verneområder ved Tyrifjorden

Transkript

1 Utkast til forvaltningsplan for verneområder ved Tyrifjorden Fylkesmannen i Buskerud, miljøvernavdelingen februar 2011 Prosjektleder Kjetil Heitmann 1

2 Forord Dette utkastet til forvaltningsplan er utarbeidet sammen med forslag til verneplan for Tyrifjorden, og det legges ut på høring sammen med verneplanen. Forvaltningsplanen skal være et praktisk hjelpemiddel til å fremme verneformålet gjennom forslag til bevaringsmål og tiltak. Den skal videre konkretisere bestemmelsene slik at forvaltningen blir forutsigbar både for forvaltningsmyndighet, andre offentlige etater, grunneiere og brukere av områdene. Fylkesmannen har ansvaret for å utarbeide forvaltningsplan. Naturforvalter Kjetil Heitmann har vært innleid som prosjektleder. Hos Fylkesmannen har Eldfrid Engen vært ansvarlig. Etter at verneplanen er endelig vedtatt, må forvaltningsplanen revideres i tråd med vernevedtaket. Den vil da bli mer konkret, særlig når det gjelder bevaringsmål og skjøtselsanbefalinger. Øivind Holm Avdelingsdirektør Miljøvernavdelingen Forsidefoto: Knoppsvanefamilie i Vikbukta, Hole. Foto: Viggo Ree Båtliv og bading på Slettøya, Sundøya. Foto: Frode Løset 2

3 Innhold 1. Innledning Verneverdier Beliggenhet og geografiske data Verneverdier Bevaringsmål Brukerinteresser Landbruk Friluftsliv Motorferdsel Bebyggelse og næringsvirksomhet Vassdragsregulering Kulturminner Forvaltningsoppgaver og tiltak Skjøtsel og tilrettelegging Overvåking Informasjon Oppsyn Forskning Samarbeid med andre myndigheter og interessenter Saksbehandling Roller og ansvar Utdyping av verneforskriftene Saksbehandling etter verneforskrift Forvaltning av randområdene Referanser

4 1. Innledning Dette utkastet til forvaltningsplan er utarbeidet sammen med verneforslaget for Tyrifjorden som sendes på høring. Dersom endelig vedtak om utvidet vern av Tyrifjorden avviker fra verneforslaget vil også forvaltningsplanen oppdateres slik at den er i samsvar med vernevedtak med verneforskrifter og avgrensning av verneområder. Utarbeidelse av forvaltningsplan er hjemlet i verneforskriften til det respektive verneområde. Det er vernemyndigheten som er ansvarlig for å utarbeide forvaltningsplan. Direktoratet for naturforvaltning har laget egen håndbok for forvaltning av verneområder, herunder for å utarbeide forvaltningsplaner (DN 2010). Dette er et utkast til felles forvaltningsplan for alle delområder som inngår i verneforslaget for Tyrifjorden. En forvaltningsplan skal være et praktisk hjelpemiddel for å fremme verneformålet og skal rulleres hvert 10. år. Det er et prioritert arbeidsområde for myndighetene å utarbeide forvaltningsplaner der naturkvaliteter og bevaringsmål defineres for det enkelte verneområde, for å oppnå en bedre forvaltning av verneområder etter naturmangfoldloven. Forvaltningsplanen er ikke juridisk bindende, i motsetning til verneforskriften for det enkelte område som vernes etter naturmangfoldloven. En forvaltningsplan skal utdype verneformålet og utdype punkter i verneforskriften slik at denne kan forstås mest mulig entydig. Forvaltningsplanen skal gi nærmere retningslinjer for saksbehandling etter verneforskriften slik at utfall av søknader blir mest mulig forutsigbart for berørte parter. Forvaltningsplanen tar sikte på å fastsette mål for forvaltningen av verneområdene ved Tyrifjorden, både for det enkelte delområde og for hele våtmarkssystemet. Planen definerer naturverdier i verneområdene og fastsetter bevaringsmål for de viktigste naturverdiene. Det er også utarbeidet en plan for overvåking av naturverdiene, dvs. en plan for å følge med på utviklingen av prioriterte naturtyper og arter. Før sluttbehandling av forslag til verneplan og forvaltningsplan vil det lages en plan for skjøtsel av verneområdene i samråd med berørte grunneiere. Innspill til skjøtsel ønskes mottatt i forbindelse med høring på verneplanen. Det vil om mulig inngås avtaler med grunneiere eller andre om gjennomføring av skjøtselstiltak. Forvaltning av Ramsar-områder Den internasjonale Ramsar-konvensjonen for bevaring av våtmarker ble etablert i 1971 og har 160 medlemsland ved inngangen av Direktoratet for naturforvaltning er norsk vitenskaps- og forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Medlemslandene forplikter seg til å sikre våtmarker av internasjonal betydning i henhold til nærmere definerte kriterier, og å forvalte disse områdene slik at den økologiske funksjonen ikke forringes. Det er nå 1907 områder på konvensjonens liste over internasjonalt viktige våtmarksområder. Disse områdene dekker et samlet areal på km 2 eller nesten seks ganger arealet av Fastlands-Norge. Norge har 37 godkjente Ramsar-områder med et areal på totalt km av områdene ligger på fastlandet og 5 ligger på Svalbard. Dette omfatter mange av de viktigste og flotteste våtmarkene i landet og alle oppfyller ett eller flere av konvensjonens kriterier for å bli tatt opp på den internasjonale lista. I desember 2009 foreslo Direktoratet for 4

