Fra nettsiden 1 Mysteriet på Fredøy Av Torhild M. Hansen Skrevet av Torhild M. Hansen tormaha@online.no Kopiering ikke tillatt.

Transkript

1 1 Mysteriet på Fredøy Av Torhild M. Hansen

2 2 Kart over Fredøy

3 3 Innhold. 1. Nei! jeg vil ikke En ulykke med store følger Hvem kan hjelpe? Ankomst leirskolen Maria aner uråd En avbiter merket K. J Kaninen som sto opp fra de døde?! Bjørn starter et farlig spill Et stønn i mørket Et mistenkelig forsvinningsnummer Bjørn i knipe Maria overgår seg selv Med livet som innsats En håpløs situasjon På dypt vann En uventet handsrekning

4 4 1. NEI, JEG VIL IKKE! Maria skottet ned på armbåndsuret, og stivnet til. Klokken var to minutter mer enn sist hun så på den. Skulle ønske det gikk an å stanse tiden, tenkte hun febrilsk. Frøken Haugavåg stod ved kateteret og foreleste om den andre verdenskrig. Den lange pekestokken pekte på det fillete Europakartet. Munnen beveget seg, ordene ble til en summene bakgrunnstøy. Maria hører ikke etter. Av og til stanser frøken og så utover klassen, for å se om alle fulgte med. Maria så ned på armbåndsuret igjen. Nå var det bare fire minutter igjen til frikvarteret. Maria frøs og svettet om hverandre. Hendene var klamme. Hun tørket hendene mot buksen. Det var ekkelt med klamme hender. - Maria! sa frøken. Maria kvapp til. - Hva? Hele klassen brølte av latter. Maria krympet seg, og ønsket at hun kunne bli usynlig. Hun lengtet etter å komme hjem. Da ville hun ta en tur i skogen med Laika. Laika var den vakreste, og snilleste hunden i hele verden. En tre år gammel golden retriever tispe, som bare var hennes.

5 - Stille! ropte frøken og slo pekestokken i kateteret så det smalt. Alle hoppet i stolene og så stivt på frøken et øyeblikk. Bare et øyeblikk. Pekestokken hadde knekt i to. Den avknekte biten rullet bortover kateteret og falt i gulvet med et lite dunk. Frøken så forvirret på resten av pekestokken hun hadde i hånden. Latterbrølet var overdøvende. De fleste guttene nærmest skrek av latter, mens de trampet i gulvet med beina og slo i pultene sine med knyttnevene. De fleste jentene lo så de hikstet. Maria smilte. Frøken så urkomisk ut. Hun bet seg på innsiden av kinnet så det gjorde vont, hun ville ikke le. Hun ville ikke være med å le av frøken. Det gjør vont innvendig å bli ledd av. Omsider ble det stille. - Maria, hvilket land kom Adolf Hitler fra? - Tyskland, svarte hun uten å nøle, og smugtittet på klokken. Noen i klassen lo. - Du er helt åndssvak du, sa Ove som satt bak henne. Han sa det så lavt, at frøken ikke skulle høre det. - Maria da, sukket frøken oppgitt. - Jeg har jo nettopp fortalt at Hitler kom fra Østerrike. - Å, sa Maria stille, og så ned på pulten. Det ringte brått ut til friminutt. Det gikk kaldt gjennom henne. Den verste tiden på skolen var friminuttene. Kappløpet mot døren startet. Alle trengte på, og ville være først ut av døren. Maria sukket, hun var 5

6 6 nok den eneste på hele skolen som ikke likte friminutt, kanskje den eneste i hele Norge. - Nå? Frøken så mot henne. - Skal du ikke ut, Maria? - Jeg kan godt vaske tavlen for deg. Frøken lettet på brillene, og smilte til henne. - Det er så lite, jeg kan tørke den selv. Nei, få deg litt frisk luft du. - Jeg vil gjerne sitte inne og begynne på leksene. Maria følte seg dårlig ved tanken på å gå ut. - Nei, kom deg ut nå. Frøken var utålmodig. Skolegåren var full av barn. Maria stilte seg ved en av portalene like ved inngangsdøren. Hun lukker øynene og håpte at ingen fikk øye på henne. Ikke langt unna sto Rune og Øystein. De var tydelig sinte på hverandre. Rune gikk i hennes klasse og Øystein i parallellklassen. Plutselig kastet de seg over hverandre og sloss. Mange flokket seg rundt dem og ropte heia, heia. Lærer Larsen som hadde vakt i friminuttet, løp så den digre magen disset. Larsen var skolens fysikk og kjemi lærer. Han banet seg vei gjennom heiagjengen, mens han med et velbrukt lommetørkle tørket det raudblussende ansiktet. Lærer Larsen peste så høyt at Maria kunne høre ham gjennom heia ropene. Så ble det stille, Rune og Øystein ble ublidt slept med inn i skolen. De kommer nok til rektor, tenkte Maria. Plutselig stivnet hun til. Bjørn, og de fire kameratene hans kom mot henne. Hun krympet seg. Om en bare kunne bli usynelig. Bjørn var den sterkeste gutten i klassen. Oksen var det noen som kalte ham, men Maria synes de heller burde

7 kalt ham en Stut. 7 Bjørn dyttet i henne. Jaså, er det her idioten hjemmer seg. Du er så tett i pappen. Ikke kan du lese skikkelig, og ikke klarer du å høre etter. Skjønner du ikke norsk? Hitler kommer fra Tyskland. Hvor dom går det an å bli? Maria så taus ned på asfalten. - Er du døv også? brølte Bjørn og dultet hardt til henne. Hun mistet balansen og vaklet sidelengs inn i Espen. De fire kameratene hans lo. Maria prøvde å trekke seg unna, men ble stoppet av Geir. - Nå er det like før hun griner. Skal du ikke rope på mamma? ertet Einar. Maria skimtet lærer Larsen like ved. Han var kommet ut på skoleplassen igjen. - Larsen! ropte Maria og viftet desperat med hånden. Larsen smilte og kom mot dem. Hun skulle til å be om hjelp da Ove dultet henne i ryggen. Bjørn smilte kaldt og sa. Du husker vel hva jeg sa i går. Men på den annen side, det er jo bare en hund. Du er kanskje lei den. Maria kjente hvor all farge forsvant fra ansiktet. I går hadde Bjørn truet med at hvis hun noen gang sladret, ville han drepe Laika. Før hadde han truet henne med juling og knekke armer og ben. Ja, han hadde også en gang truet med å drepe henne. Men å true Laika var det verste han noen gang hadde gjort. Hun var livredd for at han skulle gjøre alvor av det. Larsen var nå borte hos dem. Nå hva gjelder det? Maria var hvit som et laken. Hun fikk ikke fram et ord.

8 8 Er du dårlig Maria? Du ser blek ut? Larsen rynket de buskete brynene og så bekymret på henne. Bjørn flirte, - Hun er bekymret for resultatet på prøven i fysikk i går. Vi står her å diskuterer svaret på spørsmål 5b. Larsen hevet overrasket brynene. - Står dere her i friminuttet og diskuterer fysikk. Virkelig imponerende. I neste fysikktime skal vi gå grundig i gjennom alle spørsmålene, og hvordan dere skulle komme fram til de rette svarene. Larsen så på Maria og klødde seg i hodet. Spørsmål 5b. Hva var problemstillingen der igjen? Ove svarte. Nei det husker ikke vi heller. Det er det som er så irriterende. Vi mener bare å huske svaret. Larsen ristet på hodet og lo. Nei da er det jo ganske håpløst å diskutere svarene, når dere ikke husker spørsmålet. Vent til neste fysikktime, så skal vi gå grundig i gjennom hele prøven. Larsen smilte forvirret til dem, og gikk videre på runden sin. - Vi skal lærer deg å sladre til lærerene. Bjørn var rød av sinne. Hadde jeg ikke advart deg, ville du ha sladret. - Jævla feiging, mumlet Geir. - Du er pill råtten tvers igjennom, støttet Espen opp. - Sladrehank, brele barn, kom det fra Einar. Bjørn rev henne med seg. Maria kjempet i mot, og skrek til da Ove grep henne i beina. Men jeg sa jo ikke noe! Jeg sa ikke noe! Kristine, Gry og Eva stod like ved og snakket sammen. De gikk alle i hennes klasse. Jentene tidde, da Bjørn og gjengen bar Maria forbi dem..

