Fellesforbundets 6. Ordinære landsmøte Oktober 2011 Oslo Kongressenter, Folkets Hus.

Transkript

1 1 Fellesforbundets 6. Ordinære landsmøte Oktober 2011 Oslo Kongressenter, Folkets Hus. Dag 4, mandag 10. oktober 2011 Formiddagsmøtet Landsmøte ble satt for dagen kl 09:00. Dirigenten ønsket velkommen og bad om at alle måtte slå av mobiltelefonene. Trond Henriksen fikk ordet for å lede dagens allsang Trond Henriksen: God dag kjære Landsmøte. Det er godt, da hørte jeg i alle fall et par rustne røster, og det passer jo bra, siden det er mandag. Først så har jeg bare lyst til å starte med å si at arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek hører til eller holder til i dette huset i 5. etasje. Og dere har jo ganske lang lunsj, så det går an å komme inn og besøke oss. Det hadde vært hyggelig. Det er mandag og rustne røster og i det hele tatt, ta må vi starte med Manda morra blues, og vi må ta den veldig seig, sakte og rustent. Og det er nesten sånn at dere kan få lov til å sitte eller dere kan også reise dere hvis dere vil. Men det er mandag morran. Ja, da skal vi prøve og ta den veldig sakte og seigt, så kan dere prøve og følge meg, siden jeg tross alt er for forsanger. Trond Henriksen på gitar sang Manda morra blues Dirigenten opplyste om dagsreferatene som var delt ut fra gårsdagens møte Godkjenning av protokoll fra Landsmøtes 1. dag Representant 275, Stein Bruse, leder av protokollkomiteen: Ja god dag dirigent, Landsmøte. Jeg håper at alle har hatt en fin helg. Innstillingen fra protokollkomiteen : Protokollkomiteen har gjennomgått protokollen for Landsmøtes forhandlinger Protokollkomiteen innstiller på at Landsmøte fatter følgende vedtak: Landsmøte godkjenner protokollen fra Landsmøtes forhandlinger uten merknad.

2 2 Dirigent: Takk til det. Minner da som tidligere at det vi har sagt i forretningsorden om hva som skal i protokollen. Er det noen som vil ha ordet til protokollen? Dirigenten tok opp protokollen til votering Vedtak: Protokollkomiteens innstilling ble enstemmig vedtatt og protokollen fra gårdagens møte ble godkjent. Dirigenten gav ordet til forbundsleder, Arve Bakke som gratulerte dagens gebursdagsbarn, Geir Ståle Johnsen. Følgende permisjonssøknader ble godkjent: Representant 117, Gunn-Aina Sønsteby søker permisjon i dag fra kl 09:00 pga sykdom. Representant 38 Hanne-Birgitte Haugstad er blitt syk og søker permisjon fra klokken 09:00 i dag og ut dagen Dirigenten ga noen praktiske beskjeder til ulike delegasjoner om møtested og tid. Dirigent: Og så har vi også et anonymt forslag her som vi må få navn og forslagsstiller på. Forslaget lyder: Vi må få slutt på klasseskille mellom arbeider og funksjonærer... Da fant vi ut av det. Da skal vi gå videre og redegjøre litt for dagens kjøreplan. Vi får innledninger ved forbundsleder Arve Bakke, LO-leder Roar Flåthen og forbundsleder Jan Davidsen. Etter deres innledninger blir det debatt På ettermiddagsmøtet fortsetter vi med dagsordens punkt 8 fram til kl Så går vi over til dagsordens pkt. 9: Fagopplæring og utdanning for framtida. Der får vi innledninger ved statsråd Kristin Halvorsen og sekretær i forbundets ungdomsutvalg Linn Katrin Pilskog. Etter deres innlegg blir det debatt. Det holder vi på med fram til kl Hvis vi ikke er ferdig med dagsordens punkt 8 om Organisering for velferd og verdiskaping, så blir det en times middagspause fra kl til kl , og så fortsetter vi kl med kveldsmøte så lenge det er behov for det. De innkomne forslag til dagsordens punkt 8 finner dere i dokumentet representantskapets innstillinger i landsmøtehefte nr. 7 som heter Forslag om arbeidsliv og næringspolitikk. Det er forslag og innstillinger fra og med F-2546 på side 248 og ut heftet til og med I I tillegg behandler vi også følgende uttalelser: Klima for verdiskaping Verdien av velferd Ein bustadmarknad for alle

3 3 Da er vi klare for å starte forhandlinger under dagsorden punkt 8. Vi vil da få en innledning fra først Arve Bakke og så LO-leder Roar Flåthen og deretter forbundsleder i Fagforbundet Jan Davidsen. Det er da anledning til å tegne seg på talerlista under disse innledningene. Dagsordens punkt 8: Organisering for velferd og verdiskaping Forbundsleder, Arve Bakke, innleder: Dirigenter, Landsmøte og gode venner! Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland då ho skulle forklare samanhengane i politikken. Ein lokal dansk fagforeiningsleiar uttala seg også om samanhengar. Det var i ein debatt framfor eit tariffoppgjer. Der sa han at alle vet da at øllet er så altfor dyrt og lønnen så altfor lav. Og så la han til: Hva fanden behøver man økonomer for da!. I dag skal vi også snakke om samanhengar. Om samanhengen mellom organisering, velferd og verdiskaping. Vi treng ikkje økonomar for å reise ein slik debatt i Fellesforbundet. Men økonomar er gode å ha for å få fram den samfunnsøkonomiske nytten av slike samanhengar. Professor i økonomi, Kalle Moene, gjorde det for oss i boka om Verkstedsoverenskomsten 100 år, som vart presentert for landsmøtet vårt for fire år sidan. Kva var det Kalle Moene kom fram til? Jo, at tariffavtalar, sentrale lønsoppgjer, lik løn for likt arbeid og små lønsforskjellar, skapar føresetnader for full sysselsetjing, høgre verdiskaping og mindre sosiale omkostningar i samfunnet. Dei sentrale forhandlingane og tariffavtalane inneber heving av løna til dei som tener minst, og dempar lønsveksten til dei som tener mest. Ein slik politikk reduserer kostnadane med sosialforsikring for samfunnet. Kvifor det? Jo, også dei som tener minst får ei lønn å leve av. Ein slik politikk aukar investeringane i bedriftene. Kvifor det? Jo, arbeidstakarane tar ikkje ut alt det dei kunne vore i stand til, fordi dei også er interessert i at det blir pengar tilbake til investeringar til sikring av arbeidsplassane. Ein slik politikk gjer at vi kan ha betre velferdsordningar enn det vi elles ville hatt. Kvifor det? Jo, politikken skapar høg sysselsetting som igjen gjer at færre blir avhengige av de sosiale ordningane, og dermed blir kostnaden ved ordningane også mindre for samfunnet. Vår modell, skriv Moene, er ein sosial kontrakt frå krybbe til grav. Innbyggjarane er forsikra mot uheldige utfall i fødselslotteriet. Det spelar ikkje så stor rolle kven dine foreldre er og kven du sjølv blir. Nokon vil sikkert hevda at Moene teiknar eit glansbilde av samfunnet vårt. Vi har då både store inntektsskilnader, arbeidsløyse og sosiale problem også i vårt land.

