Gregor og de hemmelige tegnene

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Gregor og de hemmelige tegnene"

Theodor Erlandsen
8 år siden
Visninger:

2 Suzanne Collins Gregor og de hemmelige tegnene Underland-Krøniken Bok 4 Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal

3 Til Rosemary Stimola,Kate Egan og Liz Szabla

4 Del 1 Kronen

5 Kapittel 1 Gregor satt på senga og kjente på arrene med fingertuppene. Det var to typer av dem. De tynne arrene som gikk på kryss og tvers på armene, hadde han fått av de farlige slyngplantene som hadde prøvd å trekke ham inn i Underland-jungelen. På resten av kroppen hadde han dypere merker etter bittene han hadde fått av kjempemaurene de sloss mot. Men det var beina som hadde fått den verste medfarten. Arrene hadde jevnet seg litt ut, men den blanke, hvite fargen gjorde dem veldig lette å se hvis han gikk med kortermet eller shorts. Det hadde ikke spilt noen rolle så lenge det var vinter og kaldt og han måtte ha mye klær på seg, men nå i juli med over tretti varmegrader var det et stort problem. Han skar en grimase, grep en liten steinkrukke som sto i vinduskarmen, og tok av lokket. En fiskeaktig lukt fylte rommet. Krukken inneholdt en salve han hadde fått av legene i Underlandet, og som skulle redusere arrene. Men han hadde ikke vært flink til å bruke den. Faktisk hadde han nesten ikke tenkt på den engang før en dag i mai da han gikk gjennom stua i shorts og naboen, fru Cormaci, utbrøt: «Men Gregor, du kan da ikke gå ut sånn som beina dine ser ut! Folk kommer til å spørre hva som

På resten av kroppen hadde han dypere merker etter bittene han hadde fått av kjempemaurene de sloss mot. Men det var beina som hadde fått den verste medfarten.

6 har skjedd!» Hun hadde rett. Det var mye familien måtte passe på og noe av det viktigste var at folk ikke begynte å spørre og grave. Mens han smurte klisset i krukka på beina, sendte Gregor lengselsfulle tanker til den lokale basketballbanen, de store plenene i Central Park og det offentlige svømmebassenget. Men Underlandet kunne han i hvert fall dra til. Det var jo en trøst. Ganske ironisk at Underlandet, som hittil hadde vært et sted han fryktet, nå var blitt et sted som han kunne flykte til denne sommeren. Leiligheten var glovarm og overfylt Gregor, den sengeliggende bestemoren, den syke faren og de to yngre søstrene, åtte år gamle Lizzie og tre år gamle Boots. Og enda var det en som manglet den tomme stolen ved kjøkkenbordet den ubrukte tannbørsten på badet Noen ganger tok Gregor seg i å vandre rastløst fra rom til rom uten å vite hva han så etter før det gikk opp for ham at det var moren. På mange måter hadde hun det bedre i Underlandet. Selv om det var mange kilometer under huset de bodde i og hun savnet dem voldsomt. Menneskene i Underlandet bodde i en by som het Regalia, og der var det både leger, massevis av god mat og alltid behagelig temperatur. Dessuten ble moren behandlet som en dronning. Hvis man så bort fra at byen stadig var truet av krig, var det ikke verdens verste feriemål. Gregor gikk inn på badet for å skrubbe hendene med det eneste som klarte å ta vekk fiskesalven, nemlig skurepulver. Etterpå gikk han ut på kjøkkenet for å lage frokost.

Men Underlandet kunne han i hvert fall dra til. Det var jo en trøst.