9 9 Maria møtte blikkene deres et øyeblikk, samtidig som hun kjempet fortvilet for å komme løs. Kristine og Gry så på henne med forrakt i blikket. Kristine lo og sa noe til de andre jentene. Gry flirte. Eva møtte Marias blikket et øyeblikk, før hun snudde seg bort. Hun hadde sorg i blikket. Sorg og redsel. Maria forstod Eva. De hadde vært bestevenninner før, Bjørn og gjengen blinket ut henne som mål for mobbingen. Eva var redd for også bli mobbet, og holdt avstand. Maria forstod henne, men følte seg like vel sviktet. De eneste hun var sikker på ville gripe inn, var Mary og Anette. De ville ikke la en slik anledning gå fra seg til å fortelle hvor barnslig Bjørn var. Men hun kunne ikke se dem noen sted. Bjørn holdt henne i begge armene, og Ove i beina. De bar henne med seg. Ingen hjelp i sikte. Maria var livredd. Hva ville de gjøre denne gangen? Sperre henne inne? Slå, og sparke? Eller var de i det mer oppfinnsomme hjørnet. Hun var livredd for at de ville prøve ut flere ting de hadde sett på film eller dataspill igjen. Hun prøvde desperat å vri seg løs. Men jeg sa jo ikke noe! gjentok hun fortvilet. De bar henne inn på guttedoen. Det luktet stramt av urin. Alle veggene var skriblet på. - Du ville sladre. Vi stanset deg. Før hun viste ordet av det, var hun inne på ett av avlukkene. Bjørn holdt henne fast, og de andre stimlet nysgjerrig rundt døråpningen. De heiet, og ropte, - Dynk sladrehanken, dynk

10 10 sladrehanken. - Nei, vær så snill, la meg gå. Jeg skal ikke sladre, jeg lover. Det kom flere nysgjerrige til nå. - Sladrehanken tigger om nåde, flirte Bjørn. Alle de andre lo. Det ble et merkelig ekko av latteren deres. En ropte, - Dynk henne! Like etter kom flere til. - Dynk henne, dynk henne! Maria skrek da Bjørn tvang henne til å bøye seg ned mot doskålen. Om og om igjen ble ansiktet trykt under vannet i doskålen. Maria kjempet som desperat. Men Bjørn, het tydeligvis ikke Bjørn for ingenting. Noen av tilskuerene var misfornøyde, - Hele hodet kommer jo ikke under. - Hun er for tykk i hovet til å få alt under, svarte Bjørn og lo. - Vi får øke vannstanden. Hun hørte en glidelås som ble trukket ned. Plutselig kjente hun noe varmt som rant nedover håret og ørene. - Neeeii! skrek hun. og satte seg opp. Maria så seg sjokkert om. Hun var i sengen sin. Denne gangen var det bare et mareritt. Laika sto med forbeina oppi sengen og sleikte henne trøstende i ansiktet. Maria var helt gjennomvåt av svette. Gråtende omfavnet hun Laika og holdt hunden hardt inntil seg. Laika logrer ivrig og sleiker henne i øret.

11 11 Det kilte, og hun fniste. - Jeg vil ikke på skolen i dag, fortalte hun hunden. Laika forsto det, og sleiket vekk tårene på kinnet. Tvillingene Siv og Ole på 6 år, kom løpende inn på rommet hennes. Ole hadde en nattdrakt med kaptein Sabeltann motiv på. Siv hadde på seg nattkjolen med schæferhund motiv, som Maria hadde vokst fra. Maria hadde vært så glad i den nattkjolen. Men Siv ville helst hatt en med prinsesser på. Hun likte ikke å arve klær. Siv delte ikke Marias interesse og begeistring for dyr. Men det gjorde egentlig ikke noen av de andre i familien heller. - Har du hatt mareritt igjen? spurte Ole, og så storøyd på storesøsteren sin. Laika, kom tvillingene logrende i møte. Ole klødde hunden bak øret. Siv krøp opp i sengen til Maria. Maria tørket tårene. Hun likte ikke at de så at hun gråt. Ole krøp også opp i sengen, og tok henne i armen. - Æsj, du er jo helt våt. Ole så alvorlig på Maria. - Bare vent til jeg begynner på skolen. Da skal jeg rundjule alle som er slemme mot deg. Maria så overrasket på Ole. Hvordan kunne han vite? - Jeg har da aldri sakt... Ole ristet veslevoksent på hode. - Jeg er ikke føtt i går heller. Noen er veldig slemme med deg på skolen. Og når jeg begynner der, skal jeg rundjule alle som er slemme mot deg. Maria fikk tårer i øynene, og så på den tapre lille pjokken.

12 12 Siv forkynte straks at hun også skulle jule opp alle slemme. Maria stivnet til da en fryktelig tanke slo henne. Siden tvillingene hadde kjønt at noen mobbet henne, hadde foreldrene også oppdaget det? Hun var livredd for at de skulle få vite noe. De viste at hun ble ertet av og til, som de sa. Men om de fikk vite at så mange hatet henne. Maria grøsset Hun hadde mange ganger opplevd hvordan smitteeffekten fungerte. Elever som over hodet ikke kjente henne kunne misslike henne fordi andre gjorde det, og fordi de ville bli upopulære om de ble venner med henne. Ville foreldrene også avvise henne hvis de fikk vite? Hva skulle hun gjøre da? Og hvis foreldrene tok det opp med skolen eller foreldrene til Bjørn ble det krise. Da ville Bjørn tro at hun hadde sladret. Maria fikk en hard gråteklump i halsen ved tanken. Bjørn ville ta Laika. Han ville skadet Laika bare for å hevne seg på henne. Foreldrene måtte aldri få vite det. Aldri. Ingen skulle få gjøre den snille hunden noe. Før det ville hun heller rømme. Maria så alvorlig på tvillingene. Dere må ikke si til mor og far at de er slemme med meg på skolen. Forstår dere? Aldri noen sinne. For hvis dere gjør det, vil ikke mor og far være glad i meg mer. Og da må Laika og jeg flytte langt vekk. Dere får aldri se oss igjen. Ole så ut til å tenke over det, og skottet på hodet. Hvorfor det? Maria orket ikke fortelle. Det er bare sånn. Du vil forstå det bedre når du blir eldre. Maria kvapp til med det samme hun hadde sakt det. Det var jo akkurat det mor pleide å si. Siv nikket velsevoksent og sa alvorlig. Jeg forstår det. Jeg

13 13 er jo eldre enn deg Ole. Så jeg er stor nok til å forstå det. Ole stønnet og dyttet i tvillingsøsteren sin. Pøh, fem minutter eldre ja, men det er bare fordi du smeit i køen. Jeg skulle egentlig først ut. Du smiter alltid! Siv knyttet nevene, klar til å slå løs på broren. Gjør jeg vel ikke! - Jo det gjør du. Ikke sant Siv bestandig smiter, Maria? Maria smilte av den banale samtalen til småsøsknene. I det Siv skulle til å slå Ole, grep Maria armen hennes. Ole var klar til å slå tilbake. Laika bjeffet og hoppet opp i sengen. Hun satte seg mellom tvillingene og ble til en fysisk sperre mellom dem. Maria så ømt på hunden. Den været en slåsskamp, og prøvde å roe dem ned. Laika ble alltid helt fra seg når noen kranglet eller sloss. Hun var en ekte fredselskende engel. Og som vanlig klarte hun å roe tvillingene. De hadde alt glemt hva de kranglet om, og var opptatt med å klappe hunden. Siv hadde funnet fram Marias hårbørste, og brukte den forsiktig på Laikas pels. Hunden lukket øynene og nøt det. Maria sukket. Om alle i hele verden hadde vært som Laika, ville det ha vært en god verden å leve i. - Mariaaaa! sa Siv og så bedende på henne. - Kan ikke jeg få børste deg i dag? Siv var fast bestemt på å bli frisør, og elsket å trene seg på det lange myke håret til Maria. Da Maria ikke svarte, tok hun det for et ja, og satte i gang med børsten, - Jeg skulle ønske at jeg hadde et så nydelig hår som deg, sukket Siv, og så misunnelig på håret hennes. Det tykke, rødbrune håret bølget seg lett til midt på ryggen. Laika la labben forsiktig på armen til Siv. Det var som om hun tigget henne om å fortsette med børsten. Siv dyttet

14 14 labben vekk fra armen. Da Siv dyttet ned labben for andre gang, gav Laika opp og veltet seg over på siden, i håp om at Ole ville klappe henne. - Jeg skulle ønske at jeg fikk være med på skoleturen din, sukket Ole og så drømmene framfor seg. Maria rykket til. Selvsagt, det var ikke vanlig skole i dag. Klassen skulle på en ukes leirskole. En ukes mareritt. Hun ble kvalm og magesmertene ble så vonde at hun nesten ikke fikk puste. Hun ville ikke få fri om kveldene en gang. En uke, 24 timer i døgnet mareritt. Om en bare kunne falle død om. Da ville hun slippe å bli med. Tårene begynte å trille. Hun bøyde seg mot Laika, for at tvillingene ikke skulle se at hun gråt. Hun gjemte ansiktet inn i den myke pelsen til hunden, og strøk den sørgmodig over siden. Laika rullet seg over på rygg og sprikte med beina, for å bli klappet på magen. Siv gryntet missfornøyd. Kan du ikke sitte rolig Maria. Det er så vanskelig å børste deg når du sitter slik bøyd. Maria tørket tårene og renset stemmen. - Jeg vil være syk i dag. Hvis dere ikke sier noe til mor og far, så skal du Siv få frisere så mye du vil i en uke. Og Ole du skal få bandasjere alt du orker i en uke. Ole og Siv så storøyd på søsteren. - Er det sant? Ole hadde bestemt seg for å bli doktor, for det morsomste han viste var å bandasjere. Maria hentet termometeret, hun måtte være riktig syk for å slippe å være med på skoleturen. Ole og Siv løp for å hente mor.

