12 Kategoriar. Bakgrunn. Kasus

Transkript

1 12 Kategoriar Bakgrunn 140 Uttrykk og innhald. Morfologien gjev eit oversyn over korleis dei enkelte bøyingskategoriane kjem til uttrykk, t.d. at nominativ typisk endar på -r i maskulinum, medan akkusativ er utan ending. Syntaksen tek for seg innhaldet av desse kategoriane, t.d. at nominativ typisk er brukt for subjektet på norrønt, akkusativ for det direkte objektet. Kasus 141 Innhald. Kasus uttrykkjer i første rekkje forholdet mellom dei enkelte ledda i ei setning, slik at subjektet står i nominativ, det direkte objektet som oftast i akkusativ (men stundom i dativ eller genitiv) og det indirekte objektet i dativ, t.d. Mun ek [nom.] bjóða þér [dat.] tvá kosti [akk.]. Eg kan by deg to vilkår. Dette omtalar vi som nominal bruk. Kasus kan også uttrykkje ulike omstende ved verbalhandlinga, adverbial bruk, som t.d. at reiskap kan uttrykkjast ved hjelp av dativ. Skjót at honum vendi þessum! Skyt på honom med denne kvisten! Endeleg kan kasus uttrykkje underordning, attributiv bruk. Det siste er eit særkjenne for genitiv, vað Þórs fiskesnøret til Tor. 142 Nominativ. Nominativ har berre nominal bruk. Det er ingen verb eller preposisjonar som styrer nominativ Nominal bruk 1. Nominativ er alltid kasus for subjektet. Gaf Óláfr konungr honum grið. Kong Olav gav honom grid. 2. Nominativ er også kasus for predikativet når det står til subjektet (subjektspredikativ). Hann [subj.] varð hrǽddr mjǫk [subj.pred.] við ógn þessa. Han vart svært redd ved dette trugsmålet. 143 Akkusativ. Akkusativ har nominal og adverbial bruk. Både verb og preposisjonar kan styre akkusativ.

2 132 Kap Nominal bruk. 1. Akkusativ er kasus for det direkte objektet. En í því bili laust Kolbeinn goð þeira. Og i den stunda slo Kolbein til guden deira. 2. Akkusativ er også kasus for predikativet når det står til objektet (objektspredikativ). Kallar þú þann [obj.] guð [obj.pred.] er þú sér eigi ok engi annarra. Du kallar den for gud, som verken du eller andre kan sjå Adverbial bruk. Uttrykk for tid og i nokon grad stad ( gjennomreist område ) kan stå i akkusativ. Hann reið níu nǽtr [tid] døkkva dala ok djúpa [stad]. Han reid ni netter gjennom mørke og djupe dalar. 144 Dativ. Dativ har både nominal, adverbial og attributiv bruk. Det er den mest fleirtydige av dei fire kasus i norrønt. Både verb og preposisjonar kan styre dativ Nominal bruk. 1. Det indirekte objektet står alltid i dativ. Þú skalt nú fara á fund konungs þess er þér gaf grið. Du skal no fare til den kongen som gav deg grid. 2. Som oftast står det indirekte objektet i lag med eit direkte objekt. Men det førekjem også at eit indirekte objekt står som einaste objekt. Dette gjeld i samband med verb som blir rekna som intransitive, t.d. vaxa st.vb. vekse og fara st.vb. gå, skje. Hann spennir sik megingjǫrðum ok óx honum ásmegin. Han spenner styrkebeltet på seg, og då voks åsemakta hans. 3. I samband med enkelte verb er dativ kasus for det direkte objektet ( 103.2) Hafa allir hlutir eiða unnit at eira Baldri? Har alle ting svore på at dei skal skåne Balder? Adverbial bruk. Dativ kan også uttrykkje måte, reiskap og eigenskap (ofte omtalt som instrumental dativ). Váru allir klǽddir silki hvítu, ok váru ljósir mjǫk. Alle var kledde i kvit silke, og dei var svært lyse. Þeir fóru fjórum skipum suðr á Mǿri. Dei fór med fire skip sør på Møre Attributiv bruk. 1. I samband med kroppsdelar som hǫfuð n. hovud, hǫnd f. hand, bak n. rygg o.l., kan dativ uttrykkje eigedomstilhøve, t.d. hǫnd mér handa for meg dvs. handa mi. Denne typen dativ blir gjerne kalla dativus sympatheticus. Nú hjóttu Nóreg ór hendi mér. No hogg du Noreg or handa mi. 2. Samanlikningsledd står ofte i dativ, og då utan subjunksjonen en. Hann var sólu bjartari. Hann var lysare enn sola. 3. Dativ kan uttrykkje kva ein eigenskap gjeld eller korleis han viser seg ( henseendens dativ ). Var sá hafr haltr eptra fǿti. Denne bukken var halt på bakfoten. 145 Genitiv. Genitiv står noko på sida av dei tre andre kasusane fordi han så ofte blir brukt attributivt, dvs. som underordna ledd. Var þá sonr Guðbrands hǫndum tekinn. Då vart sonen åt Gudbrand teken til fange. Her står genitiven Guðbrands attributivt til sonr i subjektet sonr Guðbrands.

