The perfect girl. Dato Skrevet av Cathrine

Transkript

1 The perfect girl Dato Skrevet av Cathrine FORORD Detter er en fortelling om en jente som når er 26 år gammen, Ariana vil ta dere tilbakke til hvor alt startet for 14 år siden da hun fremdeles var en liten pike. Hvordan hennes liv ble brått tatt fra henne på et øyeblikk. Hun vil fortelle der hvordan alt starte men og hvordan hun har det i deg, bli med henne i den gripende historien henne. Jeg heter da Ariana og er 26 år nå, jeg går på skole enda, jeg bestemte meg for og skrive denne boken jeg nå kommer til og skrive for over et år siden her drevet på med dette nå et år men jeg koser meg med det og selv om det er et vanskelig og sette seg ned og skrive en bok om meg selv så er det og en oki terapi for meg og, men her skal jeg da ta med der tilbake i tid alt startet da jeg var 12 år gammel. En dag i mai var en onsdag rette etter skole tid da alt gikk så fort for meg at jeg ikke fikk med meg alt som foregikk bak meg heller, jeg gikk avlen for det meste jeg hedde heller ingen venner på den tiden, og skolen var slutt for i dag så jeg tok den vandlige ruten jeg pleier og ta når jeg skal hjem etter skolen, Igjennom parken som ligger rett ved skolen, da alt skjedde meg meg. Jeg gikk ned over og så ikke det som skjedde bake meg en mann kom løpende opp bak meg og tok tak i meg og tok meg med til et hus jeg ikke kjente men jeg kjente ikke han heller, en lang tynn man med krøllete høre tok meg med til et ukjent sted langt inn i parken. Alt bare spant inni hode mitt jeg viste ikke hva som ville skje med meg og jeg så ikke noe heller di førte timen. Men alt skulle snu seg brått til og mil mitt livs mareritt jeg noen gang ville ha. Han brukte meg han voldtok meg, i flere timer, jeg klaret ikke gjøre noe alt ble bare så stivt kroppen min vil ikke mer etter flere timer med brutale slag og spark. Han var satan selv når jeg nå tenker på det i etter tid. Etter vert som timen gikk, ble jeg mer og mer bevisstløs jeg klaret ikke mer av smerten han påførte meg, alle kniv stikkene han gjorde på meg og jeg forsvant være gang av bare smerte, etter vert når jeg kom til meg selv igjen var det skrik fra et annen romm jeg vet ikke om han hadde andre jenter det en bare meg men det ørtes sånn ut for meg eller så hadde jeg bare blitt helt gal. Timene gikk og når jeg våknet igjen lå jeg på en benk i parken, jeg skjønnet ikke noe da før jeg våkent igjen på sykehuset etter på i en ussel liten seng og bare en syke søster ved sidna meg. Hun fortalt meg at jeg hedde blitt operert for kutt og stikk skadene jeg hadde fått, jeg lå der bare jeg sa ikke noe alt bare sviret rundt meg. Og jeg svimte vel av igjen tror jeg. Jeg kom til meg selv igjen og der sto mamma og pappa og politiet på rommet mitt og jeg ble

