Historien rundt råfiskloven [ side 4 ] Mat i farten [ side 16 ] Vi må bruke, men ikke forbruke [ side 22 ] Studenter i fiskeri og havbruk [ side 43 ]

Transkript

1 NUMMER Historien rundt råfiskloven [ side 4 ] Mat i farten [ side 16 ] Vi må bruke, men ikke forbruke [ side 22 ] Studenter i fiskeri og havbruk [ side 43 ]

2

3 [ LEDER ] Norsk Sjømat gis ut av Norske Sjømatbedrifters Landsforening. Redaktør: Håvard Y. Jørgensen Trondheim: Telefon Telefax Mobil Adresse: Pb. 639 Sentrum, 7406 Trondheim norsk.sjomat@nsl.no Redaksjonsråd: Jurgen Meinert Frode Kvamstad Kari Merete Griegel Kristin Lauritzsen Kristin Sæther Svein Reppe Annonsesalg: Kathrine Schjetne Telefon Mobil Web: Abonnementspris: kr. 390,- pr. år Abonnementet løper til det sies opp Forsidefoto: Hummeregg Tora Bardal, NTNU Grafisk design: Britt-Inger Håpnes Trykk: Trykkpartner Grytting AS ISSN NSL Bladet er trykket på miljøpapir. Teknologiutvikling som kan utradere det norske oppdrettseventyret For noe tid tilbake hadde jeg gleden av å være tilstede under en demonstrasjon av fremtidens havmerder. Demonstrasjonen var isenesatt av SINTEF, og mer eller mindre intelligente merder langt til havs så både interessant og teknologisk vakkert ut. Fantastisk hva man kan få til med teknikk og nytenking! Jeg ble nok litt blendet av det sterke lyset fra videokanonen, for i etterkant av presentasjonen har jeg gjort meg opp noen nye tanker. Norge sitt lakseoppdrettseventyr kan kort fortalt forankres i fire punkter. 1. En langstrakt, og tross alt, skjermet skjærgård. 2. Klima. Ikke for varmt eller kaldt, og isfritt. 3. God infrastruktur. 4. Mennesker med kunnskap om hav og fisk Kombinasjonen av disse fire områdene er svært sjelden, og gjør Norge i dag til et unikt land for produksjon av Atlantisk Laks. En leder skal som kjent være forholdsvis kort, så jeg hopper rett til poenget: Intelligente havmerder vil kunne slå beina under hele den etablerte oppdrettsnæringen i Norge. De nevnte merdene vil åpne for produksjon av laks i helt nye deler av verden, og dermed i helt nytt omfang. I dag leverer Norge omtrent 50% - 60% av verdens lakseproduksjon, med utvikling av gode havmerder er det ingen grunn til å tro at det vil vare. Når de intelligente merdene er et faktum vil det eneste kravet man har for å produsere Atlantisk Laks være havtemperatur og inngangspenger. Tar man en titt på kartet forstår man fort at det vil være svært mange andre områder enn Norge som har det som trengs i så måte. 65 nye konsesjoner i 2009 og 5% økning i MTB i 2010 er rett utvikling; vi møter økt etterspørsel med mer laks. Men hva skjer norsk kystbasert oppdrettsnæring hvis man om 20 år produserer 2 millioner tonn laks i havmerder utenfor Sør Afrika? NSL ønsker kystnær oppdrett og teknologiutvikling som øker vår nasjonale konkurranseevne. Visjoner om teknologiutvikling som fratar oss våre geografiske fortrinn og truer eksistensen til en hel kystnæring, bør begraves så fort som overhode mulig. Offentlige midler må brukes for å sikre norske interesser, alle må være sitt ansvar bevisst. [ innhold ] Fangstdato viktigere enn pris! 10 Bra for miljøet om fisken tok toget 12 Håp i Havet Hva smaker Norge? Matkulturdagen Hofseth International en kraftfull nykommer 24 Avliving og kvalitet av fisk 26 Betydningen av ordvalg i sensorisk bedømmelse 28 Ferskfisk og mikrobiologisk kvalitet 30 Forskning og utvikling med engasjement fra næringen 34 Mosjon styrker laksens ryggrad 37 Om maktkamp, spådom, fiskerimonopol og milliarder 39 Fiskeri og havbruk i grunnskolen 40 Smakebiter fra WEFTA/TAFT 2009 konferansen i Danmark 46 Oppdrettslaks i merd en økonomisk suksess utenfor en miljøtrussel? 52 SINTEF MRB AS 54 Trepaller fra Nord-Sverige 56 norsk sjømat

4 4 norsk sjømat

5 [ ] tekst: Jürgen Meinert Om Øyværet som skulle gå under, historien rundt råfiskloven Denne artikkelen handler om råfiskloven. Om lovens betydning for fiskerinæringen i Norge, og om lovens betydning for fiskeren før og nå. Fordi Norge aldri eksisterte alene, men alltid var en del av samfunnsforholdene ute i Europa, vil artikkelen også omhandle noen historiske tilbakeblikk. Tiden mellom to verdenskriger var en epoke i norsk fiskeri, det ble mulig for fiskeren å organisere seg, vi fikk råfiskloven og krigene forandret på de næringspolitiske forhold. Dette var faktorer som bestemte eksport av norsk fisk, men de grep også inn i fiskerens liv og bestemte for hva slags liv han skulle ha. I årene 1914 til 1918 herjet første verdenskrig på kontinentet. Krigen skapte stor etterspørsel etter fisk og dermed høykonjunktur i Norge. Samtidig opplevde man et sammenbrudd i de tradisjonelle handelsmønstrene. Mens England og Tyskland kjempet for å sikre seg kontroll over den norske fisken av krigsøkonomiske årsaker, falt salget til de latinske landene i sør nesten bort. Vi mistet kontinuitet til markedene i Syd-Europa og da freden kom hadde eksportørene vanskeligheter med igjen å få innpass hos tidligere kunder. Importvern og Proteksjonisme Første verdenskrig viste hvor viktig det var for alle land å sikre seg at befolkningen fikk tilstrekkelig forsyninger med mat. Etter 1918 medførte at ulike lands regjeringer ønsket å gjøre seg mindre avhengig av tilførsler utenfra. Det fikk konsekvenser for den norske eksporten av fisk fordi en proteksjonistisk ånd rådet i importlandene. Ved diverse stimuleringstiltak søkte landene i Europa å øke den innenlandske produksjonen, både av fisk og andre fødevarer. Samtidig ble forskjellige importhindrende mekanismer iverksatt. Dels skyldtes markedsvanskelighetene ustabile valutaforhold og Norsk eksport møtte stigende konkurranse fra flere hold. Innenfor handel med torsk, ble islendingenes klippfisk en utfordrer. Den tradisjonsrike pomorhandelen med Russland som ga kystbefolkningen i Nord-Norge mel og andre varer i bytte mot sommerfisken kom også til opphør. Første verdenskrig og revolusjonen i 1917 førte til at det russiske markedet falt bort. Fisk og Alkohol Ulike faktorer ute i verden skapte betydelige problemer for norsk fiskeeksport fra 1920 og framover. Norge fikk utenrikspolitiske vansker fordi de bestrebet seg på å opprettholde nøytraliteten overfor de krigførende parter under første verdenskrig. Videre bidro interne norske politiske og handelsmessige forhold til å forsterke en krise. Et eksempel på dette er alkoholpolitikken. I 1919 ble det etter folkeavstemming vedtatt å opprettholde krigstidas midlertidige forbud mot brennevin og hetvin. Reaksjonene fra vinland som Frankrike, Spania og Italia uteble ikke. Svaret var tollbarrierer og andre handelshindringer overfor norske varer, noe som blant annet gikk hardt utover den norske klippfiskeksporten. Handelskonflikten med vinlandene ble forholdsvis kortvarig, men likevel hadde den konsekvenser for fiskeriene fordi forbudspolitikken kom på toppen av alle andre vanskeligheter næringen hadde å stri med. Fisk eller sult! Tross alle problemer med markedet steg fangstkvantum og fordoblet seg i mellomkrigsårene. Grunnen til dette er ikke etterspørselen etter fisk, men det faktum at mange av dem som mistet jobben på land forsøkte seg i fiskeyrke. Situasjonen for mange fiskerne ble så dårlig at det offent- norsk sjømat

