Gregor og Baneprofetien

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Gregor og Baneprofetien"

Peder Corneliussen
8 år siden
Visninger:

2 Suzanne Collins Gregor og Baneprofetien Bok 2 i Underland-krøniken Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal

3 Til CAP

4 Del 1 Oppdraget

5 Kapittel 1 Da Gregor åpnet øynene, hadde han en tydelig følelse av at noen så på ham. Han så seg rundt i det lille rommet sitt og prøvde å røre seg minst mulig. Ingenting å se i taket. Ingenting oppå klesskapet. Da fikk han øye på den i vinduskarmen. Helt ubevegelig, bortsett fra at den rørte litt på antennene. En kakerlakk. «Det er ikke lurt av deg å sitte der,» sa han lavmælt til kakerlakken. «Tenk om mamma kommer!» Kakerlakken gned følehornene mot hverandre, men ble rolig sittende. Gregor sukket. Han tok et gammelt syltetøyglass som han hadde blyantene sine i, tømte innholdet utover senga og satte glasset over kakerlakken med en rask bevegelse. Han trengte ikke engang å stå opp for å gjøre det. Rommet hans var egentlig ikke noe soverom, det var nok mer tenkt som et kott. Det var bare så vidt det var plass til senga hans der, så når han skulle legge seg om kvelden, var det bare å gå inn gjennom døråpningen og krabbe rett opp i den. På motsatt vegg var det en liten nisje hvor det akkurat var plass til et smalt klesskap, men det gikk bare an å åpne skapdøra på gløtt. Leksene måtte han gjøre sittende i senga med korslagte bein, med et brett på fanget. Og døra manglet. Men Gregor klagde

«Det er ikke lurt av deg å sitte der,» sa han lavmælt til kakerlakken. «Tenk om mamma kommer!» Kakerlakken gned følehornene mot hverandre, men ble rolig sittende. Gregor sukket.

6 ikke. Han hadde vindu med utsikt mot gaten, det var høyt og fint under taket, og han hadde mer privatliv enn noen annen i familien. Det var ikke ofte noen kom inn på rommet hans bortsett fra kakerlakkene. Hva var det egentlig som gikk av kakerlakkene for tiden? De hadde alltid hatt noen i leiligheten, men nå fikk han øye på en samme hvor han snudde seg. Og de rømte ikke. De prøvde ikke å gjemme seg. De bare satt der og så på ham. Det var sprøtt. Og det var mye strev med å holde liv i dem Sist sommer hadde en kjempekakerlakk ofret livet for å redde lillesøsteren hans, Boots, i en underjordisk verden langt under byen. Etter det hadde han lovet seg selv aldri å drepe en kakerlakk mer. Men hvis moren hans fikk øye på dem, da var de ferdige. Gregor prøvde så godt han kunne å få dem ut fra leiligheten før de ble oppdaget av kakerlakk-radaren hennes. Når det var varmt ute, bare fanget han dem og satte dem ut på branntrappen. Men nå i desember var han redd de kunne fryse i hjel, så derfor prøvde han å gjemme dem så langt nede i søppelposen på kjøkkenet som mulig. Han håpet at de likte seg der. Gregor dyttet kakerlakken oppover siden på syltetøyglasset. Så listet han seg gjennom gangen, forbi badet, forbi rommet som Boots delte med bestemoren og den andre søsteren hans, Lizzie på sju, og ut i stua. Moren hadde gått alt. Hun hadde sikkert morgenskiftet på kaffebaren hvor hun hadde ekstrajobb i helgene. På hverdagene jobbet hun fulltid som tannlegeassistent, men økonomien var så skral at ekstrajobben kom godt med. Faren hans lå på uttrekkssofaen og sov urolig som

De hadde alltid hatt noen i leiligheten, men nå fikk han øye på en samme hvor han snudde seg. Og de rømte ikke. De prøvde ikke å gjemme seg. De bare satt der og så på ham. Det var sprøtt.