15 15 Maria la termometeret inntil lyspæren. Den blå streken i termometeret steg fort, for fort. 42 i feber var for mye. En måtte jo ikke overspille. Hun ristet febrilsk for å dempe feberen i termometeret. Døren til rommet ble brått revet opp, og mor kom styrtende inn. - Tvillingene sier at du er syk, jeg hadde nærmest innrykk av at du var halvdød. Det var godt å se at det er langt fra riktig. Maria prøvde å se syk ut. Det var ikke vanskelig. Hun følte seg virkelig dårlig. - Jeg er ikke bra, mor. Jeg må nok bli hjemme, sa hun og prøvde å skjule termometeret med den høye temperaturen. Mor hadde falkeblikk, - Du har målt temperaturen ser jeg. Hun nappet termometeret ut av hånden hennes. Øyebrynene skjøt i været, da hun så temperaturen. Så kastet hun et raskt blikk på Maria. Hun la hånden på pannen hennes og så bebreidende på henne. Du har ikke feber. Du er svett etter marerittet i natt. Det er helt normalt. Det har noe med at du vokser å gjøre. Både din far og jeg hadde også mareritt, da vi var på din alder. Ja fortsatt hender det at vi får ett og annet mareritt. Var det noe spesielt du drømte? Noe du vil snakke om? Maria ristet på hodet. Mor smilte. Vel da synes jeg du skal vask deg, få på deg klærne, ta Laika ut til en rask luftetur, og komme til frokostbordet? Maria sukket, denne gangen gikk det ikke. Hun hadde flere ganger klart å lure mor, men nå som det var så viktig, gikk

16 16 det skeis. Maria lurte på om det ville nytte holde fast på at hun var syk. Si at hun hadde vondt i magen eller noe. Hun hadde jo virkelig vondt i magen også. Men mor hadde sett termometeret. Mor skjønte at hun hadde prøvd å lure henne. Mor ville ikke tro henne uansett nå, hva hun sa. Hun var tatt på fersken. Det gjorde vondt. Heldigvis virket det ikke som mor var sint. På turen hadde Maria lyst til å bli lenge borte. Gå og gå, og ikke kommet til bake før klassen var dradd. Maia stanset da Laika gikk rundt seg selv. Rundt og rundt, for å finne et bra sted å bæsje. Nei det var vist ikke bra nok. Maria fulgte etter for at båndet ikke skulle bli for stramt. Mor hadde sakt at det fulgte ansvar med å ha dyr. Da måtte hun lufte hunden både før og etter skolen. Og passe tiden. Komme hjem i god tid. Hun kunne ikke svikte. Foreldrene måtte ikke tro at hun ikke var moden nok til å passe hunden og tiden. Maria fant fram en av de svarte bæsjeposene i lommen. Stakk hånden inn i posen og grep om bæsjen, vrengte posen over hånden og knøt for. Laika dro i båndet og snuste på en lyktestolpe. Maria slengte posen med bæsjen oppi bosspannet som var skrud fast i stolpen. Da Laika hadde tisset for andre gang, var hun klar for moro. De hadde gått opp i terrenget over Fjellveien, for å unngå å treffe på joggere. De kunne bli redd for en løs hund. Her var det sprett gran og løvskog. Det var her de pleide å gå før skolen. Maria slapp Laika, så hun kunne løpe fritt. Hunden løp som vanlig oppover fjellsiden til den store eiken, hvor det var et ekorn rede.

17 17 Maia satte seg tungt ned på en stein. Hun hadde mest lyst til å gråte. Hun kvapp til ved et muntert bjeff. Laika hadde sluppet en pinne rett foran beina hennes. Nå stod hun forventningsfullt og logret foran henne. Tungen hang skjevt ut av munnen. Laika bjeffet igjen, og sprang rundt seg selv. Hun slengte forparten ned i bakken, mens rumpa sto rett til værs. Halen gikk som en propell. Maria kunne ikke annet en å le. Laika så urkomisk ut. Hun grep pinnen og kastet den oppover så langt hun klarte. Laika for etter så løv og barnåler spurtet over hele henne. Maria lo og børstet rusket av klærne. Fire ganger til kastet hun pinnen. Laika var overlykkelig. Hunden hoppet opp, og plasserte forbena på skuldrene til Maria og sleiket henne på nesen. Maria lo og dyttet hunden ned. Beklager Laika. Nå nærmer klokken seg, vi må hjem igjen. Da de var nede i Fjellveien oppdaget hun at hun hadde glemt båndet oppe i skogen. Maria så irritert på klokken. Det var ikke tid til å lete. Men ett forsøk kunne hun gjøre. Hun hadde ganske nylig lært Laika å finne ting hun hadde mistet. Men det var på kort avstand hvor hun på forhånd hadde vist Laika hvor hun hadde mistet det. Hun ville gjøre et forsøk. Laika! Laika stod med ryggen til henne og snuste da Maria sa navnet dens. Laika så straks opp og kom travende mot henne. Jeg har mistet. Søk, finne. Laika skottet på hodet og så ut til å tenke over det. Tungen hang skjevt ut av munnen, mens hun peste. Søk, finne, gjentokk Maria.

18 18 Så var det som hun skjønte, med et muntert bjeff snudde hun og satte av sted oppover fjellsiden. Den gyldne hunden var nå helt ute av syne. To joggere sprang forbi Maria, mens hun ventet. Men hvor ble det av Laika? Maria begynte å bli engstelig. Hvis ikke de kom hjem i tide, ville foreldrene si at hun ikke var moden nok til å ha hund, om hun ikke kunne passe tiden. Der omsider kom Laika joggende. Ut fra munnen hang båndet. Hun hadde forstått. Laika forstod. Hun hadde klart å lære henne å finne ting hun hadde mistet. Laika tråkket på båndet, som for ut av munnen hennes. Hun grep det igjen og kom joggende mot henne. Maria nærmest hoppet av glede. Bra Laika. Kjempe bra. Du er super. Fantastisk. Du er den flinkeste hunden i hele verden. Laika logret, så hele bakkroppen beveget seg fra side til side. Hun slapp båndet i den utstrakte hånden til Maria. Så flink du er! sa Maria og klappet hunden. Laika ble helt ellevill og hoppet opp på henne. Ørene flagret rett til værs, mens hun ivrig bjeffet, og logret. Laika forstod at hun hadde vært flink. Hun løp en runde rundt Maria før hun hoppet opp og bjeffet, på ny. Den ene poten hennes traff Maria i munnen. Maria fikk jord på leppene. Maria tørket jorden vekk med håndbaken, og lo. - Du er helt sprø du Laika. Laika lot seg så lett rive med, når hun roste henne. Særlig når hun hadde lært noe nytt. Laika elsket å lære nye ting. Maria snudde ryggen til hunden, for å roe henne. Laika ville

19 19 hoppe opp til ansiktet, og løp rundt henne. Maria snudde ryggen til enda en gang. Da ga Laika opp og satte seg pesende ved siden av henne. Maria bøyde seg og klappet hunden. Nå er du flink Laika. Du er litt for voldsom nå du blir så glad. Det er koselig at du er glad, men du skitner meg slik til. Maria smilte og koble båndet på halsbåndet til hunden. Laika kunne være litt voldsom og full av energi av og til. Men hun var heldigvis alltid forsiktig med tvillingene. Hun skjønte at med dem måtte hun være mer forsiktig. Straks Maria hadde tørket Laika på labbene og de hadde kommet inn i gangen ropte Maria på mor. Mor kom ut fra kjøkkenet. Frokosten er klar. Maria var ivrig. Jeg mistet båndet i skogen over Fjellveien. Og så sendte jeg Laika for å finne det. Og hun fant det. Hun forstod hva jeg ville. Var ikke det utrolig? Laika logret da hun hørte navnet sitt, og så forventningsfullt på Maria. Mor smilte. - Det forbauser meg ikke. Den hunden forguder deg, Maria. Men det er noe som bekymrer meg. Jeg er redd for at du går for mye opp i Laika. Det går ut over skolearbeidet, og vennene dine. Karakterene dine har gått ganske drastisk ned over. Og du tar jo ikke med venner hjem fra skolen lenger. Før vi fikk hunden hadde du jo venner på besøk. Vi ble jo enig om at hundeholdet ikke skulle gå ut over andre ting. Maria stod som forsteinet. Hva var det hun sa? Maria prøvde å snakke, men stemmen bar ikke. Tårene begynte å renne. Du vil vel ikke ta fra meg Laika. Klarte hun å presse ut av seg. Panikken var like under overflaten.

