Årsrapport Innledning. Økonomi. Aktiviteter. Navn på programmet: Idrett, samfunn og frivillig organisering

Transkript

1 Årsrapport 2006 Innledning Navn på programmet: Idrett, samfunn og frivillig organisering Programmets hovedmål: Programmet skal bygge opp kompetanse og frambringe ny kunnskap om viktige trekk i samfunnsutviklingen som belyser forholdet mellom idrett, samfunn og frivillig organisering. Det overordnede målet er todelt: 1) å utvikle bedre kunnskap om idrettens omfang, betydning og betingelser i det norske samfunn, samt å bygge opp forskningsmiljøer med høy akademisk kompetanse på feltet 2) å benytte idretten som temaområde for å belyse generelle trekk ved samfunnsutviklingen med hensyn til endringer i det sivile samfunn og frivillig organisering i skjæringsfeltet mellom stat og marked, slik som profesjonalisering, kommersialisering, offentlig og privat tjenesteyting. Virkeperiode: Økonomi Programmets finansieringskilder: Kultur- og kirkedepartementet Disponibelt budsjett: 4,5 mill kroner¹ Forbruk: 6,3 mill kroner ¹ Tildeling fra departementet for 2006 var 8,0 mill kroner. Det lavere disponible budsjettet skyldes planlagt akkumulert overforbruk tidligere år. Se side 8 for detaljer. Aktiviteter 2006 var nest siste år i programmet. Det ble ikke gitt støtte til nye prosjekter. Som meddelt i tidligere årsrapporter, har programstyret vært proaktivt ved at hovedtyngden av midlene som sto til rådighet i siste del av programperioden ble fordelt allerede i I forrige årsrapport ga programstyret en oversikt over status for de seks temaområdene. På bakgrunn av at det ikke er gitt støtte til nye prosjekter, er det ikke grunnlag for endringer i denne. Oversikten gjengis imidlertid som vedlegg 1 med ajourføring av bevilgningene innen temaområdene. Hovedaktiviteten i 2006 har vært planlegging av programmets avslutning i Programstyret har ønsket en sluttkonferanse som retter seg til brukerne, og har valgt å holde sluttkonferanse 10. mai i Skien, dagen før Idrettstinget starter samme sted. Det er utarbeidet program for konferansen som tidlig i 2007 vil bli distribuert til tillitsvalgte og andre innen organisasjonsleddet i norsk idrett. Til sluttkonferansen skal det utarbeides et hefte med oppsummerende artikler fra de temaområdene som programmet har støttet. Dette heftet har bidrag fra seks forskere og redigeres av Andreas Hompland. Programstyret har tidligere varslet at det skulle utarbeides en 1

2 bok i tillegg til nevnte hefte. Programstyret har i samråd med Andreas Hompland besluttet å ikke forfølge tanken om bok, men legge mer arbeid i nevnte hefte Til sluttkonferansen vil det også bli utarbeidet en prosjektkatalog. Her vil hovedvekten bli lagt på å formidle hvilke resultater hvert prosjekt har gitt, hvilke anvendelsesmuligheter som disse resultatene har og hvilke publiseringer som er kommet ut av hvert prosjekt. Nøkkeltall, aktiviteter i året Antall prosjekter: 11, ingen nye Antall dr.gradsstipendiater: 1 Antall postdoktorstipendiater: 1 (1 kvinne) Antall deltakende bedrifter: Ingen Administrasjon Antall møter i programstyret: 2 Administrative kostnader: kr Resultater Nedenfor gis informasjon fra et utvalg nylig avsluttede eller igangværende prosjekter. Ikke-hvite toppidrettsutøvere som representanter for etnisk minoritet, nasjon eller en ikke-vestlig verden? En sammenligning av tre norske idretter, basketball, friidrett og fotball, viser at utøverne ser seg selv som positive representanter for minoriteter i den norske offentligheten. Dette synet støttes av representanter for minoriteter i den norske offentligheten. Utøverne anser at deres positive synlighet i norske medier antakelig bidrar som en motvekt til det de oppfatter som en problemorientert mediedekning av minoriteter. Det er store variasjoner mellom idretter, noe som dels forklares med globale tendenser i den enkelte idrett, og dels med idrettens historie og fokus i Norge. Basketball, og i særlig grad BLNO, har størst fokus på innvandrere som målgruppe, blant annet gjennom vektlegging av kjerneverdier som urbanitet og det flerkulturelle samfunn. Friidrett