6 lige måtte ordne med fribilletter etter endt sesong. Lofotsesongen i 1936 kan stå som et illustrerende eksempel. Ifølge oppsynssjefen var 2961 fiskerne hjemsendt på statens bekostning dette året, mens 3657 hadde fått bidrag til proviant på hjemturen (Lofotposten i 1936) en annen tid Det var spådd fra gammal tid at Øyværet skulle gå under, slik begynner romanen Mennesket og maktene av Olav Duun og verden var igjen duket for store forandringer. Tyskland fester sitt klamme nasjonalsosialistiske grep om folket. Orson Wells lager radiohørespillet War of the Worlds som skaper panikk i USA. Time Magazine kårer Adolf Hitler til Man of the Year. Stormakten England satser på damplokomotiv og i øst jobber Stalin med å rydde gamle og nye statsfiender av veien. Raafiskloven blir vedtatt Fiskerinæringen fikk Raafiskloven vedtatt sommeren Den ga regulerende bestemmelser for all råfisk og ble av stor betydning for næringen. Den ga hjemmel for regulering av førstehåndspriser på sild, fisk og skalldyr, og åpnet for at fiskerne skulle kunne danne ulike fiskesalgslag. Norges Råfisklag, Norges Makrellag, Norges Levendefisklag og Håbrandfiskernes Forening ble dannet. I Ålesund fantes det allerede Storsildlaget, et lag som ble etablert i 1928 med omsetning av sild nord for Stad. Råfiskloven representerte et tidsskille i det fiskerne nå fikk medbestemmelsesrett over fisken sin. Gjennom tidene var det aldri et problem å få fisken opp av havet, problemet var å få solgt den til priser som kunne gi levebrød. Hva en skulle få betalt for fisken var alltid forbundet med usikkerhet, en usikkerhet som dreide seg mest om kontroll med egen økonomi. Kamp om eksportmonopol Helt i starten satte Norges Råfisklag inn et kraftig press for å sikre seg også rettigheten til å drive tilvirkning og eksport. Nord Norges Tilvirkerlag, som ble dannet i 1937 var den tids industriorganisasjon og kjempet iherdig imot. Når det gjelder retten til eksport lykkes Tilvirkerlaget med sin innsats. Raafiskloven med minstepriser til fiskerne skapte selvfølgelig ikke en bedre markedssituasjon, men flyttet problemene over datidens industri. Statens virkemiddel mot krisen var overtagelsen av lagerbeholdning og finansiering, ikke forandring av utformingen av den nye råfiskloven. Som en illustrasjon for at ikke bare fiskerne slet kan vi sitere, Tilvirkerlaget ordlyd fra 1939: Ved nærmere og detaljert gjennomgåelse av råfiskordningens praktiske utfordring er vi blitt bestyrket i den oppfatning at råfisklovens anvendelse på omsetning av torskefisk ikke løser noen del av krisen og vanskelighetene i fiskerinæringen, En må derfor tilråde at den nuværende støtteeordning bibeholdes også for kommende sesong,med slike forandringer som krisestuasjonen foranlediger,særlig med statens plikt til overtagelse av de gamle beholdninger og finansering av den nye produksjon konkret kan fastslåes. Tiden var ikke moden for en prinsippdebatt og okkupasjonsårene nærmet seg rask. Under krigen kom det nye ordninger for fiskeriet, både ved kjøp og videresalg, mens råfiskloven ble ikke rørt. Etter andre verdenskrig ble det tatt ut tiltale mot Råfisklaget og Johannes Overå for å ha gitt rettsstridig økonomisk bistand til fienden. Den årlige eksporten til det krigførende Tyskland kom opp til tonn (hvitfisk, sild, brisling og makrell), per år. I 1938 var ferskfiskeksporten på tonn. Men et samlet press fra fiskere og politikere resulterte i at saken ble henlagt, selv om direktør Overå ble idømt en bot på kroner. I 1951 kom de siste forandringer og tilpassninger av råfiskloven som næringen kjenner det i dag. Råfisklovens Monopol Råfiskloven er laget slik at fiskerne sikres best mulige priser. Omsetningssystemet for fisk fra fisker til kjøper er ikke blitt forandret siden Loven gir fiskernes salgslag vide fullmakter til å fastsette minstepriser, salgsvilkår, fangstregulering og dirigering av fangstene. Uansett hvor fisken er fanget, er det forbudt å omsette råfisk eller avledete produkter, dersom fisken ikke i første omsetningsledd er omsatt gjennom eller med godkjenning av en salgsorganisasjon. Det fastsatte regelverket gir i realiteten salgslagene en enerett til å fastsette vilkår, herunder minstepriser, for førstehåndsomsetningen. Både fastsettelse av minstepris for den enkelte art og kontroll av at prisbestemmelsene overholdes, inngår i fullmakten til salgslagene etter råfiskloven. Nåtid: I dag er iskenæringen en nøye lovregulert næring. Norges Råfisklag er et av seks fiskesalgslag som i medhold av råfiskloven organiserer førstehåndsomsetning av fisk i Norge. Målsettingen er å omsette fisk og sjømat til gode og stabile priser. Like konkurranseforhold blant fiskerne og blant fiskeindustribedriftene er en hovedmålsetting. Fastsettelse av minstepris skjer i vår tid etter konsultasjoner mellom salgslaget og representanter for industrien. Dersom 6 norsk sjømat

