Vår uttalelse bygger på Norsk Vanns hørings uttalelse og der dette er gjort i samråd med Norsk Vann.

Transkript

1 Statens vegvesen, Vegdirektoratet Pb. 8142, Dep OSLO Avfall Norge Nedre Vollgt Oslo Tlf: Fax: post@avfallnorge.no DNB NOR, konto: Organisasjonsnr. NO MVA Vår ref.: 0093/2008 Deres ref.: 2007/ Oslo, Høringsuttalelse til forskrift og retningslinjer for legging og flytting av ledninger over, under og langs riks- og fylkesveger Avfall Norge mener prinsipielt at forslaget til forskriftsbestemmelser og retningslinjer til 32 i vegloven er en for ensidig diktering av betingelser fra vegmyndighetens side, som dessuten ikke løser eksisterende samordnings-utfordringer for ledninger i offentlig veggrunn. Vi anbefaler at forskrift og retningslinjer avventes til det foreligger en nærmere avklaring av hvem som skal ha ansvaret for samordning av infrastruktur i veggrunn på nasjonalt og lokalt nivå og nødvendige regelverksendringer som følge av det. Avfall Norge mener subsidiært at forskriftsbestemmelser til 32 i vegloven bør gjelde kommunal veg i tillegg til riks- og fylkesveg. Regelverket må samtidig ta hensyn til særskilte lokale forhold i kommunene. Flytteplikten må endres slik at samfunnsøkonomiske hensyn blir ivaretatt. Modellen for refusjon av vegmyndighetens kostnader, som foreslås i retningslinjene, er å anse som urimelige fiskalavgifter og kan ikke aksepteres. Refusjonskostnader bør baseres på faktiske kostnader og faktureres etter utført arbeid. Krav om nedlegging av trekkrør kan være fornuftig, men vegmyndigheten må ta ansvar for sin andel av grøftekostnaden ved tiltaket. Vår uttalelse bygger på Norsk Vanns hørings uttalelse og der dette er gjort i samråd med Norsk Vann. Innledning Vi viser til høringsbrev datert med forslag til forskrift og administrative og tekniske retningslinjer for legging og flytting av ledninger over, under og langs riks- og fylkesveger. Vegnettet har en viktig funksjon som korridor for fremføring av annen infrastruktur som befolkning og næringsliv er avhengige av, herunder strøm, vann, avløp, elektronisk kommunikasjon, fjernvarme, gass og avfallssug. I tettbygd strøk vil veggrunnen ofte være eneste mulige trasé, men også i spredtbygd strøk er det sterke argumenter for en samlokalisering av veg og annen infrastruktur. Som et utgangspunkt er det derfor viktig at vegmyndigheten aksepterer fremføring av annen samfunnsviktig infrastruktur i tilknytning til sine anlegg, så fremt dette ikke utgjør en sikkerhetsrisiko eller det foreligger andre tungtveiende grunner. Problemstillinger ved bruk av vegtraséen til annen infrastruktur har økt i takt med at antall rør- og kabelaktører har økt de senere årene. I byer og tettsteder er det nå ikke uvanlig med opptil 10 1

2 forskjellige rør og kabler i samme grøft. Risiko for svikt i de ulike infrastrukturtjenestene er for høy, som følge av utilstrekkelig samordning av arbeider i felles grøft. På denne bakgrunn har det vært stor interesse knyttet til Vegdirektoratets forslag til forskriftsbestemmelser til vegloven 32, med tilhørende administrative og tekniske retningslinjer. Avfall Norge representerer de fleste norske kommuner og avfallsselskap som forvalter de lovpålagte oppgaver innenfor husholdningsavfallet, hjemlet i Forurensningsloven. I byer og tettsteder tas det nå i bruk rørbasert infrastruktur for innsamling av avfall. Rørbasert infrastruktur for avfall er foreløpig lite kjent i Norge og er ikke nevnt i forslaget. Det er grunn til å tro at dette vil bli vanlig i norske byer og tettsteder i årene som kommer. I flere byer har våre medlemmer erfart hvilke utfordringer det er å legge infrastruktur