5 naturforvaltning at 14 nye vernede områder i Norge, 10 på fastlandet, 3 på Svalbard og Jan Mayen, får status som nye Ramsar-områder. Disse områdene er ennå ikke tatt opp på lista over internasjonalt viktige våtmarker. Opprinnelig arbeidet konvensjonen for å ivareta våtmarker som leveområde for vannfugler. I dag har den en langt mer utvidet målsetting og omfatter ivaretakelse av våtmarker både som leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mennesker. Konvensjonen har hovedfokus på tre områder: Fornuftig bruk av våtmarkene ( Wise use of all wetlands ), bl.a. i forbindelse med nasjonal arealplanlegging, utforming av nasjonal våtmarkspolitikk og kompetanseutvikling. Sikre internasjonalt viktige våtmarksområder ( Wetlands of International Importance ) som gis Ramsar-status, og overvåke og forvalte disse Internasjonalt samarbeid ( International co-operation ) om bl.a. nedbørsfelt over landegrenser, vern av våtmarker i grenseområder og utveksling av kunnskap Sekretariat ligger i Sveits, nærmere informasjonen finnes på Medlemslandene pålegges å sikre at den økologiske funksjonen i de internasjonalt viktige våtmarksområdenes ikke forringes, og forvalte områdene på en bærekraftig måte i tråd med best mulig kunnskap om områdenes verdi og tålegrenser. Landene plikter å innrapportere alle endringer i våtmarkenes økologi som skyldes menneskelig påvirkning. Fylkesmannen er forvaltningsmyndighet for de enkelte Ramsar-områdene. Gjennom de fem eksisterende naturreservatene ved Nordfjorden og Storelva har Nordre Tyrifjorden fra før status som Ramsar-område. Et utvidet vern ved Tyrifjorden vil også vurderes for Ramsar-status. Muligheten er stor for at et utvidet vern av Tyrifjorden vil oppfylle Ramsar-konvensjonens kriterier ettersom de små reservatene som allerede er vernet gjør det. 2. Verneverdier 2.1 Beliggenhet og geografiske data Tyrifjorden ligger i Drammensvassdraget. Verneområdene som inngår i det samlede verneforslaget for Tyrifjorden framgår av oversiktskartet på neste side og påfølgende tabell 1. 5

