Miljøvernministeren må omgjøre SFTs utslippstillatelse for CO 2 i Norskehavet.

Transkript

1 WWF-Norge Kristian Augustsgt. 7A P.b St.Olavs plass 0130 Oslo Norge Tlf: Faks: Statens forurensingstilsyn (SFT) Postboks Oslo faks: (sendes også pr. post) Oslo, Klage på forvaltningsvedtak: Miljøvernministeren må omgjøre SFTs utslippstillatelse for CO 2 i Norskehavet. WWF-Norge klager på SFTs vedtak om å gi NIVA utslippstillatelse til et eksperimentelt utslipp av 5,4 tonn CO 2 utenfor Storegga i Norskehavet. WWF forventer at miljøvernministeren foretar en politisk vurdering av hvorvidt dette forskningsprosjektet er ønskelig i norske farvann. CO 2 -dumping i havets vannmasser er uforenlig med både fornuftig klimapolitikk og ansvarlig havmiljøforvaltning. Slik dumping vil være i strid med viktige miljøkonvensjoner, ha uforutsigbare effekter på havmiljøet og skape en mulig klimabombe for våre etterkommere. Det vil således være miljømessig uansvarlig og politisk særdeles lite taktisk av norske myndigheter å stille norske havområder til disposisjon for forskning som skal legge til rette for slik CO 2 -dumping. WWF-Norge påklager herved SFTs vedtak av (ref.nr. 2002/89-) der NIVA gis tillatelse til utslipp av 5,4 tonn ren CO 2 ved Storegga i Norskehavet. Vi er kjent med at SFT i sin behandling av saken kun har tatt stilling til de forurensingmessige sider ved det planlagte utslippet. Vår hensikt med denne klagen er å løfte behandlingen av NIVAs søknad dit den hører hjemme; på politisk nivå i Miljøvern-departementet. Etter WWFs syn vil CO 2 -dumping i havets vannmasser være uforenlig med to av Samarbeidsregjeringen viktigste miljøambisjoner; offensiv klimapolitikk og helhetlig havmiljøforvaltning. Videre er vi av den oppfatning at en tillatelse til CO 2 -dumping i havet vil være i strid med prinsippene i viktige internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, bl.a. OSPAR og Londonkonvensjonen. I lys av miljøvernministerens uttalte ambisjoner om å styrke respekten for internasjonale miljøavtaler vil det synes underlig om Norge åpner våre havområder for forskning som skal legge grunnlag for framtidig storskala CO 2 -dumping, i direkte strid med grunnleggende prinsipper i disse avtalene. Gi barna en levende jord