4 4 Ja, visst har vi det. Men samtidig, gode landsmøte, er det også slik at dei aller fleste av oss, og eg understreker de aller fleste, men ikkje alle, som ønskjer fullt arbeid, har det. Og vi lever ganske bra av det. Vi treng ikkje ein jobb til for å ha ei inntekt å leve av. Og i tillegg har vi: Sjukelønsordning slik at vi sikrar løna under sjukdom. Vi mottar fødselsstønad når vi har permisjon i samband med fødsel. Vi har dagpengeordning som gir inntektssikring når vi blir arbeidsledige eller permitterte Vi har uføretrygd om helsa sviktar og vi ikkje klarer å stå i arbeidslivet lenger. At vi kan ha det slik, at vi kan ha slike velferdsordningar, føreset sjølvsagt at vi har politikarar som også vil det. Mine gode vener, det føreset også noko anna. Det føreset at vi har ein samfunnsøkonomi og ei samfunnsorganisering som gjer at ordningane ber seg. Vår modell føreset tre-parts samarbeid. Samarbeid mellom arbeidstakarar, arbeidsgjevarar og styresmaktene. For at modellen skal verke må alle tre partar vere villige til å inngå kompromiss. Eg understrekar alle tre partar. Arbeidstakarane er normalt den svakaste parten i eit slikt samarbeid. Derfor er det også vi som har mest å tape om samarbeidet skulle ryke. Når eg trekkjer fram dette innleiingsvis, er det for å få fram at utan eit sterkt organisert arbeidsliv, så har vi ikkje lenger vår samfunnsmodell som vi er så stolte av. Vi må ha partar som har mandat på vegne av arbeidsgjevarar og arbeidstakarar å inngå kompromiss. Som evner å kunne seie at vi modererer oss på eit område for å kunne oppnå noko anna på eit anna område. Derfor må vi ha eit organisert arbeidsliv. Men eit organisert arbeidsliv er ikkje noko ein vedtar på Stortinget. Det er noko som må vekse opp nedanfrå, frå bedriftene og oppover. Det byggjer på at arbeidstakarar og arbeidsgjevarar ser nytten av å slutte seg til større fellesskap. At dei ser at eigennytten best blir ivareteken gjennom større samanslutningar. Og så må vi ha styresmakter som bygger opp om eit slikt arbeidsliv. Vi har framleis høg organisasjonsgrad i Norge. Vel halvparten av alle arbeidstakarar i Norge er fagorganiserte. Denne andelen har vore stabil gjennom dei seinare åra. Det står i motsetning til dei fleste andre land vi kan samanlikne oss med. Der har det vore betydeleg nedgang. Men det skjer ting også hos oss. Andelen organiserte i privat sektor går ned. Årsakene til dette er fleire. Ei viktig årsak til dette er at avtaleverket vårt ikkje utviklar seg i takt med endringar i arbeidslivet. Det grunnleggjande prinsippet for organisering og tariffavtaletilknytning må vere arbeidets art. Altså at det er kva ein arbeider med, som skal bestemme val av overenskomst og kvar ein skal vere organisert. Arbeidets art er likevel ikkje noko statisk. Dei som arbeider innanfor det vi kallar arbeidaroverenskomstane utfører arbeid dei ikkje gjorde før. Dei gjer framleis manuelt arbeid i alle fall dei fleste - men dei gjer også mykje anna som å vere dataoperatørar, arbeidsleiarar

5 5 og produktutviklarar. Overenskomstane har ikkje utvikla seg på same måte. Dermed får vi mange overenskomstar og mange organisasjonar på same arbeidsplass. Det blir oppsplitting av miljøa, og ei oppsplitting som svekker lønstakarane. Eit anna negativ trekk ved utviklinga er at det er jungelens lov, først til mølla-prinsippet og storleiken på kontingenten som avgjer når det blir spørsmål om kor nye medlemer vert organiserte. Vi har snakka mykje om dette gjennom fleire år, men det skjer altfor lite med det. Derfor tar vi no til orde for å reformere heile tariffsystemet, der prinsippet må vere vertikale avtalar. Altså at alle, bortsett frå leiinga og øverste administrasjon, er omfatta av same overenskomst, og der det er arbeidets art knytt til kva som er kjerneverksemda i bedrifta som bestemmer kva overenskomst som skal gjelde. Og tru meg eg seier ikkje dette for at Fellesforbundet er ute etter fleire medlemer. Dessutan er det slik at vi sikkert både vil vinne og tape medlemer på det. Det er ikkje det som er det avgjerande. Det avgjerande er at vi må bygge sterkare klubbmiljø, altså fellesskap, på den enkelte arbeidsplass og at striden om kven som skal ha medlemene må skrinleggjast. For den er heilt øydeleggjande. Det er ødeleggende for krafta vår, den krafta vi trenger som lønnsmottakare viss vi skal delta i fordeling av verdiskapinga. Gode landsmøte! Ei anna stor utfordring for oss er det internasjonaliserte arbeidslivet der landegrensene fortsatt har stor betydning, men der også forskjellar blir viska bort. Dette krev ei fagrørsle som evner å arbeide på tvers av landegrenser, og det krev internasjonale forpliktande avtalar. Slike avtalar har to formål: For det første for å styrke krava til eiga nasjonal lovgivning og styrke andre lands lovgivning. For Norge er det å styrke andre lands lovgivning kanskje det viktigaste. Eitt døme er arbeidstidsdirektivet. Direktivet er på de fleste område svakt i forhold til norsk lovgivning. 48 timars maksimal arbeidstid i veka står godt tilbake for det som vi har. Men 17 land har nytta retten dette direktivet gir til begrensa unntak for å kunne krevje enda lenger arbeidstid. Dersom vi ikkje hadde hatt EU-direktivet, så hadde alle desse landa, ja truleg fleire enn dei 17, hatt lovgiving som opnar for mykje lengre arbeidstid. Fleire land ville hatt ei generell begrensing på 60 timars arbeidsveke. Det ville ha ført til press på vår arbeidstidsregulering. Derfor er det direktivet også bra for Norge. Dette bringar meg inn på vikarbyrådirektivet. Direktivet har kome til etter mange års strid og tautrekking. Det er eit kompromiss, og i dette kompromisset har europeisk fagbevegelse måtta gi og ta. Ein har måtta ta det prinsippet at vikarbyrå, eller kall det bemanningsselskap eller arbeidskraftutleige selskap, ja nokon kallar et også for rølpefirma, skal anerkjennast som arbeidsgivar. Det er ikkje noko nytt for oss. Vi har litt motvillig akseptert det. Vi har dei som motpart vi forhandlar med dei. Det den europeiske fagbevegelsen har oppnådd, er prinsippet om likebehandling. Altså at vilkåra for dei som blir leigde inn skal vere dei same som om dei hadde vore tilsette i innleige bedrifta. Det prinsippet har minst to gode sider.

6 6 For det første kan det begrensa omfanget av slike selskap. Fortenesta til slike selskap blir ikkje den same når dei ikkje kan tilby arbeidskrafta til ein kostnad som er lågare enn i innleigebedrifta. For det andre vil det kunne betre vilkåra for dei som arbeider i slike selskap. Og det må vi ikkje gløyme. Dansk fagbevegelse har implementert direktivet i sitt avtaleverk. Dei er stolte over det. Dei meiner det vil styrke rettstilstanden på området. Det vil direktivet gjere i dei fleste europeiske land. I Storbritannia står fagbevegelsen hardt på den konservative regjeringa for at den skal implementere det. I mange EU-land er vikarbyrå og andre former for a-typisk arbeid snart regelen i staden for unntaket. Og gode venner, det er ei skremmande utvikling som vi må ta på alvor. Til friare dette får utvikle seg i andre land, til verre blir det å halde igjen overfor det her heime. Derfor er internasjonalt forpliktande avtalar, slik som EU-direktiv er det, viktige også for oss i Norge. Vi vil så gjerne behalde vår modell, slik det også kom så sterkt fram i debatten i går, og som representantskapet er så enig i. Arbeidsliv med faste tilsetjingar, heiltidstillingar, eit sterkt stillingsvern og minst mulig bruk av vikarbyrå, innleige og bortsetting av arbeid. Og ei lønn og leve av. Eit slikt arbeidsliv er ikkje noko som berre vi i Fellesforbundet og LO er opptekne av å bevare i Norge. Eg oppfattar også at stortingsfleirtalet som vi i dag har, har same oppfatninga. Og gode vener! Dei gode reglane og avtalane vi har dei har vi levd godt med dei 18 åra vi har hatt EØS-avtale. Ja, dei er stort sett blitt til i denne perioden. Men prinsippet om likebehandling er bra, men det treng ikkje bli det i praksis. Og for oss i Fellesforbundet så er ikkje prinsipp tilstrekkeleg. Det er praksis som er det avgjerande. Derfor må vi få avklaringar. Og eg vil utfordre stortingsfleirtalet, det vil seie regjeringa og statsministeren: Vil dere innføra innsynsrett for tillitsvalde i innleigebedrifter i forbindelse med innleige og entreprise? Vil dere innføra solidaransvar overfor innleigebedrifter som nytter seg av innleige og entreprise? Vil dere styrkje Arbeidstilsyn og Petroleumstilsynet med sanksjonsmuligheiter for å slå ned på ulovleg innleige? Vil dere vurdere kollektivt søksmål som eit slik som LO har bedt om? Står våre reguleringar seg i høve til direktivet og EU-retten? Gode Landsmøte! På vegne av oss alle saman i salen så utfordrar eg statsministeren. Han kjem til oss i morgon. Då får vi høyre med han om han på vegne av regjeringa og stortingsfleirtalet er kan være enig med oss.

7 7 Er han ikkje enig med oss, ja då gode Landsmøte, då må innstillinga frå representantskapet endrast. Applaus fra salen Så ein ting til: Problemet med bemanningsselskap løyser vi ikkje selvfølgellig berre gjennom lov og avtale åleine. Det har jo rapporten til De Facto til dei grader dokumentert. Den som vi fekk presentert i går. Lovgivninga og avtalane våre i dag vil eg seie har vore særs tydelege, gode og viktige. Likevel veks omfanget av innleige i ein situasjon der vi aldri har hatt meir verktøy nokon tid. Ja, gode Landsmøte, dette, er eit stort paradoks for meg; og eg trur for dei fleste av dere andre også. Vel, gode vener! Norsk historie har dokumentert at velferd ikkje står i vegen for verdiskaping. Tvert om er godt innretta velferdsordningar faktisk ein føresetnad for verdiskaping. Vi veit at trygge menneske gjer ein betre jobb enn utrygge menneske. Tariffavtalar står ikkje i vegen for produksjon. Tvert om kan det dokumenterast at bedrifter med tariffavtale produserer betre enn bedrifter utan taraiffavtale. Samtidig veit vi at utan produktivitetsutvikling så er det heller ikkje rom for å gjere velferda betre. Alt heng altså saman med alt. Det er rett og slett ikkje sant det enkelte konservative kretsar seier at velferd og organisering står i vegen for verdiskaping. I alle fall gjeld ikkje det for Norge. Få demokratiske land har så lite arbeidskonfliktar som oss. Få bedrifter får meir ut av produksjonen enn bedrifter med godt fungerande bedriftsdemokrati. Få bedrifter gjer det betre enn dei bedriftene med som har et godt fungerande vernearbeid. Og få land gjer det betre enn land som har ein stat som står for aktiv næringspolitikk, også med statleg eigarskap. Vi i Fellesforbundet er ikkje for at staten skal eige mest mulig. Vi er for blandingsøkonomien. Vårt syn på blandingsøkonomi betyr at bedrifter flest er eigd av private. Men det er også klare fordelar med at staten er ein betydeleg eigar. Det er jo fordi at Staten kan vere langsiktig. Staten kan betre enn mange private kapitalistar tole å eige bedrifter som har skiftande inntekter. Og Staten kan vere ein strategisk eigar. Det er jo av av desse grunnar går vi inn for at det skal opprettast eit nytt statleg investeringsfond. Vi kan ikkje akseptere at godt lønsame bedrifter kan bli strippa, utflagga eller nedlagde fordi private kapitalistar luktar kortsiktige gevinstar ved å selje. Her må staten ha økonomiske musklar til å kjøpe seg inn.

8 8 Klimakrisa er ei krevande utfordring. Vi veit det er heilt nødvendig å redusere CO2- utsleppa frå energibruken. Samtidig som verda treng meir energi. Dette er ei kjempeutfordring vi berre så vidt har begynt å ta tak i. Klimautfordringane gjer det nødvendig med omfattande og kostbare omleggingar på mange samfunnsområde. Utviklinga i norsk industri dei siste ti-åra viser at det er mulig å fjerne mange utslipp, og redusere andre. Skal industrien klare dei neste utfordringane, er den avhengig av betydeleg offentleg medvirkning. Det må etablerast ordningar som gir industrien muligheit til å innfri jerve nasjonale klimamål samtidig som bedriftene evner å oppretthalde den internasjonale konkurranseposisjonen sin. Gode vener! Med dette så vil eg fremme dei innstillingane som høyrer til dette punktet på dagsorden. Det er alle dei innstillingane de finn i landsmøtehefte nr. 6 og alle innstillingane i hefte 7 med unntak av det som går på utdanning og på det internasjonale. Så fremmer eg innstillingar på dei deler av prinsipprogrammet som angår arbeidsliv og næringspolitikk og uttalingane eit organisert arbeidsliv, verdien av velferd, eit boligmarked for alle, klima for verdiskapning. Eg overleverer til dirigenten ei liste i 5 eksemplarer over de innstillingane eg tar opp, så får dirigenten avklare med Landsmøtet om eg må lese opp alle saman, men uansett; Takk for oppmerksomheten og ha ein god debatt! Applaus fra salen Dirigenten: Takk til Arve. Vi tar den avklaringen med en gang vi før vi slipper til han Roar Flåthen her. Er det så at jeg skal lese opp alle innstillingene det høres som at det slipper jeg, så da sier vi det. Og det var vær så god, LO-leder Roar Flåthen! Applaus frå salen LO-leder Roar Flåthen, innleder: Ja, kjære Landsmøtet, jeg fulgte debatten stort sett i hele går og det var ei ung jente som som jeg ble veldig imponert over og som representerer veldig mange dyktige ungdommer på dette landsmøtet, som er fenomenalt flinke til å uttale seg, ta talerstolen. For da minnet det meg litt om første gang jeg selv stod på talerstolen i Folkets Hus, det er mange år siden nå. Men da var det kneskjelv og jeg gruet meg noe forferdelig. Men det som eg var så imponert over og som jeg synes dere ungdommene i dette Landsmøtet skal ta med dere, det er jo den måten dere faktisk greier å ta denne talerstolen. Hun åpner altså med å si at jeg dette er første gangen jeg er på Landsmøtet, jeg er nervøs, jeg har ikke antagelig vært på slik talerstol som dette i Folkets Hus, den er svær og dominerende og skremmende for de som gjør det første gangen, også bare drar hun i vei og holder det knallfine innlegget, ikke sant? Og det synes eg er så imponerende og det må eg si at det varmer med, at vi har så mange dyktige ungdommer som også skal ta over etter en del av oss som nå begynner å.[applaus bryter inn fra salen] Så tenkte jeg at når vi nå skal ha en debatt om organisering for velferd i verdiskapning, så er jo det et utrolig viktig for oss her i Norge. Tenk på det, denne bergknatten her opp i nord som ikke har større flere innbyggere enn en middelstor europeisk by, men som de til de grader har fått naturressurser dere. Vi har altså olje og gass, vi har fisken, vi har skogen, vi har naturen og så har vi vannkraften og energien. Det er altså bare ett land i verden dere, som kan