6 Kart over verneforslag, verneplan for Tyrifjorden. Se tabell på neste side. 6

7 Tabell 1. Samlet oversikt over verneforslag for Tyrifjorden. Foreslått verneområde Nordfjorden og Storelva naturreservat Storøysundet og Sælabonn naturreservat Steinsfjorden biotopvernområde Steinsvika naturreservat Søndre Tyrifjorden naturreservat Vikersund Bergsjø biotopvernområde Vassbunn naturreservat Ådalselva naturreservat Hovsenga naturreservat Solbergtjern naturreservat Væleren biotopvernområde Furuøyene biotopvernområde Holmenskjæret biotopvernområde Østbråtaskjæret biotopvernområde Suserudskjæret biotopvernområde Verneformål Vern av deltaområde, meandrerende elveparti med kroksjøer, gammel skog, rikmyr. Viktig område for trekk, overvintring og hekking av våtmarksfugl Vern av grunne våtmarker og vegetasjonsrike viker av stor verdi for biologisk mangfold, bla. nærings-, trekk-, myte- og hekkeområde for våtmarksfugl Vern av grunne, næringsrike beite- og oppholdsområder for knoppsvane, sangsvane, toppand, stokkand, laksand, brunnakke, krikkand og sothøne Vern av vegetasjonsrik vik av stor verdi for biologisk mangfold, bl.a. som svært viktig hekke-, trekk- og næringsområde for våtmarksfugl Vern av grunne våtmarker av stor verdi for trekk og overvintring av våtmarksfugl Vern av viktig overvintringsområde for sangsvane, knoppsvane, kvinand, sothøne, stokkand, toppand og fossekall Vern av rikt våtmarksområde med stor verdi for biologisk mangfold, og som viktig hekkeområde for våtmarksfugl Vern av særegent og helhetlig elvesystem med evjer, viker og tjern, og som viktig overvintringsområde for våtmarksfugl Vern av meandrerende elveparti med tilhørende biologisk mangfold, gammel skog med hullrugere og overvintringsområde for våtmarksfugler Vern av rik kulturlandskapssjø med høy biologisk produksjon og rikt biologisk mangfold, med spes. verdi som hekke- og næringsområde for våtmarksfugl Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke og storlom. Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke og fiskemåke. Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne og fiskemåke. Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, siland, tjeld og knoppsvane. Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, 7 Størrelse da da da Berørte kommuner Ringerike og Hole Hole 38 Ringerike og Hole 300 da Hole da da Berørte eiendommer Ca 130 Ca 116 Modum og 105 Ringerike Modum Ca da Modum da Ringerike da Ringerike 5 51 da Ringerike da Ringerike 3 15 da Ringerike 5 9 da Ringerike 1 12 da Ringerike 1 19 da Ringerike og Hole 1

8 dverglo og knoppsvane. Maurøya Vern av viktig hekkelokalitet for 75 da Hole 2 biotopvernområde makrellterne, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, siland og knoppsvane. Småøyene Vern av viktig hekkelokalitet for 89 da Hole 1 biotopvernområde makrellterne, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, sildemåke, stokkand, toppand, siland og knoppsvane. Gåsa og Bøtet Vern av viktig hekkelokalitet for 29 da Hole 1 biotopvernområde makrellterne, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, stokkand, toppand, siland, tjeld og knoppsvane. Lienskjæret Vern av viktig hekkelokalitet for 8 da Hole 1 biotopvernområde fiskemåke. Store Prestegårdsøya Vern av viktig hekkelokalitet for 30 da Lier 1 biotopvernområde fiskemåke, sildemåke, gråmåke, siland og strandsnipe. Sum da Ca Verneverdier Vassdrag Tyrifjorden er Norges femte største innsjø i utstrekning. Steinsfjorden, som utgjør Tyrifjordens nordøstre del har et vannareal på ca 14 km 2. Nordvestre del av Tyrifjorden kalles Nordfjorden mens den sørøstre armen av Tyrifjorden kalles Holsfjorden. Sørvestre del av innsjøen kalles også Vikersundarmen av Tyrifjorden. Utløpet av Tyrifjorden ved Vikersund er regulert med dam for å besørge ønsket vannføring til fem elvekraftverk lenger ned i Drammenselva. Reguleringshøyde for Tyrifjorden er 1 m og etter konsesjon skal vannstanden være mellom 62,0 og 63,0 meter over havet. Normal sommervannstand er på 62,75 moh. Vikerfossen mellom Tyrifjorden og Bergsjø har et fall på bare en meter. Bergsjø er et fem kilometer langt elvemagasin som er demmet opp ved Geithus kraftstasjon. Steinsfjorden er naturlig næringsrik og har en gjennomsnittsdybde på bare 10 meter. Forurensning i kombinasjon med begrenset gjennomstrømning av vann ved Kroksund har skapt utfordringer når det gjelder vannkvalitet i Steinsfjorden. En rekke større og mindre øyer, holmer og skjær ligger spredt rundt i Steinsfjorden. Storelva er viktigste tilløp til Tyrifjorden og starter der Randselva og Begna møtes midt i Hønefoss sentrum. Sogna renner ut helt nord i Nordfjorden og er det nest viktigste tilløpet til Tyrifjorden. Den nedre strekningen på ca 9 kilometer av Storelva inngår i verneforslaget for Tyrifjorden. Storelva slynger seg på den flate elvesletta som er dannet av elveavsetninger, og har skiftet løp en rekke ganger etter siste istid. Deltaområdet er vernet som Averøya naturreservat. Lamyra, Juveren og Synneren er tre kroksjøer som alle er avsnørt fra Storelvas løp og som er vernet som naturreservat. En fjerde kroksjø er under utvikling mellom Juveren og Synneren, rundt Froksøya. 8

