Dokument nr. 4 ( )

Transkript

1 1 Dokument nr. 4 ( ) Melding for året 1997 fra Sivilombudsmannen (Stortingets ombudsmann for forvaltningen) Avgitt til Stortinget i mars 1998

2 2 Dokument nr

3 3 Til Stortinget I samsvar med 12 i lov av 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen, jf. Stortingets instruks for ombudsmannen av 19. februar , skal jeg med dette få gi melding om ombudsmannens virksomhet i Meldingen er lagt opp på samme måte som i de foregående år. Kapittel I inneholder en oversikt over institusjonens alminnelige forhold og generelle merknader om ombudsmannens virksomhet. I kapittel II redegjøres for noen generelle forvaltningsrettslige spørsmål av alminnelig interesse med forankring i de saker som har vært behandlet i meldingsåret. Kapittel III inneholder omtale av saker der det er påvist mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v. Opplysninger om sakene og saksbehandlingen med statistikk er gitt i kapittel IV, og i kapittel V er det gitt tilleggsopplysninger om saker som har vært referert i tidligere årsmeldinger. Kapittel VI inneholder referat av saker av alminnelig interesse fra meldingsåret, jf. instruksens 12 annet ledd. Som særskilte trykte vedlegg til meldingen følger en oversikt over ombudsmannskontorets inndeling og personalforhold, ombudsmannsloven, ombudsmannsinstruksen, samt en orientering om ombudsmannsordningen på bokmål, nynorsk og samisk. Videre følger som vedlegg en utredning om spørsmålet om sivilombudsmannsordningen gjelder for Svalbard. Oslo i mars 1998 Arne Fliflet

4 4 Dokument nr

5 5 Innhold: Side I. Institusjonens alminnelige forhold - om virksomheten og forholdet til forvaltningen Personal- og kontorforhold Generelle og systematiske undersøkelser Om kontrollen med forvaltningsavgjørelsene og forvaltningens skjønnsutøvelse Organiseringen av kontoret. Bemyndigelse til kontorsjefene Svalbard Møter, besøk, konferanser og reiser II. Noen forvaltningsrettslige spørsmål av generell interesse III. Påviste mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v IV. Opplysninger om sakene og saksbehandlingen Tilgangen på saker i Hvor klagene kom fra Uavsluttede saker Avviste saker Avsluttede saker - fordelt på de ulike forvaltningsorganer Avsluttede saker - behandlingsmåte og utfall Realitetsbehandlede saker - behandlingsmåte og utfall V. Tilleggsopplysninger i saker referert i tidligere årsmeldinger VI. Referat av saker av alminnelig interesse, jf. instruksens 12 Menneskerettigheter, statstilskudd til trossamfunn 1. Bruken av politiarrestene ved varetektsfengsling Fri sakførsel i ankesak om ombytting av sikringsmidler Kontingentinnkreving til studentorganisasjon og forholdet til organisasjonsfriheten Beregningsgrunnlaget for statstilskudd til trossamfunn Alminnelig forvaltningsrett, enkeltvedtak, rettslig klageinteresse 5. Spørsmål om skriftlig advarsel til fylkeskommunalt tilsatt kunne anses som ordensstraff, og derfor enkeltvedtak etter forvaltningsloven Om en tjenestepåtale kan anses som ordensstraff Om vedtak om fritak fra boplikt for prester er enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand Spørsmål om tildeling av avtalehjemler til legespesialister er enkeltvedtak Søknad om kommunal bolig - enkeltvedtak Spørsmål om unnlatt inngripen overfor forretningsnektelse var «enkeltvedtak» Spørsmål om unnlatt inngripen overfor bedriftserverv var «enkeltvedtak» Spørsmål om avslag på søknad om ettergivelse av saksomkostninger tilkjent staten i sivil sak var som enkeltvedtak Klagerett for odelsberettiget i sak om utsettelse av bo- og driveplikt - spørsmål om «rettslig klageinteresse» etter forvaltningsloven Alminnelig forvaltningsrett, saksbehandling 14. Sen saksbehandling i Skattedirektoratet Saksbehandlingsrutiner ved Statens lånekasse for utdanning Saksbehandlingstiden ved Fylkestrygdekontoret i Hordaland Trygdekontors undersøkelsesplikt Eldrerådets stilling i sak om nedleggelse av postkontor... 92

6 6 Dokument nr Partsoffentlighet, kildevern, offentlighet i forvaltningen 19. Rett for part til å kreve innsyn i dokumenter vedrørende vedtak om innsettelse i sikkerhetsavdeling i fengsel Rett til innsyn i sak om bomtrålkonsesjon Arvingers dokumentinnsyn i vergemålssak Partsinnsyn i opplysninger om kilde i barnevernsak Forvaltningens plikt til å gi opplysning om kilde som selv ønsket å være anonym i sak om fradeling av landbrukseiendom Rett til innsyn i korrespondanse med utenlandske ambassader - Utenriksdepartementets praksis Rett til innsyn i administrasjonens innstilling i fylkesutvalgssak Rett til innsyn i fangstmeldinger fra fiskefartøyer Adgangen til å holde lukkede uformelle arbeidsmøter i formannskapet Tjenestemenn, tilsetting, fortrinnsrett 28. Midlertidig tilsetting Om rett til utvidelse av deltidsstilling (fortrinnsrett) ved tilsetting av hjelpepleier i en kommune Tilsetting av hovedlærer - betydningen av fravær for å utføre verv som folkevalgt Tilsetting av politiavdelingssjef - alders betydning Tilsetting i nattevaktstilling ved barnehjem Ugyldig vedtak om tilsetting av disponent for kommunal boligstiftelse Barnehage, skole, studiefinansiering 34. Barnehagebetaling for funksjonshemmet barn Spørsmål om kommunen hadde hjemmel til å inndra overskudd i privat barnehage Skolestart for 6-åringer ved overgang til 10-årig skole i forbindelse med Reform Søknad om utsatt skolestart Nedlegging av grendeskole Dekning av utgifter til skoleskyss for elever i videregående skole Spørsmål om registrering og bruk av opplysninger om forenklede forelegg ved opptak til Politihøgskolen Behandling av søknad om å få gjennomføre praksisperiode i sykepleierstudiet for tredje gang Avslag på utdanningsstøtte - på grunn av søkers formue som bestod i kapital fra en skadeserstatningsutbetaling Beregning av utdanningsstøtte Barnevern, fylkesnemnder, verger, pasientjournal 44. Fylkesnemndenes berammingspraksis for klager over midlertidige vedtak Omsorgsovertakelse - saksbehandlingen i Fylkesnemnda for sosiale saker Hjelpeverges rett til å få dekket utlegg Retting av pasientjournal Bidrag, sosialhjelp, utgifter til medisinsk behandling 48. Fastsetting av barnebidrag ved delt omsorg Praksis ved overføring av bidrag til utlandet Refusjon i krav på tilbakebetaling av skatt etter sosialtjenesteloven Dekning av utgifter ved opphold i opptreningsinstitusjon Spørsmål om adgang til å omgjøre innvilget behandlingsreise til Tyrkia Bostedsregistrering, skrivemåte på navn 53. Bostedsregistrering - spørsmål om hva som var riktig tidspunkt for registrering som utvandret Skrivemåte på personnavn i Det sentrale folkeregisteret Fengsel, politi 55. Overføring til annet fengsel Dekning av utgifter til privat etterforsking Utlendinger, statsborgerskap 57. Oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed for enslig, eldre mor Oppholdstillatelse for to «fosterbarn»

