Uwe Plate Legemiddelprøvninger

Transkript

1 Uwe Plate Legemiddelprøvninger Legemiddelprøvninger er ikke noe særegent for homøopatien, det blir også gjennomført i allopatien eller skolemedisinen, riktignok i en annen form. Når et legemiddelfirma utvikler et medikament mot en spesifikk sykdom, må virkningen dokumenteres gjennom kliniske forsøk. Disse legemiddelforsøkene er forsøk på pasienter, mer nøyaktig sagt på sykdommen! De individuelle plagene til pasienten blir dermed annenrangs, og dermed handler det kun om effekten ved den spesifikke sykdommen, og om det kan få den spesielle sykdommen til å forsvinne. Dermed blir det tvingende nødvendig å gjennomføre forsøket på syke, for da blir det et slags sykdomslegemiddel, etter prinsippet contraria contraris (ta bort), og det blir helt sett bort ifra å prøve det ut på friske, ettersom ingen opplysninger er kommet fram på friske personer, om hvilken virkning midlet har på sykdomsbesværet. I homøopatiske legemiddelprøvninger er prøvning på sykdommen (ikke den syke) meningsløst, ettersom det ikke er utforsket, hva det homøopatiske legemidlet har tatt bort (contraria contraris), men heller hva det har framkalt (similia similibus), etter lignendeloven, kurerer legemidler sykdom, kun når de er lignende den lidelsen de framkaller. Derfor sa Hahnemann at legemiddelprøvninger ikke kan gjøres på sykdommen, som i motsetning til allopatien, nettopp gjør forsøk på sykdom. Han sa også at prøvning på friske er prøvning på friskhet, også her framla han en dårlig formulering. Derfor er det et dårlig forslag og kun bruke ordet friske, altså det fullkommende friske menneske (som kanskje ikke finnes), siden legemiddelprøvninger ikke er gjort på sykdommen! Så missforståelsen som har oppstått om at prøvningene kun er gjort på friske, er en uriktig kritikk av Hahnemanns legemiddelprøvninger, ettersom Hahnemann ikke bare gjorde prøvninger på fullkomne friske, men også på syke pasienter. Dette temaet var fra begynnelsen av i homøopatien et stort spørsmål, og allerede i 1810 i Hahnemanns første opplag av Organon 119 kom han med en forklaring: På hvordan man ved selve sykdommen, og spesielt de kroniske, med symptomer fra den opprinnelige sykdommen gjør det mulig å finne et legemiddel, er et emne for en høyere kunst av observasjonsevne, som kun overlates til en mester. Når Hahnemann ved en homøopatisk behandling observerte nye symptomer, la han dem til som legemiddelsymptomer i legemiddellæren, da de var symptomer fra legemidlet. Han gjorde det samme når han observerte syke. De var nær sagt ettervirkningen av det gitte homøopatiske legemiddel og dermed et legemiddelsymptom. Men Hahnemann nevnte også symptomet som et prøvningssymptom, som var sykdommer som tilhørte pasienten! Hering formulerte dermed en læresetning: Sykdommen gir form til legemidlet. Denne læresetning har også enhver medisiner kjennskap til. Hvis en pasient med forstoppelse får et avføringsmiddel (allopatisk), så blir resulterer avføring. Sykdommen (forstoppelse) gir form til legemidlet (avføring). Hvis en pasient med høyt blodtrykk blir behandlet med et blodtrykksenkende legemiddel synker blodtrykket, ettersom sykdommen da tar formen til midlet. I homøopatien er det ikke annerledes, men det har en betydelig forskjell. Skulle man ved tarmforstoppelse gi et avføringsmiddel etter prinsippet contraria contraris, etterfølger avføring (midlets form), men kun så lenge legemidlet virker, og at det fortsettes og bli gitt. Hvis vi gjør det samme med et homøopatisk legemiddel etter prinsippet similia similibus, som for alle symptomer til den syke passer lignende (similie), vil også sykdommen ta form etter legemidlet og dermed oppstår helbredelse. Et nøyaktig passende homøopatisk legemiddel utsletter sykdommen. Det stiller seg annerledes, hvis vi ikke gir et nøyaktig homøopatisk legemiddel. Da oppnås det ingen helbredelse, siden det best passende legemiddel ikke 21