3 Kategoriar Nominal bruk. Det direkte objektet står i genitiv i samband med nokre verb ( 103.3). Hann gáði eigi stundanna. Han ansa ikkje på tida Adverbial bruk. Ein sjeldan gong blir genitiv brukt for å uttrykkje stad eller tid. Þótti mér fyrra dags ekki mjúkt orð milli ykkar konungs. Eg tykte det var harde ord som fór mellom deg og kongen førre dagen. Faste uttrykk av denne typen er m.a. sama dags same dagen, annars staðar annan stad, þessa heims i denne verda, minnar handar for min del, hvárratveggju handar for begge partar Attributiv bruk. I attributiv bruk står genitivsleddet typisk til eit anna substantiv. Dette inneber at genitivsleddet har same funksjon som eit adjektiv, og det viser seg også at denne bruken av genitiv kan erstattast med eit adjektiv eller ei samansetjing. konungs maðr kongens mann konungligr maðr kongeleg mann konungsmaðr kongsmann a Genitiv som uttrykk for samhøyrsle. 1. Possessiv genitiv (eigedom i vid forstand): sonr Guðbrands son av Gudbrand, vað Þórs fiskesnøret til Tor, skemtun Baldrs moroa til Balder, á dǫgum Haralds konungs hins hárfagra i styringstida til kong Harald Hårfagre osv. 2. Partitiv genitiv (heilskap eller art): inn nezti hlutr trésins den nedste delen av treet, einn þeira ein av dei, fjórir hleifar brauðs fire leivar av brødet, mikill fjǫldi búanda ein stor flokk bønder, hvat íþrótta kva slags idrettar, ørgrynni liðs mykje folk, allra skipa mestr det største av alle skip, fimm fylki dauðra manna fem fylkingar av døde menn b Genitiv som uttrykk for subjekts- og objektsforhold. 1. Ein særskilt type genitiv er den såkalla subjekts- og objektsgenitiven. Subjektsgenitiv kan forklarast som ei omforming av ei underliggjande setning med subjekt + verbal. Denne setninga blir omforma til ein substantivfrase der verbalet blir kjerne og subjektet ein attributiv genitiv: Skurðgoð falla fall skurðgoða avgudane fell fallet til avgudane. 2. Objektsgenitiv kan på si side forståast som ei omforming av ei underliggjande setning med verbal + objekt og uspesifisert subjekt. Også her blir setninga omforma til ein substantivfrase med verbalet som kjerne og objektet ein attributiv genitiv: X stjórnar landinu stjórn landsins X styrer landet styringa av landet. Bestemtheit 146 Innhald. Bestemtheit er ein kategori som uttrykkjer om referenten i ein frase er allment kjent eller omtalt tidlegare. Kategorien kjem morfologisk til uttrykk både i bøyinga av både substantiv og adjektiv.