7 7 59. Utvisningssak - saksbehandlingen og spørsmålet om en utlending som utvises kan tvangssendes til hjemlandet Fengsling av utlendinger ved mistanke om falsk identitet Søknad om norsk statsborgerskap Erstatning, tilbakebetalingskrav 62. Erstatning for jakke stjålet fra et klasserom Erstatning for forsinket registrering av utlegg i motorvogn Erstatning for urettmessig avskilting Spørsmål om det var gitt forhåndstilsagn om tildeling av torskekvote, erstatning Riving av bolighus og garasje uten at plan- og bygningslovens saksbehandlingsregler var fulgt, erstatning Krav om dekning av advokathonorar og renter Krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt lønn Tilbakebetaling av for mye utbetalt trygd Skatt, toll, avgifter 70. Skatteplikt til Norge - «frafallelse» av ligning av utenlandsboende sjømann Skattemessig bosted for fellespendlende ektefeller Toll- og avgiftsfritak for brukt bil ved flytting til Norge - feilinformasjon Ettergivelse av merverdiavgift Dokumentasjon for avtale om forpleining i forbindelse med fastsetting av arveavgift Kommunale tjenester, næringsvirksomhet, forkjøpsrett 75. Installering av vassmålar - usakleg forskjellshandsaming Vilkår for inndragning av skjenkebevilling Bruk av statens forkjøpsrett Bygge- og reguleringssaker 78. Bruksendring fra forretning til bolig Oppføring av sjøbod Takombygging på bolighus - dispensasjon fra reguleringsplan Samtykkekravet i plan- og bygningsloven 70 nr. 2 annet ledd bokstav a) - avvisning av klage og spørsmål om ugyldighet Byggetillatelse til utvidelse av industribygg mot naboeiendom Registre Register over saker referert i meldingene for Lovregister for meldingene for Vedlegg 1. Ombudsmannskontorets inndeling personalforhold Lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen Instruks for Stortingets ombudsmann for forvaltningen Orientering om Sivilombudsmannens oppgaver og virksomhet - brosjyretekster på bokmål, nynorsk og samisk Sivilombudsmannens arbeidsområde hva med Svalbard?

8 8 Dokument nr

9 9 I. Institusjonens alminnelige forhold - om virksomheten og forholdet til forvaltningen 1. Personal- og kontorforhold Pr. 31. desember 1997 hadde ombudsmannens kontor 31 stillinger, hvorav 4 kontorsjefstillinger og 2 assisterende kontorsjefstillinger. En av de assisterende kontorsjefene er gitt delvis tjenestefri fra ombudsmannens kontor for å gjøre tjeneste som sekretær for Stortingets utvalg for kontroll med EOStjenestene. Kontoret hadde videre 15 juridiske saksbehandlerstillinger, hvorav 10 rådgiverstillinger og 5 førstekonsulentstillinger. Det er 9 kontorstillinger. I vedlegg 1 er det gitt en oversikt over organiseringen av kontoret og en oversikt over de ansatte pr. 31. desember Fra 1. januar 1998 er det opprettet en ny kontorsjefstilling, en rådgiverstilling og en førstekonsulentstilling. Institusjonen har siden 1989 hatt kontorer i Møllergaten 4. Kontorforholdene har vært meget bra, men på grunn av bemanningsøkningen har det vært nødvendig med større lokaler. I mars 1998 flytter derfor institusjonen inn i nye kontorer i Akersgaten Generelle og systematiske undersøkelser I 1997 hadde institusjonen flere saker til behandling enn noen gang. Både antall nye klager og saker som ble tatt opp av eget tiltak var høyere enn tidligere. I tillegg hadde institusjonen under arbeid systematiske undersøkelser i større omfang enn før. Særlig har undersøkelsen om praktiseringen av offentlighetsloven i Justisdepartementet vært omfattende sett i forhold til undersøkelser foretatt tidligere. Jeg har i en særskilt melding til Stortinget redegjort for denne undersøkelsen. Verdien av generelle eller systematiske undersøkelser fra ombudsmannens side har flere ganger vært fremholdt. Erfaringene så langt viser også at institusjonen her har muligheter som bør utnyttes bedre. Systematiske undersøkelser kan bidra til å kaste lys over forvaltningspraksis på de områder som undersøkes og vil dermed kunne gi ombudsmannen et bedre grunnlag for å uttale sin mening. Undersøkelsene vil også kunne være egnet til å danne basis for en sterkere bevisstgjøring i forvaltningen omkring de forhold som undersøkes. Den oppmerksomhet som i den senere tid har vært rettet mot forvaltningens praktisering av offentlighetsloven, har uten tvil bidratt til en sterkere bevissthet omkring offentlighetsloven og forhåpentligvis også større respekt for offentlighethetsprinsippet. Det materiale som er lagt frem i den særskilte meldingen vil kunne gi et bidrag til Stortingets egen kontroll med forvaltningen på et viktig område. De systematiske undersøkelsene er ressurskrevende, og institusjonen har nå blitt styrket med flere nye medarbeidere. Selv om klagetallet også øker, antar jeg at det vil være riktig å bruke ressursstyrkingen til å konsentrere innsatsen om en videreføring av de systematiske undersøkelsene. Det vil særlig være aktuelt å undersøke saksbehandling og praksis på aktuelle områder. 3. Om kontrollen med forvaltningsavgjørelsene og forvaltningens skjønnsutøvelse En vesentlig del av ombudsmannens arbeid består i undersøkelser omkring forvaltningsavgjørelser. Sentralt i ombudsmannskontrollen står undersøkelsene og kontrollen med lovtolking og rettsanvendelse samt med saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsene. Mulighetene for å kontrollere faktiske forhold er begrenset fordi ombudsmannens undersøkelser normalt må skje skriftlig. Kontrollen med forvaltningens skjønnsutøvelse skjer på ulike måter, bl.a. gjennom kontrollen med saksbehandlingen. Ombudsmannen kan også uttale seg om den innholdsmessige side av skjønnsmessige avgjørelser. Ombudsmannen kan etter ombudsmannsloven 10 annet ledd gi uttrykk for at en skjønnsmessig avgjørelse må anses som «klart urimelig». Han kan også gi uttrykk for at en avgjørelse «klart strir mot god forvaltningspraksis». For at ombudsmannens mening skal ha bærekraft og nå frem overfor forvaltningen, må den være tuftet på grundige faktiske og rettslige undersøkelser og overveielser. Ombudsmannen har i 10 annet ledd fått en viss adgang til å undersøke og si sin mening om forvaltningens skjønn. Det har imidlertid ikke vært meningen at ombudsmannen med denne adgang skulle gå inn som en tredje administrativ overprøvingsinstans og dermed selv overta ansvaret for forvaltningens avgjørelser. Ombudsmannens undersøkelser og meninger skal gi forvaltningen en foranledning til og en tilskyndelse til selv kritisk å overveie om de avgjørelser, standpunkter og den praksis som har vært fulgt bør legges om eller endres. Unntaksvis vil en