2 stemmer overens med det homøopatiske legemidlet. Sykdomssymptomet forandrer seg kun, når det tilsvarer midlets form (sammenlign 181 i Organon). Sykdomssymptomet forbinder seg med det homøopatiske legemidlet og omformer nye symptomer. En pasient som ble behandlet hos Hahnemann hadde for eksempel ved siden av plagen en oppblåsthet i buken. Han gav henne Thuja, men det kurerte ikke, og ubehaget ble ikke borte, men ble kun forandret. Oppblåstheten var fremdeles tilstede, men etter Thuja oppstod det kun etter å ha spist. Thuja forbant seg med oppblåstheten i buken og ble til et Thujasymptom. Oppblåst i buken etter mat, tilførte Hahnemann i legemiddellæren. Modaliteten etter mat kommer fra Thuja, og oppblåstheten fra pasienten. Sykdommen (oppblåstheten) tar formen til legemidlet (etter mat). Hvor setter vi grensen mellom sunnhet og sykdom? Legemiddelprøvning på friske er en idealforestilling, da det i virkeligheten ikke er mulig, siden prøveren henholdsvis er mer eller mindre frisk eller syk. Man kan aldri være sikker på om det ikke er en skjult sykdom hos prøveren, som kommer til syne ved prøvninger. Kritikken til Hahnemanns legemiddellære handlet nettopp om den skjulte sykdommen hos prøveren, men en Materia medika må alltid bestå av bestanddeler fra prøveren, hvis ikke vil den være mangelfull, for som Hering sa: På lik linje med psoralæren, som står for den strengeste vitenskap så må på samme måte prøvningene til Hahnemann! På tross av den slumrende sykdommen som vi fra gammelt av har forutsett, og som også Hahnemann forutså, og som han ved de kroniske midlene fortrinnsvis brukte på syke og fortrinnsvis gjorde prøvninger med potenserte midler. Den seneste tids erkjennelse som Hahnemann gjorde om de kroniske sykdommene Psora, må vi ha helt klart for oss, at det kunne ikke den sunne prøveren lide av. Da ville det ikke vært noen latent psora? Hahnemann var seg dette selvsagt bevist, så han foretok uanfektet prøvninger på syke, og fant på den måten flere verdigfulle symptomer, som Hering utdypet: Innvendingen mot flere tegn, som våre legemiddelprøvere har skrevet ned, er som om symptomer, som legemiddelprøvningene ofte består av, og er kun sykdomssymptomer fra prøveren, men ikke fra det prøvde legemiddel. For eksempel hvis en prøver har hemoroider, så vil et legemiddel forandre hemoroideplagen. Kanskje klødde de fra før, og nå brenner de. Det ser da ut som om prøvningssymptomene til sykdomsplagen har skiftet karakter. Men den nye brennsmerten stammer fra legemidlet. Dette viser at det kan være en eller fler slumrende sykdommer hos prøveren som er skjult, som det ovenfor er henvist til. Dette er viktig, og noe som alle homøopater må vite noe om, og erkjenne. Nøyaktige betraktninger, er det imidlertid ikke. Vi har derfor lyst til å forsterke, ja, til å med sette det på spissen, at det riktignok er uventet og veldig forunderlig, men på tros av er det ganske avgjørende og viktige resultat som kommer frem: Tegn, som stammer fra prøveren, er gjennom legemidlet kommet til syne, og de er ganske avgjørende, ved helbredelse fordi det er de som er mest anvendelige, og ved oppbygging av legemiddellæren som naturvitenskapelig verktøy de som er de mest riktige og påliteligste. Ja, vist det ikke var sånn, hvordan ville det da være med den nye skole. Akkurat som en slumrende sykdom, nemlig Hahnemanns egen vekselfebersykdom, førte til betenkeligheter i homøopatien. Hahnemann ble via sine forsøk på egen kropp kjent med symptomene til vekselfeberen, som han i tidlige år hadde slitt med. Var de ikke Chinasymptomer, men heller en oppvekt sykdom? I følge Hering var det en forutsetning, at det var symptomer fra China som Hahnemann hadde: Hahnemann hadde ved flere anledninger vært i Transsilvania (den Siebenbürgens skog i Sachsen område), og hadde sannsynligvis hatt vekselfeberen flere ganger, ikke bare symptomene som han hadde, men 22

