Befaring i Djupevia, Hordnes, Fanafjorden søk etter ålegras

Transkript

1 Befaring i Djupevia, Hordnes, Fanafjorden søk etter ålegras Anders Lundberg, geograf og botaniker På forespørsel fra Terje Jacobsen, Hordnesveien 140, foretok jeg en befaring i Porsavika-Djupevika på Hordnes, Fanafjorden Bakgrunnen er at Jacobsen i forbindelse med en søknad om å bygge kai og flytebrygge ved sitt naust i Djupevika, ønsket å få klarlagt om det finnes ålegrasenger i området. Jeg har lang erfaring med undersøkelser av vegetasjon og økologi i strandsonen. Det var tema for min doktorgradsavhandling, og jeg har skrevet mange store og små fagrapporter, avhandlinger, vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler om emnet. Jeg brukes ofte som fagekspert av Miljødirektoratet, Fylkesmenn, Statens naturoppsyn o.a., og har bl.a. skrevet utredningen «Havstrandsnatur. Tilstand og overvåkning» (DN-Utredning 2013, 6), som er en ny feltmanual for undersøkelse og overvåkning av naturtyper og miljø i strandsonen, utgitt av Miljødirektoratet, og som nå brukes som en nasjonal standard for alle som undersøker vegetasjon, natur og miljø langs Norskekysten. På oppdrag fra myndighetene har jeg også skrevet «Handlingsplan for dvergålegras (Zostera noltei) i Norge» (DN-Rapport 2010, 1). For ordens skyld nevner jeg at jeg har ingen relasjon til Terje Jacobsen, jeg kjente ham ikke før han tok kontakt med meg og spurte om jeg kunne undersøke om det finnes ålegras i Djupevika. Djupevika med Terje Jacobsens naust til høyre. Han ønsker å bygge kai og flytebrygge ved naustet. Bukta utenfor ble undersøkt for ålegras. 1

2 Hva er ålegras og ålegrasenger? Ålegras (Zostera marina) er en blomsterplante som lever permanent neddykket i sjøen. Der det er mye av den, danner den tette bestander som vi kaller ålegrasenger, se bildet nedenfor. Bladene er gjerne 0,5-1 cm brede, grønne og inntil en meter lange. Ålegrasenger dekker arealer fra noen få kvadratmeter til flere mål. Arten har ingen ting med tang og tare å gjøre, de er alger, nærmere bestemt brunalger, mens ålegras er en karplante («blomsterplante»). De fleste karplanter lever på land, men det finnes karplanter som lever helt eller delvis nedsenket i vann (ferskvann, saltvann eller brakkvann). Ålegras hører til denne gruppen. Det er en flerårig art, og både røtter og blad overvintrer. Der den vokser, er den derfor godt synlig også om vinteren. Den trives best på sandbunn eller andre finsedimentstrender, ofte i beskyttede viker, normalt på 1-3 meters dyp. Den er kjent fra mange steder i Fanafjorden. Velutviklet ålegraseng fra Troms. Foto: Fridtjof Moy, brukt med tillatelse fra fotografen. Hvorfor er ålegras og ålegrasenger viktige? Ålegras er en del av det biologiske mangfoldet i Norge, og arten har en viktig rolle i det marine økosystemet. Ålegrasenger har en bølgedempende funksjon, og de motvirker stranderosjon og er viktig for kystsikring. På 1930-tallet ble ålegras-forekomstene på begge sider av Nord-Atlanteren rammet av en sykdom som slo ut store deler av bestandene både i Europa og i Nord-Amerika. Mange steder forårsaket dette omfattende kysterosjon, slik at store landarealer forsvant på sjøen. Dette skjedde også i Hordaland, og sporene er godt synlige den dag i dag. I tiårene etter at sykdommen rammet tok ålegrasengene seg opp igjen, og kysterosjonen som skyltes artens tilbakegang har avtatt. 2