10 10 Dokument nr avgjørelse isolert sett kunne fremstå som «klart urimelig» og gi ombudsmannen grunnlag for å gi uttrykk for det. En praksis vil også kunne fremstå som «klart urimelig». Normalt vil det imidlertid være nødvendig å ha opplysninger om praksis på det aktuelle området for på et forsvarlig grunnlag å kunne ta i bruk karakteristikken «klart urimelig». Grundig og inngående kjennskap til praksis vil kunne gi ombudsmannen et bedre grunnlag for sine vurderinger, og ombudsmannens mening vil da formentlig også få større gjennomslagskraft. 4. Organiseringen av kontoret. Bemyndigelse til kontorsjefene Den personalmessige styrkingen av kontoret og den økte vektleggingen på de generelle og systematiske undersøkelser krever en viss omorganisering av kontoret og virksomheten. Ombudsmannsinstruksen 9 lyder: «Ombudsmannen skal personlig ta standpunkt i alle saker som kommer inn etter klage eller som han tar opp av eget tiltak. Han kan likevel bemyndige kontorsjefen til å avslutte saker som åpenbart må avvises. Ombudsmannen tar standpunkt i en uttalelse, der han sier sin mening om de spørsmål som saken gjelder og som går inn under hans arbeidsområde, jf. ombudsmannslovens 10.» I praksis er kontorsjefene, som er ansatt av Stortingets presidentskap, gitt myndighet til å avslutte saker som faller utenfor ombudsmannens arbeidsområde, jf. ombudsmannsloven 4 saker der det påklagede forhold er foreldet, jf. ombudsmannsloven 6 tredje ledd og saker som gjelder klager om avgjørelser eller forhold som kan behandles av høyere forvaltningsorgan eller særskilt administrativ tilsynsmyndighet, jf. ombudsmannsinstruksen 5 første og annet ledd. Etter ombudsmannsloven 6 fjerde ledd avgjør ombudsmannen om en klage «gir tilstrekkelig grunn til behandling». Det er med andre ord opp til ombudsmannens skjønn å avgjøre om det foreligger tilstrekkelig klagegrunn. Som ledd i arbeidet med å klarlegge om en klage gir tilstrekkelig grunn til behandling, er arbeidet lagt opp slik at klagene underkastes en foreløpig undersøkelse. I denne undersøkelsen vil nødvendige saksdokumenter bli innhentet og gjennomgått. De foreløpige undersøkelsene tar sikte på å klarlegge om det er grunnlag for å sette i verk nærmere undersøkelser, jf. ombudsmannsinstruksen 6. Da slike undersøkelser er ressurskrevende, både for ombudsmannskontoret og forvaltningen, og fordi igangsetting av nærmere undersøkelser lett skaper forventninger hos klagerne, må det foreligge et tilfredsstillende grunnlag før det eventuelt settes i verk en undersøkelse. Det forutsettes at forvaltningen skal prioritere henvendelser fra ombudsmannen og da bør ombudsmannen, før sakene eventuelt forelegges forvaltningen, klarlegge om en undersøkelse vil ha rimelig utsikt til å føre til noe. Som nevnt under kapittel IV, ble det i 1997 avsluttet vel saker. Omtrent halvparten av klagene blir avsluttet av kontorsjefene fordi lov og instruks forutsetter at de ikke skal behandles, eller de avsluttes som ordnet på grunnlag av en telefonhenvendelse til forvaltningen, f.eks. klager over manglende svar og sen saksbehandling. Når det gjelder den andre halvparten av sakene, ble i 1997 ca. 170 avsluttet av ombudsmannen i medhold av lovens 6 fjerde ledd fordi det ikke forelå tilstrekkelig grunn til behandling. Om lag 400 saker kunne avsluttes etter de foreløpige undersøkelsene, på grunnlag av en vurdering av klagen og en gjennomgang av saksdokumentene, uten nærmere foreleggelse for forvaltningen. Cirka 460 saker ble avsluttet etter at det var gitt skriftlig uttalelse fra forvaltningen. I de to sistnevnte saksgruppene vil det være ombudsmannen som avslutter sakene og sier sin mening om forvaltningens avgjørelser og saksbehandlingen. Med den økende klagemengde kan det være ønskelig å gi kontorsjefene bemyndigelse også til å avslutte saker som gjelder klager på forvaltningsavgjørelser som klart ikke vil ha mulighet til eller utsikt til å føre frem til noe, verken til en endret avgjørelse til gunst for klageren eller til en avdekking og påpeking av saksbehandlingsfeil fra forvaltningens side. En slik utvidet bemyndigelse til kontorsjefene vil formentlig kunne skje innenfor dagens instruks, dersom avslutningen av saken på grunnlag av den foreløpige undersøkelse kan sees som en «avvisning», jf. instruksen 9 første ledd. En viss utvidelse av bemyndigelsene til kontorsjefene etter disse linjer vil bidra til å gjøre institusjonen mer effektiv. Kontorsjefstillingene vil dermed også bli tillagt større ansvar og blir mer attraktive. Det vil selvsagt fortsatt være ombudsmannens ansvar å påse at sakene får en forsvarlig behandling. 5. Svalbard Fra tid til annen oppstår spørsmålet om sivilombudsmannsordningen gjelder for Svalbard. Det har hittil ikke vært nødvendig å ta stilling til spørsmålet i forbindelse med den løpende saksbehandling. Jeg har likevel funnet grunn til å vurdere spørsmålet på prinsipielt grunnlag, og er kommet til at mitt arbeidsområde omfatter også denne delen av kongeriket. Ombudsmannsordningen er nå forankret i Grunnloven 75 bokstav l, og Grunnloven gjelder på Svalbard. Ombudsmannsloven gjelder etter sin ordlyd «den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste». Sammenhengen i rettssystemet tilsier at den samme adgang til kontroll av forvaltningen må gjelde på Svalbard som i riket ellers.

11 11 En av mine medarbeidere, assisterende kontorsjef Morten Holmboe, har utredet spørsmålet. Hans utredning følger som vedlegg til meldingen. 6. Møter, besøk, konferanser og reiser I meldingsåret har det vært holdt en rekke møter med organisasjoner og offentlig forvaltning. I forbindelse med besøkene blir det redegjort for ombudsmannens undersøkelser og andre forhold av interesse. Mine medarbeidere og jeg selv søker å imøtekomme forespørsler og ønsker om å kunne redegjøre for rettssikkerhetsmessige spørsmål og offentlig forvaltning i sin alminnelighet og om ombudsmannsinstitusjonen i særdeleshet. Spesielt nevner jeg at jeg i høst hadde møte i Førde i Sunnfjord med tjenestemenn fra en rekke Sunnfjordkommuner og i Vesterålen med tjenestemenn fra noen kommuner i Vesterålen. I desember besøkte jeg Ila landsfengsel og sikringsantalt og Vadsø kretsfengsel. Politiarrestene i Oslo, Bergen og Tromsø har også vært besøkt i meldingsåret. En rekke representanter fra ulike organisasjoner og offentlige institusjoner har også besøkt ombudsmannens kontor. Formålet med disse besøkene er også å formidle informasjon om ombudsmannsinstitusjonen, ombudsmannens arbeid og saksbehandling. Interessen for ombudsmannsinstitusjonen i utlandet er fortsatt stor, og jeg har i løpet av året mottatt representater fra en rekke land. I meldingsåret har jeg også hatt møter med mine nordiske kolleger fra Island og Danmark. I juni møtte jeg for en spesialkomité i Europarådet der jeg redegjorde for ombudsmannsinstitusjonen. Sammen med to medarbeidere deltok jeg i september på et europeisk ombusmannsmøte i Jerusalem, og i oktober hadde jeg møter med det kinesiske tilsynsdepartementet i Beijing og med ombudsmennene i Hong Kong og Macao.

