Uwe Plate Repertorier

Transkript

1 Uwe Plate Repertorier Bönninghausen var den første som utviklet et homøopatisk repertorie. Hahnemann veiledet han i arbeidet pr. brev. Etter utgivelsen av Systematisch alphabetischen Repertoriums der antpsorischen Arzneien (og etter utgivelsen av Jahrs håndbok) skrev han følgende til Bönninghausen: Etter herr Jahrs og mine egne overveielser, innser jeg nå selv at det er umulig å forme et repertorium annerledes enn det De og Jahr allerede har fullført, og De kan sannelig dermed være beroliget. Det kan ikke inneholde annet enn hentydninger til de eksisterende legemiddelprøvningene. Bare et leksikon kan gi den søkende fullstendig informasjon [M.Stahl Briefwechsel zwischen Hahnemann und Bönninghausen Haug 1997 s. 102] Repertoriet gir bare hint til de tilgjengelige legemiddelprøvningene i den rene legemiddellære, men ingen fullstendig informasjon [ikke fordi det ikke inneholder fullstendige symptomer, som det i dag blir hevdet, men nettopp fordi valg på grunnlag av fullstendige symptomer (symptomdekking) ikke svarer til de homøopatiske lovene.] Repertoriet angir bare hvilke midler i legemiddellæra (Materia medica) som med mer eller mindre sannsynlighet kan være et similiet, men ikke hvilket (av de repertoriserte) midlene som er similiet! Ved enhver repertorisering (likegyldig med hvilket repertorie) vil resultatet være et utvalg av legemidler fra det første ( toppen ) til det siste, fra det mest sannsynlige til det mest usannsynlige similie. Men det første legemiddel på repertoriseringslisten blir aldri noen gang med rimelig sikkerhet similiet, det kan også godt være det andre, tredje, femte osv, som er det best passende midlet for sykdomstilfellet. Repertoriet gir kun hint som peker mot enkelt midler, som mulige valg i et gitt sykdomstilfelle. Det er kun gjennom studiet av den rene legemiddellæren at det kan bestemmes hvilket middel som er similie. Her skal kun de midler studeres, som repertoriets hint har brakt fram på listen, og samtlige midler fra første til siste symptom, må studeres for å finne ut av hvilke midler som for eksempel er karakteristisk (gjentatte ganger) har fremkalt stikking ved å gå, og samtidig undersøke hvilke av disse midlene som eventuelt inneholder motsatsen (stikking bedre av å gå). Uten repertorie må derfor samtlige midler, altså hvert eneste bind av legemiddellæren gjennomarbeides, for å finne ut hvilket middel som har forårsaket stikking av å gå karakteristisk.(inkludert alle motsatser og uklarheter). Dette vil medføre et enormt arbeide, og derfor kom Bönninghausen på ideen om å utvikle et repertorie for å lette den enorme arbeidsmengden ved å gjøre et forvalg, for dermed å kunne utelukke alle de usannsynlige legemidlene, og kun konsentrere seg om de sannsynlige. Bönninghausen hadde i motsetning til Jahr (og senere Kent), valgt en annen form på repertoriet. Hos han er tegnene ved fornemmelsene og modalitetene delt i de enkelte organrubrikkene. Under rubrikken mage står i første del kun de fornemmelser som opptrer i magen, men uten de tilhørende modaliteter. I den andre delen (under rubrikken mage) er de enkelte modalitetene oppført, men uten de tilhørende fornemmelsene. Stikkende smerte i magen når går er ikke oppført hos Bönninghausen, men delt opp i mage med stikkende smerte som har en eller annen plage i magen når man går, men det står ikke hvilke plage, og ikke om det er stikkende smerter når man går. Stikkende smerte i magen når går er ikke oppført hos Bönninghausen, men delt opp i magen med stikking og i andre delen, magen med forverring av å gå. Ved mage forverret av å gå står alle midler oppført, som har noen plager i magen med å gå og gjøre, men det står ikke hvilke plager det er, eller om det er stikking i 46