2 redd jeg viste ikke noe jeg orket bare ikke prat om det heller jeg vil ikke skrek jeg høyt til dem bare gå jeg vil være i fred. Han politi mannen sier til meg jeg vet det er vanelig for deg og prate om dette nå jeg skjønner den men detter er noe vi må gjøre men jeg kan skaffe en kvinnelig dame til deg vis du ønsker det jeg bare jeg vil ikke mer jeg orker ikke mer la meg være. Jeg snudde meg i sengen og bare latet som om jeg ikke hørte dem eller så dem. Jeg komme meg da etter skaden her gjorde mot meg men det tok mange måner før alle arrene var leget på kroppen min i det minste fy fysisk skaden han gjorde mot meg, var være med di psykiske skadene jeg fremdeles bare på. Livet mitt ble til et helvete i stede for det kunne ha blitt fra den dagen dette skjede for meg. Når her det godt 6 måner alt og jeg går fremdeles ikke ut av døren enda, jeg er bare redd tør bare ikke mer alt er blitt forandret nå. Jeg hater det. Jeg sitter for det meste bare på nette på pc min vil ikke prate med noe orker bare ikke venner kommer innom meg men jeg vil ikke se dem vil ikke prate med dem heller mer alt er bare kaos. Samme dag så får jeg et brev i posten, er fra politiet jeg tør ikke åpne det nesten en gang men jeg vet jeg må venter jo på rettsaken mot han som gjorde dette mot meg, heldig vis så sliper jeg og være i salen jeg slipper og se han igjen det er jeg glad for nå. Jeg åpner brevet forsiktig og der står det at rettsaken skal opp til onsdag neste uke jeg må være der kl 1200 gud jeg gruer meg, jeg går og viser det til mor hun ser på meg med et sørlig blikk og sier skal jeg si det til pappa så skal vi prate om det i kveld når han kommer hjem fra jobb. Jeg vet foreldrene min har slitt med dette lenge nå, har vont av dem er ikke di som skal lide her er jo meg ikke dem, men ser det jo på dem at jeg her såret dem er sikker bare meg som tror det men jeg kan ikke noe for det heller jeg har blitt bare sånn etter den dagen. Di prøver og hjelpe meg så godt di kan men jeg lar dem ikke jeg er blitt vanskelig og ha med og gjøre. Men dagen går da som normalt for meg frem til rettsaken men jeg har veldig med nerver nå kjenner jeg er redd er første gang at jeg går ut etter den dagen og, men jeg vet jeg må ut nå men er bare så veldig redd for han kan jo ta meg igjen jeg vil ikke gå igjennom det igjen nå jeg orker det bare ikke mer, har da bilder og luket i hode her enda. Endelig var dagen her, var heldig med være her i dag og litt overskyet men elles oki for det, mamma våkent meg tidlig den dagen jeg tror di vist jeg var redd for dagen i dag, men det her di helt rett i og her ikke sovet så mye her i natt heller men gjøre jo ikke så mye av det heller til vandlig nå går jo på sover medisiner og jeg etter dette. Jeg komme meg da opp til slutt selv om jeg kviet meg veldig i dag mamma hadde laget frokost til meg i dag men jeg sa jeg ikke vil ha mat jeg er ikke sulten sier jeg bare, mamma ser på meg og sier det er du nesten aldri lengre nå du må spise noe sier hun hm ja sier jeg bare stile og mor går ut på stua, jeg nøler ikke tar en brødskive kaster den i søpla og smøre litt sylte tøy på tallerkenen min bare og på kvinen min bare, så kommer hun inn igjen har du spist ja sier jeg bare og reiser meg og går hun ser bare på meg og sier ja vel greit.