12 12 Dokument nr II. Noen forvaltningsrettslige spørsmål av generell interesse I dette avsnittet skal jeg trekke frem enkelte forvaltningsrettslige spørsmål av alminnelig interesse med bakgrunn i de klagene som har vært behandlet. Meningen er å rette søkelyset på enkelte spørsmål av mer generell interesse for dermed å kunne bidra til økt innsats fra forvaltningens side for å få rettet på forholdene. Sakene som har vært behandlet i meldingsåret, spenner over et vidt register. De 82 sakene som er referert, omhandler spørsmål som er typiske for de sakene ombudsmannen behandler. 1. Utvalget til å utrede spørsmål vedrørende Stortingets kontroll med forvaltningen m.v. understreket i Dokument nr. 7 ( ) på s. 38 at visse sider av ombudsmannens arbeid kan være av interesse for Stortinget som ledd i den parlamentariske kontroll med forvaltningen. Behandlingen av klagesaker representerer i antall den overveiende del av det arbeid som ombudsmannen utfører med å kontrollere at forvaltningens avgjørelser og saksbehandling er i samsvar med de lovregler Stortinget har vedtatt. I tillegg tas enkeltsaker opp av eget tiltak, og ombudsmannen foretar generelle undersøkelser av mer systematisk karakter. Som hovedregel vil spørsmålet for ombudsmannen være å undersøke om forvaltningsvedtak gir enkeltpersoner de rettigheter vedkommende har krav på eller kontrollere at vedtaket ikke pålegger enkeltpersoner plikter eller for øvrig er tyngende på en måte som ikke har grunnlag i de lovregler Stortinget har vedtatt. En annen side ved ombudsmannens kontrollvirksomhet, er å sikre at forvaltningen ikke tildeler goder eller innrømmer fritak ut over det Stortinget har gitt adgang til i de lovregler som gjelder. I ombudsmannens årsmelding for 1996 på s. 232 og s. 234 er inntatt to saker (henholdsvis sak og sak ) der Skodje kommune hadde gitt og Hammerfest kommune hadde vurdert å gi fritak for betaling av vann- og kloakkavgift i situasjoner der vass- og kloakkavgiftslova av 31. mai 1974 nr fjerde ledd etter min mening ikke gir adgang til å innvilge fritak. På bakgrunn av erfaringene med sakene i Hammerfest og Skodje kommune, tok jeg et initiativ overfor én kommune i hvert fylke med sikte på å undersøke hvordan kommunene praktiserte reglene om adgang til å gi fritak for vann- og kloakkavgift. Kommunene som ble tilskrevet var Askim, Frogn, Oslo, Elverum, Førde, Jevnaker, Ringerike, Borre, Bamble, Arendal, Farsund, Haugesund, Bergen, Kristiansund, Trondheim, Levanger, Bodø, Tromsø og Sør-Varanger. Alle kommunene gav en redegjørelse for sin praktisering av regelverket. Ut fra de redegjørelser som ble gitt, fant jeg ikke grunnlag for å rette innvendinger mot kommunenes praktisering av regelverket. Min antagelse ut fra sakene i Skodje og Hammerfest om en for liberal dispensasjonspraksis i kommunene, ble dermed avkreftet. 2. En stor del av klagene som bringes inn for ombudsmannen, gjelder sen saksbehandling i forvaltningen. Utgangspunktet for saksbehandlingen er at saker skal forberedes og avgjøres i forvaltningen uten ugrunnet opphold. Dette følger av forvaltningsloven av 10. februar a første ledd samt prinsippene for god forvaltningsskikk. Den tid som går med til å ferdigbehandle en sak, vil avhenge av flere forhold, bl.a. sakens omfang og art, samt organets arbeidspress og de ressurser som står til disposisjon. Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det snarest mulig gis underretning om dette med angivelse av grunnen, og så vidt mulig også meddeles når svar kan ventes, jf. forvaltningsloven 11 a annet ledd. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal foreløpig svar sendes dersom «en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt», jf. 11 a tredje ledd. Det er for øvrig viktig å understreke at også i saker som ikke gjelder enkeltvedtak, skal det sendes foreløpig svar innen rimelig tid selv om den uttrykkelige énmånedsfristen ikke gjelder for disse sakene. Min erfaring er at forvaltningens praksis med å gi foreløpig svar i mange tilfeller ikke er tilfredsstillende. Der behandlingen av en sak trekker ut i tid, viser en stor del av klagesakene at saken har hatt flere saksbehandlere. I de tilfellene der det ikke er til å unngå at en sak skifter saksbehandler, er det meget viktig at det er utarbeidet rutiner for saksavviklingen. Generelt kan det for øvrig bemerkes at det er viktig at det på et tidligst mulig stadium foretas en foreløpig gjennomgang av saken med sikte på å ta stilling til hvilke videre saksbehandlingsskritt som er nødvendige å foreta, f. eks. om det er behov for å innhente uttalelser fra sakkyndige m.v. Innhenting av eksterne uttalelser og opplysninger kan ofte føre

13 13 til at saksbehandlingstiden blir ytterligere forlenget. Dersom slik forberedende saksbehandling gjøres på et tidlig stadium, og ikke avventes til saken når «sin tur» blant sakene som skal avsluttes, kan behandlingstiden reduseres. 3. For at ombudsmannen skal kunne utføre sine oppgaver og ha tilstrekkelig grunnlag for sine uttalelser, er det viktig at forvaltningen er imøtekommende og svarer raskt på de spørsmål som blir reist herfra. I en sak som gjaldt tilsetting av skoleassistent i Stor-Elvdal kommune (sak ), ble kommunen i flere brev bedt om å redegjøre nærmere for den sammenlignende kvalifikasjonsvurdering som var foretatt når det gjaldt den tilsatte og klageren. Kommunens redegjørelse var lite konkret, og jeg hadde på bakgrunn av at saksbehandlingen hos ombudsmannen er skriftlig, ikke grunnlag for å ta stilling til de faktiske spørsmål saken reiste. Jeg kunne imidlertid ikke se at kommunen hadde lagt vekt på utenforliggende eller usaklige hensyn ved tilsettingen. Når det gjaldt opplysningsplikten overfor ombudsmannen, uttalte jeg ved avslutningen av saken: «Når det gjelder kommunens håndtering av saken i forhold til behandlingen her, finner jeg grunn til å understreke forvaltningens plikt til på best mulig måte å gi ombudsmannen de opplysninger som er relevante for å kunne opplyse saken tilstrekkelig, jf. ombudsmannsloven 7. På tross av at kommunen herfra gjentatte ganger har vært bedt om konkrete svar i saken, har de svar som har vært gitt vært generelle og lite opplysende, og bare i liten grad bidratt til å belyse saken i forhold til de anførsler KFO gjorde gjeldende. Selv om det etter forvaltningslovens bestemmelser ikke foreligger noen plikt til å begrunne avgjørelser i tilsettingssaker overfor den enkelte søker, berører ikke dette ombudsmannens rett til opplysninger fra forvaltningen. Dersom kommunen i dette tilfellet hadde gitt ombudsmannen de etterspurte redegjørelser umiddelbart, ville saken kunne ha vært avsluttet på et langt tidligere tidspunkt.»