9 9 levere fornybar energi til industrien og bare fornybar energi. Tenk på det utgangspunktet vi har viss vi gjør det riktig og gjør de rette valgene også i fremtiden. Det synes jeg vi også skal ha med, fordi at vi må også ha med oss dette som Arve også har vært innom; at når vi ser og tar et lite blikk på situasjonen, hva er det som gjør at Norge er i dag et annerledesland? Jo, det er noe av det jeg har sagt. Men det har jo også noe med hvilket politisk system du har, for du kan bare reise til Afrika og andre naturrike land som blir utarma og som er fattige og aldri blir rikere fordi at multinasjonale selskaper og andre kommer ut og tar verdiene. Men vi har altså et politisk system som gjør at vi forvalter disse ressursene til vårt og folkets beste. Vi har jo da et utarbeidet trepartssamarbeid, som det ikke er så mange land som har. Det betyr at vi har et forhandlingssystem med motparten når det gjelder tarifforhandlinger og tvister og alt det som dere kjenner. Men vi har også et system hvor vi kan kople på de politiske myndigheter og lage trepartsavtaler. Vis meg hvilket annet land i verden som har f eks forhandlet fram en tariffestet avtalefestet pensjon som vi har i Norge - som myndighetene er med å betale 30 % av og som utfordres hele tiden, for så vidt også fra arbeidsgiverne men ikke mist også fra de borgerlige. Og vi kan vise til mange, mange eksempler gjennom historien hva dette trepartssamarbeidet også har gitt av reformer og resultater. Det er også en del av den norske samfunnsmodellen. Det fagligpolitiske samarbeidet, dere, fortell meg også hvilket annet land hvor jeg, som LOleder, Arve og Jan, Sture Arntsen, Tone Rønoldtangen i staten kan sitte hver 14. dag og diskutere hva vi skal drive med av politikk i dette landet og utfordre da Statsministeren og det største partiet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt tillitsvalgte på kontoret som da ber veldig pent om ikke vi kan hjelpe dem fordi de har et problem og som vi da kan diskutere på høyeste hold hvis det er nødvendig. Det fagligpolitiske samarbeidet er jo en kraft i seg selv. Og det er en kraft som har vist resultater gjennom år etter år og som fortsatt er viktig for oss i fagbevegelsen. For det gir oss innflytelse, dere, det gir oss innflytelse på politikken, og det gir resultater. Jeg har nevnt AFP, OTP, som Fellesforbundet stod i bresjen for i Og hva gjorde de som var i offentlig sektor som hadde tjenestepensjonsordninger? Jo, de sa at dette er også viktig for oss. Jan Davidsen sa den gangen at det er viktig at vi også får gode tjenestepensjoner i privat sektor. For hvis ikke så blir våre ordninger utfordret. Hvem var det ikke da som stod på barrikaden og sørget for at de over fikk tjenestepensjon? Jo, det var frontfaget, det. Etter at vi hadde da behandlet dette i vårt representantskap hvor hele dette mangfoldet som dette fellesskapet representerer stilte seg bak, at dette skal vi gjøre noe med. Ja, vi ville ha det tariffestet, men vi fikk til en lovfesting. Men utfordringen, dere, er at vi har ikke kommet lenger fordi veldig mange av de, og kanskje de fleste, og enda flere, har nå kommet på minimumsordningen i OTP. Det er ikke noen tilfredsstillende løsning, for det dekker ikke det som vi har som utgangspunkt i LO, at vi skal

10 10 ha en sum av folketrygd, AFP og tjenestepensjon som i alle fall er rundt % sånn som man har i offentlig sektor. Det er jo vårt mål, så vi er jo ikke ferdige med jobben. Men vi startet på en fin måte den gangen. Så kan dere ta arbeidstid, ta ferie, ta alle de reformene gjennom årene hvordan de er kommet frem til gjennom både partsforhandlinger og ikke minst vår tariffpolitikk og frontfagsmodellen. Som regel er det jo da Verkstedsoverenskomstmodellen som har vært frontfaget og er det. Det er den konkurranseutsatte næringen som må sette rammene. Det er også de offentlig ansatte tjent med, for da har vi nemlig en referanse. Da har vi en referanse også til å ta ut vår del av verdiskapningen i samfunnet. Og det er dét det handler om. Når vi nå har hatt altså en kjøpekraftsordning på 30 % dere, i de siste ti årene, i dette århundre, så kommer jo ikke det av seg selv. Mange av de lavtlønte, kvinnedominerte yrkene har jo også fått mer fordi vi har faktisk klart å styrke garantibestemmelsene og stasreguleringen i overenskomsten og ikke minst i det forrige tariffoppgjøret. Vi er ett av de landene med minst forskjeller i lønnspolitikken i Norge. Tenk dere, hvordan ville lavtlønte kvinnedominerte yrkene både i privat og offentlig sektor vært hvis ikke vi hadde satt denne prioriteringen på dagsorden hver eneste gang vi fører lønnsforhandlinger. Tenkt dere hvilke forskjeller vi da hadde hatt Det er bare oss i LO som kan ta den kampen, fordi vi stiller opp i fellesskapet for det. Det er ingen andre organisasjon i Norge som har den slagkraften og den tyngden til å ta den jobben også i fremtiden, fordi vi er så store og vi er så mye større enn de andre. Og det mangfoldet vi representerer i privat og offentlig sektor er jo bærekraften i det. Og det er det som vi skal ha med oss når vi skal diskutere tariffpolitikken og alt det som Arve nå trekker opp, som blir en viktig diskusjon fremover. Ja, jeg synes ærlig talt jeg er litt stolt jeg, når til og med Aftenposten definerer LO som verdens sterkeste fagforening og fagbevegelse. Applaus fra salen Jeg kikket litt på tallene. Det laveste medlemstallet LO hadde, det var i 1993, i alle fall i den nyere historie. I dag så er vi altså medlemmer. Vi har altså siden 1993 hatt en medlemsvekst i LO på over , altså ca Applaus fra salen Og det kommer ikke av seg selv. Det er fordi at dere gjør jobben, hver eneste dag. Fordi den dagen og det har Arve også påpekt, at ikke vi er representative. Da blir vi ikke verken verdens sterkeste fagbevegelse eller noen spesielt sterk fagbevegelse nasjonalt heller. Derfor

11 11 er medlemsverving, agitasjon, selge medlemskapet, det er noe av det viktigste vi tillitsvalgte gjør. Det er en tøff jobb, jeg har gjort det mang en gang og fått kjeft, om det har vært på brakka på en byggeplass eller asfaltarbeider eller hva det er for noe. Og det er alltid noen som har inn i hælsike gode argumenter for ikke å melde seg inn i dette fellesskapet. Og den skal du også selvsagt møte. Men utrolig viktig at vi gjør den jobben ordentlig. Jeg kjenner heller ikke noen annen plass i verden, dere, heller i Europa hvor vi har en regjering som legger frem et politisk regnskap for fagbevegelsen som Jens Stoltenberg gjorde i repskapet vårt i sommer og som han gjorde foran valget. Men det er nok ikke så mange andre plasser, selv om man prøvde i Sverige, og man fikk det til nå i Danmark. Men det var jo med nød og neppe. Men det er jo ikke noen tvil om at når vi har nå rødgrønn regjering, hatt to stortingsperioder, så er det jo klart at hadde ikke vi i fagbevegelsen i dette fellesskapet her stilt oss på barrikaden og sagt at vi ville ikke ha noen mer borgerlig politikk, vi vil ha en politikk som er forenelig med det vi står for, og hvordan vi vil ha samfunnsutviklingen. Så har vi altså fått det til. Men vi har noen utfordringer i 2013, men det får vi komme tilbake til. Men vi har altså hatt en sysselsettingsvekst i Norge på faktisk i 2005, siden denne regjeringen overtok på altså Det er ikke dårlig det har faktisk kommet i privat næringsliv. Og ca 107 har kommet til offentlig sektor, og kommunal sektor har fått en del av det. Det som er utfordringen for oss, det er at vi har vekst. Men vi har altså ikke greid og tatt den delen av den veksten som vi burde. Så vi må altså gå i oss selv og tenke på om vi kan gjøre en enda bedre jobb, for potensialet er i alle fall veldig, veldig sterkt. Så ja, jeg må jo se litt på klokka, så ikke vi går langt over tida her Dere har diskutert allerede både vikarbyråer, konsekvenser av det. Arve har for så vidt beskrevet den situasjonen, så jeg skal ikke ta den på nytt igjen. Men jeg tror det er riktig at den største utfordringen også vi står overfor, det er jo nettopp den utviklingen vi har sett i Europa, at dette med midlertidig ansettelser og vikarbyråer/bemanningsbyråer som undergraver faste ansettelser og et velorganisert arbeidsliv, det er jo det som har mer eller mindre knekt en del av fagbevegelsen ute i Europa. Og det er klart at det skal vi ta alvorlig. Det skal vi selvsagt ikke akseptere at det skjer i Norge. Og det er også vår største utfordring. Og vi har selvsagt masse vi må gjøre fremover. Vi har mange kamper vi må ta. Vi er ikke ferdige med jobben. Og dette er ett av de områdene som vi aldri blir ferdige med: sosial dumping, useriøsitet. Vi får levert det vi ber om av denne regjeringen, men utfordringen er der fortsatt. Men jeg ser jo heller ingen andre enn oss som kan ta den kampen og få resultatene. Så det er også vårt ansvar å ta den kampen sånn som denne diskusjonen som dere har også legger til rette for. Men vi har mye motkrefter. Fordi vi har borgerlige partier som vil nettopp undergrave den krafta som vi representerer, nettopp ved å svekke sentrale forhandlinger. De vil innføre større grad av midlertidig ansettelser. Og når vi da får utgangspunktet i vikarbyråer altså det som

