Umeå Om forståelse av et rusmiddelproblem i et familie og generasjonsperspektiv. Frid A. Hansen

Transkript

1 1 Umeå Om forståelse av et rusmiddelproblem i et familie og generasjonsperspektiv. Frid A. Hansen Jeg har sagt det før: og jeg sier igjen at Mitt budskap er såre enkelt: Det har skjedd en forferdelig trafikkulykke. Bilen er nesten totalskadd, familien som består av mor, far og tre barn er alle hardt skadet. Ambulansen kommer og tar med seg kun et familiemedlem. Resten av familien må klare seg selv Familier har helhetlige problemer; men møter det fragmenterte hjelpeapparat. Fortsatt i dag er det slik at søker du hjelp for rusmiddelproblemer som påvirker deg som kjærlighetspartner og som forelder til barn; så er du ikke garantert at den spesialiserte hjelp du mottar sørger for at den totale belastning av problematikken blir adressert og ivaretatt i et mer helhetsorientert og familieorientert perspektiv. Selve vår ordbruk gjenspeiler hvordan vi tenker og forholder oss til den rusmiddelavhengiges nærstående personer; altså familiemedlemmene. ikke som en del av helheten; men som noe ekstra; noe på utsiden; som tredjepart; som signifikant andre. Barnet kan utsettes for foreldresvikt når foreldre prioriterer rusmidler høyt. Barn er sine foreldres ansvar; og rusmiddelmisbruk forstyrrer og til dels ødelegger det fine sensitive samspill som barn trenger for at verden fremstår som forståelig, forutsigbar og håndterbar. Barnet står i fare for å bli utsatt for manglende utviklingsstøtte gjennom å bli påført uheldige og vonde opplevelser som ikke får plass til bearbeidelse Og på den andre siden står barnet i fare for å mangle erfaringer og opplevelser som anses for vanlig og alminnelig i vår kultur.

2 2 Rusmisbruk er så tidkrevende og oppmerksomhets krevende at det på mange måter ofte er uforenelig med et omsorgsansvar for barn. Dette kan vi kun få forståelse av gjennom en nær og direkte utforsking av det rusrelaterte samspill i den enkelte familie. Kunnskap om familieteori og terapi; kunnskap om utviklingspsykologi og forståelse av og kompetanse i rusmiddelavhengighetens biokjemi og psykologi. Alt dette må integreres; og på ulike måter sys sammen til en dynamisk helhet. Både analytisk og behandlingsmessig. Eksempel Jonas! Viser hvor enkelt et 5 åring barn kan formidle vesentlig av grunnpilarene et slikt arbeid må hvile på. Forståelse av barns utvikling Systemtenkning; skam smitter Hva rusmiddelavhengighet dreier seg om. Man kan ikke gi til andre noe en selv aldri har fått! Vi blir ikke oss selv; alene med oss selv. Vi blir oss selv via andre; og vi kan forandres via andre. Kunnskap om barnets tilknytning; kunnskap om traumer og den bruksavhengige hjerne viser med all tydelighet at et behandlingsperspektiv for den voksne må innebære et forebyggende perspektiv for neste generasjons barn. Denne kunnskap og denne kompetanse når ikke helt frem til våre helsebyråkrater og den måten vi organiserer våre hjelpetiltak! Mennesket som relasjonelt, meningssøkende, selvreflekterende og målrettet organisme møter et behandlingsapparat som er fragmentert og på mange måter spesialisert. Hver virksomhet har sitt system av regler, rutiner og mandater som ender opp i denne silotenkningen og vanskeliggjør effektivt samarbeid. Det hindrer oss i å se helheten. Kombinert med dokumentasjonskrav som tvinger gode dedikerte og dyktige fagfolk til å gjøre ting riktig; Mer enn å gjøre de riktige tingene! Dette er ikke bare individuelle vegringer hos enkelt personer; det handler om nasjonalt å fremheve et fokus; gjøre klare prioriteringer signalisere klare

3 3 forventinger og krav om at vi må se behandling og forebygging som en integrert helhet. Dagens behandlingstilbud er i hovedsak slik at den rusmiddelavhengige mottar hjelp et sted og samlivspartneren kan kanskje få et behandlingstilbud eller motta råd separat hos noen andre hjelpere et annet sted. Barnet kan møte den tredje type hjelpere; på det tredje stedet vekk fra begge foreldrene. Dette uten at noen ser og møter hele familien samlet. Eksempel: Familien Hansen. Ikke bare skiller man familien fra hverandre; men også deres problematikk adskilles og hjelpere står i fare for å forholde seg blott til noen symptomer uten at de forankres i et helhetsbilde. man dermed er ikke sikret at alle ulike hjelpere forstår problematikken på samme måte og drar i samme retning. Oversiktsbilde blir fragmentert og symptomene kan lett bli begrepsfestet til å dreie seg om individuelle patologiske tilstander og ikke som krenkelsesskader. Det vil si barn utsatt for omsorgssvikt og påført smertefulle opplevelser. Den edrue samlivspartner kan involveres slik i det rusrelaterte samspill at også hennes eller hans helsemessige og psykiske tilstand kan bli alvorlig belastet. Borgestadklinikken har siden 1986 hatt et selvstendig tilbud til samlivspartneren til den rusmiddelavhengige og sett og dokumentert hvor belastende det kan være å leve tett inn på en nærstående person med rusmiddelproblematikk. Rasjonalen for å inkludere samlivspartneren inn i det terapeutiske rom sammen med partneren som har et rusmiddelproblem for å vurdere problematikkens omkostninger som partner og forelder er åpenbar. Dennes eventuelle hjelpebehov må også ivaretas Rusmiddelmisbruk setter kjærlighetsrelasjonen mellom henne og han på hard prøve. Parforhold der det et er rusmiddelproblem vil ofte kunne kjennetegnes av gjensidig utilfredshet; ustabilitet og skilsmisse, seksuelle problemer, høyt konfliktnivå, fysisk og verbal aggresjon, manglende gode problemløsnings ferdigheter og ofte store kommunikasjons problemer.