20 20 Mor smilte og klappet henne på skulderen. Nei, det er det ikke snakk om. Laika betyr mye for deg. Det vet jeg. Og du er flink til å ta deg av henne. Men ikke la henne stå i veien for dine venner, og skolen. Kanskje far og jeg burde avlaste deg litt. At vi tok oss av luftingen hennes noen dager i uka. Slik at du fikk mer tid til lekser og venner. Vi tar oss selvsagt av henne denne uken, når du er på leirskole. Men jeg tenker slik til vanlig. Maria rykket til. Det føltes som hun hadde fått et slag i ansiktet da hun ble minnet på leirskolen. Maria trakk pustet og tvang seg til å puste rolig. Jeg vil gjerne passe Laika selv. Hvis jeg får være hjemme fra leirskolen, slipper dere å måtte tenke på henne. Mor smilte og rusket henne i håret. Ikke prat tull, klart du skal på leirskole. Og ikke bekymr deg for Laika, hun kommer til å ha det helt fint. Men tenk litt på det jeg sa. Ikke la hunden gå ut over skolen og vennene dine. Maria hadde lyst å forklare. Si alt slik det var. At det ikke var Laika sin skyld at karakterene gikk ned. Og at hun ikke hadde venner. Men hun kunne ikke. Hun torde ikke. Mor klappet henne på ryggen. Se nå ikke så skremt ut Maria. Ingen skal ta fra deg Laika. Kom å spis nå. Ved frokostbordet fortalte far ivrig om den gangen han var på leirskole. De padlet, klatret i fjellet, og dro på teltturer. - Skoleturen ga meg venner for livet. En blir mye mer kjent med hverandre på slike turer. Jo mer far fortalte om leirskolen, jo dårlig følte Maria seg. Hun lurte på om hun ville finne noen trygge steder å søke

21 21 tilflukt på leirskolen. Alt var avhengi av det. Maria så på mor, far, tvillingene og Laika. Det føltes som hun så dem for siste gang. Far fortsatte å gnåle om den gangen da han var på leirskole. Maria hørte ikke etter. Det interesserte henne ikke. Det at han hadde det fint, betydde ikke at hun også ville få det. De to leirskoleturene hadde ikke noe med hverandre å gjøre. Hun var sikker på at det kom til å bli et mareritt, som hun kanskje ikke klarte å komme levende fra. Maria så bedende på mor. - Kan jeg ikke få slippe? Jeg går jo ikke glipp av noe viktig. Vær så snill. Jeg vil ikke på skoletur. Hun så på foreldrene mens hun snakket at de ville si nei. Hun måtte finne noen bedre argumenter, noe som de ville synes hørtes fornuftig ut. Maria tenkte fort og la raskt til. - Jeg kan i stedet være hjemme og lese mer på matte og historie. Vi skal ha prøve i de fagene om to uker. Maria var lettet over at hun husket på at de skulle ha prøve i de fagene. Det måtte da være gode argumenter. - Vil du ikke? Går du ikke glipp av noe viktig, sier du? buste far forskrekket ut. - Jeg har aldri hørt på maken til lurvesnakk. Det sosiale er en svært viktig del av livet. Nye opplevelser. Nei det må du få med deg. Maia så trist ned på brøkskiven. Hun hadde tatt en bit, men det føltes som biten svellte i munnen og ble større og større. Hun hadde lyst å spytte den ut. Det smakte som sagflis. Hun orket ikke tanken på mat. Maria var kvalm og hadde lyst å kaste opp. Det var ingen vist i å spørre om å få hoppe over frokosten. Foreldrene mente at det var det viktigste måltidet

22 på dagen. 22 Ole snakket lavt. - De er vist slemme med Maria. Maria så sint på Ole, han hadde alt glemt at han ikke måtte si noe. - Tøys Ole, smilte far, - Maria stortrives på skolen. Alle blir litt ertet nå og da. Det får en tåle. Den slags skal en bare overse, så blir de lei av å erte. Om noen virkelig var slemme, om de gikk for langt i ertingen, da ville Maria ha fortalt oss om det. Ikke sant Maria? Far så alvorlig på Maria som nikket, og tvang fram et smil. Selvsagt ville jeg det, sa hun og så på skiven på tallerkenen. Det var jordbærsyltetøy på skiven. Syltetøyet så med ett ut som blod. Hun var kvalm. På den ene siden av skiven rant blodet ned på tallerkenen. Drypp, drypp. Det var nesten noe symbolsk ved den skiven. Som en kunne ane en forestående katastrofe. Maria hadde lyst å skrike og løpe fra bordet. Hun kastet et blikk på mor. Hun rettet på knappingen i jakken til Ole. Far rakte akkurat en serviett til Siv. Ingen så på henne nå. Da kunne hun få løst det første problemet. Raskt smuglet hun skiven under bordet. Laika stod som vanlig parat til å redde henne. Hun tok i mot skiven og slukte den i en jafs. Maria trakk en lettelses sukk. Hun kunne alltid stole på at Laika reddet henne fra å måtte spise mat, når hun ikke orket tanken på den. Maria så seg rakst om. Ingen hadde lagt merke til det. Mor vente seg mot Maria og smilte oppmuntrende. - Fredøy skal vist være et slikt vidunderlig sted. Nydelig natur. Dere

23 23 skal bo på en gård. De har både hund og hest, og mange andre dyr. Du er jo så glad i hester og hunder. Det kommer til å bli en opplevelse for livet. Stol på meg, jenta mi. Du kommer til å angre om du ikke blir med. Maria så på mor med tåre våte øyne. De har hund, men ikke Laika. Det var som om hun alt savnet henne. Far smilte til Maria og blunket. Det er noe du ikke har tenkt på Maria. Mange av de aktivitetene de har på Fredøy har du vært borti før. Du kommer til å bli blant de flinkeste. Tenk bare på ridingen. Du sitter jo som limt på hesteryggen, og har full kontroll. Hvor mange andre i klassen har flere år bak seg i sprang og dressurriding tror du? Jeg bare spør. Og tenk på den padleturen vi hadde i fjor sommer. Og da vi alle tok kurs i fjellklatring. Du klatrer jo som du aldri har gjort annet. Fjellklatring er noe du virkelig har talent for. Jeg skal si deg en ting jenta mi. Du kommer til å bli midtpunktet i klassen. Alle vil komme til deg for å lære hvordan du gjør det. Alle kommer til å bli så imponert. Maria tvang farm et smil, og svelget unna gråteklumpen i halsen. Midtpunktet ja, men ikke slik han tenkte. Hvis hun var bedre enn de andre i klassen til noe, ville de si at hun viste seg, og trodde hun var noe. De ville bli enda sintere på henne. Var hun dårlige enn dem, ville de si at hun var evneveik, og klønete. Siv snurpet munnen og så ut til å være nær ved å gråte. - Var ikke jeg fink til å klatre da? sutret hun. Far snudde seg forskrekket mot Siv. Jo du var en kløpper til å klatre. Det var både du og Ole. Dere er de rene

24 24 edderkopp barna. Siv og Ole så oppskjørtet på hverandre. Ja det er vi, utbrøt Ole begeistret. - Edderkopp barna. Barna til edderkopp mannen. Siv fniste. - Jeg vil heller være edderkopp prinsessen. - Ja, utbrøt Ole begeistret. Så er jeg edderkopp prinsen. Mamma kan vi går fra bordet. Vi skal leke edderkopp prinsesse og prins. Mor kjempet mot latteren og nikket. Dere kan kle dere. Vi må dra nå. Leke kan dere gjøre i barnehagen. Siv og Ole løp ut fra kjøkkenet mens de var fult opptatt av den nye leken. Mor så smilende på far. Den taklet du fint. En halvtime etter ble Maria satt av med en stor sekk like ved skolen. Ole visket til henne. - Slå hele gjengen paddeflat - Slapp av jenta mi, du kommer til å storkose deg, sa mor, og kjørte videre. Hun skulle levere tvillingene i barnehagen. 2. EN ULYKKE MED STORE FØLGER. Bussen sto klar. Leifs far var sjåfør. Han tok i mot sekken hennes og la den i et rom under bussen. De fleste var kommet alt og hadde funnet seg plasser. Maria gikk inn, hun ville gjerne ha vindusplass. Det var bare