12 12 skjedde på Ammerudhjemmet her i Oslo, som begynte da hvor vi fikk avslørt hvordan vikarbyråene drev eldre- og sykehjem, hvordan de håndterte ansatte, hvordan de bodde nede i kjelleren. Men det stoppet jo ikke der. Da begynte det jo å komme eksempler på eksempler. Ikke bare på private, men også i kommunalt drevne sykehjem og eldrehjem, hvordan de da hadde valgt de lette løsningene istedenfor å sikre og ha en stor og ordentlig grunnbemanning av egne ansatte, så lagde de altså avtaler med vikarbyråene som begynte å ta mer og mer av virksomhetene. Og det som i tillegg til det som Arve sier, som vi må stille krav om til Jens, det er jo at vi vil nå se at denne regjeringen legger rammer for bruk av vikarbyråer i offentlig virksomhet med offentlige penger, altså våre skattepenger, både i statlige etater men også i kommunene. Vi må stille krav om at de legger andre rammer for dette enn det som har vært, for dette har glidd aldeles ut. Og det er en av våre oppgaver. Applaus fra salen Også littegrann om det andre. Vi er jo nødt til fortsatt å ta kampen mot de borgerlige og høyrepolitikk, fordi at det er jo der de største forskjellene i norsk politikk ligger. De vil altså ha et annet arbeidsliv, de er notorisk enig med arbeidsgiverne når de vil ha mindre reguleringer, liberalisering av arbeidstidsspørsmålene, mer midlertidig ansettelser. Og de bruker som svar når de ser den gær nskapen som blir avdekket med vikarbyråene at det er de jo selvsagt ikke enig i at skal være sånn. Men det de samtidig sier, FrP sa med Ammerudhjemmet, at de vil ha mer av det som ikke virker. Det er jo det som er uforståelig. For svaret er jo at de vil ha enda mer bruk av vikarbyråer. Og så har vi da dette med allmenngjøring. Og dere går litt lenger enn den høringen som vi hadde. Men dere setter jo fingeren på det som er viktig, at vi må sørge for å få det allmenngjøringsinstituttet til å bli mer fleksibelt og litt mer enklere å forholde seg til. Og nå skal departementet ha en rapport og evaluering fra FAFO, så den er altså ikke lukket den døra, så vi har full mulighet til fortsatt å påvirke endringer i det allmenngjøringsinstituttet. Men det jeg vil advare dere mot, det er å ikke gå så langt å si at allmenngjøringsinstituttet heller ikke funker, for dere har tross alt allmenngjort byggfagene for hele landet. Vi har allmenngjort nå grønn sektor, og vi har allmenngjort reinhold, for å si det sånn, selv om det har tatt tid, og det har vært slitsomt med dokumentasjon. Og hvorfor det? Jo, fordi at arbeidsgiveren notorisk drenerer disse sakene og krever mer og mer dokumentasjon fordi de i prinsippet er i mot. Og de har nå blitt litt mer vågale, dere. Det er mulig det er gallupen som gjør at de borgerlige har hatt litt gode galluper, at NHO er litt mer klare på at de vil fortsatt i realiteten ikke ha allmenngjøring. De mener altså at offentlig minstelønn på en kr, det er det beste middelet mot sosial dumping. Det skjønner jo jeg og det. For da legaliserer de jo det som vi definerer som sosial dumping i dag da. Og det er jo den situasjonen vi ikke vil ha. Det er også en viktig kamp for oss. Fordi vi har bare ett

13 13 alternativ til offentlig minstelønn hvis vi ser hva som skjer rundt oss. Det er jo allmenngjøring av tariffavtaler der det er nødvendig. Og da ser vi jo at FrP og Høyre er enige med NHO, at offentlig minstelønn er et godt verktøy. I Europa så har vi en kjempestor diskusjon i europeisk fagbevegelse, til og med tysk fagbevegelse, dere, har nå mistet kontroll på lønnsdannelsen. Den sterkeste fagbevegelsen som vi har følt at vi har hatt i Europa, IG Metall som har vært drivkraften i utviklingen av arbeidstidsspørsmålet og andre ting, de sier nå at de går inn for offentlig minstelønn fordi de ikke greier å styre det med tariffavtaler. Men det er jo dét som er det grunnleggende med allmenngjøring, at det er tariffavtalenes minstelønn som legges til grunn og ikke offentlige. Så dere må se hvor viktig det elementet er. Det betyr jo ikke at vi ikke kan gjøre det bedre. Men vi er nødt til å forsvare allmenngjøringsinstituttet. For hvis ikke vi gjør det, så er det ingen andre som gjør det. For de andre, de vil ha offentlige minstelønn, de, og det vil jo ikke vi ha. Applaus fra salen La meg si littegranne om den andre utfordringen som vi står overfor, som er en del av diskusjonen og kommer sikkert til å bli det, det har min gode venn Hagen sagt at han har noen pauli ord han skal si meg. Det kan hende det er flere. Og det var noen som var inne på det i går. Det er klart at dette fenomenale fellesskapet vi har, har også utfordringer. Denne grensestriden mellom forbundene hvor vi skal være medlemmer av. Hvor mye ressurser vi i realiteten bruker på å krangle om de som allerede er medlemmer, det bekymrer meg - hver eneste dag, og mange, mange av oss som jobber med disse sakene. Og det bekymrer jo selvsagt Arve, og det bør bekymre dere også. Men vi er nødt til å se på hvordan vi kan gjøre det bedre. Og vi er nødt til å være villige til å se litt på egen organisasjon. Og vi er nødt til å ta en debatt som blir mer reell. I 1993 så hadde vi en kjempedebatt, og vi skulle begynne med reine ark for å bygge en organisasjon i LO som skulle motvirke mye av dette her. Men det ble liksom ikke så mye ut av det. Det ble fire karteller. To av dem er nedlagt allerede. LO kommune og LO Stat fungerer fordi at de har tarifforhandlinger som basis. Men vi kom altså ikke noe videre. Og jeg synes Arve har pekt på så mange viktige ting, at dette skal vi gjøre noe med. Og når det gjelder de konkrete sakene, så er jeg den første til å både forstå og skjønne at det skaper frustrasjon, det skaper forbannelse, og jeg får kjeft av Liv, jeg, hver gang jeg snakker med henne. Liv, hvor er du? Ja, der er du, ja. Og jeg må jo bare ta imot, for jeg kan jo ikke liksom forsvare meg på at det tar så lang tid heller. Men det er noe med systemet, dere, som gjør at de er kompliserte. Og så er det sånn at når det gjelder sånne grensetvister, jeg vet ikke om dere er inneforstått med det, men vi har en organisasjonskomité som kongressen har gitt mandat til. Der sitter alle forbundene. Vi saksbehandler til organisasjonskomiteen, LOs ledelse har 1 stemme, og resten er forbundene. Og det er de som skal vite å løse disse grensetvistene hvis ikke vi har greid å få til løsninger mellom de forbundene som er berørt. Og det er ankemulighet til sekretariatet. Det kom i 2009, en litt ny ankebestemmelse.