3 Kl er nå 11 og vi må gå sier mor til meg er du klare, og jeg ser bare på henne med store lyse blå øyne vil jeg noen gang bli klar? Nei du ser noe der sier mor og ser på meg med tårer i øynene sine. Vi møter fra der borte vennen sier hun går og sett deg i bilen. Vi kjører ned over og at jeg klarer og tenke på er bilden jeg her i hode mitt jeg får det igjen nå men er jo vandlig for meg har vel vent meg til det på et vis tror jeg nå men jeg hater det, er ikke rart jeg har begynt med det jeg gjøre nettet er farlig er da bare gla til at mor og far ikke vet noe om det da ville di ha drept meg tror jeg. Tiden går for fort til rettslokalet nå vi er alt fremmer der kom vi må inn og treffe advokaten din ført vennen sier mor, jeg sier ikke noe jeg nøler bare med og gå ut av bilen jeg tør bare ikke gå ut jeg klare det bare ikke det blir for mye for meg og jeg ser på mor men tårer i øyne min. hun skjønner meg og sier jeg skal vente i bilen så sender hun far ut til meg. Når mor gikk så krøp jeg bare mer og mer sammen i forsete i bilen, til en liten ball på en måte helt vet skremt jente som ikke viste hva hun skulle gjøre for noe, noen minutter etter på kommer far og åpner døren og så på meg og sier jeg vet du er redd jenta min vi her for deg for det og er ingen som kan skade deg nå han tørker tåren fra kinnen mitt som triller ned over som en skate elv som bare render og ikke vil stopp opp mer. Jeg komme meg da etter vert ut av bilen, mens far holder hardt i hånden min, jeg ser på han med stor øyne, jeg skjelver men jeg må gjøre dette. Vell inn så har alt begynt nå og det er snart min tur men jeg venter på gangen til alt er klart for meg der inne. Jeg blir da til slutt ropt inn men jeg nøler klarer jeg detter her og alt bare spinner inni meg nå, men jeg går da inne. Alt virket som en evighet der inne for meg når jeg forklarte meg der om alt som skjedde med meg og han, men det var vanskelig jeg gren under hel møtet og jeg klaret ikke prate tydelig en gang alt ble bare kaos for meg bilder og alt kom opp igjen nå selv om jeg har hatt dem siden det skjede men ikke så ille er som om alt skjedde igjen med meg og han. Jeg slapp da og se han der inne, jeg tror ikke jeg vil ha klart det om han hadde vert der inne heller alt bare raste for meg mer og mer fra den dagen. Rettsaken var over det er jeg gla for nå, det her godt 3 uker siden og i dag her jeg endelig fått svar og en dom på han, mark som han så fint heter, jeg får trekker og kale ham satan selv for meg er sånn jeg oppfattet han og. Vi ble kalt inn til dagen etter for og høre dommen. Jeg gruet meg men jeg gledet meg litt og på en måte jeg vist han ikke vill komme ut igjen på flere år heldig vis for det. Dagen var kommet og jeg stor der ansikt til ansikt med han for første gagn på 7 måner nå jeg ville være der for og høre jeg vet han ikke kunne gjøre meg noe mer en det han alt hadde gjort med meg fra føre ødelegge livet mitt helt. Men dommen ble lest opp, og den lød sånn: mark dummest til 10 år fengsel pluss 10 år i

4 tvangs behandling etter det men og i behandling under fengsels tiden en og. Han måtte og betale meg erstatning på kr for skader og påvirkning det her hat for meg. Jeg så bare på mor og far di begynte og grine begge to jeg og nesten men jeg nekte og grine i rettssalen for han det kan jeg heller gjøre hjemme tenkte jeg når jeg er for meg selv. Tanken slo meg nå er endelig alt over, men der tok jeg grundig feil av meg selv det var nå alt startet for meg. Tiden etter ble bare mer og mer komplisert for meg jeg spiste ikke netter var mitt fristed for og si det sånn, jeg fikk psykolog hjem til meg 3 ganger i uken for jeg gikk ikke ut enda etter 8 måner siden dette skjedde alt ble bare mer og mer innviklet for meg nå. Det var ingen som viste om sf min eller anorexsia som legen vil kalle det, tenk jeg gikk i over 2 år uten at noen la merke til det, at jeg klarte og lure dem så mye hedde jeg ikke trodd selv en gang nå, men jeg gjorde det på den tiden. År gikk fort etter to år begynte jeg på skolen igjen jeg hadde timer hjemme men ikke på skolen før to år etter dette skjedde med meg. Først da turte jeg og gå ut sånn smått igjen, jeg slet mye for det om alt var bare en kamp om og komme seg opp og ut av sengen være dag for det, jeg var veldig deprimert og veldig inne lukket og. Men jeg hedde en del og ta igjen og jeg viste at jeg bare måtte gjøre det før jeg klikket helt for meg for og si det sånn. Mareritt hadde jeg være dag for det men jeg kom meg da ut jeg hadde alt blir 15 år nå og ikke en ting hadde forandret seg, I alle disse åren er jeg hat veldig vont av min mor og min far si ser at jeg lider men er ikke noe di kan gjøre for meg heller så skjønner dem godt at di krangler meg og mer for tiden nå. Jeg kom meg da godt i gang med skolen etter vet og nette ble og en del av og på skolen frem over været friminutt brukte jeg på pc for alt det var vert for og samle mer info om sf finne bilder, tips, triks osv jeg klarte bare ikke la være. Jeg spiste ikke noe nå hadde satt meg selv på fate jeg ville finne den the perfect girl som det nå het på nette, dette ble min løsing på mine problemer som jeg så fint kaller det. Men innerst inne viste jeg at det jeg gjør er galt jeg sulter meg selv og det er heller ikke bra men jeg må bare det er ana som har meg når. Deg gikk vel om lag et halvt år til før noen oppdaget sf min, jeg var jo litt dom og hadde ikke spist på flere uker så jeg svimte av på skolen og jeg ble kjørt til sykehuset der fatt di det ut at jeg hadde sf ikke mye gøy når du har klart og hode det skult i flere år, så forelldren min ble kontakt og jeg ble lagt inn men intravenøst som bare det fikk ikke gjøre en ting heller for jeg var for tynn til og gjøre noe jeg skjønner dem godt og, jeg var for tynn det vet jeg i dag men ikke den gang, jeg var 165 ca høy og veide 35 kg er ikke normalt for en 16 åring heller så der ble rett inn, der ble jeg i 3 måner før jeg ble vurder om jeg kunne komme ut her i fra. Alt var et helvete der inne jeg ikke være på nette med venne min en gang sf venne min vel og merke da, jeg ble følt med hele tiden og jeg hatet det som bare det og, jeg måtte til daglig terapi som de sa så fint der inne, jeg ble veid en gang i uken og skule legge på meg en halv kg i uken sukke ikke bare jeg var jo liv redd for og gå opp i vekt for og si det sånn men er jo takket være Mark at dette skjedde. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg alt ble sånn som dette, etter overgrepet så mistet jeg bare mat

5 lysten min helt ble mer og mer deprimert jeg spiste ikke noe selv om mor sa jeg skulle så jeg gjemte det heller bare unna var letter på en måte ble sånn jeg taklet dette for meg. Åren gikk sakte men sikkert framover jeg gikk da over etter vet på videregående og til slutt, jeg viste ikke helt hva jeg ville bli for noe her enda. Men etter 2 år som bare ble bortkastet på sjonalist studinen min fikk jeg da endelig opp for meg hva jeg vil bli for noe, jeg hadde alt fylt 19 år da. Jeg bestemte meg for og bli sosionom, jeg ble en varm sommer dag sittende og tenke på rommet mitt hjemme oss mor så lenge jeg fremdels bodde der at alt jeg har vert igjennom til nå hvorfor ikke bruke det til og hjelpe andre som har vert i min situasjon jeg her jo en del og bidra med for det. Så i august 2001 begynte jeg på sosionom studiene min jeg gledet meg jeg vil gjøre noe med det til trås for at jeg fremdeles slett med sf var da inne og ut men nå vil jeg gjøre noe med alt, jeg fikk meg da en leilighet som bare lå 10 min fra selve skolen, jeg tror ikke mor eller far var like galde men jeg hadde pratet