2 magen (eller trykk, brenning osv). Det fullstendige symptom stikking i magen når går kan man ikke finne i Bönninghausens repertorie. Det kan ikke finnes, det skal heller ikke finnes, fordi similie ikke velges ut fra fullstendige symptomer, men kun ut fra tegnkombinasjoner. Bönninghausen delte legemidlene i de enkelte rubrikkene inn i fire grader. Slik forklarte han det i forordet til Systematisch alphabetisches Repertorium : Dessuten bestrebet jeg meg på over alt å antyde hvor et symptom (tegn) også allerede var blitt bekreftet i praksis, og jeg søkte å gjøre dette på en profesjonell måte gjennom forskjelligartete skrifttyper. Der hvor navnet på et legemiddel står trykt med enkel, Antiqua skrift, hører dette overordnete sykdomssymptom ikke til de veldig tvilsomme (de sistnevnte står som vanlig i parentes), men de hører heller ikke til de helt sikre. De sistnevnte blir angitt med s p e r r e t A n t i q u a s k r i f t, noe som gir til kjenne at det symptom som legemiddelnavnet viser til, gjentatte ganger har forekommet som førstevirkning hos dette middel. Midlene som er satt i normaltrykk angir at dette tegnet har forekommet i prøvningen. Dersom et middel står i parentes, betyr det at dette tegnet (slik som symptomene i Hahnemanns rene legemiddellæren står i parentes) ikke nødvendigvis stammer fra midlet. Sperret trykk i Bönninghausens repertorium er derimot ikke identisk med de symptomer i Hahnemanns legemiddellære som er i sperret trykk! Her angir sperret trykk at dette tegnet inntraff igjen hos den samme prøveren etter gjentatte inntak av legemidlet. Sperret trykk i repertoriet viser til at dette tegnet er fremkalt gjentatte ganger ved forskjellige prøvningssymptomer. Hahnemann uthevet ikke tegn som har blitt fremkalt ved flere symptomer ikke en gang med sperret trykk! Om et tegn virkelig stammer fra middelet, kan det verifiseres ved at det blir fremkalt hos flere prøvere (i flere prøvningssymptomer, som etter 153 er karakteristiske). Sannsynligheten for en tilfeldighet, er heller liten. Følgelig hadde Bönninghausen satt disse tegnene i andre grad, noe som innebærer, at det meget sannsynlig er et tegn som tilhører dette midlet. Dersom verdien av et slikt symptom er bestemt på grunnlag av erfaringer i form av helbredelser som virkelig fant sted og uten tvil kan tilskrives midlet, så er kursiv skrift valgt. Denne er s p e r r e t der dette hver gang fant sted ved ofte og gjentatt anvendelse av midlet. Ideen til begge de siste uthevelsene (med kursiv skrift), kommer dels fra forordene til herr kansler Hahnemann, og til dels fra egne og andres grundige og pålitelige erfaringer. De midler som er satt i kursiv, har allerede helbredet dette tegnet en gang, eller de har helbredet et tegn som ikke finnes som prøvningssymptom i den rene legemiddellæren. Flere helbredelser av et tegn ble trykt i s p e r r e t k u r s i v, men også det kan være et rent helbredelsessymptom uten et tilsvarende prøvningssymptom. De helbredende symptomene hadde Bönninghausen delvis fra forordene til de enkelte legemidlene, der Hahnemann har ført opp de symptomer som er blitt helbredet med dette midlet. Når symptomer i et sykdomstilfelle blir helbredet av et legemiddel, skulle man tro at disse tegnene må være karakteristiske for dette midlet, fordi det kun er karakteristiske tegnene og symptomene til et middel kan helbrede sykdomssymptomer. Hvorfor har Hahnemann da ikke oppført de helbredede tegnene og symptomene legemiddelfortegnelsen, men oppført dem adskilt i forordet? Helbredelsessymptomer er ikke prøvningssymptomer. Følgelig er de ikke symptomer som gir indikasjon for valg av middel! 47

