Fylkesrådsleder Tomas Norvoll Redegjørelse under 4.fylkesting samling En konkurransekraftig sjømatindustri 07.desember 2016, Bodø

Transkript

1 Fylkesrådsleder Tomas Norvoll Redegjørelse under 4.fylkesting samling En konkurransekraftig sjømatindustri 07.desember 2016, Bodø Havressursloven slår fast at fisken i havet er fellesskapets eiendom. Det er en grunnpilar i norsk fiskeripolitikk. Fylkesordfører; fiskeripolitikken må sikre flest mulige helårige arbeidsplasser i fiskeflåten og på land. Det gjør at vi må se arbeidsplasser i fangstleddet og på landsiden i sammenheng for å sikre bærekraftig økonomi i næringen. Fiskeråstoffet som blir fanget utenfor kysten, skal som hovedregel bli foredlet ved anlegg på land. Vi må knekke koden på hvordan vi øker foredlingsgraden i norsk sjømatnæring. Det er avgjørende viktig at industrien sikres stabil tilgang på råstoff hele året. Da må kvote- og konsesjonspolitikken være riktig skrudd sammen. Regjeringen forslår i sjømatindustrimeldingen å endre Leveringsplikten, Bearbeidingsplikten og Aktivitetsplikten. Hvis Stortinget vedtar disse endringene vil det føre til dramatiske endringer i måten vi forvalter fiskeriressursene i Norge. I meldingen argumenteres det med at «Erfaringen fra pliktsystemet er [imidlertid] at pliktene ikke fremmer lønnsomheten». Dette er, fylkesordfører, både unyansert og en overforenkling. Leveringsplikten skal styre råstoffet til tilgodesette regioner, steder og anlegg. Intensjonen er å bringe inn et verdikjedeperspektiv som vektlegger både fangst- og produksjonsledd. Ordningen ble i sin tid innført for å sørge for bedre rammebetingelser for nettopp produksjonsleddet. Den viktigste begrunnelsen for at ordningen ble innført var å dempe usikkerhet i råvaretilgangen og sikre sysselsetting i fiskeindustrien langs kysten. I dagens lovverk påligger det fartøyeier en plikt til å tilby 80 pst. av fartøyets fangst av torsk og 60 pst. av fartøyets fangst av hyse til tilgodesett anlegg eller sted. Dette er den den primære leveringsplikten. Ønsker ikke anlegget å ta imot fangst, skal den tilbys anlegg i en nærmere bestemt region. Dette omtales som den sekundære leveringsplikten. Først når ingen i regionen vil kjøpe råstoffet, kan det omsettes fritt. Regjeringen foreslår nå å regionalisere denne leveringsplikten. Det vil føre til at råstoffet, altså fisken, kobles bort fra landanlegget og kommunene. I Nord-Norge vil hvert fylke bli en region. Det er vanskelig å se at dette vil føre til mer stabile helårs arbeidsplasser i kystkommunene. Leveringsplikten har bidratt til at vi har et stabilt antall landingssteder langs kysten. Regjeringens forslag vil føre til at det etter hvert blir lengre avstander mellom landingsstedene. Det vil være uheldig for kystflåten, og da særlig uheldig for den minste fiskeflåten. Det vil føre til at kvalitetsarbeidet, som prioriteres høyt i næringen, får dårligere rammevilkår. Det skal vi ta på alvor. I stortingsmeldingen foreslår regjeringen å avvikle bearbeidingsplikten. Bearbeidingsplikten er et pålegg om å videreforedle fangst av torsk kjøpt under leveringsplikten.