for avfall i bygater. Tromsø har allerede bygget et større rørbasert anlegg for innsamling av avfall. I Bergen arbeides det med å etablere et rørnett som skal dekke hele indre by og samle inn både husholdnings- og næringsavfall. Alle større norske byer vurderer lignende tiltak. Norsk Avfall har derfor sluttet seg til samarbeidet mellom Norsk Vann, EBL, Telenor, Abelia, Norsk Fjernvarme og Norsk Naturgassforening for å sette fokus på samordningsutfordringene i offentlig veigrunn. Avfall Norge vil avgi uttalelse til forslaget som nå foreligger, på bakgrunn av innspill fra våre medlemmer som i hovedsak er kommuner og interkommunalt/kommunalt eide selskaper og våre samarbeidspartnere som nevnt over. Våre innspill sammenfaller i stor grad med Norsk Vann, som har mange parallelle interesser. Vi vil understreke at vi er interesseorganisasjon for kommunene som eiere av avfallsinfrastruktur og at vi ikke uttaler oss på vegne av kommunene som vegmyndighet. Bakteppe for høringsuttalelsen Rapporten I veien for hverandre samordning av rør og kabler i offentlig veigrunn fra februar 2008, er utarbeidet i samarbeid mellom Norsk Vann, EBL, Telenor, Abelia, Norsk Fjernvarme, Norsk Naturgassforening og Avfall Norge. Denne rapporten belyser samordningsutfordringene og retter en oppfordring til statlige myndigheter om å bidra til bedre samordning av infrastruktur. Rapporten ble presentert for myndighetene, herunder Vegdirektoratet, i et møte og oversendt berørte departementer i brev av for behandling. Vi vil, der det er naturlig, nøye oss med å henvise til utdypende begrunnelser i disse dokumentene, fremfor å gjenta argumentasjonen i full bredde i denne høringsuttalelsen. Kommentarer til forskriften Vi vil gi våre kommentarer direkte til de ulike paragrafene i forskriftsforslaget, herunder også de fire temaene som Vegdirektoratet har bedt særskilt om tilbakemelding på. 1 Formål og virkeområde Vi mener formålet med forskriften bør tydeliggjøres, da det primært er virkeområdet som dekkes av forslaget til 1. I samråd med Norsk Vann og EBL vil vi foreslå følgende formålsbestemmelse: Forskriften skal sikre at offentlige og private veger planlegges, bygges, drives og vedlikeholdes på en samfunnsmessig rasjonell måte under hensyn til sikker og effektiv trafikkavvikling, miljø, samfunnets behov for annen infrastruktur i og ved veggrunn samt andre allmenne og private interesser som blir berørt. Det er foreslått at virkeområdet skal begrenses til riks- og fylkesveger. Samtidig omfatter 2

3 32 i vegloven, som er hjemmelsparagraf for forskriftsbestemmelsene, all offentlig veg. Vi tror alle parter, både vegmyndighet og ledningseiere, vil være best tjent med et harmonisert og tydelig regelverk, med like regler for alle kategorier av offentlig veg. Begrunnelsene er flere, bl.a. at: Ledningsnettet for renovasjon i en by er et sammenhengende system, uavhengig av inndelingen i riksveg, fylkesveg og kommunal veg. Ved fornyelse eller utbygging av ledningsnettet vil det være irrasjonelt med ulike vilkår for ledningsarbeidene avhengig av hvilken vegkategori det gjelder. Det vil være en utfordring med ulike bestemmelser for ulike vegkategorier ved omregulering av riks-/fylkesveg til kommunal veg eller omvendt. Nye forskriftsbestemmelser for riks- og fylkesveger vil sannsynligvis bli retningsgivende for hva slags vilkår de fleste kommuner (som vegmyndighet) vil legge til grunn i sine tillatelser til ledningseiere. Det er likeledes grunn til å anta at domstolene vil tillegge forskriftens bestemmelser for riksog fylkesveger stor vekt i saker som berører kommunale veger, all den tid hjemmelsparagrafen i vegloven omfatter offentlig veg generelt. Avfall Norge vil derfor anbefale at kommunale veger inntas i forskriftens virkeområde og at kommunene som vegmyndighet involveres sterkere i arbeidet med utformingen av det nye regelverket. Det er i gjeldende forslag ikke tatt hensyn til særskilte forhold knyttet til kommunal vegforvaltning og ledningsarbeider i tettbygd strøk. Forskriften må derfor omarbeides på flere punkter dersom virkeområdet utvides til offentlig veg. Eksempelvis må dispensasjonsadgangen i 18 nyanseres på en slik måte at den ivaretar de behov kommunene vil ha for lokale tilpasninger innenfor generelle forskriftsbestemmelser. 3 Søknad om tillatelse Som en hovedregel skal det innsendes skriftlig søknad om tillatelse til ledningsarbeid, men det åpnes for muntlig varsling ved behov for umiddelbar utbedring av ledningsbrudd, jf. 3, 4. ledd. Dette er i tråd med Norsk Vanns innspill av Eksempelvis vil det ved brudd på hovedvannledninger eller tilstopping av avfallsledninger være behov for umiddelbar innsats. Dette hensynet opplever vi nå er ivaretatt gjennom 3, 4. ledd. 4 Vilkår for tillatelse Ekspropriasjon av privat grunn til fremføring av offentlig veg har vært en avgjørende forutsetning for etableringen av dagens vegsystemer. Vegen er den naturlige, og ofte eneste mulige, trasé for fremføring av annen infrastruktur som samfunnet avhenger av. Vi mener at 4, 1. ledd må justeres i tråd med dette (strykning og tilføyelse er vist som hhv. gjennomstreket og understreket tekst): Tillatelse til fremføring av ledningsanlegg kan skal gis av vegmyndighet under forutsetning av at 3

4 I 4, 3. ledd er det foreslått at vegmyndigheten kan stille nærmere vilkår for tillatelsen. Vi mener det er uheldig med en forskriftsmessig blankofullmakt for vegmyndigheten, og mener dette punktet må avgrenses med hensyn til hva slags vilkår som kan stilles. 8 Forholdet til eksisterende ledningsanlegg I Vegdirektoratets høringsbrev er denne bestemmelsen kalt 8 Samordning, mens det i forskriftsforslaget har ovennevnte tittel. Vegdirektoratet vektlegger i sitt forslag til 8 den samarbeidsplikt som påhviler den enkelte ledningseier, og åpner i 3. ledd for at vegmyndigheten om nødvendig bidrar i koordineringen mellom ledningseierne. Vi opplever at forslaget ikke svarer på de reelle samordningsutfordringer som foreligger mellom infrastrukturaktørene i felles grøft, jf. rapporten I veien for hverandre samordning av rør og kabler i offentlig veigrunn og vår henstilling til berørte departementer av om å bidra til nærmere ansvarsavklaringer. For å sikre samordning mellom alle ledningseiere, er det behov for en lovfestet samordningsplikt for alle parter og en plassering av ansvaret for å påse og tilrettelegge for at samordning reelt skjer. Dette må utredes nærmere i samarbeid mellom berørte myndigheter og infrastrukturbransjer. 10 Krav til entreprenør som utfører arbeidet på vegne av ledningseier I denne bestemmelsen er det brukt begrepet offentlig veggrunn, jf. vårt forslag om at forskriftens virkeområde bør utvides til offentlig veg. Formuleringen er imidlertid inkonsekvent når virkeområdet i forskriftsforslaget er avgrenset til riks- og fylkesveg. 13 Innmåling av ledningstrasé Det er stilt krav om at nye ledningstraséer skal innmåles av ledningseier og at ledningsdata skal sendes vegmyndigheten. Som påpekt i rapporten I veien for hverandre samordning av rør og kabler i veigrunnen, er det behov for å få avklart hvem som skal være samordningsmyndighet på nasjonalt og lokalt nivå for de angjeldende infrastruktursektorer. Forvaltning av ledningsdata kan være en naturlig del av porteføljen for samordningsmyndighetene. 14 Vegmyndighetens tiltak på veg Samfunnets funksjonsdyktighet er avhengig av en stabil elektrisitetsforsyning, vannforsyning, renovasjon etc. Forslaget til 14 tar ikke hensyn til behovet for sikker drift av kritisk infrastruktur i veggrunnen eller til de krav som er nedfelt i sektorlovgivningen for den enkelte sektor. Av hensyn til bl.a. renovasjonstjenestene, mener vi at følgende endringer må gjøres i 14: Vegmyndigheten skal gi ledningseier skriftlig forhåndsvarsel om vegarbeid som kan medføre tiltak på eller konsekvenser for ledningsanlegget. Der det er behov for umiddelbar utbedring av vegen kan forhåndsvarsel unnlates skje muntlig. Vegmyndigheten kan i særskilte tilfeller og etter avtale med ledningseier kreve å utføre ledningsarbeidet på ledningseiers bekostning dersom det er behov for koordinering med andre arbeid på vegarealet eller når særlige hensyn tilsier det. Vegmyndigheten plikter å utføre arbeidet slik at det 4

5 oppstår minst mulig skade eller ulempe for ledningseier, og ansvarlig utførende må kunne innfri ledningseiers krav til faglige kvalifikasjoner. Ulemper for ledningsanlegget som følge av vegmyndighetens vedlikehold, reparasjons- og utbedringsarbeid er vegmyndigheten uvedkommende, med mindre tapet skyldes at vegmyndigheten ikke har opptrådt med tilbørlig aktsomhet. 15 Ledningseiers økonomiske ansvar Vegdirektoratet foreslår i 15, 1. ledd at ledningseier skal bære vegmyndighetens økte kostnader som følge av ledningsanlegget; herunder kontroll av utførte arbeider, gjennomført varsling, kontroll i reklamasjonstiden, økt dekkevedlikehold og økte drifts- og vedlikeholdskostnader. I utkast til tekniske og administrative retningslinjer til forskriften, Vedlegg D Refusjon av vegmyndighetens kostnader, er det foreslått en sjablonmessig kostnadsmodell. Vi er enig i at ledningseier skal dekke de merkostnader vegmyndigheten får som følge av ledninger over/under/langs veg. Forslaget til kostnadsmodell i vedlegg D er imidlertid mer å anse som en fiskalavgift til offentlige vegmyndigheter, med stykkprisbeløp som langt overstiger reelle kostnader for vegmyndigheten. Se for øvrig våre kommentarer til retningslinjene. I 15, 2. ledd er det foreslått at ledningseierne er forpliktet til å bære kostnadene for endring eller fjerning av ledningsanlegget når hensynet til vegen tilsier det. Utbygging av renovasjonsinfrastruktur er svært kostbart, og det må legges til grunn for slike anlegg at levetiden minst må være år. Det er en åpenbar fare for at renovasjonsgebyrene som abonnentene betaler, blir forvaltet på en dårlig måte dersom ledningseier må flytte slike anlegg når hensynet til vegen tilsier det. Avfall Norge kan ikke akseptere 15, 2. ledd slik den nå er utformet. Vi har følgende innspill til en mer balansert og samfunnsøkonomisk forskriftsregulering av flytteplikten i 15, 2. ledd: Det er ikke akseptabelt at vegmyndigheten kan kreve ledningsanlegg fjernet, da ledningssystemene er gjennomgående og man ikke kan fjerne et ledningsstrekk som er en nødvendig del av et helhetlig tjenestetilbud til innbyggerne. I stedet for endring eller fjerning bør begrepene endring eller flytting benyttes. For å sikre at samfunnets infrastrukturanlegg blir forvaltet på en kostnadseffektiv måte, bør det innføres en karenstid der vegmyndigheten bærer kostnadene for en evt. omlegging av ledningsanlegg. En karenstid bør være minst 10 år, da man må forvente at vegmyndigheten minimum har en 10-års horisont når de tar stilling til søknad om ledningsarbeider i veggrunnen. Ved pålegg om endring/flytting av ledningsanlegget etter karenstiden, bør en avtrappende kostnadsfordeling legges til grunn, der vegmyndighet og ledningseier deler det økonomiske ansvaret med en fordeling som bestemmes av alder på anlegget sett i forhold til antatt levetid. Dvs. at hvis et ledningsanlegg med antatt levetid 100 år kreves flyttet etter 20 år, bør vegmyndighet bekoste 80 % av flyttingen og ledningseier 20 %. Særskilt kostbare eller samfunnskritiske ledningsanlegg bør innrømmes evigvarende rettigheter. 5

6 I 15, 3. ledd er det foreslått at vegmyndigheten i tillatelsen kan kreve at det legges ekstra trekkrør i ledningsgrøfter, og at vegmyndigheten skal eie og bekoste selve trekkrøret. Vi mener det er fornuftig at vegmyndigheten gis slik hjemmel, da det vil være rasjonelt for alle parter og til beste for vegen at nye kabler kan trekkes inn uten oppgraving. Vi mener imidlertid at vegmyndigheten må dekke sin andel av grøftekostnadene i tillegg til kostnadene ved selve trekkrøret. Det vil være i strid med selvkostregelverket for renovasjons-sektoren dersom man skal finansiere grøftekostnadene ved vegmyndighetens trekkrør over vann- og avløpsgebyrene. Disse kostnadene kan vegmyndigheten selv få dekket inn ved utleie av plass i trekkrørene. Vi foreslår derfor følgende tilføyelse i 15, 3. ledd, 2. punktum: Vegmyndigheten skal eie trekkrørene og bære kostnadene ved selve trekkrørene og den forholdsmessige andelen av grøftekostnadene ved tiltaket. 17 Garanti Det åpnes i 17 for at vegmyndigheten kan kreve at ledningseier stiller økonomisk garanti før ledningsarbeidet starter, for etterfølgende utbedring av vegen og senere følgeskader. Vi mener det er viktig at det i denne sammenheng er brukt ordet kan, og vil understreke at slikt garantikrav bør stilles unntaksvis. De fleste ledningseierne er samfunnsaktører som uansett vil innfri sine forpliktelser overfor vegeier. Et evt. krav om garanti må knyttes til et nærmere bestemt tidspunkt for garantibefaring, og bør normalt ikke strekkes lenger enn 2-3 år etter ferdigstillelse av ledningsanlegget. 18 Dispensasjon I 18 åpnes det for at vegmyndigheten, når særlige grunner foreligger, kan dispensere fra enhver bestemmelse i forskriften. I høringsbrevet er det angitt at dispensasjonsadgangen kun gjelder unntak i ledningseiers favør. Det er bl.a. vist til at større, komplekse samarbeidsprosjekter mellom vegmyndighetene og ledningseier og enkelte mindre ledningseieres økonomi kan være eksempler på aktuelle dispensasjonsgrunner. Avfall Norge støtter at det må være dispensasjonsmulighet fra forskriftens krav. Vi stiller imidlertid spørsmål ved om økonomien til ledningseier skal kunne være et gyldig argument for dispensasjon. I våre kommentarer til 1 foreslår vi at virkeområdet for forskriften utvides til offentlig veg. Som følge av ulike stedlige forhold og etablert praksis fra kommune til kommune, vil det være behov for en større lokal handlefrihet innenfor forskriften for kommunal veg enn for riks- og fylkesveg. Det vil betinge en grundig utredning av hvilken dispensasjonsmulighet kommunen som vegmyndighet skal ha og en hensiktsmessig regulering av dispensasjonsadgangen i forskriften. Kommentarer til retningslinjene Vi mener Vegdirektoratet har truffet godt med detaljeringsnivået for hhv. forskrift og retningslinjer. Vi mener videre det er gjort en hensiktsmessig tematisk inndeling med de fire hovedkapitlene av retningslinjene. Vi vil nedenfor gi våre kommentarer til hver av dem, som utfyller våre synspunkter på forskriftsbestemmelsene. A Veiledning til søknad 6

7 I kap. A2.1 vil vi foreslå tatt inn at det ved behov avholdes forhåndskonferanse med vegmyndighet for å avklare trasé. I kap. A2.2 er det angitt at det i søknad om ledningstrasé skal oppgis utførende entreprenør. Vi mener det er tilstrekkelig at entreprenør oppgis i søknad om gravetillatelse, da entreprenør normalt ikke er valgt på det tidspunkt traséen skal avklares. I kap. A3.4 er det presisert at i unntakssituasjoner med akutt ledningsbrudd (evt tilstopping), kreves det at skriftlig søknad om gravetillatelse skal være sendt vegmyndigheten første virkedag etter at gravingen har startet. Vi opplever dette som en unødig streng innskjerping i forhold til ordlyden i 3, 4. ledd i forskriften ( så snart som mulig ), da arbeidsleder i akutte situasjoner må ha hovedfokus på å håndtere situasjonen og gravetillatelse allerede er avklart gjennom muntlig varsling. I kap. A3.6 er det angitt at innbetaling av refusjon av vegmyndighetens kostnader etter kap. B5 og D skal følge søknad om gravetillatelse og at tillatelse ikke vil bli gitt før innbetaling har funnet sted. Vi mener forskuddsbetaling er et uhensiktsmessig krav. Refusjon av vegmyndighetens kostnader bør skje etter at arbeidet er utført, fordi man først da har oversikt over hvilke merkostnader vegmyndigheten er påført, herunder at eventuell standardheving, jf. kap. A4, kan hensyntas og komme til fradrag. Se for øvrig våre kommentarer til kap. D. I kap. A3.7 om graving i nye vegdekker, er det stilt krav om at vegen skal asfalteres i 25 m lengde og i hele bredden for berørte kjørefelt. Dette virker å være et unødig strengt krav, særlig dersom vegkonstruksjonen er i tilfredsstillende stand. B Administrative vilkår I kap. B3.3.2 er det stilt krav om at ledningseier gir vegmyndigheten skriftlig varsel om en rekke milepæler undervegs i ledningsarbeidet, slik at vegmyndigheten kan gjennomføre kontroller. Ledningseier vil selv være interessert i, og ha ansvaret for, at det er god kvalitet på anlegget. Vi mener at kravet om skriftlig varsling bør knyttes til et fåtall milepæler, subsidiært at varslingen bør kunne skje muntlig. Kap. B5 om refusjon av vegmyndighetens kostnader: Se våre kommentarer til kap. A3.6 og kap. D. C Tekniske bestemmelser Rørbasert infrastruktur for avfall er nytt i Norge og er ikke nevnt. I kap. C2.2 er det angitt at vegmyndigheten skal kunne kreve inspeksjon/spyling av avløpsnett for ledningseiers regning. Denne bestemmelsen er uklar med hensyn til hvem sitt avløpsnett det gjelder; vegmyndighetens avløpsanlegg, kommunens avløpsanlegg eller evt. private avløpsanlegg. I de to sistnevnte tilfellene må det innføres rutiner slik at eier av avløpsanlegget kontaktes for nærmere avklaring. I kap. C3.3.1 er det angitt idealiserte krav til graveavstand fra trær, som vil være umulig å innfri mange steder. Vi mener at godkjent graveplan bør være hovedregel for avklaring av nødvendige avstander og praktiske løsninger for graving i grøntområder. Kap. C4.4.2 om spesielle regler for nye vegdekker: Se våre kommentarer til kap. A3.7. I kap. C4.4.5 bør overskriften endres til Renner, og det bør presiseres at det gjelder renner på tvers av fortauet for avledning av taknedløp o.l. 7

8 I kap. C4.4.9 bør det presiseres at det er rektangulære kummer som skal plasseres parallelt med eller vinkelrett på fortauskant m.v. Kap. C5: Se våre kommentarer til 13 om innmåling av ledningstrasé. D Refusjon av vegmyndighetens kostnader Som nevnt i våre kommentarer til 15, 1. ledd, er vi enig i at ledningseier skal dekke de merkostnader vegmyndigheten får som følge av ledninger over/under/langs veg. I forslaget til retningslinjene kap. D er det angitt kostnadstall for hva vegmyndigheten skal kreve av refusjon fra ledningseier. Kostnadstallene inkluderer følgende deler av vegmyndighetens merkostnader ved et ledningsanlegg: Kontroll under utførelse Kontroll av arbeidsvarsling/sperring Kontroll i reklamasjonsperioden Merkostnader til dekkevedlikehold Merkostnader til øvrig vedlikehold av veg I tillegg skal vegmyndigheten kunne kreve refusjon av evt. merkostnader, som er forårsaket av ledningsanlegget, ved senere oppgradering av vegen. Refunderbare kostnader for nye ledningsanlegg (kap. D2.1) og for utskifting av eksisterende ledninger med oppgraving av grøft (kap. D2.2), skal beregnes som sum av fastpris per anlegg pluss lengdeavhengige kostnader multiplisert med grøftelengde. For store og komplekse anlegg gjelder litt andre beregningsmetoder (kap. D3). Vegmyndigheten kan også kreve dekning av evt. øvrige tilleggskostnader (kap. D5). I kap. D6 er det angitt en rekke spesielle bestemmelser til kostnadsberegningen. I kap. A3.6 er det angitt at innbetaling av refusjon skal følge søknad om gravetillatelse, og i kap. B5 er det presisert at arbeidene ikke kan settes i gang før refusjon er foretatt. Forslaget til refusjonsbestemmelser i forskriftens ledd og retningslinjenes kap. A3.6, B5 og D kan ikke aksepteres, og vi ønsker derfor ikke å kommentere på detaljene i forslaget. Vår begrunnelse er følgende: Etter vår erfaring er kostnadstallene i kap. D atskillig høyere enn hva som vil være reelle merkostnader for vegmyndigheten som følge av ledningsanlegget. Vi etterlyser nærmere dokumentasjon for hvordan kostnadstallene er utregnet og hvilke erfaringstall som er lagt til grunn. Renovasjonssektoren er underlagt krav om selvkost, dvs. at renovasjonsgebyrene som tas inn fra abonnentene i sin helhet skal gå til å dekke reelle kostnader med å utføre tjenesten. Renovasjonsektoren har ikke anledning til å subsidiere andre sektorer. Vi opplever at kostnadstallene i kap. D er å anse som en form for fiskalavgifter. Dette er i strid med Finansdepartementets rundskriv R-112/2006 Retningslinjer for gebyr- og 8

9 avgiftsfinansiering av statlige myndighetshandlinger. En klart definert myndighetshandling, som vegmyndighetens kontroll av ledningsanlegg, skal iht. retningslinjene finansieres gjennom gebyrer som ikke overstiger reelle kostnader. På denne bakgrunn mener vi at refusjon av vegmyndighetens merkostnader ved ledningsanlegg må faktureres i etterkant av at arbeidet er gjennomført, og baseres på reelle dokumenterte kostnader per anlegg. Rettighetsforvaltning ansvar og oversikt Vegmyndigheten har mer og mer lagt om til en praksis med målebrev på vegene, med definert gårdsnummer og bruksnummer. Samtidig har vi en utvikling med stadig flere infrastrukturanlegg i/ved veg og stadig flere aktører involvert. Regelverk som kan gi rettigheter til utnyttelse av grunn, er som vist over flere enn vegloven, og regelverket endres dessuten over tid. Det vil åpenbart være behov for å ha en god rettighetsforvaltning og en langsiktig tidshorisont i dette arbeidet. Har spørsmålet om en samlet rettighetsforvaltning vært tatt opp i forbindelse med forskriftsarbeidet? Hvem skal ha ansvar og oversikt over de samlede rettigheter på en gitt vegstrekning? Grunnboka og tinglyste rettigheter er som kjent et velprøvd og tydelig system over tid. Vi imøteser en nærmere drøfting av dette spørsmålet, og ser det som en naturlig del av forskriftsarbeidet til 32 i vegloven. Behovet for samfunnsoptimale løsninger Forslaget til nytt regelverk med hjemmel i vegloven 32 gir etter vår oppfatning vegmyndigheten en rett til ensidig diktering av betingelser overfor andre infrastruktursektorer. Forslaget innebærer til dels en betydelig forverring av rammebetingelsene for ledninger i veggrunnen, sett i forhold til eksisterende avtaler og praksis mellom Statens Vegvesen sine regionkontorer og renovasjonsvirksomheter. Konsekvensen kan bl.a. bli at ledningsanlegg legges utenfor vegområdet der det er mulig, med de følger det vil få for båndlegging av arealer og naturinngrep. Som vi innledningsvis har fremholdt, er vegkorridoren et offentlig areal som er avsatt til å fremføre de ulike former for infrastruktur som samfunnet avhenger av. Et overordnet prinsipp må være at det velges kvalitativt tilfredsstillende og kostnadseffektive løsninger for å betjene befolkningens behov. Alle aktører må akseptere sin andel av ulempene som en nødvendig samlokalisering medfører. Vegmyndighet og ledningseiere bør ha felles interesse av at samarbeidet mellom sektorene foregår på en jevnbyrdig og samfunnsoptimal måte. Renovasjonssektoren ønsker å tilstrebe gode samarbeidsløsninger og færrest mulig byråkratiske ressurssluk, av hensyn til innbyggerne som brukere av de ulike infrastrukturtjenestene. I et område der det bygges ut et flatedekkende Bossnett, slik Bergen arbeider med, vil en arbeide for at nettet kan brukes til alle typer avfall uansett hvem som er ansvarlig. I Bergen ønsker en å samle inn husholdningsavfall (kommunalt ansvar ihht Forurensningsloven 30), næringsavfall (avfallsbesitters ansvar ref 32 F-lov), og avfall fra gater og avfall i samband med utsalgssteder, turistanlegg, utfartssteder m.v.(kommunalt ansvar i hht 35 F-lov) samt avfall langs offentlige veger m.v. (vegstyresmaktens ansvar i hht 36 i F-lov). I Bergen arbeides det med planer om etablering av selvtømmende avfallsnedkast på torg og allmenninger, knyttet til bossnettet. Dersom vegmyndigheten stiller urimelige krav overfor eiere av renovasjonsledninger, vil det være vanskelig å forsvare en romslig holdning overfor vegmyndigheten når det gjelder deres avfallshåndtering. 9

10 Oppsummering. Anbefaling om videre prosess Som det fremgår av våre kommentarer, opplever vi at forslaget til forskrift og retningslinjer for ensidig ivaretar vegmyndighetens interesser. Vi kan derfor ikke akseptere at regelverket vedtas i nåværende form. Forskriftsforslaget ivaretar heller ikke behovet for ansvarsavklaring og regulering som er nødvendig for å få en bedre samordning av infrastrukturaktørene i offentlig veggrunn, jf. rapporten I veien for hverandre samordning av rør og kabler i veigrunnen. Ledningseierne har behov for rammebetingelser som ikke bare regulerer forholdet til vegmyndigheten, men også forholdet ledningseierne mellom. Eksempelvis fastsetter forskriftsforslaget til vegloven 32 en flytteplikt for ledninger når hensynet til vegen tilsier det. Flytteplikt for ledninger som er urettmessig lagt over andre ledninger, er ikke berørt, men er ikke desto mindre en utfordring som bør finne sin avklaring gjennom nasjonale rammebetingelser. Vi har i oversendelsen av rapporten til berørte departementer av bedt om at det nedsettes et utvalg med representanter for berørte myndigheter og infrastruktursektorer, som skal utrede og foreslå hvem som skal ha samordningsansvaret nasjonalt og lokalt og hvordan dette skal ivaretas gjennom regelverket. Vi vil be om at forslaget til forskrift og retningslinjer til 32 i vegloven legges på is til disse avklaringene er på plass. Flere av utfordringene med det foreliggende forskriftsforslaget vil kunne få sin avklaring gjennom et utvalgsarbeid som foreslått. Avfall Norge ønsker å bidra konstruktivt i både utvalgsarbeidet og i det etterfølgende arbeidet med å ferdigstille forskrift og retningslinjer til 32 i vegloven. Saksbehandler: Toralf Igesund, Kopi til: KS Bedrift, Norsk Vann, Norsk Fjernvarme Med vennlig hilsen Håkon Jentoft Direktør 10