3 Helbredelsessymptomer kan være karakteristiske symptomer hos et middel, men de må ikke nødvendigvis være det! Et symptom kan være forsvunnet etter behandling med et medikament fordi det er resultatet av noe som midlet (karakteristisk) har fått til å forsvinne, slik at det påfølgende symptomet samtidig måtte forsvinne. Men dette betyr ikke at dette indirekte symptom må være karakteristisk for det aktuelle middel! Hahnemann forklarer dette i forordet til Opium: Bare i sjeldne tilfeller kan Opium virkelig synes å helbrede smerter, nemlig der hvor den sammen med sine øvrige førstevirkninger passer homøopatisk til sykdommens symptomer og på denne måte oppheve sykdommen. Da må smertene naturligvis også vike, men her bare indirekte.(artikkelforfatterens understrekninger.) Ettersom det for eksempel for enhver diaré ligger til grunn en forstoppelse(den typiske tarmforstoppelse til Opium) i det øvre tarmområde, kan noen typer diaré ha forbindelse med varme og bedøvelse (karakteristisk for Opium)helbrede de samme diaresymptomer med Opium. Det er fordi disse symptomene ligner på førstevirkningene til Opium, og dermed blir også smertene opphevet homøopatisk ettersom de for det meste beror på en krampaktig tilbakeholdelse av avføringen i tarmen. Akkurat som Opium heller ikke her eliminere blykolikksmerte mer enn indirekte.(s. Hahnemanns forord til Opium, Den rene legemiddellære.) Opium kan ikke helbrede noen smerter etter lignendeprinsippet (similia similibus), fordi førstevirkningen av dette narkotiske midlet er smertestillende ( helbredelse av smerte med Opiumer er contraria contrariis). Dersom nå smertene i sykdomstilfeller, som for eksempel smertefull dysenteri, blir helbredet av Opium, er det bare fordi andre tegn og symptomer hos sykdomstilfellet var karakteristisk for Opium, og det er kun derfor dette midlet har helbredet dette sykdomstilfellet. Smertene som er en følge av forstoppelsen som er karakteristisk for Opium, forsvant logisk nok, når tarmforstoppelsen var fjernet, men ikke på grunn av smertesymptomene! Noen har, helt etter allopatisk tankegang, trukket den gale slutning at det som helbreder må være karakteristisk, og at det et legemiddel en gang har helbredet, alltid må kunne bli helbredet på nytt. Dermed oppsto den absurde logikk at helbredelsestegn er verdifulle tegn, slik at graderingene i repertoriene ble til verdigraderinger med mer eller mindre stor verdi for valg av legemiddel, med andre ord at de er mer eller mindre karakteristiske. Helbredelsestegn kan være karakteristiske tegn, men de kan også være følger av følger. Allopatien vurderer virkningene av legemidlene ut fra deres virkninger på pasientene (helbredelsessymptomer). De forsøker å finne ut av hva et legemiddel etter contraria contrariis prinsippet, er i stand til å eliminere i et sykdomstilfelle (Opium helbreder smerter ). Homøopatien bedømmer ikke legemiddelvirkningen på grunnlag av kliniske studier! Den søker etter hva legemidler fremkaller (i legemiddelprøvninger), etter similia similibus - prinsippet, hva legemidlet helbreder, hva det fremkaller og ikke fremkaller, hva det kanskje en gang har fått til å forsvinne. Det er følgelig bare prøvningssymptomer som kan være indikasjonen for legemiddelvalget, aldri helbredelsessymptomene, fordi det er allopati. Opium har kanskje helbredet stikkende smerte innenfra og ut i tarmen, stikkende smerter som følge av forstoppelse. Men dette betyr ikke at stikkende smerte innenfra og ut er et karakteristisk tegn for Opium og at Opium dermed, som Asaf foetida skulle kunne helbrede en trigeminusneuralgi med stikkende smerte innenfra og ut (selv om det har helbredet denne smerten mange ganger og dermed ville stått i repertoriet i høyeste grad). Denne slutning kunne man derimot komme til å dra dersom man 48