9 Rett øst for Hønefoss danner Randselva en stor meandersving. Hovsenga, som ligger inne i meanderen er eid av Ringerike kommune og er regulert til naturvern/friluftsformål. Den aktive rasskråningen sør for elva inngår i verneforslaget. Et fem kilometer langt stilleflytende parti av Ådalselva (Begna) mellom Hallingby og Hen inngår i verneforslag for Tyrifjorden. I tilknytning til elva ligger en rekke evjer og avsnørte tjern som er bundet sammen med elva av smale kanaler. Det særegne elvesystemet ligger i et jordbrukslandskap i Ådalen. Væleren ligger vest for Tyristrand ved Tyrifjorden, og er en næringsfattig klarvannssjø. Innsjøen ligger 209 meter over havet og har et areal på 3,3 km 2. Væleren er kilde for Tyristrand vannverk. Flere av holmene i Væleren er viktige for hekkende våtmarksfugler og inngår i verneforslaget. Mellom Tyrifjorden og Væleren ligger Solbergtjern, en liten rik kulturlandskapssjø på 36 da som og som også inngår i verneforslaget. Geomorfologi og landskap - Kulturlandskap Tyrifjorden ligger under den marine grense. Rundt innsjøen er det store marine avsetninger med leire og ravinedaler. I deltaområdene til Sogna og Storelva er det store elveavsetninger som har dannet gruntvannsområdene. Begge deltaene utvikler seg ennå ved at det tilføres nye løsmasser med elvevannet. Langs nedre del av Storelva er det flere gamle elveløp, og det er også flere strandvoller langs Nordfjorden. De foreslåtte verneområdene ligger i et variert kulturlandskap som er påvirket og formet av mennesker gjennom mange århundrer. Mellom Nordfjorden og Steinsfjorden og langs Ådalselva er det mer eller mindre sammenhengende areal med dyrkamark. Rundt Tyrifjorden og Steinsfjorden for øvrig er det mer kupert terreng og mindre sammenhengende arealer med dyrkamark. Den beste dyrkingsjorda har vært kultivert av mennesker i mer enn 1000 år, mens andre areal er ryddet i nyere tid. Ringerike og Hole har en levende og veldokumentert historie tilbake til tidlig vikingtid, og landskapet inneholder flotte kulturminner som gravhauger og middelalderkirker. Steinsletta er valgt ut til å representere Buskerud i en nasjonal satsing på utvalgte kulturlandskap. Steinsletta består av eldre storgårder med mindre bruk i utkanten. Dyrket mark er holdt utenom vurderingsområdet men mange områder med tidligere beitemark som nå er gjengrodd ligger innenfor området. Fram til midten av 1900-tallet var det meste av arealet mot våtmarkene enten dyrket mark, slåttemark eller beite. Gjennom de siste hundre år er jorder stadig utvidet og planert med maskiner samtidig som beitemark har gått ut av bruk og grodd til. Kulturlandskapet har endret seg fra et variert, åpent og småskala landskap til et mer storskala landskap med større åkre og parti med nyetablert skog langs vann og vassdrag. Noen få steder er strandsona holdt åpen av beitedyr. Mange tidlige våtmarker og myrområder er drenert, fylt opp og planert til dyrkamark. Gårdstunene ligger i hovedsak som de har gjort i lange tider. Tettsteder, bolig- og næringsområder har vokst fram i løpet av 1900-tallet og vitner om at Tyrifjorden-området ligger sentralt til i forhold til Oslo-regionen og er attraktiv for bosetting og nybygging. Før myndighetene innførte restriksjoner på bygging i strandsona var Tyrifjorden og Steinsfjorden 9

10 populære områder for hyttebygging. Et stort antall hytter omkranser store deler av fjordene, og hyttene med fritidsbåter og bryggeanlegg er iøynefallende i landskapet. En rekke samferdselsutbygginger innen veg og jernbane er med og preger landskapet langs Tyrifjorden. Jernbanen strekker seg langs hele vestsiden av Bergsjø og Tyrifjorden opp til Ask, mens riksveger og europaveg omkranser store deler av Tyrifjorden og Steinsfjorden for øvrig. Flere store kraftlinjer er godt synlige i landskapet selv om lokale nettselskap de siste årene har begynt å legge strømkabler ned i bakken eller ned i vannet. Naturtyper Naturtype er i naturmangfoldloven definert som ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster. I verneområdet for Tyrifjorden finnes mange naturtyper som er definert som sjeldne, sårbare eller truete (DN 2006). Det store sammenhengende deltaområdet til Sogna og Storelva er interessant på grunn av sin størrelse og at det er nesten uten tekniske inngrep. Deltaområder er blant de mest truete naturtypene i Norge, og deltaene inneholder også andre sårbare naturtyper. I deltaområdet og på andre grunne steder i Tyrifjorden forekommer naturtypen mudderbanker, med rik utforming på leirbanker. Denne naturtypen er sterkt truet på landsbasis, blant annet på grunn av gjengroing ved opphør av beite. Nedre del av Storelva er en annen svært interessant naturtype sammensatt av et meandrerende elveparti med tilhørende kroksjøer og flomdammer. I nasjonal sammenheng er dette trolig uten sidestykke og utformingen er vurdert som svært viktig. Også nedre del av Sogna og deler av Storelva ved Hønefoss og Randselva er meandrerende elveparti. Sør for Randselva ved Hovsenga er det et parti med aktiv rasmark på grunn erosjon langs elva. Langs Ådalselva og nedre deler av Storelva finnes mange utforminger av naturtypen evjer, bukter og viker. Gode eksempler er Henstjern og Fluetjern i Begna og Busundevja og Domholtevja i Storelva. Mange grunne, vegetasjonsrike viker i Tyrifjorden og Steinsfjorden hører også til naturtypen, slik som Onsakervika sør for utløpet av Storelva, Svartstadvika og Svendsrudvika i Sælabonn, Fekjærvika i Storøysund og Steinsvika i Steinsfjorden. En rekke steder i våtmarkssystemet finnes naturtypen gråorheggeskog, slik som på Karlsrudtangen og Averøya, ved Juveren, Synneren, Domholtevja, Busundevja, Svarstadvika, Svendsrudvika, Fekjærbukta, Steinsvika, Hovsenga, Solbergtjern og i Vassbunn. Naturtypen rik sumpskog har en mer begrenset utbredelse og forekommer i Onsakervika, Svensrudvika og ved Kråkeholmen i Tyrifjorden i Modum. Nordre del av Steinsfjorden, Solbergtjern og flere tjern ved Begna hører til naturtypen rik kulturlandskapssjø. Ved Berg i Svendsrudvika er et godt skjøttet område med naturbeitemark og hagemark. I Lamyra naturreservat sør for Storelva er en forekomst av rikmyr (ekstremrikmyr) på den gjengrodde meanderen, med flere svært sjeldne kalkkrevende planter. Viktige bekkedrag er definert som egen naturtype. Eksempler på slike finner vi ved utløpet av Henåa, Askimelva, Sandbekken, Kindbekken/ Hvalsbekken, Heggsjøbekken/Sponebekken og Øhrenbekken ved sørvstre del av Tyrifjorden og Bergsjø, alle i Modum. 10

