal bevare et egenartet, stort naturområde med komplette økosystemer på land og i sjøen. Området består av øyer, hav og sjøbunn. Skjærgården øst for Nøtterøy og Tjøme representerer det rikeste artsmangfoldet vi har i norsk natur. De grunne områdene er godt kartlagt, mens lite er dokumentert for de dypereliggende delene av nasjonalparken. 12 T.v: Elegante marine smådyr: Spøkelseskreps og hydroider. Hydroiden ser ut som en plante, men er i likhet med spøkelseskrepsen et rovdyr. Den benytter neslegift til å lamme byttet sitt, før den fører det til munnåpningen. Foto: Jonas Thormar.

13 50 overnattingsbøyer i Oslofjorden Utfartsøya Mølen gjøres mer spennende for båtfolket Nå er stiene på Mølen ryddet og ferdig merket med korte blåmalte påler. Dette betyr at ferdselen kanaliseres utenom reirområdene til makrellternene. Stiene skal inspirere båtfolket til å gå på tur på en av Norges mest fruktbare øyer. Mølen ble sikret av OF allerede før krigen. øye nr 50 ble plassert Sør i Ommane i Larvik. I 2013 har tilbudet om svaibøyer nådd en viktig milepæl. I løpet av sesongen kom den femtiende bøya i vannet. Den siste, nye bøya ble lagt ut Sør i Ommane som ligger innenfor Ølbergholmen i Viksfjord i Larvik. Her er det en fin badestrand, og området er populært blant lokale turseilere. Opphavet til det spesielle navnet «Sør i Ommane» skal være to halve jettegryter i en fjellvegg litt lenger nord for stranda. Fiskerne fyrte opp kjelene sine her når de barket garn. Larvik havnevesen sto for den praktiske utleggingen av bøya etter at man tidligere hadde sjekket om moringen kunne skade vernede vrak eller ålegresseng-lokaliteter. Tilsyn og vedlikehold 2013 var året hvor alle bøyer ble sjekket med dykkere. I forbindelse med det løpende vedlikeholdet på bøyene har OF laget et system hvor bøyene sjekkes hvert år. Dykkere har vært nede for se sjekke slitasje på moring og moringstau. Alle bøyer er dokumentert med bilder tatt av dykkere. Resultatet av tilsynet var at man skiftet utstyr på fem bøyer med slitasje. øyene på Tisler og ved Akerøya er blant dem som er byttet ut. Det samme gjelder for Sandøya ved Hvasser og i Tallakshavn. De steder hvor bøyene ligger mest utsatt til, er deler av moringstauet nå erstattet med syrefast kjetting. Erstatningsbøye på ile syd for Son har blitt lagt ut. Her ligger det nå tre bøyer. ileholmen eller ile som øya kalles - ligger fint til for overnatting når du er på vei inn eller ut av Oslofjorden. Dette er en gammel overnattingsplass for seiljaktene som lå og ventet på gunstig vind. ile ble sikret ved kjøp av OF så tidlig som i 1960 gjennom et spleiselag mellom OF og fem av medlemskommunene. Skjøtet på eiendommen ble overført Moss kommune som forpliktet seg overfor de andre partene som bidro med midler, til å ivareta øya som et friluftslivsområde og utfartsøy for småbåter. I dag driftes ile av Skjærgårdstjenestens driftsenhet i Moss. De tre bøyene ved friområdet ile er et godt eksempel på hvordan svaibøyene er med på å forbedre tilbudene for småbåtlivet. Har du vimpel for 2014? rygger i Sandspollen restaureres for en ny båtsesong. Mange drømmer allerede om båtturene som venter i I Sandspollen, en av Norges aller mest besøkte naturhavner, har OF bl.a. reparert og utbedret bryggene i Kapellkilen og Djuplaget i Lagbukta. rygga innenfor Fiskerhytta blir også ferdig før sesongen. T.v: Ståle ratberg fra OF reparerer brygga ved Fiskerhytta 13

14 Over: Slåpetorn er vakker i blomst, men utgjør flere steder en nesten ugjennomtrengelig vegetasjonsvegg. Kystsonen i Oslofjorden gror igjen Tekst og foto: Kjetil Johannssen 14 Kystsonen i Oslofjorden gror igjen. Folk som gjennom flere tiår har oppholdt seg langs Oslofjordkysten har lagt merke til følgende: Kystlandskapet er i endring. Mye av kystlinja, inkludert mange av øyene og holmene i Ytre Oslofjord, var frem til og 60 tallet tilnærmet fri for trær og buskas. I dag er landskapsbildet radikalt endret. I et fugleperspektiv fremstår kystlinja og øyene som grønn og frodig. For en turgåer på bakkenivå er virkeligheten en annen. Her utgjør tett buskas og småskog mange steder en nesten ugjennomtrengelig «jungel». Mange hytteeiere har mistet sjøutsikten de hadde et par tiår tilbake. Hva har skjedd? Det er flere grunner til endringene, men hovedårsaken er at utmarksbeitingen opphørte mange plasser i Oslofjorden på og 60 tallet. eitetrykket forsvant. En annen grunn er at vekstsesongen på noen tiår har økt med flere uker. Det har blitt varmere og fuktigere. Konsekvensene av disse endringene er mange. Konsekvenser for friluftslivet. Turgåere, bærplukkere, båtfolk og teltere langs kysten har merket at tilgjengelig areal blir mindre. Samtidig som folketallet rundt Oslofjorden øker, og flere ønsker å oppholde seg ved fjorden, forsvinner stier og natur- og friområder ved gjengroing. Det blir mindre plass å drive friluftsliv på. Flere har også fått føle dette direkte på kroppen; slåpe-, einer-, nyperose- og bjørnebærkratt som brer seg ut i stien er ubehagelig og heller ikke noe pluss for turtøyet. Folk i småbåter slutter å gå tur på holmene og blir liggende stille i ankerfestene. Konsekvenser for flora og fauna. Flora og fauna endrer seg også som en konsekvens av gjengroingen. Flere arter som er avhengig av kulturlandskapet, og som tidligere var tallrike langs Oslofjorden, er i ferd med å forsvinne. eitemarka hadde en rik flora med mange blomsterplanter, og mange sjeldne og truete beitesopper trivdes også her. I dag er mange av blomsterengene borte, igjengrodd. Det får konsekvenser for en rekke insekter som bier, humler og sommerfugler. En del av næringsgrunnlaget forsvinner for insektene. Flere fuglearter, som tidligere var tallrike langs Oslofjorden, er i kraftig tilbakegang. Tett vegetasjon og varmere klima har begunstiget flere nye arter. Mange har det siste tiåret stiftet bekjentskap med flåtten som er på fremgang. Det finnes flere skumle flåttbårne sykdommer som årlig får bred omtale i mediene, bl.a. borreliose, som skyldes en bakterie og skogflåttencefalitt (hjernebetennelse) som skyldes et såkalt TE virus. En annen plageånd er nykommeren hjortelusflua som trives i tett skog på Østlandet. Noen arter som trives i tettvoksende krattskog vinner fram. En fugleart som har nytt godt av den økte gjengroingen er nattergalen som i Norge har sin hovedutbredelse rundt Oslofjorden. Arten, som først etablerte seg i Norge på og 80 tallet etter en ekspansjon østfra, trives i tett kratt langs sjøen, spesielt i Vestfold. Flere fremmede hageplanter har de siste tiårene spredd seg langs kysten til fortrengsel for både friluftsbrukerne og naturlig flora. Rynkerosen er blant de mest kjente. Rynkerosa er oppført i «norsk svarteliste», en oversikt utarbeidet av myndighetene som viser hvilke arter som utgjør eller kan utgjøre en trussel for norsk. Rynkerosen trives langs sandstrender i hele Oslofjordområdet og de sprer seg svært raskt. Umulig å reversere, må prioritere. Gjengroingen langs kysten har nå kommet så langt at den er umulig å reversere. Vernemyndigheter og forvaltere av friområder har kommet til at en nå må prioritere og rydde «hot-spottene». Med dette tenkes det på de viktigste områdene for friluftslivog naturvern. Slike områder utgjør et lite areal i den store sammenheng, men er svært viktige for friluftsliv og naturvern. Det finnes i dag flere ulike statlige tilskuddsordninger som skal bidra til å fremme skjøtsel og hindre gjengroing. Det er også utarbeidet offentlige forvaltnings- og skjøtselsplaner for en rekke verne- og friområder som forteller hvordan landskapet skal ryddes og