7 partene ikke blir enige, fastsetter salgslaget ensidig minstepris. Etter initiativ fra Fiskeriog kystdepartementet gjelder for tiden en toårig prøveordning med mekling, dersom partene ikke blir enige om minsteprisene (les også artikkel om spådom på side 39). Ordningen er nedfelt i en enighet mellom fiskesalgslagene, FHL, Norges Sildesalgslag og Norges Fiskarlag. Ved uenighet vil salgslaget fastsette minsteprisene. Fiskeri- og kystdepartementet sender hvert annet år en melding til Stortinget om praktiseringen av råfiskloven og går der gjennom ulike spørsmål som har vært oppe foregående år. Moxsnessutvalget Gjennom årene har myndighetene fra tid til annen berørt minsteprisordningen i andre meldinger om fiskerinæringen og i proposisjoner til Stortinget. I fant det sted en mer inngående drøfting av minsteprisordningen. Dette var i forbindelse med innstillingen fra det såkalte Moxnessutvalget som var blitt satt ned for å gjennomgå rammevilkårene for foredlingsindustrien. Utvalgets representanter fra fiskeindustrien hadde anbefalt at salgslagenes adgang til å fastsette minstepriser skulle oppheves. Fiskernes representanter gikk i mot. Fiskeindustriens representanter anførte i innstillingen at:.. råfiskloven må tilpasses dagens situasjon. Målsettingen må være at prisen på fersk fisk blir fastsatt etter forhandlinger mellom likeverdige parter... det er ikke i tråd med det som gjør seg gjeldende på andre områder i samfunnet at fiskerne som eier av sitt produkt suverent skal kunne fastsette prisen med loven i hånd. Grovt sett kan man si at det står like mye bak av kapital og arbeid på land som på sjøen. Det vil derfor være et tidsmessig syn å hevde at sjø og land utfører hver sin del av den samlede aktivitet i næringen og at partene er gjensidig avhengig av hverandre. Det virker i dag urimelig at den ene parten skal ha en monopolstilling vis-à-vis den andre. I økonomisk sammenheng er det ikke lenger tale om en sterk og en svak part, slik det kunne være da råfiskloven ble vedtatt. Tiden er etter disse medlemmenes oppfatning inne til å endre råfiskloven i takt med samfunnsutviklingen. Fiskernes representanter i utvalget mente ordningen var tilfredsstillende. De anførte at hvis det ble fastsatt en pris som markedet ikke kunne dekke, så ville det ikke minst gå utover fiskerne og de konkluderte med at: Selve systemet har derfor innebygd i seg at det opptres med ansvar. I sin oppfølging av innstillingen fra Moxnessutvalget viste Fiskeridepartementet (arbeiderpartiregjering) til at det var blant salgslagenes viktigste oppgaver å fastsette minstepriser og departementet gikk uten nærmere drøftelse inn for at salgslagenes adgang til å fastsette minstepriser ble opprettholdt. Men departementet anførte: Det er imidlertid viktig at minsteprisen reelt avspeiler et minsteprisnivå i markedet. Heller ikke borgerlige regjeringer har lagt opp til endringer av fullmakten til salgslagene når det gjelder fastsetting av minstepriser. Men Bondevikregjeringen (fiskeriminister Peter Angelsen) ga uttrykk for en litt nyansert vurdering av saken. Den uttalte således i sin perspektivmelding for fiskerinæringen: Regjeringen ser betydningen av et velfungerende førstehåndsmarked for omsetning av fisk for å sikre en konkurransedyktig fiskeindustri. Råfiskloven legger de overordnede rammene for et slikt marked. Salgslagene har i medhold av loven kompetanse til å fastsette minstepris ut fra en markedsvurdering. Minsteprisene bidrar til stabilitet og til at bunnen ikke faller ut av markedet når det er stort utbud av fisk. Det er viktig at prisnivået gjenspeiler markedsprisen. Prisene fastsettes for lang tid om gangen, og systemet kan derfor være lite fleksibelt i forhold til fluktuasjoner i markedet. Samtidig krever den stabiliserende virkningen på råfiskmarkedet som minsteprissystemet gir, og som hele næringen nyter godt av, at prisene ikke svinger for mye og for ofte. Det er vanskelig å fastsette riktig pris for råstoff til fryseindustrien når produktene skal omsettes i et globalt marked med hard priskonkurranse. Minsteprisen er den samme uansett anvendelse av råstoffet. Produkter i konvensjonell sektor har generelt gitt høyere pris for sluttproduktet enn i fryseindustrien. Dermed har konvensjonell sektor oppnådd lønnsom drift med et annet prisnivå enn fryseindustrien i mange tilfeller har kunnet. Det kan være problematisk at minsteprissystemet ikke er fleksibelt i forhold til industriens betalingsdyktighet overfor ulike anvendelser. Det er imidlertid vanlig at fangster omsettes til priser over minstepris. Som det ses, påpekte høyreregjeringen betydningen av at prisnivået gjenspeilte markedsprisen. Det ble videre understreket at fordi minsteprisene ble fastsatt for lang tid om gangen, kunne det være lite fleksibelt ved prisendringer i markedet. Men regjeringen gjorde ikke noe for å endre ordningen. Råfisklovens fremtid Det er ikke noe som tilsier at det er politisk stemning for oppheving av råfiskloven i dag. Ordningen med salgslag oppleves som verdifull fordi salgslagene har mange nyttefunksjoner, ikke minst innenfor ressursforvaltningen. De foretar den løpende kvoteavregning av fiskebestandene og garanterer fiskerne oppgjør. Kan det i dag likevel finnes grunner for at det ikke lenger er tilfredsstillende at norsk sjømat

8 salgslagene fastsetter minstepriser? Er fiskeren fortsatt en svak part som tilsier at fiskesalgslagene ensidig skal fastsette prisene? Før måtte fiskeren drive sprengfiske for å sikre seg inntekt før fisket ble stoppet, noe som kunne medføre uheldige prisforhold. Sånn er det ikke lenger. Nå har fiskeren årskvoter som kan fiskes når han finner det mest hensiktsmessig. Salgslaget har også mulighet for å påvirke markedsprisene ved å pålegge stans eller begrensninger i fisket. En fast minstepris virker forstyrrende på omsetningen av fisk fordi markedsforholdene endrer seg hyppig. Når minsteprisene ikke er i takt med markedet, vil de heller ikke bli oppfattet som riktige. Med dagens data og teleteknologi kan partene til enhver tid skaffe seg oversikt over tilbud og etterspørsel i markedet. De vil selv kunne foreta optimale prisvurderinger, mens salgslagene fortsatt kan bistå fiskerne med omsetningen, selv om de ikke har adgang til å fastsette minstepriser. Råfiskloven ble innført av en sosialistisk arbeiderpartiregjering med inspirasjon fra Moskva, et helt annet parti enn dagens sentrumsorienterte Arbeiderparti. Den var helt avgjørende for utviklingen av norsk fiskerinæring og har stått fjellstøtt på Stortinget under samtlige regjeringer siden Ved hjelp av salgslagene og Norges Råfisklag har loven vært med på å styre samfunnsutviklingen langs kysten. Den har vært bestemmende for hvem som skulle få kjøpe fisk og hvor mottaksanleggene skulle ligge. Salgslagene har hele tiden kunnet medvirke til hva som skulle produseres ved hjelp av pristilskudd og differensierte priser. Tilbud og Etterspørseler et av grunnprinsipper som regulerer pris på varer. Ingen ville på alvor foreslår en nasjonal minstepris på olje og gass. Under finanskrisen i år falt markedet for fisk helt sammen. Industrien hadde kjøpt fisk til for høye, lovbestemte minstepriser og satt igjen med store tap. Råfiskloven fikk står urørt. På andre områder i samfunnet ser vi det motsatte skjer. Når bankvesenet kollapset i Norge var det naturlig å se på kredittlovgivningen. Når helsevesenet og utdanningssystemet ikke fungerer, vedtas reformer og nye lover trer i kraft. Få våger å stille spørsmål ved råfisklovens minsteprisregime, og ingen tør å gjennomføre en forandring. Det blir stadig færre aktive fiskere i landet. Flere av fiskeressursene er samlet på færre hender. Fiskerne er ikke lenger en maktesløs gruppe. De fleste yrkesfiskere lever godt som kvoteeiere eller redere fordi de sitter på eksklusive og svært verdifulle rettigheter. Allmenningen som var åpen for alle i 1938 er lukket og låst for lenge siden. Fiskeeksportørenes kortvarige, sterke monopolorganisasjoner som var en trussel for fiskeren i første halvdel av forrige århundre, er også historie. Råfiskloven ble til i en tid da fiskeren var utsatt og kunne anses som den svake part i handelen. Bildet av en stakkars fisker som står med lua i handa var da også skapt i mellomkrigsårene. Selvbevisstheten som fulgte med å ikke være prisgitt andre i økonomisk henseende, finner vi i historien fra tredvetallet om fiskeren som kom inn i sparebanken med lua godt plantet på hodet. Bankmannen bak skranken gjør fiskeren oppmerksom på dette, hvorpå fiskeren svarer: Jeg skal ikke låne penger, jeg skal sette inn. Kilder: På første hånd, Pål Christensen Gjennom kamp til seier, Freder Fredriksen Ferskfiskens Historie, Rolf W. Larsen Bilder fra Frøya historielag og Fiskebåtredernes Forbund Wikipedia 8 norsk sjømat

9 prosessutstyr til næringsmiddelindustrien Formeutstyr, panerings- og stekelinjer Kverner Blandere Emulgeringsmaskiner Komplette prosesslinjer Løftere Transportører Pressetårn Røke- og kokeanlegg Intensivkjølere Slicere Sager Vekter og prismerkere Pølsestoppere Opphengere Sveisemaskiner for tarmer Kombidampere Ismaskiner Sene- og benseparatorer Utstyr for mykseparering slitedeler Forskjærere, kniver og hullskiver, for alle typer kverner. ØVRIG UTSTYR Hakkere Terningkuttere Vakumpakkemaskiner Trommelmaskiner Rustfrie båndsager Bakkevaskere Skinnemaskiner Kotelettkuttere Trykkluftkniver Kniver, revisita, m.m. CORNELIUSSEN-MYHRVOLD INDUSTRI AS FRYSJAVEIEN 33, 0884 OSLO TLF FAX norsk sjømat

10 [ ] Av Bjørg Helen Nøstvold, Nofima marked Fangstdato viktigere enn pris! Den forrige regjeringen hadde som mål å få mer fersk fisk ut til folket. Fra januar 2010 skal fersk fisk stemples med fangst- eller slaktedato. Dette skal gi folk kontroll med hvor gammel fisken egentlig er og dermed øke sjømatskonsumet i Norge. Vi lurte på hvor viktig fangstdato vil bli i forhold til pris og holdbarhetsdato og om denne informasjonen vil være med på å få nordmenn til å spise mer fisk? Som en del av NSL sin store ferskfisk undersøkelse ønsket vi å se på hvor viktig fangst dato er i forhold til pris og holdbarhetsdato når forbrukere skal kjøpe fersk fisk i butikk. Undersøkelsen er finansiert av FHF. Nofima marked gjennomførte i den forbindelse en analyse som får fram hvilke faktorer som spiller størst rolle ved valg av fersk fisk. Metoden heter conjoint analyse og går kort sagt ut på å presentere en situasjon hvor fersk torskefilet skal kjøpes basert på, i dette tilfellet, 3 forskjellige faktorer, pris, holdbarhet og fangstdato. 370 personer var med på undersøkelsen, fordelt på Tromsø, Stavanger og Hamar. Vi delte også undersøkelsen i to hvor vi ga halvparten beskjed om at de handlet hos en fiskehandler og andre halvparten fikk beskjed om at de var i ferskfiskdisken i et supermarked. Holdbarhet, pris og fangstdato Holdbarhetsdato er viktig fordi noen kjøper mat for en lengre periode i slengen og andre igjen vil være sikker på at de holder seg innenfor en hvis sikkerhetsmargin, de spiser for eksempel aldri mat som går ut av dato om 3 dager. Vi brukte en holdbarhetsdato på 2 og 5 dager fram i tid. Pris er alltid en relevant faktor for de fleste av oss. Fersk fisk har et rykte på seg for å være dyr og vi tok derfor med billig, medium og høyt priset fisk i undersøkelsen. Prisene ble også justert for å tilpasses prisbildet i de tre byene. Som fangstdato ble det brukt 3 og 9 dager siden fangst. Fangstdatoene er valgt på basis av hvor mange dagers fisk folk tror de kjøper og hvor mange dager fisken faktisk kan være uten at dette trenger ha noen betydning for kvaliteten. Folk sorterte denne fiktive torskefileten fra den de helst ville kjøpt til den de minst ville kjøpt. Pris vanligvis viktigst men ikke denne gang Resultatet var overraskende. Prisen er vanligvis den viktigste faktoren i slike analyser. Særlig når man setter opp mot hverandre dyre og billige produkter. Men i dette tilfellet viste fangstdato seg å være den aller viktigste faktoren. Om man antar at avgjørelsen 100 % er basert på disse tre faktorene, vil pris stå for 37 % av avgjørelsen, holdbarhet vil telle 21 % og fangstdato vil telle hele 42 %. Med andre ord er fangstdatoen avgjørende for hvilken fisk som kjøpes. Analysen viser også at forskjellen mellom hvor gjerne folk vil ha en fisk fanget for 3 dager siden og en fanget for 9 dager siden, er meget stor. Folk vil absolutt ikke ha fisken som var 9 dager gammel. Importance Values Fangstdato 42.5 Holdbarhetsdato 21 Pris 36,5 Averaged Importance Score Samme resultat over hele landet Det ser generelt ikke ut til å spille noen rolle om fisken er kjøpt hos fiskehandler eller i supermarked. Men deler man opp de forskjellige byene, kan det se ut til at det er noen små forskjeller. Tromsøfolket ser ut til å la fangstdato spille en enda større 10 norsk sjømat

11 rolle om fisken kjøpes i et supermarked. I Stavanger ser vi det motsatte, at fangstdato ville spille en større rolle ved kjøp av fisk hos en fiskehandler. Dette kan skyldes at de tre store fiskehandlerne i og rundt Tromsø generelt har stor tillitt blant folk, uten at vi kan bevise dette i denne omgangen. En annen interessant ting er at folk synes å være litt skeptiske til en holdbarhet på 5 dager. Vanligvis vil en lang holdbarhetsdato telle positivt, mens her viser folk en negativ preferanse for en holdbarhet på 5 dager. Dette kan igjen understreke at man ikke har tro på at fisk er holdbar så lenge som 5 dager og er skeptiske til en så lang holdbarhetsdato. Dette kan være en sunn skepsis, i og med at temperaturen i ett vanlig kjøleskap ikke er optimal for lagring av fisk. Fire forskjellige grupperinger I disse dataene skiller det seg ut fire grupper som vektlegger faktorene ulikt. Den største gruppen, på over 50 % av de som var med på undersøkelsen, synes fangstdato er den absolutt viktigste faktoren, men pris spiller også en rolle i deres valg av fisk. Denne gruppen har overvekt av personer som har ansvar for matlagingen i hjemmet, har gjennomsnittlig flere barn, er mellom 40 og 60 år og ofte med høyere utdanning. Disse spiser fersk fisk 2-3 ganger i måneden. Den nest største gruppen på 20 % av forsøkspersonene syntes pris var den viktigste faktoren. Både fangstdato og holdbarhetsdato var tilnærmet likegyldig for deres valg av fisk. Denne gruppen innholdt en større andel unge folk med lav inntekt, som spiser fersk fisk gjennomsnittlig en gang i måneden og med lite ansvar for matlagingen i hjemmet. Den tredje gruppen er nesten like stor med 19 % av respondentene. For disse er fangstdato viktigst, men de bryr seg også om pris og ønsker i motsetning til de andre lang holdbarhetsdato. Disse har høy utdanning, lite ansvar for matlaging, spiser fisk ett par ganger i måneden og har få eller ingen barn. Den fjerde og siste gruppen på 10 % skiller seg fra de andre ved at de foretrekker den dyreste fisken. De er også opptatt av fangstdato mens holdbarheten spiller liten rolle. At de foretrekker den dyreste fisken kan være at de bruker pris som et tegn på god kvalitet. Denne gruppen ser ut til å ha en noe høyere andel folk med lav utdanning, ikke hjemmeboende barn og høyere gjennomsnittsalder (60+). Denne gruppen spiser oftest fersk fisk, flere mer enn 3 ganger i uka. Målet er å få folk til å spise mer fisk De som spiser fisk ofte og er villlige til å betale for fisk er mest opptatt av fangstdato. Spørsmålet blir da hva de vil gjøre hvis det ikke er noen fisk som er under 5 dager? Vil de la være å kjøpe fisk, kjøpe frossenfisk eller vil man akseptere en eldre fisk enn det man i utgangspunktet ville ha akseptert? Hvilke konsekvenser vil dette få for fiskekonsumet og det norske folks forhold til fersk fisk? Dette får vi vite i januar norsk sjømat

