Nils Gullak Horvei. Følg meg. Roman

Transkript

1

2 Nils Gullak Horvei Følg meg Roman

3 Samsons rom Senga var tom og vinduet stod åpent. Varmlufta fra panelovnen løftet gardinene og skapte bevegelse. Løse ark med beskjeder fra skolen, oppgaver og notater; alt sammen slengt sammen med knuste cd-plater, blader, sokker, epleskrotter og dvd-omslag i tillegg til sammenklemte ølbokser. En sjø av eplesider lå under skrivebordet med krakelert overflate. Enslige sko her og der fikk ham til å tenke på flyulykker. Snusputer, klær og våte håndklær inngikk et eget forbund i en krok av rommet. Pizzaskorpene med sine tannavtrykk og dyna full av ketchupflekker, ved siden av stolen i hjørnet som var dekket av ostepop og chipsfragmenter, ga et inntrykk av entropi. Det samme gjorde ødelagte underholdningsmaskiner og tilhørende fjernkontroller som dannet et slags ruinlandskap. Og insektene som svevde over de uttørkede innsjøene av eplesider og cola, trolig bananfluer, framstod et øyeblikk som flygende mikroroboter i et fjernstyrt angrep. Og midt i det hele, den ultrabrighte skjermen koplet til X-boxen med et krigsscenario i loop, musikk og rotorklapring fra kamphelikoptre. Han tenkte på kunstinstallasjoner som Grete hadde dratt ham med på under sin kunstraptus for en del år tilbake. Hva er det egentlig konseptkunsten gjør med oss? tenkte han, som får meg til å falle i staver og lure på hva dette jævla rotet kan fortelle meg? Hva kommuniserer det? Ja, hva får meg til å se en slags

4 skjønnhet i det? Hadde dette vært en kunstinstallasjon ville det vært en holder av pleksiglass på veggen hvor ark med forklaringen og bakgrunnen til kunstverket lå. Den skulle han gjerne hatt. Hvordan kunne Samson leve i kaoset? Kanskje fordi han ikke så det. Det eksisterte ikke. Han levde «der inne» i spillene, på Facebook, på nettet, i chat. Han levde i halvvåkne drømmer løst knyttet til denne verdenen. Hans tenkte på det berømte bildet av Aristoteles og Platon. Den ene peker på verden, den andre opp mot himmelen. Denne verden som også er politisk var vanskeligere å få til å virke, og få til å trives i, enn den hinsidige, enten det dreier seg om noe åndelig, eller livet på nettet. Når han gikk turer i byen lot han seg imponere av den nye arkitekturen som var bygget i områdene langs sjøkanten. Og han tenkte at vår nye verden er så konseptuell. Den er mer tenkt enn stofflig, og pengenes verdi, meningen med det hele, det som holder alt oppe, er til sjuende og sist noe abstrakt og skjørt, avhengig av bevegelser i tallstørrelser som det er umulig å fatte. Hvis disse lynhurtige bevegelsene stanset opp, ville alt rase sammen. Å se inn på Samsons rom var som å skue inn i framtida, tenkte han.

5 Hans Brokk «Fortell litt om deg selv, Tone,» sa han og så kandidaten inn i øynene. Hans Brokk var bedriftsrådgiver hos Merckel og Urven. Av og til kalte han seg hodejeger. Og noe sjeldnere rekrutteringskonsulent. Hans befant seg i et avlangt møterom på cirka tjue kvadratmeter. Det lå som en øy mellom et kontorlandskap og en korridor, to av veggene bestod av vinduer dekket med trepersienner. Ved den ene fondveggen i møterommet var det plassert multimediautstyr, mens den andre var dekket av hyller og skap; der stod kaffekannen, kopper, et fat med frukt som skinte på en spesiell frisk måte fordi sekretæren hadde gitt dem en liten dusj. Rommet var dust opplyst av downlights som var dimmet ned. Hyllene og møblene var i bøk, og tekstilene mørke blå. Rundt et ovalt møtebord midt i rommet, satt Hans Brokk sammen med personalsjefen på den ene siden. Tone, den potensielle sekretæren, på den andre. Personalsjefen kom fra en regionalavdeling tilhørende en stor bank, han brukte en parfyme som forsterket hodepinen Hans hadde fra før. I går hadde han kjørt gokart med kolleger og drukket øl etterpå. Altfor mye øl. Merckel og Urven hadde ansatt tre ferske konsulenter. Og sjefen, Bjørnson, mente at gokartracing var en mulighet til å la dem vise hva de dugde til. Hans hadde fortsatt vondt i nakken og høyre skulder etter et kraftig sammenstøt i en av svingene der