25 25 et par vindusseter ledige igjen. Bjørn og to av kameratene hans satt helt fremst i bussen. Maria så forvirret på guttene. Hvorfor var de så langt framme? Hun ville ha trodd at baksetet var den selvskrevne plassen for dem. Kanskje de ventet på Einar, og Espen. De var ikke kommet enda. Maria nølte. Skulle hun våge å gå forbi dem? Hun kunne vente utenfor bussen til noen andre skulle gå forbi og da bli med dem. Nei nå var hun vist dum. Bjørn og gjengen kunne ikke gjøre henne noe nå. Leifs far, og frøken Haugavåg snakket sammen rett utenfor bussen. De ville ikke gjøre noe med voksne så nærme. Maria tok motet til seg og gikk videre, forbi guttene. Plutselig hang ankelen hennes igjen i en fot. Hun løftet foten høyere, men det gjorde fotens eier også. Hun grep tak i nærmeste ryggstø for ikke å falle. Straks ble hånden hennes feiet vekk. - Ikke rør ryggstøet mitt, freste Ove. Hun mistet balansen og falt på alle fire. - Leter du etter noe? ertet Bjørn. - Nei, hun bøyer seg for deg, lo Geir. Einar og Espen kom inn i bussen bak henne. De ble straks med på notene og lo. Maria kom seg raskt på bena og gikk bakover i bussen. Alle lo av henne. Tårene rant nedover kinnene. Hun kastet et tilfeldig blikk mot Gry. Det var ledig ved siden av henne. Gry så leende opp på henne, og la vesken sin i det ledige setet. Maria svelget tungt. Ikke det at hun hadde tenkt å sette seg der. Men det at Gry gjorde det så tydelig at hun

26 ikke ville ha henne ved siden av seg, gjorde vondt. 26 Endelig fant Maria et ledig dobbelt sete og satte seg ved vinduet. Ååh, hvorfor er jeg alltid så dom, tenkte hun fortvilet. Hvorfor er det ingen som liker meg? Hva er det i veien med meg? Jeg har aldri gjort dem noe. Hvorfor kan de ikke la meg være? Mange satt vridd mot henne i setene og lo, alle bevegelser hun gjorde virket det som noen fant noe morsomt ved. Hun så tomt framfor seg. - Trekk stilkeøynene dine til deg, før jeg river dem ut, snerret Bjørn. Han og gjengen hans kom flirende mot henne i midtgangen. Maria snudde hodet og så ut av vinduet. Straks fulgte en latterbølge. Bjørn og Geir sto nå over henne fra dobbeltsetet bak henne. Espen satte seg på armlene til nabosetet hennes og plasserte føttene i setet. Ove og Einar stod i midtgangen foran utgangen til setet der hun og Espen satt. Bjørn nærmest hang over henne bakfra. - Nei men, sa han i en beklagelig tone, så hele klassen hørte. - Sannelig tror jeg ikke hun gråter. Lengter du alt etter mamma? Nå ble latteren overdøvende. Mange satt tvekroket og lo. Da han begynte å snakke igjen anstrengte de fleste seg for å høre hva han sa. - Du ser nok ikke mamma. Du skjønner hun skjørte nettopp hun. Nei men, bevares hvor lenge har du tenkt å stirre ut vinduet da? Du må da ha sett alt som er å se på det stedet.

27 Bussen har ikke begynt å kjøre enda, viste du ikke det? Ordene ble etterfulgt av latterbrøl. Mange lo så de grein. Maria svarte ikke, men lukket øynene, og ønsket at hun kunne dø. Ja, det måtte være kjønt å bare falle død om. Ingen kunne erte henne mer. Helst en fort død, med lite smerter. Hun kunne kaste seg foran en bil. Nei, da kunne andre bli skadet. Og det var jo ikke sikkert at hun ville dø av det heller. Sovetabletter? hum, det måtte være tingen. Bare sovne vekk fra alt sammen. Men hva med Laika? De hjemme syntes det var geit nok med hund, men de ville ikke ha noe arbeid med henne. Døde hun, ville mor omplassere, eller avlive Laika. Det var det mor sa, da hun spurte i forrige uke. Det måtte ikke skje. For Laikas skyld, måtte hun holde ut. - Hysj, stille, nå skal hun sove. Hun har lukket øynene, ser dere? So ro lille barn, nå er dagen over. Lenger kom ikke Bjørn i sangen, for nå lo mange så de skrek. Frøken Haugavåg kom inn i bussen, hun smilte da hun hørte at alle lo. - Så koselig stemning dere har her. Prøv å hold den tonen resten av turen, så kommer vi til å få en flott uke. - Ja, frøken vi kommer nok til å få det kjempemorsomt, sa Bjørn høyt. Et nytt latterbrøl fulgte ordene hans. Frøken smilte nysgjerrig. Jeg har vist gått glipp av noe. 27

28 28 Hva er det dere ler av? Det ble stille i bussen, da Bjørn snakket. Jeg bare tøyset litt med en vuggevise. Du vet den, so ro lille barn. Flere kniste og kjempet mot å sprekke opp i latter igjen. Frøken så forvirret ut. Kan det være så morsomt da? - Ja! var det flere som ropte. Frøken Haugavåg smilte og ristet på hodet. Det var som hun slo seg til ro med at hun ikke forsto klassens humor, men at hun var glad for at de moret seg. Frøken skulle akkurat til å gå ut av bussen, da hun fikk øye på Espen. - Espen! sa frøken strengt. Beina ned fra setet. Espen smilte uskyldig og svingte beina ned på gulvet. Øyeblikket etter satt han fint på setet ved siden av Maria, og gliste. - Det var bedre, sa frøken og gikk ut av bussen. Marias hånd skalv. Hun lukket øynene, og konsentrerte seg om å puste rolig. Det er bare en ukes tur, en uke går fort, tenkte hun febrilsk. En uke er 7 dager. Hvor mange timer er det tro? Det blir 7 gange 24 timer i døgnet. Det blir. Maria konsentrerte seg fult ut om regnestykket. 7 gange 4 er ned og 2 opp. 7 gange 2 er 14 pluss 2 er 16. Det blir 168 timer. Huff det var lenge. - Ha dere vekk! Her skal Anette og jeg sitte. Marys stemme var skarp. - Men vi sitter jo her, sa Bjørn utfordrene. - Du og gjengen din kommer til å sitte bakerst under kjøreturen likevel. Dere sitter bare her for å plage Maria.

29 29 Hva med å la henne være litt i fred for en gangs skyld? Dere er noen barnslige drittsekker. Bjørn lo en anstrengt latter. Han, Ove, Geir, Einar og Espen gikk bakover i bussen og satte seg på de bakerste setene. Maria trakk et lettelsens sukk. Mary var grei. Bjørn var begeistret for henne. Hun var glad for at Mary valgte å sitte bak henne. Det var riktig nok det eneste ledige dobbeltsetet nå. Men så lenge Mary satt bak henne, ville nok Bjørn og gjengen holde fred. - Kan jeg sitte her? Maria så opp, Ann-Iren så på henne. To grønne trekanter dinglet i en tynn kjetting fra hvert øre. En rød plast ring hang i venstre øyebryn. Øyelokkene var kraftig sminket i grønt, og leppene hadde signalrød leppestift som sto i stil til det rød trange antrekket, med grøne buede striper. Som vanlig gikk hun med bar mage, og syllspisse høyhelte sko. Maria smilte. - Ja, klart det, bare sitt. Ann-Iren var også grei, det var koselig at hun ville sitte i lag med henne. - Gleder du deg til leirskolen? spurte Maria. - Mmum, svarte Ann-Iren og snudde seg i setet mot Anette og Mary. De skravlet som vanlig om de "heilskjønne" guttene. - Vi er iallfall heldig med været, fortsatte Maria. Men nå hørte ikke Ann-Iren henne. - Vet dere? sa Ann-Iren, til Anette og Mary. - På lørdag var jeg i Lagunen for å kjøpe en lekker genser, som jeg så der forleden. Og da formelig snublet jeg over den supre typen.