er preget av en mer tvetydig tilnærming til minoriteter. Mens friidretten anses som integrert på globalt nivå, ser man også implisitte referanser til rase og hudfarge ved at svarte utøvere av mange anses å ha naturlige fortrinn i noen grener. I fotball har både NFF og NISO gjennom internasjonale kampanjer mot rasisme og antirasistiske tiltak bidratt til integrering. Disse rammebetingelsene innebærer ulike identifikasjonsfellesskap for utøverne. Mens de fleste utøverne selv har rollemodeller med synlig minoritetsbakgrunn i andre land, varierer identifikasjonen med minoriteter i og utenfor idretten i Norge fra lav til svært sterk. Prosjektet viser at det er visse fellestrekk mellom situasjonen i USA tidligere og Norge i dag. Blant annet er det få trenere/ledere med minoritetsbakgrunn i idretten. Prosjektet viser også at det er vanskeligere å påpeke diskriminering innad i egen idrett enn i andre idretter, og i samfunnet for øvrig. Resultatene kan brukes av norsk idretts arbeid for å integrere minoriteter. Tradisjonelt har idretten blitt ansett som en særdeles egnet arena for integrasjon og utvikling av harmoniske relasjoner mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Forskningen viser at dette bildet bør 2

3 nyanseres, både i forhold til hvilken idrett man snakker om og i forhold til idrettens generelle status som integrasjonsarena. Mens idretten for mange er en viktig arena for integrasjon og samhold, er det også trekk ved de ulike idretter som kan virke i motsatt retning. (Kontakt Mette Andersson ved Rokkansenteret for mer informasjon: mette.andersson@rokkan.uib.no) Idrettsdemokratiet: deltakelse og diskurs Prosjektet stiller spørsmålet om det demokratiske, representative systemet i idretten fungerer etter sine intensjoner i det komplekse samspillet mellom sivile, offentlige og markedsbaserte interesser. Prosjektet er ikke avsluttet, og det er derfor foreløpige resultater som presenteres her. En måte å vurdere om den lokale idretten fungerer demokratisk er å konfrontere de empiriske resultatene med normative kriterier. Et viktig kriterium er at medlemmene deltar aktivt i demokratiske prosesser. I alle klubbene som ble undersøkt var det lav deltakelse og lavt engasjement i årsmøter og i andre beslutningsfora. I tillegg er det vanskelig å finne medlemmer som er villige til å stille opp som kandidater til styreverv. Et annet kriterium er at lederne skal representere medlemmenes interesser og synspunkter. I de fleste tilfellene fungerer kommunikasjonen mellom styret og medlemmene bra. I tillegg kan alle medlemmer som ønsker det henvende seg til styret og få gehør for sine synspunkter. Likevel kan det manglende engasjementet fra medlemmene fort føre til at styret ikke representerer medlemmenes interesser, men sine egne. Et tredje kriterium er at lederne virkelig kan bli utfordret gjennom valg. Prosjektet viser at valg av styret i årsmøtet ofte blir en ren formell eksersis uten at kandidatene blir utfordret. Dette skyldes mangel på kandidater til styreverv og lav deltakelse. Et fjerde kriterium er at medlemmene deltar på en betydningsfull og aktiv måte i beslutningsprosesser og i valgprosesser. Selv om medlemmene i de fleste tilfellene får de nødvendige opplysningene og har muligheten til å delta og til å utøve innflytelse, viser det seg at prosentandelen av medlemmene som virkelig deltar aktivt er veldig lav, og dette preger karakteren av de demokratiske prosessene innenfor idrettslagene. Et femte kriterium er at medlemmene har en virkelig innflytelse over beslutningene. Også her gjør lavt engasjement og lav deltakelse at medlemmenes innflytelse mer er en mulighet enn en virkelighet. Et siste kriterium er at lederne virkelig er ansvarlige overfor medlemmene. Medlemmenes deltakelse er en forutsetning for at lederne reelt blir stilt til ansvar. Uten aktiv deltakelse blir det fort mulig for en liten gruppe å styre idrettslaget uten at noen kontrollerer dem. I slike situasjoner kan misbruk av ressurser og makt oppstå. (Kontakt Bernard Enjolras ved Institutt for samfunnsforskning for mer informasjon: bernard.enjolras@samfunnsforskning.no). 3

4 Golf i Norge: Utvikling, betingelser og konsekvenser Fra 1985 til 2004 økte medlemskapet i Norges Golfforbund fra ca til medlemmer. En rekke andre land i Europa opplevde en liknende vekst. I samme periode fant det også sted en tilnærmet lik vekst i antall klubber og baner. Fire forhold synes å ha bidratt: Lokale golfentusiaster framsto som entreprenører som både spredte det gode budskap og bygde landet ; de rekrutterte familie, venner og bekjente og mobiliserte det lokale næringsliv og lokale bønder for å realisere byggingen av en golfbane. Dessuten er endret politikk og næringsvilkår for bøndene av stor betydning. På grunn av reduserte subsidier la flere bønder om driften og skaffet seg utkomme gjennom å leie ut arealene eller å drive golfbane selv. Et tredje forhold er at stadig flere fant golf spennende og utfordrende og dro med andre familiemedlemmer og venner inn i golfen. Det siste aspektet er at mange opplevde golfmiljøet som sosialt og imøtekommende, med gode naturopplevelser, en aktivitet for flere generasjoner og ikke minst en svært positiv opplevelse knyttet til spillet og mestring av dette, uansett spillenivå. Golfens vekst og utvikling er slik sett et resultat av endringer på individuelt, idrettslig og samfunnsmessig nivå. Endringene er forbundet med hverandre og forårsaket av hverandre. I denne sammenhengen gir det mening å se på spredningen av golf i det norske samfunn som en form for ryktespredning. En rekke betingelser må være innfridd for at dette ryktet kan spres. Sagt på en annen måte: golfspillet og golfanleggets inklusjons- og eksklusjonsmekanismer formes av idretten selv, men preges også av samfunnsmessige prosesser og individuelle forhold. Ut over prosjektets teoretiske bidrag, som ikke tas opp her, har prosjektet gitt innsikter som kan stimulere refleksjon i idrettens organisasjoner om strategi for å rekruttere flere medlemmer. Dette gjelder ikke minst Norges Golfforbund. Til tross for formidabel vekst de siste 20 årene, står forbundet overfor en kontinuerlig utfordring i å holde på sine medlemmer. Det er særlig fire funn Norges Golfforbund bør merke seg. De aller fleste er rekruttert gjennom familie og venner. Det bør tilsi at klubber og baner i størst mulig grad setter i gang tiltak som er familie- og vennerelatert. Mange spillere har grønt kort. Her ligger en potensiell fare for at de opplever ubehag ved ikke å mestre spillet og være årsak til sakte spill. En økt satsing på instruksjon og veiledning bør vektlegges for å få disse spillerne over på hvitt kort. Det bør også satses på å rerekruttere tidligere medlemmer ved å tilby (gratis) oppfriskningskurs og vedlikeholdskurs. Mange sluttet nok på grunn av manglende ferdigheter og opplevelse av at de ikke fikk det til. Golf bør også i større grad bli synlig i befolkningen som et spill for alle. Det bør arrangeres flere åpne dager hvor det gis mulighet for prøving av spillet og møte etablerte spillere. Det bør også informeres om golfens fortrinn med spesielt sosialt miljø og som et spill på tvers av generasjoner og ferdighetsnivåer. Spillet er dessuten verken spesielt dyrt eller tidkrevende sammenliknet med mange andre idretter. (Kontakt Jan Ove Tangen ved Høgskolen i Telemark for mer informasjon: jan.o.tangen@hit.no) 4

5 Økte pengestrømmer og endret organisering av norske toppfotballklubber Som i mange andre land har toppfotballen i Norge gjennomgått store endringer de siste årene. Internasjonalisering, profesjonalisering, kommersialisering og deregulering er prosesser som påvirker utviklingen. Et prosjekt som gjennomføres av Samfunns- og næringslivsforskning AS i samarbeid med Møreforsking drøfter hvordan toppklubbene har endret seg som organisasjoner i lys av disse utviklingsprosessene. Viktige tema er utvikling av nye organisasjonsformer og endringer i klubbenes geografiske forankring. Prosjektet har tatt for seg den særnorske dualmodellen, dvs. at toppklubbene både består av en frivillig organisasjon og et aksjeselskap. Prosjektet konkluderer med at dualmodellen har vært et viktig redskap for å sikre klubbene tilgang på ressurser og organisasjonskompetanse, og at frivillighetens sterke posisjon i norsk idrett bidrar til å gjøre denne organisasjonsformen robust. I forlengelsen av dette har prosjektet analysert hvordan utviklingen av fotball som næring har ført til at prinsipper fra forretningslivet i økende grad influerer organisasjonspraksisen i norske fotballklubber. Prosjektet konkluderer med at det er vokst fram en hybrid organisasjonstype, hvor frivillighetstankegangen smelter sammen med og brytes mot markedstenkningen. Videre analyseres i hvilken grad toppklubbene som en konsekvens av kommersialiseringen og profesjonaliseringen i mindre grad har koplinger til stedet hvor klubben er lokalisert. I prosjektet vises at det ikke handler om en enkel frakobling av klubbene, men at de som organisasjoner både kan forsterke de lokale relasjonene, samtidig som de i økende grad påvirkes av nasjonale og internasjonale prosesser. Prosjektet har også analysert hvordan en klubb, Sogndal Fotball, har tatt en ledende rolle i en lokal omstillingsprosess. Ved hjelp av nettverksbygging har denne klubben fått en helt dominerende posisjon, og gjennom strategiske handlinger har den greidd å profilere Sogndal som et sted som assosieres med idrett, helse og kunnskap. Prosjektet analyserer også mulige konsekvenser av den økende forekomsten av utenlandske spillere i norsk fotball. Her konkluderer prosjektet med at importen av utenlandske spillere, hvor mange dessuten har begrenset spilletid, gjør at nåløyet for unge norske spillere blir stadig trangere. På sikt kan denne utviklingen får negative konsekvenser for det norske landslaget. (Kontakt Stig-Erik Jakobsen ved Samfunns- og næringslivsforskning AS for mer informasjon: StigErik.Jakobsen@snf.no) Olympiatoppen Prosjektet har undersøkt hvordan Olympiatoppen vokste fram og hva slags institusjonelle forandringer og spenninger dette skapte. Prosjektet finner at det var egentyngden i utviklingen av internasjonal toppidrett, koblet til det framtidige OL på Lillehammer, var viktigere enn enkeltpersoner for framveksten av Olympiatoppen på slutten av 1980-tallet. Samtidig var ressursene og forholdene små i Norge, noe som økte behovet for et felles organ for utveksling av kompetanse og fordeling av ressurser. Olympiatoppen har bidratt til at den eksperimentelle metode har fått et sterkere feste innenfor toppidretten: fra personlig utprøving og tro, til kontrollerte eksperimenter som er teoretisk forankret. 5

6 Utøvernes rolle blir dermed redusert til å utføre anbefalte programmer og dokumentere det arbeidet som er gjort. Olympiatoppens prosjekt handler dels om å begrense den selvstendige utprøvingen, dels om å få tradisjonsbundne miljøer til å bli mer innovative. Men først og fremst er Olympiatoppen opptatt av å innføre objektive målemetoder, dvs. at landslagsmiljøene tar i bruk metoder som gjør at man kan få mest mulig eksakte mål på treningsintensitet og effekten av treningen. Naturvitenskapenes teoriorientering og universale overføringsmuligheter bryter på mange måter med idrettens vektlegging av praktiske ferdigheter (mestring) og spesialkompetanse. Når Olympiatoppen på ulike måter forsøker å vitenskapeliggjøre toppidretten, innfører den samtidig idealer og logikker som bryter med idrettens egen forståelsesmåte. Dette møtet mellom to ulike tilnærmingsmåter til prestasjonsutvikling skaper av og til høyt konfliktnivå mellom Olympiatoppen og enkelte særforbund, og som samtidig gjør at Olympiatoppen har liten troverdighet hos enkelte utøvere. Et eksempel på vitenskapeliggjøringen er at kostholdet har fått en viktig rolle i den norske toppidrettssatsingen. Olympiatoppens kostholdspolitikk innebærer en rasjonalisering og vitenskapeliggjøring av spise- og drikkepraksisene. Idretten bruker begreper og teknikker fra ernæringsvitenskapen i en prestasjonslogikk. Prosjektet viser videre at Olympiatoppen spiller en rolle for identitetsutvikling gjennom fellesskap som dannes ved å finansiere støtteapparat, treningssamlinger og individuelle stipend som muliggjør satsing på toppidrett på fulltid. Utviklingen av slike fellesskap er viktig som motvekt når utøvere i perioder tviler på om det var riktig å satse på toppidretten. Olympiatoppen må både forholde seg til toppidrettsfeltet de selv er en nøkkelaktør i, og til det generelle norske idrettsfeltet. Olympiatoppen er mellom barken og veden i den forstand at organisasjonen er en del av NIF, mens det er særforbundene som har det operative ansvaret for å drive toppidrett. Olympiatoppen har også et dilemma ved å være del av en demokratisk masseorganisasjon, samtidig som toppidrettsarbeidet må baseres på profesjonalitet og elitisme. Olympiatoppen er også mellom barken og veden ved at de prøver å framstå som et enhetlig organ i en toppidrett som blir mer og mer differensiert og oppsplittet, lik idrettsfeltet i sin alminnelighet. Olympiatoppen er mellom barken og veden ved at de er nært koblet til den internasjonale toppidrettens malstrøm, men må også forholde seg til norske normer og kultur. I prosjektet er det lagt vekt på de strukturelle føringene og kulturelle sporene som har formet det norske toppidrettsarbeidet. Den norske modellen og Olympiatoppens arbeid har imidlertid også vært med å forme sentrale elementer som inngår i den internasjonale toppidrettsmodellen, en modell som igjen strukturerer toppidrettsarbeidet i Norge (og i andre land). Enkeltpersoners bidrag til denne utviklingen er tonet ned. Enkeltaktørers tanker, strategier og handlinger har selvsagt vært viktig for toppidrettsutviklingen i Norge. Vårt siktemål har likevel vært å beskrive det mulighetsrom disse aktørene handler innenfor. Og vår påstand er at de strukturelle og kulturelle rammebetingelsene for toppidrettsutviklingen har klart større innvirkning på utformingen av toppidrettsarbeidet enn enkeltpersoners bidrag. En slik tilnærming kan dermed også sees som en motvekt mot den rådende beskrivelsen av utviklingen av norsk toppidrett. (Kontakt Pål Augestad ved Høgskolen i Telemark for mer informasjon: Pal.Augestad@hit.no) 6

7 Resultatindikatorer for året Avlagte doktorgrader: 1 (1 kvinne) Vitenskapelig publisering: Sju vitenskapelige artikler Annen publisering/formidling: En rekke presentasjoner i vitenskapelige konferanser og brukerrettede arrangementer Samlet vurdering og utfordringer framover Programmet har tilfredsstillende framdrift. I programplanen som ble utarbeidet ved starten av programmet ble elleve delmål formulert. I hvilken grad programmet har oppfylt alle disse målene, vil bli grundig omtalt i egenevaluering og sluttrapport som programstyret vil utarbeide seinere i Programstyret gjentar fra fjorårets årsrapport at måloppnåelse må vurderes i forhold til at programstyret i første fase la størst vekt på kompetanseoppbygging gjennom doktorgradsutdanning, mens det seinere er det lagt større vekt på mer handlingsrettede prosjekter. Det kan imidlertid allerede nå sies at for de to delmålene der det ble konkretisert måltall, utdanning av doktorgradskandidater og internasjonal vitenskapelig publisering, vil programmet nå målene. Per februar 2007 er det publisert nærmere 50 artikler i vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering, og programmet ligger således allerede foran målet i programplanen om å publisere minst 30 slike artikler. Ni personer har til nå forsvart doktorgraden, og programplanens mål om minst ti vil bli nådd med god margin. Noen doktorander vil imidlertid bli ferdige først etter at programmet er avsluttet. Programmets mål om å utvikle bærekraftige forskningsmiljøer innen idrett vil bli grundig drøftet i egenevaluering og sluttrapport. Som tidligere meddelt mener programstyret at programmet særlig har hatt betydning for kompetanseoppbyggingen og fagutvikling ved Høgskolen i Telemark og forskningsstiftelsen knyttet til høyskolen, Telemarksforsking-Bø. Ved Norges idrettshøgskole har programmet bidratt til å styrke den historiefaglige forskningen knyttet til fotball. Ved Institutt for samfunnsforskning har programmet bidratt til å bygge opp en gruppe med høy kompetanse på frivillighetsforskning. I tillegg til å følge opp igangværende prosjekter, er programmets utfordringer i avslutningsåret først og fremst knyttet til formidlingen fra programmet. Som nevnt foran under punktet Aktiviteter, ble planlegging av formidling vektlagt i I 2007 vil implementeringen av disse planene stå sentralt. Av særlig viktighet er programmets sluttkonferanse og utgivelse av et hefte med oppsummering av forskningen under programmet. Programstyret har videre ambisjon om å rapportere erfaringene fra gjennomføring av programmet som grunnlag for at Idrettsavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet og Forskningsrådet kan ta stilling til organisering av samfunnsvitenskapelig og humanistisk idrettsforskning etter at programmet er avsluttet. 7

8 Vedlegg 1 Kort oppsummering av aktiviteten i programmets temaområder Programmet "Idrett, samfunn og frivillig organisering" omfatter seks temaområder. I tabellen nedenfor framgår bevilgningene som i alt er tildelt temaområdene. Alle beløp er i mill kroner: 1. Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning 20,5 2. Det organiserte idrettslivet 13,5 3. Idrettens kommersielle og næringsmessige betydning 12,7 4. Idrettsanlegg og idrettsutøvelse 7,9 5. Idrettspolitikk 11,3 6. Anti-doping 5,1 Som det framgår er det gitt ulik prioritering til de forskjellige temaområdene. Dette skyldes dels at noen av temaområdene favner bredere enn andre, dels at det er ulik kapasitet i miljøene til å igangsette forskning på de ulike temaene. Nedenfor gis en kort oppsummering av status innen de seks temaområdene: Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning er det temaområdet som favner videst og er også det som er gitt mest støtte. I alt 15 prosjekter er gitt støtte, herav et forprosjekt som ikke ble videreført. Ni prosjekter er avsluttet, hvorav fire med doktorgrad som resultat. En av doktorgradene ble forsvart i Det forventes ytterligere fire doktorgrader. Hovedtyngden av prosjektene har vært knyttet til Norges idrettshøgskole. Hovedtyngden av prosjektene innen Det organiserte idrettslivet er ved Institutt for samfunnsforskning. Sju prosjekter har vært støttet, hvorav fire er avsluttet. Forskningen har foreløpig resultert i en doktorgrad og ytterligere en er under arbeid. Forskningen har vært konsentrert om ulike aspekter ved frivillige idrettsorganisasjoner. Et nytt prosjekt er startet ved Institutt for samfunnsforskning, se avsnittet om viktigste aktiviteter nedenfor Idrettens kommersielle og næringsmessige betydning er temaområdet det har vært vanskeligst å organisere kompetanseoppbygging på. De sentrale fagmiljøene innen økonomi har ikke vist særlig stor interesse for problemstillinger som programstyret har ansett som relevante. Fem prosjekter har vært støttet, hvorav tre er avsluttet. En doktorgrad er fullført, og tre er under arbeid. Idrettsanlegg og idrettsutøvelse har sitt tyngdepunkt ved Høgskolen i Telemark, som også fungerer som node i nettverk til andre prosjekter. Seks prosjekter er gitt støtte, hvorav tre er avsluttet. En doktorgrad er avlagt. Forskningen var i første fase relativt teoretisk orientert, mens det i seinere fase er gitt støtte til mer empirisk orientert forskning. Idrettspolitikk er dominert av et omfattende forskningssamarbeid mellom Høgskolen i Telemark/Telemarksforsking-Bø og International Research Institute of Stavanger, IRIS (tidligere Rogalandsforskning). Det er gitt støtte til fem prosjekter, hvorav tre er avsluttet. En doktorgrad er avlagt i Forskningen har vært konsentrert om den organiserte idretten i Norge og ser på så vel det nasjonale som det lokale nivået. Et større oppfølgingsprosjekt ser på idrettspolitikken i et komparativt perspektiv. Et nytt prosjekt er startet i 2005 ved IRIS.. 8

9 Anti-doping som tema kom til etter at programmet var startet som resultat av et samarbeid mellom programmet og NIF der NIF gikk inn med øremerkede midler. Innen dette temaområdet er det også gitt støtte til medisinsk forskning. Det er gitt støtte til fire prosjekter, hvorav tre er avsluttet. Prosjektet som ikke er avsluttet inneholder doktorgradsstudium. Dette vil bli ferdigstilt i Det finnes mer informasjon om prosjektene på programmets hjemmeside: 9