2 Plikten gir et krav om at, uansett om fangsten kjøpes i henhold til den primære leveringsplikten eller den sekundære leveringsplikten, skal den aktuelle fiskeindustribedrift alltid foreta bearbeiding av 70 pst. av torskefangstene før videresalg. Det er viktig å minne om at bearbeidingsplikten ble innført fordi man erfarte at bedrifter kjøpte leveringspliktig fangst og umiddelbart videresolgte fangsten til en høyere pris på det åpne markedet. Det innebar at leveringsplikten ble en ren overføring av verdi fra fartøyet til bedriftens eier, uten at dette bidro på annen måte enn som en styrking av bedriftens finansielle posisjon. Fylkesordfører; i stortingsmeldingen heter det at; «Departementet legger til grunn at virksomheten til norsk sjømatindustri er å videreforedle fangstene som kjøpes. Markedets etterspørsel er avgjørende for hvilket og hvor mye av mottatt råstoff det er lønnsomt å produsere eller selge ferskt. Det bør være markedet og ikke bearbeidingsplikten som er avgjørende for hvilken produksjon bedriften finner mest lønnsom.» Jeg vil på det sterkeste advare mot en tenkning om at markedet alene skal styre norsk sjømatindustri. Regjeringen argumenterer også for at plikt til å foredle torsk kjøpt under leveringspliktordningen begrenser sjømatindustriens fleksibilitet. Det hevdes at industrien begrenser sine kjøp av bearbeidingspliktig råstoff fordi plikten påfører bedriften tap når det er mer lønnsomt å selge torsk uforedlet. Fylkesordfører; intensjonen i norsk fiskeripolitikk er å øke verdiskapning langs kysten. Regjeringen argumenterer her for at Stortinget skal fjerne et virkemiddel som tar oss høyere opp i verdikjeden. Det er en utvikling jeg bestemt mener er å gå i gal retning i norsk industripolitikk. Dersom bearbeidingsplikten forsvinner vil det føre til mindre produksjon ved landanleggene. Det vil ramme mottaksstasjoner som ikke driver med bearbeiding. Disse mottaksstasjonene fungerer som landingssteder for kystflåten, hvorpå fangstene blir videresendt til produksjonsanlegg. Et eksempel på dette er filetproduksjonen ved Båtsfjordbruket. Båtsfjordbruket får nesten daglig fersk fisk fra mottaksstasjoner i Vardø og Vadsø. I stortingsmeldingen vurderes aktivitetsplikten som et distriktspolitisk virkemiddel som reduserer sjømatindustriens strategiske handlingsrom. Regjeringen foreslår derfor å sette ned en kommisjon med henblikk på å avvikle aktivitetsplikten. Det er underlig at dette foreslås når regjeringen selv påpeker at aktivitetsplikten bidrar til å opprettholde industrivirksomhet i kystsamfunnene. Formålet med aktivitetsvilkåret er at eksisterende virksomhet og aktivitet skal opprettholdes og knytte fartøy og landanlegg sammen. Dette sikrer at industrivirksomheten og eierskapet til fiskefartøy forblir én enhet som ikke kan endres uten at Nærings- og fiskeridepartementet gir tillatelse til det. Vilkåret om aktivitetsplikt består av to elementer; ett geografisk og ett knyttet til kvantitet/intensitet. Den geografiske delen gjelder beliggenheten for virksomheten. I dag er det kun ett selskap som er pålagt vilkår om aktivitet, Havfisk ASA. Aktivitetsplikten gjelder virksomhet Norway Seafoods AS driver på anleggene i Stamsund, Melbu, Hammerfest,

3 Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord. Nergård AS hadde tidligere aktivitetsplikt. I 2010 kjøpte Nergård AS seg ut av aktivitetsplikten i Skjervøy kommune. Nergård AS betalte kommunen 15 mill. kroner i kompensasjon. Den samme øvelsen ble foretatt av Nergård AS i forhold til deres aktivitetsplikt i Bø kommune i Vederlaget til kommunen var da på 19 millioner kroner. Fylkesordfører; det er svært vanskelig å se at dette er grep som bidrar til vekst langs kystsamfunnene i Nord-Norge. Jeg tror vi gjør klokt i å låne øre til ordføreren i Vestvågøy, Remi Solberg, når han i forrige uke uttale i Lofotposten at; «I et langsiktig perspektiv vil kystsamfunnene tape store verdier dersom mesteparten av fisken forsvinner, og vi kompenseres med noen millioner. Fiskeressursene tilhører samfunnet. Trålerne inngikk i sin tid en samfunnskontrakt som skal sikre anlegg langs kysten fisk.» Dersom det skal nedsettes en kommisjon som skal vurdere aktivitetsplikten må ikke avvikling være svaret. Et sentralt premiss for en slik kommisjon må være å sikre at der hvor trålerne ikke å oppfyller kontrakten, må konsesjoner inndras og fisken refordeles til kystflåten dersom de kan oppfylle samfunnskontrakten. Kommisjonen må altså fokusere på tiltak som gjør at plikten fungerer etter hensikten. Et slik grep vil også bidra til at debatten om lønnsomhet i sjømatindustrien ikke kun reduseres til for eller imot pliktene rederiene har. Regjeringen foreslår samtidig endringer knyttet til minsteprisfastsettelser. Dette vil være uheldig for kystflåten. Fiskesalgsloven sikrer rammer for førstehandsomsetting av fisk ved at alle leveranser og salg skal skje gjennom fiskereide salgslag. Det er derfor uhensiktsmessig med en forenkling av ordningen med minsteprisfastsettelser. Samtidig er det verd å minne om denne loven trådte i kraft i Jeg tror det er klokt at vi gir næringen forutsigbare rammevilkår og lar denne loven virke en stund før det eventuelt blir vurdert å gjøre endringer. Fylkesordfører; vi er alle enige om at det er et stort potensial for å øke verdiskapningen i sjømatindustrien. Et grep Stortinget bør vurdere er om innretningen i torskekvotene er riktig sammensatt. Den norske totalkvoten på torsk har over lang tid vært fordelt med 70 % til kystflåten og 30 % til trålerflåten. Trålerflåtens andel har hele tiden vært til for å sikre råstoff til landanleggene. Jeg tror vi skal vurdere om fordelingen av torsk mellom kyst- og trålerflåte må settes i samsvar med hva den faktiske fordelingen har vært i den senere tid av landinger fra trålere med leveringsplikt. Den delen av trålerflåten, som benytter sine konsesjoner i tråd med intensjonen bør få beholde sine kvoter. Den andelen som unndrar forpliktelsene må kunne diskuteres. En rokering kan sikre at torskekvoter, som er ment for norsk landindustri, faktisk blir levert. En av de store utfordringene for landindustrien er ujevn tilgang på råstoff. I noen hektiske vintermåneder blir det bragt på land store mengder fisk, mens det i andre perioder er nesten umulig å få tak i råstoff. Med en slik råstoffsituasjon er det vanskelig å få tillit som en stabil leverandør. Det er også grunnen til at det må bli et større fokus på det å videreutvikle levende fangst og lagring. Dette vil kunne utjevne sesongsvingningene i større grad. Jeg vil derfor oppfordre Stortinget til å vektlegge levende fangst og lagring i sin behandling av meldingen.

4 Viktigst vil allikevel gjennomføringen og reguleringen av fiskeriene være. Det er avgjørende for landindustrien at ordninger som bidrar til et høstfiske blir videreført. Samtidig er det viktig å legge til rette for bifangstordninger som bidrar til at andre arter enn torsk blir fisket. Det er positivt at departementet fokuser på det å utnytte restråstoffet i denne meldingen. Restråstoffet må i større grad bringes på land for derigjennom å øke verdiskapingen. Det bør settes i gang et arbeid for å avdekke eventuelle hindringer for bedre utnyttelse av restråstoffet. Fylkesordfører; det er riktig å berømme både Tveteråsutvalget og regjeringen for deres grundige arbeid med å analysere utfordringer ved dagens sjømatindustri. Det er ikke vanskelig å slutte seg til at vi trenger forenklinger og større verdiskaping i sektoren. Kompetanse og rekruttering er avgjørende nøkkelfaktorer for fremtidig vekst i sjømatindustrien. Det er derfor gledelig at regjeringen har et sterkt fokus på økt satsning på forskning og innovasjon. Bedrifter som lykkes innenfor næringsmiddelindustrien kjennetegnes av strategisk markedstenkning og kontinuerlig innovasjon. Sjømatindustrien må i større grad ta i bruk teknologi for å kunne konkurrere med lavkostland. Arbeidskrevende operasjoner må automatiseres og produktutviklingen må ta utgangspunkt i vårt største fortrinn; fersk kvalitetsfisk. Sjømatnæringen er en av Norges mest internasjonale næringer og selger sine produkter til mer enn 130 land. Dette stiller store krav til markedskunnskap og evne til å tilpasse seg kundenes preferanser. Økonomisk vekst skapes ved å øke verdier og større marginer per produsert kilo fisk. Da blir kompetanse knyttet til bearbeiding, produktutvikling og marked helt avgjørende. Denne kompetansen er det behov for i flere ledd i verdikjeden, og på flere nivåer i bedriftene. For sjømatnæringen er tilgang til arbeidskraft med god kompetanse avgjørende for å lykkes med fremtidig drift og utvikling. Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å utvikle kompetansen til ansatte i sjømatnæringen. Vi må få på plass flere kompetansehevingsprosjekter i sektoren. I det ligger det også at en større andel av FoUavgiften kan benyttes til å styrke arbeidet med rekruttering til utdanning og kompetanse. For å oppfylle målet om å være verdens fremste sjømatnasjon, må forskning, teknologiutvikling og innovasjon i enda sterkere grad løftes innen sjømatindustrien. Med økt fokus på kvalitet, fersk fisk, marked, innovasjon og nyskaping vil det være økende behov for fagkompetanse. Samarbeidet mellom næringen, videregående skoler og universitet må styrkes. Det er viktig at Nord universitet blir spydspissen innen den blå sektoren. Det nye universitet vil dekke viktige deler av sjømatindustriens nedslagsfelt. Det er avgjørende at Nord universitet har et særskilt fokus på sjømatindustriens kunnskaps- og forskningsbehov. Så er det sånn fylkesordfører, terskelen for å komme inn i fiskeriyrket er for høy for unge som vil inn i næringen. Flåten under 11 meter er en viktig rekrutteringsarena fordi det i denne flåtegruppen er mulig å komme seg inn i fisket uten å kjøpe kvoter. Dette bør Stortinget i større grad fokusere på i behandlingen av denne meldingen. For å styrke rekrutteringen må det etableres bedre finansieringsordninger for at unge fiskere skal ha tilstrekkelig økonomi for å kunne investere i fartøy og kvoter. Antall

5 rekrutteringskvoter bør økes samtidig som det bør opprettes et rekrutteringsfond som kan bidra til investering i fartøy. Fylkeskommunen har naturligvis et klart ansvar som skoleeier. Vår politikk er at tilbudet til elever i videregående skole må være tilpasset næringslivets behov. Dette gjelder også innen sjømatnæringen. Vi vil øke rekrutteringen til næringen blant annet ved å ha et godt og variert opplæringstilbud innen fiske, fangst og akvakultur. Samtidig er det sånn våre regionale utviklingsmidler er viktige ovenfor sjømaindustrien. Vi kan være med å legge til rette for at økt rekruttering. Vi kan bidra til å utvikle markedskompetanse og vi kan bidra til at Nord universitet utvikler retninger som er relevant for sjømatindustrien. I tillegg til det bidrar midlene til å gi Innovasjon Norge et større handlingsrom ovenfor sjømatindustrien. Det er nettopp derfor vi er imot store kutt i disse midlene. Fylkesordfører, jeg nærmer meg avslutningen nå. Ressursene i havet tilhører fellesskapet, og skal underlegges en forvalting som bidrar til sysselsetting og bosetting langs kysten. Lønnsomme verdikjeder og helårsarbeidsplasser må være grunnleggende mål i norsk fiskeripolitikk. Skal vi lykkes med det er forholdet mellom fiskeflåten og industrien på land avgjørende. I regjereringens politikk er det et for ensidig fokus på at endringer i lover og plikter alene skal løse utfordringen med å skape større lønnsomhet i sjømatindustrien.