3 Ålegrasengene er viktige for mange andre marine organismer. De er bl.a. oppvekstmiljø for reker, torskeyngel og andre arter. De to nevnte har som kjent en stor økonomisk betydning, men ålegrasengene er også viktige for mange andre arter med betydning for artsmangfold og funksjon i det marine økosystemet. Alt dette gjør ålegras til en viktig art i seg selv, men den utfører også mange viktige såkalte økosystemtjenester, dvs. at den har funksjoner som er nyttige for oss mennesker, funksjoner som den ivaretar helt gratis, bare systemet får anledning til å virke noenlunde upåvirket. En av disse er at ålegrasenger kan rense forurensede sjøområder; de tar opp nitrater og fosfater og omdanner/uskadeliggjør overskudd av slike til friskt og grønt plantemateriale, i dette tilfellet ålegrasenger. Velutviklede ålegrasenger har også kapasitet til å binde store mengder karbon, og de bidrar dermed til å forbedre klimaet på jorda. Ålegrasenger som utvalgt naturtype Ålegras er en art som finnes langs store deler av norskekysten. Den er ikke rødlistet. Ålegrasenger, den naturtypen som er dominert av ålegras, er derimot foreslått som en utvalgt naturtype. Det er Miljøverndepartementet som har foreslått dette, og forslaget er nå på høring. Utvalgte naturtyper er et av de nye virkemidlene i naturmangfoldloven og den nye plan- og bygningsloven. Foreløpig er det bare fem naturtyper i Norge som har fått status som utvalgte, så dette er en eksklusiv status. Et hovedformål er å ta vare på natur i ikke-vernede områder. Det skal tas særlige hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstens økologiske tilstand unngås. Sektormyndighetene og kommunene har ansvar for å påse at utvalgte naturtyper vernes gjennom planer og vedtak de utformer. Foreløpig har ikke ålegrasenger status som utvalgt naturtype, men departementet har som nevnt foreslått å gi naturtypen slik status. Befaringen i Djupevika hva ble funnet? Før befaringen sjekket jeg nyere flybilder i god oppløsning og så at de strendene som ikke er forbygd rundt bukta stort sett er bratte med fast fjell eller stein. Det meste av Porsevika-Djupevika har dypt vann, med unntak av et grunnere parti midt i. Det grunne partiet er godt synlig på vedlagte flybilde, se s. 4. Fra flybildetolkningen regnet jeg med at det var liten sjanse for å finne ålegras på dypt vann (dvs. i det meste av bukta), og feltbefaringen viste at dette stemte. Jeg var imidlertid mer spent på det grunne partiet midt i bukta, men heller ikke her var det ålegras. Etter å ha sjekket bukta fra båt, gjorde jeg tilsvarende for områdene i sjøen nærmest der Terje Jacobsen ønsker å bygge kai og flytebrygge. Heller ikke her ble det funnet ålegras. Sjøbunnen i det aktuelle området består av stein og grus, og dette er en sedimenttype som ikke er gunstig for ålegras. Til slutt gikk jeg i land for å sjekke om det kunne være blad eller skudd av ålegras å finne i tangvollen. Tangvoller dannes ved øvre flogrense, av løsrevete deler av tang og andre planter som skylles i land. De gir en god indikasjon på hva som vokser i sjøområdene utenfor. Tangvollen var dominert av løsrevne rester av ordinære tangarter som blæretang, grisetang og sagtang, arter som er tallrike langs hele kysten. I tillegg ble det funnet to løse blader av ålegras. De må ha drevet i land fra andre deler av Fanafjorden. 3

4 Flybilde over Djupevika. Jacobsens naust er bygget etter at bildet ble tatt, til høyre for de tre naustene i høyre del av bildet. Det ble ikke funnet ålegras i dette området eller tilgrensende deler. 4

5 Konklusjon Sjøområdene like utenfor den planlagte kaien og flytebrygga ble undersøkt fra båt, men det var ingen ålegras der. Det ble heller ikke funnet ålegras ute i bukta. Det skyldes nok to forhold, både at det meste av bukta er for dyp til at ålegras kan trives, og at bunnen ikke er av den type som ålegras foretrekker. I tangvollsonen på land ble det funnet to løse blader av ålegras, men disse må komme fra helt andre steder i Fanafjorden. Hadde det vært ålegras i Djupevika, hadde jeg sett den. Konklusjonen er at det ikke vokser ålegras ved den kaien og flytebrygga Terje Jacobsen søker om å få bygge, heller ikke i bukta utenfor. 5