TØMMER- HUGGEREN. Forfatter: Jorid Tho

Transkript

1 TØMMER- HUGGEREN Forfatter: Jorid Tho

2 1. Tømmerhuggeren Han kjente seg mørbanket i hele kroppen. Var det alderen som hadde begynt å sette spor? Han satte seg opp på sengekanten. Hele rommet gikk rundt og rundt. Den 82 år gamle mannen greip tak i kommoden ved siden av seg for å prøve å forhindre fallet, men det var for seint. Den krokbøyde kroppen raste i stor fart mot det kalde gulvet. Nedslaget ble brått og hardt. Fillerya på gulvet skled unna og endte i en krøll borte ved dørkarmen. Han stønnet, men klarte ikke få fram så mange flere lyder. Det føltes som han var ombord i en båt i storm, ingenting stod stille og mørket kom stadig nærmere og nærmere. Han grep tak i ullteppet som hang ned fra senga, prøvde å trekke seg opp, men kjente at kreftene ikke holdt. Svimmel og med svetteperler i panna seg han sammen halveis oppå ullteppet, halveis oppi vanndammen fra vannmugga han hadde veltet fra nattbordet. Han måtte bare hvile litt, øynene seg igjen og den gamle mannen ble helt slapp. Katten Sakul strøk kroppen sin mot den gamle mannen og slikket i seg noe av vannet som lå utover gulvet. Så krøllet den seg inn mot mannen brystkasse og begynte å male. Mannen ynket seg og glippet med øynene. Sola som presset seg inn gjennom kjøkkenvinduet og videre inn på kammerset, sved i øynene. Den gamle mannen måtte dekke til øynene med hånden en stund før han klarte se. Så kjente han hvor kaldt det var. Ovnen hadde sluknet for mange timer siden, og isrosene hadde startet å krabbe oppover vinduet mot nord. Han trakk beina oppunder seg, og som et mirakel klarte han å sette seg opp mot sengekanten. Eller om det var ei seng kan jo diskuteres. Det var en hjemmesnekra brisk, laget av eget tømmer og plank som var for dårlig til å brukes som bordkledning den gangen han hadde mått kle om nordenden av fjøset, men det var mange år siden. Det hadde ikke vært krøtter på fjøset på en mannsalder. Han savnet krøttera. Han savnet lyden av dyra, lukten av dyra og det å kunne gå i fjøset, snakke med dem, stelle dem og bygge opp et fortrolig tillitsforhold til dem. Nå var det bare Sakul igjen på gården han kunne snakke med. Men Sakul trengte ikke mye. Han var fornøyd med litt vann og litt restemat. Mus var det nok av, så Sakul led ingen nød. Ja, det var nok blitt noen færre mus da det ikke lengre var dyr og høy på låven, men mange nok for en liten skogkatt som Sakul. Nok både for ernæring og for trim. Sakul presset hodet sitt mot den gamle mannen sitt hode og fikk han tilbake til virkligheten. Han kikket seg rundt og hostet. Han hostet mye. Det stakk i brystkassa og skar i mellomgulvet da han fortvilet prøvde å harke og hoste løs slim slik at han bedre fikk puste. Kvalmen slo inn da han endelig fikk løsnet noe og svelget ei klyse med slim. Han grep rundt et stolbein, men klarte så vidt å unngå å kaste opp. Forsiktig trakk han et par dype åndedrag. Han var livredd for at ny hostekule skulle komme. Det var godt å få puste igjen. Han kjente hodet klarne litt opp og at noen krefter kom tilbake i armer og bein. Forsiktig som om han var av glass, forsøkte han å heise seg opp i senga igjen. Lettet gled kroppen ned på madrassen, og han kunne trekke beina opp fra det kalde gulvet. Hodet falt bakover på puta, og med de siste kreftene fikk han trukket dyna rundt seg. Ullteppet ble liggende igjen på gulvet. Sakul hoppet opp i senga og la seg malende på brystkassa til den gamle mannen. De grove arbeidhendene strøk katten kjærlig: «Vi får hente ved og fyre opp til en kaffekopp litt seinere vi, Sakul,» sa den gamle mannen, og katten virket enig der den strøk hodet mot de korte skjeggstubbene på haka til den gamle mannen. Han kikket på solstrålene som blinket i vannet på gulvet. Tankene gled og blandet seg med feberfantasier tilbake til gårsdagens tur i skogen. Det hadde vært et fantastisk vintervær over flere uker, og den gamle mannen hadde hver dag startet opp traktoren og motorsaga og felt sitt tømmer. Det var noe den gamle mannen satt pris på. Etter at dyra hadde måtte dra fra gården, var 1

3 skogen blitt hans beste venn. Dag etter dag, time etter time kunne han nyte lyden av trær som falt, lyden av motorsag, duften av motorsagolje, saflis og gran. Ja, det var gran som gav den beste tømmerlukta, syns han, selv om de kunne være et strev å felle iblant. Nei, det måtte være gran. Furua var lettere å felle, men gav ikke den samme tilfredstillelsen som grantreet gav, da den mykt la seg ned som ei dunfjær på bakken. Alle andre trær dundret i vei, mens grana sakte seg ned og tok seg varsomt imot med de store greinene sine. Det stod litt stil over et grantre sitt fall. Og dufta, ja, det var ikke til å ta feil av. Han kunne lukte et grantre på mils avstand. Så svartkjelen kunne ikke over bålet før han hadde felt ei gran. Hver vinter vokste tømmerveltene store som fjell nede ved den trange gårdsveien. Og hver vinter kom tømmerbil på tømmerbil og hentet tømmeret hans. Og han var nøye den gamle mannen. Det skulle bare leveres førsteklasses tømmer. Det var bare skurtømmer han leverte. Alt slip tømmeret, det som ikke kunne gå til sagtømmer fordi det var for krokete, lite, spinkelt eller på annen måte ikke førsteklasses tømme, la han opp i egne velter borte ved låven for å kappe til ved når våren kom. Så han var selvberget med ved. Hele låven var etterhvert fylt med sekk på sekk med ved. For selv om han bare hadde vedfyring i hele huset, så klarte han ikke fyre opp mer enn kanskje halvparten av det han produserte hvert år, så det var godt at han hadde både stor låve og stort uthus. Til og med garasjen var fylt av ved, så den gamle Caddyen stod utenfor med en pressening over seg. Gårdsdagen hadde startet så bra, eller var det forrige dagen? Den gamle mannen kikket opp på kalenderen på veggen, men klarte ikke helt å gjøre rede for om det var blitt mandag eller tirsdag der han lå i sengen med katta over seg. Det hadde startet så bra. Stokk på stokk hadde blitt kvistet og hektet på i vajerløkkene bak traktoren. Fire og fire stokker per vajer, nøye sortert i gran og furu. Bjørk og lauvtre fikk ligge igjen til neste runde, de skulle jo bare bak låven. Nei, det handlet mest om disse fine grantrea og furustokkene. Selv om stokkene var like lange og like tykke som de pleide å være i ett lass, var de ekstra tunge. Jorda i lia han hogg var passe skrinn og passe næringsrik slik at trea hadde vokst sakte, men vokste seg kraftige, og vedmassen var blitt ekstra hard og sammenpakket. Det var mange kilo i hver stokk han trakk bak traktoren. Men den gamle John Deereen var trofast og sterk og jobbet seg gjennom skogen mens lokket på pipa hoppet opp og ned. Det var ved elva det gikk så dårlig. Han hadde kjørt der i hele vinter, det var et sted i elva isen alltid var sikker. I alle år, i alle genrasjoner, var det blitt krysset her, av folk, med hest og de siste åra med traktor. Den lille grønne traktoren hadde såvidt fått forhjula opp på kanten da han hørte de lydene han aldri ønsket å høre bak seg. Gjennom hørselsvern og gjennom traktordur hørte han den skarpe knakingen av is som gav etter. Han kjente tyngdepunktet i traktoren ble endret, og automatisk tråkket han inn gassen for å forsøke å kjøre av isen i tide. Men knakingen økte mer enn den grønne traktoren klarte å legge opp øke farta. Kjettingen på tvillinghjula hadde akkurat fått fast grunn under seg idet knakingen stoppet og vann fosset over stokkene. Snø sprutet opp rundt hjula der stokkene sank dypere og dypere i isvannmassen bak traktoren. Den gamle mannen måtte handle raskt. Han løste ut vaieren, fikk traktoren opp og inn på land. Som en unggutt hoppet han ut, slo en kjetting rundt ett tre som han så festet i snuta på John Deeren. Så trakk han traktoren inn på land igjen og koblet inn vinsjen. Issørpa spruta flere meter høyt der vaieren strammet seg bortover bakken og ned i vannet. Lettet så han stokkene stige opp fra det mørke isvannet, men der stoppet de. Han la mer kraft på vinsjen, det peip i den da den jobbet og jobbet alt den kunne. Den grønne John Deeren virkelig la seg framover i håp om å kunne hjelpe til litt, men stokkene satt pal. 2

4 Med et smell, som om et skudd var avfyrt, røyk den ene vaieren og kom i en enorm fart mot traktoren der den gamle mannen satt. Dører og ruter var forlengst tatt av traktoren. De var enten blitt ødelagt i et velt eller blitt skadet i annet arbeid i skogen og dermed tatt av for reperasjon. Men de var aldri kommet på igjen. Det var bare skallet av traktorhytta som nå kunne beskytte den gamle mannen mot den dødelige pisken som var på vei rett mot han. Men med sine 82 år var han ingen stiv gammel mann. Minst 70 av disse årene hadde han pleiet dyr, skog og åker, sommer som vinter, hverdag som julaften. Og dermed hadde ikke kroppen fått mulighet til å bli stiv og gammel, jo, noe mer krokbøyd var han nok blitt, men hverken stiv eller treig. Så med en reaksjonsevne som en håndballkeeper kastet han seg sidelengs ut av traktoren og unngikk akkurat pisket i det den klippet av den ene stolpen til taket på hytta. Etterpå la den seg stille ned i snøen ved siden av han. Den gamle mannen pustet lettet ut og børstet snø av ullgenseren. Det var da han så det. Treet som holdt traktoren i snuta begynte å gi etter, vannmassene sammen med isen presset på tømmerstøkkene og trakk dem nedover elva. Den gamle mannen nølte ikke ett sekund, men hoppet opp på tømmerklasen, kjente vannet fylle seg opp i støvlene, men fortsatte bare oppover mot kjettinglenkene som holdt tømmeret. Han måtte finne kroken og løse ut tømmeret, hvis ikke ville traktoren og alt rase ut i elva. Den første lekka var lett å løse ut, og stokkene gled sakte fra hverandre og blandet seg med ismassene nedover den nå åpne elva. I det samme gled de fire stokkene som satt sammen i den ødelagte vaieren også nedover elva. Nå var det bare ett par stokker igjen. De lå tvunnet rundt hverandre og i en sammenfletting, han så ingen krok noen steder. Den gamle mannen satte seg skrevs over stokkene og stakk armene ned i isvannet. Der kunne han kjenne den ene kroken. Men presset på stokkene var så stort at han ikke klarte løse den ut. Han hoppet på land igjen. Hentet tømmersaksa, den han kunne løfte stokkene med. Forsiktig ballanserte han seg utover igjen, og en etter en løftet han stokkene rundt på rett kjør. Der kunne han se kroken. Han trakk i stokken, og med enorme krefter trakk han stokken slik at kjettingen løsnet fra kroken stokkene var frie. Han skulle akkurat til å hoppe i land da vaieren som holdt de siste stokkene splintret seg og gav etter. Som i sakte film så han vaieren bare dele seg opp og stokkene skli. Han kjente vannet fosse over støvlene, kjente kulden stige oppver magen og kjente kroppen bli dratt ned og ned i vannet. En smerte hugg i han da vaieren traff armen, ullgenseren ble flerret opp, og ismassene rundt han ble farget røde. Han grep tak i vaierstompen i det han gikk under. Over han gled de siste stokkene med gran og furu nedover elva. Om ikke øynene allerede var fulle av isvann, ville man kunne sett tårene som presset seg fram da førsteklasses granstokker ble borte. Det handlet ikke om pengene han kunne fått for dem, men om kjærligheten hadde han til tømmeret, til skogen, til trærne sine. Disse hadde han plantet som unggutt, for så å tynne og pleie dem år etter år, gått der oppi lia, kjent gleden av å la den grove hånda gli mot den rue barken, slik bare en tømmerhugger kan. Lene ryggen mot stammen og trekke inn dufta av skog og sommer. Nå hadde han sviktet dem, nå gled de forbi nedover elva og ville bli splintret istykker i fossen, maltraktert og krøstet. Han hadde blitt for grådig, ville ha med seg for mye i ett lass, nå måtte han betale for det. Lungene var tomme for luft, helst ville han bare blitt der nede i ismassene, men overlevelsesrefleksene var for sterke, og kroppen fant nye krefter og presset seg opp til overflaten. Med vaieren i hånden trakk han seg opp på tørt land. Han krabbet seg bort til den grønne traktoren som stod der og jobbet. Med stivfrosne klær løste han ut håndbrekket og satte traktoren i gir. Det gikk sakte nedover bakkene mot gården. Vinterkulden beit i hele han der han krampeaktig holdt med følsesløse hender i rattet. Men John Deeren var trofast og ledet han helt hjem. Han orket ikke å kjøre den inn på en av de få ledige plassene på låven, men parkerte den helt opptil trammen før han ramlet inn på kjøkkengulvet. Varmen fra ovnen var utrolig sterk. Den var både god og vond på samme tid. Den gamle mannen fikk av seg tøyet, hang den fillete genseren på en stol og fant fram 3

5 tørt ullundertøy han krøp ned i senga. Flenga på venstre overarm hadde sluttet å blø, så han knøyt bare et lommetørkle over før han la et par kubber til i ovner og pakket seg godt ned i senga. Så sovnet han, trøtt og sliten og veldig lei seg for at han hadde feilberegnet vekta over isen. Det var Sakul som vekket den gamle mannen. Katten stod og tråkket på brystkassa så han våknet. Det var kaldt, ordentlig kaldt i huset, men den gamle mannen svettet. Han kikket ut av vinduet og så at det hadde begynt å blåse opp. Snøfillene føyk vilt der utenfor, det var nesten så han kunne kjenne vindkastene helt inn. Eller var det det han kunne? Den gamle mannen prøvde å kikke ut i rommet, men rommet stod ikke stille nok til at han klarte å se at døra faktisk stod på gløtt. En liten snøfonn hadde begynt å krype innover i den tynne sprekken og sakte bygge seg opp innover på kjøkkengulvet. «Vi får ta kaffekoppen i morgen, vi, Sakul.» sa den gamle mannen og kjente at en ny hostekule kom over han. Om det var vinden eller pusten hans som pep mest, klarte ikke mannen høre idet han prøvde å presse en pute til under hodet for å komme litt høyere. Han forsøkte å se etter månen, den hadde alltid vært så beroligende å se på, men den var gjemt bort bak skyer med tun, piskende snø. Den gamle mannen sank ned på puten igjen. Vanndammen på gulvet var frosste til is, men den gamle mannen la ikke merke til det, han hadde nok med å konsentrere seg om å hindre ny hostekule å komme. Hvor lenge han hadde ligget slik, viste han ikke, han merket bare at det ble tyngre og tyngre å våkne opp, tyngre og tyngre å puste. Sakul hadde krøpet under dyna og maste ikke lenger om hverken kos, mat eller vann. Det var da han så henne. Engelen. Ja, det måtte bare være en engel. I et slør av lys satt hun der ved sengekanten og holdt han i hånda. Hun var som et barn å se på, øynene så blå, huden så myk. Rommet var helt mørkt, alikevel var det et lys som omkranset henne. Den gamle mannen kjente at han ikke frøs lengre. Han orket ikke kikke så lenge på henne av gangen, for det sved så i øynene, lyset var så skarpt. Men han hørte henne, hele tiden hørte han henne. Hun sang. Sang så vakkert, om et himmelrike og en fred. Var han død? Den gamle mannen prøvde å kikke seg rundt, men det var bare mørkt, det eneste lyset kom fra denne engelen. Han prøvde å kjenne etter om han lå i senga si, men fikk bare en følelse av å sveve. Han famlet etter katten, syns så tydelig han kunne høre Sakul sin maling, men kjente han ikke. Den gamle mannen ble forvirret, egentlig tenkte han at han burde blitt redd, men det var noe beroligende, behagelig med denne engelen. Den satt der bare så fredelig og sang. Av og til strøk engelen han over hodet, av og til kunne det nesten virke som om engelen fuktet leppene hans. Den gamle mannen tenkte på påskefortellingen om da Jesus hang på korset og fikk fuktet sine lepper. Ja, kanskje den gamle mannen var kommet dit kan også, ved dødsriktets port? Var dette den store testen om han ville slippe inn perleporten? Den gamle mannen prøvde å si noe, men ordene satt bare fast, det var som om han ikke hadde stemme, som om ordene bare var borte. Men engelen trengte ikke ord, hun lente seg over han, kysset han på pannen og sa «Vær ikke redd, jeg er med deg». Da kjente mannen en myk og varm hånd som tørket en tåre fra kinnet hans. Det var mange år siden han hadde grått, men nå rant tårene uten at han egentlig var trist. Engelen strøk han over kinnet igjen, fuktet leppene hans med en klut, og han kjente han ble døsig. Sakte gled mørket tettere rundt engelen, og han kjente at han ble varm, god og slapp. Da han våknet igjen, så han ikke engelen med det første, men det lyste så vakkert i rommet at han viste hun måtte være i nærheten. Det var som om da han var liten og mammaen hans satt på kjøkkenet mens hun ventet på at han skulle sovne. Han kunne til og med lukte buljongsuppa hun pleide lage. Han foldet hendene og stille prøvde å finne ord. Men hva skulle han si? Hva er det man sier når man står for perleporten? Skulle han be om tilgivelse? Skulle han be om unnskyldning? Skulle han takke?» Fader Vår» var vel en passende bønn. Men hvordan var nå den igjen? Den gamle mannen hadde ikke vært noen fast kirkegjenger, han hadde funnet sin Gud i skogen, i grantrærne, 4

6 i kaffekjelen. Der ute hadde han delt sine fortrolige tanker med sin skaper. Der hadde de sittet og samtalt og løst både det ene og det andre problemet. Men var det nok? Var det derfor han ikke hadde fått vandre over og gjennom perleporten ennå? Var det derfor engelen nå ikke satt ved hans side mer? Hadde han ikke vært tro nok? Det var som en ond klo krøp kan i brystet, smerten ilte igjennom hele kroppen og han hørte seg selv skrike. Da var hun der igjen. Engelen. Med sine varme gode hender, med sin lindrende klut, med sin beroligende sang. Hun gned sine varme hender på brystkassen hans. Lindrende dråper helte hun inn i munnen hans. Den gamle mannen svelget, det smakte godt. Å, så trøtt han var, men han ville ikke sove, ønsket ikke sove, turde ikke sove, for hun måtte ikke bli borte, hun måtte ikke forlate han, han måtte ikke sovne. Men hun strøk han så kjærlig over kinnet, tonene var så beroligende, til slutt klarte ikke den gamle mannen holde øynene oppe mer og sakte gled de igjen mens han kjente varmen og hendene hennes fremdeles holdt rundt han. Melodien og sangen som han hadde hørt som liten gled med han inn i søvnen. Han kjente den sangen så godt, han ville så gjerne sunget med, men kroppen orket bare ikke. Tonene fylte hjertet hans og der sang han med: «O bli hos meg! Nå er det aftentid, Og mørket stiger dvel o Herre blid! Når annen hjelp blir støv og duger ei Du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg!» 5

7 2. En speidertur. Det var en flott februardag. Vinterferien hadde nettopp startet, og Karen Anette pakket de siste sakene ned i sekken. Hun gledet seg så det kriblet, ikke bare i magen, men i hele kroppen. Snart skulle hun møte de andre speiderene i troppen sin, for snart skulle hun på en ukes vinterleir i fjellet. Karen Anette hadde gått i speideren i fire år nå, hadde fylt 11 år, men var allikevel blant de yngste speiderne på denne turen. Det var en tøff tur hvor de yngste gruppene, «oppdagerne», ikke fikk delta. Bare stifinnere, vandrere og roverlaget. De skulle gå på ski, over ei mil inn til ei hytte hvor de skulle både grave snøhule, sove i lavo og utfordre seg selv og egne kunnskaper ei hel uke. Karen Anette gledet seg. Det var noe av dette hun likte best med speideren, det å kunne få lov til å prøve nye ting, det å kunne få lov til å tabbe seg ut og det å få kjenne på den gode mestringsfølelsen når hun klarte noe nytt. Karen Anette tok en siste kikk på pakkelista. Jo, alt var med, ekstra sokker, ullundertøy, fotposer, grevling, snøbriller og selvsagt kart og kompass. Hun hadde fått ny kartmappe til jul, en sånn vanntett en så ikke karta ble ødelagt, og så var den mye større og til å brette ut slik at hun kunne se større deler av kartet. Det likte hun. Karen Anette likte å ha oversikt, vite hva som ventet henne, være beredt, en speider var alltid beredt! Hun kikket en gang til på kartet. Viste ikke om det var samme målestokk på kartet som de ville få utgitt, men Karen Anette hadde fått låne kart av pappa og satt seg ned for å studere en tenkelig rute en gang til. Hun hadde bare sommerturkart og husket at det var anderledes med vinterkartene. Så mange av kjennetegna på sommerkartene ble jo borte under snøen, og det var lite med master og høyspenter i området de skulle inn til, så det ble lite faste punkter å følge. Men nord var jo alltid nord, og høydekurvene kunne fortelle henne litt om hvor bratt det eventuellt ville være. Karen Anette likte kart, det gav henne en følelse av å være på tur både før og etter selve turen. Karen Anette hadde aldri vært på slik vintertur før, og i og med at hun var blant de yngste gruppene, skulle de få kjørt sovepose og den store sekken inn med scooter, alle stifinnere, de i Hakkespettpatruljen og Gaupepatruljen, skulle få lov til å gå med liten dagsekk. Roverne og de andre store måtte gå med stor sekk og var nok litt sure for det. Hun kikket i den lille sekken, hadde hun alt hun trengte der? Hansker, skismøring, solbriller, niste, buff og lue. Ja, kakaoen stod på kjøkkenet ennå, den måtte hun jo ha med! Stolt kikket hun på skjorta si i speilet. Snart kunne hun antagelig sy nye merker på ermet, et sikkert bevis på at nye ferdigheter var oppnådd. Litt skuffet kneppet hun den av seg igjen og la den i dagstursekken. Skjorta var for klam å gå i, men speiderskjerfet nektet hun å ta av seg. Det måtte jo synes at hun var speider på tur! En stolt speider på tur! Da Karen Anette kom til parkeringsplassen, var de andre speiderne omtrent klare til å gå. De store sekkene var blitt pakket klare på snøscooter-hengere, og Karen Anette gikk til Hakkespettpatruljen sin. De andre hadde allerede smurt skiene og trippet etter å få starte. Patruljeføreren samlet patruljen og telte opp. Hakkespettpatruljen og Gaupepatruljen skulle få gå føre da de muligens kom til å bruke lengre tid inn. Det ble blåst et fløyte-signal, og alle samlet seg rundt lederen og kartet, et løypekart for vinterbruk. De hadde lært om vinterkart på møtene, men det var noe helt annet nå når de nå skulle få prøve det selv i praksis. Karen Anette tok opp kompasset og fant nord. Det var jo lett, det var jo der den røde kompassnåla pekte. Tenk den gangen de ikke hadde kompass, da måtte de finne veien ved å se på stjernene. Karen Anette syns stjernehimmelen bare var et kaos av prikker og forstod ikke hvordan de eldre speidere fant både Storebjørn, Orion og 6

8 Kasiopeia der oppe, det eneste hun hadde klart å finne var Karlsvogna når noen har pekt på den. Men så skulle ikke hennes patrulje ta stjernemerket før til høsten igjen, heldigvis. En speider kjenner naturen og verner om den Så var patruljen klar, og Karen Anette og de andre la ut i skiløypa. De første fire kilometerne skulle de gå i preparert løype. Sola skinte fra knallblå himmel og det varmet skikkelig i kinna. De fikk god gli og holdt et godt tempo innover skogen. Karen Anette hadde egentlig aldri likt å gå så mye på ski, men her i speideren ble det liksom anderledes. Her var det ikke om å gjøre å gå fortest eller skøyte best slik det ofte ble på skoleturer, her var det ikke om å gjøre å komme fortest inn til hytta som det ofte ble på familieturer. Nei, speidere de tok seg tid, de. Stadig stoppet over ett dyrespor eller en dyrebæsj. Karen Annette trodde aldri det skulle bli interessent å se på en bæsj, men det er jo utrolig hva man får vite av å se på en bæsj! Tenk å kunne se om det var et rovdyr eller en gnager som hadde vært der! Ja, finne ut hva den hadde spist, og ikke minst se hvilke type dyr det var. Noen dyr bæsjet jo nesten hele tida, andre tynet ut alt de kunne av maten og nærmest bare fylltes opp til det kom en mega bæsj! Sånt stoppet aldri læreren på skolen og så på! Da var det bare æsj, for så å streve videre! De hadde ikke gått lenge får de møtte på den første bæsjen. Klinkekulestore halvrunde kuler med barnåler i. Enkelt elg! Noen vil vel kunne si at det er enkelt fordi de gikk i en tjukk granskau, men det var jo mange flere dyr i skogen en elg! Karen Anette hadde en gang sett en t-skjorte en annen speider hadde og hun ønsket seg så en slik en, men mamma syntes ikke det er noe man kan gå med! På den stod det nemlig «en speider kjenner naturen og driter i den». Og det var jo sant! Det var jo ikke akkurat så mange vannklosett eller toaletter ute i skogen! De lot elgbæsjen ligge i fred slik at andre grupper også kan få studere den, selv om noen på patruljen gjerne skulle hatt den med seg. Det var ikke så mange jenter på patruljen til Karen Anette, men det gjorde ikke så mye. Her i speideren var de alle like gode venner, og det var ikke så mye jente og guttegreier. Karen Anette var glad hun var med i speideren nå og ikke for 100 år siden. Tenk å gå i skogen med skjørt! Det måtte være fullstendig upraktisk! Speideren hadde nok endret seg noe på alle disse årene. Samtidig som så mye var likt. Det var nok kanskje fordi det var menneskene som forandrer seg, mens naturen var lik? For det er jo naturen som er speiderens område. Et grantre så jo sånn ut for 100 år siden også, for ikke snakke om elgbæsjen. Ja, den forandra seg jo litt etter som hva elgen spiste, men når grantreet var likt for 100 år siden, ble jo bæsjen lik også! Tenk at speidere for 100 år siden stod og studerte elgebæsj de også! Tro om de store speiderene stoppet for å se på bæsj? Eller var de for opptatt av å komme fram med den tunge sekken? Karen Anette merket hun gjerne skulle drukket litt. Patruljen stoppet opp og benyttet muligheten til å se på kartet samtidig. Det var spennende å gå sånn alene. Speiderlederene kom jo der bak, og Knut Helge hadde gått føre inn til hytta, men akkurat her var de liksom litt alene. De kunne ta pauser slik de ville og de kunne se på bæsjer når de ville. De så en siste gang på kartet og så stedet der framme hvor de skulle ta av fra løypa. Der innover måtte de nok tråkke løype selv. Sporene til Knut Helge var nok blåst igjen for de så de ikke noe til. Gaupepatruljen fulgte etter. Det var mer koslig å gå sammen enn hver for seg. De ble enig om å gå en halv time til før de tok en litt lengre stopp hvor de kunne spise litt. Karen Anette gledet seg til den gode matpakka. Det var ikke ofte hun fikk ha nugatti på alle brødskivene, men på tur fikk hun 7

9 lov, tykt lag til og med, og det var noe av det beste hun visste, en dobbeldekker med et tykt lag med smør oget tykt lag med nugatti, mmmmmm. Tro om den samme matpakka ville smakt like godt på skolen? En speider er en god venn Det hadde begynte å blåse opp. Den blå himmelen hadde skiftet farge til gråhvit, og store filler danset i lufta. Karen Anette kjente seg kald på fingrene. Godt hun hadde ekstra vanter i den lille tursekken. Men glidlåsen var vansklig å få opp med de kalde fingrene. Karsten kom bort til henne. Han var patruljefører for Gaupene. «Ta mine du og varm deg litt, skal jeg se om jeg får opp sekken din!» sa han og rakk henne vottene sine. Det luktet godt av Karsten sine votter. Karen Anette stakk fingrene inni og kjente det varmet langt nedover ryggen, tenk at noen votter kunne varme så mye! Karsten var ett år eldre og hadde gått lengre i speideren enn henne. Han hadde gått på patruljeførerkurs og hadde masse merker på skjorta, alikevel lånte han bort vottene sine til Karen Anette. Guttene på skolen var ikke slik. Var Karsten slik mot jentene på skolen også? Karen Anette kikket på han der han slet med glidlåsen på sekken hennes. Med et triks med lommekniven så gav glidelåsen etter, og Karen Anette strakk de gode vottene tilbake til Karsten, «Nei, bare lån dem, du, vantene dine er jo så tynne, og jeg har et par votter til, jeg» sa Karsten med et smil. Karen Anette kremtet fram en takk i det hun tok på seg buff og lue også. På grunn av været ble de enig om å gå litt til før de skulle ta pause. Ingen var egentlig sultne, og alle ble fort kalde av å stå stille. Men Erlend måtte bare tisse litt. Han føyk bak en busk. Om ikke lenge var han tilbake, men da måtte også Hermann tisse. Karen Anette kjente at hun også måtte veldig på do. Hun kikket etter en passe busk, en passe busk for jenter. Hun kunne jo ikke bare snu ryggen til som gutta kunne. Det var det som var ergelig med å være jente. Det var så komplisert å gå på do! Skulle ønske hun bare kunne gjort som gutta. Lett å finne en busk var det heller ikke. Hun måtte lete litt før hun fant en hvor de andre ikke kunne se henne. Å så innmarri godt det var endelig å få tissa. Hun ble liksom varm i hele seg. Rart at hun ble kald av å måtte gå på do, tisset var jo varmt i kroppen! Hun reiste seg opp, trakk opp stilongs, ullbukse og boblebukse. Det tok litt tid, for boblebuksa hadde seler som måtte under anorakken, ja, gutta hadde det virklig enklere, så frøys de ikke på rumpa heller. Men endelig var alle lag på plass, og Karen Anette kunne ta på seg skia igjen og gå mot gruppa. Men hvor var de? Karen Anette så ingen fra patruljen sin, ingen fra gaupepatruljen heller. De måtte ha startet å gå uten henne. Hun kastet sekken på ryggen og kjappet seg etter i skisporene. Sporene var lette å følge. Selv om det stadig snødde tettere, visste hun at de ikke var langt framme, for sporene var helt ferske og fine. Nå var hun glad hun hadde kappgått litt på ski på skolen, for hun hadde god fart og god kraft i armene for hvert tak. Stadig ble sporene tydligere og tydligere, og hun visste hun tok innpå. Da hun kom ut av skogen, tenkte hun at dette stemte med kartet, nå skulle de opp på en vidde og følge den innover ett stykke. Men i det Karen Anette kom ut av skogen, var sporene borte. Det var skaresnø og vind. Karen Anette kunne ikke se et eneste spor. Kartet, hun måtte se på kartet. Karen Anette tok av seg sekken, men kommer på at Guri lånte kartmappa da hun skulle på do. Guri lånte kartmappa, med kart og kompass. Å fillern, hva skulle hun gjøre nå? Karen Anette gikk opp den første bakken i håp om å se dem over haugen. Men da hun kom opp, så hun bare hvitt på hvitt. Ingen speidere, ingen løypestikker. «Ta tilbake til kjent sted», Karen Anette måtte snakke høyt med seg selv. Hun måtte tilbake til skogbrynet. Da kunne hun bare vente der til de andre, større speiderne kom eller gå dem i møtet! Karen Anette snudde 8

10 mot skogen igjen. Tilbake i skogbrynet begynte sporene å bli borte. Det snødde stadig tettere og Karen Anette måtte stoppe opp. «Bli hvor du er, de finner deg,» sa hun til seg selv. De hadde trent på slike situasjoner mange ganger tidligere, og Karen Anette fant seg et tre å stå under mens hun ventet på de andre. Nå kunne hun jo spise brødskiven sin og åpnet matpakka. Mmmm, det smakte virkelig godt. Karen Anette så ikke på klokka da hun stanset, men nå hadde det virklig gått lang tid. Karen Anette kjente hun var kald. Hun kunne ikke stå stille mer, hun måtte bevege seg. Ut på vidda var det bare dumt å gå, hun fikk følge sporet tilbake og se om hun møtte på de andre. Det snødde stadig tettere og hun kjente en liten uro bygge seg opp inni magen. Var det virklig så bratt ned her? Karen Anette kikket seg rundt, jo det måtte være her de gikk opp. Hun huket seg ned og satte utfor bakken. Ja, der var elgebæsjen! Eller var det den elgebæsjen? Det kunne ikke være så mange elgebæsjer som lå rundt i skogen? Karen Anette fortsatte. En speider kjenner ansvar for seg selv og andre Hakkespettene og Gaupepatruljen kjente vinden ble skarpere så snart de var ute av skogen. De måtte snøre jakkene bedre sammen og måtte kikke mest ned for ikke få den skarpe snøen i fjeset. Det var tungt å jobbe seg opp den første bakken på skare-føret, så de ble glade da det flatet utover og de endelig kunne få litt fart på skia. Skaren ga god glid, og de suste raskt innover. Her var det få steder som ga ly for å spise nista, så patruljeførerne ble enig om å kjøre litt tempo inn til en skavl et par kilometer lengre framme. Da var det heller ikke langt igjen til hytta. Både Tov Eirik og Karsten hadde vært der før, og de kjente seg godt igjen. De kom til skavlen akkurat der som Karsten hadde sagt, og lettet kunne de endelig få litt le fra vinden. Det var godt å slippe den piskede snøen, godt å rette på ryggen, og å kunne prate litt. De fant fram sittunderlag, termos og matpakke. Karsten delte ut kokesjokolade han hadde spart som overraskelse til patruljen sin, og Tov Eirik fant fram rosiner fra sekken sin. Men hvor var Karen Anette? Hadde noen sett Karen Anette? Hun gikk jo rett bak Guri? Magnus med vandrerpatruljen Mamut kom fram til skavlen og søkte ly de også. Hadde de sett Karen Anette? Hva? Ingen hadde sett Karen Anette. Mamutpatruljen kom ut av skogbrynet rett etter Hakkespettene og hadde gått i ryggen på dem hele tiden, hadde ikke Karen Anette vært på gruppa? Hvem så henne sist? Når så de henne sist? Guri kom på at hun hadde jo kartet til Karen Anette. Det fikk jo hun da Karen Anette skulle på do. Skulle Karen Anette på do? Når? Hvor? Det haglet med spørsmål, de kikket rundt seg. Tov Eirik spente på seg skiene og ville gå tilbake, men Magnus stanset han. Hans patrulje gikk jo rett bak dem, de ville ha sett henne. Det hadde nå brutt ut uro i gruppa. Magnus og de andre vandrerne strevde å holde ro blant de yngre speiderene. Tov Eirik var sint, sint på seg selv. «Det var jo mitt ansvar», skrek han fortvilet ut. «Jeg må gå tilbake å lete». Han rev seg løs og la ut på tilbakeveien, men kom ikke langt før han innså at Magnus hadde rett. De ville sett om hun hadde ramlet eller gått feil. De ville sett henne. Da ikke de så henne, vil jo ikke han kunne finne henne heller. 9

11 Magnus fant mobiltelefonen. De måtte varsle lederne. Men det var ikke dekning. Ikke en strek engang. Magnus prøvde å sende melding. «Ikke dekning». Nød-anrop, det skulle jo gå med sterkere frekvens i områder med dårlig dekning! Magnus trykket 112. Ingen ting skjedde. Trykket igjen, fortsatt ingen ting. Magnus tok på seg skia og prøvde seg ute av le-gropa, 5 meter bort, 10 m bort, 20 meter bort. «Ingen dekning» var alt han fikk. Slukøret kom han tilbake. Magnus var siste året vandrer og skulle bli rover til høsten. Snart 16 år. Han tenkte. Så på Hakkespettene, på Gaupene og på sin egen patrulje. Han brettet ut kartet. Lars var også snart 16 og har gått i speidern like lenge som Magnus. Lars og Magnus trakk seg litt lengre unna og studerte kartet. Det var ca. bare to km igjen til hytta. Det var tre patruljer bak dem, to snøscootere og fire ledere. Sonja var akkurat blitt 15 og var i Mamut sammen med Lars og Magnus, hun kom bort til guttene. «Hva om jeg tar stifinnerene og Mamut til hytta, der er Knut Helge, vi kan si ifra til han. Dere tar med kun nødvendig utstyr og søker tilbake til der dere møter de andre. Det blir dårlig vær nå, snart mørkt, vi må gjøre noe». De ble enig om at det var en god plan og pakket om Magnus og Lars sin sekk før de skilte lag. Det var stille i patruljene der de gikk videre. Fryktlig stille. En speider gjør sitt beste i motgang og vansker Karen Anette kjente seg ikke igjen. Langt der framme hørte hun en elv. Hun kikket bak seg. Bare skog, skog og skog. Hun hadde nettopp rent ned en lang bratt bakke. Hvis hun snudde, måtte hun opp den samme bratte bakken igjen. Hun kjente seg sliten. Mørket begynte å sige innover, og det begynte blåse opp. Karen Anette åpnet sekken sin, hun frøys. Å nei, den varme genseren lå i den andre sekken, den som var på scooteren og sikkert framme på hytta allerede. I sekken hennes her lå bare speiderskjorta. Bomull hjalp lite mot kulden, men hun hadde ikke annet. I le av et vindfall tok hun av seg jakka for å ta speiderskjorta utenpå ullundertøyet, knappene klarte hun ikke kneppe, for med en gang hun tok av seg Karsten sine votter, ble fingrene til is. «Det får være sånn da,» tenkte hun og tredde jakken utenpå den åpne skjorta igjen. «Å, Karsten», hun snuste inn lukta og kjente seg med ett veldig ensom. Karen Anette hadde mest lyst til å grine, men så kom hun på speiderlov nr 8; «En speider gjør sitt beste i motgang og vansker». I det lå det en påminning om at det var i motbakke det gikk oppover mot toppen mot målet. Om at en speider skal jobbe for å se løsninger, ikke hindringer. Karen Anette pustet dypt. Hvordan skulle hun kunne se løsninger her? Hvor var løsningen her? I alle fall ikke oppover! Karen Anette stoppet opp. Tusen tanker fôr gjennom hodet hennes.» Hva ville Karsten ha gjort?» Ja, det var slik hun måtte tenke. Hva ville en patruljefører gjort, hva ville en vandrer gjort, hva ville en leder ha gjort, ja, hva ville Jesus ha gjort? Jo, han, Jesus ville jo absolutt ikke visst hva Han skulle ha gjort, Han visste jo ikke hva snø var engang, og Han hadde vel ikke havnet i en slik situasjon heller. Hun håpet virkelig på at hun ikke ville måtte tilbringe 40 døgn i ødemarken, det holdt lenge med fire timer. For det var snart det som hadde gått nå. 4 timer siden hun sist tisset og gruppen ble borte. Nå satt de vel alle sammen inne på hytta og spilte kort eller noe slikt? Karen Anette kjente angsten og håpløsheten krype innpå igjen. Nei, hun måtte ikke tenke slik. «Hva ville Karsten ha gjort?» Det måtte hun holde fast på. Karen Anette lukket øynene og prøvde å se for seg kartet hun hadde sett på så mange ganger hjemme før hun dro. Hun hadde nettopp rent ned en lang bakke, hun var midt i en skog, vidda lå der oppe bak henne ett sted. Hun hadde rent lengre ned enn det hadde vært tilbake til parkeringa. 10

12 Jo, og hun hørte en elv. Elver var sikre karttegn! Elva, det var den som ble hennes neste sikre punkt. Hun måtte finne elva! Karen Anette gikk mot lyden mens hun så for seg kartet og alle bekker og elver hun kunne huske. Siden hun hørte elva, måtte det være mer enn en liten bekk. Den rant tydelig ned fra fjellet, sannsynlig fra ett vann der oppe på fjellet. Sannsynlig var elva for stor til å krysse siden den var åpen nå på vinteren, men klart et fast holdepunkt. En elv vil jo føre ett sted. Til ett vann, jo og ved vann lå ofte hytter, en av dem kunne hun ta seg inn på eller få hjelp fra. Eller elva kunne renne som en elv mil etter mil. Men elver møter ofte en vei en eller annen gang. Jo, hun måtte komme seg til elva og følge den videre. Oppover? Hun viste at der oppe på fjellet var troppen, hun kom nå altså til bevisst å søke vekk. Det var ikke særlig smart. Hun viste det. Det var jo klokkeklart at mistet man sporet, skulle man gå tilbake til siste kjente punkt. Nå var det bare det at hun ikke fant siste kjente punkt, og at kun ikke orket klatre oppover den lia igjen. Og for det tredje, her nede i skogen var det både mer lunt og mer varmt. Så slet hun litt nå med punkt 2 i det å gå seg bort: «Bli hvor du er». For det var ikke så lett. Hun var kald og måtte bevege seg. Mørket kom sigende på, og hun måtte finne ly. Sansynligheten for at noen fant henne her midt i granskauen var ganske liten. En busk kunne skjule henne for en hel militærgruppe, nei, bli hvor du er funka ikke helt. Karen Anette staket seg forsiktig fram på skiene mot lyden av elva. De frivillige rykker ut Det ble fort trangt på den lille parkeringsplassen etter at ledelsen hadde valgt å trykke på den store knappen. Karsten og Tov Eirik hadde raskt funnet lederne på tilbaketuren og varslet om at de ikke hadde sett Karen Anette siden de var ved skogen, omtrent for en time siden. Lederne visste at her måtte de handle raskt, tiden til å lete selv var ute allerede. Her måtte de ha hjelp. Og nå stod det snøscootere side om side klare for å rykke ut. Tor Oskar, lederen for speidrene, gav de rødkledde hjelpekorpserne og politiet en kort melding; om planlagt tur, rute patruljen hadde fulgt og siste sikre observasjon av Karen Anette. Han hadde trent på å søke etter savnet speider mange ganger, allikevel kjente han seg usikker i alt han sa og gjorde. Han visste at det var nå det gjalt. Dette var ikke noen øvelse mer. Karen Anette satt ikke varmt under et tre som på øvelse, nå var hun alene ett sted der ute i usikker tilstand. Tor Oskar håpet bare på at hun ikke hadde skadet seg. Benjamin i hjelpekorpset ledet raskt an, både i komandoer og i spørsmål. Braathen fra politiet holdt seg mer i bakgrunnen og fikset det Benjamin ba om. Braathen hadde samarbeidet med Benjamin og de andre i hjelpekorpset en rekke ganger og viste at de kunne det de drev med. Han selv derimot, hadde ikke vært ute så mange vinternetter, men å kalle inn styrker, berodre helikopter og alt som kunne gjøre hjelpekorpsets jobb enklere, det skulle han fikse. De fem minusgradene som hadde vært på formiddagen hadde nå fått ett tall til, og med minus 15 grader og vind visste Benjamin at tiden var lenger var på deres side. Etter hva Tor Oskar hadde fortalt, var ikke den savnede så godt kledd. Heldigvis var hun speider og forhåpentligvis kunne hun gjøre noen riktige valg der ute i mørket. Det var bare å håpe at hun hadde noen fyrstikker i sekken og kunne få gjort opp et bål, det ville forenkle situasjonen for henne selv og øke sjansen for å finne henne betraktelig. Første snøscooterpatrulje var allerede avgårde. De skulle kjøre løypa helt inn til hytta og ta alle tenkelige avstikkere tilbake. De valgte å kjøre snøscooteren uten henger og pulk. Det var lettere å komme fram mellom trærne, og de kunne ha større fart over de flate partiene. Det lille som var igjen av skumring måtte utnyttes fullt ut. To nye scooterpatruljer fikk oppdrag. Det luktet eksos og rusa motorer i det de forlot hengeren og forsvant mellom trærne. Og nå begynte skipatruljer også å gjøre seg klar. Tor Oskar stod og 11

13 betraktet det hele. Det var nesten som å se en militær enhet rulle ut. Bare at disse var mer synlig. Det blinket i reflekser og hodelykter overalt. Det var umulig å se om det var gutter eller jenter under de tykke røde uniformene. Braathen nikket til Benjamin, og ikke lenge etterpå befant Tor Oskar seg inne på ei av hyttene nede ved parkeringa. Kasse på kasse ble båret inn og rigget opp. Ledninger, antenner, kart, hytta ble pluttselig tapesert av kart. Bord rigget sammen, varmt vann kokt opp og ved stappet inn i den store ovnen på kjøkkenet. Ikke lenge etterpå kjente Tor Oskar en varm kopp med kaffe i hånden og Braathen klappet han på skuldra. Han hørte han fikk ros for rask varsling. Tenk, her satt han og følte seg sikkelig tabbet ut, en speiderleder skulle da ikke miste en av sine speidere på tur, alikevel fikk han ros, ros for å ha håndtert situasjonen bra. Han svelget et par slurker av kaffien før han sakte bekrev en gang til hva som hadde skjedd, hvor de hadde gått og hva Karen Anette hadde på og med seg. Nå angret han virklig på at de yngste speiderne hadde fått gå med så lett sekk. Han hadde bare tenkt å spare kreftene deres, han hadde ikke tenkt at noen kunne gå seg bort. Nei, heretter skulle han sikre at hver speider hadde hvertfall litt mer i sekken enn det Karen Anette hadde der ute. Hadde hun i hele tatt fyrstikker? Kniv? Førstehjelpsaker? Lommelykt? Ville hun være istand å finne fram i mørket? En speider tenker og handler selvstendig Jo da, Karen Anette hadde hodelykt, men ikke fyrstikker. Det var nå blitt så mørkt at hun måtte ha på hodelykta for å se hvor hun gikk. Snøværet hadde stanset litt, men det lavet fortsatt ned store filler. Der framme mente hun at hun kunne se elva, hvertfall var det noe mørkt der framme og lyden var betraktelig høyere. Karen Anette tok av seg skiene. Elva var minst ti meter bred og alt for stri til å prøve å ta seg over. Hun fikk følge den nedover et stykke for å se om den ble smalere der. Det tok tid og var slitsomt å gå på beina i løssnøen, men hun turde ikke ha på skiene. Det var så bratt og mørkt, og hun var redd for å falle i elva. Hva var det der ute i elva? Karen Anette lyste ut mot noe som stakk opp fra elva. Jo, fire store tømmerstokker hadde festet seg fast i hverandre og lå som en knute midt i elva. Det så ikke ut som noe vindfall, heller som nyhuggede tømmerstokker. Hun stilte inn hodelykta og lyste over på den andre siden. Jo, se der, der gikk det faktisk et spor, et traktorspor langs elva. Nå var hun heldig. De sporene måtte jo føre ett sted. Skulle hun gå oppover eller nedover elva? Hvilken vei ledet ut av skogen? Hvilken vei ledet til der traktoren stod nå? Karen Anette tenkte og tenkte. Elva, ja elva. Skulle hun følge veien, måtte hun først komme over elva. Lyden hadde bare blitt sterkere og sterkere mens hun hadde gått, og elva hadde også stadig fått større fart, det måtte bety at et sted der framme var en foss. Om det ikke var en bru over så hadde hun nok ikke mulighet å krysse den der nede. Så husket hun på ordtaket «Mange bekker små lager en stor å». Altså et sted der oppe kunne kanskje denne elva være mange bekker små. Jo, hun fikk snu og gå oppover igjen. Karen Anette tenkte ikke så mye på at hun hadde tatt feil valg, nei, nå var hun ved friskt og godt mot, hun hadde funnet en vei. Om den ikke var helt tilgjengelig ennå, så hadde hun funnet den, hun hadde funnet noe som kunne hjelpe henne, et håp, et mål. I alle fall et delmål. Nå måtte hun bare tenke logisk og klokt. Hun måtte på egenhånd finne en måte å komme sikkert over på. Nå kunne hun ikke overlate avgjørelser til de andre på patruljen, nå kunne hun ikke stole på at en leder ville stoppe henne i å ta feil valg. Nå var det bare opp til henne. Hun måtte tenke sjøl, hun måtte handle sjøl, gjøre vurderingene alene og ta valgene alene. 12

14 En speider er ærlig og pålitelig Karsten la på en vedkubbe til på peisen. Det var blitt langt over midtnatt. Alle de andre speiderene lå utover gulvet og sov på ligg-underlag i soveposene sine. Det hadde blitt seint før det ble blåst lang tone. Det hadde vært mange tanker i kveld, mange hadde hatt behov for å prate. Karsten klarte bare ikke å sove. Et sted det ute var en hakkespettspeider som han skulle hatt ansvar for. Det var han de andre stolte på, det var han som skulle ledet de andre slik at ikke dette skjedde. Han hadde sviktet. Det hadde hjulpet noe å få snakke med Tor Oskar. Tor Oskar hadde kommet til hytta for et par timer siden. Nå satt han inne på arbeidsrommet sammen med de andre lederene. Han hørte de diskuterte hvorvidt leiren skulle avlyses eller ikke. Han kunne høre at de var engstelige og redde, det gav han bare ennå mer ekkel følelse i magen. Dette var jo hans skyld. Han var patruljefører, han skulle hatt oversikt! Han reiste seg opp. Det var som bakken gynget under han da han gikk bortover mot døra. Det smalt av hjerteslag i ørene hans da han la hånden på klinka. Han kjente seg svimmel. «Men Karsten står du der» - Ingunn, «speidermammaen» som de kalte henne, hadde lukket opp døra. Karsten falt innover, men Ingunn tok i mot. Da bare rant tårene over. Det fosset av tårer på kinnene til Karsten. I hulk på hulk fortalte han om turen. Hvor mye han ville vise Tov Eirik at Hakkespettene var bedre enn gaupene. Hvor mye han ville komme først til skavelen og først til hytta, hvor mye han ville at hans patrulje skulle være best. Han hadde villet vise seg så mye for Tov Eirik at han helt hadde glemt patruljen sin. Han hadde stolt på at de var rett bak, at de hadde kontroll, at de fulgte på. Hadde han bare vært litt bedre speider, tenkt litt mer på patruljen, kikket litt mer bakover. Tankene var så mange, så kraftige og så vonde. «Men hun har hverfall vottene dine», hørte Karsten Ingunn si. «Hun har hvertfall vottene dine, hun er hvertfall ikke kald på fingrene». Karsten snufset, trakk pusten men så kom bare tårene tilbake. Å så dum han hadde vært, så dum, så egoistisk, så... «Det var godt du kom inn hit». Tor Oskar gjorde plass på en stol til han. «Det var godt du ikke la deg med de tankene. Takk for at du er ærlig, Karsten, takk». Karsten tok imot et tørkepapir og satte seg på en stol. «Men de kunne jo ikke stole på meg, ingen kan stole på meg mer.» Ingunn hysjet på han, la armen rundt han og bare holdt han. Holdt han hardt, men godt. Det var godt å bli holdt sånn av Ingunn. Godt å kunne være litt liten. Og mens Ingunn holdt han og lederne fortsatte å prate, kjente Karsten at han var trøtt, fryktelig trøtt, øynene gleppet, lydene ble mer utydelig og han kjente seg varm, sliten og veldig veldig trøtt. En speider kjenner naturen og gjør sitt beste Karen Annette kikket på klokka. Den var blitt over to på natta. Månen var ikke å se, tett skylag dekket for hele himmelen. Karen Anette satte seg ned på en stubbe. Ganske nyhugget stubbe, hun kunne kjenne det luktet av den ennå. Hun la sekken sin under seg for og ikke få buksa full av kvae. Det var ennå mer kakao på termosen. Det smakte bare så utrolig godt. Nistepakka var tom, men hun hadde ennå en liten rosinpakke igjen i sekken. Det og buljongterningene, men da måtte hun jo ha varmt vann først. Hun fikk spare litt på rosinene og bare ta litt kakao nå. Det var godt å sitte litt, men hun kjente hun ble fort kald. Hun var ganske svett på ryggen, og tærne verket der nede i skiskoene. Hun kunne ikke sitte lenge, men bare litt til. Hun var så sliten. Det var en halv time siden sporene hennes hadde sluttet og hun hadde måttet tråkke nye spor. Elva ble stadig smalere, og hun håpet snart på å finne ett sted å krysse. Hun hadde kommet til et sted hvor det lå mange bjørkestammer og noen or og ospestammer samlet i en haug. Noen måtte jo vært her, for 13

15 stammene var ikke helt dekket av snø. Det måtte være mulig å finne noen spor eller tegn å følge videre, men innover i skogen ville hun ikke, nei hun fikk holde fast på å følge elva. Noe sa henne at den veien hun hadde sett der nede ville krysse denne elva snart. Og riktig. Ikke mer enn 10 minutter etter hun hadde startet å gå igjen fant hun traktorsporet. Og helt riktig, det førte over elva. Eller riktigere sagt, det hadde ført over elva. Det kunne se ut som om isen hadde gått, for sporene førte ned i elva og opp igjen på andre siden, men imellom var det bare vann, en tømmerstokk lå langs den andre siden, men ellers var det bare vann, 5 meter vann mellom henne og veien der på andre siden. Hun måtte kunne gjøre det bedre. Karen Anette sank sammen, beina holdt bare ikke mer. Der på den andre siden var håpet hennes, men utenfor rekkevidde. Karen Anette viste ikke annet enn å skrike. Et høyt langt skrik fylte natten, først ett, så ett til. Så stillhet. Helt stille. Å, som hun hadde ønsket noen skulle svare henne, å, som hun hadde ønsket en hånd på skuldra si. Men kun stillhet ble kastet tilbake. Vann og sevje nådde inn gjennom buksa. Karen Anette kjente hun var våt på knea, bakken der hun knelte var våt, våt av søle, vann og snø. Karen Anette måtte reise seg. Sakte, sakte, så tungt, så tungt, hele kroppen protesterte, men Karen Anette hadde i alle år vært flink til å overbevise seg selv at hun kunne klare litt til, og det kom godt med nå. Vilja hadde nok en gang vunnet. Karen Anette startet sakte den tunge veien vekk fra traktorveien oppover elva. Hvert steg føltes som ti nå, hver meter som 20. Hun måtte fortsette, måtte finne en vei over. Det var usikkert hvor lenge hun hadde gått før hun innså at enten var elva bare breiere og breiere, eller så var det så bratt at det var umulig å krysse. Hun måtte ikke falle uti det kalde vannet. Skogen hang fortsatt tung rundt henne, og bakkene ble bare brattere og lengre. Karen Anette var så trøtt. Skulle hun ta sjangsen på å sove litt, bare litt. Hun fant seg en stor gran, en stor, god gran med store beskyttende greiner, nesten som ei hytte. Her kunne hun vel sove litt. Her kunne hun vel ta en liten pause, en bitte liten pause? 14

16 3. Leteaksjonen utvider Det var nå blitt mørkt. Hjelpekorpsets snøscooterpatruljer hadde kjørt gjennom tenkelige og omtrent utenkelige stier og veier. Benjamin og Braathen hadde allerede tenkt tanken om at de måtte utvide søket, nå var tiden kommet. Hjelpekorps fra flere områder var allerede sendt ut i patruljesøk på ski og truger, men det trengtes flere folk. Og til det en større plass. Parkeringsplassen var allerede helt full. Braathen hadde rekvirert gården rett nede i bygda, den de hadde stoppet ved for å betale bompengene opp på fjellet. Nå pakket de ned kart og samband for å forflytte seg ned på låven der. Det var mye som måtte være i orden når både redningshundene og «Figgen», sivilforsvarets innsatsgruppe kom. Da gjaldt det å ha oppdrag klare og sette de i aktivitet umiddelbart. Var det noe redningsmannskap ikke likte, så var det å sitte stille. Benjamin hadde mang en gang kjent på frustrasjonen av å ikke komme ut i søk på flere timer etter han hadde kastet seg rundt hjemme eller på jobb for å komme raskest mulig fram for å hjelpe. Da var det ikke alltid så lett å holde adrenalinet og iveren på et akseptabelt nivå. Han hadde selv mang en gang kommet med noen ikke helt så fine setninger. Så det skulle han i alle fall jobbe hardt for å unngå om han kunne. Benjamin hadde sendt Aase og Einar i forkant ned på gården med klare teiger slik at de første som kom kunne starte raskt. Så kunne han nå pakke seg ut og komme seg ned han også. Han visste at natta ble kald, og at den ble nok tøff for ei ung jente alene i skogen. Han skulle gjøre alt han kunne for at den skulle bli kortest mulig. Men det var en sånn ekkel magefølelse inni han ett sted. Han visste jo at hun var speider, men en dårlig utstyrt speider. Og de burde ha funnet henne nå. De hadde jo hatt folk ute flere timer alt og på alle de mest sannsynlige stedene. Det var noe i han som ikke fikk ro. Benjamin kikket over Natokartet en gang til. Natokart var ikke det beste for å planlegge søk, men det gav en god oversikt over et stort område, og det var det han måtte ha nå. Han fant fort parkeringa de stod på, hytta speiderene skulle gå til og gården de nå rigget nytt KO, kommando operasjonssentral, på. Utenom et par små hytter helt i grensa mellom skog og vidde var det ikke mye bebyggelse å se. Ikke så mye som ei koie eller et nedlagt bruk på mils avstand. Og kartet gjorde en naturlig avgrensning ved elva. For i vest, omtrent rett nordover omtrent ei mil fra parkeringa, gikk ei stor elv uten noen bro eller muligheter for å krysse, det var den de hadde passert over nede ved gården, ellers var det bare skog, skog og skog oppover langs elva. Braathen hadde sagt elva var så stri at isen omtrent aldri la seg der, og at den var åpen nå. Ja, det hadde han jo sett nede ved gården. Elva var både stor og vill, enorme krefter i den. Neste plan for scooterene ville være å søke hyttene, men hadde Karen Anette tatt inn der, var hun ihvertfall i hus med både le, varme og mulig noe mat. Nå hastet det å få ut fotpatruljene til bredere søk og finere søk. Hun måtte jo etterlatt seg noe spor et eller annet sted. Speiderne hadde gitt uttrykk for at noen hadde ønsket seg hjem igjen, men av hensyn til at de nå var kommet til hytta, det var omtrent blitt natt, hadde han sammen med Braathen anbefalt dem å bli. Det ville gjøre søket utover natta enklere og, da de ikke hadde 50 speidere i fri flyt utover vidda på vei hjem. Benjamin kunne høre seakingen, redningshelikopteret et sted der nede i bygda. Det skulle fly over og se etter lys eller andre tegn, men det var ikke mye man kunne se i mørket. Effekten av søk i dagslys var betydelig større, men med tanke på at ei jente var savnet, ønsket de prøve ut alle muligheter, de visste jo at Karen Anette hadde med seg lykt og mulig fyrstikker, et bål ville seakingen lett fange opp, det var verdt et forsøk. 15

17 En speider kan også bli trøtt Men Karen Anette hadde ikke gjort opp noe bål, og hun hørte ikke seakingen der den fløy lavt over grantoppene. Karen Anette hadde krøpet godt under grana, funnet seg ett tørt leie og satt armbåndsuret på vekking om en time. Hun var bare så sliten, så sliten og trøtt. Hun var redd for å skade seg i fall dersom hun fortsatte videre uten litt hvile. Samtidig var hun redd hun skulle fryse ihjel. Hun hadde frosset veldig mye for noen timer siden, men det hadde gitt seg. Karen Anette visste at det kunne være et faresignal, men hodet var bare for trøtt til å tenke på det. Hun måtte bare få litt hvile, en times tid. Hun foldet hendene og ba en liten bønn om at hun måtte klare å våkne om en times tid før hun knottet inn alarmen på klokka, så trakk hun et par granbargreiner ennå tettere til kroppen og kjente den gode lukta før hun lukket øyne og kjente kroppen slappet av. Men det var ikke klokka som vekket henne, ikke seakingen heller. Karen Anette våknet av at hele kroppen hennes ristet. Det var allerde kommet flere skrubbsår på den ene armen der hun hadde ligget og gnisset den mot trestammen. Å, som hun frøs. Karen Anette klaret ikke stoppe skjelvingen, hun prøvde både å snu på seg og å ha mer granbar rundt seg, men kroppen bare dirret helt uten kontroll, tennene hakket så at hun var sliten i kjevene, magen var bare et kaos av muskelsammentrekninger. At det gikk at å fryse slik! Hun ble jo ikke akkurat mindre sliten av dette. Hun rettet ut beina, men trakk dem fort under seg igjen, det var kjempevondt å rette dem ut. Alt var vondt. Å, som hun bare hadde lyst til å skrike, men all lyd satt liksom fast der nede i halsen. Å, hun ville sove igjen. Ja, hun ville sove. Det føltes som hun hadde feber på en måte. Ja, hun følte seg litt syk. Hun ville sove. Men det var noe i henne som nektet henne å sove, eller var det i henne? I alle fall var det som om noen sa til henne at hun ikke måtte sove mer, det var som om noen ville ha henne våken, men det var så vondt å være våken. Og det pleide å hjelpe å sove når hun var syk. Karen Anette ville bare sove, og fortvilet kastet hun seg rundt på nytt, men da skjedde det det uhellet å sende en stor klase med snø fra greinene rett i hodet hennes. Okay, melding oppfattet, Karen Anette var sur, så sur og sint at hun ikke fikk sove. Fillesnø, filletre. Karen Anette sparket til det, og det svarte bare med en ny klase med snø som nå gjorde granbarhulen hennes ikke bare mer trekkfull, men også helt full av kald, ekkel snø. Trøtt, kald, irritert stablet Karen Anette seg på beina, hun kikket på den dyp røde fargen som startet å vise seg på himmelen over tretoppene, og hun gikk ut av sin forfalne, fæle og motbydelige lille hule. Hun kikket oppover lia, hun så bratte skråninger oppover og elva som gikk i fossefall på flere meter ned mot henne. Dit opp kom hun altså ikke. Karen Anette hadde ikke for vane å banne, men det var virklig ikke langt unna før hun smalt av en salve eller ti. Hadde bare kroppen vært kontrollerbar. Hun kavet seg tilbake i stien hun hadde laget et par timer tidligere. Gang på gang falt hun fordi hendene ikke fikk tak i kvister eller fordi beina ikke ville lystre over hindre. Helt utslitt sank hun sammen på det stedet ved elva der hun hadde sett traktorsporene krysse elva. Men det var jo ingen ting å krysse den på. Ikke for en traktor engang. Karen Anette kjente på vannet. Det var ikke så kaldt. Så holdt hun en finger opp i været, tja, hvor kaldt var det, minus? Hvor lang tid ville det ta og svømme over, 1 2 minutter? Hun var ganske flink svømmer. Ja, det ville nok ikke ta lengre tid. Traktoren hadde jo kommet over, da måtte jo hun klare det og! Tja det var nok ikke så dum ide det. Hadde hun bare kommet på den første gangen hun var der, da hadde hun spart timer med slit og kulde. Jo mer Karen Anette tenkte på det, til lurere syntes ideen å være. 16

18 Verden blir litt bedre med en sang På speiderhytta var det flere speidere som ikke fikk sove, noen hadde sovnet for så å våkne opp igjen. Det ble stadig tettere og tettere på lederrommet. Til slutt hadde de samlet seg ved peisen i stua, lagt mer kubber i peisen, og nå satt de tett i tett og tittet inn i flammene mens Tor Oskar ledet an med dyp herrerøst: :/: I den mørke kveld :/ :/: lyser bålets glør :/: :/: På en gammel vei :/: :/: vi har vandret før:/: For det var virkelig en mørk kveld for speiderene. De hadde snakket, tenkt, snakket og bedt. Men alikevel så stilnet det ikke der inne i magen og brystkassa. Det satt fast en slik ekkel, vond følelse. Da hjalp det å synge. Tor Oskar, som ikke var noen liten speiderleder, som kalte seg selv for en bamsemums, hadde en slik ro over stemmen sin, en slik dypde og den virket lammende på alle de andre følelsene. Og det var det de trengte, noe som kunne dempe den krampaktige kloa som reiv der inne. Tankene som reiv der inne, kaoset. I sine snart 30 år i speideren var dette den første gangen Tor Oskar hadde måtte bruke hjemmelederen og var nå kjempeglad for at de hadde vektlagt viktigheten med å ha hjemmeleder i alle disse årene. En leder som var hjemme, men adresselister, med nøkkel til speiderhuset og med planverk for å ta imot og håndtere foreldre og støtteapperat der hjemme. Nå var det den gangen han hadde ønsket aldri å oppleve. Nå måtte han sette sin lit til hjemmelederen, la Henning ta de vansklige telefonene rundt til foreldre og informere om hva som hadde skjedd. Nå var han virklig glad for at Henning var hjemmeleder. Henning var selv gammel speider og hadde mange års erfaring fra tur og uteliv. Men han var ikke så aktiv mer. En ryggskade hadde gjort at turer og leir ikke var å trakte etter lengre, men han satt i styret og hadde stadig undervisningskvelder hjemme på speiderhuset. Ja, Henning var virklig den rette personen til å takle dette nå. Tor Oskar stolte på Henning og visste at nå måtte han ikke tenke på foreldre og alt det der, nå måtte han være en dyktig uteleder og stå i det med all sin kropp, hjerte, sjel og ånd her ute på fjellet. Han måtte prøve å gjøre det beste ut av sitasjonen, prøve finne de gode ordene, de gode løsningene ja og de gode sangene. For det hjalp å synge. Hjalp virklig å la tårene renne nedover kinnene mens toner og ord fylte peisestua. Gjennom sangen måtte redselen vike. Han måtte tenke på den gangen da Silias satt i fengslet og sang slik at hele fengselsmuren sprakk. Ja, det var noe magisk med sang, eller var sangen fylt med noe magisk, noe mektig, noe stort. Var det gjennom sangen Han faktisk nådde helt inn og tok vekk det vonde? Var Han der nå i deres sang? Tor Oskar kjente også hans kinn bli vått. Så kremtet han, fylte lungene og snart sang 50 speidere med: Gje meg handa di, ven, når det kveldar, Det blir mørkt og me treng ei hand. Da jeg trengte en neste Karen Anette trengte virkelig en hånd å holde i. Hun hadde heldigvis tatt til fornuft og latt være å svømme over elva. I stedet hadde hun gått nedover elva der hun hørte fossen bruse. Hun hadde tråkket en god stund før hun oppdaget at skiene hennes var borte. Ja, det var i grunnen mange timer siden sist hun hadde hatt skiene, men merklig nok hadde hun ikke mistet stavene. Eller om 17

19 hun hadde mistet eller lagt fra seg skiene, husket hun ikke. Hun kunne ikke huske om hun hadde hatt dem oppe ved grantrehula, nei, sist hun hadde dem som hun husket, var da hun kom til elva første gangen, da hun måtte ta dem av seg for å ikke skli uti elva. Men stavene hadde hun definitivt ikke hatt i natt, dem hadde hun ikke hatt da hun gikk fra gratrehula, nei, for da hadde hun virklig trengt dem der hun snublet ivei, alikevel hadde hun dem i hendene sine nå. Hadde hun funnet dem igjen der hvor veien krysset elva? Der hvor hun faktisk hadde vurdert å svømme over? At det gikk an å være så dum, så tett i pappen, det kunne hun ikke fatte. Men pluttslig hadde hun liksom funnet seg selv i å kle av seg for å svømme over. Ja, så dum var hun at hun hadde startet kle av seg. Plutselig hadde hun stått og sett rett på den digre, og da mener jeg den digre elgoksen foran seg. 12 tagger hadde hun kunnet telle, og virkelig diger var den der den stod med frostrøyk dampende ut av neseborene, stod helt stille og kikket ned på Karen Anette. For det var virkelig ned. Karen Anette hadde følt seg liten som en ert der det store dyret så ned på henne. Også stod den der, det frekke dyret, stod og så på at hun kledde av seg. Karen Anette hadde brått blitt sjenert og hadde startet å kle på seg igjen. Elgen bare stod der og pustet. Mellom henne og elva. Som en stor pelskledd mur stod den der mellom henne og løsningen. Eller var det noe løsning. Til mer Karen Anette tenkte på det, til mer tåpelig syns hun løsningen med å svømme over var. Den som hadde vært så glimmrende. Makan. Karen Anette hadde fått på seg alle klærne igjen. Hun hadde reist seg opp. Elgen virket ikke det grann mindre da hun stod. Hun hadde villet gå mot elva, men elgen bare stod der. Da hun prøvde å gå foran den, gikk den framover, da hun prøvde gå bak elgen, rygget den. Karen Anette hadde aldri sett en elg rygge før. Den burde definitivt hatt både ryggelys og sånn tutelyd som lastebilene hadde, for dette var litt av et drog som flyttet på seg. Nei, Karen Anette følte seg ikke helt i slaget for å ta opp en kamp med denne pelsdotten. Hun fikk gå nedover elva i stedet. Og slik hadde det blitt at Karen Anette hadde begitt seg nedover elven, og den pelskledde kameraten hadde blitt stående tilbake. Det hadde luktet stramt av den elgen. Karen Anette snuste på Karsten sin vott og fnøs med nesa. Hun hadde dyttet litt på elgen med votten, og nå satt lukta stramt igjen, det minnet ikke mye om Karsten den lukta der. Så det skulle hun si til han, at han luktet lite av elg, for det luktet stramt. Men hva hadde hun egentlig forventet seg av elgen, Lanolukt? «Lano for liten og Lano for stor»? Ja, den elgen der kunne virkelig trengt litt Lano. Hun hadde egentlig aldri tenkt over hva en elg luktet, eller en rev luktet for den sak skyld. Hvem var denne elgen? Hvor kom han fra? Hvorfor hadde hun ikke blitt redd, den var jo stor, veldig stor, med dårlig ånde? Det hadde lukta rottent grass av pusten hans, æsj. Tenk at hun hadde vært så nær at hun kunne fortelle hva en elg luktet i pusten. Æsj. Nå virket det å se på elgbæsj som så lite æsjete. Vent til hun skulle fortelle lærerern det neste gang han sa at elgbæsj var æsj, da skulle hun virkelig fortelle hva som virkelig var æsj da. Men elgen hadde fått henne på andre tanker, og mens sola stod op, tenkte Karen Anette både Karsten, på læreren og på alle de tingene hun skulle fortelle dem. Bare hun fikk fortalt det da. Karsten ville kanskje bli sur over at vottene hans var fulle av elghår og elgelukt, men det fikk bare være når han var så dum og ikke passet på henne. Ja, for det hadde vært han sitt ansvar. Han var patruljeleder, og det var han som skulle passet på henne. Det var ikke hennes skyld, det ville hun ha sagt. Sinnet gjorde henne litt godt. Hun fikk nye krefter, og før hun viste det stod hun ved fossen. Bruset av vann var blitt til et brøl. Det var umulig å høre sine egne tanker. Men se, det kunne hun. Se så mye at hun nesten sank sammen! Foran henne var et stup og en elv, 20 meter nedenfor, minst, roet fossen seg til et vann, som en idyllisk liten perle lå det et magisk tjern med en stor åpen plass. Sola kastet sine første stråler ned i vannet som blinket opp mot henne. Det blinket så kraftig 18

20 at det sved i øynene. Og der, rett nedenfor fossen stod stokk på stokk splintret og kvistet i en eneste stor klyse. Det kunne nesten se ut som en beverdemning som dannet en bru. På den ene siden fosset fossen med et brøl og skumsky høy, på den andre siden lå tjernet som i en drøm, blikk stille. Karen Anette grep tak i en bjørk for å se litt bedre. Men bjørka holdt ikke vekta, og Karen Anette kunne kjenne at føttene glapp fra underlaget. Hun kunne kjenne lufta stryke mot kinnene og prøvde å rive av henne lua i det fallet var et faktum. Karen Anette kikket rundt seg og så bare som i sakte film bjørka der oppe kom lengre og lengre vekk fra henne, Karen Anette kjente hun falt. Falt, falt langt! Humanitet og respekt for livet Benjamin fylte opp kaffekoppen en gang til. Det var ikke hver dag han drakk kaffe, men på leteaksjoner kunne det gå kannevis, særlig på aksjoner som denne da et barn var blitt borte. Han måtte holde hodet våkent, måtte holde tankene våkne, for det handlet om å redde et liv. Et liv som nå hadde vært ute en hel natt i minus 15 grader. Det handlet for han om respekten for liv. Det å ikke gi opp før det motsatte var et faktum. Det handlet om humanitet om HUNUFEU, røde korsprinsippene, om å beskytte mennesket som et mål i seg selv, om å være medmenneske og handle ut fra et mennesklig sinnelag. Men nå gjaldt det ikke soldatene på Solferino som Henry Dunant hadde kjempet for. Nå, over 150 år senere, var det en liten speiderjente det galdt, nå var det Karen Anette det handlet om. Braathen kom inn og takket for seg, Thomasson skulle overta. Benjamin hadde samarbeidet med Thomasson en gang før og ikke likt det så godt. Thomasson var ganske ny i politifaget, fortsatt av den typen som elsket litt action og oppmerksomhet, en som fortsatt trodde at han kunne redde verden og bare han. En liten lyshåret spinkel politimann som trodde han var verdens navle, og supermann og allviter. Det skulle ikke gå lang tid før pressekonferanse var et faktum. Thomassen var stadig ikke å oppdrive fordi en eller annen avis eller tv kanal skulle ha noen minutter av hans tid. Benjamin så jo nytten av å få ut en etterlysning. Han forstod jo at det kunne være lurt nå som det hadde gått så mange timer, men det var måten det ble gjort på. Og Benjamin kjente også litt på at han mistet det gode teamet han hadde hatt rundt seg i natt. I natt hadde han følt de var ett team, nå følte han på at han var underlagt en uerfaren, uviten og oppblåst sjef. Men han visste at han bare måtte godta det. At politiet hadde den øverste makta i dette, men da han satt med snart 100 aksjoners erfaring, så kjentes det litt vanskelig. Det han kunne trøste seg med, var at slike allvitere ofte også måtte hjem til middag eller annet når de kjente seg trøtte og slitne. Benjamin følte et lite behov for å gjemme kaffekanna litt. Men det handlet også om U en og N en i HUNUFEU om å kunne yte hjelp upartisk (U) og nøytralt (N). Han godeste Thomasson måtte nok få sin kaffe. Benjamin hadde heldigvis fått grønt lys til mange teiger av Braathen før han hadde dratt, så her var det bare å rulle ut mannskap i god tro mens Thomasson fikk holde på med sitt. Merethe med redningshundene hadde heldigvis kommet inn. Hun hadde vært ute både en høst og vinternatt før, og hun var ei dame med mer enn bein i nesa. Merethe og hunden Keiko hadde vært ute i hele natt, nå skulle de avlegge rapporter, legge nye planer og få et par timers hvile før de ville ut igjen. Keiko var en av de få redningshundene som også var godkjent for skred og søk etter omkomne. Så her skjønte til og med Thomasson at han hadde møtt sin overmann, eller overkvinne, og hun hadde fått helt frie tøyler til å kjøre egne søk. Merethe hadde også med seg mange andre ekvipasjer med hunder og førere, men de ledet Trygve i samarbeid med Benjamin og selvsagt godeste Thomasson. Det var bare Merethe og Keiko som fikk kjøre sitt eget opplegg. Merethe hadde ønsket å søke elva med Keiko. Der var det svært bratt og vanskelig. Men viktig å få avklart om Karen Anette hadde havnet i det kalde vannet. De hadde lett alle andre steder, så det var ikke så dumt å la noen ressurser gå til å søke i elva. Elva dannet også et naturlig ytterpunkt og 19