14 14 Dokument nr III. Påviste mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v. I flere saker har vedkommende departement blitt bedt om å vurdere endringer eller tilføyelser til lover og forskrifter eller omlegging av administrativ praksis, jf. ombudsmannsloven 11. Slike anmodninger har også vært rettet til andre organer (direktorat, fylkeskommune, kommune). Av disse sakene er flere referert blant enkeltsakene under kapittel VI i meldingen, se s. 38, 69, 83, 92, 107, 126, 136, 145, 148, 167, 174, 177, 179, 182, 188, 190, 193, 223 og 234. I tillegg nevner jeg følgende saker: Rutiner for saksoppfølging m.m. ved Sagene Torshov bydelsforvaltning, Oslo kommune. En klagesak viste at det var sviktende rutiner for saksoppfølging m.m. ved Sagene Torshov bydelsforvaltning. Det ble derfor på generelt grunnlag stilt spørsmål om administrasjonens rutiner for utsendelse av foreløpig svar etter forvaltningsloven 11 a og om oppfølgingen av og ansvaret for saker ved lengre sykefravær, permisjoner eller når saksbehandlere slutter i arbeidet. Kommunen opplyste deretter at det nå var etablert rutiner for utsendelse av foreløpig svar, og at ledere og saksbehandlere hadde fått veiledning om dette. Videre hadde man innskjerpet oppfølgingen av forfallsrapporter fra postjournalsystemet, og det ble pålagt rapportering til overordnet instans om status for uavsluttede saker. Endelig hadde man også klargjort ansvarsforholdene for oppfølging av uavsluttede saker, og forbedret arkivrutinene (sak ). Saksbehandlingsrutiner ved Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. En klage over manglende svar og sen saksbehandling ved Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune avdekket svikt i oppfølging av saken og bruken av foreløpig svar etter forvaltningsloven 11 a, bl.a. i forbindelse med at saken var stilt i bero i påvente av at det skulle etableres nye rutiner for behandlingen av klagesaker. De konkrete forhold som ble avdekket, ble kritisert fra min side (sak ). Mangelfulle rutiner ved bruk av foreløpig underretning i saker som oversendes kommunens advokat. Behandlingen av to klager til ombudsmannen over sen saksbehandling og manglende svar fra barneverntjenesten i Ramnes kommune avdekket at barneverntjenesten ikke hadde faste rutiner for utsendelse av foreløpig underretning og forsinkelsesmeldinger i saker som ble sendt kommunens advokat til besvarelse. Praksisen var bl.a. begrunnet med at barneverntjenesten bestod av «et lite kontor med et relativt begrenset antall barnevernssaker». Det ble videre opplyst at sakene ble «drøftet tett og inngående i formelle fora for barneverntjenesten, hvoretter de konkrete handlingsplaner i den enkelte sak (ble) definert, herunder også slike ting som foreløpige meldinger om forsinkelse i saksgang, oversendelse av sak til advokat m.v.». På denne bakgrunn mente barneverntjenesten «å ha ivaretatt rettssikkerheten på en reell måte i de aller fleste saker». Jeg gav uttrykk for at det ikke var tilfredsstillende at kommunen ikke hadde faste rutiner på dette punkt. Jeg forstod imidlertid kommunen slik at barneverntjenesten ville etablere faste rutiner for utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger i samsvar med forvaltningsloven 11 a i slike tilfelle (sak ). Underretning om forsinkelser i saksbehandlingen hos Fylkestrygdekontoret i Sør-Trøndelag. En klage over sen saksbehandling ved Fylkestrygdekontoret i Sør-Trøndelag viste at kontoret to ganger i samme sak hadde overskredet den saksbehandlingstid klageren var orientert om, uten at det ble informert om dette før hun selv purret på saken. Fylkestrygdekontoret opplyste at dette skyldtes en svikt i de interne rutinene og at man på ny ville gå gjennom rutinene på området. På bakgrunn av dette og ettersom fylkestrygdekontoret hadde beklaget forholdet overfor klageren, lot jeg saken bero med den forklaring som var gitt. Jeg påpekte i mitt avsluttende brev til fylkestrygdekontoret likevel viktigheten av at klageren umiddelbart blir orientert, når det viser seg at tidligere oppgitte frister likevel ikke kan overholdes (sak ). Mangelfull informasjon om bidragsgjeld. En klagesak viste at den standardinformasjon som ble gitt fra Trygdeetatens innkrevingssentral om størrelsen på bidragsgjeld og om hvordan neste måneds bidrag var beregnet, ikke i alle situasjoner var like opplysende for den bidragspliktige. I forbindelse med avslutningen av den konkrete klagesaken ble det derfor påpekt fra min side at det var mindre tilfredsstillende at det ikke fulgte med en utregning som viste hvordan innkrevingssentralen hadde kommet frem til gjeldens størrelse og størrelsen på neste måneds bidrag. Det ble senere opplyst at de påpekte svakhetene skulle diskuteres mellom Rikstrygdeverket og Trygdeetatens innkrevingssentral (sak ). Manglende individuell begrunnelse av vedtak om tildeling av spesialundervisning. Behandlingen av en klage over tildeling av spesialundervisning i Fræna kommune avdekket at kommunens begrunnelse ikke tilfredsstilte kravene om individuell be-

