Don DeLillo. Engelen Esmeralda. Ni noveller. Oversatt fra engelsk av Knut Johansen

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Don DeLillo. Engelen Esmeralda. Ni noveller. Oversatt fra engelsk av Knut Johansen"

Anna Tone Endresen
8 år siden
Visninger:

2 Don DeLillo Engelen Esmeralda Ni noveller Oversatt fra engelsk av Knut Johansen

3 DEL EN Skapelsen (1979) Menneskelige øyeblikk i tredje verdenskrig (1983)

5 Skapelsen Det var en times kjøring, mesteparten i oppoverbakke og tåkeregn. Jeg lot vinduet stå flere tommer på gløtt i håp om å oppfange et snev av krydderduft fra buskene. Sjåføren vår saktnet farten på de verste strekningene og i de krappeste svingene og når det kom biler mot oss i tåkedisen. Innimellom var vegetasjonen i veikanten mindre tett, og da hadde vi utsikt til ren jungel, hele daler fulle, spredt ut mellom åsene. Jill leste boken sin om Rockefellerne. Når hun først var oppslukt av noe, var det umulig å nå inn til henne, som om hun befant seg i dyp bedøvelse, og på hele turen så jeg henne bare løfte blikket fra boken én gang, for å kikke på noen barn som lekte på et jorde. Det var ikke mye trafikk i noen retning. De møtende bilene kom brått på oss, som i en tegneserie i farger, gamle humpende skranglekasser, og Rupert, sjåføren vår, måtte foreta raske manøvrer i det totale regnet for å unngå kollisjoner og de dype flengene i veien og selve jungelen som presset innpå oss på sidene. Det var liksom opplagt at skulle noe vike, måtte det bli kjøretøyet vårt, taxien. Veien ble slakere. Nå og da sto det noen mellom trærne og kikket på oss. Røyk drev ned fra høyden. Bilen kjørte

Innimellom var vegetasjonen i veikanten mindre tett, og da hadde vi utsikt til ren jungel, hele daler fulle, spredt ut mellom åsene. Jill leste boken sin om Rockefellerne.

6 oppover igjen en kort stund og var så fremme ved flyplassen, en rekke små bygninger og en rullebane. Det sluttet å regne. Jeg betalte Rupert, og vi bar bagasjen inn i terminalen. Så gikk han ut til noen andre menn som sto i skjorteermene og pratet i det skarpe lyset. Lokalet var fullt av mennesker, bagasje og kasser. Jill satte seg på kofferten sin med håndbagasjen vår rundt seg. Jeg trengte meg frem til skranken og fikk brakt på det rene at vi sto på ventelisten som nummer fem og seks. Dette fikk meg til å sette opp en tankefull mine. Jeg forklarte mannen at vi hadde bekreftet avreisen i St. Vincent. Han sa at man måtte bekrefte på nytt nøyaktig tre døgn før avgang. Jeg forklarte at vi hadde vært ute og seilt; vi var i Tobago Cays for tre døgn siden ingen mennesker, ingen bygninger, ingen telefoner. Han sa at reglementet tilsa at man måtte bekrefte avreisen på nytt. Han viste meg elleve navn på et ark. Fysisk bevis. Vi var nummer fem og seks. Jeg gikk bort for å fortelle det til Jill. Hun lot seg synke ned i bagasjen, et stilisert sammenbrudd. Det tok en stund før hun var ferdig. Så utspilte det seg en formell dialog mellom oss. Hun påberopte seg de samme tingene som jeg nettopp hadde påberopt meg da jeg snakket med mannen bak skranken. Bekreftet avreisen i St. Vincent. Chartret yacht. Ubebodde øyer. Og jeg gjentok alt det han hadde sagt til meg som svar. Hun spilte min rolle, med andre ord, og jeg spilte hans, men jeg gjorde det i en svært rimelig tone og supplerte med relevant

Jill satte seg på kofferten sin med håndbagasjen vår rundt seg. Jeg trengte meg frem til skranken og fikk brakt på det rene at vi sto på ventelisten som nummer fem og seks.

7 informasjon i håp om å mildne hennes fortvilelse. Jeg minnet henne også om at det gikk et nytt fly tre timer etter dette. Vi ville fortsatt komme til Barbados i god tid til en svømmetur før middag. Og etterpå ville det være kjølig og stjerneklart. Eller varmt og stjerneklart. Og vi ville høre brenningen rumle i det fjerne. Østkysten var kjent for rumlende brenning. Og neste ettermiddag ville vi ta flyet vårt til New York, som planlagt, og vi ville ikke gått glipp av noen ting bortsett fra adskillige timer på denne idylliske lille øyflyplassen. «Så nyromantisk, og så riktig for en dag som denne. Hvor mange er det plass til på disse flyene, mon tro? Førti?» «Å, flere,» sa jeg. «Hvor mange flere?» «Bare flere.» «Og hvor på listen står vi?» «På femte og sjette plass.» «Etter de mer enn førti.» «Massevis som ikke møter opp,» sa jeg. «Jungelen sluker dem.» «Sludder. Se på disse menneskene. Det kommer stadig flere.» «Noen følger bare de andre til flyet.» «Hvis han tror det, Gud, vil jeg ikke ha noe med ham å gjøre. Saken er at de burde ikke vært her i det hele tatt. Det er utenfor sesongen.» «Noen av dem bor her.»

Og neste ettermiddag ville vi ta flyet vårt til New York, som planlagt, og vi ville ikke gått glipp av noen ting bortsett fra adskillige timer på denne idylliske lille øyflyplassen.

8 «Og vi vet hvilke, ikke sant?» Flyet ankom, fra Trinidad, og lyden og synet av det fikk folk ved skranken til å trenge seg nærmere. Jeg gikk rundt på den andre siden og nærmet meg fra skranken ved siden av, hvor det sto flere andre. Passasjerene som hadde bekreftet sin avreise på nytt, stilte seg i kø foran passkontrollen. Stemmer. En britisk kvinne sa at den sene ettermiddagsavgangen var innstilt. Vi trengte oss nærmere alle sammen. To vestindiske menn lenger fremme vinket til funksjonæren med billettene sine. Det lød flere stemmer. Jeg hoppet flere ganger for å se over hodene på menneskene som trengte seg sammen her, til grusveien utenfor. Rupert sto der fremdeles. Alt begynte raskt å falle på plass. Gods og bagasje forsvant ut den ene døren, passasjerene ut den andre. Det gikk opp for meg at vi hadde rykket ned til standbystatus. Menneskene som forlot skranken så ut som de var drevet frem av en dyp frelsende kraft. En primitiv dåp kunne ha utspilt seg. Resten av oss trengte seg sammen om funksjonæren. Han krysset av ved noen navn og strøk ut andre. «Flyet er fullt,» sa han. «Flyet er fullt.» Det var åtte ni strandede reisende igjen, tomme i ansiktet av skuffelse. Forskjellige varianter av engelsk ble snakket. En eller annen foreslo at vi skulle gå sammen om å chartre et fly. Det var ganske vanlig her. En annen sa noe om et niseters. Den første personen

Stemmer. En britisk kvinne sa at den sene ettermiddagsavgangen var innstilt. Vi trengte oss nærmere alle sammen. To vestindiske menn lenger fremme vinket til funksjonæren med billettene sine.

9 skrev ned navnene og gikk så ut sammen med flere andre for å finne charterkontoret. Jeg forsøkte å fritte ut funksjonæren om den sene ettermiddagsavgangen. Han visste ikke hvorfor den var innstilt. Jeg ba ham booke Jill og meg på den første avgangen neste dag. Passasjerlisten var ikke tilgjengelig, sa han. Alt han kunne gjøre var å sette oss på stand by. Vi ville vite mer alle sammen i morgen. Jill og jeg skjøv bagasjen vår bort til døren bare ved hjelp av føttene. En av dem som hadde gått for å chartre et fly, kom tilbake for å fortelle oss at det kunne bli et fly ledig senere på dagen et seksseters bare. Dermed lot det til at vi var utelukket. Jeg vinket til Rupert, og vi begynte å bære tingene våre ut til bilen. Rupert hadde et langt ansikt og en glipe mellom fortennene og en sølvmedalje over brystlommen en snirklet oval sak festet til et mangefarget bånd. Jill satte seg i baksetet og leste. Ute ved bagasjerommet sa Rupert at han visste om et hotell ikke langt fra havnen. Han sto og skottet til høyre hele tiden. En kvinne sto noen få skritt bortenfor og ventet på at vi skulle bli ferdige med å snakke. Jeg syntes jeg husket å ha sett henne i utkanten av trengselen inne i terminalen. Hun var kledd i en grå kjole og gikk med håndveske. Det sto en liten koffert ved føttene hennes. «Vær så snill, taxien min kjørte tilbake,» sa hun til meg. Hun var blek, med et mykt, alminnelig ansikt, fyldig munn og kortklipt brunt hår. Hun holdt den høyre

Jill og jeg skjøv bagasjen vår bort til døren bare ved hjelp av føttene.

10 hånden opp foran pannen for å unngå å bli blendet av solen. Vi ble enige om å dele taxiregningen til hotellet og så kjøre sammen ut til flyplassen om morgenen. Hun sa hun var nummer syv. Det var varmt og klart hele veien tilbake. Kvinnen satt foran sammen med Rupert. Innimellom snudde hun seg mot Jill og meg og sa: «Det er virkelig fryktelig, det systemet de har,» eller «Jeg forstår ikke hvordan de overlever økonomisk,» eller «De kunne ikke engang garantere at jeg kommer av sted i morgen.» Da vi stanset for noen geiter, kom en kone ut fra skogen for å selge oss muskatnøtter i små plastposer. «Hvor står vi på listen?» sa Jill. «På annen og tredje plass denne gangen.» «Når går flyet?» «Kvart på syv. Vi må være der klokken seks. Rupert, vi må være der klokken seks.» «Jeg kjører dere.» «Hvor skal vi nå?» sa Jill. «På hotell.» «Jeg vet jo hotell. Hva slags hotell?» «Så du at jeg hoppet, der inne?» «Det fikk jeg ikke med meg.» «Jeg hoppet opp og ned.» «Det blir ikke noe av med Barbados, blir det vel?» sa hun. «Les boken din,» sa jeg til henne. Ketsjen lå fortsatt for anker i havnen. Jeg pekte den ut

Innimellom snudde hun seg mot Jill og meg og sa: «Det er virkelig fryktelig, det systemet de har,» eller «Jeg forstår ikke hvordan de overlever økonomisk,» eller «De kunne ikke engang garantere at

Like dokumenter

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. NATT En enakter av Harold Pinter INT. KJØKKEN. NATT Jeg snakker om den gangen ved elva. Hva for en gang? Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. Jeg husker ikke. På brua. Vi stansa og så på vannet.