14 14 Men vi viser at i 90, kanskje 95 % av alle sakene vi har, så løser vi dem tilfredsstillende. Men så er det de få sakene, dere har noen, Fagforbundet har noen, Transport har noen. De er slitsomme, dere. Det er slitsomt for oss, det er slitsomt for dere. Og vi liker jo best å krangle med arbeidsgiverne, altså. Vi liker jo å drive med tariffpolitikk og alt dette andre. Så det er ikke noe som skulle glede meg mer enn hvis vi kunne finne bedre måter å komme ut av dette på. Men det er et felles ansvar, og jeg er veldig glad for at sekretariatet nå har satt ned en organisasjonskomité, eller altså en egen komité som nå har fått et ganske bra mandat, til å gå igjennom og se på dette, forut for kongressen i Inklusive det som Arve trekker opp og dere trekker opp med vertikale avtaler. Og Knut, som er sekretær i utvalget, Knut Bodding, som også er kommer fra Fellesforbundet, som dere kjenner, der har man altså satt i gang FAFO for å lage en en rapport og grunnlag for en diskusjon av vertikale avtalestruktur i dette utvalget. Så vi er i gang på veldig mange av de områdene som dere også kritiserer, og som dere ikke mener fungerer godt nok. Men jeg forstår frustrasjonen, og jeg har vært frustrert mang en gang, jeg også, og det er ikke så mange få ganger jeg kaller inn Knut og Thor Arne Solbakken i ledelsen som leder organisasjonskomiteen og lurer på hvorfor fanken får vi ikke ferdig den saken?! Nå må vi få disse sakene ut av verden, for de rir oss som marer! Og så er det ikke så enkle da, når det kommer til stykket, og du går inn i det, at det er del ting som gjør at det ikke blir så enkelt, men jeg tror nok min erfaring er at de vi greier å løse med de forbundene som er involvert. Selv om det ofte blir en form for kompromiss. Det er mange ganger det beste. For om det er den faste tvistenemnda eller i organisasjonskomiteen for øvrig, så har det jo lett for å bli en som vinner og en som taper. Og det er ikke så lett å forutsi på forhånd. Jeg skal bare si kort noe som også er viktig med dette samspillet er jo det samspillet mellom eller fellesskapet, det samspillet mellom offentlig og privat sektor. Det er hovedstyrken til LO, at vi har dette samspillet. Men det er jo også det som gjør at det er så viktig at vi også når vi skal både utforme politikk, tariffpolitikk og alt dette, så er det jo også det som betyr noe for oss, dere, for det er jo i kommunene vi bor. Og et lokalsamfunn, det fungerer jo bare hvis du har en god og effektiv kommune, og du har et næringsliv som også bidrar til sysselsetting. Det er jo samspillet mellom, dem, det er et skjebnefellesskap. Jeg har sagt det mang en gang, jeg, det er ett av de viktigste næringspolitiske tiltakene vi har hatt i den senere tid, det er jo full barnehagedekning. For det gir jo grunnlaget for begge i en familie, om det er kvinner eller menn, til å være ute i arbeidslivet. Og så skaper de også sysselsetting, og det gir tilgang på arbeidskraft. Og så har det likestillingsperspektivet og dette i seg. Det andre som er viktig i vårt fellesskap det er jo fortsatt, altså i AS Norge er jo ta hele Norge i bruk. Jeg har ikke så mye tid, men jeg har lyst til i hvert fall å invitere denne forsamlingen til å si at la i all fall oss støtte Nordland fylke i at de skal ha de samme rettighetene som resten av landet til å få konsekvensutredet sine naturressurser utenfor kysten! Applaus fra salen

15 15 La oss som Arve sier ta også et oppgjør i den rødgrønne regjeringa og få en bedre styring på kapitalen i Norge, for den private kapitalen vi nå ser i Norge, den er så kortsiktig og så lite risikovillig. Den drar veldig ofte mot eiendom og andre områder. Jens Ulltveit Moe og mange sier at det er viktigst de vil heller investere nå i utlandet enn å satse på industri eller utvikling i Norge. Stein Erik Hagen som nå raserer hele Orkla, altså han skal jo selge halve halve Orkla! Og det er jo ikke noe tvil om at han har jo også en målsetting med det å kapitalisere sin investering, men sier jo veldig mye om eierskapssituasjonen når han kan kjøpe seg opp med 24 % i Orkla, og så styrer han Orkla som om det er et familieeid selskap. Men så ser vi også at Borregård, og jeg har god kontakt med de tillitsvalgte, og Borregård er jo en av de som skal selges. Og det er klart at vi må jo sørge for at en sånn bedrift også skal ha en framtid i Norge. Men da må vi jo ha noen eiere da, som er villige til å satse og utvikle dette selskapet videre, og det er i den sammenheng vi er nødt til også å ha muligheter for at Staten må kunne bidra sammen med utenlandske eiere, sammen med norske, private eiere, i et fellesskap som gjør at vi kan sikre disse virksomhetene når denne kapitalen som blant annet Stein Erik Hagen representerer ikke vil. Så igjen, jeg skal avslutte med å si at jeg er glad for at vi er en sterkt fagbevegelse. Jeg er veldig glad for at vi kan få sånne debatter som vi skal har hatt, og jeg er veldig spent på den debatten som kommer, og og så får vi forhåpentligvis få anledning til å oppsummere hvis det kommer spørsmål i debatten til både meg og andre, så takk for meg så langt. Dirigent: Takk til Roar. Nå er da neste taler jeg er jo bare en guttunge jeg, men jeg tror det er historisk at vi har enten altså at vi har forbundslederen fra enten det gamle kommuneforbundet eller da dagens fagforbund på å ha innledning til Landsmøtet til Felleforbundet. Så derfor er du hjertelig velkommen, Fagforbundets leder, Jan Davidsen! Leder i Fagforbundet, Jan Davidsen, innleder: Tusen takk. Dirigent, kamerater. Roar henviste til at det hadde vært en jente her oppe som sa det kilte litt i magen, og det gjør det litt på meg også. Men, det å innlede til et så stort og viktig tema som dere byr til, det takker jeg så mye for. Og så er det også slik at i Fagforbundet, der organiserer vi også prester. Vi organiserer de ansatte i Kirken, så etter å ha hørt både på Arve og på Roar, så tenkte jeg at jeg får begynne med halleluja. Applaus fra salen Dere får klappe, det er sjelden de klapper i kirken. Men det som jeg syns var veldig flott med denne åpningen deres, etter hvert som den rullet og gikk på den kunstneriske delen, så var det egentlig den måten dere prøvde å sette søkelyset på, betydningen av det vi ikke tenker på i hverdagen, i alt det vi holder på med, nemlig samspillet i hvordan samfunnet vårt er organisert, og ikke minst hvordan vi som aktører, som innbyggere, har et ansvar for å følge opp. At det samspillet vi har mellom den frivillige sektoren, den private sektoren og den offentlige sektoren, at det ikke er noen abstrakte greier, men det er noe veldig konkret i forhold til det at vi lever altså i et av de landene hvor vi kan si at både menneskeverdet, likeverdet, evne til fordelingspolitikk ikke er tomme ord.

16 16 Og det å huske på at det er ikke abstrakt disse tingene vi snakker om, det er det vi holder på med i hverdagen gjennom vårt faglige arbeid i forhold til tariffavtalene, men også gjennom det politiske arbeidet vårt i forhold til de universelle ordningene som vi vet vi er opptatt av hvis alle skal få lov til å være med. Det at vi lever i et land som skårer høyt på mye av det som er viktig og lav på det vi helst vil se mindre av, skal vi være stolte av, men som sagt, det er ingen tilfeldigheter, det er konsekvenser av viktige politiske vedtak. Det at vi har en frivillig sektor som til de grader er en viktig premissleverandør for det å ha et folkestyre. Det å ha folk som tør, altså som lærer seg tidlig, enten det er i idrettslaget, sangforeningen, til og med kristelige foreninger, fagforeningene, som tør å reise seg opp i en forsamling, tør å si meningen sin, det å sørge for at du gjør det også, i strukturert, gjennom møtekultur osv, tenk for en betydning det har for å ha et aktivt folkestyre. Tenk for en betydning det har for å ha et aktivt folkestyret. At det ikke bare er noen som er med og legger premissene for den samfunnsutviklingen som vi skal ha. Og allikevel så vet vi at både det politiske arbeidet, skulle ønske vi hadde flere med, men også det å bruke stemmeretten skulle vi ønske vi hadde flere med, og på de feltene der har vi fortsatt en jobb å gjøre. Men samspillet mellom det å ha en offentlig sektor som er reelt folkestyrt, som har tydelige oppgaver i det å tjene både innbyggere og ikke minst næringsliv, det har jo stått sentralt hele veien. Og et av de første angrepene på dette var jo mye også omleggingen av offentlig sektor som vi fikk på 80- og 90-tallet og litt inn i dette årtusenet her, inspirert både fra Reagan og Thatcher hvor man skulle gå fra å tjene samfunn og næringsliv til det å skulle bruke markedsmodeller som man skulle tjene penger på i tillegg. Og vi har jo nettopp lagt bak oss et kommunevalg hvor mye av diskusjonen nettopp har vært på dette med velferdstjenestene som er sentrale oppi det hele. Det at vi på noen områder i samfunnet skal ha tilbud som er skjermet fra markedet, hvor vi alle i utgangspunktet skal ha die samme rettighetene og hvor ungene våre skal vokse opp i en skole hvor de skal lære seg å bli gode innbyggere ikke blir behandlet som kunder i et marked som velger verken skole eller hva innretning det skal være på det. Men det er to ting som jeg har savnet i debatten. Det ene var kampen mot fattigdommen. I forhold til alle de som ikke kommer seg inn i arbeidslivet, som vi ikke har plass til i dagens arbeidsliv, som vi også skal slåss for. Og det andre perspektivet, det går på kommunen som næringsutvikler. Det å sørge for at også kommunene blir minnet om den viktige funksjonen de har for å ha trygghet i nærings i nærområdet sitt for også arbeidsplassene i privat sektor. For det er viktig med god eldreomsorg, en god helsesektor, gode skoler, gode barnehager, fritidstilbud, godt kulturtilbud, en god infrastruktur. Men det er også viktig å huske på at folk også vil ha trygghet for jobben sin, og det å få en kommune til å utikle gode nærings- og sysselsettingsplaner, har kanskje vært en av de måtene å skape stor trygghet for alle de som lever i et mer labilt arbeidsmarked. Og ikke minst ville det også vært bra for kommunene den dagen den lokale hjørnebedriften gikk dårlig, til og med forsvant, hva er det da av ressurser vi har å stille opp med for dempe virkningene av dette? Og det tror vi bare, at hvis du har en plan, et samarbeid mellom privat næringsliv, fagbevegelse, som kontinuerlig diskuterer hva det er som skjer og hvilke muligheter vi har her, så vil vi også kunne komme på offensiven når det gjelder å utvikle samfunnet vårt, men også ikke minst å bygge opp en beredskap for å kunne håndtere det når det går galt.

17 17 For ti år siden tok vi også initiativet til noe som vi kalte for næringsvennlige kommuner som var et samarbeid mellom kommunal, næringsdepartementet, NHO og KS som på en måte tydeliggjorde hvordan er du gjennom praktisk arbeid kan følge dette opp. Dette ble lagt ned i 2000 som et eget prosjekt, men det ligger fortsatt åpent for å ta fatt i de gode erfaringene som vi har der, og se hva gjør vi i dagens situasjon, både med det store ytre trusselbildet vi nå ser, men ikke minst også at mye av klimaproblemene krever mer lokale løsninger. Mindre transportutgifter. Og det å sette i perspektiv også dette tror vi hadde vært nyttig. Det andre er jo at så lenge NHO sine løsninger enten det er flo, fjære, viner, om det snør eller solen skinner, så er det skattelettelse, så trenger de noen andre som minner om at det er faktisk andre virkemidler som kan brukes, og det må vi gjøre i fellesskap. Det andre NHO har blitt flink med i denne perioden her, det er jo det at de har gått inn og misbrukt de kostnadstallene som viser makroøkonomien i kommunene, og brukket dette opp, og fortalt det, hvor mye verdiskaping kan du få ved å flytte en kommunal hjelpepleier over i privat sektor? Hvor mye penger er det å spare på å redusere lønnen, ta vekk pensjonen, sørge for at du også får andre både arbeidstidsbestemmelser og annet? Og gjennom det kunne øke avkastningen for de kommersielle selskapene, og på den måte styrke deres økonomi i de skatteparadisene de hører til? For oss er ikke dette verdiskaping. Det gir heller ikke økt velferd. Det skaper ikke engang flere arbeidsplasser. Det er ikke nytenkende engang. Og jeg skulle ønske at også NHO var mer opptatt av den verdiskapende kapitalen enn den rene spekulasjonskapitalen. For oss politikere er heller ikke dette uinteressant. Fordi at det de altså gjør er å bruke norske skattepenger til å styrke disse multinasjonale selskapene som også vår egen regjering møter ute i verden, i kampen for menneskerettigheter, miljøstandarder, faglige rettigheter. Og det er unødvendig å bruke skattepengene våre til dette. Dette klarer vi fint å håndtere på en mye bedre måte hjemme selv. Applaus fra salen Tusen takk for det. Solidarisk er det heller ikke. Og det langsiktige behovet vi har her hjemme i forhold til å rekruttere flere i omsorgsyrkene, så tror ikke vi at dette hjelper heller. Men det er sikkert ideologisk riktig både for Høyre og FRP og ta lavtlønn Ta penger fra lavtlønte kvinner og gi til de multinasjonale selskapene. For et middelstort sykehjem i Oslo så er det bare på pensjonsutgiftssiden, det er snakk om tretti millioner kroner. Og det er ikke bare kommunen vi snakker om. Vi snakker også om Kirkens Bymisjon som går tross alt på de samme bestemmelsene og rettighetene som kommunen gjør, og på den måten i hvert fall ikke spekulerer i det å dumpe lønn og pensjon. Det som vi også er opptatt av da, det er at vi hvis vi klarte å, som Arve var inne på, få gjenreist respekten for kunnskapen til de som er på arbeidsplassene. Enten???, det behøver ikke være med fagbrev engang, det er mange av oss som ikke har det, men de med fagbrev, bruk også deres kunnskap, og ikke slik som det er i dag at ingen lenger spør hva du kan, de bare spør om å få se på papirene dine. I hvert fall vi som var de som sto i spissen for å få reform 94, hvor det å løfte frem fagbrev og sørge for at alle ungene våre skulle gå ut i arbeidslivet også med en type formal kompetanse, som et utgangspunkt for både å kunne spesialisere deg, gå i bredde, gå i dybde, men ha det, ha

18 18 det som en mulighet for eksistensen og utviklingen i resten av den tiden de skal være i arbeidslivet. Og vi tror fortsatt at der har vi en stor jobb å gjøre. For vi opplever jo i dag, hele tiden, at i diskusjoner omkring organisering av arbeidslivet, hva slags tilbud du skal få, så er det spørsmål om hva slags utdanningsnivå du har, og det er få som har respekt for de med den faglige utdanningen, og det må vi få snu på, og det er vi glad for at Kristin Halvorsen gjentatte ganger nå har sagt man skal gjøre. Nå venter vi på handlingen. Det andre som bekymrer oss, det er det at vi i offentlig sektor ser at vi skal gjøre mer og mer like også de negative tingene i privat sektor. Vi ser at vi begynner å få et avtaleverk som i større grad skiller mellom folk med lavere utdanning, lavere lønn og de på toppen. Derfor har vi en jobb å gjøre når det gjelder å rekruttere i hele området. For på den måten også å kunne ta det ansvaret som både Arve og Roar var inne på. Ta det ansvaret i lønnspolitikken, ikke bare for dem vi representerer, men for den store helheten. For hvis den utviklingen vi nå har sett snart i ti år, at ledersjiktet, som er de som stikker fingeren oppi nesen på oss og minner om hvor alvorlig dette er, kan ha en helt annen lønnsutvikling enn resten, ja da kan ikke vi ta dette ansvaret over tid.??? derfor er vi veldig glad for det Arve tar initiativet til når det gjelder å se på det å lage vertikale avtaler. Det vil løse mye, men vi må være oppmerksomme på at det vil kreve en helt annen vektlegging av vervingen. For skal vi lykkes med dette, så vet vi at det er i gruppene, som er våre kjernegrupper, som har den dårligste organisasjonsprosenten, det er de vi må få tak i; bruke kjøttvekten, og minne de andre om som lettere å gå til organisasjoner utenfor LO, at det er vi som sitter med makten, det er vi som har den helhetlige politikken og det er vi også som evner å ta vare på dere gjennom den hele yrkesmessige karrieren, det gjør ikke de som er ekskluderende. Applaus fra salen Og det andre er jo også det utidige profesjonstapet som vi opplever, ikke sant? Det der at vi altså gir utdanning til en rekke mennesker som bruker den utdanningen til å krige, til å bruke dette til å prøve presse opp lønningene sine på bekostning av andre og som gjør at vi får ikke tilgang til all den kompetansen som vi gjennom skoleverket vårt utvikler. Derfor er det viktig at vi tar de organisatoriske grepene som gjør at vi er inkluderende. At vi har makt til å minne om den avhengigheten vi har for å lage de optimale tilbudene, men også huske på at i dette arbeidet så starter ikke vi med blanke ark som Roar sa. Vi må starte med det vi har utgangspunkt i. Og da må vi finne minnelige ordninger i det videre arbeidet på dette. Vi opplever også at selv om vi i dag har medlemmer, så er det likevel slik at det tallet sier ingen ting i forhold til problemstillingen å være de tunge innenfor de ulike avtaleområdeområdene som vi er. Og kan vi gjennom vertikalisering av avtaleverket gjøre det bli enda sterkere på flere områder, sørge for at vi som sagt ikke bare vil ta ansvar, men kan ta ansvar og makt til å gjøre det, så vil det være kjempebra. Roar pekte på det, og??? dette fra 93 og utover, jeg tror at 93 var mye vanskeligere å diskutere disse tingene. For den gangen så måtte du stort sett peke på fanen på veggen.