15 15 grunnelse, jf. forvaltningsloven 25. Standardskjemaet som kommunen benyttet til underretning til foreldre/foresatte om vedtaket, inneholdt ikke plass til en individuell begrunnelse. Det fremgikk at Statens utdanningskontor i Møre og Romsdal flere år på rad i forbindelse med klagebehandlingen hadde gjort kommunen oppmerksom på den manglende begrunnelsen i vedtakene. Jeg fant grunn til å ta forholdet opp med utdanningskontoret, som opplyste at kommunen arbeidet med å forbedre standardskjemaet. Det nye standardskjemaet ville ha et åpent avsnitt der en kunne fylle inn den individuelle begrunnelsen for vedtaket. På bakgrunn av den praksis som hadde vært ført i kommunen med hensyn til manglende individuell begrunnelse i enkeltsaker om tildeling av spesialundervisning, fant jeg grunn til å be utdanningskontoret å følge kommunens praksis på dette området nøye (sak ). Praktisering av plikten til å gi begrunnelse ved private grunnskoler og private skoler som gir videregående opplæring. På bakgrunn av erfaringer fra behandlingen av en konkret klagesak, ble Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bedt om å redegjøre for sitt syn på hvilken plikt private grunnskoler og private skoler som gir videregående opplæring har til å gi begrunnelse på avgjørelser i inntakssaker, jf. forvaltningsloven 24 og privatskulelova 7 nr. 3. Det fremgikk av departementets redegjørelse at det ikke hadde kjennskap til skolenes praksis på området, og at det heller ikke var gitt sentrale retningslinjer om problemstillingen. Etter departementets oppfatning hadde skolene på anmodning en plikt til å gi etterfølgende begrunnelse ved elevopptak, og det ville etter ombudsmannens henvendelse gjøre sitt syn kjent for skolene. Jeg har senere mottatt kopi av departementets redegjørelse til de aktuelle skolene (sak ). Klageadgang ved oppføring av senderantenne, jf. plan- og bygningsloven 84. En 20 meter høy senderantenne ble oppført på en ås uten at naboer ble varslet eller gitt klagerett. Bergen kommune anså antennen som et meldepliktig tiltak, jf. plan- og bygningsloven 84 slik den lød før lovendring trådte i kraft. Slike tiltak kunne utføres tre uker etter at meldingen ble mottatt av kommunen. Etter foreleggelse herfra innrømmet kommunen at naboene skulle vært varslet. Kommunen mente imidlertid at det ikke forelå klageadgang, idet det ikke var truffet noe vedtak. Ombudsmannen forela spørsmålet for Kommunal- og arbeidsdepartementet. I brev 11. desember 1996 svarte departementet at praksis var at klagerett forelå uansett om kommunen fattet noe vedtak eller kun lot treukersfristen utløpe. - Etter brev herfra lot kommunen klageren og øvrige naboer få klagerett og saken ble ansett som ordnet. I avsluttende brev forutsatte jeg at kommunen ville følge departementets syn på klageadgangen i saker etter plan- og bygningsloven 84 (sak ). Nektelse av oppreisning etter oversittet klagefrist i merverdiavgiftssak - spørsmål om kompetent klageorgan. A klaget over fylkesskattekontorets vedtak om merverdiavgift. Klagen ble avvist av Skattedirektoratet idet det var gått mer enn ett år siden avgiftsvedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven 31 tredje ledd. Saken ble forelagt Skattedirektoratet under henvisning til forskrift om avgiftsforvaltningen gitt ved kgl. resolusjon 19. desember I 12 heter det at nektelse av å gi oppreisning «kan påklages til klageorganet i saken», dvs. Klagenemnda for merverdiavgift. Myndigheten var ikke delegert til direktoratet. I svarbrevet fremkom det at Skattedirektoratet, etter samråd med klagenemndas formann, hadde praksis for selv å avvise klager der det var gått mer enn ett år siden klagefristen utløp. Det ble antatt at forvaltningsloven avskjærer klagebehandling i slike tilfeller og at forskriften derfor ikke regulerer forholdet. Forutsetningen for denne behandlingsmåten var at direktoratet ikke fant grunnlag for å omgjøre fylkesskattekontorets fastsettelse. Etter en ny vurdering fant imidlertid Skattedirektoratet, med tilslutning fra klagenemndas formann, at slike klager også måtte behandles av klageorganet. Klagenemnda ville da også kunne vurdere omgjøring av eget tiltak etter forvaltningsloven Saken ble etter dette avsluttet herfra idet jeg la til grunn at praksis for fremtiden ville innrettes i tråd med direktoratets svar (sak ). Lånekassens behandling av klage over avslag på søknad om utdanningsstøtte. I en sak ble det anført at Lånekassens klagesaksbehandling ikke var i overensstemmelse med forvaltningsloven 33. Istedenfor å sende en klage over et avslag på søknad om utdanningsstøtte videre til Lånekassens klagenemnd, ble klager informert om at søknaden hadde vært oppe til «fornyet behandling» med det resultatet at avslaget ble opprettholdt. Lånekassen ble på denne bakgrunn bedt om å redegjøre for sin klagesaksbehandling. Lånekassen anførte at det første avslaget etter dens oppfatning var en nullitet, og at det derfor var riktig å treffe et nytt vedtak i saken som igjen kunne påklages til klagenemnda. Jeg kritiserte Lånekassens behandling av klagesaken da jeg fant det lite naturlig å anse det første avslaget som en nullitet - det riktige måtte være å se på dette som et ledd i underinstansens klagesaksforberedelse, jf. forvaltningsloven 33 annet ledd. Jeg uttalte videre at uansett om det ble lagt til grunn at det første avslaget var ugyldig, ville det ha vært best i overensstemmelse med prinsippet i forvaltningsloven 33 og god forvaltningsskikk om saken var blitt sendt til klagenemnda etter at førsteinstansen hadde behandlet klagen (sak ). Lovteknisk feil ved endring i forvaltningsloven 34. Ved endringslov 10. januar 1997 nr. 7 ble forvaltningsloven av 10. februar delt opp i flere ledd. Endringen medførte at en henvisning i tredje ledd tredje punktum fremstod som villedende,

16 16 Dokument nr da den delvis henviste til seg selv og delvis til et punktum som ikke eksisterte. Dette medførte at det ble uklart hvilke begrensninger som gjaldt når et vedtak også ble påklaget av en annen klager, og klagen ble funnet begrunnet. På denne bakgrunn bad jeg Justisdepartementet vurdere å bidra til at feilen ble rettet opp. I brev 4. november 1997 opplyste departementet at feilen ville bli foreslått rettet opp så snart som mulig (sak ). Uriktig begrensning av overordnet organs kompetanse ved mindretallsanke i tilsettingssaker. I en tilsettingssak anket mindretallet vedtaket inn for administrasjonsrådet i fylkeskommunen. Det fremgikk av saken at praksis ved mindretallsanker var å begrense overordnet organs behandling til en vurdering av om det var begått saksbehandlingsfeil. Grunnlaget for den etablerte praksis var et brev i 1992 fra fylkespersonalsjefen. På spørsmål herfra innrømmet fylkeskommunen at det ikke forelå noen begrensninger i overordnet organs kompetanse ved mindretallsanker i tilsettingssaker. I mitt avsluttende brev viste jeg til Hovedavtalen 13-1 c og fylkeskommunens tilsettingsreglements bestemmelser om mindretallsanke, og uttalte at behandlingen av mindretallsanken var basert på en forståelse av det overordnede organs kompetanse, som vanskelig kunne sies å fremgå av de nevnte bestemmelsene om mindretallsanke. På bakgrunn av den saksbehandlingsfeil som ble konstatert, bad jeg fylkeskommunen gå gjennom saken og vurdere om det i forhold til klager var begått feil som kunne bøtes på. Fylkeskommunen har senere beklaget feilen og gitt klager økonomisk kompensasjon (sak ). Saksomkostninger etter forvaltningsloven 36. Etter at et avslag på søknad om oppholdstillatelse var omgjort etter kritikk fra min side, ble det krevet dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven 36. Justisdepartementets utlendingsavdeling reiste ikke innvendinger mot det antall timer advokaten hadde opplyst var medgått, men ville bare dekke en timepris på kr. 540,-, ikke advokatens vanlige timepris. Det ble vist til at beløpet var «fastsatt i samsvar med den offentlige salærsats, og er etter fast praksis den maksimale timesats i slike saker». Etter at det herfra var stilt spørsmål om det rettslige grunnlaget for å fravike advokatens vanlige timesats, medgav Justisdepartementets utlendingsavdeling at det ikke var rettslig grunnlag for reduksjonen og opplyste at den umiddelbart ville endre sin praksis (sak ). Postforkynnelse av stevning i straffesak. En klage til ombudsmannen over manglende opplysninger i forbindelse med postforkynning viste at et politikammer brukte egne, databaserte skjemaer. Etter forskrift 11. oktober 1985 nr om postforkynning 6 første ledd kan det benyttes egne skjemaer dersom de inneholder tilsvarende opplysninger som Justisdepartementets egne skjemaer, og skjemaet er godkjent av departementet. Det aktuelle skjemaet hadde ikke alle opplysninger som skulle til. Politikammeret opplyste at skjemaet ikke var godkjent av departementet, men at det var lagt inn fra sentralt hold. Politikammeret lovte å føye til de manglende opplysninger for fremtiden. - Siden politikammerets opplysning kunne tyde på at feilen kunne gå igjen på skjemaene fra flere politikamre, tok jeg opp saken med Justisdepartementet på generelt grunnlag (sak og ). Oslo kommunes retningslinjer for praktiseringen av forskriften om vederlag for opphold på institusjon m.v. I henhold til 5 annet ledd i «forskrift om vederlag for opphold på institusjon m.v.», gitt av Sosialdepartementet 21. desember 1988, er det adgang til å gjøre fradrag i vederlagsberegningen for opphold på institusjon etter en skjønnsmessig vurdering. I en sak som gjaldt fradrag for husleie og andre utgifter en institusjonsbeboer i Oslo hadde ved å beholde sin leilighet, ble det avdekket at kommunen i sine interne retningslinjer hadde begrenset fradragsperioden til tre måneder. Jeg uttalte om dette: «I likhet med fylkesmannen legger også jeg til grunn at den enkelte kommune kan fastsette retningslinjer for å sikre en lik praksis. At det har vært meningen at kommunen skal ha en slik adgang, er også klart forutsatt i departementets kommentarer til forskriften. Det synes klart at rett til fradrag for alle i seks måneder, som er nevnt i kommentarene, bare er et eksempel, og ikke en anvisning på at seks måneder skal være normalregelen. Oslo kommune har i sine retningslinjer fastsatt at tre måneder skal være regelen i kommunen, og jeg kan ikke se at det i seg selv kan reises rettslige innvendinger mot en slik regel. Det er grunn til å understreke at det ikke er slik at kommunen har erstattet forskriftens skjønnsregel med en obligatorisk regel uten rom for skjønn. Slik jeg forstår den kommunale regelen, skal det alltid foretas en individuell vurdering. Kommunens regel er imidlertid uklar når det gjelder spørsmålet om den gir anvisning på en absolutt grense eller om fradrag kan gis for lengre tid i unntakstilfeller. Det er naturlig å forstå departementets forskrift slik at den pålegger kommunen en plikt til å utøve et skjønn, og det kan da neppe være i samsvar med forskriften om en kommune innskrenker skjønnet ved å fastsette maksimumsgrenser, i alle fall vil det være tilfellet når grensen gjøres så lav som det er tale om i saken her.» Jeg bad derfor Fylkesmannen i Oslo og Akershus ta opp spørsmålet om det var behov for å klargjøre retningslinjene med Oslo kommune (sak ). Beregningsgrunnlag for bostøtte. Husbanken tok grunn- og hjelpestønad med i vurderingen av husstandens samlede inntekt/økonomiske situasjon når beregningsgrunnlaget for bostøtte for 1. termin 1995 skulle fastsettes. Husbanken viste til 8 siste ledd i forskrift om bostøtte der det står at «husstan-

