Skjulte feil og mangler. Oversatt av Lene Stokseth

Transkript

1

2 ELSEBETH EGHOLM Skjulte feil og mangler Oversatt av Lene Stokseth

3 Originalens tittel: Skjulte fejl og mangler Elsebeth Egholm, 2002 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Elektronisk utgave 2013 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av: Lene Stokseth Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Til minne om Rune

5 1 Sola skinte over Århus Å, og luften var ladet av sensommer. Det var godt med kunder i blomsterbutikken på hjørnet, og småbarnsforeldre og tenåringer var så smått begynt å trekke ut i Immervad for å nyte dagens første is. Sånn sett var alt helt normalt. Nesten ualminnelig alminnelig. Det kunne i grunnen ha vært en god dag, hvis den ikke hadde vært så jævlig dårlig. Det var noe sånt hun satt og tenkte da hun fikk øye på barnet. Eller rettere sagt hørte lyden. Det var den som nådde henne først. Den ru skrapingen av plast mot stein. Hvorfor det var hennes øre som fanget lyden, visste hun ikke. Kanskje gjestene ved kafébordene under gassvarmerne led av nedsatt hørsel etter sommerens konserter i det grønne. Eller kanskje hørselen ble ekstra god når man fylte førti. Men like før Like før dette med barnet var det venninnene som tiltrakk seg all oppmerksomhet. Ida Marie og Anne. Og den dumme gaveideen deres, som hun keitete og rødmende prøvde å ta helt avslappet. Det var vanskelig, for Ida Marie hadde reist seg opp med den store, gravide magen og sunget «Ja, må hon leva» for hele kafeen og alle forbipasserende som gadd å høre. Og mens hun sang, viftet hun med et svensk papirflagg. Folk klappet. Derfor følte Dicte at alles blikk var rettet mot bordet

6 deres. Det ville kanskje ikke ha gjort så mye hvis det ikke hadde vært for det Ida Marie og Anne så høytidelig overrakte henne like etterpå. «Gratulerer med dagen, huset og bruddet,» messet Anne, som om hun leste opp fra en handleliste. Anne hadde aldri vært særlig spontan, så hun hadde sikkert lært seg den lille talen utenat. «Vi har etter beste evne forsøkt å finne en gave som kan brukes på minst tre måter og ved enhver anledning.» «Bruddet?» avbrøt Ida Marie forferdet. Hun var belastet med en svensk mor og hadde det med å misforstå. «Å. Skilsmissen,» sa hun fåret da det gikk opp for henne hva Anne mente. Hun trakk kameraet opp fra vesken. Ida Marie og kameraet hennes var et beryktet par. Anne lot som om hun ikke hørte henne. «Du må ikke tro at det har vært lett. Ikke billig, heller. Vi har måttet trekke inn opptil flere konsulenter i saken. Psykologer, tv-verter, Robinson-deltagere og leserbrevredaktører. Alle har bidratt med sitt, og resultatet er om vi skal si det selv gripende.» «Noe å gripe fatt i,» korrigerte Ida Marie alvorlig, men Anne var i lykkehjulhumør og sa med «snurre hjuletstemme» til Dicte: «Kategori: gjenstand.» Da de tok fram pakken, en avlang sak pakket inn i svart silkepapir og med flaskegrønn sløyfe, var det som om hun i et kort øyeblikk, konsentrert som en komprimert datafil, så de siste bursdagsfeiringene sine passere revy. Eller kanskje det var mer korrekt å si at hun så dem destillert ned til én enkelt bursdag. Det var som om det lille, irriterende ordet «hygge» hang og dinglet foran nesen hennes. Irriterende fordi det var noe hun savnet. Akkurat

7 som familien. Akkurat som Torsten, faen ta ham. Torsten hadde vært en uovertruffen fødselsdagsarrangør. Såpass skulle han ha. Kaffe og rundstykker på senga, levende lys på nattbordet og elskov med spesialinnlagte Dicteeffekter, som han kalte det. Og om kvelden var det middag for en håndfull felles, nære venner venner som etter skilsmissen valgte ham. Ikke fordi han hadde moralen på sin side. Alle visste at han ikke hadde det. Men fordi han var en så underholdende middagsgjest og til og med var å se på tv en gang iblant. Det var i hvert fall den konklusjonen hun trakk. Hun hadde for sin del flyktet tilbake til Århus, der hun i likhet med halvparten av Københavns befolkning hadde tilbrakt studietiden. Tanken var å begynne på nytt. Ta opp igjen kontakten med gamle venner og finne nye, slik at hun hadde noe annet å holde fast i enn Rose. Tenåringsdøtre var og ble ustabile. Mens hun lot tankene drive, småkjeklet de andre om hvorvidt gaven falt inn under kategorien verktøy, redskap, hjelpemiddel eller kanskje et fjerde alternativ. Anne foreslo toalettartikkel. Noe på linje med tannbørste og vattdotter. «Pakk opp, da!» ba Ida Marie utålmodig og siktet på henne med kameraet. «Vi er så spente.» De var visst ikke de eneste, hvis hun skulle dømme etter blikkene til kafégjestene rundt dem. Hun stirret på gaven. Det var som om den stirret tilbake på henne. Ertende. Hun forestilte seg en stor eske der det, i det øyeblikket hun åpnet den, spratt opp en klovn på en springfjær som slo henne med en boksehanske. Likevel løsnet hun båndet. Pakket langsomt ut. Så satt hun der med tingesten i hånden og prøvde uten