7 vanlig. Han fingret med ullteppet hele tiden og mumlet lavt for seg selv. Stakkars pappa Faren til Gregor var blitt holdt fanget av digre, sinte rotter i den underjordiske verdenen i to og et halvt år, og det hadde tatt helt knekken på ham. Under oppholdet i Underlandet, som innbyggerne kalte det, hadde han sultet, levd i mørke og blitt fysisk mishandlet på måter han ikke ville snakke om. Han var plaget av mareritt, og selv når han var våken, hadde han av og til problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet. Det var enda verre når han hadde feber, og det var ganske ofte. Han hadde vært hos doktoren mange ganger, men klarte ikke å bli frisk av den rare sykdommen han hadde fått i Underlandet. Før Gregor falt etter Boots gjennom en rist i vaskerommet i kjelleren og klarte å redde faren, hadde han alltid trodd at alt ville bli bra bare familien ble samlet igjen. Og alt var bedre nå som de hadde fått faren tilbake, det var det ingen tvil om. Men lett var det ikke. Gregor gikk stille ut på kjøkkenet og slapp kakerlakken i søppelposen. Så satte han syltetøyglasset på benken og konstaterte at det ikke sto noe mat der. I kjøleskapet var det en halvfull melkekartong, en kartong eplejus med kanskje nok til ett glass, og et glass med sennep. Gregor åpnet spent kjøkkenskapet. Et halvt brød, litt peanøttsmør og en pakke havregryn. Han kjente på havregrynpakken og pustet lettet ut. Det var nok til både frokost og formiddagsmat. Men siden det var lørdag, trengte han forresten ikke å spise hjemme, for på lørdager pleide han å hjelpe fru Cormaci. Det var rart med fru Cormaci. På bare noen måneder

Under oppholdet i Underlandet, som innbyggerne kalte det, hadde han sultet, levd i mørke og blitt fysisk mishandlet på måter han ikke ville snakke om.

8 hadde hun gått fra å være en masete nabo til å bli en slags reddende engel. Like etter at Gregor, Boots og faren kom tilbake fra Underlandet, hadde han møtt henne i gangen. «Hvor har du vært, da, unge mann?» spurte hun. «Hele huset har vært så bekymret for deg.» Gregor hadde fortalt henne det som familien var blitt enige om å si: Den dagen han forsvant fra vaskerommet, hadde han tatt med seg Boots ut på lekeplassen en liten stund. Der hadde faren kommet forbi. Han var på vei for å besøke den syke onkelen sin i Virginia og ville at ungene skulle bli med. Gregor trodde at faren hadde ringt moren og sagt fra, og faren trodde at Gregor hadde gjort det. Først da de kom tilbake, fikk de vite om alt oppstyret de hadde skapt. «Hm,» sa fru Cormaci og så strengt på ham. «Jeg trodde faren din bodde i California?» «Han gjorde det,» sa Gregor. «Men nå har han flyttet hjem til oss igjen.» «Jaså, ja,» sa fru Cormaci. «Så det er din historie?» Gregor nikket. Han var klar over at den var ganske tynn. «Hm,» sa fru Cormaci igjen. «Jeg tror jeg ville prøvd å forbedre den litt hvis jeg var deg.» Og så gikk hun sin vei uten et ord. Gregor trodde at hun var sint på dem, men et par dager senere banket hun på døra. «Jeg har med en kake til faren din,» sa hun. «Som en slags velkomstgave. Er han inne?» Han hadde ikke hatt lyst til å slippe henne inn, men så ropte faren med tilgjort munter stemme: «Er det fru

» Gregor hadde fortalt henne det som familien var blitt enige om å si: Den dagen han forsvant fra vaskerommet, hadde han tatt med seg Boots ut på lekeplassen en liten stund.