12 [ ] AV TERJE A. MATHISEN OG GISLE SOLVOLL Siden ingen har det så travelt som en død laks, er det svært viktig med hurtig transport fra slakteriene til kundene, fastslår artikkelforfatterne. Foto: Svein Reppe. 75 vogntog daglig med fersk laks og ørret til utlandet: Bra for miljøet om fisken tok toget Dersom all fersk oppdrettsfisk som eksporteres fra Norge først ble sendt med tog til Alnabruterminalen i Oslo for omlasting til bil, kunne det hentes ut betydelige miljøgevinster, viser en fersk SIB-rapport fra Handelshøgskolen i Bodø. Men hvis fisken først er på toget, vil fiskeeksportørene helst ikke laste om før den er kommet til sentrale terminaler i Europa, og det byr på betydelige utfordringer. Oppdrettsnæringen i Norge har store og voksende produksjonsvolum. Nesten 90 % av hovedproduktet, laks og ørret, selges til kunder i Europa. Siden ingen har det så travelt som en død laks, er det svært viktig med hurtig transport fra slakteriene til kundene. I dag sendes det ikke fersk fisk med tog ut av Norge. Myndighetene ønsker at mer gods kan overføres fra veg til sjø eller bane. Hva skal til for at mer fersk fisk kan fraktes med tog? Handelshøgskolen i Bodø og Transportutvikling AS i Narvik har undersøkt transportstrømmene for den oppdrettede ferske fisken som eksporteres fra Norge til Europa og analysert hva som skal til for at fisken i større grad skal kunne gå med jernbane (Mathisen m.fl., 2009). Analysene er basert på tollstatistikk for 2007, på intervjuer med slakterier, CargoNet og Jernbaneverket samt på spørreundersøkelser rettet mot oppdrettere og eksportører. Prosjektet er finansiert av Statens vegvesen, Norges forskningsråd (SMARTRANS) og Landsdelsutvalget. 75 vogntog daglig I 2007 ble det eksportert tonn fersk laks og ørret fra Norge. Dette innebærer at det daglig gikk ut 75 fullastede vogntog (19 tonn netto fisk per bil) fra slakteriene; 150 vogntogbevegelser når en tar hensyn til inntransporten. Transportstrømmene fra slakteri til grensepassering er vist i figur 1. De tre største oppdrettsfylkene var i 2007 Nordland, Sør-Trøndelag og Hordaland. Halvparten av volumet kom herfra. Strukturendringene i næringen gir seg blant annet utslag i oppbygging av større slakterienheter. Vogntog (inkl. bil/tilhenger på ferge) og fly stod for henholdsvis 71 % og 29 % av antall grensepasseringer. Siden flyfrakt har små volum per forsendelse, var fordelingen henholdsvis 92 % og 8 % når vi tar utgangspunkt i vekt. De største utpasseringsstedene for den ferske laksen og ørreten i 2007 var E6 Svinesund (63 %) og fly fra Gardermoen (8 %). Frankrike, Danmark og Russland mottok 42 % av fisken. Nesten 70 % av fisken gikk til et EU-land. I 2007 ble det ikke sendt fersk fisk med tog ut av Norge tonn fisk (tilsvarende 2100 vogntog) gikk dog med tog fra Narvik via Sverige (ARE) til Alnabru. Tilsvarende volum fra Bodø/Fauske (Nordlands- 12 norsk sjømat

13 banen) var tonn. På Bergensbanen gikk det omlag tonn mens det fra Stavanger ble sendt rundt tonn. Alle containerne ble omlastet på bil i Oslo. Bruk av tog Bruk av tog krever to ekstra terminaloperasjoner sammenholdt med biltransport, som kan gå direkte fra slakteri til leveringssted/ kunde. Ved grensekryssende togtransporter vil en også kunne stå overfor tekniske/ infrastrukturelle barrierer (eksempelvis manglende standardisering av terminaler, dårlig terminalkapasitet, ulik sporbredde og strømsystemer), operasjonelle/logistiske barrierer (f.eks. sporprioritet for persontog og krav om store volum begge veier) samt organisatoriske barrierer (standardisering av transportdokumentasjon, mange aktører og uklare ansvarsforhold). Sammenholdt med østvendte jernbanetransporter, er det mellom Norge og Vest-Europa små barrierer knyttet til transport på bane. Fra kysten av Norge er det flere jernbanealternativ. Terminaler med havn, på strekningen Narvik-Stavanger, finnes i Narvik (via Sverige), Bodø, Mo i Rana, Mosjøen, Trondheim/Brattøra, Åndalsnes, Bergen og Stavanger/Gandal. Det finnes to viktige jernbaneforbindelser for havbruksnæringen i Nord-Norge. Disse har utgangspunkt i Nordlandsbanens endepunkt i Bodø og Ofotbanens endepunkt i Narvik. CargoNet er aleneoperatør av fisketog/containertog fra Bodø (Nordlandsbanen) og Narvik (ARE). Med dagens transporttilbud med jernbane, eksisterer det ingen kapasitetsmessige begrensninger av betydning i forhold til å øke antall fiskecontainere betraktelig med dagens togtilbud. Både vogn- og lokomotivkapasiteten er tilfredsstillende, og kapasiteten forventes å øke. Havbruksnæringens vurderinger Eksportørene og slakteriene er generelt positive til bruk av tog ved fisketransporter. Selv om fraktprisen kun utgjør en del av de totale transportkostnadene, sier eksportørene at prisen er en viktig faktor for bruk av tog. I tillegg må transporttiden (tiden mellom lasteslutt og lossestart) bli kortere. Slakteriene fremhever spesielt at det må bli mulig å sette containere på toget i rimelig nærhet av slakteriene. For Figur 1: Transportstrømmer for eksportert fersk oppdrettet laks og ørret i de slakteriene som er avhengig av ferge, er fergekapasitet, fergefrekvenser og korrespondanse med godstog viktig. Mange av slakteriene ligger logistikkmessig usentralt til. Vegstandarden fra slakteriet til hovedveg er derfor viktig, uavhengig av om containeren skal kjøres til en togterminal eller helt fram til kunden med bil. Eksempelvis er rv714 svært viktig for oppdrettsclusteret på Hitra/Frøya, og beskaffenheten på denne vegen skaper daglig problemer for framkommeligheten til vogntogene, spesielt om vinteren. Eksportørene ønsker at det blir mulig å sende fiskecontainerne ikke kun til Alnabru for omlasting på bil, men helt ned til et sentralt omlastingssted på Kontinentet. Her er det Boulogne Sur Mer (Frankrike) og Padborg/Taulov (Danmark) som nevnes som aktuelle leveringssteder. Ideelt tidspunkt for togets ankomst til omlastingsterminal er tidlig på morgenen (mellom kl. 04:00 og kl. 08:00) alle hverdager. Toget kan bli mer slagkraftig Prisnivået for togtransport mellom en terminal i Nord-Norge og Alnabru er, isolert sett, lavere enn for en tilsvarende transport med bil. Siden bilen har åpen frekvens og det ikke er behov for omlasting mellom slakteri og leveringssted, taper toget ofte i konkurransen om lasten. Togets svakheter blir mindre viktig dersom biltransport relativt sett blir dyrere sammenlignet med en intermodal transportkjede. Dette kan skje dersom det blir lagt større avgifter på bruken av vegnettet gjennom implementeringen EUs grønn transport -pakke. I NTP legges det dessuten opp til å bedre togets rammebetingelser gjennom økte investeringer i mer dobbeltspor, flere og lengre krysningsspor samt CTC (fjernstyringsanlegg) på Nordlandsbanen. Miljømessig gevinst Økt frakt av fisk på tog vil gi en sam- norsk sjømat

14 funnsmessig gevinst gjennom reduserte eksterne kostnader ved transportvirksomheten (forurensning av miljøet, støy, ulykker, kødannelser m.m.). Dersom all laks og ørret som skal eksporteres sendes med tog fra nærmeste togterminal til Oslo, vil ca. 20 % av transportarbeidet fortsatt måtte skje med bil, p.g.a. tilknytningen fra slakteri til jernbaneterminal. Miljøeffektene blir likevel positive, da biltransportene reduseres betydelig og ved at større deler av transportarbeidet overføres til bane, som har en lavere ekstern kostnad per km enn vegtransport. Grove beregninger viser at nettoeffekten er en reduksjon i årlige eksterne kostnader på vel 110 mill. kr, eller om lag 42 %. Miljøgevinstene er sannsynligvis vesentlig større enn dette, siden det ikke tas hensyn til eksterne kostnader ved returtransporter samt at det med mer eksakte beregninger er mulig å miljøoptimalisere de enkelte transportruter. Kanskje tog til Kontinentet Ved et forpliktende samarbeid mellom fiskeeksportører/transportører på den ene siden og togtilbyder (primært CargoNet) på den andre siden, er det på kort sikt mulig til å frakte betydelig mer fersk oppdrettsfisk med jernbane til Oslo (Alnabru), da dagens togtilbud har ledig kapasitet. CargoNet har også kjøpt 500 nye dobbeltvogner med kapasitet til å frakte containere. En større utfordring er å kunne sende fisken med tog helt frem til et sentralt omlastingssted på Kontinentet. Dette skyldes hovedsakelig problemstillinger knyttet til returfrakt samt at de store transportørene har lagt opp til en bilbasert logistikk. Strukturendringene i næringen, som innebærer konsentrasjon på eiersiden og oppbygging av større slakterienheter, gjør det på sikt lettere å samle transportvolumer og derigjennom legge et godt grunnlag for økt bruk av jernbanefrakt. Referanser Mathisen, T. A., Nerdal, S., Solvoll, G., Jørgensen, F. og Hanssen, T.-E. S. (2009). Ferskfisktransporter fra Norge til Kontinentet. Transportstrømmer og utfordringer ved bruk av intermodale transportopplegg. SIB rapport 2/2009. Handelshøg-skolen i Bodø. Mathisen og Solvoll er henholdsvis seniorforsker og forskningsleder ved Handelshøgskolen i Bodø (HHB), Senter for Innovasjon og Bedriftsøkonomi (SIB AS). Etter at denne forskningsrapporten ble framlagt har Posten og Bring satt opp et Laksetog fra Oslo til Rotterdam. Toget har foreløpig bare en avgang i uken, men allerede fra 2010 planlegges det tre avganger ukentlig. Bra! 14 norsk sjømat

15 [ ] TEKST: Rebekka Ingilæ Anderssen. foto: Øystein Ingilæ, intrafish Håp i Havet 2010 Håp i havet er en konferanse som arrangeres av studentene ved Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi (BFE) og avholdes ved Norges Fiskerihøgskole. Konferansen ble arrangert for første gang i 2000 og har siden 2006 vært en årlig tradisjon. 4 av medlemmene i styret. Fra venstre Mads Martinsen, Rebekka Ingilæ Anderssen, Vegar Hendriksen og Snorre Edwardsen. Temaene for de tidligere konferansene har vært bla; Nyskapning (2002), Kvalitet (2004), Samarbeid (2007) og, Verdiskapning og bærekraftig utvikling (2009). Håp i Havet har vokst hvert år siden oppstart, og satte ny besøksrekord i Foredragsholdere i 2009 inkluderte Bjørn-Ronald Olsen (Cape Fish Group AS), Finn Bergesen jr. (NHO), Jan Trollvik (EFF), Geir Molvik (EWOS AS), Anne Cathrine Berger (Fiskeri og kystdepartementet), Knut Haagensen (Jangaard AS), Hans Mathias Thjømøe (BI), Rögnvaldur Hannesson (NHH) og Åge Hareide som holdt et strålende foredrag om motivasjon. Sterkt faglig innhold Håp i Havet 2010 ønsker å ha et sterkt faglig innhold med fokus på fiskeri, økonomi og marin- biovitenskap. I tillegg skal konferansen fungere som et bindeledd mellom studenter og næringsliv, noe som bare blir viktigere og viktigere i dagens samfunn. Etter en periode som i sterk grad har rystet verdensøkonomien, og har hatt stor betydning for den eksportorienterte fiskerinæringen i Norge, ser vi nå fremover. Årets konferanse har derfor fått temaet veien videre. Som alle andre konferanser så har også vi mål vi ønsker å oppnå. Vårt primære mål er å lage en best mulig konferanse for studenter, forskning og næringsliv. Med best mener vi ikke antall foredragsholdere, men heller kvaliteten på innhold, aktualitet og kommunikasjonsevne hos den enkelte foredragsholder, samt interaksjonsmuligheten mellom deltagere. Også for oss går kvalitet foran kvantitet! Vi skal lage et godt program både for fiskeri-, biologi- og økonomistudenter, samt andre aktører i næringslivet. Dette arbeidet er vi godt i gang med. Vi kan allerede nå avsløre en del av foredragsholderne som vil være på vinterens konferanse. Åse Aulie Michelet (Marin Harvest), Kristjan Davidsson (Glitnir), Steinar Juel (Nordea) Erna Solberg fra opposisjon, og da jobber vi selvfølgelig også sterkt med å få fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg Hansen på plass. På denne måten håper vi også på større deltakelse og interesse fra de ulike områdene i næringslivet. Profitt er ikke et mål i seg selv og konferansen har ikke andre eiere enn de som jobber med arrangementet fra år til år og studentene på fakultetene. Det betales verken ut lønn eller utbytte til noen. Konferansen er basert på frivillig arbeid. Dette betyr at eventuelle overskudd går til videre drift av konferansen og det er også dette prinsippet vi hele tiden jobber mot. I forhold til næringslivet ønsker vi å synliggjøre kompetansen som utvikles her, men også å få tilbakemelding om hvilken som søkes. Vi ønsker at konferansen skal bli en naturlig møteplass mellom studenter ved BFE og næringslivet. Målene forplikter oss til å løfte Håp i Havet ytterligere noen steg videre, og vi er overbevist om at dette gjøres best ved å knytte næringsliv og forskning tettere inn i konferansen og instituttene. Vi ønsker selvfølgelig også at disse aktørene får et utbytte av å høre foredragene. På bakgrunn av tilbakemeldinger fra deltakere i næringslivet og studenter har vi besluttet å kjøre Håp i Havet 2010 over én dag. Arrangementet finner sted 4. februar, og etter en turbulent tid synes vi det er treffende med temaet Veien videre. Vi mener det er riktig å spisse konferansen mot de mest aktuelle temaene og samtidig mener vi at vi kan gjennomføre karrieredelen parallelt med foredragene. Det vil også bli satt av rikelig med tid mellom foredrag til besøk av stands og lignende. Vi mener utbyttet av en dag med høy intensitet og stort besøk blir bedre for alle parter. På kvelden vil det hele avslutte med en middag. Hvem ønsker vi å samarbeide med? Håp i Havet skal være en attraktiv konferanse for studenter, forskning og næringsliv innen økonomi, fiskeri, og biologi til det trenger vi hjelp fra hele Norges fiskerinæring. Vi ønsker de beste samarbeidspartnere. Er din bedrift en av dem? Håp i Havet ønsker samarbeidspartnere som er interessert i et attraktivt og faglig sterkt studentmiljø ved BFE, UIT og som også ønsker å skape noe sammen med konferansen. Vi ønsker å knytte til oss de som ser potensialet i denne typen arrangement, de som ser muligheten for å jobbe tett opp mot en ung stab, bygge relasjoner til morgendagens fiskerikandidater, økonomer og biologer, og som ser lengre frem enn øyeblikket. norsk sjømat