11 I tilknytning til våtmarkene er det også forekomster av utvalgte naturtyper knyttet til skog. På Karlsrudtangen og Averøya er det parti med gammel lauvskog og gammel barskog. I Bjørkelunden ved Norderhov er det gammel lauvskog. Ved Domholtevja og ved Svarstadvika er det forekomster av kalkskog, en naturtype som finnes en rekke steder i de kalkrike åsene i cuestalandskapet mellom Storelva og Steinsfjorden. Rødlista Dyr og planter som er sjeldne eller som står i fare for å bli utryddet er inndelt i ulike kategorier i Norsk Rødliste som utgis av Artsdatabanken (2010). Rødlista oppdateres regelmessig, sist revidering skjedde i november Rødlista inndeler artene i følgende kategorier for utsatte arter: EX - utdødd RE - regionalt utdødd CR - kritisk truet EN - sterkt truet VU - sårbar NT - nær truet DD - datamangel I tillegg benyttes følgende kategorier for arter som ikke er kvalifisert for Rødlista: LC - livskraftig bestand NE - ikke vurdert NA - ikke egnet Vegetasjon planteliv Vegetasjonen i Tyrifjorden våtmarkssystem er variert og spennende som følge av de mange ulike naturtypene. Vegetasjonen kan grovt deles inn i vannvegetasjon, pusleplantesamfunn på mudderbanker, sumpvegetasjon, sumpskog, kantvegetasjon, kalkrik vegetasjon på tørr mark og vassdragsnær skog. For 100 år siden ble hevdet at Ringerike hadde den rikeste moseflora i hele landet, nærmere hundre mosearter var funnet i våtmarksområdene ved Nordre Tyrifjorden og Begna. Også karplantefloraen på Ringerike har lenge vært kjent for å være rik og variert. Steinsfjorden var lenge kjent for å ha en av de rikeste forekomstene av vannplanter i landet på grunn av høy ph og store, grunne vannarealer. Steinsfjorden var bl.a. et av få voksesteder for de sterkt truete vannplantene mykt havfruegras (EN) og granntjønnaks (EN). I Steinsvika er hartmannstarr (VU) funnet. Mangfoldet av vannplanter i Steinsfjorden kan ha gått noe tilbake etter at den fremmede arten vasspest etablerte seg rundt Etter en sterk oppblomstring har bestanden av vasspest imidlertid stagnert og gått tilbake de senere år. I vegetasjonsrike viker, rike kulturlandskapssjøer og i starrsumper er det en velutviklet flora med kortskudds vannplanter og sumparter. Flere steder i våtmarkssystemet vokser rødlistede planter som firling (VU), nikkebrønsle (VU), småslirekne (NT), bleikfiol (VU), trefelt evjeblom (NT), myrflangre (EN) og myrstjerneblom (EN). Ved Åsa nord i Steinsfjorden vokser et 60 da stort bestand av takrør. Takrør brer seg til stadig nye lokaliteter på beskyttede steder i bukter og viker. Flere steder langs våtmarkene og langs Storelva vokser kratt av mandelpil (VU). 11

