Plan for skredfarekartlegging. Delrapport steinsprang, steinskred og fjellskred

Transkript

1 Plan for skredfarekartlegging Delrapport steinsprang, steinskred og fjellskred R A P P O R T

2

3 Plan for skredfarekartlegging Delrapport steinsprang, steinskred og fjellskred Norges vassdrags- og energidirektorat 2011

4 Rapport nr 15/2011 Plan for skredfarekartlegging - Delrapport steinsprang, steinskred og fjellskred Utgitt av: Redaktør: Forfattere: Norges vassdrags- og energidirektorat Graziella Devoli NVE: Graziella Devoli (gruppeleder), Olianne Eikenæs, Andrea Taurisano NGU: Reginald Hermanns, Luzia Fischer, Thierry Oppikofer, Halvor Bunkholt Trykk: Elektronisk utgave Forsidefoto: Fjellskred og utstabile fjellparti i Bandak, Telemark. Foto: Reginald Hermanns ISSN: ISBN: Sammendrag: Denne rapporten sammenfatter arbeidet til steinsprang, steinskred og fjellskredgruppa under prosjektet Plan for statlig skredfarekartlegging. Rapporten inneholder en kort status over hva som allerede er utført av kartlegging av fare for skred i fast fjell i Norge. Videre vurdering av behov for videre kartlegging framover, en risikoanalyse med tilhørende forslag til prioritering av områder hvor det er behov for kartlegging med hensyn til fare for steinsprang, steinskred og fjellskred i Norge og en opplisting av anbefalte oppgaver. Emneord: Farekart, fjellskred, kartleggingsplan, regional kartlegging, skredfarekartlegging, steinsprang, steinskred, ustabile fjellparti Norges vassdrags- og energidirektorat Middelthunsgate 29 Postboks 5091 Majorstua 0301 OSLO Telefon: Telefaks: Internett: August

5 Innhold Forord...5 Innledning Bakgrunn Skredtyper Steinsprang og steinskred Ustabile fjellpartier Fjellskred Sekundærvirkninger Flodbølger Dammer forårsaket av skred Årsaker og utløsende mekanismer Effekter av klimaendringer på stabiliteten til fjellskråninger Status per i dag Skredhendelseskart historiske hendelser Skredhendelseskart ustabile fjellpartier Aktsomhetskart (metode, dekning og kvalitet) Aktsomhetskart for steinsprang/steinskred og snøskred Aktsomhetskart for steinsprang og steinskred Dynamiske aktsomhetskart for steinsprang Aktsomhetsanalyser for fjellskred Farekart (metode, dekning og kvalitet) Risikokart (metode, dekning og kvalitet) Informasjon fra regionale og kommunale spørreundersøkelser Begrensninger Resultater Fremtidig behov for kart og metodeutvikling Hva er behovet for kart? (kvalitet, dekning) Forbedring av grunnlagsdata Aktsomhetskart Farekart Risikokart Hva trengs av metodeutvikling? Metoder for farekartlegging Metoder for kartlegging av steinsprangfare Klassifiseringsmetoder for fjellskredfare Metoder for risikokartlegging Identifisering og prioritering av områder med behov for kartlegging av stein- og fjellskredfare Prioritering for kartlegging av steinsprangfare Metodikk GIS-analyser av befolkningen som er utsatt for steinsprang Ortofotoanalyse med ekspertvurdering Historiske steinsprang- og steinskred fra skredhendelsesdatabasen... 36

6 5.1.5 Prioritering ut fra potensiell risiko - befolkningstetthet og steinsprangskredfare Resultater fra spørreundersøkelsen i kommunene Prioritetsliste for kartlegging av steinsprangfare Prioritering for kartlegging av ustabile fjellpartier og fjellskred Metodikk Tidligere fjellskred Resultater fra spørreundersøkelsen til kommunene Prioritering for kartlegging av fjellskredfare og anbefalinger Krysskontroll av preliminære prioritetslister Konklusjoner og anbefalinger Forklaring av terminologien Kunnskap og data per i dag Behov for fremtidig fare- og risikokartlegging Prioritetslister for kartlegging av skred i fast fjell Referanser Faguttrykk norsk-engelsk... 59

7

8 Innledning Denne statusrapporten oppsummerer arbeidet som er gjort av stein-fjellskred-gruppen i prosjektet "Plan for skredfarekartlegging". Rapporten inneholder en oversikt over de vanligste skredtypene i fjellskråninger, inkludert viktigste faktorer og fordeling i landet. Rapporten inneholder videre en kort tilstandsrapport over tilgjengelige kart og nødvendige data for analyse av skredfare og risiko, samt en vurdering av behovet for forbedret metodikk og anbefalinger for fremtidig farekartlegging og risikoanalyse av steinsprang, steinskred og ustabile fjellsider. Resultatene av spørreundersøkelser fra nasjonale institusjoner opp mot fylker og kommuner gjennomført senere år, er også analysert og oppsummert. Til slutt inneholder rapporten forslag til prioriteringslister på lokalt nivå for farekartlegging av steinsprang/steinskred og på fylkesnivå (regionalt) for kartlegging av ustabile fjellpartier og fjellskred. I denne rapporten er det mange tekniske faguttrykk. De engelske faguttrykkene er godt definert og kjent i skredmiljøet i Norge, mens de norske faguttrykkene er kjent for relativt få. For å lette den fremtidige kommunikasjonen blant fageksperter innenfor temaet skred i fast fjell har gruppen laget en liste over norske og tilsvarende engelske faguttrykk som er mye brukt i arbeidet med skredfare og risikoanalyse. 6