3 også hans spesielle karakteristiske symptomer som dukket opp når han tok China. I dette ligger det ikke bare en innrømmelse, men at det ifra begynnelsen ligger en nøye observasjon, slik at det absolutt ikke kunne oppstå noe annet. Selv om det ikke er tillatt å nevne, hva verken Hoppe eller Gegner forsto, eller sa, og at det dem imellom var passende med en grovere tone: Dette er ikke noe annet enn idioti, som vi alminnelige friske mennesker med en sunn menneskeforstand kan forlange: Chinabark må altså på alle og enhver alle dødelige mennesker på jorden fremkalle en vekselfeber! barken kan, når den anvendes lignende, som den ene og alene kan, når den er lignende tilberedt, kan, vekke den skjulte sykdommen. Hos Hahnemann dukket den samme opp som kom raskt og i anfall, og i stadige gjentagelser, og når han brukte Chinabarken gjentok de samme symptomene seg hver gang. Når jeg holdt opp, var jeg frisk. Det var selvfølgelig ingen vekselfeber, som etter hvert Chinainntak oppsto på nytt, det var heller ingen oppvekkelse av den skjulte sykdommen, men det var kun Chinasymptomet som kom til syne hos en mottakelig prøver! Vekselfeberen som Hahnemann selv engang hadde, viste til lignende symptomer. Hans generalisering, som vi i dag sier, var årsaken til anvendelsen av prøvningssymptomene, da China aldri kan fremkalle vekselfeberaktige symptomer hos noe menneske, men kun hos de sensible forsøkspersonene (Organon 138). Til dette formulerte Hering læresetningen: Alle tegn som enhver prøver ved alle prøvninger består ene og alene av iakttakelser av sine egne kroppslige tilstander, som gjennom innflytelse av legemidlet kun er merkbart (se Organon 181). Prøveren prøver alltid sine egne kroppsligheter, sine egne sykdommer, disposisjoner, konstitusjoner eller generellheter da en legemiddelprøver alltid er en kombinasjon av individualitet og det karakteristiske fra legemidlet. Begge forbinder seg til en helhet, som opptrer i et symptom, eller som Hering uttrykker: Det, som vi observerer i et symptom, avtegner, registrerer og benytter, hører egentlig strengt tatt, alltid til prøveren, som Hahnemann bemerket. Vi skal ikke her være så streng og heller således velge uttrykket, som han allerede ved flere anledninger har benyttet til sitt forsvar: Hvert tegn som vi kaller legemiddelvirkning, er uten unntak et av to produkt, 1. Det virkende legemiddel, og 2. Organismen, som via legemidlet påvirker, og tilslutt de individuelle særpregene. En del av prøvningssymptomene stammer fra prøveren og et annet fra legemidlet, siden det fullstendige symptomet absolutt ikke kunne fremkalles i prøvningen. Ekte fullstendige symptomer kan kun virke fra virkelige sykdommer, mens legemidler ikke fremkaller noen ekte sykdommer, men kun kunstige sykdommer. Skulle Asaf prøves, og ville Asaf ved prøveren fremkalle den karakteristiske stikkingen innenfra og ut, måtte denne stikkingen oppstå på et organ, og det måtte imidlertid vært et svakhetspunkt hos prøveren, som kanskje i barndommen hadde hatt mellomørebetennelse, og som når han ved å prøve Asaf, kommer det skadete organ til syne, og stikking innefra og ut viser seg, siden enhver prøvning vil alltid angripe de svakeste delene på organismen, og ut ifra disse særskilte disposisjonene kan vi i noen tilfeller lære nøyaktig om sykdom, som det da kan være mulig å finne en annen utgang på. Det kan også dreie seg om en skjult mellomøresykdom, som kan få utbrudd ved inntak av Asaf, men også her virker Asaf på den sammen stikkingen innenfra og ut. Det er ikke annerledes med en sykdom, ja, til og med på en mellomørebetennelse, ved å gi Asaf. Hvis Asaf ikke er similie, vill heller ikke ørebetennelsen bli kurert, men kun forandret (sykdommen tar formen til midlet). Det blir som om en stikking innenfra og ut (i øre). Og hvordan ville Asaf virke på en fullstendig frisk? Stikking innenfra og ut på et hvilket som helst organ? men ville ikke dette organ være et svakhetspunkt på en tilsynelatende frisk prøver? Vil det ikke være en skjult sykdom, en latent Psora? Kanskje ville imidlertid Asaf ved et absolutt friskt menneske ikke virke? Må det ikke på forhånd være en svak, disposisjon eller en skjult sykdom, for at det over hode skulle la seg gjøre å bruke et høyt potensert legemiddel for å utvikle symptomer? 23