7 Der fikk han seg en behagelig overraskelse. Fru Cormaci var i full gang med å lage eggerøre, og på bordet var det både appelsinjus og en stor eske med donuts med melis. Boots satt på barnesetet sitt med melis over hele ansiktet og gomlet på en donut. Lizzie satt og pirket i maten. «Er det fest her, eller?» spurte Gregor. «Lizzie skal på leil!» sa Boots. «Det stemmer, unge dame,» sa fru Cormaci. «Og vi må jo sørge for at hun får seg en solid frokost før hun drar.» «Solid flokost,» gjentok Boots. Hun tok en donut med klissete fingre og rakte den til Lizzie. «Jeg har en, Boots,» sa Lizzie. Hun hadde ikke rørt den engang. Gregor skjønte at hun sikkert var så nervøs at hun ikke klarte å spise fordi hun skulle på feriekoloni. «Men ikke jeg,» sa Gregor. Han grep Boots i håndleddet, førte donuten til sin egen munn og tok en stor bit. Boots skoggerlo og ville absolutt mate ham med hele donuten. Dermed fikk han melis over hele ansiktet, han også. Faren kom inn med et tomt brett. «Hvordan er det med bestemor?» spurte Gregor mens han nøye studerte hendene til faren for å se om de skalv, for det betydde at han hadde en dårlig dag. Men Gregor kunne ikke se noen skjelving nå. «Bare bra. Du vet hvor glad hun er i donuts,» sa han smilende. I det samme fikk han øye på den uspiste donuten på asjetten til Lizzie. «Du er nødt til å få i deg litt mat, Lizzie. Det er en stor dag i dag.» Plutselig bare strømmet ordene ut av Lizzie, som om det var en demning som brast. «Jeg kan ikke dra! Jeg kan

«Det stemmer, unge dame,» sa fru Cormaci. «Og vi må jo sørge for at hun får seg en solid frokost før hun drar.» «Solid flokost,» gjentok Boots.

8 ikke dra, pappa! Tenk om det skjer noe her så dere trenger meg, eller mamma blir sykere, eller tenk om det ikke er noen her når jeg kommer tilbake!» Pusten gikk fort og hivende. Gregor kunne se at det var like før hun fikk et angstanfall igjen. «Det kommer ikke til å skje, vennen min,» sa faren. Han stilte seg på kne og tok hendene hennes. «Hør på meg nå. Alle her klarer seg helt fint, og du kommer også til å få det fint på feriekolonien. Og mamma blir bedre for hver dag.» «Hun vil at du skal dra, Liz,» sa Gregor. «Det sa hun hele tiden at jeg skulle si til deg. Dessuten er det jo ikke til Underlandet du skal, så du slipper å se henne» Et blikk fra faren fikk ham til å tie brått. At han kunne være så dum! For en idiotisk ting å si! Lizzie hadde stadig prøvd å samle mot til å dra ned til Underlandet og besøke moren, men hadde aldri kommet lenger enn til risten i vaskerommet før panikken tok henne. Hver gang endte det med at hun bare ble sittende på gulvet og hive etter pusten, skjelvende og svett. Alle visste hvor gjerne hun ville dra. Hun bare klarte det ikke. «Beklager. Jeg mente bare,» stotret Gregor. Men skaden var skjedd. Lizzie så helt knust ut. «Lizzie er den eneste fornuftige her i familien,» sa fru Cormaci og rettet på flettene hennes selv om de var så fine som de kunne være. «Jeg ville ikke dratt ned til Underlandet om noen så tilbød meg en million dollar.» I et desperat øyeblikk sist vår hadde Gregor røpet den bisarre familiehemmeligheten for fru Cormaci. Han hadde gitt henne hele historien, fra farens mystiske forsvinning for tre og et halvt år siden. Han hadde fortalt om da

Alle her klarer seg helt fint, og du kommer også til å få det fint på feriekolonien. Og mamma blir bedre for hver dag.» «Hun vil at du skal dra, Liz,» sa Gregor.