med dem om det, og forklarte at detter er bare nor jeg må gjøre. Di for forsto da det etter litt om og men. Endelig var dagen kommet jeg skulle flytte for meg selv for første gang, jeg gledet meg men jeg gruet meg og til det men jeg viste og at jeg hadde foreldrene min 30 min fra meg om det skulle være noe er en litte trygghet for meg på den tiden og. Men skal bli litt deilig og han sin egen plass og jeg er 19 år jeg kan ikke bo hjemme resten av livet heller. Mor og far hadde tatt seg fri fra jobb den dagen for og hjelpe meg med og flytte tingen min og hente møblene min og, jeg gledet meg sånn nå alt ville bli annerledes for meg jeg måtte på en måte klare meg selv på et vis men var helt greit for meg var jo på tiden med andre ord og nå. Tiden gikk så alt fort den dagen for meg men vi hadde da fått gjort nesten alt ferdig før kvelden kom var bare et par kasser igjen men det kunne jeg ta selv i måren etter skolen sa jeg bare til dem. Når jeg endelig fikk satt meg i den nye sofaen min for bare og slappa av kommer tanken snikende inn på meg som en slip slange igjen, jeg satt der bare og stirret i veggen der det hang noen bilder på bare sånn helt ut i det blå. Men jeg kom meg da til slutt igjen og tenkte med meg selv nei ikke søren han har hat over taket på meg i flere år alt nå men ikke mer, nå er det nye ark og fargestifter til. Så jeg fant heller sengen jeg tokke heller ikke medisinen min i dag heller nå er det nok, jeg kan ikke nekte for at det ble en temmelig så lang natt men jeg fikk da sove for det til slutt. Var da tidlig opp dagen etter sulle jo på skolen så måtte jo det og men sto opp litt tidligere en det jeg trengte for det men måtte jo finne tøy og dusje før jeg gikk finne igjen bøkene min gud var har jeg lagt dem hend mann tro? Ikke vet jeg men jeg fant dem da til slutt og kom meg ut døren for og komme meg på skolen i dag jeg. Dagen gikk da greit sånn sett selv om jeg ikke her tatt medisinen min for dagen heller jeg vil bare ikke ta dem jeg her tatt dem for lenge nå er det på tiden og gå videre vet det vil bli vanskelig en stund frem over men jeg vet jeg kan klare det for det bare bruke tiden til hjelp

6 frem over. Dagen gikk og til slutt åren og jeg kan ikke nekte for at jeg har slitt di siste åren her heller men jeg er bli mye bedre en deg jeg var for 3 år siden heller. Jeg er da blitt 22 år nå jeg er litt inn og ut enda men skolen er jeg nesten ferdig men nå så da blir det jobb på meg etter på håper jeg da, jeg kommer til og gå vider på skolen men tar meg en deltids jobb uten nom skole etter vert vil da doktor grad innen psykiatrien så begynner på skolen igjen etter sommeren nå på og jobbe uten om på kvelden. Jeg her da fått meg jobb på det lokale legevakten, litt rart og tenke på at jeg kjenner alle der som pasient selv jeg er jo her av og til enda men nå skal jeg jobbe der selv det blir ikke lett tror jeg men jeg skal klare det for det bare bite tennene sammen når jeg er på jobb. Men er jo litt praksis for meg og så jeg tjener jo på det og så jeg begynte der i sommer på i turnus frem til jeg begynner på skolen igjen, da går jeg over til bare kvels vakter når den tid kommer. Jeg stor trives på jobb og jeg ser jeg bli bedre og bedre for være dag som går nå det er jeg glad for, jeg er 22 år liksom og her hele livet for an meg, det kan jeg bare ikke kaste bort heller jeg er gald jeg gjorde den beslutningen for 3 år siden nå alt går mye bedre med meg, sf min er og blitt bedre jeg nekter ikke for at for at jeg sluntrer unna av og til enda men det går bedre for det med meg nå. Jeg gjorde da jobben min som jeg skulle og folk var fornøyd med meg og på jobb så jeg er gla for det og. Dagen var lange men skole og jobb men jeg har da klart det for det livet mitt er blitt så mye letter etter jeg tokk denne utdanningen jeg