4 134 Kap Substantiv. 1. I ubestemt form har substantivet ikkje artikkel, t.d. maðr kom gangandi ein mann kom gåande. Den ubestemte forma blir brukt når referenten ikkje er allment kjent eller tidlegare omtalt. En Sigyn kona hans stendr hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. Men Sigyn, kona hans, står attmed han og held ei skål under eiterdråpane. I staden for artikkel kan determinativet nǫkkurr brukast. Nú var Loki tekinn griðalauss ok farit með hann í helli nǫkkurn. No vart Loke teken fredlaus, og dei fór med han til ein heller. 2. I bestemt form har substantivet den etterhengde, bestemte artikkelen, t.d. maðrinn bar hárklǽði mannen gjekk i hårklede. Den bestemte forma blir brukt når substantivet er allment kjent eller tidlegare omtalt. En þá er full er mundlaugin, þá gengr hon ok slǽr út eitrinu. Når skåla er full, går ho og slår ut eiteret. 3. I tillegg til den bestemte artikkelen i substantivet kan det vere eitt eller fleire demonstrativ. Hann tók hinn mesta uxann er Himinhrjóðr hét. Han tok den største oksen, som heitte Himinrjod Adjektiv. 1. I ubestemt form har adjektivet sterk bøying, t.d. ungr maðr (ein) ung mann ( 51). Ubestemt form blir alltid brukt når adjektivet står i predikativ stilling. Sé ek at þér [subj.] eruð nú felmsfullir [pred.] No ser eg at de er forskremte. Like eins har adjektivet ubestemt form dersom det står i attributiv stilling utan demonstrativ. Gekk hann út of Miðgarð svá sem ungr drengr. Han gjekk ut i Midgard som ein ung mann. 2. I bestemt form har adjektivet svak bøying, t.d. inn ungi maðr den unge mannen. Då står det som oftast med demonstrativ. Á engjunum hjá Seineborg samnaðist þá sá hinn mikli mannfjǫldi. På engene attmed Seineborga samlast då den store folkemengda. Grad 147 Innhald. Grad uttrykkjer styrken av ein eigenskap eller eit omstende. Til liks med moderne norsk har norrønt tre gradar: positiv, komparativ og superlativ Positiv. Positiv er den umarkerte graden, som ikkje inneber noka samanlikning. Nú em ek reiðr! No er eg sint! Komparativ. 1. Komparativ gjeld den høgare graden, brukt i samanlikning mellom fleire individ, gjenstandar eller forhold. Fekk hann þar þurrari leið ok lengri. Der fekk han ein tørrare, men lengre veg. 2. Når berre to individ blir samanlikna, blir komparativ også brukt om den høgste graden. Gísli ok Þorgrímr áttu leik saman, ok verða menn eigi ásáttir hvárr sterkari er. Gisle og Torgrim leika ofte saman, og folk vart ikkje samde om kven som var sterkast Superlativ. 1. Superlativ blir anten brukt om den høgste graden, relativ

5 Kategoriar 135 superlativ, eller om ein svært høg grad, absolutt superlativ. Ved relativ superlativ plar adjektivet stå i ubestemt form, dvs. med sterk bøying. Þjalfi var allra manna fóthvatastr. Tjalve var raskast til beins av alle. 2. Ved absolutt superlativ plar adjektivet stå i bestemt form, dvs. at det har svak bøying. Sigvatr var inn mesti vinr Erlings. Sigvat var ein svært god ven av Erling. Tempus 148 Innhald. Tempus fortel korleis ei hending er plassert i høve til ytringsaugneblinken. Til liks med moderne norsk har norrønt berre to tempora med eigne bøyingsformer, presens (notid) og preteritum (fortid). Framtid blir uttrykt ved hjelp av samansette former, som oftast med munu + infinitiv Presens. 1. Presens er det umarkerte tempus på norrønt. Som oftast blir det brukt om handlingar i notida. Auðsét er nú at máttr þinn er ekki svá mikill sem vér hugðum. No er det lett å sjå at makta di ikkje er så stor som vi tenkte. 2. Presens kan også brukast i såkalla generiske utsegner, dvs. om ting som gjeld til alle tider (atemporalt). Maðr er manns gaman. Mann er manns gaman. 3. I enkelte tilfelle kan presens også brukast om framtid. En er þessi tíðindi verða, þá stendr upp Heimdallr ok blǽss ákafliga í Gjallarhorn. Når dette hender, skal Heimdall stå opp og blåse av all makt i Gjallarhornet. 