9 Boots falt gjennom en rist i vaskerommet i fjor sommer og han måtte hoppe etter for å redde henne, og hvordan de hadde falt og falt til de havnet i en merkelig, mørk verden som het Underlandet, langt under New York City. Et land med enorme, snakkende kakerlakker, flaggermus, rotter, edderkopper og diverse andre dyr hvor en helt egen menneskerase med blek hud og fiolette øyne hadde skapt en nydelig steinby som het Regalia. Noen skapninger var venner, og noen var fiender. Ofte kunne det være vanskelig å vite hvem som var hva. Gregor hadde vært der nede tre ganger: første gang for å redde faren, andre gang for å hamle opp med en hvit rotte som het Bane, og for bare noen måneder siden hadde han vært der for å hjelpe varmblodingene i Underlandet å finne en kur mot en fryktelig pest. Da hadde moren til Gregor vært med. Hun var blitt smittet av pesten, og ingen visste når hun ville bli frisk nok til å komme hjem. Til slutt hadde han fortalt fru Cormaci at i Underlandet var det noen profetier som omtalte Gregor som kriger. Ikke en hvilken som helst kriger, men en som var forutbestemt til å redde regalianerne fra utryddelse. Etter hvert hadde det også vist seg at han var en raser, det vil si at han tilhørte en liten gruppe av spesielt farlige krigere. Fru Cormaci avbrøt ham ikke en eneste gang. Da han var ferdig, sa hun bare: «Nei, nå har jeg ikke hørt på maken.» Det utrolige var at det virket som om hun trodde på ham. Hun kom riktignok med noen spørsmål og sa at hun ville dobbeltsjekke det med faren hans. Men hun hadde lenge hatt mistanke om at det foregikk noe merkelig i

Et land med enorme, snakkende kakerlakker, flaggermus, rotter, edderkopper og diverse andre dyr hvor en helt egen menneskerase med blek hud og fiolette øyne hadde skapt en nydelig steinby som het

10 familien til Gregor, så derfor ble hun nærmest lettet da hun fikk forklaringen. Det forklarte jo forsvinningene, arrene til Gregor og hvorfor Boots gikk rundt og sa hei til kakerlakker. Når det gjaldt alt det overnaturlige i Underlandet, kunne fru Cormaci godta det også. Dette var jo tross alt en dame som satte opp lapper rundt omkring om at hun leste i tarotkort. Likevel ble selv hun litt paff den første kvelden da Gregor tok henne med ned i vaskerommet for å treffe en diger, snakkende flaggermus. Hun utvekslet litt høflig småprat med den om været og sånn, og da den fikk noe lo fra en av tørketromlene i pelsen, sa hun: «Stå stille litt. Du har lo på øret», og plukket det vekk uten å nøle. Men da flaggermusen hadde dratt sin vei, måtte hun sette seg i trappen et øyeblikk og summe seg. «Går det bra med deg, fru Cormaci?» spurte Gregor. Det siste han ville, var at hun skulle få hjerteinfarkt eller noe fordi han blandet henne inn i situasjonen deres. «Ja da, ja da, alt i orden,» sa hun og klappet ham fraværende på skulderen. «Det er bare det at dette liksom ikke ble helt virkelig for meg før jeg traff den flaggermusen men da ble det enda litt virkeligere enn jeg hadde forestilt meg.» Fra da av hadde fru Cormaci sett det som sitt ansvar å ta seg av familien til Gregor. Og de var bare glad til, for de kunne virkelige trenge hjelp. Fru Cormaci tok en siste sjekk av flettene til Lizzie. «Sånn, nå er du reiseklar. Alt du skal ha med deg, er pakket og klart. Dere får formiddagsmat når dere kommer frem. Men kanskje jeg skal pakke inn donuten din så du kan ha den på veien?» sa hun.

Likevel ble selv hun litt paff den første kvelden da Gregor tok henne med ned i vaskerommet for å treffe en diger, snakkende flaggermus.

Like dokumenter

Gregor og blodets forbannelse

Suzanne Collins Gregor og blodets forbannelse Bok 3 i Underland-krøniken Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal Til Charlie og Isabel Del 1 Pesten Kapittel 1 Gregor betraktet seg selv i speilet på badet