2 Som en kunnskapsbasert miljøvernorganisasjon er WWF ikke prinsipielt imot forskning på konsekvensene av CO 2 -dumping. Imidlertid kan man ikke overse de betydelige politiske aspektene ved denne forskningen, som nødvendiggjør en politisk avklaring på hvorvidt forskningen er ønskelig og bør tillates. WWFs kritikk mot NIVAs forskningsprosjekt er i hovedsak basert i motstand mot implementering av storskala CO 2 -dumping i havet som klimatiltak, både i Norge og i andre land. Vi er dog også kritiske til det spesifikke forskningsprosjektet NIVA har søkt om tillatelse til å gjennomføre. Dersom man på tross av de politiske implikasjonene ønsker å drive denne type forskning, er det av største betydning at forskningen framskaffer nyttig kunnskap om biologiske eller økologiske langtidseffekter av CO 2 -dumping i havet. Etter vår vurdering er verken omfanget eller eksperimentoppsettet ved NIVAs prosjekt tilpasset å framskaffe denne typen kunnskap. I det følgende vil vi redegjøre nærmere for våre viktigste innvendinger mot CO 2 -dumping og det foreslåtte forskningsprosjektet: 1. Havet er ingen dumpingplass for industrielt avfall. Det har vært en langvarig kamp å få anerkjent prinsippet om at havet ikke skal benyttes som dumpingplass for industrielt avfall 1. Som et resultat av denne kampen, og en stadig større anerkjennelse av at havnaturen en sårbar for forurensing og inngrep, er det etablert strenge internasjonale anti-havdumping konvensjoner, slik som Londonkonvensjonen og OSPARkonvensjonens Annex II. Selv om forskning på CO 2 -dumping neppe omfattes av konvensjonene, vil storskala CO 2 -dumping være i strid med konvensjonene. Å tillate forskning på tiltak som vil være i strid med gjeldende konvensjoner er lite egnet til annet enn å svekke konvensjonene 2. Som miljøvernministeren selv ofte påpeker, er Norge avhengig av internasjonale konvensjoner for å beskytte vårt havmiljø, ettersom vi ligger nedstrøms for land med store utslipp (Jfr. for eksempel Sellafield-saken). Etter vårt syn vil det derfor være svært lite strategisk lurt av Norge å bidra til å svekke anti-havdumpingkonvensjonene. 2. CO 2 -dumping vil påvirke dyphavsmiljøet økosystemene er tilnærmet ukjente Et hyppig brukt argument fra tilhengere av CO 2 -dumping er at CO 2 ikke er noe fremmedstoff i havet. Dette er for så vidt riktig, men dette betyr ikke at økt CO 2 -konsentrasjon er uproblematisk. På 1 Vissheten om at menneskeskapte utslipp av CO 2 bidrar til global oppvarming gjør det åpenbart at CO2 fra industrielle forbrenningsprosesser må regnes som industrielt avfall. 2 WWF er kjent med at spørsmålet om lovligheten av CO 2 dumping nylig ble diskutert på et partsmøte under OSPARkonvensjonen, direkte foranlediget av NIVAs planlagte prosjekt. Partsmøtet vedtok at det snarest må utarbeides en OSPAR-posisjon på CO2-dumping, og at lingvistikere og jurister måtte rådføres i denne prosessen. Det vil sette en svært beklagelig presedens om Norge velger å tillate NIVAs kontroversielle prosjekt før OSPAR har fattet sin beslutning.

3 samme måte er CO 2 en naturlig bestanddel i atmosfæren, men en ørliten økning i konsentrasjonen skaper klimaendringer 3. Når CO 2 løses i vann endres vannets kjemi. I tillegg til å få økt CO 2 -innhold, vil vannet bli surere (ph-verdien synker). Hvordan dyphavsorganismer vil reagere på en endret vannkjemi er i stor grad ukjent. Men, det er all grunn til å anta at organismer på slike havdyp er tilpasset et svært stabilt miljø, med tilnærmet konstant syrebalanse, CO 2 -konsentrasjon, etc. Organismer tilpasset slike ektreme og stabile miljøer er ofte sårbare for små endringer i ytre miljø.vår kunnskap om dyphavets organismer og deres økosystemer er særdeles mangelfull. Uten slik kunnskap blir det tilnærmet umulig å forutsi konsekvensene av storskala CO 2 -dumping i dyphavet. Det vi vet, derimot, er at dyphavet er mer levende enn ofte antatt. Lophelia-korallrev vokser ned til 3000 meters dybde, varme kilder skaper biologiske oaser på store dyp, etc, etc. Dette er et biologisk mangfold av ukjent størrelse og betydning. Her trengs en grundig kartlegging før eventuelt gis tillatelse til aktiviteter som vil medføre endret dyphavsmiljø. NIVAs prosjekt er ikke innrettet mot å avdekke økologiske konsekvenser av CO 2 -dumping, selv om prosjektbeskrivelsen forsøker å skape inntrykk av dette. Et studie av økologiske konsekvenser måtte hatt et helt annet omfang og metodikk enn det foreslåtte prosjektet. Det ville vært en fordel om NIVA åpent vedgikk at prosjektet kun har som hensikt å bevise at det er fysisk mulig å løse CO 2 på store havdyp 4. WWF-Norge tror ikke at NIVAs eksperiment, i seg selv, vil ha betydelige negative miljøkonsekvenser. På den annen siden vil eksperimentet heller ikke generere nyttig informasjon om miljøkonsekvensene av CO 2 -dumping, og er således miljømessig temmelig verdiløst. Den eneste konklusjonen NIVA vil kunne trekke av sitt eksperiment er at forsøket var for begrenset til å trekke konklusjoner om de miljømessige konsekvensene av CO 2 -deponering i havet. Ved storskala dumping av CO 2 fra forbrenningsprosesser (for eksempel kullkraftverk) vil det være forurenset CO 2 som dumpes i havet. Forurenset CO 2 inneholder reststoffer fra fossile brensler, slik som hydrokarboner, benzen, svovel, NO X, alkoholer og andre vannløselige forurensinger. I NIVAs eksperiment skal det benyttes såkalt ren CO 2. Dermed vil prosjektet ikke kunne generere realistisk informasjon om miljøkonsekvenser dumping av CO 2 fra forbrenningsprosesser. Mot denne bakgrunn ser vi liten grunn til at miljøvernministeren skal løpe risikoen beskrevet i pkt For så vidt er de aller fleste forurensingsproblemer forårsaket av naturlig forekommende stoffer. En vanlig definisjon av forurensing er ressurser på avveie. 4 Noe NIVAs informasjonssjef Bjørn Faafeng vedgikk i Dagsnytt Atten, 17. juli. d.å.