30 30 Ann-Iren fniste. Han var bare den rå lekre typen på 18. Høy, med mørkebrunt bølget hår, og brune mørke øyne. Slike som forhekser en, og får deg til å ville stupe inn i dem. Skjønner dere hva jeg mener? - Jett om, stønnett Mary oppslukt. - Fortsett! sa Anette åndeløst. - Dere skulle ha sett rompa hans, fortsatte Ann-Iren. Han hadde en slik fast sprettrumpe. Annette kniste. Ann-Iren fortsatte uforstyrret. - Bred over skuldrene, og de musklene da. Dem burde dere ha sett. Men det beste med ham var stemmen. Han hadde en slik dyp rolig, selvsikker stemme. Stemmen hans fikk det til å dirre i hele kroppen. - Åh, sukket Mary og Anette lengselsfullt. - Vi kom i snakk. Og dere kan tro jeg var lykkelig da han inviterte meg med på fest. Han skjørte meg til et sted ute i Åsane, der festen skulle være. Der drakk vi oss helt dritings. Jeg husker ikke bæret. Plutselig var jeg i Nygårdsparken. Ikke helvete om jeg begriper hvordan jeg kom dit. Men det verste er at jeg ikke husker hva han het. Hvordan skal jeg finne ham igjen? Jeg må bare finne ham altså! Jeg er kjempe forelsket. Maria så sjokkert på Ann-Iren, hun hadde hørt dem snakke slik ofte, men ble like sjokkert hver gang. Hun lurte på om Ann-Iren smurte litt tykt på, for å imponere. Ann Iren hadde nettopp fylt 13 år, hun var for ung til å drikke alkohol, like vel var det ikke første gangen hun snakket om at hun hadde vært dritings. - Gjorde du dèt, det du vet? spurte Anette og kniste.

31 31 Ann-Iren så nesten lykkelig ut. - Jeg tror det, men helvete heller om jeg husker, var jo helt dritings. Men det var helsekjønt altså. Anette og Mary fniste på ny. Maria gadd ikke høre mer om disse guttene. Hun kunne ikke begripe at det var så gjevt å ikke huske noe. Hun syntes heller det måtte være skremmende å ikke huske. Når hun hørte dem snakke slik, føltes det som om hun tittet inn i en fremmed verden. Hun hadde ikke noe til felles med dem. De snakket mest om klær, sminke og gutter. Hun skulle ønske at de kunne være venner, selv om de ikke hadde samme interesser. Maria så nedover sine egne klær. Hun likte dem godt, hjemme strikket genser med små hester i en bord rundt livet. Mørkegrønn bukse, og jakke med tre store hemmelige lommer og to vanlige lommer. Mor hadde brukt flere kvelder på å sy dem. En kunne ikke se at det ikke var kjøpe klær. Mor var flik til å sy. De hadde ikke råd til merke klær, og ikke likte hun moten heller. De klærne som de kjøpte var stort sett i billigforretninger. Skulle hun ha moteklær, ville ikke foreldrene ha råd til å la henne ri på rideskolen. Valget var ikke særlig vanskelig. Nå snakket Annette om en nydelig jakke hun hadde sett i en butikk, som hun ønsket seg. Maria tenkte seg om. Var det noen klær hun hadde sett, som hun kunne fortelle dem om. Ja hun hadde sett en flott genser med en steilende svart hingst på. Den genseren hadde hun hatt så lyst på. Men den var liksom ikke i de andre jentenes stil. De ville bare le av henne om hun nevnte den. Ikke viste

32 32 hun hvilket merke genseren var heller. Det var et standardspørsmål som hun viste ville komme. Maria sukket og lukket øynene, hun måtte bare innse fakta. Hun skilte seg ut. Det var som om hun ikke snakket det samme språket som dem. Kanskje hun ikke var helt moden ennå. De temaene som hun likte å snakke om var alt som hadde med dyr og natur å gjøre. Men også ting som de snakket om på nyhetene kunne gå ann. Far diskuterte ofte med mor og henne om slike ting, så der hadde hun litt trening. Eller tema fra forskjellige bøker. Hun likte å lese, både spenningsromaner, saiens fiksjon og hundebøker. Alle type hundebøker nærmest slukte hun. Elsket å lese om hvordan en kunne lære hunden forskjellige ting. Hun likte også å lese om alt som hadde med fly, å gjøre. Hun hadde lyst å bli pilot, eller veterinær, når hun ble stor. Tenk så deilig å fly som ørnen over himmelen, vekk fra alle problemer. Maria ble oppmerksom da Anette stakk hånden inn mellom setene. Ann-Iren tok tyggysen som Anette rakte henne. Straks Ann-Iren hadde forsynt seg trakk hun hånden til seg. Anette bøyde seg over midtgangen og lot tyggegummi pakken gå videre til Lise og Aina som satt der. Da hun fikk pakken til bake hørte Maria at hun la den i vesken. Mary snakket videre om et nytt sminketips hun hadde fått, og en gutt hun hadde truffet. Mari så trist på Ann-Iren som tygget ivrig i vei på tyggegummien. Det var som om hun ikke eksisterte for de andre jentene. Ikke at hun hadde lyst på tyggys, men de hadde ikke en gang spurt om hun ville ha. Det føltes som det lå en stein i magen.

33 33 Frøken Haugavåg og moren til Kristine satt foran dem. Kristine og hun hadde felles interesser. De var begge glad i hester. Maria hadde stortrives på ridesenteret. Det hadde ikke vært andre fra hennes skole på ridesenteret. Men da Kristine og Kjersti fra hennes klasse begynte i vår, var det som om hun ble usynelig for de andre jentene. De begynte å se henne med Kristine og Kjerstis øyne. Men Linda, hennes beste venninne på ridesenteret brydde seg ikke om hva de andre sa. Selv om også hun ble oversett av de andre, hadde de to hatt det kjempe gøy. Men for et halvt år siden flyttet Linda til Oslo med sine foreldre. De holdt fortsatt kontakten med brev og telefoner. Men ridesenteret var ikke det samme uten Linda. Hun hadde spurt lederen på ridesenteret om å få bytte dager, men de andre kursene var fulle. Hun hadde også tenkt på om hun skulle bytte ridesenter, men så var hun blitt så glad i hestene der. Særlig Villosen, en rødbrun stor vallak med sort man. Hun hadde ridd ham fast i tre år. Hver gang Villosen fikk øye på henne vrinsket han henne glad velkommen. Villosen var glad i henne. Han vrinsket ikke når de andre kom inn. Hun betydde noe for ham. Det gjorde henne så glad. Villosen likte akkurat henne, og hun elsket den hesten. Haugavåg snakket lavt med Kristine sin mor. - Nei, jeg liker det ikke, men jeg kan jo ikke avlyse skoleturen. Ungene har jo gledet seg slik. Jeg er sikker på at alt er i orden. Vi har jo bestilt i god tid. Men det hadde jo vært greit å få en siste bekreftelse på at alt var ok. Kristines mor så bekymret ut. - Mener du, at du ikke har fått bekreftet at vi kan komme?

34 34 - Jo, bevares, ellers kunne vi jo ikke ha reist. Men det er fem måneder siden vi fikk det bekreftet. Jeg har ikke fått kontakt med Fredøy leirskole siden da. Det synes jeg er ganske foruroligende. Jeg har prøvd å ringe, men det er vist feil på telefonlinjen. Jeg skrev et brev for to uker siden, men det er ikke blitt besvart. Kristines mor tenkte seg om. Hva med mobiltelefon, eller Internett. - Internett er avhengig av telefon ledningen der ute, og den er det som sagt en feil på. Det er ikke dekning for mobiltelefon på øya. Satellitt telefon hadde muligens vært tingen, men jeg vet ikke om de har det. Jeg har i hver fall ikke funnet andre telefon nummer til leirskolen enn fasttelefonen. Kristines mor nikket. Etter som vi har fått en bekreftelse, så burde det være unødvendig med flere. Så Fredøy leirskole her kommer vi, enten dere er klar eller ikke. Kristines mor humret av sin egen vittighet. Maria pirket frøken i ryggen. - Kunne jeg få se på brosjyren over leirskolen igjen? Frøken rotet i vesken sin og langet til henne en flersiders brosjyre. Maria så på de fine bildene. De skulle bo på en går, med 5 hester, og flere kyr, en hund og mange høns og geiter. Det var bilder av kajakk padling, rafting på gummiflåte, og fjellklatring. Hun syntes det så spennende ut. Hadde hun bare reist alene med mor, far, tvillingene, og Laika selvsagt. Da hadde hun gledet seg veldig. Hun savnet alt Laika. Nei, ikke bare savnet, hun lengtet etter

35 hunden sin så det gjorde vondt. 35 Det var også bilde av en som fisket i et vann. Det så kjedelig ut. Hun likte ikke ting som innebar å drepe dyr, eller fisk. Så var det et flott fargekart over Fredøy. Det var en stor oval øy. Det sto at for femti år siden, var der fire hundrede husstander på øya. Men nå er det bare 32 fastboende igjen. Det var en kai, på hver side av øyen. En vei gikk langs kysten, rundt halve øyen. Den ene halvparten av øyen var besto av to store fjelltopper og et fjellplatå som bant toppene sammen. Andre halvparten bestod av dyrket mark, skog, elv og en innsjø. Alle bodde på sørsiden av øya nå, nær den nye kaien. Det var mange hus nær kaien på nordsiden også, men de var fraflyttet og lå mer eller mindre til forfall. Fergen kom til øyen bare en gang i uken. Hun så opp, da bussen skiftet gir og kjørte inn på bilfergen. Maria leverte brosjyren tilbake til frøken. - Ja unger, sa frøken høyt, for å overdøve alle sammen. - Nå har vi en 3 timers fergetur foran oss. Det er andre passasjerer enn oss på fergen, så vis hensyn. Frøken kjente klassen sin godt. Hun viste at tretti 12 åringer kan lage mye bråk. Maria syntes synd på frøken. Selv om hun hadde med seg fire foreldre til å hjelpe seg, var det nok ikke bare, bare å holde kontroll med så mange elever.