15 "OF ser nå selv resultat av omfattende skjøtsel og rydding på flere av friluftsrådets egne friområder som tidligere var beitemark" tilbakeføres. Resultatet av dette arbeidet, der en bl.a. søker å prioritere rydding og skjøtsel i enkelte områder, er krevende og omfattende. Men gode resultater kan sees flere plasser. Tidligere igjengrodde beiter ryddes og åpnes sakte men sikkert i både indre og ytre fjord. eitedyr i form av både kyr, sauer og geiter er tilbake. Gjennom aktivt skjøtselsarbeid og beiting begunstiges sannsynligvis heller ikke flåtten ettersom den får færre områder å stikke seg bort. Myndighetene har valgt å fjerne svartelistede arter som rynkerose i flere verneområder. OF ser selv resultat av omfattende skjøtsel og rydding på flere av friluftsrådets egne friområder som tidligere bl.a. var beitemark. I Moutmarka på Tjøme, som i dag inngår i Færder nasjonalpark, går det igjen dyr på beite etter et omfattende rydde- og skjøtselsarbeid. For et knapt tiår siden ble turgåere på Moutmarka flere steder møtt av en opptil tre meter høy og ugjennomtrengelig vegetasjonsvegg bestående av slåpe, einer og nypebusker. Vegetasjonen var så tett at det ikke kom lys ned på bakken med det resultat at ingen planter vokste her. Ute på øya Kløvningen, utenfor Hvasser, går det igjen beitedyr. Her, som flere plasser i Oslofjorden, har skjærgårdstjenesten fått en sentral rolle med å frakte beitedyr ut til øyene. Dyrene er virksomme landskapsforvaltere. Også på flere av områdene OF har vært med på å sikre til friområder på Hvaler, er beitedyrene nå tilbake. Rynkerosa trives i strandsonen. Den utkonkurrerer andre planter, og legger beslag på store områder. I Moutmarka reetableres gammel beitemark. I november 2013 satte Statens naturoppsyn opp nye beitegjerder med bistand fra skjærgårdstjenesten. Ny giv. Det er mange som arbeider for å reversere gjengroingen rundt Oslofjorden. Det er flere spennende beite- og skjøtselsprosjekter med både private og offentlige aktører. Flere har imidlertid uttrykt bekymring for at de sitter på sin egen tue. Man trenger noen å dele erfaringer og drøfte problemer med. OF har tatt initiativ til å samle disse aktørene for å utveksle og overføre erfaringer, etablere kontaktnett og stimulere hverandre til fortsatt arbeid. Dette er bakgrunnen for at OF i har valgt å gjennomføre en seminarrekke. Temaet er gjengroing, skjøtsel og beiting i kystsonen i Oslofjorden. Det første av tre seminarer ble gjennomført på ogstad gård i Oslo i november med nesten 80 deltakere fra hele Oslofjordområdet. De to neste seminarene finner sted i Østfold og Vestfold i mars og mai Seminarrekka er støttet av Miljøverndepartementet. eiting er også aktuelt tema i Indre Oslofjord. Her fra orøya i ærum. 15