4 I følge Hering er alle opptredende prøvningssymptomer kun oppvekkelse : Når Hoppe, kun ser det ut ifra sin egn betraktning, og på grunn av sin svært fullstendig, og viktige Digitalis tegn, med Bähr s pulserende smerte i hjørnetannen i venstre underkjeve, som tidligere aldri har vært observert på noen prøver, med det resultat har det medført en fullstendig tydelighet og bestemthet, men på tross av dette, kan det likevel være mulig at han ikke tidligere hadde den sovende plagen, så har han ikke bare fullkommen rett, men vi må gi han fullstendig rett, vi kan ikke si det forsiktig med et kanskje når vi er på vippepunktet! I motsetning, er det ingen tvi om at, prøveren i idealtilfellet hadde disse tegene, ja, ettersom kun Digitalis, og ikke noe annet middel på jorden kunne framkalle disse tegnene. Uten unntak er alle tegn når den ene får en blå avføring, etter å ha inntatt blå farge, eller en grønn etter inntak av kvikksølv, eller en gul etter inntak av gummi. Så er det riktignok verken den blå, grønne, eller den gule som er skjult, men, det sier seg selv, at dette ikke er noen virkning, og at alle slike tegn kan en vis mann skrive under på at de er virkningsløse. Altså: Uten unntak er derfor alle tegn oppvekkere, men like fullt ikke anvendelige, men: nettopp derfor! Alle tegn i prøvningen er kun oppvåkninger. De er allerede slumrende symptomer/sykdommer som prøveren har hatt lenge, men de har ikke kommet til overflaten, hverken fra legemidlet eller prøveren, men de er han forbeholdt (similia similibus: legemidler kurerer, hva de har avstedkommet). Enhver prøver kun sine egne kroppsligheter! En homøopatisk legemiddelprøvning på syke er med andre ord mulig, som en prøvning er på sunne. Legemidler kunne likelig både på syke og sunne fremkalle symptomer (med understreking av fremkalle!). Prøvninger på syke var fra begynnelsen av, fra første til siste utgave av Organon, en selvfølgelig bestanddel av homøopatien. Derfor kommenterte Hering: At Hahnemann fra begynnelsen av også samlet på legemiddeltegn fra syke, som studiene ikke bare engang viser, men det kommer til stadighet tilsyne for de som leser forbauser! dere i deres uvisshet, hvis dere ikke engang har lest Organon, med den anstrengelsen det medfører, og adskillige flere av dere beundrer den sannsynligvis ikke. Det står allerede i den første utgaven fra 1810 i 119, side 102, den uforskammede setningen: Hvordan kan man imidlertid selv i sykdommen finne symptomer, - er et tema av en høyere kunst, og kan bare overlates til mestere med observasjonsevner. Vanskeligheten for en legemiddelprøvning ligger i gjenkjennelsen av legemiddeltegn. Jo sykere en prøver er, desto vannskligere blir legemiddelvirkningen å kjenne igjen og jo sunnere en prøver er, desto enklere blir den å gjenkjenne. Hahnemann gjorde ikke prøvninger utlukkende på syke, han hadde både syke og friske personer tilgjengelig for å gjøre prøvninger, men dette er et tema for en høyere kunst, og kan bare overlates til mester med særdeles gode observasjonsevner eller som Hering sa: Legemiddelprøvning er nemmelig også en kunst og må læres. Uten øvelse er også disse kunstnerprestasjonene umulige. Det vet enhver prøver, vet hvor slunken, enormt, beinhardt og arm utbyttet var ved de første forsøk, og hvor sikker, avgjørende og sikkert og avgjørende de seneste legemiddelprøvning blir, en tegning, en sammenlignende skisse, som en lærer eller en mester ved første blikk kan gjenkjenne. Eller med den beste vilje, og med aller største omhyggelighet gjøre sine notater, for det trengs i seg selv mangeårig trening for å oppnå kompetansen. Legemiddelprøvning er en kunst, som man må lære seg. Herings første prøvning var ikke brukbare, så han skrev i etterkant: I ni år med homøopati, har jeg for kort tid side først klart å lage de femten første ordentlige legemiddelprøvninger, og deriblant er det kun omtrent ti som er vært å legge vekt på. 24

5 Når man gjør en prøvning på egen kropp, er det ikke helt enkelt, men ikke like vanskelig som å vurdere prøvningssymptomene hos syke? Derfor Hahnemanns henvisning, om å gjøre prøvningssymptomer på syke, kun skal observeres og forbeholdes av erfarne mestere. Enver legemiddelprøver kan ikke få samtlige prøvningssymptomer som et legemiddel kan fremkalle (Organon 116), som Hahnemann sammenfattet (ettersom hver enkelt kun kan prøve sine egne kroppsligheter) og derfor er legemiddelprøvninger på forskjellige personer nødvendig om samtlige symptomer på et legemiddel skal være mulig å finne. Imidlertid kan ikke et legemiddels samtlige virkninger (symptomer) som hvert enkelt menneske har fremkalt, kan de allikevel innvirke med sine samlete aksjonsradius på de enkeltstående sykdomer, som Hahnemann skriver i 136. Den som på en frisk dag prøver et legemiddel, får ikke alle symptomene som dette midlet framkaller. Allikevel kan denne prøveren på en syk dag behandle seg selv med det samme midlet, også for symptomer, som han ikke på forhånd hadde av dette midlet, og heller ikke kunne få, fordi de for han ikke var disponible. Sett at en prøver ikke var disponert for vekselfeber, som Hahnemann s disposisjon, ettersom han ikke hadde noen vekselfeber. Da kunne et legemiddel heller ikke fremkalle slike symptomer. Allikevel kan han senere, bli syk av vekselfeber, og med dette legemiddel bli behandlet! I dette sykdomstilfellet ville dette legemiddelet for hans symptomer ved vekselfeber som førstevirkning forverre (similia similibus), da disse symptomer nå er til rådighet. Hva legemidlet på en frisk dag hos prøveren ikke klarte (ettersom de kroppslige symptomene ikke eksisterte), kan det på en syk dag kurere, og legemidlet kan være similie, hvis disse sykdomssymptomene er innbefattet. Ved sunnhet kan ikke et legemiddel framkalle alle symptomer, det kan kun skje ved sykdom. I dagens homøopati er det påkrevet med vitenskapelige legemiddelprøvninger, i form av placebokontrollerte prøvninger. I dette henseende blir det oversett, at det dreier seg om en allopatsk metode på legemiddelprøvninger, som ikke imøtekommer regelen og naturloven for homøopati! Placebokontrollerte studier kan utelukket fungere som en verifikasjon for legemiddelvirkning ved sykdom, og kan kun anvendes etter prinsippet contraria contrari, men aldri for homøopatiske legemiddelprøvninger. Når et medikament blir gitt allopatisk for en bestemt sykdom, må effekten overprøves (i forstand en allopatisk legemiddelprøvning ), og en større gruppe av syke mennesker må behandles med dette medikamentet, og sammenlignes med en placebogruppe, og da må kun de som er i kontrollgruppen, reagere med en bedring, for at det kan brukes som en konstatert virkning. Hvis det i begge gruppene samtidig viser seg flere helbredelser, så er ikke dette medikament virkningsfullt som placebo og dermed virkningsløst, fordi det ikke kunne vurderes uten at placeboeffekten ble kontrollert. Ved en homøopatisk legemiddelprøvning er det i motsetning til allopatien ikke viktig hva legemidlet får til å forsvinne, men hva førstevirkningen frembringer! Hver dag fremkaller mennesker både plager og symptomer fremkalle, skjer med eller uten både legemidler eller placebo. Det opptrer hver dag symptomer som: oppstøt, luft i maven, nysing, heshet, osv. Etter dusjing kan det forekomme, at det et sted på den tørre huden på ryggen ikke ble smurt med krem, og den tørre huden begynner å klø. Dette kan på lik linje sees på som en placebo, likeledes som etter en prøvning på et homøopatisk legemiddel. Handler denne kløen om sykdomssymptomer? Har alle mennesker daglig plager fra sine sykdommer? Er en hver nysing en sykdom? Er et hvert oppstøt patologisk? Når er det sykdom og når er det normalt? Hvor mye oppblåsthet er normalt og hvor ofte eller hvor sterkt må en normal kløe, klø? Hva er sykt og hva er friskt? Hvor frisk eller syk er prøveren? Hvor setter vi skille mellom frisk og syk? Hva skulle placebokontrollerte legemiddelprøvninger innbringe, når en av legemiddelprøverne i placebogruppen samtidig får symptomer, som også de i forsøksgruppen 25

6 har? Ingen kan komme på den ideen, at alle symptomene i placebogruppen som de i forsøksgruppen kan jamføres og lignende symptom som prøvningssymptomene må strykes, siden de kun er placebosymptomer. I et placebokontrollert forsøk, blir det først gitt et placebo, og deretter blir det gitt et legemiddel som ikke har symptomer, som tilhører dette legemidlet. Hvis det først blir gitt placebo, og det deriblant skulle oppstå symptomer som tilhører legemidlet, ville utbyttet av prøvningssymptomet være forringet. Omvent, først legemidlet også placebo, da ville de senest oppståtte legemiddelsymptomer, være de som Hering best betegnet som de dårligste. Det ville være et tap av dyrebare prøvningssymptomer, og vil med sikkerhet ikke gi noen gevinst. Hahnemann gikk dermed logisk til verks, og sa at et hvert symptom fra en prøver er et legemiddelsymptom og må gjøres ved prøvningssammenligning av legemidlet, da enhver sykdom eller lidelse tar formen til legemidlet. Når det blir gjort en homøopatisk legemiddelprøvning, ligger det under en legemiddelvirkning og blir dermed en kunstig sykdom, og han har dermed en legemiddelsykdom. Alle symptomer, som denne prøveren får etter hverandre når han tar midlet, kommer med sikkerhet fra legemidlet. Det er legemiddelsymptomer fra den kunstige sykdommen! Oppstøt etter mat, som også prøveren hadde, selv uten legemiddel (som om sykdom eller normalt), ble modifisert gjennom legemidlet, for eksempel når han smaker på en ny rett, og hvor prøveren kanskje som tidligere kun får tomme brekninger. Sykdommen (oppstøt) tar form av legemidlet. Et hvert symptom som hos en hver prøver tar form av legemidlet, således tilhører alle symptomer etter inntak av et prøvningslegemiddel til legemidlet. Alle plagene, sammenfatter og forandrer forsøkspersonen i løpet av virkningsvarigheten og legemidlet blander bare disse og må, tilhøre sin egen egenhet, som må ansees som sine egne nedtegnete symptomer ( 138). Hvordan er det imidlertid med det kløende sted på huden etter dusj, som kun klødde, når det ikke ble smurt inn med krem? Er det omtrent som et prøvningssymptom hudkløe på ryggen etter dusj? Hvem vil på forhånd spekulere over, hva som skjer i en legemiddelvirkning etter at man vasker seg? Kanskje klør det tørre stedet ikke ved en legemiddelprøvning, men brenner i stedet? Kanskje klør det fortsatt, men etter inntak av legemidlet brenner det etter kloring? Man må først få det utprøvd, før man kommer med bedømmelse! Og selv om det klør etter vasking, når det ikke er smurt krem på, og selv om det faktisk ikke er noe legemiddelsymptom og feilaktig blitt overført i Materia medica, hvor ligger da problemet? Totalt feil og aldeles oppspinn og uten fremgang er det en elendig påstand: at tilhengerne av Hahnemann s hadde en fullstendige tro på det beskrevne ord i Materia medica. At våres Materia medica er rein, absolutt rein! Men hele beskyldningen står kun i journalen til Gegner intra muros fra 1830 Når det tydeligvis viser seg at flere nye homøopater har en absolutt tro på enkeltprøvningssymptomer, som må dekke symptom for symptom, krever