36 36 Alle strømmet ut på fergen. Maria hadde egentlig tenkt å bli i bussen, men så måtte hun så veldig på do. Gjennom bussvinduet så hun at Bjørn var opptatt med å sjarmere Mary. Hun var den peneste jenten i klassen. Men hun var ikke interessert i ham. Hun mente han var så barnslig. Maria snek seg raskt ut av bussen, mens Bjørn prøvde å overbevise Mary om at han var tøff. Maria pustet lettet da hun kom seg fram til dametoalettet uten vansker. Hun åpnet døren og låste etter seg. Hun kjente på døren to ganger, for å forsikre seg om at den virkelig var låst. Noen tok i døren og rusket hardt i den. - Æsj, det er låst. Det var Sandras stemme. Like etter hørte hun at nabo-døren ble låst. Det var flere dametoalett på denne fergen. Kanskje hun kunne bli der helt til de skulle gå av? Maria trakk opp buksen og satte seg på do setet. Det var tre minutter siden de hadde gått fra land. Da var det to timer og 57 minutter igjen, av fergeturen. Hun så på klokken, hvor lenge er det til jeg er hjemme hos Laika igjen? 168 timer minus to timer busstur er timer. Hvor mange minutter er det? 166 gange 60 minutter i hver time, det blir.., det blir... Maria rynket brynene og tenkte etter. Ni tusen ni hundrede og seksti minutter. Maria frøs på ryggen, det var jo en hel livstid. Nei det var bedre å regne i timer, da virket det ikke så lenge. Maria lente hodet inntil do veggen, den skalv, og ristet. Etter

37 37 hvert gynget det opp og ned. Slik føltes det kanskje for spedbarna i barnevogn. Rart at de ikke ble sjøsyke forresten. Hun hadde aldri hørt om at spedbarn fikk sjøsyketabletter fordi ikke tålte å bli husket i barnevogn. Hun smilte, av den idiotiske tanken. Den myke duvingen, og summingen fra motoren gjorde henne søvnig. Ikke lenge etter sovnet hun. - MARIA!!...MARIA!. Mille himmel! Kan hun virkelig ha falt over bord. Maria brå våknet av frøkens stemme. Motoren var stille. Var de framme alt? - MARIA! Det var frøken Haugavåg som ropte. Hun hørtes redd ut. Maria låste opp døren. Hun gispet da hun fikk øye på Bjørn like utenfor. Han fikk samtidig øye på henne. Hun smelte raskt igjen døren, men Bjørn var raskere. Han kjørte den ene foten mellom døren og karmen, og tvang opp døren. Maria slapp døren og rygget redd bakover. - Ikke slå! Vær så snill! Ikke slå! tryglet hun spakt. Bjørn flirte, og grep henne hardt i overarmen. Maria ynket seg, det gjorde vondt. Han dro henne med seg, ut av toalettet. - Frøken, jeg fant henne! Hun var på dass! Frøken og de fleste i klassen kom løpende. - Toalettet, Bjørn, det heter toalettet, rettet frøken. - Hun har vært på do under hele fergeturen, forkynte Bjørn. - Har du magesyke? spurte han og så bekymret på Maria. Hele klassen lo. Selv frøken smilte.

38 38 - Maria, du skuffer meg. Jeg ville aldri trodd at du kunne finne på noe slikt. Du aner ikke hvor redd vi har vært for deg. Kapteinen skulle akkurat alarmere redningssentralen i tilfelle du hadde falt over bord. - Unnskyld, stotret Maria fram. - Jeg sovnet. - Hun sovnet på dass, gjentok Bjørn høyt, så alle skulle høre det. Alle lo. Maria så ned på skottuppene sine. Om det bare hadde gått an å bli usynlig. - Maria, er det noe som plager deg? Vis det er noe gale, må du si i fra. Jeg synes du har blitt så fraværene i de siste årene. Frøken så alvorlig på henne. Bjørn nikket like alvorlig. - Ja bare snakk til frøken om det som plager deg. Jeg kan jo alltid ta meg av deg, om det skulle være noe. Trusselen i stemmen var ikke til å ta feil av. Hvorfor hørte ikke frøken også det? Maria skalv, og bet tennene sammen. Bjørns fingre klemte hardt rundt overarmen hennes. - Det var pent, og omtenksomt sakt av deg Bjørn, smilte frøken. Vel vi får komme oss i land nå sa hun, og så oppgitt på Maria. Maria stivnet til da hun hørte frøken si lavt til Bjørn. - Det ville vært fint om du kunne holdt et øye med henne, Bjørn. Kanskje det er en god venn hun mangler. - Jeg skal nok holde et øye med henne, svart Bjørn og lo stille.

39 39 Maria skalv. Det føltes som en 10 armet blekksprut tok kvelertak på henne. Hun ville løpe, skrike, slå, låse seg inn på do igjen og ikke komme ut før de var hjemme. Maria lukket øynene, puste ut, og inn. Det hjalp å puste rolig. Bussjåføren fortalte at de måtte gå i land, da fergen hadde lagt inntil den gamle kaien. Den gamle kaien var ikke så sikker som den nye. Men den nye var i øyeblikket til reperasjon. Om en uke kommer fergen igjen, og kapteinen håpte at den nye kaien var reparert til da. Bussen kjørte først i land, og klasse 7A gikk etter. De var de eneste som skulle i land på Fredøy. Fergen skulle videre til et annet sted. Det var to biler igjen på dekk. Vel inne i bussen, var Maria kvalm, og måtte veldig på do. Bussen satte seg i bevegelse. De kjørte på en smal humpet grusvei oppover bratte hårnålssvinger. Etter hvert var det ikke så bratt lenger, men fortatt svingete. Veilen var så smal at om de skulle møte på en bil måtte den ene av dem, rygge til en vikeplass. På den ene siden av veien vokste det furuer, med krokete og spinkle stammer. Noen små vindskjeve bjørketrær vokste innimellom. På den andre siden var et loddrett stup ned mot havet. Maria satt på denne siden. Nei nå klarte hun ikke holde seg lenger. - Frøken jeg må så veldig på do, og jeg tror jeg må kaste opp. Frøken sukket. - Lenhard, vil du stanse et sted det går an. Så det var Lenhard faren til Leif het, tenkte hun.

40 40 Endelig svingte bussen inn på en vikeplass. Maria gikk ut. Havet skummet hvitt ca 100 meter rett under dem. Bare noen steiner markerte slutten på vikeplassen og begynnelsen på stupet. Hun skyndte seg over veien og inn i skogen. Hun hadde lyst å løpe langt inn i skogen, forsvinne og bli borte for alltid. Nå var hun helt ute av syne for bussen. Hun stanset for å spy. Det føltes som hele magesekken var på vei opp gjennom munnen. Gul magesyre rant ut av henne. Den etterlot en sur ekkel smak i munnen. Det kjentes som hun måtte tisse, men det kom ikke en dråpe. Frøken ropte på henne fra bussen. Hun hørtes utalmodig og litt urolig ut. Hadde hun vært så lenge borte, at frøken alt begynte å bli urolig for henne? Det var ikke annet å gjøre. Hun måtte gå tilbake. Plutselig stivnet hun til. Det kom en kraftig skikkelse mot henne. Det var Bjørn. Han flirte fra øre til øre. - Jeg skal passe på at du ikke går deg vil, eller sovner. Heldig for deg, at du ikke sladret til frøken. Jeg ville ha knekt både armer og bein på deg om du hadde gjort det. Brått stivnet de begge til ved en buldring. Noen skrek. Metall mot stein. Et digert plask. Flere plask. Redselshyll. Maria og Bjørn løp tilbake mot bussen. BUSSEN VAR IKKE DER!

41 41 3. HVEM KAN HJELPE Maria sto måpende og stirret på stedet der bussen med klassen skulle vært. Veien og vikeplassen var rast ut. Hun la seg på magen. Redd for hva hun kom til å se, akte hun seg helt ut på kanten av stupet. Bussen lå med hjulene i været, på en liten fjellhylle ca 75 meter lengre nede. Flere meter av bussen hang på utsiden av hyllen. Det glitret i glassbiter nedover den stupbratte fjellsiden. Det fremre hjulopphenget var borte. Maria tippet på at bussen lå ca 20 meter over de kokende vannmassene. Hun lyttet. Hvordan hadde det gått med klassen og frøken? Det eneste hun kunne høre, var bølgene som kastet seg mot land. Det ville være umulig å ta seg ned til bussen, uten tau. Hun skvatt til, av en bevegelse like ved. Bjørn hadde lagt seg ned ved siden av henne, og stirret ned i avgrunnen. Han så ikke farlig ut lenger. Ansiktet var kvitt. Den firskårne haken, var falt flere hakk. Det halvlange lyse håret hang ned i fjeset. Han sa ikke noe, så bare alvorlig ned i avgrunnen. Det hele var så uvirkelig.