17 17 dens faktiske inntekt og formue» i den aktuelle bostøttetermin kan benyttes som beregningsgrunnlag for rimelig boutgift dersom husstandens økonomiske situasjon er vesentlig endret i forhold til siste skatteligning, og det vil virke urimelig om ikke denne endringen blir tatt i betraktning. Da grunn- og hjelpestønad skal dekke konkrete merutgifter i forbindelse med sykdom, og disse derfor er skattefrie, kunne jeg vanskelig se at forskriften gav hjemmel for å trekke grunn- og hjelpestønad med i vurderingen av husstandens økonomiske situasjon. Husbanken omgjorde deretter vedtaket og innvilget klageren bostøtte i den aktuelle periode. Videre ble det opplyst at det var innført en rekke endringer i det statlige bostøttesystemet, bl.a. er forskrift om bostøtte opphevet. Forskriften 8 er nå inntatt i Husbankens retningslinjer for bostøtte der det nå heter at «Økonomiske ytelser som søker eller annet husstandsmedlem mottar til livsopphold fra stat eller kommune, likestilles med slik inntekt» (sak ). Uklar forskrift om refusjon av avløserutgifter for ferie og fritid. I henhold til 4 bokstav b fjerde strekpunkt i avløserforskriften for 1996 kunne søker ved økning av husdyrproduksjonen etter 1. januar 1996 få fastsatt et nytt maksimalt refusjonsbeløp, forutsatt at økningen var på mer enn kr ,-. Landbruksmyndighetene tolket forskriften slik at det ikke gjaldt økning i produksjonen som følge av at en kvige kalver og går over til å bli melkeku. Tolkningen var i samsvar med lang og fast praksis. Blant annet under henvisning til dette antok jeg at landbruksmyndighetenes anvendelse av regelverket ikke stred mot forskriften, men at det var en svakhet at ordlyden ikke var mer presist utformet (sak ). Tiltak etter fengselsloven 30 a annet ledd. Behov for nye retningslinjer. I forbindelse med behandlingen av en tidligere sak, referert i årsmeldingen for 1994 s. 162, uttalte Fengselsstyret at det ville bli utarbeidet nye retningslinjer med en presisering av hvordan fengselsloven 30 a annet ledd er å forstå og hvordan praktiseringen av tiltak etter bestemmelsen skal skje. I en senere sak viste det seg at problemstillingen fremdeles er aktuell. De faktiske forhold var noe annerledes. Det var mistanke om at en innsatt ville forsøke å smugle narkotika inn i en fengselsanstalt etter endt permisjon. Da han kom tilbake, ble det iverksatt eneromsbehandling med narkotikatoalett (tiltaket Pacto 500). Etter fem dager ble han undergitt røntgenundersøkelse. I den andre saken ble det foretatt røntgenundersøkelse først, før eneromsbehandling ble iverksatt. Fengselsmyndighetenes redegjørelse for forholdet mellom bruken av eneromsbehandling og røntgenundersøkelse viste at røntgenundersøkelse ikke kan gi noe sikkert svar på om narkotika er skjult i kroppen. Jeg uttalte at det ikke var grunnlag for å si at fengselsmyndighetene hadde opptrådt lovstridig eller ikke fulgt foreliggende retningslinjer i rundskriv G-278/81, men understreket at det var svært uheldig at de bebudede nye retningslinjene fremdeles ikke foreligger (sak ). Beregning av soningstid ved prøveløslatelse etter fengselsloven 35 i saker der det har vært utholdt varetekt. En innsatt sonet en dom på ett og et halvt års fengsel. Til fradrag i straffen kom totalt 166 dager for utholdt varetekt. Den innsatte ble varetektsfengslet 24. november 1995 og gikk over på ordinær soning 8. mai Den innsatte skulle løslates på prøve etter å ha utholdt to tredjedeler av straffetiden. Etter fengselsmyndighetenes beregning ble dato for prøveløslatelse fastsatt til 26. november Den innsatte mente at riktig dato måtte være 23. november Det fremgikk at fengselsmyndighetene tok utgangspunkt i dato for påbegynt soning og regnet frem dommens lengde (foreløpig endt tid). Deretter ble varetektsoppholdet trukket fra, døgn for døgn, og man kom da frem til endelig endt tid. Soningstid ble så beregnet ut fra sistnevnte dato. Saken ble tatt opp herfra med Fengselsstyret, og det ble pekt på at denne beregningsmåten kunne synes å være en noe annen enn det loven gir anvisning på. Det ble pekt på at det i stedet for å legge varetektsoppholdet til den faktiske straffetiden, blir foretatt et fradrag ut fra et beregnet tidspunkt for endt straffetid, og at det kan synes som om dette kan gi noe ulike resultater, avhengig av lengden på de månedene varetektstiden blir gjort gjeldende for. Det ble også pekt på at med de regler vi har for utforming av straffetid er det ikke til å unngå at dato for innsettelse kan få en viss innflytelse på fengselsoppholdets faktiske lengde. Det ble uttrykt at målet imidlertid må være å begrense tilfeldighetene og ulikhetene mest mulig, og at spørsmålet da er om den beregningsmåte fengselsmyndighetene benytter, er heldig. Dette gjelder særlig det forhold at varetektstiden blir regnet tilbake fra såkalt «beregnet endt tid» og dermed relateres til en periode det normalt ikke under noen omstendighet er aktuelt å la domfelte sone. Fengselsstyret svarte at de måtte se nærmere på om gjeldende beregningsmåte av straffetider er den prinsipielt korrekte/mest hensiktsmessige ut fra lov/ reglementsbestemmelser. Den aktuelle saken ble løst ved at den innsatte ble besluttet løslatt 23. november Ombudsmannen bad om å bli orientert når Fengselsstyrets gjennomgang foreligger (sak ). Praksis med å gjøre unntak fra husleiereguleringsloven 11 om utligning av utgifter til ytre vedlikehold for eierseksjonerte bygg. Etter husleiereguleringsloven 11 kan dokumenterte utgifter til bl.a. ytre vedlikehold av utleieeiendommen utlignes - innenfor visse rammer - på leietakerne som tillegg til høyeste lovlige leie. I en sak om økning av høyeste lovlige leie for en leilighet i et eierseksjonert bygg hadde husleiereguleringsmyndighetene - i samsvar med praksis og med hjemmel i lovens 3 tredje ledd - gjort unntak fra bestemmelsen i 11. Utgiftene til