19 19 I dag har det vært i blant oss relativt lenge. Og du kan snakke med folk i de fleste forbund om konsekvensene av outsourcing er, av vikarbyråene, av midlertidige tilsetninger, av alle de av våre som detter i mellom, for vi mangler den vakten som vertikale avtaler kan gi oss og gjennom det få en helt annen diskusjon og ikke minst også helt andre måter å finne løsninger på i 93. Og det krever dagens arbeidsliv; andre grep for at vi skal komme oss ut av den negative spiralen vi for øyeblikket er inne i. Derfor er vi Arve som sagt glad for innspillet ditt, vi tror vi trenger det. Og særlig fordi at at hvis vi kan også få ut av dette her ikke bare organisatoriske grep, men også en type arbeidslivsreform for å møte disse store press presset vi har, enten i gjennom det internasjonale, eller det vi har hjemme få til en arbeidslivsreform som gjør det reelt mulig for alle arbeidskameratene våre og bruke det som ligger nå i pensjonsreformer som ikke er en pensjonsreform, en arbeidslivsreform, folk skal stå lenger i arbeid så hadde det vært kjempebra. Klarer vi å putte på et praktisk arbeid gjennom opplæringsorganisasjonene våre som sikrer at alle våre får den kompetansen den nye posisjonen krever av de, det at de får trygghet for de nye arbeidsoppgavene. Ja, så vil vi ha lagt et vesentlig grep for nettopp å styre utviklingen i den retningen vi vil. Vi trenger dette. Vi trenger det mer enn noen sinn for de områdene vi organiserer, for vi ser jo nettopp både på grunn av lav grunnbemanning så blir folk fort nedslitt, de for fravær fra arbeidslivet og vi får utstøtinger. Og særlig bekymrer det oss den veksten vi nå ser i psykiske lidelser som kan være vanskelig både å definere og ikke minst håndtere. Men det bekymrer oss og vi tror at disse grepene som Arve nå har initiert, det er viktig. Det andre er det med å se også på medbestemmelsesperspektivet som var nevnt, det der å bruke nå makten vår til å sørge for at den kompetansen som finnes på arbeidsplassenene, den blir brukt til å finne optimale organisasjonsmodeller både i privat så vel som i offentlig virksomhet og ikke minst at dette da sees i et slikt livsløpsperspektiv. Det at vi har en sterk økonomi var Roar inne på, ikke minst også hvorfor vi har den, fordi at vi har valgt å sikre oss både gjennom Statoil og andre måter, at vi har et statlig og folkestyrt eierskap til naturressursene. Men vi tror og at både klimakrisen rundt oss, de andre trekkene vi nå ser også vil kreve stadig sterkere statlig eierskap for å styrke for å få bedre stabilitet også i norsk økonomi. Og ikke minst fordi at når vi får et økonomisk lederskap som tenker mer og mer kortsiktig, ja så må det kompenseres med de virkemidlene vi har, og det vi har det er fellesskapets sine finanser. Så håper inderlig at både dette med fondet som var nevnt og andre tiltak, at det også kan bli en realitet. For hvis vi skal makte å ha et næringsliv som er oppe og går når oljen en gang i tiden av ulike grunner, oljen og gassen blir faset ut, ja så vil det være tilbake igjen til skogen. Det vil være fisken, det vil være bruken av energien vår som vil være de viktigste drivkreftene i dette. Så ikke bare tenke staten som en eier, men også kommunene som en eier i kraft av det lokale næringslivet og se hva vi kan få til, for vi tror nemlig ikke slik som Fremskrittspartiet at fremtiden skapes, den vedtas ikke. Hele vår historie viser at det er feil. Fremtiden skapes gjennom politiske vedtak, gjennom initiativ fra den vanlige mann og kvinne. Og det er viktig for oss at vi husker også i tiden fremover.

20 20 Vi er veldig fornøyd med at vi har en regjering som jobber med oss og ikke mot oss. Vi har mange, mange eksempler på det. Men vi skal videre. Og derfor er det igjen viktig at vi prøver å sette dagsorden, prøver hele tiden å være de som presser samfunnsretningen i den veien vi ønsker oss, om det skulle være???, men som vi ser de siste 10, årene har dreid seg i en feil retning. Vi ser at der er trusler mot velferden, mot arbeidstakerrettighetene og vi ser at det tar nye former. Vi skal være klar i fellesskap for å møte de. Vi har løsninger for fremtiden og det kommer også dette Landsmøtet til å fatte vedtak om. Vi har tro på fremtiden. Vi skal bare være frimodige nok som Roar sa til å få han frem, delta i debatten, stole på oss selv. Det gjorde forgjengerne våre. Det skal vi og gjøre. Vi skal altså i fellesskap skape et samfunn som utjevner forskjell, møte folk der de er, bygge på gjensidig tillit, solidaritet og ikke minst fellesskapsløsninger. Vi skal kjempe for et arbeidsliv med plass til alle, like muligheter med utfordringer og ikke minst med utfoldelsesmuligheter. På landsmøtet vårt sa vi det at vårt mål skal være et likestilt samfunn og et likestilt arbeidsliv. Der er mer enn nok å ta fatt i den i så henseende. Fattigdommen har vi allerede nevnt. Infrastrukturen, få den både finansiert, drevet og vedlikeholdt på en god måte. Men sist, men ikke minst har historien vist oss at det er vi som har vunnet det lange løpet. Den svingen vi er inne i nå, den skal vi også klare å snu i fellesskap. Så igjen tusen takk for invitasjonen til å komme! Ikke minst ser jeg frem til debatten og lykke, lykke til med dette landsmøtet som er så viktig for oss alle. Takk for oppmerksomheten! Applaus fra salen Dirigent: Takk for det Jan. Vi skal i gang med debatten. Vi har 41 inntegnede talere så langt, men det jeg tror vi gjør, det er at vi tar en pause før vi setter i gang debatten Og så starter vi, det er viktig nå, for jeg tror at vi allerede er litt på hælene, men vi tar 20 minutter, så vi starter igjen. Så blir det hengt opp liste over talerne ute i gangen. Landsmøte 20 minutter pause fra kl 10:30 til kl. 10:50 Dirigent: Før vi nå begynner på talerlisten, som har til nå 51 inntegnede, så skal jeg lese opp hva vi nå skal behandle. Og det er da hefte 6, kapittel 4 om næringspolitikk som går ifra side 248 og ut heftet, altså til og med side 328. I tillegg til det så behandler vi i hefte 7, så er det da kapittel 6. Og der er det punkt 6.1. som går ifra side 55 til og med side 139, som er da punkt 6.9. I tillegg til det, så behandler vi og punkt 6.11 som går ifra side 149 til side 152. Så på uttalelsene, som vi finner i hefte 2, så har vi innstilling nummer 0013, som er Klima for verdiskaping. Vi har innstilling 0014, Verdien av velferd. Og vi har innstilling 0017, Ein bustadmarkand for alle. Det er det vi behandler under dette punktet. Så da er vi klare for å starte på talerlisten. Det er 5 minutter. Representant 171, Tom Egil Flata: Dirigenter, Landsmøte, Roar. Midt på 2000-tallet, så skjedde det en endring nede på Herøya. Hydro solgte til et multinasjonalt selskap som heter