42 42 - Hallo. Kan dere høre meg? ropte Maria så høyt at Bjørn skvatt til. Bjørn ristet vanntro på hodet. Der nede lå Ove, Geir, Espen, Einar, Lars, Stein-Olav, Mary og Anette, og alle de andre. Hvorfor kunne ikke en av dem være her med ham, isteden for erkeidioten Maria? Bjørn så sint på Maria. - Dette er din skyld. Dette hadde aldri skjedd om du ikke hadde fått dem til å stanse. Hvis de er døde, er det din skyld. Du er en jævla morder, Maria. Hører du? Maria svelget, og så ned. Hun hadde akkurat tenkt det samme selv. Det var hennes skyld at hele klassen lå der nede. Hadde hun ikke sakt til frøken at hun måtte på do, ville alt vært som det pleide. Bjørn så foraktelig på henne. De mørke øynene hennes var blanke, tårene rant nedover kinnene. Hun så ned. For en tåreperse hun var. - Hei, hva skal du nå da? utbrøt Bjørn oppgitt. Maria tok en stein fra veikanten og plasserte den mitt i veien et stykke fra rasstedet. Så knakk hun flere greiner fra trær i nærheten, og slepte dem med seg ut på veien. Hun la flere steiner oppå greinene. Slik at mesteparten av veibanen ble sperret. Hun rettet seg opp og gned ryggen, den siste steinen hadde vært i det tyngste laget for henne. - Jeg sperrer veien, slik at ikke flere kjører utfor. Hjelper du meg med den andre

43 siden? 43 Bjørn svarte ikke, og så forarget på at hun begynte å sperre veien på den andre siden av ras stedet. - Din jævla idiot! Hvor i helvete tror du vi er? Dette er ikke noe motorvei. Det kan ta dager før noen kommer denne veien. Det vokser jo mose og gress midt i veien. Hun fortsatte uten å bry seg om ham. Bjørn så ned mot bussen, det var uhyggelig stille der nede. Kanskje alle var døde? Han grøsset ved tanken. Dette var krise, en fullstendig katastrofe. Ikke vær døde, ikke dø. Han følte seg skrekkslagen ved tanken. Hva kunne han gjøre? Det måtte da være noe han kunne gjøre. Men å ta seg ned til bussen uten tau, ville være det rene selvmordet. Men hvis han og Maria bant jakkene deres sammen og buksene, som et tau. Han så skeptisk ned mot bussen. Selv da ville det bli alt for kort. Men om han brukte trærne? Nei, de var for små. Han trengte et tau. Men hva skulle han gjøre om han så klarte å ta seg ned til bussen? De var så mange og han bare en. Hvordan skulle han redde dem? De ville neppe være i stand til å klatre opp tauet, om han fikk tak i et. Han så bort på Maria igjen. Hun slet med en stor stein, og klarte bare så vidt å rikke den. Det kunne selvsagt tenkes at det kunne komme noen. Om en bil falt utfor, kunne den treffe bussen og få den til å vippe utfor og ned i de frådende vannmassene under. Da ville ingen ha en mulighet til å overleve.

44 44 Han sukket og gikk bort til Maria. Han dyttet henne irritert vekk, før han bøyde seg over steinen og rullet den ut i veibanen, ca ti meter fra rasstedet. Da de var ferdige, var de sikker på at om det kom en bil, ville den måtte stanse og se at det var gått et ras. - Jeg henter hjelp, sa Maria, og gikk før han fikk kjangs til å si noe. Bjørn så ned mot bussen. Maria hadde rett, det eneste fornuftige var å skaffe hjelp. At han ikke hadde tenkt på det før. Det var så innlysende da hun sa det. Han hadde vært fastlåst i tanken på at han selv måtte redde dem. Han vippet fram mobilen fra brystlommen. Irritert så han at telefonen ikke hadde dekning. Hvorfor måtte alt gå galt på en gang. Da var det ikke annet å gjøre, enn å hente hjelp til fots. Det hadde ingen hensikt å bli. Det var ikke noe han kunne gjøre for dem i bussen. Han begynte å gå etter henne. Bare de fikk tak i hjelp i tide. Maria snudde seg og så Bjørn komme etter. Hun fikk lyst til å løpe. Hjertet slo som det var på vei ut av brystet hennes. Han vil vel ikke gjøre meg noe nå, tenkte hun bekymret. Hun var lykkelig over at ikke resten av gjengen hans også var der. I så fall ville de sikkert hevet meg utfor stupet. De er alltid verst når de er sammen, for da egler de hverandre opp. Men nå er Bjørn sikkert veldig sint. Kanskje han vil hevne seg på meg. Nå for en gangs skyld har han virkelig en grunn til å skade meg. Hun svelget. Det ville være så enkelt. Han er sterkere enn meg, og kan lett hive meg utfor. Hun begynte automatisk å løpe.

45 45 Maria hadde gråten i halsen, da hun merket at han tok henne igjen. Hvorfor lærte hun aldri. Bjørn var den raskeste på 60meteren. Hun hadde ikke en sjangse til å løpe fra ham. Bjørn tok henne igjen og løp forbi. Han løp forbi, uten å gjøre henne noe. Maria var lettet. Han var mest opptatt av å redde kameratene. Da var hun trygg en stund. Brått fikk hun et stikk av dårlig samvittighet. Hun burde være fra seg, av redsel for klassen hun også. Det var nok heller det at hun ikke kunne begripe at ulykken virkelig hadde skjedd. Ikke et ord ble sakt mellom dem, mens de vekslet på å løpe og gå fort. Var det langt igjen til leirskolen tro? De hadde bare kjørt i noen minutter fra fergeleiet da de stanset. Veistrekningen hun hadde sett på kartet, var ganske kort. Det kunne ikke være så langt igjen. Da de rundet en sving, kom nykaien til syne under dem. Husene så ut som dukkehus langt der nede. Veien kronglet seg i kvasse svinger nedover mot bebyggelsen. De var begge andpustne. Bjørn støttet seg til en av kantsteinene mot stupet, og så ned på landskapet under seg. Maria ble oppmerksom på at beltet hang og slang i smøystolene i buksen. Hun hadde glemt å feste det ordentlig. I det hun grep tak i belte, kvapp hun til av et skrik. Det var Bjørns stemme. Hun så opp, og rakk akkurat å se Bjørn og kantsteinen forsvinne utfor kanten. Lyden av steinen som falt kant i kant nedover, fikk henne til å grøsse.

46 46 Bjørn falt utfor stupet. Var han død? Dette var rent uhyggelig. Hun hadde ønsket å være på Fredøy uten de andre i klassen. Men ikke på denne måten. Det kunne ikke være sant. Hun følte seg delt i to. Skulle hun løpe etter hjelp, eller se etter hvordan det gikk med Bjørn. Ingen kunne overleve et slikt fall. Han måtte være død. Men hun kunne ikke huske å ha hørt lyden av kroppen hans som ble slått mot fjellet. Hun hadde hørt steinen som falt nedover fjellsiden, men ikke Bjørn. Hun måtte se hvordan det hadde gått med ham. Forsiktig akte hun seg på magen mot kanten av stupet. Hun manet seg opp til å klare synet av den istykkerslåtte gutten i uren på bunnen av stupet. Ikke at hun ville sørge over ham, men hun hadde aldri sett et dødt menneske før. Stein og smågrus raslet fra veien, ned i avgrunnen da hun nærmet seg stupet. Fjellsiden var råtten her. Hun måtte være forsiktig så ikke hun også raste utfor. Hun så seg rundt etter noe å holde seg fast i, uten å finne noe. Like vel akte hun seg lenger ut mot stupet. Nå fikk hun hodet utfor kanten. Hun takk pusten klar til å se liket på bunnen av stupet. Men hun kunne ikke få øye på noen skikkelser der nede. Han var ikke der. Hun kvapp til av en lyd like ved. Det lød som et halvkvalt stønn. Der fikk hun øye på ham. Bjørn hang etter hendene. Han hadde på en mirakuløs måte fått tak i et lite bjørketre. Det forbauset henne at hun var lettet, over at han ikke var død. Hun viste at om han døde, så ville hun bli kvitt mange plager. Men like vel var hun glad for at han hadde klart seg.