4. Endeleg kan presens brukast om fortid, såkalla historisk presens. Dette er svært vanleg i norrøn prosa, der presens og preteritum kan veksle om kvarandre. Þat er upphaf þessa máls at Ǫkuþórr fór [pret.] með hafra sína ok reið ok með honum sá áss er Loki er kallaðr. Koma [pres.] þeir at kveldi til eins búanda ok fá [pres.] þar náttstað. En um kveldit tók [pret.] Þórr hafra sína ok skar [pret.] báða Preteritum. 1. Preteritum inneber eintydig at handlinga ligg i fortida, med blikkpunktet i ytringsaugneblinken. Þá fell konungr niðr ok lá lengi í úviti, ok bar svá mikinn harm at varla loddi lífit í honum. Då fall kongen ned og låg lenge i uvit, og tok det så tungt at det knapt var liv i honom. 2. I konjunktiv er tempusmotsetninga oppheva. I heilsetningar utrykkjer presens konjunktiv primært optativt innhald og preteritum konjunktiv potensialt innhald. Jf Framtid. Norrønt har ikkje futurum som eige tempus, men uttrykkjer framtid ved hjelp av munu + infinitiv. Hjelpeverbet munu har eit så generelt innhald at det kan oppfattast som eit reint temporalt hjelpeverb. I omsetjing til moderne norsk må vi leggje inn eit meir spesifikt modalt innhald i slike konstruksjonar, avhengig av samanhengen. Þórr segir at þeir munu þá sofa ganga. Tor seier at dei vil gå og sove. Ek á nú norðr leið til fjalla þessa er nú munuð þér sjá

6 136 Kap. 12 mega. Eg legg no vegen nordover mot dei fjella som de no kan sjå. En nú mun reyna er þeir renna it þriðja skeiðit. Men no skal det vise seg når dei spring det tredje rennet. Modus 149 Innhald. Modus uttrykkjer korleis språkbrukaren stiller seg til påstandsinnhaldet av setninga. Norrønt har tre modi: indikativ, konjunktiv og imperativ. 150 Indikativ. Indikativ er den umarkerte modus og uttrykkjer faktisitet, dvs. at språkbrukaren går god for påstandsinnhaldet i setninga. Þat var Miðgarðsormr er liggr um lǫnd ǫll. Det var Midgardsormen, som ligg kringom alle land. Indikativ er utan samanlikning den mest brukte modus. 151 Konjunktiv. 1. På semantisk grunnlag kan konjunktiv delast i to hovudtypar, optativ og potensial. Den optative konjunktiven melder ei interesse i at påstandsinnhaldet blir oppfylt. Innhaldet kan karakteriserast langs ein akse av typen ønske, bøn, oppmoding, påbod, krav. Friðr sé þér með ǫllum bǫrnum þínum. Fred vere med deg og alle barna dine. 2. Potensial konjunktiv uttrykkjer ei haldning til sanninga av påstandsinnhaldet. Innhaldet av den potensiale konjunktiv kan karakteriserast langs ein akse av typen tenkjeleg, mogleg, sannsynleg. Sagði at þá var mið nátt ok enn vǽri mál at sofa. Han sa at det var midt på natta og at enno var det tid til å sove. 3. Felles for alle typar av konjunktiv er det vi kan kalle ikkje-faktisitet. Det ein ønskjer, har ein ikkje for handa, og det ein tvilar på, ligg ikkje føre som noka sikker kjensgjerning. Konjunktiv melder såleis ein allmenn reservasjon til påstandsinnhaldet i setninga. 4. Skiljet mellom optativ og potensial konjunktiv kjem klarast til uttrykk i heilsetningar. I leddsetningar er konjunktiv ofte styrt av verbalet i oversetninga. Då er innhaldet oftast potensialt. 152 Konjunktiv i heilsetningar. 1. I presens har konjunktiv for det meste optativt innhald. Beri þeir sigr af ǫðrum í dag, er sá guð vill. Måtte den av oss få siger i dag som Gud vil. Ønske og krav har eit naturleg framtidsinnhald, og til det føremålet høver presens betre enn preteritum. I enkelte tilfelle står optativ konjunktiv nær imperativ i innhald, og i 2. person fleirtal har desse to modi jamvel same former. 2. I preteritum har konjunktiv oftast potensialt innhald. Potensial konjunktiv opptrer gjerne i samband med verb som mega, skulu, þykkja, vilja og vera. Mǽttir þú muna hversu þú vart beiddr til fararinnar. Du vil nok hugse korleis du vart beden om å gå.

7 Kategoriar Konjunktiv i leddsetningar. Konjunktiv førekjem oftare i leddsetningar enn i heilsetningar. Dette har samanheng med at leddsetningar gjerne uttrykkjer atterhald, vilkår, følgje eller andre innhaldskategoriar som typisk er modale Nominale at-setningar. 1. Konjunktiv står ofte når verbalet i oversetninga uttrykkjer vilje, meining, tru, tvil e.l. Þá hugði hon at hann lǽgi í úviti. Då tenkte ho at han låg i uvit. 2. Konjunktiv blir òg brukt når setninga refererer noko som er sagt. I dette ligg det eit atterhald som konjunktiven er med på å markere. Hon sagði mér at þú vǽrir bestr lǽknir hér í staðinum. Ho fortalde meg at du var den beste lækjaren her i byen Nominale spørjesetningar. Her førekjem konjunktiv særleg når verbalet i oversetninga uttrykkjer spørsmål, tvil, vurdering o.l. Þá spyrr konungr son Guðbrands, hvernug goð þeira vǽri gǫrt. Då spør kongen sonen åt Gudbrand korleis guden deira var laga til Relativsetningar. Konjunktiv blir stundom brukt i restriktive relativsetningar, dvs. når relativsetninga avgrensar innhaldet av korrelatet. Guðbrandr átti son einn, þann er hér sé getit. Gudbrand hadde ein son, som det her blir fortalt om. Verbforma sé er konjunktiv av vera (jf. skjemaet s. 105) Adverbiale vilkårssetningar. Dei adverbiale vilkårssetningane blir jamt innleidde med subjunksjonen ef dersom eller nema om ikkje, utan at. Vilkårssetningar i presens har oftast indikativ (det første dømet nedanfor), medan dei plar ha konjunktiv i preteritum (det andre dømet). En ef ek fylgi þér í brott, þá mun faðir minn jafnan lifa með harm ok hugsótt. Men om eg følgjer med deg, kjem far min til å leve med sorg og hugverk for all tid. Konjunktivforma ville her ha vore fylgja. Konungr myndi eigi gipta hana honum nema hann gǽti borit hana í faðmi sínum upp á fjallit. Kongen ville ikkje gifte henne bort til honom utan at han greidde å bere henne opp på fjellet i famnen sin Adverbiale samanlikningssetningar. Ved samanlikning ligg det ofte eit moment av reservasjon, fordi dei to samanlikningsledda aldri er heilt identiske. Desse setningane blir typisk innleidde med subjunksjonen sem. Hann var svá kyrr sem hann vǽri grafinn niðr. Han var så still som han var graven ned Adverbiale vedgåingssetningar. I setningar som er innleidde med subjunksjonen þó at (þótt) om, dersom, sjølv om står det alltid konjunktiv. Einarr hyggr at Hrafnkell mundi eigi vita þótt hann riði hestinum. Einar tenkte at Ramnkjell ikkje ville få vite det om han reid hesten Adverbiale følgjesetningar. Følgjesetningar har eit element av uvisse, som kjem til uttrykk i konjunktivforma. Subjunksjonen er typisk svá at. Engan

8 138 Kap. 12 knút fekk hann leyst ok engan álarendann hreyft svá at þá vǽri lausari en áðr. Ingen knute fekk han løyst opp og ikkje fekk han rikka på ein reimende, slik at dei vart lausare enn før. 154 Imperativ. Imperativ finst berre i 1. person fleirtal og i 2. person eintal & fleirtal. Innhaldet av imperativ spenner frå mild oppmoding til strengt påbod. Haf þú þat sem ek hefi haft áðr. Ta du det som eg har hatt før. Gangið þér þannig í nátt sem skip bónda eru, ok borið raufar á ǫllum. Gå dit i natt som skipa til bøndene er, og bor hol i alle saman person fleirtal. I den mildare tolkinga har imperativ eit innhald som ligg nær opp til oppmodande konjunktiv. Dette gjeld alltid i 1. person fleirtal. Stǫndum upp ok gǫngum vestr yfir ána til móts við þessa menn! La oss stå opp og gå vest over elva til møtes med desse mennene! person eintal. I 2. person har imperativ som oftast eit strengare innhald. Det er ikkje uvanleg at subjektet står i imperativsetningar, ofte i enklitisk form. Gakk þú til Óláfs konungs. Gå til kong Olav. Þá láttu (dvs. lát þú) hann nú svá gera, at veðr sé skýjat í morgin. La han då gjere slik at vêret blir skya i morgon person fleirtal. I 2. person fleirtal har formene i imperativ og presens (indikativ og konjunktiv) falle saman, utanom ved verba vera, vita og eiga, men ut frå samanhengen er det sjeldan vanskeleg å skilje; i imperativ manglar anten subjektet eller det står rett etter verbet. Ríðið [manglar subjekt] í brott eykjum þeira af bǿjum! Ri hestane deira bort frå gardane! Aspekt 155 Perfektum. Perfektum uttrykkjer at ei handling har skjedd eller er avslutta innan ei bestemt tid. Perfektum blir uttrykt med hafa + perfektum partisipp Perfektum og tempus. 1. Når hafa står i presens, fell avgrensinga saman med ytringsaugneblinken. Eða hvárt hefir Þórr ekki þessa hefnt? Har ikkje Tor teke hemn for dette? 2. Med preteritum av hafa gjeld avgrensinga eit punkt i fortida. Sýndisk nú ǫllum sem Loki hefði látit leikinn. Alle såg no at Loke hadde tapt tevlinga Perfektum med hafa og vera. 1. Ved intransitive rørsleverb som koma kome og ganga gå kan perfektum uttrykkjast med hafa + perfektum partisipp. Veiztu nǫkkut til fara Gísla, eða hvárt hefir hann hér nǫkkut komit? Veit du

9 Kategoriar 139 noko om kvar Gisle er, eller har han kan hende kome hit? 2. Perfektum kan også uttrykkjast med vera + perfektum partisipp ved desse verba. I så fall kongruerer partisippet med subjektet. Þá er Bǫrkr kominn í skotfǿri, er þau eru komin at landi. Då er Bork komen på skothald, når dei er komne til lands. 3. Med vera-perfektum blir resultatet av handlinga framheva, dvs. tilstanden, medan hafa-perfektum framhevar handlinga sjølv. På denne bakgrunnen er det vanleg å skilje mellom handlings- og tilstandsperfektum. 156 Supinum. Etter hafa er perfektum partisipp i dei fleste tilfelle ubøygd og går inn som ein del av verbalet. Denne partisippforma, som gjerne blir kalla supinum, svarar til nominativ & akkusativ eintal nøytrum (jf. 75.1). Hann hefir haft kveisu mikla í fǿtinum síðan hann kom á þingit. Han har hatt ein stor svull på foten sidan han kom på tinget. Diatese 157 Innhald. Diatese uttrykkjer kva for rolle verbet deler ut til subjektet i setninga. I norrønt skil vi mellom tre former for diatese, aktiv, mediopassiv og passiv. Aktiv og mediopassiv blir uttrykt med eigne bøyingsformer, medan passiv oftast blir uttrykt med samansette verbformer (perifrastisk). 158 Aktiv. Aktiv form av verbet inneber typisk at subjektet er den som handlar (agens), medan eit eventuelt objekt er den som handlinga er retta mot eller går ut over (patiens). Hann lagði gullhring á bálit. Han la ein gullring på bålet. 159 Mediopassiv. Mediopassiv form av verbet inneber typisk at subjektet både er den som handlar og den som handlinga er retta mot. Mediopassiv blir uttrykt med refleksive former, som har vakse fram av aktive former + pronomena mik eller sik. Hann lagðisk í rekkju. Han la seg til sengs. (Jf. 96.) Vi reknar med fire ulike bruksmåtar av mediopassiv på norrønt: refleksiv, resiprok, inkoativ og passiv. Kvart verb har vanlegvis berre ein av desse bruksmåtane, t.d. slik at leggjask leggje seg har refleksivt innhald, mǿtask møtast, møte kvarandre resiprokt og gerask bli gjort, skje inkoativt Refleksivt innhald. Når mediopassiv har refleksivt innhald, vender verbalhandlinga seg mot subjektet sjølv. En þá er konungr stóð upp, þá herklǽddisk hann. Då kongen stod opp, tok han på seg hærkleda Resiprokt innhald. Resiprokt innhald inneber at dei personane (eller

10 140 Kap. 12 gjenstandane) som subjektet viser til, påverkar kvarandre gjensidig. Subjektet står i fleirtal. Ok skildusk þeir vinir, sem fyrr váru úvinir. Og dei skildest som vener, som før var uvener Inkoativt innhald. Inkoativt innhald inneber at subjektet trer inn i ein ny tilstand. I omsetjing til moderne norsk kan vi mange gonger få dette fram ved å leggje til verbet bli, t.d. gerask bli gjort, skje, mǿðask bli trøytt, trøtne. Sem mǽrin kenndi at hann mǿddisk, þá mǽlti hon: Unnasti, kvað hon, drekk drykk þinn, því at ek kenni at þú mǿðisk. Då møya kjende at han trøtna, sa ho: Kjæraste, sa ho, drikk drikken din, for eg kjenner at du trøtnar Passivt innhald. Passivt innhald inneber at subjektet blir utsett for ein påverknad utanfrå, nemnd eller unemnd. Á hans dǫgum bygðisk Ísland. I hans tid vart Island busett. Jésús kristr fǿddisk af heilagri mey Maríu. Jesus Kristus vart fødd av den heilage møya Maria. Grensa mellom inkoativ og passiv bruk kan av og til vere vanskeleg å dra. I det første dømet ovanfor har verbet også eit inkoativt innhald. Det andre dømet, som har uttrykt agens, ber tydeleg preg av eit latinsk førelegg. 160 Passiv. Passiv inneber at subjektet typisk får rolla som patiens, medan agens vanlegvis ikkje kjem til uttrykk. Vi reknar med at passive setningar kan avleiast av underliggjande aktive setningar, t.d. Heilǫg mǽr María fǿddi Jésúm krist Jésús kristr fǿddisk af heilagri mey Maríu. Sjå 31.3 om bøyinga av mǽr f. møy Vera-passiv. Norrønt uttrykkjer passiv hovudsakleg med vera + perfektum partisipp. Hann er lagðr á bálit. Han er lagd på bålet. Denne konstruksjonen kan gjevast to fortolkingar, ei statisk og ei dynamisk. Etter den statiske fortolkinga uttrykkjer konstruksjonen ein tilstand, han ligg på bålet. Etter den dynamiske tolkinga representerer konstruksjonen ei handling, han blir lagd på bålet. Det er den siste tolkinga som representerer passiv Verða-passiv. Stundom blir passiv uttrykt med verða + perfektum partisipp. Slike konstruksjonar kan berre fortolkast dynamisk. Hversu megu synir hans, þeir er getnir verða í útlegð, njóta þeira gjafa? Korleis kan sønene hans, som blir fødde i utlegd, nyte desse gåvene? Refleksiv form. I enkelte tilfelle kan passiv uttrykkjast med refleksivforma (jf ovanfor). Hér dǿmask opt góðir af illum. Her blir ofte gode [menneske] dømde av vonde.