9 Cormaci?» Og dermed gikk hun bare rett inn med kaken. Da hun så faren der han lå på sofaen, radmager og hvithåret, bråstoppet hun. Hvis hun hadde tenkt å spørre ham ut, droppet hun de planene med en gang. I stedet lirte hun av seg noen fraser om været og gikk igjen. Et par uker etter at skolen hadde begynt, kom moren hjem og sa: «Fru Cormaci lurer på om du kunne tenke deg å hjelpe henne på lørdagene.» «Hjelpe henne?» spurte Gregor skeptisk. «Hjelpe henne med hva da?» Han hadde ikke lyst til å hjelpe fru Cormaci. Hun kom bare til å spørre ham om alt mulig, og så ville hun sikkert spå ham i tarotkort og «Jeg vet ikke. Hjelpe henne med forskjellige ting. Du trenger ikke gjøre det hvis du ikke har lyst, men jeg tenkte at det kunne være en fin måte for deg å tjene noen lommepenger på,» sa moren. Da bestemte Gregor seg for å gjøre det likevel. Ikke for å få lommepenger å bruke på kino og tegneserier og sånne ting, men for å hjelpe familien. For selv om faren var kommet hjem igjen, var det lite trolig at han kunne gå tilbake til jobben som naturfaglærer. Han hadde bare vært ute av leiligheten noen få ganger, og det var for å gå til legen. Alle seks måtte klare seg på det moren tjente, og det var ikke nok til å dekke alle utgiftene til legeregninger og skolebøker og klær og mat og husleie og alt det andre man måtte ha for å leve. «Når skal jeg komme?» spurte Gregor. «Ved titiden ville passe bra,» sa moren. Den første lørdagen, for flere måneder siden, hadde de nesten ikke hatt mat hjemme, så Gregor hadde bare drukket et par glass vann før han gikk bort til fru

Et par uker etter at skolen hadde begynt, kom moren hjem og sa: «Fru Cormaci lurer på om du kunne tenke deg å hjelpe henne på lørdagene.» «Hjelpe henne?» spurte Gregor skeptisk.

10 Cormaci. Da hun åpnet døra, ble han møtt av en deilig duft som ga ham så mye vann i munnen at han måtte svelge før han sa hei. «Å, så fint at du kom,» sa fru Cormaci. «Bli med meg.» Gregor var litt spent da han ble med henne ut på kjøkkenet. På komfyren sto en diger kjele med saus og kokte, og i en annen kjele var det lasagneplater. På benken var det store hauger med grønnsaker. «Det skal være en tilstelning i kirken i kveld, og jeg skal bidra med lasagne. Ikke spør meg hvorfor.» Fru Cormaci helte flere øser med saus i en tallerken, la ved en diger brødblings, satte det på bordet og plasserte Gregor på en stol. «Smak på det.» Gregor så spørrende på henne. «Smak på det! Jeg må jo vite om det er godt nok til at jeg kan servere det,» sa fru Cormaci bestemt. Han dyppet brødet i sausen og tok en bit. Det var så godt at han fikk tårer i øynene. «Oi,» sa han. «Så du likte det ikke. Huff og huff. Jeg får bare kaste hele greia og kjøpe ferdig saus i butikken,» sa fru Cormaci. «Nei, nei!» sa Gregor forskrekket. «Nei! Det er den beste sausen jeg har smakt noen gang!» Fru Cormaci ga ham en skje. «Så spis det og vask hendene dine grundig med såpe etterpå, for det er mye som skal skjæres opp.» Da han hadde spist sausen og brødet, satte hun ham til å kutte opp alle grønnsakene før hun stekte dem i olivenolje. Etterpå blandet han egg og krydder og ricottaost, og sammen la de pastaplater og ost og saus lagvis i tre digre panner. Etter det igjen hjalp han henne å

På benken var det store hauger med grønnsaker. «Det skal være en tilstelning i kirken i kveld, og jeg skal bidra med lasagne. Ikke spør meg hvorfor.

Like dokumenter

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde