Sara Shepard. Hjerteløs. Små, søte løgnere 7. Oversatt av Øyvor Dalan Vik. Gyldendal

Transkript

1

2 Sara Shepard Hjerteløs Små, søte løgnere 7 Oversatt av Øyvor Dalan Vik Gyldendal

3 Til Gloria Shepard og Tommy Shepard «Om jeg bare hadde et hjerte.» Blikktømmerhoggeren, Trollmannen fra Oz

4 Tapt og funnet Har det noensinne hendt deg at noe viktig bare plutselig forsvinner sporløst? Sånn som det vintageskjerfet fra Pucci du hadde på deg under avslutningsseremonien for tiende klasse. Du hadde det rundt halsen hele kvelden, men da det var på tide å sette kursen hjemover, poff. Borte vekk. Eller den nydelige halsmedaljongen i gull som du fikk av bestemor. På en eller annen måte ble den bare borte helt av seg selv. Men ting som blir borte, forsvinner ikke bare sånn i løse luften. De er nødt til å være et eller annet sted. Fire søte jenter i Rosewood har også mistet veldig viktige ting. Ting som er mye større enn et skjerf eller et halskjede. Som sine foreldres tillit. En fremtid på et av eliteuniversitetene. Uskylden sin. Og de trodde de hadde mistet sin beste barndomsvenn, også men kanskje ikke. Kanskje universet leverte henne tilbake, sunn og frisk. Men bare husk at verden har en tendens til å ville skape balanse: Når noe blir gitt tilbake, må noe annet gå tapt. Og i Rosewood kan dét være hva som helst. Troverdighet. Vett og forstand. Liv. * * *

5 Aria Montgomery var den første som ankom. Hun la fra seg sykkelen i den gruslagte oppkjørselen, dukket ned under en sørgepil og lot fingrene gli gjennom det myke, nyklippede gresset. Så sent som dagen før hadde gresset duftet av sommer og frihet, men etter alt som var skjedd, fylte ikke lenger lukten Aria med fryd og glede. Så dukket Emily Fields opp. Hun hadde på seg de samme falmede, anonyme jeansene og den sitrongule t- skjorten fra Old Navy som hun hadde hatt på dagen før. Klærne var krøllete nå, som om hun hadde sovet i dem. «Hei,» sa hun sløvt, og huket seg ned ved siden av Aria. I samme øyeblikk kom Spencer Hastings ut av huset der hun bodde, med et høytidelig uttrykk i ansiktet, og Hanna Marin smelte igjen døren til morens Mercedes. «Da er vi her.» Emily brøt endelig stillheten da de var samlet alle sammen. «Da er vi her,» gjentok Aria. De snudde seg samtidig og så mot låven bak i hagen til Spencer. Kvelden før hadde det vært meningen at Spencer, Aria, Emily, Hanna og Alison DiLaurentis, alles bestevenninne og ypperste leder, skulle ha det pyjamaspartyet de lenge hadde gledet seg til for å markere slutten på åttende klasse. Men i stedet for å vare til solen sto opp, hadde festen sluttet brått, før midnatt. Og i stedet for å bli den perfekte starten på sommerferien, var den blitt en pinlig katastrofe. Ingen av dem klarte å møte blikkene til de andre. Heller ikke klarte de å se over til naboen på det store, viktorianske huset der Alisons familie bodde. Det var meningen de skulle være der hvert øyeblikk, men det var ikke Alison som hadde invitert dem denne dagen det var

6 moren hennes, Jessica. Hun hadde ringt til hver av dem på formiddagen og fortalt at Alison ikke hadde dukket opp etter frokost var hun hjemme hos noen av dem? Moren til Ali hadde ikke virket altfor bekymret da de svarte nei, men da hun ringte tilbake noen timer senere for å fortelle at Ali ennå ikke hadde gitt lyd fra seg, var stemmen hennes tynn og full av stress. Aria strammet hestehalen. «Ingen av oss så hvor Ali gikk hen, eller hva?» De ristet på hodet alle sammen. Spencer plukket forsiktig på et mørkerødt blåmerke som hadde dukket opp på håndleddet hennes samme morgen. Hun hadde ingen anelse om hvordan hun hadde skadet seg. Hun hadde noen risp på armene også, som om hun hadde viklet seg inn i noe buskas. «Og hun sa ikke til noen hvor hun skulle?» spurte Hanna. Hver av jentene trakk på skuldrene. «Hun er sikkert et eller annet sted og har det moro,» konkluderte Emily med Tussi-stemme og hang med hodet. Jentene hadde gitt Emily kallenavnet «Killer», som om hun skulle være Alis egen pitbull. At Ali kunne ha det morsommere sammen med noen andre, knuste hjertet hennes. «Hyggelig av henne å invitere oss med,» sa Aria bittert, og sparket i en gresstust med motorsykkelbootsene sine. Den varme junisolen stekte den vinterbleke huden deres ubarmhjertig. De hørte et plask fra et basseng i en av bakhagene og knurringen til en gressklipper i det fjerne. Det var typisk forstadssommeridyll i Rosewood, Pennsylvania, et velstående og prikkfritt nabolag omtrent

7 tretti kilometer fra Philadelphia. På dette tidspunktet skulle jentene ha ligget ved bassengkanten på Rosewood Country Club og kikket på de søte guttene som gikk på den eksklusive privatskolen deres. De kunne fremdeles gjøre det, men det kjentes merkelig å more seg uten Ali. Uten henne følte de det som om de ikke hadde noe fast holdepunkt, uten henne følte de seg som skuespillere uten regissør, eller som marionetter uten dukkefører. På overnattingsfesten kvelden før hadde Ali virket mer irritert overfor dem enn vanlig. Åndsfraværende, også hun hadde villet hypnotisere dem, men da Spencer insisterte på at persiennene skulle være åpne, hadde Ali argumentert for at de skulle lukkes, og så hadde Ali plutselig gått uten å si ha det. Alle jentene hadde en ubehagelig følelse av hvorfor hun hadde gått sin vei Ali hadde funnet på noe bedre å ta seg til, med venner som var eldre og mye kulere enn dem. Selv om ingen av dem ville innrømme det, hadde de hatt på følelsen at dette kunne komme til å skje. Ali var den jenta på Rosewood Day som startet trender, som sto øverst på alle guttenes liste over de mest sexy jentene, og det var hun som bestemte hvem som var populær og hvem som var en uønsket Ikke-person. Hun kunne sjarmere hvem som helst, fra den mutte storebroren sin, Jason, til skolens strengeste historielærer. Året før hadde hun hentet Spencer, Hanna, Aria og Emily frem fra glemselen og invitert dem inn i sitt aller helligste. Alt var perfekt de første månedene, da de fem hadde regjert i korridorene på Rosewood Day, holdt hoff på sjuendeklassefestene og alltid skaffet seg den beste båsen på Rive Gauche på King James-kjøpesenteret ved å

8 hive ut de mindre populære jentene som hadde satt seg der først. Men mot slutten av åttende klasse ble Ali mer og mer åndsfraværende. Hun ringte dem ikke med en gang hun kom hjem fra skolen. Hun sendte dem ikke tekstmeldinger i smug i timen. Når jentene snakket til henne, fikk hun ofte et glassaktig blikk, som om tankene hennes var et annet sted. Det eneste som interesserte Ali, var de dypeste, mørkeste hemmelighetene deres. Aria kikket på Spencer. «Du løp ut av låven etter Ali i går kveld. Mener du at du ikke så hvor hun gikk?» Hun var nødt til å rope for å overdøve en eller annens ugressklipper. «Nei,» svarte Spencer fort og stirret på de hvite flippfloppene fra J. Crew. «Løp du ut av låven?» Emily fiklet med den ene rødblonde musefletten. «Det kan jeg ikke huske.» «Det var rett etter at Spencer ba Ali om å dra sin vei,» informerte Aria, med en anelse irritasjon i stemmen. «Jeg trodde ikke hun kom til å gjøre det,» mumlet Spencer, og plukket på en frekk, knallgul løvetann som hadde skutt opp under sørgepilen. Hanna og Emily plukket på neglebåndene sine. Vinden snudde, og den søte duften av syrin og kaprifolium fylte luften. Det siste de husket, var Alis underlige hypnose: Hun telte nedover fra hundre, rørte ved pannene deres med tommelen, og erklærte at de var prisgitt henne. Flere timer senere, slik føltes det i hvert fall, hadde de våknet opp av en dyp, forvirrende søvn, og Ali hadde vært borte. Emily dro kraven på t-skjorten sin opp over nesen, det var noe hun gjorde når hun var bekymret. Plagget duftet

9 svakt av vaskemiddel og deodorant. «Så hva skal vi si til Alis mamma?» «Vi dekker over,» sa Hanna snusfornuftig. «Vi sier at Ali er sammen med landhockeyvennene sine.» Aria lente hodet bakover og kikket åndsfraværende på et fly som var på vei bortover den skyfrie, blå himmelen. «M-mm.» Men innerst inne hadde hun ikke lyst til å lyve for å hjelpe Ali. Kvelden før hadde Ali kommet med noen åpenlyse hint om den forferdelige hemmeligheten til Arias far. Fortjente hun egentlig Arias hjelp nå? Emilys blikk fulgte en humle som summet fra blomst til blomst i Spencers hage. Hun hadde heller ikke lyst til å lyve til fordel for Ali. Høyst sannsynlig var Ali sammen med de eldre landhockeyvennene sine jenter som var opptatt av status og som fikk en til å føle seg liten, som røykte Marlboro ut av vinduene på Range Roverene sine og gikk på hjemme-alene-fester med ølfat. Var Emily slem fordi hun ønsket at Ali ville få trøbbel for å være sammen med dem? Var hun en dårlig venn fordi hun ville ha Ali helt for seg selv? Spencer så også dyster ut. Det var ikke rettferdig at Ali bare regnet med at de kom til å lyve for å hjelpe henne. Kvelden før hadde Spencer hoppet opp i protest før Ali rakk å røre pannen hennes og legge henne i hypnose. Hun var drittlei av at Ali kontrollerte dem. Hun var drittlei av at alt var nøyaktig slik Ali ville ha det. «Kom igjen, da,» sa Hanna innstendig da hun merket de andres motstand. «Vi er nødt til å dekke over for Ali.» Det siste Hanna ønsket seg, var å gi Ali en grunn til å dumpe dem hvis det skjedde, kom Hanna til å bli en stygg, lubben taper igjen. Og det kunne bli verre enn det

10 også. «Hvis vi ikke beskytter henne, kan det hende hun forteller alle om» Hanna fullførte ikke setningen, men kikket over gaten på huset der Toby og Jenna Cavanaugh bodde. Det hadde forfalt det siste året. Gresset i forhagen trengte sårt en klipp, og den nederste delen av garasjedøren var dekket av et tynt lag grønnflekket mugg. Våren før hadde de uforvarende blindet Jenna Cavanaugh mens hun og broren var i trehytta si. Men det var ingen som visste at det var de som hadde fyrt opp fyrverkeriet, og Ali hadde fått dem til å love ikke å fortelle hva som egentlig skjedde, og sa at hemmeligheten ville besegle vennskapet deres til evig tid. Men hva om de ikke var venner lenger? Ali kunne være nådeløs mot folk hun ikke likte. Etter at hun helt uten videre hadde dumpet Naomi Zeigler og Riley Wolfe i begynnelsen av sjuende klasse, hadde hun bannlyst dem fra fester, fått gutter til å tulleringe hjem til dem og til og med hacket MySpace-profilene deres og skrevet halvslemme, halvmorsomme ting om de flaue hemmelighetene deres. Hvis Ali dumpet de fire nye vennene sine, hvilke løfter kom hun da til å bryte? Hvilke hemmeligheter kom hun til å røpe? Inngangsdøren hos familien DiLaurentis ble åpnet, og Alis mamma stakk hodet ut på terrassen foran inngangspartiet. Selv om hun var stilig og velstelt som vanlig, hadde Mrs. DiLaurentis festet det blekblonde håret i en slapp hestehale. Et par frynsete shorts hang lavt på hoftene hennes, og den lefsete t-skjorten strammet over magen. Jentene reiste seg og gikk opp den hellelagte stien til