4 4 Parforholdets problematikk vil på mange måter utsette barnet for vanskelige opplevelser og belastninger. Disse vanskene opphører ikke nødvendigvis i det den rusmiddelavhengige blir abstinent eller avholdende fra rusmidler. Arbeidet med rusmiddelproblematikk må være helhetlig og familieorientert også på dette område. Et ansvar som bør påhvile de virksomheter som tilbyr behandling for rusmiddelproblemer. Effektmålene i rusbehandlingen er fortsatt knyttet til hva som skjer med den rusmiddelavhenige. Effektmålene av behandlingen burde utvides til å inkludere parforholdets kvalitet. Mye tyder på at det kan være en god indikator for fastholdelse av forandring på lang sikt. Og kan ha stor betydning for barnets omsorgsmiljø og psykososiale helsetilstand. De to er altså ikke bare et par; men de utgjør også et foreldresystem. Vanskeligheter i voksen verden; individuelt og mellom de voksne vil kunne på alvorlige måter ta krefter fra foreldrerollen og ansvaret for familiens funksjon. Dermed vil det kunne forplante seg til barnas omsorgs og utviklingsmiljø. Den terapeutiske utfordring er i samarbeid med paret å vende blikket vekk fra seg selv; fra dem som kjærlighetspar og over mot dem som foreldre til sine barn. Gjennom en grunnleggende holdning om at ingen foreldre ønsker å skade sitt barn og at man alltid kan alliere seg med foreldres naturlige bekymring for sine barn og dets beste; Igangsetter terapeuten en kartleggingsprosess som jeg kaller barnefokuserte samtaler med foreldrene. Den er basert på forskningsmessig kunnskap om risiko og beskyttelsesfaktorer for barn og barnets utvikling. Målet er å bringe frem nyanserte vurderinger av hva som fungerer bra og hva som er belastende med hensyn til barnets behov for omsorg og utviklingsstøtte.

5 5 Barnefokuserte samtaler med foreldrene bør selvfølgelig være som en integrert del av rusmiddelbehandlingen. Gjennom en slik utforsking i samarbeid med foreldrene vil en få grep om hvordan akkurat denne familiens rusrelaterte problemer har forstyrret og belastet samhandlingen med barnet. Formålet er å styrke foreldrene i sin rolle som foreldre; og gjennom endring i samspill etableres gode nok omsorgsbetingelser for barnet. Noen ganger ser foreldrene veldig raskt hva som skal til og er ivrige til å komme barnet i møte med det som har bekymret og belastet. Andre ganger trenger de hjelp til å trene seg inn til bedre samspill med sine barn; og ber om hjelp til en slik prosess. I noen tilfeller står voksenproblematikken så i veien for å se barnet og for å ivareta barnet på gode nok måter i et tempo som er forsvarlig ut fra barnets behov at alternativ omsorg må vurderes og iverksettes. Barn kan ikke vente; deres barndom er nå. Hvorfor er ikke slike utforskende barnefokuserte samtaler med foreldrene en viktig kvalitetsindikator å bli målt etter i våre virksomheter? Lov om barn som pårørende gir oss plikt ikke bare til å gi informasjon til barn; men til å sørge for nødvendig oppfølging av barna. Hvordan kan vi sørge for dette; når vi ikke i samarbeid med foreldrene kartlegger og vurderer hva det er behov for? Slike mer indirekte arbeid med barn vil ofte måtte suppleres med direkte inkludering av barnet inn i det terapeutiske rom. Vi beveger oss da fra barneperspektivet til barnets eget perspektiv. Barnet har krav på direkte oppmerksomhet for sin egen del. Barn kan tenke og føle og mene ting som er helt forskjellig fra det vi voksne tenker, føler og mener.

6 6 Det barnet selv tenker, mener og føler kan faktisk bli utslagsgivende for om det vi voksne gjør; faktisk blir til det beste for barnet. Barn kan lett bli offer for det vi velmenende voksne synes at barnet bør tenke føle og mene. Barn bærer på sin egen historie om hvordan livet i familien har vært og kan ha behov for å formidle sine egne opplevelser og sine egne bekymringer. Det innebærer en viktig gyldiggjøring av barnets opplevde verden i forhold til tema som ofte både har vært taushetsbelagt og skambelagt i familien. Barn kan ha behov for bekreftelse på og anerkjennelse av sin egen streben etter å løse de problemene barnet har forblitt stående i; og de metoder barnet har anvendt for å beskytte både seg selv og sine foreldre og eventuelle søsken. Barnet kan trenge å få mulighet til å oppklare det som forvirrer det. Barnet kan trenge at voksnes ansvar og forpliktelser overfor barnet blir synliggjort. Replassering av ansvar og skyld. Barn trenger ofte også hjelp til å normalisere følelsesmessige reaksjoner på hendelser som barnet skulle vært forskånet fra. Det er alltid godt for et barn å få hjelp til å forstå og erfare at det ikke er alene om å føle og reagere som det har gjort. Rusmiddelproblemer har en tendens til å gjøre mye likt med barn og foreldre. Vi snakker både om prosesser som både er avlastende og bearbeidende for barnet. Alt dette er helt nødvendig for å kunne utvikle egen og god identitet; gjenkjent gjennom sammenhengende fortellinger om en selv og som aktivt handlende. Det gir en følelse av å være et helhetlig selv. Det er mange måter et slikt arbeid kan foregå på; mitt valg har alltid vært å jobbe sammen med foreldre og barn sammen; der det har vært mulig. Forutsetningen for at dette kan foregå sammen med foreldrene er at de er gjort i stand til og containe barnet og det barnet bringer frem; og evner å komme det i møte.

7 7 I rundskrivet om barn som pårørende; fremheves flere steder at foreldrene skal få hjelp slik at de kan bli gode nok omsorgspersoner for sine barn. I dagens behandlingsvirksomheter innen for rusmiddelfeltet er det langt igjen. Men en ting er det fokus på og det er å gi informasjon. Det skal nemlig avkrysses om barnet har fått nødvendig informasjon om foreldrenes tilstand. Lovverket vårt er helt entydig; barn har rett og krav på nødvendig informasjon. Utelukkende informasjon til barnet om foreldrenes tilstand er en nødvendig men ofte ikke tilstrekkelig hjelp til barnet. Manglende informasjon gjør at barnet blir forlatt alene med sine egne fortolkninger om tingenes tilstand og hvordan ting henger sammen. Jeg tror det er slik mange steder at man tenker informasjon som noe man gir et barn; har noen fortalt barnet at. Og så krysser vi av skjema og så puster vi lettet ut! Men har dette gjort at barnet reelt sett har fått det bedre? Informasjon til et barn er ikke en ensidig prosess; hvor en behandler forteller barnet noe. Informasjonsprosessen er dialogisk og har også klare avlastende og bearbeidende elementer. Den skal hjelpe barnet til en forståelse av hva som har skjedd; hva som skjer nå og betydningen dette har for familien og for barnet. Det er altså ikke bare at en behandler forteller barnet noe. Men må ses som prosesser over tid hvor behandler tar utgangspunktet i hva barnet vet og har forstått for så å utdype og utvide barnets forståelse i takt med det barnet ønsker og trenger å vite noe om og betydningen av denne viten for barnet og familien. Et barn vil alltid trenge å vende tilbake til det fortalte og spørre om igjen; om de samme tingene. Vi vet at «it takes a whole village to raise a child» Mange av disse barna vil trenge lang tids oppfølging Og samarbeid på tvers av etater og forvaltning er ofte nødvendig.

8 8 Rusmiddelavhengighet kan være en kronisk lidelse som vil kreve at barnet har et støttesystem rundt seg over lang tid og tilgjengelig når barnet trenger det. Hvordan skapes kontinuitet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale hjelpe - og oppfølgings tiltak. Når er den bærende terapeutiske alliansen slik at det kan være enkelt for foreldrene og barnet å flytte fokuset til nye hjelpere i nye forvaltningssystemer? Når jeg er så sterk i mitt fokus på at et behandlingsperspektiv på den voksne må ha et forebyggende perspektiv på neste generasjons barn anser jeg det som stor mangel i fagfeltet at barnets trivsel og utvikling ikke er et selvstendig effektmål i behandlingen; det er heller ingen tydeliggjøring av dette fra våre politiske myndigheter. Et snevert individ fokus er nok fortsatt enerådende. Det finnes mange dedikerte og dyktige fagfolk som på tross av systemene gjør en viktig forskjell for barn og deres foreldre; men det er langt unna til vi har en mer gjennomgripende helhetsorientert behandling av det rusrelaterte problem. Jeg undrer meg over hvor mange barn som egentlig har fått en forbedret livssituasjon med de innsatser vi gjør siden loven kom i Når vi både har kunnskap om risiko og beskyttelse og metodiske tilnærmingsmåter som er effektive; Hvorfor tar vi ikke denne kunnskapen i bruk; hvordan er det mulig å la være når vi vet hva det koster både i menneskelig lidelse og i penger! Takk for oppmerksomheten!!