har til må men jeg er da ferdig om 1 og et halvt år til da har jeg doktor grad og. Året er 2008 jeg er endelig bli 25 år ikke vert og har bare et halvt år igjen av skolen jeg gleder meg til jeg blir helt ferdig nå er litt lei skole og alt. Dagen gikk da som jeg pleide for meg skole og jobb av og til venner når jeg ikke var på jobb eller, bare att denne sommeren skulle forandre livet mitt på nytt igjen. Jeg var ute med venner på byen en tur der traff jeg en gutt han er et år eldre en meg men en veldig koselig gutt, lang og spinkel men kort hår, det verste er at han går i samme klasse som meg så jeg viste da hvem han var fra før av vi har da godt ut flere ganger og vi har det bra sammen og etter vert så ble vi sammen og, han vet om historien min og tar hensyn til det og noe som jeg liker veldig godt, han vet det her vert vanskelig for meg er det enda og men er ikke så ille som det var før for meg men han tar meg for den jeg er, jeg er gald i han og han er gald i meg et halv år etter så fride han til meg på avslutnings dagen våres på skole foran alle eleven og di jublet som bare det når han spurte meg om det han fikk da selvfølgelig et ja fra meg og jeg så hvor gald han var foreldrene min viste om det at han skulle gjøre det så di var med på det gald er jeg for det og. Etter det bestemte jeg meg for og skrive litt om hvordan livet mitt hadde vert for og hjelpe andre nå som jeg var ferdig med skole og var i ful jobb så vil jeg få tid til det inne i mellom så jeg pratet med forloveden min om det og han mente det kunne være en god i det så jeg satt meg ned for and peisen og tenkte på det jeg vil ha med mest i boken min og jeg fikk mye hjelp av samboeren min og til det vi har jo vert sammen i over et år nå og jeg stor koser meg med han og.

7 Men jeg fikk da satt i gang med den en uke etter jeg kom med forslaget og jeg her funnet ut hva det skulle handle mest om meg selvfølgelig men om det såre som skjedde meg og men og om sf min drømmen om og finne den perfekte kropp hvordan kampen skulle bli for meg jeg valgte det som hovde tema for boken min, tiden den gikk og boken ble da mer og mer størrelse på etter vert som månen gikk men jeg bukte masse tid på den og gikk litt ut over samboeren min men han støttet meg jeg er gald jeg fant han, Han tar meg for den jeg er og respekterer meg for det jeg gjøre. Det tok meg et halvt år og skrive denne boken men jeg er da endelig ferdig med den må så nå planlegger vi og gifte oss til sommeren 2009 jeg gleder meg jeg her fått mannen i mitt liv, og alt begynner endelig og ordne seg for meg og jeg er da fremdels usikker på enkelte ting men jeg klare meg for det jeg er fredig i behandling og nå og skal bare gå til en sjekk en gang i åren frem over. En måten før vi skulle gifte oss så fant jeg ut at jeg venter et lite barn vi begge ble galde for det er noe vi har tenkt på lenge begge to meg og kurt og nå er endelig tiden kommet for det men er da fremdeles 8 måter igjen før den kommer men jeg gleder meg alt nå til det. Dagen går og endelig er dagen kommet for oss nå jeg står der i den hvite kjolen med det lange sløret til og ser meg selv i speilt og sier til meg selv jeg her klart det han har ikke mer makt over meg lengre og smiler til meg selv der jeg stå og beundrer meg selv. Detter er den lykkeligste dagen i mitt liv alt er blitt bare og er ikke noe mer jeg kunne ha ønsket meg mer nå, jeg her det jeg vil ha en perfekt jobb en jeg kan hjelpe andre som meg, en flått mann og et barn på vent og den beste familien jeg noen gang kunne få. Hva mer kunne jeg få nå? Ikke noe alt er som det skal være for meg endelig er smerten over som han ga meg men ikke mer han er borte fra mitt liv for godt nå tak og lov for det, jeg skal bare bruke livet mitt sammen med min mann og min datter for resten av mitt liv.