18 18 Dokument nr ytre vedlikehold ble istedenfor fastsatt skjønnsmessig og lagt inn i høyeste lovlige leie. Spørsmålet om å gjøre unntak fra lovens 11 for seksjonerte bygg ble tatt opp med Konkurransetilsynet. Tilsynet viste bl.a. til at bestemmelsen i lovens 11 er skrevet med tanke på «vanlige» leiegårder, der en person eier hele gården og alle leiligheter er utleid. - I min avsluttende uttalelse bad jeg tilsynet vurdere praksisen med å gjøre unntak fra lovens 11 for eierseksjonerte bygg. Jeg viste til at forarbeidene synes å forutsette en individuell vurdering av det enkelte leieforhold i forhold til unntaksbestemmelsen i 3 tredje ledd, og stilte spørsmål ved om det ikke ville være mest riktig - dersom det var mulig å finne den enkelte seksjonseiers andel av de aktuelle utgiftene - å anse den/de enkelte seksjonene som en «enhet» i forhold til bestemmelsen i lovens 11. Konkurransetilsynet opplyste et par måneder senere at det etter min uttalelse ikke hadde hatt til behandling klagesaker hvor forholdet til lovens 11 hadde vært aktuelt i forhold til seksjonerte eiendommer. Tilsynet henviste videre til tidligere uttalelser og uttalte at det ikke er «praktisk mulig å endre praksis hvis lovens krav til oppgaveplikt overfor leietaker og beregning av leietillegg skal følges». Etter tilsynets mening måtte et ønske om en annen praksis følges opp med en endring av bestemmelsene. I nytt brev til Konkurransetilsynet påpekte jeg at tilsynet ikke på noe tidspunkt hadde pekt på konkrete forhold, bortsett fra ordlyden i bestemmelsen, som gjør det vanskelig å anvende husleiereguleringsloven 11 på seksjonerte eiendommer slik jeg hadde gitt uttrykk for. Etter omstendighetene fant jeg imidlertid ikke grunn til å gå videre med saken (sak ).

19 19 IV. Opplysninger om sakene og saksbehandlingen I perioden 1980 til 1990 lå klagetallet nokså stabilt rundt klager pr. år. I 1991 skjedde en forholdsvis stor økning i klagetallet, idet det innkom klager. Også etter 1991 har det skjedd en økning i klagetallet. I alt kom det inn klager i Dette er en økning på 94 saker i forhold til Avvisningsprosenten var i 1997 på 48,2 - tilsvarende tall for 1996 var 51,2 og 48,2 i Det kan imidlertid være grunn til i denne forbindelse å nevne at i 1974, da det samlede sakstallet var 1 948, var det 62 prosent av sakene som ikke gav grunnlag for realitetsbehandling. Beholdningen av uavsluttede saker utgjorde 544 ved årsskiftet 1997/98, mens tallet for det foregående årsskiftet var 498. Av de 544 sakene er 69 mer enn ett år gamle. 1. Tilgangen på saker i 1997 Klager og forespørsler m.v saker Saker tatt opp av eget tiltak saker I alt saker Fordelingen gjennom året fremgår av følgende oversikt, der også tallene for det foregående år er tatt med: Klager og forespørsler m.v Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember Saker tatt opp av eget tiltak Saker i alt Nedenfor er tallene for innkomne saker pr. måned i 1996 og 1997 gjengitt i grafisk form: Tallene ovenfor refererer seg til saker som har vært behandlet skriftlig. I 1997 ble det også registrert (for ) generelle forespørsler (uten tilknytning til løpende klagesaker) over telefon. Tallet på personlige besøk har i 1997 vært 146, mot 136 året før.

20 20 Dokument nr Antall År Fylke: besøkende: Akershus Buskerud... 5 Hedmark... 5 Hordaland... 4 Møre og Romsdal... 2 Nordland... 2 Oppland... 1 Oslo Telemark... 2 Utlandet... 5 Vest-Agder... 2 Vestfold... 5 Østfold... 5 Journal- Utgående Innkomne År føringer brev brev Hvor klagene kom fra Som tidligere er det ved den geografiske fordeling av sakene ikke tatt med henvendelser fra klientell i sentrale institusjoner. I 1997 utgjorde disse klagene 175 saker. Tilbake blir da = saker. Nedenfor er angitt hvordan disse klagene fordeler seg fylkesvis. Klager Folkemengde Antall i prosent i prosent Fylke klager av samlet av rikets klagetall Østfold ,0 5,6 Akershus ,7 9,8 Oslo ,0 10,8 Hedmark ,1 4,4 Oppland ,6 4,3 Buskerud ,4 5,3 Vestfold ,6 4,7 Telemark ,8 3,9 Aust-Agder ,5 2,3 Vest-Agder ,6 3,4 Rogaland ,6 7,9 Hordaland ,6 9,7 Sogn og Fjordane ,0 2,5 Møre og Romsdal ,0 5,6 Sør-Trøndelag ,4 5,9 Nord-Trøndelag ,7 3,0 Nordland ,2 5,7 Troms ,1 3,5 Finnmark ,1 1,7 Svalbard Antall klager fra innsatte i fengsler var i mot 45 året før Antall klager fra personer bosatt i utlandet mot 69 året før Antall klager fra personer i psykiatriske institusjoner... 4 mot 9 året før I alt mot 123 året før 3. Uavsluttede saker Antall uavsluttede saker pr. 1. januar 1997 var saker Nye saker i saker Til behandling i året saker Herav avsluttet pr. 31. desember saker Antall uavsluttede saker pr. 1. januar saker De saker som ikke var avsluttet ved siste årsskifte, skriver seg fra følgende år: