Hunter Morgan. Ikke se deg tilbake. Oversatt av Astrid Martinussen Almaas

Transkript

1 Ikke se deg tilbake

2

3 Hunter Morgan Ikke se deg tilbake Oversatt av Astrid Martinussen Almaas

4 Originalens tittel: Don't turn around Copyright 2008 by Colleen Faulkner All rights reserved First published by Zebra Books, Kensington Publishing Corp. Norsk utgave: Copyright 2009 by Schibsted Forlag AS Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Omslagsdesign: Aina Klingenberg Omslagsfoto Alain Daussin/Getty Images ISBN Sats: Type-it AS, Trondheim Printed by Norhaven A/S, Denmark, 2009

5 Prolog Begynnelsen på slutten Jeg har ikke alltid vært en morder. Det var ikke noe jeg lengtet etter å bli. Jeg passer ikke til profilen som de fleste i politiet regner som en slags fasit. Mens tankene vandrer, løfter jeg forsiktig hver gjenstand ut av bagen jeg har pakket i tråd med de omhyggelige instruksene til Maury. Jeg sjekker at alt er der, fordi jeg vet at jeg må være forsiktig, ikke fordi Maury har innprentet meg det, men fordi jeg instinktivt skjønner hva jeg må gjøre. Hvordan jeg skal gjøre det. Og hjertet banker av ivrig forventning. Hun hadde ingen anelse om at det var meg. Jeg er en hvit mann fra en familie i øvre middelklasse. Jeg er tiltrekkende. Veltrent. Jeg ble ikke misbrukt som barn, verken seksuelt eller følelsesmessig. Jeg fikk tvert imot masse kjærlighet. Jeg er oppdratt til å bli en samvittighetsfull samfunnsborger. Jeg fikk høre at jeg på grunn av de medfødte evnene mine var forpliktet til å kjempe for de som var dårligere stilt enn meg. Rørleggertape. Jeg kom til verden uten komplikasjoner av noe slag. Jeg gikk med jevne mellomrom til en barnelege og ble vaksinert mot alle barnesykdommene. Jeg gikk på gode, trygge skoler. Jeg fikk lov til å delta i ulike fritidsaktiviteter og hadde ofte venner med meg hjem. 5

6 Et blått hodetørkle. Jeg var et begavet barn. Da jeg var tre år, kunne jeg telle til hundre og ramse opp hele alfabetet. Innen jeg fylte fire, hadde jeg lært å lese. Da jeg begynte på barneskolen, oppdaget alle rundt meg hvor intelligent jeg var. Hvor overlegen intelligensen min var. Stripshåndjern. Jeg ble flyttet opp flere klasser, og selv om jeg var smartere enn klassekameratene mine, og de visste det, var jeg godt likt. Jeg hadde venner. I barndommen var det mest gutter, men da jeg ble tenåring, fikk jeg jentevenner også. En rull to millimeter tykk ståltråd. På videregående begynte jeg å gå på stevnemøter, og selv om jeg ikke var klassens mest populære gutt, kunne jeg velge blant mange jenter. Heiagjengledere. Landhockeyspillere. Skolens beste elever. Alle sammen beundret meg. Ville være venn med meg. Bli sett sammen med meg. En eske engangshansker. Da jeg var guttunge, drømte jeg om å bli astronaut. Senere, da jeg begynte å forstå mer av verden, ville jeg bli arkitekt. Lege. Kanskje psykiater. Jeg skjønte meg på mennesker. Jeg var i stand til å føle med dem, men først og fremst så jeg hvem de egentlig var. Kanskje fordi jeg alltid hadde kjent meg selv så godt. Avbitertang. Jeg har alltid visst hva jeg var. Jeg har alltid visst at jeg var smartere enn de andre enn alle sammen mor og far, vennene mine, lærerne mine, foreleserne mine. Jeg har aldri tatt en IQ-test, men jeg er antakelig et geni. Hagesaks. Lenge hadde jeg nok med å vite hvor smart jeg var. Jeg hadde ikke behov for andres bifall. Jeg moret meg over at andre mennesker ikke ante hvor glitrende jeg faktisk var. Men senere, da jeg ble voksen, begynte jeg å mislike all dumheten rundt meg. Munterheten forvandlet seg til sinne. Omsider klarte raseriet 6

7 å få utløp gjennom en annen kanal. Og nå morer jeg meg igjen. Håndklær. Idet jeg stryker fingrene over bomullsstoffet og ser for meg hvordan det suger opp blodet hennes, slår det meg at motviljen min trolig oppsto tidligere enn jeg var klar over. Den dannet sannsynligvis opptakten til tyveriene. Bare en kjeks i kantinen da jeg var barn. Senere tyggegummi fra matbutikken. Det var et kick å stjele uten å bli tatt. Presenning. Det var så lett. Altfor lett. Da jeg ble eldre, begynte jeg å se meg om etter større utfordringer. På forberedende hadde jeg en kompis som kunne alt om overvåkningsutstyr. Vi trålet butikkene sammen. Først var det en Coach-lommebok. Et Fendi-slips. Deretter dyrere ting. Større ting. Baufil. Kameraten min ble tatt. Jeg var klar til å ta det hele et skritt videre uansett. Jeg hadde vokst fra partnerskapet og sto foran større, dristigere utfordringer. Engangsdress. Jeg lærte å bruke skytevåpen, men var forutseende nok til å late som jeg var imot dem og ønsket meg strengere lover mot bruk av håndvåpen. Jeg ble en skarpskytter. Jeg gjorde meg til venns med de pensjonerte politimennene på skytebanene. Alle sammen var mer enn villige til å snakke med meg. Til å dele sin kunnskap og erfaring med meg. De stolte på meg. Engangstrekk til sko. Første gang jeg ranet en matbutikk, følte jeg meg voldsomt opprømt. Ansiktsuttrykket til ekspeditøren da jeg stakk pistolløpet inn mellom tennene hans, minnet meg bare om hvor dum han var. Hvor glup jeg var. Jaktkniv. Og første gang jeg leste om en av mine egne forbrytelser i en avis opplevde jeg en fantastisk rus. Ukjent gjerningsmann. Jeg elsket det uttrykket. Gjør det fremdeles. 7

8 Spade. Det første kioskranet åpnet opp så mange nye dører for meg. Å bryte seg inn hjemme hos folk var mye mer personlig. Noen ganger stjal jeg fra de jeg gjorde innbrudd hos. Andre ganger så jeg bare på beboerne mens de sov. Plastduk. Et tilfeldig møte med en kommende tyv ble det virkelige startskuddet for karrieren min. Innen den tid var jeg lei av simpelt tyveri. Jeg ville øke spenningsfaktoren noen hakk. Samtidig hadde jeg behov for å være trygg. Jeg har aldri tilhørt gruppen av mentalt tilbakestående forbrytere som ønsker å bli fakket. I stedet håper jeg vet jeg at karrieren min vil strekke seg over flere tiår. En lyd fanger oppmerksomheten min, og jeg skotter ned. Stivner. Lytter. Jeg hører ikke annet enn den dype stemmen til Pavarotti. Bare nerver. Hun er taus. Jeg legger gjenstandene kjærlig og forsiktig ned i bagen igjen, en etter en. Den tispa kommer ikke til å være taus stort lenger.

9 1 Begynnelsen Hun våknet av det første ringesignalet. Hun var vant til å bli oppringt midt på natten, enten av noen på sykehuset, eller i den senere tid fra pleiehjemmet som faren bodde på. Idet hun strakte seg etter telefonen i mørket, håpet hun at han ikke hadde stukket av fra Oak Orchard igjen. Én episode til, hadde direktøren sagt, så måtte hun «søke om plass til mr. McDaniel et annet sted». Selv om hun var vant til å bli forstyrret når hun sov, hamret hjertet da fingrene fant den trådløse telefonen på nattbordet. Nattlige oppringninger innebar aldri gode nyheter. Hallo. Casey? Å, herregud, skrek en kvinne i den andre enden av røret. Du må hjelpe meg. Casey famlet etter lysbryteren. Hjertet begynte å slå fortere. Hun kjente igjen stemmen, men i halvsøvne klarte hun ikke å knytte den til et navn. Hvem er det? Det er meg! Linda! Linda Truman. Casey syntes hun hørte et smell i bakgrunnen. Linda klynket. Hørte du det? Hørte du det? spurte Linda skjelvende. Stemmen dirret av undertrykt hysteri. Å, herregud, Casey. Du må hjelpe meg. Han er kommet tilbake. Det er han. Jeg vet at det er han. 9

10 Casey lette fremdeles etter lampen idet hun slengte beina over sengekanten. Endelig fant hun bryteren og slo den på. Lyset fylte rommet. Ro deg ned, Linda. Snakk med meg. Hvem er det som prøver å bryte seg inn? Det er han, gispet Linda. Charlie. Jeg vet at det er han. Frykten i stemmen hennes smittet over på Casey. Hun hadde sett kvinnens forslåtte, blodige ansikt på akuttmottaket to uker tidligere. Hun hadde holdt Linda i hånden mens en turnuskandidat gipset det brukne håndleddet hennes. Casey grep hardere om telefonen. Er dørene og vinduene låst? Ja. Men det høres ut som han har et kubein eller noe. Han prøver å komme seg inn gjennom bakdøren. Jeg jeg sovnet på sofaen, og nå er han her, Casey. Å, herregud, han er her. Har du ringt til politiet? Si at du gjorde det. Nei. Nei, jeg ringte til deg. Nå gråt hun sånn at ordene ble utydelige. Du du sa jeg kunne ringe når som helst på døgnet. De nakne føttene til Casey møtte den myke, ujevne ullen i teppet ved siden av sengen. Hør på meg. Du er nødt til å roe deg ned. Jeg legger på, Lin Nei! Ikke legg på, snufset hun. Ikke gå fra meg! Jeg er nødt til å legge på og ringe nødnummeret. Politiet vil komme, Linda. Casey løp over det kalde tregulvet og fant et par skitne jeans som lå i en stol. De vil nå frem før meg. Nei, ikke legg på, halvveis hulket, halvveis ropte Linda. Ikke la meg være alene med ham. Han kommer til å drepe meg. Han sa han ville drepe meg hvis jeg gikk fra ham. Hvis jeg kastet ham ut. Linda, sa Casey bestemt. Hun kilte telefonen fast mellom skulderen og øret mens hun dro på seg jeansene ved å hoppe først på et bein, så på det andre. Vi må legge på, begge to, så jeg kan ringe nødnummeret, men jeg ringer deg opp igjen rett 10

11 etterpå. Jeg ringer deg fra mobilen så vi kan snakke sammen mens jeg kjører. Sverger du på at du vil ringe meg opp igjen? Stemmen til Linda hørtes tynnere ut. Motløs. Hun trodde ikke på Casey. Trodde ikke at hun ville komme og hjelpe henne. Ja. Hvor er du akkurat nå? I stuen? Ja. Ja, og han er ved bakdøren. Den fører inn i gangen. Jeg jeg bor i en husvogn. Kan du komme deg inn på et soverom eller et bad, Linda? Et rom med en dør som kan låses? I bakgrunnen hørtes et nytt smell. Casey syntes det hørtes ut som treverk som ble splintret, og prøvde å dra opp glidelåsen i buksene. Linda! gjentok hun og knuget telefonen som om hun kunne nå den vettskremte kvinnen med hånden. Hører du meg? Svar meg! Kan du komme deg inn på et rom som kan låses? Nei. Jo. Ja, jeg jeg tror det. Men ytterdøren. Kanskje jeg bør gå ut Nei. Ikke gå ut. Du vet ikke hvor han er. Han er ved bakdøren! skrek Linda. Men han kan når som helst løpe rundt på forsiden. Du er tryggere innendørs. Gå til nærmeste rom. Lås deg inne. Casey strammet grepet rundt telefonen. Løp, Linda. Ta med deg telefonen og løp! Soverommet, sa Linda nærmest som i transe. Løp til soverommet. Jeg ringer deg opp igjen så fort jeg kan. Det lover jeg. Casey brøt samtalen. Da hun hørte summetonen, tastet hun inn nødnummeret og prøvde å få igjen pusten idet hun kom igjennom. Dette er nødsentralen. Gjelder det en nødssituasjon? lød det innøvde svaret i den andre enden av røret. Casey trakk pusten dypt. Det var ikke første gang hun ringte nødnummeret. Dette kunne hun. Hun måtte bare holde seg 11

12 rolig. Ja, sa hun. Hun tok et dypt åndedrag igjen. Det gjelder en nødssituasjon. Et øyeblikk ble Linda stående som naglet til gulvet i den lille stuen med telefonen presset mot øret og den gipsede armen hengende tungt ned langs siden. Casey var borte. Hun hadde lagt på. I den andre enden av røret var det dødsens stille. Linda hørte latter fra den vesle tv-en som sto på trillebordet under vinduet. Blikket gled bort på det flimrende skjermbildet. Seinfeld. Plutselig hørtes et nytt smell som fikk den mørklagte husvognen til å riste. Lyden av treverk som ble kløyvd, og metall som bøyde seg, rev henne ut av døsen. Casey kommer. Politiet kommer. Løp. Casey hadde sagt at hun skulle løpe. Hun måtte bare komme seg inn på soverommet. Hun bykset av gårde. Snublet over den fordømte skittentøyskurven ved siden av sofaen. Falt så lang hun var, og kjente et støt av smerte helt opp i skulderen idet den rosa gipsen på underarmen dunket borti sidebordet. Telefonen gled ut av hånden hennes og seilte bortover teppet, som stinket sigarettrøyk og kattemat. Nei! Nei! skrek hun. Hun famlet etter telefonen med den friske hånden, men kunne ikke finne den, kunne ikke se den i det svake lysskjæret fra tv-en. Hun karret seg på beina. Metallisk latter gjenlød i det overfylte rommet. Din drittsekk! skrek hun bortover gangen. Politiet er på vei. Jeg skal fortelle alt. Denne gangen slipper du ikke unna! Linda løp. Hun gjorde som Casey hadde sagt. Hun var fremme ved døråpningen til gjesterommet akkurat idet han halvveis falt, halvveis hoppet inn gjennom den ødelagte bakdøren. Hun klarte ikke å skrike. Hun var altfor skremt. Hun var redd hun skulle kaste opp. Han stormet bortover gangen etter henne. Selv om det var så mørkt at hun ikke kunne se ansiktet hans, merket hun hvor forbannet han var. 12

13 Inne på soverommet virvlet hun rundt og støtte begge hendene mot døren. Den smalt igjen, og hun famlet etter låsen ved dørhåndtaket. Ikke gjør det. Ikke gjør det, Charlie, hulket hun. Casey hoppet inn i bilen med løse skolisser og ugredd hår. Hun hadde ikke tatt seg tid til å sette i kontaktlinsene engang. Nå dyttet hun brillene lenger opp på nesen, festet bilbeltet og startet motoren. Hun ventet til hun var ute på veien, før hun ringte opplysningen og ba om å bli satt over til Linda. Gudskjelov at jeg hadde adressen hennes. Telefonen ringte idet hun rettet på hodesettet. Ett ringesignal. To. Tre. Det ringte og ringte. For hvert sekund krøp frykten lenger opp ryggen hennes. Linda tok ikke telefonen, og ingen svarer slo seg på. Da Casey stanset på rødt lys, avsluttet hun samtalen og slo nummeret på nytt. Heldigvis husket hun nummeret den mekaniske stemmen hadde oppgitt før hun ble satt over den første gangen. Heller ikke denne gangen var det noen som svarte. Kom igjen, Linda. Kom igjen, mumlet Casey. Hun skottet opp på trafikklyset som fremdeles var rødt. Det var ingen andre biler å se. Kom igjen, kom igjen. Hun trommet på rattet. Fremdeles rødt. Hun la på via hodesettet og trommet en gang til. Ring opp igjen, befalte hun. Fremdeles ikke noe svar. Kanskje politiet hadde ringt til Linda. Kanskje det var derfor hun ikke svarte. Men burde hun ikke fått opptattsignal? Nei, forresten. Nå for tiden hadde alle Samtale Venter. Endelig skiftet lyset til grønt, og Casey tråkket gasspedalen i bånn. Da hun svingte inn på grusveien som førte til den bortgjemte husvognparken i utkanten av byen, hadde det gått tjuetre minutter siden Linda ringte. Idet hun passerte en rad bulkete postkasser, så hun et blått lysglimt. Politiet. Gudskjelov. 13

14 Hun sukket lettet. Politiet var her. Den voldelige ekskjæresten ville bli lagt i jern og ført bort. Han kom garantert til å havne i fengsel denne gangen. Han skulle ikke få skade Linda flere ganger. Casey svingte inn på plenen mellom to eldre biler, som begge sto parkert i en merkelig vinkel. Lysene var på i husvognene på begge sider av gaten. Folk i morgenkåper sto på de frimerkestore plenene sine eller ute i gaten og pratet opphisset sammen, og alle stirret og gestikulerte i samme retning. En puddel pistret i en døråpning. Casey steg ut av bilen og bøyde seg for å knytte skolissene, og så rett inn i øynene på en klynge hagegnomer som våket over en død rosebusk. Den varme natteluften stinket motorolje, kattepiss og sigarettrøyk. Det pulserende blålyset fra politibilene blandet seg med de roterende ambulanselysene og de røde blinkene fra flere utrykningskjøretøy. Gaten var full av leven: de bjeffende stemmene til politi- og ambulansepersonell, plingelyden som røpet at noen hadde gått fra bilen sin med åpen dør og nøklene i tenningen, stemmesurret fra naboene. Hjertet til Casey begynte å hamre igjen, og hun kjente et nytt støt av adrenalin. Da hun gikk bortover gaten mot kjøretøyene, knaste grusen under føttene. Hun var omgitt av mennesker: menn, kvinner, barn i alle fargenyanser fra likblek til mørkebrun. Men mens hun gikk mot de blinkende lysene, følte hun seg alene. Alene, tom og redd. Casey elsket jobben sin. Men hatet den også. Hatet det faktum at sykehuset trengte et eget pasientombud. Hun strakte hals for å finne Linda. Linda var trettito år. Skilt, ingen barn. Kassadame i en matbutikk. Middels høy. Brunt hår og et pent smil som ville vært enda penere hvis ikke det hadde vært for de nikotinflekkete tennene hennes. Det vrimlet av politi, brannmenn og ambulansefolk. Noen åpnet bakdøren på ambulansen, og et kaldt, hvitt lys flommet ut. Casey kunne ikke se Linda noen steder. Det burde vært lett 14

15 å få øye på henne. Det var ingen andre kvinner der, bortsett fra en fyldig ambulansearbeider og en svart politikonstabel, begge kjenninger fra sykehuset. Hvor vanskelig kunne det være å få øye på Linda med den knallrosa gipsen? Unnskyld meg, ma am. Du blir nødt til å trekke deg unna. En kjøttfull arm sperret veien for Casey. Hun så opp i ansiktet til en konstabel i en oransje refleksvest. Jeg er Casey McDaniel. Hun famlet i baklommen etter ID-kortet hun hadde vært åndsnærværende nok til å raske med seg fra kommoden før hun forlot huset. Jeg er pasientombud ved Sussex County Hospital. Linda Truman ringte til meg for noen minutter siden. Det var jeg som underrettet politiet om innbruddet. Han lyste med lommelykten på ID-kortet hennes. Snakket du med ms. Truman for noen minutter siden? Han så henne inn i øynene, og Casey kjente frykten stige. Hun tvang den tilbake. Ja. Jeg må treffe henne. Jeg lovet at jeg skulle treffe henne her. Jeg jeg fikk tildelt saken hennes for noen uker siden da hun ble innlagt hos oss etter at kjæresten hadde banket henne opp. Han kikket over skulderen i retning av husvognen til Linda. I innkjørselen sto en gammel Nissan pickup med en tennisball i antennen. Så snudde han seg mot Casey igjen, men unnlot å møte blikket hennes denne gangen. Kan du bli med meg? Etterforskerne vil nok snakke med deg. Jeg kan godt snakke med politiet, men først vil jeg veldig gjerne snakke med Linda. Hvis det er mulig. Jeg lovet henne Konstabel Chatham, dette er Den mannlige politikonstabelen nølte. Casey McDaniel, skjøt konstabel Chatham inn. Vi har hilst på hverandre før. Casey gransket den slanke, unge, afroamerikanske kvinnen i blå uniform. Hun var ikke høyere enn Casey, men på grunn av politiluen virket det slik. Casey, sa den kvinnelige politikonstabelen lavmælt. 15

16 Chanel. Casey tok et skritt nærmere. Konstabelen som hadde fulgt Casey, gikk sin vei. Var offeret en av dine klienter? Chanel så på henne under hattebremmen. Det svimlet for Casey. Offeret. Hun likte ikke måten Chanel hadde sagt det på. Men Linda var jo et offer, ikke sant? For noen uker siden hadde ekskjæresten slått henne halvt i hjel. Har hun det bra? Hun var temmelig redd da hun ringte til meg. Da Channel ikke svarte med en gang, skjønte Casey hva som hadde skjedd. Nei, hvisket hun. Jeg er så lei for det. Er hun død? Casey fikk tårer i øynene. Hun blødde i hjel før vi nådde frem. Flere stikksår. Er hun død? gjentok Casey. Hun så mot husvognen og presset hånden mot pannen. Har han drept henne? Men jeg pratet nettopp med henne. For mindre enn en halvtime siden. Hun sa at han prøvde å bryte seg inn via bakdøren. Chanel la hånden på skulderen hennes, snudde henne mot seg og snakket til henne slik Casey var opplært til å snakke til sine egne klienter. Stemmen hennes var mild og rolig, men fast. Fortalte Linda Truman hvem som brøt seg inn hos henne? Det var ekskjæresten hennes. Casey kjempet mot tårene, kjempet for å opptre profesjonelt. Hun sa at det var Charles Gaitlin.

17 2 Fire måneder senere Telefonen ringte, og Casey satte seg opp i sengen med et rykk. Casey? Å, herregud, du må hjelpe meg, tryglet Linda Truman. Rommet var bekmørkt. Telefonen fortsatte å kime, og Casey trakk seg tilbake mot hodegjerdet og dro dynen opp til haken. Ringelyden var så gjennomtrengende at det hørtes ut som om hun var omgitt av en haug med telefoner. Casey? Casey, det er han! Det er han. Han sier at han skal drepe meg. Med hamrende hjerte dro Casey knærne opp til brystet. Telefonen ringte fremdeles. Det ville ikke stanse. Stemmen, Lindas stemme, kom fra rommet et sted, men Casey kunne ikke se henne. Casey? Linda? gråt Casey. Hun hørte et høyt smell og en splintrende lyd. Noen brøt seg inn gjennom soveromsdøren hennes. Nei, gjennom døren i husvognen! Linda skrek, et skjærende skrik som fikk blodet til å fryse i årene, og Casey krøkte seg sammen og slo hendene for ørene for å stenge lyden ute. Men den nektet å stoppe. Og telefonen fortsatte å ringe. Casey bråvåknet av at telefonen ringte. Hun sperret opp 17

18 øynene. Nei ikke telefonen. Det var vekkerklokken hennes som pep. Hun satte seg opp og trykket ned knappen på det digitale uret med en skjelvende hånd. Så trakk hun pusten dypt, lente seg tilbake mot putene, lukket øynene og dro sengeteppet opp. Det var kjølig i rommet. Hjertet hennes banket som besatt. Bare en drøm, sa hun til seg selv og trakk pusten igjen. Linda hadde dukket opp i drømmene til Casey i månedsvis, som om hun kalte på henne fra graven. Men Casey visste at det ikke var Linda som hjemsøkte henne, det var Charles Gaitlin. Sitt ned. Resepsjonisten gjorde en ubestemmelig håndbevegelse mot en rad triste metallstoler langs den ene veggen. Mr. Preston sitter i telefonen, men vil ta imot deg om et øyeblikk. Takk. Casey smilte nervøst og gikk tilbake til venteområdet. Hun satte seg i stolen nærmest døren og la dokumentmappen i skinn i fanget. Resepsjonisten rettet oppmerksomheten mot tastaturet igjen, og Casey så seg rundt. Kontoret til påtalemyndigheten i Delaware, som hadde Sussex County som sitt rettsdistrikt, lignet på alle andre delstatsbygninger Casey hadde besøkt. Slitte, grønne gulvfliser, en labyrint av smale ganger og små kontorer, og et hav av overarbeidede, underbetalte medarbeidere. Fra plassen sin så hun rett gjennom en skillevegg i glass, inn i et rom med båser som inneholdt stålgrå skrivebord samt pc-er og faksmaskiner som for lengst var utgått på dato. En stor, hvit klokke med svarte visere og tall tikket av gårde. Det hadde ikke vært lett å få til et møte med statsadvokat Adam Preston III. Selv om hun var et potensielt vitne i saken mot Charles Gaitlin, hadde en nedlatende stemme i den andre enden av røret opplyst henne om at den offentlige anklageren ikke pleide å møte vitner så tidlig i prosessen. Et kjapt nettsøk hadde røpet at Adam Thomas Preston III ble regnet som en av delstatens skarpeste og mest lysende stjerner, og at Det repub- 18

19 likanske partiet hadde store forhåpninger til fremtiden hans. Han var født og oppvokst i Delaware, sønn av en pensjonert høyesterettsdommer og barnebarn av en forhenværende senator. Casey ga imidlertid blaffen i om han var den rene superstjernen hun ville bare snakke med ham om Lindas sak. Uten å la seg avskrekke av den byråkratiske runddansen hun var blitt kastet ut i, sendte hun en e-post til Preston. Han svarte personlig og opplyste at han med glede ville ta imot henne. De hadde avtalt å møtes to ganger, men begge ganger var møtetiden blitt endret av noen på kontoret hans. Assistenten som ringte for å endre tidspunktet sist gang, hadde vært svært kort mot Casey og opplyst at mr. Preston bare hadde ti minutter på seg før han måtte i retten for å få med seg den innledende høringen i Gaitlin-saken. Under fengslingsmøtet hadde Charles Gaitlin erklært seg ikke skyldig i anklagen om drap på ekskjæresten Linda Truman. Fordi han ikke klarte å stille kausjon, hadde han sittet i varetekt siden den gang. Casey hadde lest i avisen at bestemoren hadde kontaktet en advokat for ham. Dagens innledende høring på Tinghuset ville avgjøre om man hadde nok bevis til å stille ham for retten for drap. Casey skottet på klokken igjen og trommet nervøst med foten på flisegulvet. Hun hadde bare ti minutter sammen med statsadvokaten, og nå var det allerede gått to av dem. Hun pustet dypt inn og ut og prøvde å tvinge nervøsiteten bort. Nå som hun var her, visste hun ikke helt hvorfor det hadde vært så viktig for henne å treffe Preston før den innledende høringen. Politiet hadde tatt opp mange forklaringer den kvelden Linda ble drept. En blodig kniv som etter sigende hadde vært i Gaitlins besittelse uken før, var blitt funnet i hagen til Linda. Så hvorfor trengte den offentlige anklageren Casey? Hun hadde sagt til seg selv at hun var der for å koble et ansikt til et navn i mappen. Påtalemyndigheten hadde en overveldende saksmengde, og det samme hadde sikkert mr. Preston. 19

20 Hun ville ikke at denne saken skulle gli ut mellom fingrene. Hun ønsket ikke at Gaitlin skulle bli dømt til ti år i fengsel og slippe ut igjen etter fire eller fem for god oppførsel. Hun håpet at han skulle bli dømt for forsettlig drap, slik at han ville få livstid. Hvis hun fikk snakket med Preston ansikt til ansikt, om så bare et øyeblikk, håpet hun at han kom til å yte det lille ekstra i saken. Hun talte på vegne av Linda, som ikke lenger kunne snakke for seg selv. Eller kanskje hun var her for å bli kvitt stemmen til Linda, som fremdeles kalte på henne i søvne. En mannsstemme vekket Caseys oppmerksomhet, og da hun kikket opp, så hun en pen mann i grå dressbukser, hvit skjorte og et rødt og svart slips. Han strente bortover gangen mot henne med en mappe i den ene hånden og en mobiltelefon presset mot øret. Det forstår jeg godt, men det er ikke ordlyden i kontrakten, sa han til den som ringte. Slik den er formulert, har familien anledning til å leie en privat pleier dersom de mener det er nødvendig. Hvis du vil, kan jeg sende en kopi til kontoret ditt, der de aktuelle avsnittene er uthevet. Han stanset foran skranken. Resepsjonisten nikket mot Casey. Han snudde seg mot henne og tidde for å la vedkommende i den andre enden av røret slippe til. Flott. Jeg er glad vi fikk oppklart det, fortsatte han inn i telefonen. Takk, John. Jeg kontakter deg med flere detaljer når avgjørelsen er tatt. Ha en fin dag. Idet han avsluttet samtalen, reiste Casey seg. Miss McDaniel? spurte han, men lot henne ikke få tid til å svare. Adam Preston. Hyggelig å treffe deg. Hun flyttet dokumentmappen fra høyre til venstre hånd idet han rakte henne hånden. Casey ble fullstendig overrumplet. Var dette statsadvokat Adam Preston? Den tredje? Hun hadde ventet seg en eldre mann, og iallfall ikke en dødskjekk type som dette. Han var i midten eller slutten av trettiårene, med kort, mørkt hår og et aristokratisk ansikt. Veldig Kennedy-aktig. 20

21 De tok hverandre i hånden. Han hadde et varmt, fast håndtrykk. Jeg ber om unnskyldning for at jeg måtte utsette møtet. Denne jobben har en tendens til å tja, komme i veien for jobben iblant, hvis du skjønner hva jeg mener. Helt i orden. Jeg er bare glad vi kunne møtes på forhånd, stotret hun og strevde fremdeles med å godta feiltakelsen sin. Vanligvis kunne hun gjette seg til hvordan en person så ut eller hva slags menneske han eller hun var, på bakgrunn av få opplysninger. Noen ville til og med ha anklaget henne for å tenke i stereotyper. I yrket sitt hadde hun uheldigvis oppdaget at stereotypene altfor ofte stemte med virkeligheten. Det var sjelden at noen overrasket henne, men det hadde sannelig Adam Preston III klart. Hun måtte nesten smile ved tanken. Jeg har dessverre ikke mye tid. Han skottet på armbåndsuret. Høringen starter om førtifem minutter, og dommer Trudeau tolererer ikke at man kommer for sent. Ikke noe problem. Jeg må også være på Tinghuset om kort tid, sa hun. I forbindelse med en annen sak. Han stanset utenfor en åpen kontordør og viste henne inn. På døren hang et enkelt navneskilt. Hans kontor. Vær så god og sitt. Han smilte ned til henne. Hun smilte opp mot ham. Han måtte være minst én meter og åttifem, kanskje én åttiåtte, og med sine én meter og femtifem følte hun seg enda mindre enn vanlig. Hun satte seg i en svart skinnstol foran skrivebordet hans, som var laget av kirsebærtre, ikke av stålgrå aluminium. Veggene var malt beige og prydet med ulike vitnemål og æresbevisninger som hun gransket i all hast. Studenteksamen fra universitetet i Delaware, eksamen juridikum fra Villanova. I tillegg var det flere høye bokhyller i kirsebærtre fylt med juridiske oppslagsverk. Resultatet var en enkel, men varm atmosfære. Jeg er glad for at du viser interesse for saken, sa Preston 21

22 idet han satte seg. Pasientombudene har altfor liten anseelse. Han foldet hendene på skrivebordet. De var rene og pene, men ikke for velpleide. Vel, hva kan jeg gjøre for deg, miss McDaniel? Hun trakk pusten dypt og møtte blikket hans over det brede skrivebordet. Denne saken har gått ekstra sterkt innpå meg, mr. Preston. Du her sikkert lest forklaringen jeg ga til politiet den natten Linda ble drept. Jeg traff Linda da hun ankom akuttmottaket to uker før hun døde hun hadde en brukket arm og flere brudd og blodutredelser i ansiktet takket være mr. Gaitlin. Den gangen sa hun til politiet at det ikke var han som hadde gjort det, men hun var bare redd. Rett før hun døde, vurderte hun å anmelde ham. Casey la den ene hånden på bordplaten. Linda ringte meg den natten hun ble drept. Hun fortalte at han holdt på å bryte seg inn. Hvis du hadde hørt hvor redd hun var Caseys hals snørte seg sammen, og hun klarte ikke å fortsette. Går det bra, miss McDaniel? spurte Preston etter en stund. Hun nikket og følte seg dum. Hun burde være for profesjonell til å oppføre seg sånn. Men noen måtte da vise følelser, eller hva? Hvem skulle ellers sørge over alle Lindaene i verden? Hvem skulle beskytte den neste Lindaen i rekken? Casey presset hånden mot munnen og nikket. Hun var imponert over medfølelsen statsadvokaten viste. Da hun følte at hun hadde gjenvunnet fatningen, lot hun hånden falle. Beklager. Det var ikke meningen å Hun møtte blikket hans igjen. Han virket ikke forlegen på grunn av følelsesutbruddet hennes. Jeg ville vel bare gi offeret et ansikt. Hun stakk hånden i dokumentmappen og tok opp et polaroidbilde av Linda som hun hadde tatt den kvelden på sykehuset. Så skjøv hun det over skrivebordet. Han tok det opp, så på det og skjøv det varsomt tilbake igjen. Vi har en solid sak, miss McDaniel. Solid nok til en livstidsdom? Han sa gjentatte ganger til Linda at han skulle drepe henne hvis hun ikke lot ham flytte 22

23 inn igjen. Casey snakket i en rivende fart. Det må da være forsettlig. Hvis man skal hindre menn som Charles Gaitlin i å drepe kjærestene eller konene sine, er påtalemyndigheten nødt til å ta slike saker mer på alvor. Den eneste måten Unnskyld meg, mr. Preston, sa en arrogant stemme i døråpningen bak Casey. Men du kommer for sent til Tinghuset. Casey reiste seg og stakk bildet ned i mappen idet kvinnen forsvant bortover korridoren. Jeg beklager at jeg ikke har mer tid. Oppriktig talt. Han reiste seg og grep dressjakken som hang på stolryggen. Det virket som om han diskuterte med seg selv om han skulle fortelle henne noe hun antok var personlig. Vil du høre sannheten? Han senket stemmen. Det var ikke jobben som hindret meg i å møte deg i går. Det var en privatsak, tilsto han. Bestefaren min har vært alvorlig syk. Han bor på et pleiehjem, og det er meningen at jeg skal se etter ham mens foreldrene mine er på ferie i Europa. Far har akkurat gått av med pensjon, og han og mor har planlagt denne turen i årevis. Så trist. Er det alvorlig? Casey begynte å gå mot døren. Jeg er redd for det. Han smilte bistert og nølte litt før han fortsatte: Men han er åttiåtte år og har hatt et godt liv. Han kommer ikke til å bli frisk, men jeg vil forsikre meg om at han har det så bra som mulig. Han så på henne, og med ett følte hun seg knyttet til ham. Så dumt som det enn hørtes ut, kunne hun føle smerten hans. Far har akkurat flyttet inn hos meg, sa hun mildt. Han er bare sekstitre år, men har fått Alzheimer. Jeg vet hvor fælt det er å se at noen man er glad i, har det vondt. Preston gikk rundt skrivebordet. Vet han at han er syk? Nå var det hennes tur til å smile bistert. Ja, dessverre. Han blir svært frustrert iblant fordi hukommelsen hans fungerer så sporadisk. Det må være tøft. Bestefar har ikke vært ved bevissthet den siste uken. Han har fått et nytt slag. Men heldigvis 23