4 benyttet helbredelsessymptomer som kriterium for valg av middel! For Hahnemann var dette en hovedfeil, og han skrev disse advarende ord i De kroniske sykdommene på side 150: Dersom homøopaten vil opptre verdig i sin yrkesutøvelse, må han med største samvittighetsfullhet grundig observere hvordan et menneskeliv truet av sykdom fremstår, noe som nettopp her, mer enn noe annet i verden, kreves først den sykes totaltilstand, erindring om hva som kan ha forårsaket plagen og dens vedvarende årsak, pasientens levesett, hans åndelige, sinnsmessige og kroppslige tilstand, samt observere alle symptomene (etter anvisningene gitt i Organon) og på grunnlag av dette sette alt inn på å finne et legemiddel i De kroniske sykdommene eller i Den rene legemiddellæren, som på minste grunnlag av de mest påfallende og bemerkelsesverdige, med sine tilhørende/eiendommelige ( eigenthümlich utgår fra eiendom og betyr her hva som faktisk hører til stoffet, som altså derfor er blitt påvirket av dette) symptomer er mest passende, og ikke nøye seg med de foreliggende repertoriene i dette henseende en svært vanlig lettsindighet, ettersom de sistnevnte bøkene kun gir små hint om dette eller hint ved utvelgelse av et mulig middel, men som aldri kan frita oss fra å slå opp i kildene. Jahr sier: vi må absolutt og for alltid avfeie, at helbredelsessymptomene er karakteristiske symptomer for valg av legemiddel; fordi de ikke bare er langt fra å være det, men de er til syvende og sist de aller mest usikre symptomer vi kan få dersom det ikke ligger en bekreftelse til grunn på midlets positive virkninger (prøvningssymptomer) Derfor har også Hahnemann en gang, med full rett, beklaget seg svært bittert, over at man har tatt de terapeutiske tegnene som han har oppført etter hvert eneste forord i symptomoversiktene i De kroniske sykdommene, som henvisninger til valg av middel. For disse henvisningene er faktisk ikke helbredelsessymptomer, selv om noen av dem tilfeldigvis samtidig også kunne være henvisninger eller karakteristiske tegn for middelvalget. Hvis det sistnevnte er tilfellet, så er de det ikke i kraft av sine egenskaper som helbredende symptomer, men på grunn av at de i tillegg tilfeldigvis også er i besittelse av den egenskap å tilhøre midlet i kraft av sine eiendommelige, og i sine differensielt diagnostiske begrunnende tegn (karakteristiske symptomer). (Jahr, Lehren und Grundsätze 97.) I Therapeutisches Taschenbuch er det i prinsippet ingen tegnkombinasjoner, men kun enkelttegn. Men kombinasjonen forekommer allikevel, når et enkelttegn er signifikant for alle legemidlene, men nettopp derfor er disse tegnene ubrukelige, fordi alle midlene dermed vil komme med på repertoriseringslista. Og da kan man like godt utelate denne rubrikken i sin helhet. Derfor har Bönninghausen for eksempel differensiert tegnet stikking i indre og ytre deler siden hvert middel gjentatte ganger har frembrakt stikking. Stikking i indre eller ytre del skiller kun mengden av valgbare midler, men utgjør ikke noe karakteristikum for similiebestemmelsen. Bönninghausen måtte ta en unngåelig beslutning angående denne kombinasjonsmetoden, siden det ikke lot seg gjøre å utarbeide samtlige tegnkombinasjoner (stikking innenfra og ut, ved å gå, ligge på magen osv)i et repertorie, for da ville et bind av Taschenbuch istedenfor bli til ti. I forordet i Taschenbuch skriver Bönninghausen: Men det omtrent halvferdige manuskriptet vokste under hendene på meg, langt over alle forventninger, til et slikt omfang at jeg i større og større grad begynte å ta avstand fra det da jeg innså at det samme mål mest sannsynlig kunne oppnås på en enklere og dermed også en mer fullstendig måte, ved å fremheve det eiendommelige og karakteristiske ved midlet i overensstemmelse med de forskjellige forbindelser, og at det i den forbindelse åpnet seg en vei i det brede felt av kombinasjoner, et felt som ikke var utforsket før. 49

5 For det fullstendige symptomet stikking i magen når går vil det i Taschenbuch bli kombinasjoner av de tre rubrikkene magen, stikking (i indre del) og verre av å gå, og alle tre rubrikkene brukes ved repertorisering. Hvilke midler som går igjen i alle rubrikkene (likegyldig i hvilken grad), og som er signifikant med stikking av å gå eller stikking i magen eller smerte i magen når går, vil ikke komme klart fram ved repertorisering av disse tre rubrikkene! Et legemiddel kan hundrevis av ganger ha kurert stikking, men aldri stikking av å gå, og likevel står det i rubrikken stikking i øverste grad. Og det kan også hundrevis av ganger ha kurert en forverring av å gå, men ikke stikking verre av å gå, selv om forverring av å gå står i aller øverste grad i Taschenbuch ( helbredet flere ganger ). Den frie kombinasjonen refererer kun til repertoriseringsrubrikkene, som selvfølgelig fritt kan kombineres i forhold til de tilsvarende tegnene til kasuset, og nettopp dette er meningen med repertoriet. Det innebærer derimot ikke, at denne frie kombinasjonen direkte kan overføres når det gjelder det karakteristiske i legemiddellæren. Det var en fri spekulasjon, som aldri var Bönninghausens hensikt. Derfor kom han med advarende ord i forordet til TerapautischesTaschenbuch: Det eksisterer ingen tvil om at et repertorie ikke fullt ut kan erstatte et flittig og inngående studium av den rene legemiddellære, uansett hvilket repertorie det dreier seg om. Ikke noe er lengre fra min intensjon enn å skulle gjøre dette arbeidet unødvendig; jeg er tvert imot av den oppfatning at samtlige verker som tar sikte på å kunne erstatte studiet av den rene legemiddellære, er å betrakte som ubetinget skadelig. Etter repertorisering er det tvingende nødvendig å studere legemiddellæren, i forhold til de mest sannsynlige legemidlene ut fra repertoriseringen. Også Therapautisches Taschenbuch kun kan gi henvisninger fra legemiddelprøvningene. Det er et repertorie, som inneholder vel så få karakteristiska av legemidlene, som et hvilket som helst annet repertorie, selv ikke når det gjelder tegnkombinasjoner i Taschenbuch, som for eksempel stikking innenfra og ut. Asa foetida har det særdeles signifikant i prøvningssymptomene, og har logisk nok kurert det flere ganger(står i høyeste grad i Taschenbuch). Argentum mur står også i høyeste grad, men har kun tre symptomer med stikking innefra og ut, og er riktignok også karakteristisk, men Argentrum mur vil sammenlignet med Asaf ffoetida, ikke bli valgt. Conium står også i høyeste grad og har fremkalt stikking innenfra og ut tre ganger, men kun i panne (noe som ikke kommer fram i Taschenbuch), mens Bryonia likeledes tre symptomer, men står imidlertid kun i nederste grad i Taschenbuch. Lycopodium har kun et prøvningssymptom med stikking innenfra og ut og er dermed ikke karakteristisk, men står i Taschenbuch som helbredelsesgrad. Kreosotum har det tre ganger signifikant og Lachesis fire ganger, men ingen av disse er oppført i Taschenbuch. Det var også Jahrs sin kritikk til Therapautisches Taschenbuch: Når alt kommer til alt vet jeg også temmelig sikkert, noe jeg har lært gjennom årelang personlig omgang med Hahnemann, hans anskuelser og tenkemåte, at han til tross for all fortjent takk, ikke ville vært enig i anskuelsen som Bönninghausen legger for dagen i Therapautisches Taschenbuch, der man følgelig tror at all oppsummert informasjon og kombinasjon av alle videre detaljerte data kan unnværes og er blitt unødige! Herr Abbad sa en gang Ludwig XIV til en hoffpredikant som hadde trukket for mange resultater foran kongen, jeg vil gjerne ta innover meg det som berører meg i en preken, men jeg liker ikke at man gir meg det. Og slik går det temmelig sikkert også alle tenkende praktikere med hensyn til de kombinasjoner og slutninger som må gjøres angående våre legemiddeltegn, at de alle sikkert aller helst foretrekke å få seg forelagt de, i denne sammenheng, nødvendige elementer, enn å få disse ferdig servert på samme måte. (Symptomenkodex, forord til Hautrepertorium.) 50