Mona. Oversatt av Kurt Hanssen

Transkript

1

2 DAN T. SEHLBERG Mona Oversatt av Kurt Hanssen

3 Originalens tittel: Mona Dan T. Sehlberg, 2013 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Elektronisk utgave 2014 Første versjon, 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av: Kurt Hanssen ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sitatene fra Koranen er oversatt fra arabisk av Einar Berg. Abraham Sutzkevers dikt er oversatt av Barnett Zumoff og hentet fra Laughter Beneath the Forest. Poems from old and recent manuscripts, Hoboken, KTAV Publishing House 1996.

4 Til Anna, Natasha og Rebecca

5 Qana, Libanon PROLOG Den lille jenta med den vakre kjolen var ikke redd for å ta en risiko. Det hadde regnet, og bakken bak mormors hus var leirete og glatt. Det oppsatte håret hadde løsnet og de mørke lokkene hadde falt ned. Hun listet seg mot en katt, anstrengte seg for ikke å skremme den, og satte de hvite tøyskoene forsiktig ned i den brune leiren. Katten snuste på et bildekk som lå halvveis begravet ved det rustne fotballmålet. Det var en slank katt med fine striper. Som en tiger. Kanskje det var en tiger. Og hun var kanskje en magisk prinsesse som kunne snakke med tigre. Plutselig var det noe som skremte katten, den løp bortover mot steinbroen og den brune, brusende elven. Prinsessen fikk i stedet tak i en gammel blikkboks. Nei, det var da selvsagt ingen blikkboks, det var tigerens lille tigerunge, som lå forlatt i leiren. Hun tørket grundig av den på kjolen. Mamma pleide treffsikkert å kalle henne for kameleonen. Hvis hun bare fikk litt tid på seg, klarte hun alltid å få klærne sine til å se ut som bakken hun lekte på. Akkurat i dag hadde mamma og mormor vært så opptatt på kjøkkenet at de ikke la merke til at hun løp ut i den nye, turkise kjolen. I motsetning til kjolen var bokstigeren nå ren og fin. Men sulten. Tigre er alltid

6 sultne. Hun klemte boksen mot brystet og skled bortover marken. Begge kvinnene stirret forskrekket på den skitne og andpustne jenta som kom inn på kjøkkenet. «Mormor! Jeg trenger en bolle med vann med en gang.» Elif satte fra seg et fat med rykende varme sambosekpiroger. «Du trenger ikke bare en bolle. Du trenger et helt badekar.» Hun lo og kikket bort på Nadim, hun ventet på datterens utbrudd. Det gjorde Mona også, plutselig gikk det opp for henne hvor leirete hun var. «Mamma. Ikke bli sint. Jeg har funnet en tigerunge! Og den er sulten.» Mona holdt den ene hånden innenfor kjolelivet og strakte oppfordrende den andre ut mot Elif, som ga henne en bit pirog. Da jenta matet protesjeen sin, gled kjolen opp, og Nadim fikk et glimt av tigeren. Rommet begynte å svaie. Hun måtte holde seg fast i kjøkkenbenken for ikke å miste balansen. «Kjære deg. Den tigeren der er veldig farlig. Den kan bite deg. Stå helt stille.» Mona lo lykkelig, glad for at mamma var med på leken. Nadim skjøv instinktivt moren sin unna. Hun hadde også oppdaget hva Mona holdt i fanget, og begynte å be. Nadim beveget seg langsomt nærmere datteren. «Kan jeg få tigeren?» Mona ristet trassig på hodet. «Hun er bare rolig sammen med meg. Hun blir så fort redd. Moren hennes har forlatt henne.» Nadim kunne ikke holde tilbake tårene. Mona var den