4 3. Dumping i havet er den mest risikable og usikre form for CO 2 -deponering Som utgangspunkt mener WWF at klimaproblemet må løses gjennom redusert forbruk av fossile energikilder. Vi registrerer dog at det er stor interesse for utvikling av ulike deponeringsmetoder for CO 2, og at norske myndigheter ser ut til å tolke Kyotoprotokollen dithen at deponering vil tillates som klimatiltak til tross for at dette på langt nær er avklart innenfor Kyotoavtalens rammeverk. Av alle metoder for CO 2 -deponering kan havdumping betegnes som den mest usikre, både med hensyn til klimaeffekt og miljøkonsekvenser: 1. Det hersker stor usikkerhet om hvor lenge dumpet CO 2 vil forbli i havvannet. Det er en overhengende fare for gradvis utlekking av CO 2 til atmosfæren, noe som gjør CO 2 -dumping i havvann til en mulig klimabombe for våre etterkommere 5. Vår begrensede kunnskap om globale strømningsmønstre i dyphavet gjør det tilnærmet umulig å forutsi hvordan CO 2 molekylene fordeles i vannmassene, og hvor lenge de vil forbli i dype vannsjikt. 2. Det vil være tilnærmet umulig å verifisere lagring i havmassene. Med mindre dumpet CO 2 utstyres med radioaktive markører (!!), vil den ikke kunne skilles fra naturlig forekommende CO 2. Dermed er det ikke mulig å overvåke den dumpede CO 2 ens bevegelser i havet. Det blir heller ikke mulig å oppdage og kvantifisere eventuelle CO 2 lekkasjer til atmosfæren. 3. CO 2 -dumping i havet vil være irreversibelt. Når vi etter en tid oppdager uforutsette og negative konsekvenser på havmiljøet, eller store lekkasjer til atmosfæren, vil det være umulig å trekke CO 2 ut av havvannet. Med enkelte andre deponeringsmetoder har man i det minste en noe større kontroll med hvor CO 2 lagres, og en viss mulighet til å endre strategi når uheldige konsekvenser oppdages. Konklusjon CO 2 -dumping i havets vannmasser er uforenlig med både fornuftig klimapolitikk og ansvarlig havmiljøforvaltning. Slik dumping vil være i strid med viktige miljøkonvensjoner, ha uforutsigbare effekter på havmiljøet og skape en tikkende klimabombe for våre etterkommere. WWF vil derfor på det sterkeste frarå at NIVA får tillatelse til å bruke norske havområder som prøvefelt for oppdragsforskning på slik dumping. 5 NIVA oppgir i sin prosjektsøknad en lagringstid på 1000 år eller mer. WWF ønsker at livet på jorda skal bestå i flere tusen år framover, men da må ikke vår generasjon etterlate slike tikkende miljøbomber til ettertiden

5 Vi oppfordrer derfor miljøvernministeren til å omgjøre SFTs utslippstillatelse til NIVAs eksperiment. WWF forstår at SFT i denne saken kun har tatt stilling til det omsøkte prosjektet ift. forurensingsloven, og ikke de politiske, juridiske og miljømessige aspektene ved storskala CO 2 - dumping i havets vannmasser. Som ledd i en evnt. revurderingsprosess kunne ministeren be SFT om en utredning/betenkning om disse aspektene. WWF møter gjerne ministeren for å utdype og diskutere våre synspunkter i denne saken. Med vennlig hilsen, Rasmus Hansson (sign.) generalsekretær Andreas Tveteraas rådgiver havmiljø