det ikke bare placebokontrollerte legemiddelprøvninger, men en såkalt baselinifase (grafisk oppsett), der forsøkspersonen selv observerer sin egen prøvning og nedtegner alle tegn som oppstår. Disse symptomene skulle angivelig ene og alene tilhøre prøveren, og når det også oppstår under det prøvde legemidlet, måtte det ikke tilføres i Materia medica. Det er prinsipiell feiltagelse. Alle symptom blir gjennom legemiddelprøvninger modifisert og tilhører dermed Legemidlet, også de symptomene som prøveren hadde før prøvningen! Denne kritikken er like gammel som homøopatien og burde via Herings ord motbevises. 26

7 Hvor lenge skal denne Baselinfasen vare? En uke, et år eller livet ut? i det minste et år, for inngående å studere de slumrende og spontane symptomene. Jeg har sammenføyet disse, og som Hoppe, holdt på i to fulle år, og til stadighet gjort nye oppdagelser Løfter en seg da ikke selv opp? Hvorfor skal man ikke minst bestrebe seg i to år, hvis det ikke rekker med et år? Også, hvilke av disse råd skal med største respekt følges, som i en så viktig sak med så mange muligheter for feiltakelse, gjøres til sikre antagelser, for han kan raskt begynne å tvile på om det gjennom en lengre og lengre selvoppmerksomhet, om minskningen av feiltagelsen er oppnådd, ja, for vi vil snart se, at for det avgjørende tilfelle ikke er mulig. La oss anta at dette var tilfelle, hvilke arbeid ville ikke det krevet, med disse års bøker og holde oversikten over deres utallige symptomer! Man må lage seg et Repertorie, for å holde styr på disse monstrum av tegn, og det ville til stadighet kommet flere tegn, som muligens hørte sammen. Det finns tre muligheter. Enten får prøveren symptomer, som han hadde fra før, da er denne prøvningen ut ifra Hoppe og forståsegpåere forkastet (etter Hering og Hahnemann var de særdeles brukbare). Eller at prøveren kun får symptomer, som han ikke hadde fra før, og da ville også denne prøvningen etter Hering bli forkastet. Verken det ene eller det andre vil inntre. Prøveren ville få sine symptomer, men i modifisert form og til stadighet vil oppstå nye symptomer. Alle symptomene som etter hverandre kommer tilsyne, vil kun opptre som fenomener i prøvningslegemiddelet, og er virkningen av legemidlet, og vil ut ifra slike betraktninger bli tilført Materia medicaen. Og selvfølgelig gir det deriblant falske observasjoner. Kun et lite eksempel, på hvor lett det kan forekomme at den samvittighetsfulle prøveren kan bedras eller feiltolkes. En betenkelig prøver som jeg kjenner god, som i morges fikk et nytt legemiddet, fikk en syngende pipende lyd i det ene øre, som han aldri før i sitt liv hadde hatt. Det kom kun når han gikk i fri luft, og ble borte, når han vente oppmerksomheten på lyden. Endelig oppdaget han, at når han var anspent kunne han som tidligere fornemme, og i den sammenhengen oppdaget han at rundt stråhatten sin var det et stramt band, og når han brukte den kunne han gå sommeren friskt i møte. Hvis prøveren ikke hadde funnet årsaken til øresusen, ville symptomet blitt lagt til i legemiddellæren som et falskt prøvningssymptom. Og hvor ville problemet vært? Det ville nok ingen definert lignendeloven som symptomavdekking, som enkelte fullstendige prøvningssymptomer som dekker sykdomssymptomene? Denne single øresusen måtte først en gang oppstått ved en annen prøver, som en tegnkombinasjon ( pipende øresus når går ute i fris luft ). Men jo flere prøvere som prøvde dette legemidlet og på grunn av et stramt band fikk en pipelyd når de gikk i frisk luft, ville høyst usannsynlig ikke fått dette symptomet gjennom en baseline fase eller forhindret ved en placebokontrollert blindprøvning, eller ved noen friske prøvere. Ektheten av disse symptomene kan kun av de som fra Hahnemann er etterforsket, nemlig gjennom det signifikante av tegnkombinasjonene, altså gjennom studie av legemiddellæren! 27