8 hell å finne ut hva den skulle brukes til, mens Ida Marie knipset profesjonelt. Den var sjokkrosa med små, røde polkaprikker, så hun gjettet på at det var Ida Marie som hadde valgt fargen. Den var av plast, og formen minnet om en rakett. «Den er i hvert fall hendig,» sa hun nervøst. «Hva det enn er.» Kommentaren utløste fnising og latter, både hos Anne og Ida Marie og ved de nærmeste bordene. Hun ga seg til å undersøke den. Snudde bunnen opp og så at den ene delen, underdelen, kunne vris. Uten forvarsel ga dyret seg til å vibrere så kraftig at hun skvatt og mistet den i bordet. Da sannheten gikk opp for henne, var Dictes første tanke: Det er ikke mulig! Raskt etterfulgt av: Lurer på hvordan den føles? Hun gjemte ansiktet i hendene og kjente at det forræderiske blodet ble sugd opp i hjernen og ansiktet, og farget alt rødt fra innerst til ytterst. «En dildo!» Hun stirret på Ida Marie og Anne. Og på massasjeapparatet, som lå på bordet og knurret forarget over å ha blitt slengt så ublidt til side. «Du må innrømme at det er genialt,» sa Anne og så på henne med de skrå, asiatiske øynene. Anne, som ellers var så alvorlig bestandig. Anne, som leste Salman Rushdie, og som seks måneder gammel ble fløyet fra Korea til en østjysk prestegård. Og som nå levde av å hjelpe små, rosa dansker til verden. Ida Marie strakte seg medfølende etter dildoen og skrudde den av med en enkel håndbevegelse. «Ellers bruker den bare opp alt batteriet,» forklarte hun og så uskyldig på Dicte med øyne som var så blå som

9 det blå i det svenske papirflagget som nå lå uvirksomt på bordet. «Det sto i avisen av hver sjette danske kvinne har en slik,» opplyste hun tjenestevillig. Dicte kunne ikke la sjansen gå fra seg. «Hva med svenske kvinner? Eller kanskje den slags er forbudt i Sverige? Du kunne jo vurdere å smugle dem inn i landet,» foreslo hun. «Da burde du huske å ta ut batteriene først,» foreslo Anne. Forestillingen om Ida Marie med hundre vibrerende dildoer og en sint, svensk toller tryllet mirakuløst nok fram dagens første store smil hos Dicte. Hun kjente hvordan munnvikene steg og smilemusklene trakk seg sammen, slapp nesten lettet ut latteren og lot den ta litt av bursdagspresset. Ida Marie anla en nøytral stemme. «I Sverige vet de selvsagt ingenting om den slags. Der har de jo svenske menn.» Det utløste latter ved nabobordene. «Noen kvinner sier at de foretrekker en slik fremfor en mann,» sa Anne forekommende. «De skal visst være mindre besværlige. Etter sigende.» «Etter sigende,» gjentok Dicte og kjente at hun var i ferd med å gjenvinne fatningen. «Vil det si at dere ikke har prøvekjørt den?» Anne virket litt fårete i noen sekunder, men fant redning i sin praktiske natur. «Den kan byttes,» sa hun alvorlig. «Hvis du ikke liker den, kan du få en som ligner en mobiltelefon i stedet.» Dicte skyndte seg å legge dildoen tilbake i esken. «Takk for gaven, da,» mumlet hun og unnlot å se noen av dem i øynene. I stedet søkte blikket mot blomsterbutikken på hjørnet. Hvorfor kunne de ikke ha

10 nøyd seg med å kjøpe en bukett til henne? tenkte hun irritert. Eller noe annet? Hva som helst annet? Hun så ut på septemberfolket. En rulleskøyteløper snodde seg inn og ut mellom småbarnsforeldre og isspisende tenåringer. Alt så helt normalt ut, men synet bedro. Hadde hun ikke nettopp fylt førti, kanskje? Og hadde ikke den uønskede fødselsdagen falt sammen med den siste skilsmisseunderskriften? Som kronen på verket, og som en understreking av hennes nyervervede og uønskede status som enslig, hadde hun til og med fått en dildo i bursdagsgave. Det var i det øyeblikket hun hørte lyden fra elven like nedenfor der de satt. Den kom til henne med Annes og Ida Maries stemmer som bakgrunn, og fikk henne til å tenke på den gangen da hun som barn, for hundre år siden, senket et plastspann ned i brønnen på gården en bunnløs brønn som var forbudt område. Og deretter innkasserte sin aller første lusing. Kanskje det var derfor hun plutselig glemte alt om dildoer og skilsmisser og venninner man ikke kunne annet enn å skamme seg over. Hun reiste seg. Gikk de få skrittene bort til kanten og kikket ned i det muddergrønne vannet. Lyttet igjen. Knep igjen øynene i sollyset og kjente på det vuggende vannets avstand til den gang da. Så fikk hun øye på den blå plastbaljen som lå og vugget på vannet, klemt inn til kanten, kanskje av strømmen. I neste øyeblikk oppdaget hun ansiktet som lå delvis gjemt under noe som lignet et håndkle. Et lite, blekt ansikt med lukkede øyne. Hun ble stående et langt øyeblikk og bare stirre mens skrapelyden ble til en uvirkelig lydkulisse. Så var det som om kroppen tinte, og hun kjente en umulig trang til