6 førerne lettest endte i klinsj, hårnålsvingen etter det lengste rake strekket. Rekrutteringsselskapet Merckel og Urven var stolt av sin vinnerkultur. Som regel vant en av nykommerne i disse arrangementene med Bjørnson på andre plass. Vedkommende fikk selvfølgelig premie, og på neste julebord, da prisen Beste nykommer ble utdelt, viste det seg nesten alltid å være vinneren av gokartløpet som også endte opp med trofeet, utmerkelsen for høyest fakturering. Disse gokartarrangementene var altså en slags test. I går kom Hans på nest siste plass. «Fortell litt om jobbene du har hatt, Tone.» På bordet foran kandidaten lå en snusboks og et hvitt engangsbeger med kaffe. Hans tenkte at hun hadde en hjerne i likhet med ham. I den befant hennes evner og personlighet seg. Hjernen var universets mest kompliserte struktur. I dag tidlig mens hans strøk skjorta og ventet på at hodepinetablettene og den magesyrereduserende kapselen skulle virke, hadde han hørt på kulturnyhetene. Der ble det sagt. Vanligvis ga programposten ham mer hodepine fordi det ergret ham å høre om alle disse pengene som kunstnerne og andre kulturelle døgenikter krevde uten blygsel. Men i programmet hadde de snakket om hjernen, og det fenget alltid interessen. Kunstneren Marianne Heske fortalte intervjueren at hun hadde planer for en skulptur i Torshovparken, et sju meter høyt dukkehode. Hun var kjent for sine dukkehoder som ofte opptrådte i store antall på installasjonene, og hun var svært opptatt av hjernen. Skulpturen var en protest mot tilstivnet tenkning, enhver form for fundamentalisme. Det var nok derfor hodet var tenkt så stort. Kunstneren la vekt på at Norges største og mest kompliserte veikryss lå like ved Sinsenkrysset. En metafor for hjernen. Ja, bildet av biler

7 som suser rundt på tre plan, som smetter ut og inn av filer, tenkte han, er kanskje det, men i virkeligheten har ingen førere som nærmer seg krysset mer enn tre valg, han kan fortsette rett fram, ta til venstre eller høyre. Kryssets oppgave er å fordele trafikken i fire himmelretninger, ikke mer. Likevel, sett utenfra, ble det foretatt veldig mange valg i løpet av noen minutter, og trafikken var overveldende på en vanlig dag. Men et bilde på et åpent sinn var det ikke, tenkte han, der trafikkmaskinen lå med sine klare begrensninger under et lokk av eksos. I hans egen hjerne stod trafikken nesten stille. Ved rekruttering var det mange faktorer å ta hensyn til. Og enkeltfaktorenes samspill med hverandre kunne gi svært mange kombinasjoner. Personlighetens begrensede faktorer rommet nærmest en uendelighet av ulike fasetter. Noen mennesker var svært uvanlige og hadde såkalte personlighetsavvik. Etter testen å dømme var Tone Nilsen nokså gjennomsnittlig. «Har du søsken?» Hun nikket. Hans smilte oppmuntrende. «En bror og en søster,» sa hun uten entusiasme. «Hvor var din plass i flokken, Tone, var du eldst, yngst?» «Yngst.» Hans sa ikke noe, motstod hennes avventende implosive uttrykk. «Broren min gjør det veldig bra, leder en salgsavdeling» Hans skrev «lillesøster» og noterte pluss ved siden av. Vant til å innordne seg, tenkte han. «Hvem vil du si er penest av deg og søsteren din?» Spørsmålet var kontroversielt, ikke på samme måte

8 som spørsmål om eventuell graviditet var det. Men fordi spørsmålet var uhørt å stille. Han pleide av og til å stille slike spørsmål, og i rett kontekst, for eksempel når han befant seg i en tilstand av flow, og lå minst fire setninger foran med hensyn til hva kandidaten ville svare selv, kunne det fungere riktig godt. Nå glapp det ut av ham på grunn av en blanding av irritasjon og tretthet. Hun så vekselvis på dem begge to, som om hun søkte hjelp hos personalsjefen som representerte kunden og satt ved siden av Hans. Han hadde ikke sagt noe på en lang stund, og hadde vel egentlig meldt seg ut. Hans stilte spørsmålet fordi det hadde betydning for hvordan hun så på seg selv. Var hun den elskede attpåklatten, eller den hundsede og uselvstendige minstejenta, den usynlige? Ordentlig kledd var hun. Blusen var kneppet helt opp, men hun kledde seg ikke i drakt til daglig, det var tydelig. «Søsteren min har Downs syndrom.» Monsen, personalsjefen, kremtet lett ved siden av. «Hvordan har det vært, da?» spurte Hans etter en liten pause, i et empatisk tonefall han strevde med å finne. «Hun har bodd på institusjon nesten bestandig.» Hans fant tiden inne til å ty til sine standardspørsmål for å komme ut av denne blindveien. «Hva er dine sterke og svake sider, Tone?» «Eh, vet ikke snill?» «Dårlige da?» «For snill?» «Kan du gjøre jobben, Tone?» Hun så på dem begge og nikket. Hans Brokk lente seg forover, la albuene på bordet. «Vil du elske denne jobben? Hvor motivert er du på en skala fra én til ti?»

9 Larmen fra gokartbanen fortsatte i hodet og bildet av Tone Nilsen hang uklart på netthinna. Hans kastet et blikk på cv-en som lå foran ham. En kvinne i begynnelsen av trettiårene som hadde en storesøster med Downs syndrom. Hun hadde jobbet i informasjonsskranken i et kjøpesenter, var utdannet tannpleier, og hadde vært tannlegeassistent noen år før diverse allergier gjorde at hun måtte slutte. Lyset fra en downlight falt på hodet hennes, fikk toppen til å skinne. Hun bøyde seg fram og grep karaffelen, helte vann i et pappkrus. Hun fikk et tilstivnet drag over seg. Før hun drakk av begeret tok hun ut en snus fra overleppa, lo litt nervøst, og etter noen rådløse sekunder la hun den våte, brune puta på den hvite lille veska som lå på bordet foran henne. «Sju,» sa hun. «Egentlig har jeg mest lyst til å bli veterinær.» «Noe du vil spørre om, Monsen?» spurte Hans. Personalsjefen ristet på hodet, hadde tydeligvis brukt opp kreftene på de første kandidatene. Nå ventet han bare på at det snart var slutt, hadde en lang kjørevei hjem. Disse screeningene var beinharde, og bortvelgelse var noe mer negativt ladet enn utvelgelse, en utmattende maraton, og noen ganger var det nødvendig å stramme tommeskruen, sette inn litt press. Hans bøyde seg fram igjen. «Vil vi like å jobbe sammen med deg, Tone?» spurte han mens han så på henne og pekte på personalsjefen som nikket. «Jeg håper det.» Hun eksploderte i et nys. En lysegrønn klatt omgitt av dråper landet på bordet. Den glinset smaragdgrønn i lyset fra downlighten. Han skulle til å spørre om hva som var hennes sterke og svake sider, men kom på at det

10 spørsmålet hadde han stilt. Dette er et strukturert intervju, sa Hans til seg selv. Vær fokusert. «Er det noe mer vi burde vite om deg som ikke har kommet opp i samtalen, Tone?» Ved å gjenta navnet hennes ofte skapte han nærhet og trygghet, og han glemte heller ikke så lett hva kandidaten het. Hun lente seg fram og tørket av bordet med undersiden av jakkeermet på den flotte drakten. «Hvordan vil de som kjenner deg beskrive deg, dine tidligere kolleger, for eksempel?» Det gikk noen sekunder. Så begynte hun å gråte. På bordet var det en eske Kleenex. Hans dro ut en serviett og rakte henne. Hun pusset nesen, reiste seg, rettet på skjørtet og forsvant uten et ord. Hans og personalsjefen så på hverandre. «Håper du snart har noe bedre å varte opp med, Hans,» sa Monsen. «Hun bestod evnetestene med glans, jeg synes ikke vi skal avskrive henne ennå,» sa Hans og skjenket i litt mer kaffe til dem begge. Noen minutter senere kom Kari fra resepsjonen med en ny kandidat. Fire stykker satt fortsatt på et annet møterom og ventet på tur. Femti stykker hadde vært gjennom screening hvor språkkunnskaper, evne til å skrive fort og riktig på pc ble målt. En enkel mattetest hadde de også vært gjennom. Ti stykker hadde blitt plukket ut til førstegangsintervju. Tre gikk videre til finalen. De bedrev seleksjon. Alle var et produkt av seleksjon, alt liv på jorda var det, fra den minste mikrobe til elefanten, utsatt for naturens nådeløse test, som i løpet av de siste par hundre år preget av