Uwe Plate Første og ettervirkning

Transkript

1 Uwe Plate Første og ettervirkning Et hvert legemiddel har to virkninger, første og ettervirkning. Førstevirkningen er legemiddelvirkningen, som virker på organismen, og ettervirkningen er motreaksjonen fra organismen mot legemiddelpåvirkningen, som i farmakologien er kjent som en tilvenning. Det er toleransen overfor et farmakon der det er påkrevd med en økning av dosen, om man skal oppnå en lik virkning,(pschyrembel, medisinsk ordbok. Informasjonskilde til legemidlet). Hahnemann hadde for 200 hundre år siden erkjent dette fenomen som en farmakologisk naturlov, og han skrev i Organon 63: Enhver kraft som har en innvirkning på livet, ethvert legemiddel, omstemmer livskraften i større eller mindre grad og fremkaller en viss tilstandsforandring i mennesket av lengre eller kortere varighet. Man kaller dette førstevirkning. Selv om dette både er et produkt av kraften i legemidlet og livskraften, tilhører denne virkningen primært legemidlets effekt. Vår livskraft, på sin side, bestreber seg på å sette sin energi opp imot denne innflytelsen. Denne tilbakevirkende kraft tilhører vår livs bevarende kraft og er en automatisk funksjon av denne. Den kalles ettervirkning eller motvirkning. I førstevirkningen forholder livskraften seg passiv, mottagelig, på en lidende måte (reseptiv uttørket) ( 64). Så utvikler det seg en motreaksjon som etter eller motvirkning, og dermed blir den innvirkende legemiddelpåvirkning nøytralisert. Det er en meningsfull innrettning av naturen som tilpasser seg livet ved toksiske miljøbetingelser. Motvirkningen til organismen settes imidlertid ikke omgående i gang etter den første legemiddelpåvirkningen, men først etter repeterende toksiske påvirkninger (gitt legemiddel). Hver gang det blir gitt en ny dose forsterkes motvirkningen og dermed blir legemidlet mer og mer nøytralisert, og så oppstår det en tilvenning, som igjen utvikler seg til en toleranse, og til slutt reagerer ikke organismen mer på legemidlet. Om det vil oppnås videre virkning må dosen forsterkes, som nok en gang fører til en sterkere motvirkning. Det oppstår en ond sirkel, og ved å gi en sterkere dose blir resultatet en svakere virkning. En helbredelse blir i det lange løp umulig. Hvis det hadde vært en dyktig lege, som ved ettertanke hadde sagt imot slike bedrøvelige følger fra legemiddelbruk, så ville han for lengst ha funnet den store sannheten, at i den rake motsetning til slike antipatiske behandlinger av sykdomssymptomer, finnes en vedvarende helbredelsesmåte; og han ville med verdighet, skjønt at ved kun å legge fokus på sykdomssymptomene vil være i strid med loven om legemiddelvirkning (antipatisk anvendte legemidler) derfor blir det kun en kortvarende lindring, og når den foregående lindringen er opphørt, blir følgen forverring ( 61). En legemiddelterapi etter prinsippet Contraria contraris mot plagen, kan på grunn av tilvenning, aldri føre til helbredelse. Hvis man ved en tarmforstoppelse skulle behandle med et avføringsmiddel ( den avførende virkningen av legemidlet mot forstoppelsen), danner livskraften på kort eller lang sikt en motreaksjon, som vil føre til en tilvenning av legemidlet. Avføringsmidlet virker ikke mer og avføring uteblir. Kun en økning av dose kan igangsette virkningen, men en doseringsøkning kan ikke fortsette i det uendelige og det medfører alltid til en sterkere motreaksjon av organismen, så sluttresultatet av sykdommen blir forverret og avstedkommer en legemiddelavhengighet. Etter Herings oppfatning er motvirkningen ikke et utslag av pendelens motside, men kun en gjenopprettelse av normaltilstanden, som også Hahnemann skrev i Organon 66: Under påvirkning av små homøopatiske doser av de potenser som omstemmer organismen, kan det ikke registreres noen påfallende, motsatt ettervirkning i en frisk kropp. En førstevirkning som 28