16 16 norsk sjømat Mat i farten endringsbehov i det norske matlandskapet

17 [ ] av Kjersti Lillebø, Annechen Bugge og Randi Lavik, statens institutt for forbruksforskning (sifo) Markedet for spiseklare produkter og måltider som kan inntas utenfor hjemmet har vist økende tendenser de senere årene. Tidligere SIFO-studier har også vist at nordmenn bruker stadig mer tid og penger på det å spise utenfor hjemmet. SIFO har derfor nylig foretatt en studie av hva og hvordan nordmenn spiser når de er på farten. Resultatene er publisert i rapporten Mat i farten muligheter og begrensninger for nye og sunnere spisekonsepter i hurtigmatmarkedet (Bugge, Lillebø og Lavik 2009) 1. Utviklingen i det norske kostholdet viser både positive og negative trekk. 2 Blant de uheldige trekkene må nevnes at nordmenn har et for høyt forbruk av (mettet) fett og sukker, og et for lavt forbruk av frukt, grønnsaker, sjømat og fiber. Barn og unge har et høyere forbruk av sukker og et lavere forbruk av frukt, grønnsaker og sjømat enn de andre aldersgruppene. Flere SIFOundersøkelser har vist at forbrukerne er blitt stadig mer opptatt av å spise sunt. 3 Likevel har man har man altså ikke nådd de ernæringspolitiske målsettingene hva angår inntak av de ovennevnte matvarene og ingrediensene. I denne studien 4 har vi sett nærmere på mulighetene og begrensningene for å foreta helseriktige valg når man spiser mat utenfor hjemmet. Vi har blant annet sett på hvilke endringer i hurtigmattilbudet som er ønskelig. Hva kjennetegner nordmenns (ute-)spisevaner? Åtte av ti nordmenn spiser mat på et spisested (utenom kantine på jobb eller skole) én gang i måneden eller oftere. Folk bosatt i Oslo og de yngre aldersgruppene spiser oftest utenfor hjemmet. Fire av ti unge spiser ukentlig måltider ute 3. Denne regelmessigheten innebærer at den ernæringsmessige kvaliteten på disse måltidene har betydning for folkehelsen. Selv om man har sett endringer i tilbudet i retning av sunnere mat og måltider, er det de fete og søte produktene som dominerer i de ulike hurtigmatstedenes menyer. Det kan derfor synes paradoksalt at dette markedet er i vekst når man samtidig vet at forbrukerne har blitt stadig mer opptatt av å spise helseriktig mat, samt å unngå mat og drikke med høyt innhold av sukker og fett. Hensikten med denne studien har derfor også vært å se på muligheter og begrensninger for etablering av nye og sunnere spisekonsepter i dette markedet. Hva kjennetegner dagens hurtigmatmarked? Hurtigmatlandskapet er i stor utstrekning preget av søte og fete matvarer. De store kjedene dominerer langs veien, men også i bybildet. Utvalget styres av landsdekkende kampanjer som i stor grad fokuserer på å promotere ferdigsammensatte menyer bestående av pølser og hamburgere med valgfri drikke, og flerpakketilbud av boller og sjokolade. Ferdigsmurte matpakker, wraps, kyllingprodukter, frukt og grønt, grove brød-/kornprodukter, sjømat, og sukkerfrie alternativer har til en viss grad gjort sitt inntog. Det er likevel klare forskjeller på hva som tilbys av alternativer som er mer helseriktige i og utenfor de større byene. Nye, innovative steder har gjerne mindre standardiserte produkter og et sterkere innslag av fleksibilitet i forhold til hva man som forbruker kan velge (gjerne ulike typer grove/fine brød, ulike typer wraps, mat og drikke som kan lages til på stedet etter ønskede ingredienser osv). Det er også gjennomgående en høyere grad av sunnhetsprofilering, i den forstand at flere av produktene eksplisitt reklameres med å være ikke tilsatt sukker eller tilsetningsstoffer, at de for eksempel inneholder ekte frukt og bær eller lignende kommentarer. Disse er trendsettende steder som oppstår først i storbyene, før de prøves ut andre steder. Matlandskapet preges i stor grad av strukturelle føringer når det gjelder å kunne gjøre et sunnere valg. Folketomme landeveier og et langstrakt land er det vanskelig å endre på, mens det er større muligheter å endre på for eksempel hva slags typer produkter man Øverst fra venstre: Kjersti Lillebø og Annechen Bugge. Nederst: Randi Lavik. Alle fra SIFO. velger å promotere, porsjonsstørrelsen på menyer og pakketilbud, samt gjøre prisjusteringer på prioriterte, mer helseriktige matvalg. De store kjedene har god mulighet og makt til å effektivt nå ut med nye konsepter på landsbasis dersom viljen er der. Innovatører og enkeltstående foretak med fokus på sunnere matkonsepter kan være viktige trendsettere for en mer helseriktig konseptutvikling i en større skala. Disse er et viktig supplement til et marked som fort kan bli ensidig dersom det skal domineres av noen enkelte, store aktører. Markedet har plass til og nytte av, flere typer aktører. Økende negativitet til hurtigmat Av en tidligere SIFO-studie kom det frem at over halvparten av befolkningen ga uttrykk for at de helst unngikk å spise mat på steder av typen (stor-)kiosk, gatekjøkken, bensinstasjon og fast food-restaurant 3. Det var altså mange som sjelden eller aldri spiste på denne typen spisesteder, fordi menyene 1 SIFO-rapport nr Denne forskningsrapporten har ledet til et utvidet fellesnordisk samarbeidsprosjekt hvor denne studien legges til grunn. Det pågående prosjektet heter Nordic YoungHealth: Possibilities and Barriers for new, healthy concepts in the fast food sector Bugge & Lavik 2007, Bugge, Lavik & Lillebø Dette prosjektet er delfinansiert av Norges Forskningsråds Folkehelseprogram. Umoe Catering, Helsedirektoratet, NorgesGruppen og Bama også bidratt med finansielle midler til studien. I tillegg til disse aktørene har Nofima Mat og NHO Reiseliv deltatt aktivt i referansegruppens møter. norsk sjømat

18 inneholdt for mye usunn mat, det var for dyrt, og fordi slike steder ikke representerte noen matglede. I vår studie ble andelen som svarte at de hadde blitt mer negative, også spurt om hva som var årsakene til den økte negativiteten. Det var 68 prosent som mente årsaken til at de var blitt mer negative til pølser, hamburger og lignende, var økende opptatthet av å spise sunt. Videre var det 49 prosent som mente de var blitt mer opptatt av å unngå overvekt og fedme, og 43 prosent mente de var blitt mer opptatt av å unngå mat med høyt innhold av fett. Det har vært mye kritikk av denne lettvinte måltidsformen i norsk offentlighet. Det er et spisemønster som gjerne kobles til en travel, moderne livsstil som truer familiens hjemmemåltider. Det var 36 prosent som begrunnet den økte negativiteten med at de foretrakk andre måltids- og spiseformer. Det var 22 prosent som mente de var blitt mer kresne i matveien, og 20 prosent ønsket seg mer spennende og eksotiske menyer. Et særlig trekk ved nordmenns mat- og spisevaner de siste tiårene, har nettopp vært en særlig tiltrekning mot mat som kommer fra fjerne himmelstrøk for eksempel Kina, Mexico, India, Japan (Bugge 2006). Endringsbehov i hurtigmattilbudet De aller fleste savnet bedre tilgang på frukt/ grønnsaker (57 prosent) og grove brød-/ kornprodukter (54 prosent). Det var også relativt mange som ønsket seg billigere tilbud av frukt og salater (48 prosent). Ellers var mange av endringsforslagene knyttet til mer fleksible og varierte menyer, mer smakfulle menyer, mer fettredusert og mager mat, og mer mat som lages på stedet. Opptatthet av å spise rene (sjømat-)produkter er også en trend man ser er økende. Mens fiskepølsene og farsene velges bort, er det produkter laget av fileter som foretrekkes og helst vil konsumeres. Kun 5 prosent av de spurte mente det ikke var nødvendig med endringer i dagens hurtigmattilbud. Sunnere mat og menyer Av de mange ulike endringsforslagene som ble foreslått, var det endringer knyttet til økt ernæringsmessig kvalitet som scoret høyest. Det var altså bedre tilgang på frukt, grønnsaker og grove brød-/kornprodukter som scoret høyest. Det var også relativt mange som ønsket seg et bedre tilbud av fettredusert eller mager mat. Rimeligere sunn mat Det var langt flere som ønsket seg billigere frukt og salater (46 prosent) enn andelen som ønsket seg billigere pølser og hamburgere (11 prosent). Som vist tidligere, var en viktig betenkelighet med hensyn til å spise på hurtigmatsteder, at det er for dyrt. Våre tall tyder imidlertid på at det særlig er de sunnere alternativene som forbrukerne mener bør bli billigere. Markedet preges av ulike bonusordninger, konkurranser & premier for de ansatte som omsetter flest hveteboller og andre søte og fete produkter. Kunne man fått til slike kampanjer på frukt & grønt? Eller sjømatprodukter? Mer fleksibilitet Det er tydelig at mange også ønsker seg et mindre standardisert hurtigmattilbud. Det var 42 prosent som ønsket seg mer fleksible menyer eller muligheten til å kunne sette sammen sin egen mat. Det var også 29 prosent som svarte at de ønsket seg et større og mer variert utvalg. Mer smakfull mat Andelen som ønsket seg mer smakfull mat var 38 prosent. Når relativt mange mente at pølser, hamburgere og lignende smaker vondt, kan dette også kobles til ernæringsmessige aspekter. I en historisk studie ble det konkludert med at smak og usmak alltid har vært knyttet til et samfunns verdier og ernæringsmessige kunnskap (Montanari 2006). Når det sunne, magre og grønne synes å smake stadig bedre for matforbrukerne, må dette altså settes i sammenheng med vår tids fokus på sunne, slanke og veltrente kropper (Caplan 1997, Germov & Williams 1999). Det var også relativt mange (36 prosent) som ønsket seg mer mat som var laget på stedet. Ferskhet og friskhet er to faktorer som forbrukere legger stor vekt på ved kjøp av mat (Spisefakta 2008). Få foretrekker sjømatprodukter For å få bedre kunnskap om hvilke type matprodukter og -retter forbrukerne ønsket seg, formulerte vi spørsmålet: Tenk deg at hurtigmatstedet du besøker har de nevnte matrettene på menyen: Hvilke av disse ville du med stor sannsynlighet og liten sannsynlighet ha foretrukket å spise forutsatt at rettene kostet det samme?. Det var flere yngre enn eldre i vår studie som svarte at de med liten sannsynlighet ville kjøpe sushi og fiskeburgere. Laks derimot, nådde noe høyere opp blant yngre. Befolkningen i Oslo/ Akershus var mindre opptatt av pizza, lokale spesialiteter, hamburgere, pommes frites, pølse og boller, enn i resten av landet totalt. I Oslo/Akershus var det dessuten et sterkere fokus på sunnhet, og her var det også flere som oppga at de sannsynligvis ville kjøpe grov brødmat og sushi. På landsbasis var det de sunne og friske matrettene som scoret høyest salat, kyllingfilet og grov brødmat. Tradisjonelle og lokale norske matretter scoret også høyt. Sushi scoret høyest på listen over hvilke matretter man med liten sannsynlighet ville ha foretrukket. Fine og søte bakevarer, vegetar, magre pølser, kalkunpølser og fiskeburger, er andre eksempler på retter som scoret relativt høyt på listen over hva man med liten sannsynlighet ville ha valgt. Kvinner og menn scoret imidlertid litt forskjellig. Det var langt flere kvinner enn menn som ville valgt de sunne og friske matrettene. Det var også langt flere kvinner enn menn som mente de med liten sannsynlighet ville valgt vanlig pølse. Ungdom scoret høyere på italienske matretter, hamburger, søte/fine bakervarer, frukt og salat enn de andre aldersgruppene. Hvordan vil fremtidens hurtigmattilbud se ut? Av vår studie er det mye som tyder på at man vil se relativt store endringer i fremtidens hurtigmattilbud. Det er verdt å nevne at ni av ti nordmenn mener det er nødvendig med endringer. Det de aller fleste ønsket seg var følgende: Mindre sukker, fett og frityr pølser og hamburger farseprodukter Mer frukt og grønt grove brød og kornprodukter tradisjonell norsk mat spesialisert mat (lokal, økologisk, vegetarisk) fersk og frisk mat (laget på stedet) rene kjøtt-/sjømatprodukter 18 norsk sjømat

19 Det må også nevnes at mange ønsket seg: Lavere priser på sunne menyer Bedre merking/deklarering av de sunnere alternativene Konklusjon Av vår studie kommer det frem at det relativt høye forbruket av mat og drikke med høyt innhold av fett og sukker for eksempel pølser, hamburger, pommes frites, vafler, boller, brus i vel så stor grad må knyttes til dynamikken i matsystemet, som til den enkeltes mangel på selvkontroll og vilje. Selv om man i utgangspunktet gir uttrykk for å være opptatt av å unngå å spise for mye av de ovennevnte mat- og drikkeproduktene, bidrar altså den posisjonen denne type mat har i dagens hurtigmatmarked til, å gjøre det vanskelig å velge annerledes. Det er også liten tvil om at forbrukerne i mange tilfeller mangler kunnskap for å kunne foreta opplyste valg i dette markedet. Bedre menydeklarasjoner og symbolmerking ville kunne være et viktig tiltak. Pris er en viktig faktor ved valg av meny. For å øke forbruket av sjømat, frukt og grønnsaker, vil også et viktig tiltak være å prissette frukt-, salatmenyer, smoothies og sjømatprodukter lavere enn de mindre sunne alternativene. Det er generelt mye som tyder på at dagligvarebransjen har vært dyktigere til å fange opp forbrukernes økende opptatthet av sunnhet og helse, enn KBS-markedet (Kiosk, bensinstasjon og service-markedet). Strukturelle barrierer som gjør det vanskelig å foreta sunnere valg i vårt matlandskap, kan møtes med et sunt skifte i markedsinnovasjon, politikkutforming og strategier. Til tross for at mat, helse og sunnhet er gjenstand for særdeles mye mediafokus, er det utført overraskende lite forskning på temaet hurtigmat og strukturelle barrierer knyttet til vårt matinntak. Innovative produkter og konsepter som virkelig fungerer og brer om seg, må baseres på forbrukernes ønsker og behov. Gjennom denne kartleggingen av markedsstrukturene, i tillegg til å høre på forbrukernes behov, synspunkter og ønsker, samt å se på deres praksis, ønsker vi å kunne bidra med en kunnskapsplattform hvor både myndigheter, store aktører og entreprenører kan finne inspirasjon til nye og sunnere produkter. Dette i et matlandskap med plass til mange flere sunne produkter. Referanser: Bugge, Annechen, Kjersti Lillebø & Randi Lavik (2009) Mat i farten muligheter og begrensninger for nye og sunnere spisekonsepter i hurtigmatmarkedet. SIFO-rapport nr Oslo: Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Bugge, Annechen, Randi Lavik & Kjersti Lillebø (2008) Nordmenns brød- og kornvaner i stabilitet og endring. SIFO-rapport nr Oslo: Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Bugge, Annechen & Randi Lavik (2007). Å spise utehvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor og når. SIFO-rapport nr Oslo: Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Caplan, Pat (1997) Food, health and identity. London: Routledge. Germov, John & Lauren Williams (1999) A sociology of food and nutrition. The social appetite. Oxford: Oxford University Press. Montanari, Massimo (2006) Food is Culture. New York: Columbia University Press. Vi ønsker våre forbindelser en riktig god jul og et godt nytt år TM Fiskekasser Standard emballasje kg s kasser med og uten drenering * Flyemballasje kg s kasser med og uten folie * Flyteelementer for mindre kaier, og for skjelloppdrett Fylling av plastfat o. l. Trondheim: Olav Tryggvasonsgt.40 Postboks 2608 Sentrum 7414 Trondheim Tel Fax Kristiansand: Gravane 8 Postboks Kristiansand Tel Fax Kvalitetskontrollert produksjon. Tlf Fax Garstad, 7900 Rørvik mail: akg@viplast.no norsk sjømat

20