7 vakreste som fantes. Hennes elskede datter. Qanas underverk. Med skjelvende stemme gjentok hun: «Gi mamma tigeren nå. Ellers blir mamma sint. Kjempesint!» Mona så morens tårer. Hun flyttet urolig blikket bort til mormor. Hørte hennes bønner. Så strakte hun fram hånden med tigerungen. Som ikke var en tigerunge. Som var en boks. Som ikke var en boks. Som var en granat fra en israelsk klasebombe. Nadim holdt blikket festet på ansiktet til datteren. Hendene deres møttes. Det var som om nervene i hånden hennes, de små, tynne hårstråene på håndbaken, strakte seg mot datteren med en pulserende intensitet. Hun holdt pusten og lukket hånden rundt den kjølige granaten. Teen i koppen var blitt kald for lenge siden. Mennesker kom og mennesker gikk. Det angikk ikke lenger ham. Han var tom. Like kald som teen. Død. Men likevel så smertelig levende. Etterlatt. Men det var bare skallet hans som satt ved vindusbordet på det lille tehuset. Med tomt blikk og krøllete klær. Håret var ugredd. Han var full av sot. Utenpå og inni. Han visste ikke hvor lenge den svartkledde mannen hadde sittet der, rett overfor ham. Ikke hvor han kom fra eller hvorfor han hadde kommet. Mannens vennlige blikk hvilte på den kalde fasaden hans. Den gamle la hånden sin på hans. En ru og varm hånd. «Samir Mustaf.» Han rykket til da han hørte navnet sitt. «Koranen sier: Og det finnes de som våker over dere som kjenner dere og vet hva dere gjør. De gudfryktige skal vitterlig finne salighet.» De satt der, den gamle og den tomme. Hvor lenge hadde han ingen anelse om. Kanskje en time. Kanskje en

8 uke. Den lille kafeen lå rett overfor Hiram-sykehuset i Tyre. Han skulle ha besøkt byen sammen med henne. Vist henne ruinene av hippodromen og den vakre triumfbuen. Badet med henne på stranden. Han kjente en sur smak i munnen. Den gamle reiste seg og tok ham i armen. Dro ham opp. Samir fulgte stivt med ham ut av tehuset. Han så verken gaten, bilene eller menneskene. Hørte ikke larmen. Han så bare det samme bildet foran seg, om og om igjen. Datteren hans hadde ikke noe ansikt. Det var borte. De var borte. Han kom fram til en ventende bil. Noen åpnet døren. Mannen snakket med myk stemme: «Du kan ikke gjøre mer her. Men det er mer du kan gjøre.» Samir sank ned i baksetet på bilen. Den gamle fulgte ikke etter, han lukket bare døren etter ham. Bilen svingte med en gang ut i den hissige trafikken. Under bakspeilet hang et solbleket bilde av fotballspilleren Ronaldo. Han lukket øynene.

9 DEL I Infeksjon

10 Fem år senere. Dubai City, emiratet Dubai Burj al Arab, arabernes tårn, er kjent som verdens mest luksuriøse hotell. Det var lenge Dubais signaturbygg, der det reiste seg i form av seilet på en dhow, tre hundre og tjueen meter over en kunstig øy. Hotellet besto bare av store suiter, og mer enn to tusen kvadratmeter av det var dekket med ekte gull. Alle tepper var håndknyttede. Som en av tre ansvarlige entreprenører, hadde Mohammed al-rashid brukt en stor del av sin våkne tid på byggeplassen de fem årene det tok å skape Burj al Arab. Byggefirmaet hans var et av de største og mest respekterte på den arabiske halvøya. Mohammed hadde også tilbrakt mye tid på hotellet etter at det var ferdig. Han bodde i Saudi-Arabia, og hadde lagt store deler av forretningsvirksomheten sin til Dubai. Det var vanskelig å slå den eksepsjonelle servicen og den høye sikkerheten som hotellet kunne tilby. Men akkurat nå var både sikkerhet og service uvesentlig. Han studerte de blå fløyelsveggene i den store suiten. Blikket vandret bort til de spesiallagede sitteputene, som var nesten to meter i diameter og sydd med gulltråd. Den sterke duften fra liljene på bardisken