2 ved en tilsvarende oppmerksomhet er iakttakbar, frembringer riktignok noe av dette, men den levende organismen fremkaller bare en så sterk motvirkning (ettervirkning) som er nødvendig for å gjenopprette den normale tilstanden. Selv Hahnemann var av den oppfatning, at ved homøopatiske legemiddelprøvninger kunne det allikevel opptre ettervirkning, men ikke hvis man kun gir en enkeldose, men fortsetter å gi flere doser av det prøvde legemidlet flere ettervirkninger av symptomet enn før ( 137). Dette benektet Hering. For han fantes det ved homøopatiske legemiddelprøvninger ingen merkbare motvirkninger av organismen, ingen utslag av pendelen til motsiden, altså ingen motsettende symptomer for den ene og samme prøveren. Alle oppståtte virkninger var ene og alene førstevirkninger. Her må de som har lite kjennskap til den homøopatiske historie, og det gjelder de fleste av dagens lesere, finne seg i denne lille bemerkningen. Hahnemann oppdaget først da han observerte sine da tids kamerater, de som levde i hans samtid, at de fikk en motreaksjon (sammenlign. Cullens Materia medica og andre). Han måtte ved sin forskning innse at det kunne oppstå bølgelignende legemiddeltegn, som svingninger,og som raskt ble tilført i forordet til tidsskriftet Fragmenten i 1805, og ble betegnet som primær og sekundærvirkning. Og den lille bølgen som vekselvirkningen, som først kom senere. Hovedbølgefremtoningen, som først og ettervirkning, brukte han kun som en forklaring til helbredelsesforløpet, og det understøttet hans helbredelseslov og anvendelsen av den. Derfor, som den omhyggelige samvittighetsfulle person han var, skilte han mellom første og ettervirkningen. Kun de som først gjør seg opp sine meninger kan nyttegjøre sine helbredelser. En homøopatisk legemiddelprøvning kan riktignok fremkalle en tarmforstoppelse, men selv om prøveren repeterer og tar en større dose enn han trenger, oppstår det ikke en motsettende virkning. Det oppstår ingen diaré som en motpol til forstoppningen ( merkbar virkning ), men motvirkningen fører til en normalitet og ikke som en motsattvirkende tilstand. Det oppstår en tilvenning til legemidlet (normal avføring), men det er egentlig en nøytralisering ( normalvirkning ) og ikke omslag i motsatsen. De motsattrettede prøvningssymptomene i et legemiddel, som diaré og forstoppelse, varme og kulde, forverring ved å ligge og forbedring av å ligge, er således alltid førstevirkning ( i kasus med motsetninger heter det: vekselvirkninger ). Hahnemanns samvittighetsfulle engstelse for ulikhetene i første og ettervirkningen var dermed ubegrunnet, men som mange i dag med smålig frekkhet strides om, at denne sammenhengen kunne ingen av de i den tidlige begynnelse av homøopaten ha noen kjennskap til. Den gang var imidlertid mange homøopater overbevist om at, ettervirkningen oppsto, tidlig etter førstevirkningen, prinsipielt i de tidlige oppståtte prøvningssymptomene og disse symptomene var den generelle kritikken av Hahnemanns legemiddellære. Derimot protesterte Hering. Siden jeg benytter og viderefører den mest avgjørende ettervirkningen i hvert middel ved helbredelse, og alltid innser, at det derved blir en vedvarende helbredelse, kan man fremdeles lese i de forskjellige skriftene at ettervirkningen er ubrukelig både å holde fast ved, og antakeligvis også ved bestemmelse av hvilke lignende symptomer som er ettervirkninger; har man også ved å fjerne ettervirkningen som en reaksjon, og dermed samtidig direkte eller indirekte statuert en helbredelse, altså den ovennevnte setning fra 1834 enda ikke akseptert. Hering valgte også etter sensymptomene som oppsto i prøvningene, altså de formentlige ettervirkingene i sine legemidler og oppnådde varige helbredelser, som ikke kunne være mulig, siden de oppståtte prøvningssymptomer er motvirkninger. Han hadde både teoretisk (motvirkning av organismen forårsaker normaltilstand) og praktisk belegg, for at den formentlige ettervirkningen kun var sen virkning. Der er likevel forvirrende, at begrepet ettervirkning blir brukt, som Hahnemann i Organon har definert som en motvirkning, og 29

3 ikke brukt begrepet senvirkning. Senere tok han stilling dette og skrev: Fra nå av er læren om virkningen splittet. Jeg har også tatt litt avstand til ordet: først og etter, primær og sekundær, veksel og motvirkning, alle ligger nærme hverandre, og jeg har bestemt meg for og prøve å forstå, for som man sier, man vet at solen går opp og ned. Det sier imidlertid ikke noen om på hvilken måte, om Hering fullstendig har forstått første og ettervirkningen av legemidlene. Tvert i mot hadde han forsvart angrepet på Hahnemann. Han hadde ikke fult ut forstått læren om første og ettervirkningen, og var derfor nødt til å arbeide etter prinsippet similia similibus. Men det brydde halvhomøopatene seg ikke noe om, som yndet å bruke allopati og homøopati sammen. Første og ettervirkning eksisterer selvfølgelig og det er en farmakologisk lov, som oppstår lovmessig. Motvirkningen eller tilvenning kommer imidlertid kun fra allopatisk medikasjon etter prinsippet contraria contraris. Fremdeles konstaterte Hering, at det ble forskjell i prøvningen, om en gjorde prøvninger med lav eller høy potens. Ved å gjøre prøvninger med lave potenser medførte det forgiftningsfenomener, og som motreaksjon må organismen kvitte seg med det i form av oppkast, svette eller diaré. Etter at denne stormende virkningen har lagt seg, fortsetter legemidlet å virke (senvirkning eller som Hering beskrev ettervirkning ). De senere symptomene er diskré, men vesentlig mer verdifulle for homøopatien, siden de er differensiert i sensasjonene og modalitetene. Etter disse viktige differensieringer valgte Hering symptomer og oppnådde nydelige resultater ved å bruke sensymptomene, som feilaktig ble sett på som ettervirkning (motvirkning) og de ble strøket fra legemiddellæren. Ved å gi store doser med lav potens i prøvninger vil det oppstå heftige primærvirkninger (Hering) og senere etterfølgende ettervirkning (senvirkning). Denne senvirkningen er identisk med prøvningssymptomene ved høyere potenser: Alle tegn, som oppstår ved en prøvning ved høye potenser, er lik ettervirkningen av de såkalte sterke lave potensene. Men de er ikke lik primærvirkningen av disse. En prøvning med lave potenser leverer til slutt de samme tegn, som prøvning med en høypotens sporenstreks leverer. Eller: prøvningene ved lav potens kommer etter, mens ved høy potens er av overveiende dominans. Dessuten hadde nok Hering erkjent, at legemiddelsymptom var særdeles verdifulle, når de oppsto ved prøvninger både ved lave og høye potenser: Jeg må nok tilføye, at de gir en mengde med tegn, for eksempel brenning ved Arsenikk, tap av safter ved China osv, som fremkalles både ved førstevirkningen og ettervirkningen Disse sier noe om, hva jeg betrakter som hovedtegnene i midlet, og i min naturhistorisk legemiddellære (sammenlign forordet i slangegiftprøvningen) som har fremkalt som om symptomer, som det er mange av i legemiddelprøvningene, som kun er sykdomssymptomer fra prøveren, og kommer ikke fra det prøvde legemidlet. For hvilke tegn finnes i begge, både i førstevirkningen så vel som i ettervirkningen, det er det som alltid er det viktigste ved valg av middel. Langt mindre viktig er vekselvirkningen. Veldig ofte er det umulig å forstå, og få den rette forståelsen av den voldsomme og karakterløse førstevirkningen, når en kan få hjelp av hovedtegnene fra ettervirkningen. Symptomene, som kommer til syne når man gir en stor dose, både ved primærvirkningen og senvirkningen, er ifølge Hering det viktigste ved valg av et middel! Oppstår symptomet som en primærvirkning ved en forgiftningsdose, men ikke som en senvirkning eller ved høypotensprøvninger, da er det med stor sannsynlighet en ren giftvirkning eller utsondringer fra organismen, som Hahnemann hadde konstatert, ettersom organismen etter en etterfølgende uttømming (som neseblod, og andre blødninger, snue, tissing, diaré, oppkast eller svette) liksom en utladning, og så kommer kreftene raskt tilbake. Det blir etter Hahnemann prøvningssymptomer ikke egnet som legemiddelvalg: Derfor skjer det, at man i 30