16 Tekst: Rune Svensson Monika Olsen nasjonalparkforvalter Ytre Hvaler nasjonalpark Naturen er dynamisk og påvirkes av klima, mennesker og dyr. Da Ytre Hvaler nasjonalpark ble opprettet i 2009 viste naturen seg fram som et resultat av siste tiårs påvirkning. Forsøker man å gjenskape kulturlandskapet slik det så ut i gamle dager? Man tok utgangspunkt i naturen slik den var på vernetidspunktet, begynner Monika Olsen. Skogen ble fredet totalt og det er meningen at denne skal ligge i ro. Mye av skjærgårdslandskapet er imidlertid gammelt kulturlandskap som hele tiden endres. Kulturlandskapet har et stort biologisk mangfold. Det er laget skjøtselsplaner for viktige områder som Asmaløy, Akerøya, og Tisler. Hvilke verktøy ønsker man ta i bruk i skjøtselsplanene? Utgangspunkt er den historiske bruken. Kulturlandskapet har blitt til gjennom lang tids utnyttelse av ressursene. ruken har bestått av beiting, slåtteenger og brenning. Om man ikke klarer å få til eksakt samme beiting som man en gang hadde, vil man kunne sette opp gjerder og styre beitetrykket. Gamle tiders dyreraser hadde andre kjennetegn, telemarkskua var f.eks. mindre og lettere enn dagens kuraser. Slåtteenger har det vært mindre av innenfor nasjonalparkens grenser, mens brenning av lyng ikke var uvanlig, sier Monika Olsen. Hvorfor er skjøtsel av landskapet så viktig? Av flere grunner; gjengroing er et problem fordi det reduserer det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet. Det hindrer utsyn som er viktig for opplevelsene. Uten beiting og skjøtsel utnytter man ikke ressursene og tar ikke vare på kulturhistorien. Nasjonalparkforvalteren er klar på at hvis gjengroingen tar overhånd, vil verneverdiene gå tapt. Er det sauene som skal gjøre hovedjobben av beitingen i skjærgården? Sauer har vært vanlig i lange tider. De ble satt ut på holmene og klarte seg i hovedsak selv gjennom beitesesongen. Noen gikk også på fellesbeite der det i eiting, brenning i Ytre dag for det meste er hyttefelt. Holmene kan sammenliknes med beitemarka i fjellet. I dag er det spelsau på Tisler og villsau på Søsterøyene. På Akerøya beiter nyere raser. Vi vet ikke tilstrekkelig om ulike saueraser beiter på forskjellige planter. Villsauen går ute hele året, men også de andre rasene er hardføre og kan ha lang beitesesong. Poenget er at dyra må slippes tidlig. Godt beite stimulerer plantene til å produsere næringsrikt plantestoff hele tiden. Plantene holdes nede. Får man til det kan gresskvaliteten være god helt fram til sensommeren. På høsten er det ønskelig at dyra beiter mer på trær og busker, sier Monika. Hun forteller at de også har fått henvendelser fra publikum som har trodd at sauer som er ute på Tislerøyene i november er glemt, men i virkeligheten utnytter de bare beiteressursene. Hvilke kuraser finnes i nasjonalparken, og beiter de annerledes enn sauene? Vi har Herfordkuer på beite nå. De er store og tunge, men går tvers gjennom slåper og tornekratt og gjenåpner Skjærgårdstjenesten brenner lyng og einer på Akerøya. Foto: Haakon Haaverstad. 16

17 og skjøtsel Hvaler nasjonalpark landskapet. De tunge dyrene kan tråkke ned enkelte planter. Likevel er dette et mindre problem enn gjengroing. Mange planter, sopp og insekter er avhengig av at landskapet holdes åpent. Dyra søker variasjon i kosten. Et beitet landskap påvirkes annerledes enn ved slått, da kuttes alt samtidig. Ved beiting ser en hva dyra foretrekker, enkeltplanter foretrekkes og andre blir stående igjen. Enkeltdyr har sine favorittplanter og kunnskapen om hva som foretrekkes synes å bli overført fra mor til barn, forklarer nasjonalparkforvalteren. Hvilken rolle har brenning av lyng spilt på Hvaler? Vi har alltid hatt bråtebrenning, men lyngbrenning lik den vi kjenner fra Vestlandet, var mindre kjent. Vi har fått ny kunnskap gjennom intervjuer med gamle mennesker som har fortalt om lyngbrenningen. Områdene som ble hyppig brent, er for det meste hytteområder i dag. Poenget med å brenne lyng er å stimulere nye skudd. Plantene forynges og man unngår forveding. Lyngplantene påvirkes også av røyken. Ny lyng blir et positivt fortilskudd. Men lyngbrenningen er også positiv for andre arter som har blitt skygget ut, en ser f eks at tiriltunge, kattefot og harekløver trives på brente flater. For øvrig brant en ikke bare lyng, også einer og andre busker ble brent. I nasjonalparken har vi gjort forsøk med brenning for å teste ut dette som skjøtselstiltak, sier Monika. Du snakker om gamle dagers bruk av landskapet. Var ikke dette motivert av nødvendigheten av å utnytte alle tilgjengelige ressurser? Ja, kulturlandskapet var et resultat av en intensiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. I dag trenger man ikke å utnytte disse ressursene. Jord og skogbruk har endret metoder og utstyr. Arbeidskraften er kostbar og marginene i gårdsdriften er annerledes. Derfor må vi stimulere utnyttelse av naturressursene og pleie landskapet. Nasjonalparken bruker ressurser på slått, brenning og rydding. Selv frakt av beitedyr til holmene "Poenget med å brenne lyng er å stimulere nye skudd. Plantene forynges og man unngår forveding." må stimuleres med tilskudd. Skjærgårdstjenesten skal frakte beitedyr minst 10 dager i året. Rydde- og brennejobbene legges ut på anbud. Også lokale bønder kan være med på dette, sier Monika. Finnes det konflikter mellom friluftsliv og skjøtselen? I det alt vesentlige har friluftsbrukerne glede av et åpent landskap, men motsetninger kan forekomme. Når sauene gjør fra seg i strandbeltet hvor folk skal slå seg ned med nistekurv og håndkle, møtes motstridende interesser. I nasjonalparken hvor vi prøver å la naturen gå sin gang, er ideen å få til bedekning på gamlemåten. Da må kuene gå sammen med oksen på beite. Turgåere kan føle engstelse. En stor okse på en eng holder folk seg gjerne unna. Det gjelder derfor å tenke som ellers i nasjonalparken; kanalisering og regulering av ferdselen slik at konfliktene blir minst mulig, avslutter Monika Olsen. 17

18 18 Geitebonde Helge Haugen sammen med kashmirgeitene som har beitet på Håøya.

19 Kan geiter, chèvre og grillkull revitalisere Håøya? "...det som skal drive dette prosjektet er idealisme og ekthet" Tekst og foto: Kyrre Hurum Håøya i Frogn er en skattekiste. I alle fall om du har åpne øye og tar deg tid til å se at Håøya er så mye mer enn en stor skogbevokst øy. Har du fantasi nok kan du også forestille deg osteproduksjon og at dette kan være en av ideene som snur en trend med stadig færre besøkende på øya. Geitebonde Helge Haugen fra Sætre er ikke redd for å ha tanker som kan få mange til å trekke på smilebåndene og mumle at ideene hans må jo være galskap. Teltøya. Tidligere var Håøya teltøya fremfor noen. Det var 20 ansatte som jobbet for at alt skulle fungere. På gressslettene var teltene som små landsbyer med et yrende liv. Jeg ser for meg hvordan livet må ha artet seg om sommeren; for et paradis det må ha vært å være barn her ute, sier Haugen. Vi er på en rusletur på øya, en flott novemberdag, og ser på bygninger og snakker om skjøtsel, geiter, hva øya har vært og hva den kan bli, og hvor mange som har tilbrakt mang en sommer her. - Nå er det ikke mange som benytter øya til telting. På den fineste dagen i hele sommer så jeg ett telt her, sier Haugen. Gjengroing. Siden 60-tallet har Håøya gradvis grodd igjen og blitt tettere og tettere. Kulturlandskap som ikke brukes, forsvinner. Og det skjer raskt. Rett nok holder skjærgårdtjenesten noen av slettene åpne, men mange av de mindre glennene man fant spred rundt hele øya på 60 og 70- tallet, er nå nærmest ugjennomtrengelig krattskog. Det er gjengroingen som har ført geitebonden til øya. Geiter er effektive grovryddere. De beiter høyt og kan ringbarke trær, akkurat slik man ønsker i områder som er gjengrodd. Men, sier Haugen, mange mener at det er sånn at beiting med geit ødelegger alt. Det er en sannhet med modifikasjoner. Man kan godt styre hva som beites. Ser man f.eks. at beitinga nærmer seg trær man ikke vil ha ødelagt, kan man fjerne noen eller alle dyra. Er det mindre planter, som sjeldne urter, kan man vente til planta har frødd seg, og la dyra beite seinere på året. Mange av plantene en finner, vokser nettopp her fordi det har vært drevet beiting og annen menneskelig aktivitet. Når alt gror igjen, er det stor sjanse for at livsgrunnlaget til planta en vil verne også forsvinner. Geiter med ringvirkninger. Selv om geitebonden fra Sætre er et oppkomme av ideer, var det ikke han som kom på ideen om å starte osteproduksjon på ei øy i Oslofjorden. En dag ringte telefonen, forteller Haugen.- Hei jeg heter Yngve, jeg skal lage Norges beste ost. Vi har ikke geiter, men det har du! Selv en mann som Haugen syntes at dette hørtes litt for drøyt ut. Lage chèvre ute på Håøya? Hvem i huleste kan komme på den tanken i 2013? Etter hvert viste det seg at mannen som ringte var Yngve Strøm Tingstad, kokk og butikksjef på delikatessebutikken Gutta på Haugen i Oslo, kjent for å være en god del over middels interessert i ost. Med på laget er også meieriteknolog Lise runborg. Når det gjelder osteproduksjon er ikke kashmirgeiter helt som norske geiter. Vanlig norsk geit gir % osteutbytte. Når vi hadde en testproduksjon med melk fra geitene på Håøya, fikk vi nesten 40 %, forteller Haugen. Forskjellen skyldes at norsk geit er avlet fram for å produsere mest mulig melk, og at vannmengden i melka blir mye høyere. Osteproduksjonen er tenkt lagt til et hus som heter aklia, en liten spasertur opp fra Tåjebukta på vestsiden av øya. Inne i den gamle bygningen vil vi bygge opp et 12 m 2 glassbur. Det er et krav for å kunne drive meieriproduksjon. Men vi vil gjøre det så åpent som mulig. Folk skal kunne komme og se Norges beste ost blir til, forteller geitebonden ivrig, og fortsetter: Geitene skal stå ute å breke, kjea skal hoppe og danse rundt og spise vegetasjonen, slik vi ønsker at de skal. Inne blir det stearinlys og parafinlamper. Ikke noe aggregat som durer og bråker. Vi må ha et gasskjøleskap, men bortsett fra det, har vi tenkt å gjøre det på gamlemåten. Over hundre år gammel vedovn. I aklia kom Haugen over en gammel vedfyrt bakerovn. Den har han ikke tenkt å la stå urørt. For, som Haugen sier, etter at vi har tatt ut det vi trenger til osten, ville det vært dumt å helle ut mysen. åtfolket har det meste i båtene sine, men svært få har ferskt brød om morgenen. Dette kan løses med å frakte mel og gjær over, bruke væsken som er igjen etter osteproduksjonen og steike rundstykker i den nesten 120 år gamle bakerovnen. Ubrukte naturressurser. Håøya er full av naturressurser, men som det i dagens Norge ikke svarer seg økonomisk å utvinne. I alle fall om en tenker tradisjonell bedriftsøkonomi. Øya er full av trær. Ønsker en å få tilbake sletter, som i jørnebukta, sitter man igjen med store mengder trevirke. Ingen av dem som er involvert syntes det er særlig tiltalende å brenne dette. La oss lage grillkull... Prototypen på en pyrolyseovn som kan lage kull står hjemme på småbruket i Sætre. har sett ovnen. Det er en imponerende sak som er laget, der kammeret som omdanner tre til kull er konstruert av en varmtvannsbeholder. En makalös manick men i følge Haugen lager den grillkull av svært god kvalitet. Produksjon er tenkt som opplæring og som et produkt man kan selge, selvsagt tydelig merket med «Håøya». Kundene vil være båtfolket og andre som er interessert i kortreist kull. Saltutvinning. Om du fortsatt ikke er over-bevist om at geitebonden fra Sætre er av den kreative sorten, blir du kanskje det når du hører at han vil bruke restvarmen fra kullproduksjonen til å utvinne salt. Jeg tror det kan være en viktig prosess å vise fram, ikke minst til skoleklasser, sier Haugen. Her vil elever kunne oppleve historie, naturmangfold, matproduksjon, i det hele tatt se sammenhenger man har fjernet seg en del i fra. Ikke minst tror jeg det er en ekstra dimensjon at det ikke er strøm på øya, da må man tenke helt annerledes i alt en fortar seg. Idealisme og frivillighet. Mange spør om økonomien i dette. Hvis man tror at man kan tjene mye penger på slike aktiviteter, har man bommet, sier Haugen. Min erfaring er at det må ligge litt i bunn, men det som skal drive dette prosjektet er idealisme og ekthet. Også for «å smitte» andre til å bruke og ta vare på denne flotte øya, er dette viktig. Han har god tro på at dette vil appellere til frivillig innsats på øya. Osteproduksjon, kull, bakervarer og alt annet vil bidra til at folk får opp øynene for hvilke utrolige muligheter Håøya har. Klarer vi å være en startmotor for økt aktivitet har vi oppnådd mye, sier han. jørnebukta. 70 geiter har vært på 19

20 aklia Håøya Sætre Håøya ligger i Frogn. Den nordlige delen av øya ble kjøpt av Oslo kommune på 30-tallet, den sørlige er eid av Forsvaret. egrunnelsen for kjøpet var at kommunen ville sikre byens befolkning tilgang til strand og friluftsliv. I glansdagene var det hundrevis av telt på øya. Hvordan dette livet artet seg kan du f.eks. lese om i Roy Jacobsens roman Vidunderbarn som kom ut i I dag er det tre kystledhytter på øya. åtfolket har flere steder å ankre opp, spesielt er Dragsund er hyppig besøkt. I Tåjebukta på vestsiden av øya er det store planer om å utvide tallet på gjesteplasser for småbåter. Vedfyrt bakerovn i aklia. sommerbeite i og rundt jørnebukta nord på øya. Jobben de har gjort er formidabel og Haugen forteller om mange tilbakemeldinger fra folk i båter som sier at de nå har lyst til å gå i land. Det som nærmest var et ugjennomtrengelig område, er omgjort til et åpent beitelandskap. I den sørvendte hellinga hvor geitene har beitet, kan en nå skimte noen store steinsamlinger. Dette er rydderøyser etter at det ble drevet jordbruk i bukta. Det kan være at det er munker fra klosteret på Hovedøya som har ryddet dem, mener Haugen. Området som nå er åpnet opp er på godt over 10 daa. Til neste år har Haugen ambisjoner om 150 geiter det vil sette fart på forvandlingen av Håøya. jørnebukta i november Her var det tett krattskog før geitene kom. Med litt motorsagbistand, er lia totalt forandret. Håøya og flått. En positiv effekt av beitingen er at det også i stor grad reduserer antall flått. Flåtten er avhengig av en undervegetasjon av en viss høyde og fuktighet. Når det beites blir forholdene for flåtten dårligere. Geitene har også så tett underull at flåtten har problemer å komme til, og fungerer derfor ikke som vertsdyr, i følge Haugen. 20 Oslofjordens Friluftsråd vil følge med på hva som skjer videre på Håøya og håper de firbente rydderne får fortsetter. Da kan en jo også håpe på at friluftsfolket vil få opp øynene for denne skattekista av en øy. Geitene i strandkanten nord på Håøya.