9 1 Bakgrunn Store fjellsider kjennetegner mange av landskapstypene i Norge, på grunn av de ekstreme relieffkontrastene som har blitt dannet ved kraftige utgravninger av daler gjennom flere istidssykluser i fortiden. Isens utgravninger utnyttet til en stor del svært gamle svakhetssoner i berggrunnen. På grunn av klimatiske og kjemiske forhold i atmosfæren, samt isens og vannets arbeid, har disse store fjellsidene langsomt forvitret og erodert gjennom millioner av år, og avdekket berggrunnen vi har i dag. Man vil derfor kunne forvente at hyppigheten av stabilitetsproblemer til en stor grad sammenfaller med våre høyeste og bratteste dal- og fjellsider. På fjordbunnen i Storfjorden-området (Møre og Romsdal) er det for eksempel kartlagt 108 avsetninger fra fjellskred i tiden etter siste istid (Longva et al., 2009). Selv om de største og fleste skredene skjedde raskt etter siste istid, indikerer disse dataene også på at denne typen aktivitet fremdeles pågår. I Møre og Romsdal fylke gikk det et stort skred i Tafjord i 1934, samt to fjellskred i Loen i 1905 og I alt 175 mennesker mistet livet. I dette området ligger også Åkneset, som er det ustabile området som er i størst bevegelse som vi kjenner til i dag. Dette viser at ustabile fjell fremdeles er en trussel for dagens samfunn. Skred i fast fjell har forårsaket mer enn 250 dødsfall i det 20. århundre, og dette er det nest høyeste dødstallet knyttet til massebevegelser i Norge (Figur 1). Figur 1. Antall omkomne i skredulykker, fordelt på skredtyper på 1900-tallet (Høst, 2006). Ulike typer skred i fast fjell (steinsprang, steinskred, fjellskred) innvirker ulikt i ulike områder av Norge. Dette er et resultat av den varierende geologien rundt om i landet. Disse skredene kjennetegnes ved ulike brudd- og utløsningsmekanismer, dimensjoner, utløpsavstander og sekundærvirkninger (flodbølger, dammer forårsaket av skred), og dermed ulike innvirkninger på samfunnet. I tillegg varierer hendelsesfrekvensen vesentlig over tid: Steinsprang skjer ofte (daglig-månedlig) over hele landet, mens steinskred er sjeldnere (opptil flere hvert år), og bare noen få fjellskred inntreffer hvert hundreår. Figur 2 viser en geografisk fordeling for historiske skred i fast fjell. Den geografiske fordelingen viser bare skred rapportert langs veier, jernbaner og bebyggelse, og som er samlet inn fra Statens Vegvesen, Jernbaneverket, NGI- og NGU-arkiver og historiske dokumenter. Dermed omfatter den ikke alle skred som har gått i landet. 7

10 Figur 2. Geografisk fordeling av historiske skred i fast fjell (kilde a) steinsprang, steinskred og fjellskred registrert i den nasjonale skredhendelsesdatabasen, b) registrering av historiske steinskred og fjellskred. 8

11 2 Skredtyper Ulike typer skred opptrer i fast fjell 1 i Norge. Små eller store deformasjoner er ganske vanlig i fjellsider, og disse kan utvikle seg svært raskt og føre til ulike skredtyper avhengig av terrengegenskaper. De ulike skredtypene i fast fjell omtales som enten steinsprang, steinskred, fjellskred og ustabile fjellparti. 2.1 Terminologi Nedenfor er disse fire ulike skredtypene for fast fjell definert. Til sammen utgjør disse fire begrepene terminologien og definisjonene for de vanligste skredene som er registrert i fast fjell, og som blir analysert og omtalt i dette dokumentet. Steinsprang og steinskred Et steinsprang eller steinskred er et bergartsfragment som løsner fra en bratt fjellside og beveger seg ned en skråning hovedsakelig ved å falle, sprette og rulle til terrenget flater ut. Vanligvis er fragmentet lite ved steinsprang (få til hundrevis av kubikkmeter), og det blir som regel ikke splittet opp langs skredbanen. For steinskred er volumet større (noen få hundre til mer enn hundretusenvis av kubikkmeter), og fragmentet splittes opp i skredbanen. Hastigheten er svært høy til ekstremt høy. Dermed er effekten på levende organismer katastrofal, og effekten på kjøretøy, bygninger og livsviktige forbindelseslinjer er ødeleggende. Materiale fra steinsprang og steinskred samler seg i urer, som dermed er en indikator på steinsprangaktivitet. Større bergartsfragmenter beveger seg vanligvis lengre enn mindre bergartsfragmenter. Synonymer: steinras, bergsprang. Ustabilt fjellparti Et ustabilt fjellparti er et generelt begrep for store deformasjoner i fjellsider. Det omfatter store volumer (tusenvis til millioner av kubikkmeter) og forskyver seg med ulike bevegelsestyper, for eksempel ved å gli, velte og strømme, eller en kombinasjon av disse. Hastigheten er i området mm/år til m/år, men den kan utvikle seg til å gå svært raskt i det siste stadiet av utviklingen. Den deformerte fjellsiden består hovedsakelig av fjell, men den kan være dekket av sedimenter, jord og vegetasjon. Under bevegelsen blir fjellegemet fragmentert, og det kan danne seg sprekker. Deformasjonen av fjellsiden varierer vanligvis i hele det ustabile området. Hvis bevegelsestypen går over i et fall, kan det ustabile fjellpartiet utvikle seg til et steinskred eller fjellskred hvis det akselererer langs fjellsiden med en vertikal forflytning på flere hundre meter. Synonymer: ustabile fjellsider Fjellskred Et fjellskred er et generelt begrep for skred som stammer fra et ustabilt fjellparti. Det omfatter store volumer (hundretusenvis til millioner av kubikkmeter). De ustabile fjellmassene beveger seg på ulike måter, for eksempel ved å velte, falle og strømme eller en kombinasjon av disse. Hastigheten er i området meter/sekund. Den deformerte fjellsiden består hovedsakelig av fast fjell, men den kan være dekket av sedimenter, jord og vegetasjon. Under bevegelsen blir fjellegemet fragmentert. Skredet kan få ekstremt høy hastighet, og fragmenteringen av fjellegemene i bevegelse og ødeleggelsene i det berørte området er nesten fullstendig. Forskjellen mellom steinskred og fjellskred kan fastslås ved å se på mobiliteten i den ustabile fjellmassen. Mens steinskred er mindre og faller til ro i skråningen eller ved bunnen av skråningen, er fjellskred større og har høyere mobilitet, fordi det massive fjellet 1 Begrep fast fjell brukes her for å indikere at skredmaterialet i disse skredprosessene har sitt opphav i bergrunnen og består av metamorfiske, magmatiske og sedimentære bergarter (for eksempel granitt, gneis, kalkstein, skifer og sandstein). 9

12 strømmer nedover i mange hundre meter til flere kilometer, og til og med kan gå opp i skråninger på motsatt side av dalen. Et fjellskred vil derfor få innvirkning på og ødelegge et mye større område enn et steinskred. 2.2 Beskrivelse Steinsprang og steinskred Identifisering Steinsprang og steinskred inntreffer vanligvis i bratte fjellklipper (f. eks. helningsvinkel på mer enn 40 ). De starter vanligvis med at en steinblokk løsner, og deretter beveger blokkene seg nedover ved å falle, sprette eller rulle til terrenget flater ut (Figur 3). I et steinskred blir den ustabile fjellmassen fragmentert på grunn av bevegelsen, mens i et steinsprang vil blokkene ofte være intakte (Figur 3a). Ved bunnen av skråningen samler materialet fra skredet seg i urer (også kalt løsmateriale eller løsmasser) (Figur 3b). Deformasjonen som inntreffer før kollaps, er vanligvis mindre og starter kortere tid før kollapsen enn i store ustabile fjellsider, og dette gjør det vanskelig å forutsi nøyaktig sted og tidspunkt hvor steinsprang og steinskred kan inntreffe. Blant indikatorene for høy fare for at det skal utløses steinsprang eller steinskred er overhengende skrenter og bratte skråninger i oppsprukket berggrunn. Steinsprang eller steinskred gir store endringer i topografien, og arrene 2 og sporene 3 fra disse er synlige i topografien flere tiår eller til og med hundrevis av år etter skredet. Nye arr og spor kjennetegnes av generelt lysere patina, nye blokker i ura og/eller merker på trær, og er tegn på nylig aktivitet i en klippe og indikasjoner på at fremtidige steinsprang eller steinskred kan inntreffe (Figur 3b). Steinskred som har truffet vannoverflater, gir kjegleformede avsetninger på bunnen av fjorder og innsjøer. Avsetninger fra steinsprang og steinskred kan skilles fra avsetninger fra fjellskred, fordi de har større vinkel til randen av avsetningen fra kildeområdet (kortere utløpsavstand) og en mer regelmessig kjegleform. Konsekvenser Steinsprang og steinskred fører til skade på eiendom og kan drepe mennesker langs skredbanen. De er til stor fare for veier og jernbanelinjer fordi de blokkerer passasjen og/eller treffer kjøretøy. Steinsprang/steinskred inntreffer også i urbane miljøer og kan ramme bebyggelse direkte. Overvåking Kildeområdet for steinsprang og steinskred har begrenset deformasjon før kollaps, og derfor er det bare mulig å overvåke større ustabile skråninger som viser strukturelle og morfologiske tegn, til at de helst vil utvikle seg til steinskred og ikke til steinsprang. Eksempel på dette er pinakler eller blokker som avgrenses av gjennomgående diskontinuiteter og/eller åpne sprekker. Ny teknologi for bakkebasert radar og terrestrisk laserovervåkning har imidlertid vist at det er mulig å oppdage steinsprang på utvalgte steder, og dette kan bli en svært interessant teknikk i Norge. Sikring Faren for steinsprang kan minimeres med passive eller aktive tiltak. Passive sikringstiltak fokuserer på effekten et steinsprang har i avsetnings- eller utløpssonene (for eksempel fjellnett, steinsprangnett, gjerder, ledevoller, verneskoger, arealplanlegging, tidlig varsling, evakuering osv.), mens aktive 2 Et arr er et manglende volum etter en tidligere kollaps. 3 Et spor etter et skred kan være avsetninger og/eller avtrykk i marken etter steiner fra et skred, osv. 10

13 sikringstiltak fokuserer på kildeområdet for steinspranget, og på å hindre at steinspranget skjer (f. eks. fjellbolter, sprøytebetong, geometriendringer i skråningen, kontrollert sprengning av ustabile blokker, drenering, nyplanting av vegetasjon osv.). Figur 3. Fotografier av steinsprang og steinskred: a) steinsprang i Mundheim (Hordaland) i mars 2004 (foto: NGI); b) arr og avsetninger etter steinskred i Jimdalen nær Tafjord (Norddal, Møre og Romsdal; foto: NGU) Ustabile fjellpartier Identifisering Ustabile fjellpartier kan identifiseres ved at morfologien avslører tegn på tidligere bevegelser (åpne strekksprekker, lange, bratte skrenter, klipper eller skråninger, senkninger, motskrenter, grabenstrukturer osv.) (Figur 4), eller høy steinsprangaktivitet i området. De finnes ofte i knekkpunkt i topografien, for eksempel på kanten av et platå mot en bratt, innskåret isbredal (Figur 4). For å oppdage ustabile fjellpartier brukes teknikker som registrering med flyfoto og digitale modeller av høydedrag, geologisk feltkartlegging og inspeksjoner på stedet med helikopter, samt bruk av satelittdata som DInSAR (Differential Interferometry by Synthetic Aperture Radar). De morfologiske egenskapene ved ustabile fjellpartier styres vanligvis av strukturer som allerede finnes i berggrunnen, som for eksempel lagdeling eller skifrighet, sprekker og riss eller store ustabiliteter i området. Ofte utnytter den nedre ustabilitetsgrensen også slike strukturer, dersom det har vært store bevegelser tidligere kan melmateriale langs glidningsoverflaten forekomme. Geofysiske og geotekniske undersøkelser (inkludert borehull) er ofte nødvendig for å få bedre avgrensning av det ustabile området, og særlig for å finne de(n) nederste glidningsoverflaten(e). Konsekvenser Den kontinuerlig krypende bevegelsen i ustabile fjellpartier kan skade infrastruktur som bygges oppe på eller inne i områder som er i bevegelse. En plutselig kollaps i et ustabilt fjellparti kan skape et fjellskred med potensielt katastrofale konsekvenser. Overvåking Bevegelseshastigheten kan vurderes med ulike overvåkningsteknikker (f. eks. GPS, totalstasjon, ekstensometere, terrestrisk laserovervåkning, bakkebasert radar, DInSAR osv.), og alderen kan fastsettes med gamle flyfoto for relativt nye skred, eller med kosmogene dateringsmetoder for gamle skred. I forkant av plutselige, katastrofale kollapser som steinskred eller fjellskred, viser ustabile fjellpartier i de fleste tilfeller tegn på aktivitet, for eksempel aktive eller til og med akselererende bevegelser, forstyrrelser i vegetasjon og/eller steinsprangaktivitet i forkant eller langs de ustabile overflatene. 11

14 Figur 4. Eksempler på morfologi knyttet til ustabile fjellpartier: a) åpne strekksprekker i Lifjellet (Hyllestad, Sogn og Fjordane; foto: NGU); b) lange, bratte skrenter og motskrenter på Oppstadhornet (Otrøya, Møre og Romsdal; foto: NGU); c) grabenstruktur mellom hovedskrenten og fjellmassen som er i bevegelse på Børa (Rauma, Møre og Romsdal; foto: NGU). Sikring Det store volumet i ustabile fjellpartier og den høye energien som er involvert i et etterfølgende fjellskred, fører til at de fleste sikringstiltakene er nytteløse (f. eks. ledevoller, bolter i fjellet, sprengning). Dreneringssystemer kan redusere forskyvningshastigheten, men spørsmålet er om dette er nok til fullstendig å unngå en plutselig kollaps på lang sikt. Stedsspesifikke systemer for tidlig varsling og arealplanlegging er passive sikringstiltak som effektivt kan redusere konsekvensene av en plutselig kollaps i en ustabil fjellside Fjellskred Identifisering Fjellskred er ekstremt hurtige, massive flomlignende bevegelser i fragmentert fast fjell, som oppstår etter plutselig kollaps i et stort, ustabilt fjellparti. De kjennetegnes ofte av komplekse kollapsmekanismer og høy mobilitet med tanke på både hastighet og utløpsavstand (Figur 5). Sammenlignet med steinsprang og steinskred har fjellskred en tendens til å være langt mer mobile. Mobiliteten øker med volumet, og fjellskred får derfor innvirkning på større områder. Arrene og sporene etter et fjellskred kan identifiseres i morfologien tusenvis av år etter hendelsen, på grunn av de vesentlige topografiske endringene sammenlignet med omgivelsene, og på grunn av endringen i overflatepatina. Andre tegn etter gamle fjellskred på land er store blokkavsetninger som kjennetegnes av bratte tungefronter og kaotisk og uregelmessig overflatemorfologi (Figur 5b). Fjellskred som har truffet vannoverflater gir kjegleformede avsetninger på bunnen av fjorder og innsjøer, blokkmark og noen ganger distinkte konsentriske, bølgeliknende mønstre rundt steinavsetningene (Figur 5c). Disse mønstrene kan også oppdages med geofysiske teknikker, for eksempel refraksjons- eller refleksjonsseismikk. Avsetninger fra fjellskred har lavere vinkel fra kildeområdet og ut til randen av avsetningen (lengre utløpsdistanse) og en mer kaotisk og uregelmessig morfologi, sammenlignet med avsetninger fra steinsprang og steinskred. Konsekvenser Fjellskred kan bevege seg flere kilometer før de stopper, eller de kan gå over til et mer vannrikt flomskred som beveger seg enda lenger nedover. Bygninger langs skredbanen blir nesten fullstendig 12

15 ødelagt, og dødstallene kan bli høye, siden det er liten mulighet for varsling og evakuering på grunn av den svært høye hastigheten på fjellskredet etter at fjellsiden har kollapset. Overvåking og sikring Et fjellskred som har blitt utløst oppnår stor hastighet og kan ikke overvåkes. Men et ustabilt fjellparti som kan føre til et fjellskred, kan overvåkes og delvis sikres (se ). Arealplanlegging kan effektivt redusere konsekvensene av et fjellskred. Figur 5. Bilder av fjellskred: a) distinkte arr fra fjellskred og den lange utløpsavstanden til Hølen-fjellskredet (Balsfjord, Troms) som blokkerer elven og danner en dam etter skredet (foto: Lars H. Blikra; GEO, 10, 2008); b) detaljer fra fjellskredavsetninger i Svarttinden (Romsdalen, Møre og Romsdal) (foto: NGU); c) batymetriske data som avslører fjellskredavsetninger i Tafjorden (Møre og Romsdal) (Blikra et al., 2002). 2.3 Sekundærvirkninger Flodbølger Hvis fjellmassene fra et fjellskred eller større steinskred (~ m 3 ) treffer en vannoverflate (f. eks. fjord eller innsjø), kan det oppstå en flodbølge med oppskyllingshøyde på mer enn 100 m. Denne flodbølgen sprer seg i vannsystemet med stor hastighet og energi, og den kan derfor også føre til skader på steder langt borte fra skredet (Figur 6). Figur 6. Fotografier av tettstedet Fjøra før og etter flodbølgen som oppstod etter Langhammaren-fjellskredet i 1934 (Tafjord, Møre og Romsdal; foto: Furseth, 1985) Dammer forårsaket av skred Skred kan forårsake dammer hvis avsetningene fra skredet blokkerer strømmen i en elv (Figur 5a). Oppdemmingen skaper en naturlig dam som kan resultere i dannelse av en innsjø med påfølgende 13

16 flømming av områdene oppstrøms. Disse dammene kan vare fra kort tid til flere tusen år. En mulig sekundæreffekt av en naturlig skapt dam er et dambrudd. Av de dammenedemningene som svikter katastrofalt kollapser om lag 80% i løpet av det første året. Hvis en demning kollapser, oppstår det en plutselig flom som får innvirkning på store områder nedstrøms i elven. Både flom lengre oppe og nede i elven fører til store skader på bygninger og infrastruktur, og plutselig flom kan gi mange dødsfall hvis områdene nedenfor dammen ikke er evakuert. Derfor må flomfare også inngå i risikoanalysen av et potensielt fjellskred. 2.4 Årsaker og utløsende mekanismer Hovedårsaker til skred i fast fjell er topografi (helningsvinkel, stor relieffkontrast) og geologi, for eksempel litologityper, forekomst av oppsprukket fjell, forvitring og/eller abrasjonsprosesser langs bruddflatene. De viktigste utløsende faktorene for steinsprang er økt vanntrykk langs bruddflatene på grunn av regn, snøsmelting og fryse-/tineprosesser. Det må også tas hensyn til andre utløsende faktorer som erosjon, rotsprengning og menneskelig aktivitet, for eksempel utgravning ved bygging eller vedlikehold av veier, og intense vibrasjoner på grunn av sprengning eller jordskjelv. Plutselig kollaps i ustabile fjellpartier med etterfølgende store fjellskred kan utløses av flere faktorer, for eksempel jordskjelv, høyt grunnvannsnivå etter mye regn eller rask snøsmelting, og muligens permafrosttining. I Norge har store historiske skred ofte utviklet seg over tid, uten at det er rapportert noen ekstern utløsende mekanisme Effekter av klimaendringer på stabiliteten til fjellskråninger Klimaendringer har en vitenskapelig dokumentert effekt på stabiliteten i fjellsider (f. eks. Trauth et al., 2000). Økt avrenning og skuring av fjellsidene fører til økt ustabilitet i fjellet, særlig i områder med tørt klima. På samme måte har store klimasykluser som for eksempel istidssykluser, direkte innvirkning på stabiliteten i fjellsider. Dette gjelder også ved moderate klimaforhold (Blikra et al., 2006). Nyere klimaforskning tyder på at noen områder i Norge vil oppleve høyere temperatur og mer nedbør (GeoExtreme-prosjektet, f. eks. Kronholm og Stalsberg, 2009). Det har imidlertid vært utført få studier i Norge med fokus på sammenhengen mellom klimaforhold og skredforekomst. GeoExtreme-prosjektet har ikke vurdert endringen i frekvensen av fjellskred i forhold til klimaendringer, fordi mengden fjellskreddata som kan brukes til statistisk analyse er begrenset. Klimaendringer med tanke på mer nedbør og snøsmelting kan øke det hydrostatiske trykket langs sprekker og bidra til ustabiliteten, slik at deformasjonen får høyere hastighet (f. eks. Åknes) (Blikra, 2008). Det er imidlertid mye usikkerhet knyttet til de lokale effektene av globale klimaendringer, og mer nedbør vil ikke nødvendigvis redusere stabiliteten i fjellsiden. Værforhold har sannsynligvis en større påvirkning ved å bestemme snøsmeltingshastigheten eller ved ekstremt regn. For fjellskred viser en nylig studie fra Storfjorden i Møre og Romsdal av Longva et al. (2009) at skredaktiviteten var særlig høy etter forrige isavsmelting år BP. Siden den gang har antall hendelser per 1000 år vært relativt konstant, med fem til åtte hendelser i hele fjordsystemet. Dunlops analyse (2010) av steinsprang langs veier i den sørvestlige delen av Norge (Sogn og Fjordane og Hordaland) viser at ekstrem avrenning på grunn av snøsmelting kombinert med regn er den utløsende faktoren for de fleste steinsprangene i området. Men fordi et steinsprang er sammensatt av 14

17 mange faktorer, er det ikke helt tydelig hvordan klimaendringer får innvirkning på fremtidig steinsprangaktivitet. Permafrosttining og økt temperatur i isen under overflaten kan ha sterk innvirkning på stabiliteten i bratte fjellvegger og føre til store kollapser i ustabile fjellpartier for eksempel i Nord-Norge (Blikra et al., 2010). Sannsynlige effekter av høyere overflatetemperaturer i permafrostlaget er tykkere smeltelag på overflaten og basalsmelting som fører til tynnere permafrostlag, samt hydrogeologiske endringer (Harris et al., 2009). Ulike fysiske prosesser kan knyttes til oppvarming av permafrostlaget og destabilisering av bratt berggrunn, for eksempel tap av isbindinger i sprekker, redusert materialstyrke og økt hydrostatisk trykk (Davies et al., 2001, Gruber og Haeberli, 2007). Permafrostendringer kan få effekt på både små steinsprang og ustabile fjellpartier. På en tidsskala fra ett til ti år kan økt tykkelse på det smeltede overflatelaget føre til steinsprang, mens på en tidsskala fra ti til hundre år kan endringen i permafrosttemperaturen i hele permafrostlaget føre tillavere skråningsstabilitet. Steinsprangaktiviteten påvirkes dessuten i stor grad av sesongmessige tine-/frysesykluser som ikke er knyttet til permafrostprosesser. 15

18 3 Status per i dag For å vurdere og kartlegge fare og risiko for skred i fast fjell kreves det en mengde data, for eksempel pålitelige hendelseskart og aktsomhetskart, samt topografiske, geologiske og geomorfologiske kart, flyfoto, ortofoto og digitale høydemodeller. I Norge finnes det flere institusjoner som har informasjon om skred i fast fjell. Den første fjellskredrapporten ble utarbeidet etter Tafjord-ulykken i 1934 (Bugge, 1937), og NGI undersøkte omtrent 300 ustabile områder mellom 1952 og 1968 (Bjerrum & Jørstad, 1986). I 1995 startet NGU i samarbeid med Møre og Romsdal fylke den første kartleggingen av fjellskred og ustabile fjellpartier (Blikra m.fl., 1999), og denne ble også utvidet til Sogn og Fjordane og Troms. En oppsummering av den kunnskapen ble gjort i fjellskredutredningene for Landbruks- og matdepartementet i 2006 (Høst, 2006). Statens Vegvesen og Jernbaneverket registrerer systematisk steinsprang og steinskred langs veier og jernbaner, mens forekomst av steinsprang og steinskred i bebodde områder blir registrert i tekniske rapporter som er tilgjengelig fra private konsulenter og kommuner. Steinsprang, steinskred og fjellskred har svært forskjellige egenskaper med tanke på frekvens (returperiode), dimensjoner og effekt på samfunnet. Ulike metoder har derfor vært brukt for å samle inn informasjon om og kartlegge skredhendelser, og det har hittil vært brukt ulike tilnærmingsmåter ved undersøkelsene. Derfor varierer undersøkelsene, dataene og kartene som for tiden er tilgjengelige, svært mye med hensyn til skala, kvalitet og detaljer. 3.1 Skredhendelseskart historiske hendelser Hendelseskart blir ikke produsert regelmessig for skred i fast fjell. Men det finnes noen preliminære foreløpige hendelseskart på fylkesnivå, der fylkesgeologer i samarbeid med NGU i mange år har samlet inn posisjon og omfang for tidligere skredhendelser (for eksempel i fylkene Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Rogaland, Telemark og Buskerud). I 2001 startet en mer systematisk registrering av historiske skred, der det blir samlet inn data fra flere kilder, for eksempel tekniske rapporter, gamle krøniker, aviser, kirkebøker og årbokhendelser (Furseth, 2006). Registreringen ble utført av NGU i samarbeid med NGI, Astor Furseth, fylkesgeologer, SVV, JBV og NVE. Siden 2003 har historiske 4 hendelser blitt lagret i en digital database og presentert på (Jaedicke et al., 2009). Skredhendelser i denne nasjonale skreddatabasen vises som punkt (Figur 2) plassert der skredet traff vei eller jernbane (særlig data for nylige steinsprang og steinskred), eller der skred har skadet objekter eller drept mennesker (historiske steinskred og fjellskred). I tillegg til posisjon er typen skred, dato og klokkeslett for hendelsen, volum og skader også oppgitt, hvis tilgjengelig. Selv om det pågår en systematisk innsamling av skreddata, omfatter ikke den tilgjengelige databasen alle skredhendelser i landet, fordi den for steinsprang og steinskred er begrenset til områder der skredet rammet mennesker eller infrastruktur. Graden av kunnskap varierer stort på grunn av forskjellene i originaldokumentene, og også i prosesstypene. Den tilgjengelige informasjonen er svært variert med hensyn til type, mengde, format og kvalitet, og den varierer fra svært preliminær til svært detaljert. Flere prosjekter pågår ved NGU hvor batymetri og seismiske målinger i fjorder benyttes til å gi informasjon om posisjon og omfang av avsetninger som ligger igjen på bunnen av fjorden etter tidligere fjellskred (Longva et al., 2009). 4 Historisk betyr at datoen for hendelsen er dokumentert i en hvilken som helst type skriftlig vitnemålsrapport eller med foto eller flyfoto. Avhengig av området i Norge går disse oppføringene flere tiår (flyfoto) eller hundreår (skriftlige rapporter) tilbake. Dette er en kontrast til forhistoriske hendelser, der hendelsesdatoen ikke er dokumentert i en skriftlig rapport, slik at hendelsen bare er synlig på grunn av avsetninger og kollapssoner i landskapet og kan fastsettes med en hvilken som helst dateringsmetode. 16

19 3.2 Skredhendelseskart ustabile fjellpartier I tillegg til å registrere historiske hendelser, identifiserer og kartlegger NGU ustabile fjellpartier som kan være potensielle kildeområder for fremtidige fjellskred. Den detaljerte kartleggingen skjer først og fremst i de fylkene som har størst antall historiske hendelser, som foreslått i prioritetslisten som NGU presenterte i 2006 (Høst, 2006) (Figur 7). Figur 7. Førsteprioritetskart for ustabile fjellpartier og fjellskred (fra Høst 2006). Siden 2002 har det pågått systematiske og detaljerte studier i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane (Figur 8). I de siste årene er det også startet kartlegging av ustabile fjellpartier i Troms fylke. Det finnes detaljerte rapporter og kart for de undersøkte områdene i disse fylkene. For å standardisere datainnsamlingen, gjøre det enklere å sammenligne dataene og gjøre dataene mer offentlig tilgjengelige arbeider NGU med å bygge opp en database over ustabile fjellsider som vil bli koblet til Det er pr identifisert mer enn 260 ustabile fjellsider i Norge: Mer enn 150 steder er besøkt og kartlagt i felt. Om lag en tredjedel av disse stedene overvåkes periodisk (årlig eller flerårlig målesyklus) Fire høyrisikoobjekter er utstyrt (eller blir utstyrt) med systemer for fortløpende overvåking og varsling. 17

20 Figur 8. Kjente ustabile fjellpartier i Norge: a) status i 2006 (fra Høst, 2006); b) status i august Aktsomhetskart (metode, dekning og kvalitet) Aktsomhet blir her definert som sannsynlighet for at det vil komme et skred i et område, på grunnlag av lokale terrengforhold. Det er et mål på hvor utsatt landområder er for skred. Det betyr i hvor stor grad et terreng kan bli berørt av fremtidige bevegelser i fjellsiden, dvs. et estimat over hvor det er sannsynlig at det kan gå skred. Aktsomhet tar ikke hensyn til tidsmessig sannsynlighet for kollaps (dvs. hvor ofte det går skred), og heller ikke til omfanget av det forventede skredet (dvs. hvor stor eller ødeleggende kollapsen vil være). Det finnes to ulike versjoner av aktsomhetskart for steinsprang og steinskred i Norge Aktsomhetskart for steinsprang/steinskred og snøskred Aktsomhetskart (tidligere kalt faresonekart) er utarbeidet av NGI over en periode på flere tiår og viser områder potensielt utsatt for snøskred, steinsprang og steinskred. Kartene er produsert ved hjelp av kart- og terrengmodellanalyser og feltbefaringer. Terrenganalyser er brukt for å identifisere potensielle løsneområder og statistiske topografiske metoder for å beregne skredrekkevidde langs typiske profiler. Feltbefaringer er utført av skredeksperter for å finne en endelig avgrensning av de potensielt skredfarlige områdene. Kartene dekker omtrent halvparten av N50-kartbladserien, og konsentrerer seg om områdene med betydelig skredaktivitet (Vest- og Nordvestlandet, Nord-Norge) (Fig 9a). Kartene refererer til plan- og bygningslovens krav til skredsikkerhet (for samlet skredsannsynlighet for snøskred, steinsprang og steinskred), og dekker generelt områder observert fra vei. Det skilles ikke 18

21 mellom løsneområder og utløpsområder i kartene (Figur 9b). For de fleste områdene er det snøskred som er dimensjonerende for de røde sonene. Figur 9. Aktsomhetskart for steinsprang og snøskred utarbeidet av NGI. a) Oversikt over områdene der NGIs aktsomhetskart for stein- og snøskred er tilgjengelige (brun firkanter); b) Eksempel fra Åndalsnes-området (fra Aktsomhetskart for steinsprang og steinskred De siste årene har NGU produsert aktsomhetskart spesielt for steinsprang og steinskred ved å bruke metoder og modeller basert på analyse av digitale høydemodeller i et GIS (Derrón, 2008). Disse kartene gir en oversikt over potensielle løsne- og utløpsområder for steinsprang på nasjonalt nivå (Figur 10). Kartene er produsert ved å kombinere to ulike analysemetoder: den ene metoden analyserer fjellsidens helningsvinkel for å anslå potensielle kildeområder for steinsprang, mens den andre metoden benytter en skyggevinkelmodell for å anslå utløpssonene til utrasningen (Derrón, 2008). Metoden for å analysere fjellsiden går ut på å definere terskler for hvor helningen på fjellsiden går over fra å være stabil til å være ustabil, og potensielt føre til steinsprang. Tersklene er avhengig av berggrunn, blotningsforhold (fast fjell / vegetasjonsdekke) og oppløsning på den digitale høydemodellen. Metoden for utløpssonen er en tilpasning av den statiske alfa/beta-modellen som er utviklet av Lied & Bakkehøi (1980), og den tar hensyn til at verdien for utløpsvinkelen (alfa) endrer seg etter formen på fjellsiden (Derrón, 2008). Kartene er ikke basert på feltundersøkelser, og utløpsområdet blir beregnet automatisk fra hvert kildeområde. Utløpsområdet for steinspranget er svært konservativt og kan overestimeres, særlig hvis bratte skrenter faller direkte mot flate dalbunner. Disse kartene blir brukt til arealplanlegging i områder der de aktsomhetskartene produsert av NGI ikke er tilgjengelige (se 3.3.1). Produksjon og fremtidig bruk av aktsomhetskartene er til vurdering hos NVE. 19

22 Figur 10. Aktsomhetskart for steinsprang utarbeidet av NGU. Eksempel fra Åndalsnes-området (fra Dynamiske aktsomhetskart for steinsprang Det er gjort et forsøk på å utarbeide dynamiske, væravhengige aktsomhetskart for fylkene Sogn og Fjordane og Hordaland ved å bruke steinspranghendelser langs veien (Dunlop, 2010). Kartet tar hensyn til to komponenter: Et aktsomhetskart basert på fysiske egenskaper og et dynamisk kart over utløsende faktorer som endres basert på værdata. Kartet ble utarbeidet for forskningsformål og er ikke i bruk Aktsomhetsanalyser for fjellskred Flere årsaker og faktorer med høy kompleksitet er involvert i ustabile fjellpartier og fjellskred, og derfor har det aldri blitt utarbeidet et aktsomhetskart for store fjellsidekollapser i noen del av verden. I Norge er det gjort forsøk i Storfjord-området (Møre og Romsdal) i det siste tiåret. For hele dette fjordområdet er det kartlagt avsetninger fra fjellskred, detaljerte geologiske forhold og strukturelle data. I tillegg er det generert en høyoppløselig digital høydemodell ved bruk av flybåren laserskanning, slik at det for første gang er lagt til rette for å vurdere regional aktsomhet, utarbeide et aktsomhetskart for store fjellskred og teste det mot et geologisk datasett. Gjennomførbarheten av en slik kartlegging blir testet som en del av et pågående PhD-prosjekt hos NGU i samarbeid med NTNU. Andre tiltak blir gjort av Romstad et al. (2009), som utvikler en ny GIS-tilnærming for regional aktsomhetsvurdering av norske innsjøer som er utsatt for flodbølger fra fjellskred. Metoden skiller mellom områder rundt innsjøer med høyt og lavt potensial for fjellskred. Selv om denne metoden gir begrensede resultater, er den nyttig som et utgangspunkt for ytterligere undersøkelser rundt aktsomhet og risiko. 20

23 3.4 Farekart (metode, dekning og kvalitet) Faregrad eller fare (H 5 ) blir heretter definert som sannsynligheten for at en bestemt fare, i dette tilfellet et skred av en viss størrelse, skal skje innenfor en gitt tidsperiode og i et gitt område. Ved siden av å forutsi hvor det vil oppstå en fjellsidekollaps, vil prognoser for skredfare også forutsi hvor ofte det vil skje og hvor stort eller omfattende raset vil bli. En beregning av faregraden avhenger av bevegelsesmekanismen for massene, sannsynligheten (både geografisk og tidsmessig) for en slik hendelse og intensiteten av den. Matematisk er faregrad definert som produktet av sannsynligheten for skred og sannsynligheten for propagering på et gitt sted i skredets utløpsområde. Skredfare krever detaljerte kvantitative analyser og er derfor mye vanskeligere å vurdere enn aktsomhet for skred. Med andre ord består aktsomhet for skred (den geografiske komponenten for faren) i å vurdere hva som har skjedd i fortiden, mens skredfarevurdering består i å forutsi hva som kommer til å skje i fremtiden. I følge definisjonen over finnes det ingen tilgjengelige kvantitative farekart for skred i fast fjell i Norge per i dag. Det finnes få farekart der områder er klassifisert i soner med tilsvarende sannsynlighet for en bestemt type skred med årlig skredsannsynlighet. De fleste eksisterende farekart er utformet med en angivelse av maksimal utløpslengde og er såkalte multifaresonekart, der det indikeres faresoner som gjelder for flere ulike typer skred (vanligvis steinsprang/steinskred, jordskred og snøskred). Ofte vises faresoner bare med én linje for de ulike skredtypene. Ett eksempel der faresoner er angitt, finnes for Vestfjorddalen, Tinn kommune i Telemark, utarbeidet av NGU, NGI og regionsgeologen i Vestfold, Buskerud og Telemark i samarbeid (Sletten mfl. 2004). Analyse av faren for steinsprang og steinskred blir vanligvis utført på semikvantitativ måte, fordi den bare gir en prognose for utløpsdistansen på skredet ved bruk av dynamiske modeller eller topografiske/statistiske modeller, men ikke tydelig analyserer den tidsmessige frekvensen (som er underforstått i definisjonen av fare) og ikke tydelig angir hvordan frekvensen for steinsprang/steinskred blir estimert. Disse kartene er utarbeidet ved å definere utløpsdistansene ved hjelp av dynamiske modeller eller topografiske/statistiske modeller (NGI 1994; Keylock og Domaas 1999), basert på at steinsprang kan komme opp i en distanse på 1/3 av høyden på fjellsiden pluss 30 m. Metodene kombineres deretter med feltobservasjoner (geomorfologi, geologi og tidligere hendelser) og ekspertvurderinger. I tillegg finnes det trolig hundrevis av rapporter som omhandler fare for steinsprang og steinskred, utarbeidet av ulike konsulentfirmaer de siste årene i forbindelse med reguleringsplaner, byggesaker og sikringstiltak, samt farevurderinger utført i forbindelse med akutte skredsituasjoner. Fordi de er utarbeidet på ett enkelt oppdrag, gir de fleste av disse utredningene bare en vurdering av skredfaren for et begrenset område, f. eks. reguleringsområdet eller byggetomten. Kart som er laget i forbindelse med reguleringsplaner har normalt angitte faregrenser som viser den vurderte årlige sannsynligheten for skred i henhold til sikkerhetsnivåene i TEK10, for eksempel 1/100, 1/1000 og 1/5000. Ettersom faregrensene normalt bare angis innenfor et reguleringsområde, kan disse kartene ikke brukes til å vurdere skredfare i tilgrensende områder. Metoder brukt for farekartlegging frem til i dag er noe ulike og avhengig av utførende, noe som gjør at kartene er vanskelig å sammenligne. 5 H er forkortelsen for Hazard (=Fare på norsk) 21

24 Det ble utført en vurdering av sannsynlighet og risiko knyttet til et fjellskred fra Åknes og Hegguraksla i Storfjorden (Blikra m.f., 2006). Denne bygde blant annet på en analyse av tidligere fjellskredhendelser i Storfjorden sammenholdt med en ekspertvurdering av fjellets stabilitet. Farekart kan utvikles på grunnlag av tilgjengelige aktsomhetskart, men ikke i nasjonal skala, fordi det ikke finnes detaljert nok informasjon (særlig en regional forståelse for sannsynlighet, omfang og intensitet), og fordi de er for kostbare å produsere. Mer detaljert informasjon om mulige metoder for kartlegging av steinskredfare finnes i neste kapittel. 3.5 Risikokart (metode, dekning og kvalitet) Risikokart defineres her som et kart som viser sannsynlige (årlige) kostnader, dødsfall eller andre sosioøkonomiske konsekvenser av skred på et bestemt sted. Risikoen er en funksjon av fare, sårbarhet og risikoutsatte elementer. Sårbarhet uttrykker ødeleggelsesprosenten for de risikoutsatte elementene ved et skred med en gitt intensitet, mens risikoelementene favner alle objekter og personer på et gitt sted (infrastrukturverdi, antall personer, økonomisk tap på grunn av stengte veier osv.). Risikoanalyse er en kombinasjon av fareanalyse og konsekvensanalyse (skadepotensial) og må derfor baseres på farekart, ikke på aktsomhetskart (Fell et al., 2008). Som tidligere nevnt, er farekart ikke tilgjengelig for ulike skredtyper i fast fjell, og kart over sårbarhet og risikoutsatte elementer blir ikke utarbeidet regelmessig i Norge og er ikke i bruk per i dag. Derfor finnes det ingen risikokart for steinsprang og fjellskred, verken i nasjonal eller regional/stedsspesifikk skala. 3.6 Informasjon fra regionale og kommunale spørreundersøkelser I løpet av de siste 5 årene er det gjennomført to spørreundersøkelser i Norge for å undersøke statusen for skredkunnskap i kommuner og fylker. Den første spørreundersøkelsen ble utført av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i og den andre av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) vinteren DSBs spørreundersøkelse ble gjennomført via regionene, som senere kontaktet kommunene, mens NVEs spørreundersøkelse ble sendt direkte til kommunene. I tillegg til kommunene ber NVE fylkesmenn og fylkeskommuner om å kontrollere og evaluere svarene som er mottatt fra kommunene i deres regioner. Fylkesmenn og fylkeskommuner har sendt ytterligere informasjon og kommentarer, eller gitt ny informasjon for kommuner som ennå ikke har svart. DSBs spørreundersøkelse fokuserte på å identifisere fremtidige behov i forhold til flom og skred, mens NVEs spørreundersøkelse bare fokuserte på skred. I begge spørreundersøkelsene spurte DSB og NVE om hvilke områder som må kartlegges i fremtiden, og om hvilken prioritet dette burde ha. I NVEs spørreundersøkelse måtte kommunene svare på følgende spørsmål (noen av disse er spesifikke for skred i fast fjell): Hvilken type skred vurderer du som viktigst i din kommune? Er det behov for å kartlegge faren for store fjellskred i din kommune? Angi skredfarlige områder. 22

25 Angi hvilke områder som bør kartlegges først (prioritet fra 1 til 3). Er skredfare undersøkt eller kartlagt i kommunen tidligere? Er det tidligere registrert skred som berørte befolkede områder i din kommune? For å angi områder som er berørt av skred eller er potensielt skredfarlige, og der farekartlegging må prioriteres, brukte kommunene "rute6"-nummer eller oppgav spesifikke stedsnavn Begrensninger Svarene som ble mottatt i begge spørreundersøkelsene, er ufullstendige og har flere begrensninger, for eksempel ved at de ikke skiller mellom ulike skredtyper i DSB-dokumentet, og at det er ulik kvalitet på informasjonen, detaljnivået og kommentarene som er gitt av kommunene og regionene i begge spørreundersøkelsene. Ikke alle kommuner og regioner har svart på spørreundersøkelsen, og noen har gitt ufullstendige svar. De innkomne svarene har vært svært avhengige av de ulike forutsetningene, kunnskapene og erfaringene til personen som har svart på spørreundersøkelsen. Dette betyr at de innkomne svarene ikke nødvendigvis representerer den faktiske situasjonen i kommunen eller regionen. Det var også tydelig at noen kommuner og regioner har større kjennskap til skredproblemer enn andre, og at noen typer skred er bedre kjent enn andre innenfor samme kommune/region. Til tross for begrensningene som ligger i svarene, betraktes informasjonen fra kommunene og regionene, særlig fra NVEs spørreundersøkelse som fokuserte mer på skred, som svært nyttig. Undersøkelsen har gitt en god oversikt over hva kommuner og regioner vet om skredproblemer Resultater Svarene fra kommunene er samlet i en GIS-database og i form av PDF-filer. Vår gruppe fokuserte på de svarene som var knyttet til steinsprang og fjellskred, og det ble særlig sett på: a) om kommunene rapporterte kjennskap til fare, eksistens og/ellers problem med steinsprang eller fjellskred, og i hvor stor grad de er klar over disse skredtypene, b) hvor detaljert svaret var for hver skredtype, og om det ble oppgitt et bestemt stedsnavn eller et generelt svar, c) om kommunene skilte mellom små steinsprang og store fjellskred, d) om kommunene er klar over kartleggingsprosjekter for steinsprang og fjellskred som pågår i deres område. I analysen la vi merke til at: Steinsprang er generelt bedre kjent enn store fjellskred. Områder som er utsatte for steinsprang, blir ganske nøyaktig angitt av kommunene. Bare noen få kommuner angir ikke noe bestemt område, selv om de rapporterte at steinsprang er relevant for deres område. Andre kommuner har ikke svart, men basert på kommentarer fra regionen har de problemer med steinsprang. Kommunene begrenser vanligvis bruken av begrepet fjellskred til skred med et volum på over m 3. Svarene som er gitt i NVEs undersøkelse, tyder på at kjennskapen til store 6 Med begrepet "rute" mener vi kvadratene på km som det norske territoriet ble delt inn i med tanke på NVEs spørreundersøkelse. Hver "rute" har et unikt, sekvensielt nummer. 23

26 fjellskred og effekten av disse har økt, sammenlignet med DSBs spørreundersøkelse fra I NVEs undersøkelse er fjellskred tydelig rapportert av de kommunene der det pågår fjellskredprosjekter (fjellskredprosjekter utført av NGU i samarbeid med fylkene). Men ikke alle kommunene i samme region er klar over dette. Noen kommuner gir en ganske god beskrivelse av de potensielt ustabile fjellsidene, eller hvor de har observert åpne sprekker. De fleste kommunene tror imidlertid at dette er den eneste ustabile fjellsiden i deres område, og overser at det kan finnes andre ustabile områder eller tidligere faktiske hendelser. Kommunene som har større kunnskap om store fjellskred, spør gjerne etter bedre kartlegging av disse områdene. Andre kommuner har mer generelt angitt at fjellskred er viktig, men de angir ikke sted og anbefaler ikke videre undersøkelser. Andre kommuner sier klart ifra om at de ikke er klar over fjellskred i sitt område, eller at de ikke har nok ekspertise til å gi mer informasjon. Informasjonen som er oppgitt om tilgjengelige farekart, er vanskelig å evaluere, fordi kommunene ikke tydelig angir hvilke typer skred eller hvilke områder kartene er utarbeidet for. Registreringen av hendelser som berørte bygninger eller bebodde områder, er ikke ensartet, eller den er ufullstendig. Tabell 1 viser en syntese av resultatene fra NVE-spørreundersøkelsen om steinsprang og fjellskred. En mer utfyllende liste vises i Vedlegg A. Tabell 1. Antall kommuner som har rapportert områder der det er potensiell fare for steinsprang og fjellskred (fra NVEspørreundersøkelsen) FYLKE Antall kommuner # Steinsprang # Fjellskred Ikke_svar Komplett_s Ikke_kompl Akershus Aust-Agder Buskerud Finnmark Hedmark Hordaland Møre og Romsdal Nordland Nord-Trøndelag Oppland Oslo Rogaland Sogn og Fjordan Sør-Trøndelag Telemark Troms Vest-Agder Vestfold Østfold Norge Komplett_s = Levert besvarelse Ikke_kompl = Påbegynt besvarelse, men ikke trykket på siste "ok"-knappen Ikke_svar = Har ikke klikket seg inn i undersøkelsen 24