4 den daglige praksis ikke erfarer for eksempel den eiendommelige virkningen, eller virkningsvarigheten til Tartarus emeticus (Antimom tart), eller Jalappe, fordi alle disse tingene bare ble gitt i store doser, og resultatet ender opp med at det blir for mye for organismen som raskt støter det fra seg; - kun da, når kroppen av og til ikke gjør motstand, og tømningen blir så heftig, klarer selv ikke det riktige midlet å gjøre noen bedring, eller som den lille mann sier, å bli på stedet hvil, fører ingen steds ( det særegne i legemiddelvirkningen), som kan observeres i nedtegnelsene men sjelden har noen verdi. Men hvordan vet vi noe om, at ved å gi sterke doser ved legemiddelprøvninger, hvorvidt det er legemidlet på stedet hvil eller om det ikke handler om tømmingen? Når de første symptomene overstemmer med sluttsymptomene! Og kun da er disse symptomene ifølge Hering verdifulle. Da blir det avgjørende om senvirkningen i henhold til prøvningen med høypotens, om legemiddelvalget er passende. Da er det imidlertid på tide å avstå fra prøvninger med forgiftnings doser! Og dermed kom Hering til slutt fram til det samme resultat som Hahnemann. Og oppnå en trygg og siker nyttiggjørelse av prøvningssymptomene via høypotensprøvninger. Når vi etter Hering gjør et legemiddelvalg etter symptomer fra potenserte legemidler og den legemiddelpotens blir gitt, må kun det potenserte legemidlets verdifulle prøvningssymptomer vektlegges, og da blir det viktig for terapien og kun gi potenserte legemidler, og ikke legemidler som er gitt i sterke doser, altså nøyaktig som Hahnemann beordret. Hering har gjennom egne overveielser, forskning og praksiserfaringer kommet til den samme erkjennelse, som grunnleggeren av homøopatien. Her kommer det fram at det er ingen forskjell mellom Herings meninger og Hahnemanns lære. I følge Hering og Hahnemann er selv legemiddelmisbruk over års oppståtte virkninger ingen motvirkning mot den opprinnelige legemiddelpåvirkningen, men en førstevirkning. Når Hering prater om missbruk av Opium, og den dårlige følgen av, den gamle skolens uttalelse om at missbruk, ikke er en ettervirkning, men som ved alle andre legemidler: gjennom jevnlige doser blir det en varig virkning. Her settes motreaksjonen til organismen ikke inn, men den opptrer som om det stadig skulle dreie seg om en førstevirkning. Smertemidler har en smertebedøvende (undertrykkende) førstevirkning. Mot disse legemiddelvirningene utvikler organismen en motreaksjon i form av en tilvenning, som fører til, at smertemidlet stadig får en dårligere virkning. Den smertebedøvende virkningen blir nøytralisert. Hvis en migrenepasient får et anfall i uken og tar et smertemiddel, så øker sykdommen i tidsomfang med to til tre ganger i uken ved videre bruk av det allopatiske legemidlet, og det vil til slutt oppstå daglige hodesmerten på grunn av tilvenningen. Denne forverringen av hodesmerten er ene og alene betinget av bruken fra det allopatiske medikamentet ( smertemiddelindustri hodesmerte ). Men Hahnemann bemerket at ved narkotiske legemidler er ettervirkningen merkbar, nemlig en forhøyet irritabilitet og sensibilitet ( 113). I spesielle tilfeller av stoffmisbruket (opium, morfin, opiater, heroin, alkohol osv) blir det legemiddelvirkning, som ene og alene er betinget av opphold fra stoffet og kun gjennom en fornyet førstevirkning av stoffet (uteblivelse av stoff). Til dette skrev Hahnemann i 112: I den gamle beskrivelsen, beskrives den ofte som en livsfarlig virkning hvis det blir svelget i uforholdsmessige store mengder, kommer man også over tilstander, som kommer til syne, ikke i begynnelsen av disse triste begivenheter, men mer imot slutten, og som i deres natur er helt motsatt av de, som viste seg i begynnelsen. Disse førstevirkningene ( 63) er den egentlige innvirkningen av legemidlet og står i motsetning til livskraftens symptomer, som er motvirkningen fra livsprinsippet til organismen, altså den samme ettervirkningen ( 62 67), men det skjer imidlertid bare hvis det blir gitt i moderate inntak ved forsøk på friske kropper, og vil sjelden eller aldri sette noen 31

5 spor, forutsatt at det blir gitt små doser. Mot disse krefter i den levende organismen gir det homøopatiske helbredelsesverktøy kun så mye motvirkning, som det er påkrevd, for igjen og utligne den naturlige sunne tilstanden. Ved fortsettelse av legemiddel eller stoffmisbruk oppstår motvirkningen igjen, som en ny førstepåvirkning (stoffet) som igjen må elimineres. Denne motvirkningen oppstår absolutt ikke hvis det blir gitt en liten dose av en homøopatisk legemiddelprøvning eller i terapi sammenheng. Her oppstår det ingen synlige etter eller motvirkninger, som smerten ved heroinavvenning. Frysing og varme, diaré og forstoppelse, tørst og tørsteløshet, med forverring av å ligge og bedre av å ligge er riktignok motsetninger, men i legemiddelprøvningene er begge motsettende tilstander, og ingen første og motvirkning (her handler det kun om homøopatiske legemiddelprøvninger, ikke stoffmisbruk). Det handler om vekselvirkninger! Både diaré og forstoppelse er førstevirkning. Begge kan velges ved valg av legemiddel. Ved et legemiddel kan for eksempel hodesmerten være bedre ved å ligge og smerten i buken være verre av å ligge. Da er både forverringen ved å ligge, og bedre av å ligge førstevirkning, med alltid avhengi av andre plager. Forverring ved ligging og bedre av å ligge er en vekselvirkning. En tarmforstoppelse kan oppstå sammen med andre plager enn diaré. Begge er motsettende virkninger (forstoppelse og diaré) og må betraktes som vekselvirkninger. Men begge virkningene er førstevirkninger og dermed kan disse legemidler benyttes både ved en tarmforstoppelse og en diaré, ettersom at det er en spesifikke plage ved forstoppelse respektive diaré. Diaré med angst er ikke motsetning av forstoppelse med appetittløshet, selv om diaré og forstoppelse er motsetninger. Forstoppelse med appetittløshet er ikke ettervirkning imot diaré med angst. Derfor er diaré og forstoppelse ingen første og motvirkning! Pulsatilla har to forverringer med stikking av å gå og samtidig to symptomer med stikking bedre av å gå. Dette er ut ifra Hahnemann en sjelden vekselvirkning. Utdrag fra symptomleksikonet med stikking av å gå BRY: Beim gehen im freien ein Stich im Kopf durch die Schläfe BRY: Wenn er im freien geht und von Spazieren nsch Hause kommt, fühlt er Stiche bald in dem einen, bald in dem andern Ohr. BRY: Beim vorgebückten Gehen stechender Schmerz vom hüftgelenke bis in s Knie. BRY: Schmerz im Trochanter, erschreckendes Stechen bei einem fehltritt; in der Ruhe Pochen darin; die Stelle tut bei Berührung sehr weh. BRY: Stiche in den knieen beim gehen (Hbg) BRY: In beiden fusssohlen stach s so heftig, dass sie nicht auftreten konnte, mit Spannen in den fussgelenken: auch liegen konnte sie nicht vor spannen und Stechen (FrH). BRY: In dem hohlen teile der Fusssohle Stiche beim Auftreten. BRY: Im rechten Zehballen ein stechender Schmerz, beim Sitzen mehr, beim gehen weniger. PULS: Stiche in der Herzgrube beim Fehltreren auf ungleichen Strassenpflaster u.s.w. PULS: Feinstechendes Jucken in der Vorhaut beim Sitzen und Liegen, aber nicht beim Gehen (Abends). PULS: (in der herzgegend stumpfe Stiche und anhaltendes Drücken, mit Ângstlichkeit, wodurch der Atmen gehindrert ward: durch gehen erleichtert). PULS: Schmerz in der Mitte (dem hohlen Teil) der Fusssohle beim Auftreten, als wenn ein Gewächs da emporragte, oder ein inneres Geschwür da wäre, mit Stichen von bis die Waden. Symptomleksikonet versjon nr

6 Her er ikke begge tegnkombinasjonene førstevirkning! Stikking bedre av å gå og Stikking verre av å gå kan ikke være førstevirkning! Her handler det riktignok om en forverring og en forbedring av å gå (vekselvirkning), men ikke en vekselvirkning med forverring og bedring med stikking av å gå! Stikking ved gange er en tegnkombinasjon av å gå og stikking, så ved spesifikke tegnkombinasjoner gir det ingen vekselvirkning, dermed er begge relevante siden de er eksakte motsetninger! Begge Pulsatilla symptomene stikking forverret av å gå og de to symptomene bedre av å gå sier kun, at stikking ved å gå ikke har noe med dette midlet å gjøre. Det menes ikke, at disse fire symptomene ikke er noen symptom, men heller, at stikking ikke har noe med å gå og gjøre. Disse Pulsatilla symptomene kan som legemiddelvalg anbefales, men ikke for tegnkombinasjonen stikking ved å gå! Bryonia har åtte prøvningssymptomer med tegnkombinasjonen stikking av å gå. Med syv symptomer forverrer stikkingen seg ved å gå og et som er bedre av å gå. Stikking av å gå er førstevirkning og stikking bedre av å gå er det ikke! Hahnemann mente at Bryonias stikking av å gå var en hovedvekselvirkning, ettersom stikking ved å gå var det som i hovedsak forelå, i motsetning til stikking bedre av å gå. Hovedvekselvirkningen, blir den karakteristiske indikasjonen for Bryonia med stikking som forverrer seg ved å gå. Den sjeldne vekselvirkningen i Pulsatilla, med stikking forverret av å gå og stikking bedre av å gå er i samme relasjon, og det er heller ikke karakteristisk, og er dermed ingen indikasjon for Pulsatilla, og kan derfor ikke brukes som legemiddelvalg. Ledum har 6 prøvningssymptomer med tegnkombinasjonen trykk ved å gå. Trykk ved å gå er ifølge 153 karakteristisk, og i dag sier vi statistisk signifikant ( dette begrepet fantes ikke på Hahnemanns sin tid, langt mindre den statistiske beregningen). Staph har likeså 6 prøvningssymptomer med trykk og å gå, 5x forverring og 1x bedring. Trykk ved å gå er for Staph likeså statistisk signifikant, i følge Hahnemann er det en hovedvekselvirkning, fordi Staph i hovedsak har fremkalt trykk ved å gå. Thuja har 2x trykk forverret av å gå og likeledes 2x trykk bedre av å gå. Her er det ikke signifikant (karakteristisk)! Da det i følge Hahnemann er en sjelden vekselvirkning og ubrukelig som legemiddelvalg, på grunn av trykk av å gå, ikke har andre symptombestanddeler (tegn) i disse prøvningssymptomene! Utdrag fra Symptomleksikonet med trykk ved å gå Nach Spazieren in freier Luft kommt s aus der Seite nach der Schulter, von da ûber die Brust, wie ein Drücken und Spannen, rafft zusammen im Brustbeine, es vergeht ihm Hören und Sehen, er muss sich legen und bleibt eine virtelstunde blass, ist ängstelich und hat kalte Hände und Durchfall. Druck am oberen Rande des Linken Beckens und den Muskeln bis zur letzen falchen Ribbe, heftiger beim Gehen (Hrr). Drücken auf der brust im Gehen (Fx) Drucken am linken Oberschenkel, nach hinten, es ist, als ob die Muskeln nicht ihre gehörige Lage hätten, wie verrenkungensschmerz, in jeder Lage, doch bei Beürhung und im Gehen vorzüglich heftih (n. 12.Tagen) (Hrr) Schwäche in den Kniegelenken, und beim Gehen ein reissender Druck darin (Hrr). Druck auf beiden Fusssohlen, beim Gehen heftiger (Hrr). 33

7 Staph: In der brust, ein Drücken, und eine Schwere darin, beim Sitzen, welches beim Gehen nachliess. Staph: Um das Hüftgelenke, ein drückender Schmerz im Gehen und Sitzen, Staph: An der äussern knieseite, eine drückend stechender Schmerz, beim Auftreten und beim Befühlen. Staph: Drückend auserinander pressender Schwerheitsschmerz im Hinterhaupte, beim Gehen in freien (n.1/2st) (Htn) Staph: Drückender Smertz am linken hoden, beim Gehen, so wie nach jeder Berührung wird er heftiger (n.8st) (Hrr). Staph: Lockerer <Druck auf der Achsel, welche beim Berühren schmertz, als ob das Fleich los wäre, beim Gehen (Fz) Thuja: Früh, kopfschmertz, bald als wenn der Kop fim Jochbeine und dem Oberkiefer auseinander geschraubt würde, bal dim Wirbel, als würde wie durch Ruck, ein Nagel eingeschlagen, bald in der Stirne, als wollte sie herausfallen, mit innerlichem Froste; alles diess besserte sich beim Gehen in freier Luft. Thuja: Früh, nach dem Aufstehen aus dem Bett, ein dumpf drückender Schmerz, wie Zerschlagenheit im Kreuze und in der Lendegegend, heftiger beim Stehen und Drehnen des Rumpfs, im Gehen aber gemindert (n.15t). Thuja: Drücken unten an der Leber, wie von einem Steine, im gehen (n.1/2st) (Fz) Thuja: Im gehen und Sitzen, ein drückender Schmerz in den Hoden, als wenn sie Gequetscht worden wären, beim Gehen vermehrt (n.2st) (Lgh). Symptomleksikonet versjon nr 3.0 Prøveren Franz (Fz) fikk fra Thuja et trykk når han gikk (ved leveren), Langhammer fikk det også (Penishode) og to prøvere fra Hahnemann (prøveren ble i prinsippet ikke angitt ved navn) med trykk bedre av å gå. Hvem hadde rett? Hvilke prøvningssymptomer er riktige og hvilke er falske? Hartmann (Htn), Hermann (Hrr) og Franz fikk ved prøvning av Staph trykk mens de gikk, og det samme fikk Hahnemanns prøver, med unntak fra en, som fikk trykk mens han gikk, når han gjorde prøvning på Staph. Hvem hadde rett? Trykk bedre av å gå (den ukjente prøveren) er ingen etter eller motvirkning! Disse symptomene med trykk når går er i all sannsynlighet falske, da det er statistisk belegg for at Staph har trykk forverret av å gå, og ikke bedring av å gå. Det sier ingen ting om de samlete prøvningssymptomene om at det i brystet er et trykk og en tyngde inni, når sitter, og som letter ved gange er et falskt symptom. Trykk i bryste er riktig, fordi trykk i bryste er signifikant for Staph, men kun trykk i bryste, men ikke samtidig med trykk når går. To prøvere fikk fra Thuja trykk forverret når de gikk og to andre prøvere fikk trykk bedre av å gå. Det er verken en første eller ettervirkning! Trykk bedre av å gå er ikke motvirkningen av trykk forverret når går og heller ikke omvendt. Trykk er verken en forverring eller en forbedring ved å gå et signifikant symptom for Thuja, så her er det er ikke kommet fram noen entydig forklaring. Trykk verre eller bedre ved å gå er ikke karakteristisk, det er heller ikke valgbart, og heller ingen indikasjon for Thuja. Motsatsen ( polariteten ) i legemiddelprøvningene er ingen førstevirkning og motvirkninger! Begge polene er førstevirkninger. Motsettende tegnkombinasjoner er heller ingen første og motvirkninger. Hvilken pol som er karakteristisk, peker på det signifikante. finnes det ingen opplagt signifikans, så eksisterer det ingen karakteristika etter 153. Jo mer signifikant en tegnkombinasjon er, desto sikrere er legemiddelvalget. Jo mindre signifikant det er, desto mer 34

8 usikkert blir legemiddelvalget. Det signifikante resultatet viser seg ved motsatsen av begge polene, og må dermed betraktes i forhold til hverandre. Ved et hvert legemiddelvalg må motsetningene i tegnkombinasjonene uavviselig tas hensyn til, ellers blir legemiddelvalget et lottospill. Derfor er det i Symptomleksikonet alltid oppført motsatsene i den samme rubrikken. Både tørst og tørsteløshet står i den samme rubrikken. I rubrikken å gå står både forverring av å gå og bedre av å gå, dermed er det mulig å finne hva som er signifikant (karakteristisk)for begge tegnkombinasjonene. 35