12 Den kalkrike berggrunnen ved Nordre Tyrifjorden gir grunnlag for en kalkkrevende vegetasjon med et stort antall sjeldne planter. De fleste voksesteder for kalkkrevende arter ligger på tørre steder, men flere delområder i våtmarkssystemet er kalkpåvirket med innslag av sjeldne planter. Dette gjelder i særlig grad Lamyra som har en rekke svært sjeldne og truete arter som knottblom (EN), myrstjerneblom (EN), småmyrull (EN), myrtelg (EN), huldrestarr (VU) og bunkestarr (VU). Ved Stein gård er det kalkrik, kulturpåvirket eng med mange sjeldne planter utenfor vurderingsområdet. Her vokser gåsefot (VU), bukkebeinurt (NT), ormetunge (VU), smånøkkel (NT), hengepiggfrø (NT) og vårveronika (VU). På nakne, kalkrike berg mot vannet vokser rødlistede, varmekjære arter av skorpelav. Mudderbankene i Nordfjorden, Sælabonn og sørvestre del av Tyrifjorden er dårlig undersøkt, men er ofte bevokst av ettårige pusleplanter som setter rikelig med frø, noe som er god næring for våtmarksfugler på trekk. Den rødlistede pusleplanta vasskryp (VU) er funnet bl.a. ved Lemostangen Fram til midten av 1950-tallet var det meste av vegetasjonen i våtmarkssystemet påvirket av husdyrbeite og slått. Gamle åpne beitemarker er i løpet av de siste tiårene grodd igjen med lauvkratt og etter hvert granoppslag. Enkelte grove, gamle lauvtrær og bartrær står igjen som bautaer i den yngre, frodige krattskogen. I partiene med gammel lauv- og barskog på Karlsrudtangen, Averøya og i Bjørkelunden ved Norderhov er det en del gamle trær og dødved under nedbrytning, noe som gir grunnlag for en rik soppflora. Fugleliv Generelt om fuglelivet i Tyrifjorden våtmarkssystem Fuglelivet i våtmarkene ved Tyrifjorden er svært rikt, også i nasjonal målestokk. Årsaken til det rike fuglelivet ved Tyrifjorden er de store grunne og produktive våtmarkene som gir gode livsvilkår for planter, bløtdyr, insekter og fisk. Dette gir igjen næring for mange våtmarksfugler gjennom store deler av året. Som våtmarksfugler regnes andefugler (svaner, gjess og ender), lommer, dykkere, skarver, hegrer, rovfugler som havørn, fiskeørn og kjerrhauker, rikser, traner, joer, måker og terner (hvitfugler), alker og isfugl. Også noen arter av spurvefugl er knyttet til våtmark, bl.a. fossekall, nattergal og noen sangere. Forekomst av fugler ved Tyrifjorden svinger i små og store sykluser gjennom året og over flere år. Undersøkelser over flere tiår viser at noen arter går fram mens andre går tilbake. Årsakene kan være både menneskeskapte og naturlige. Grundige undersøkelser gjennom 35 år gir et svært godt innblikk i fuglelivet ved Tyrifjorden og dokumenterer endringene som har skjedd i løpet av perioden. Undersøkelsene omfatter både forekomst av våtmarksfugler gjennom hele året, omfang av hekking og hekkesuksess samt overvintring av fugler. De viktigste våtmarksfuglene i Tyrifjorden våtmarkssystem Overvintrende sangsvaner er en av karakterfuglene i våtmarkssystemet. Fuglene overvintrer på grunne næringsrike områder som ikke fryser til. Tyrifjorden-området er et av de viktige rasteområdene for arten i Sørøst-Norge på høsten. Den viktigste enkeltlokaliteten for overvintrende sangsvaner er Langsua i Ådalselva, men også Vikersund-Bergsjø og Nordre Tyrifjorden er mye brukt på vinteren. Sangsvanene forflytter seg mye internt i 12

13 våtmarkssystemet gjennom høst, vinter og vår, avhengig av isforhold og tilgang på mat. Vinterbestanden ved Tyrifjorden svinger ganske mye og varierer med bl.a. isforhold og mattilgang andre steder på Østlandet. Enkelte år har mer enn 600 fugler eller mer enn 1 % av den skandinavisk-russiske hekkebestanden overvintret i våtmarkssystemet. Dette oppfyller et av kriteriene for et internasjonalt viktig våtmarksområde etter Ramsar-konvensjonen. Tyrifjorden har de siste tiårene blitt et kjerneområde for knoppsvane i Norge og arten har nærmest blitt et varemerke for Steinsfjorden. I perioder oppholder nesten hele den lokale bestanden av knoppsvane seg i Steinsfjorden og beiter på vannplanter. Knoppsvane hekket første gang ved Tyrifjorden i 1980 og hadde en sterk vekst fram til 1990 da bestanden flatet ut. Mange knoppsvaner overvintrer ved Tyrifjorden på grunn av god næringstilgang. Flokker av knoppsvaner myter bl.a. i Juveren, Sælabonn og ved Åsa i Steinsfjorden på sommeren. Store flokker med kortnebbgås raster under vårtrekket på vei til hekkeområdene på Svalbard. Fuglene passerer fra slutten av mars til ut i mai. Nordfjorden er viktigste rasteområde i våtmarkssystemet, ca fugler er registrert her samtidig. Totalt passerer kortnebbgjess over Tyrifjorden under vårtrekket. Hekkebestanden på Svalbard er økende. Grågås raster årlig, men fåtallig ved Tyrifjorden under vår- og høsttrekket. Noen få grågjess følger med flokkene av kortnebbgås vår og høst. Mindre flokker med grågås kan sees hele sommeren i våtmarkssystemet. De siste årene har noen få par hekket i elvesystemet i Hønefoss og ved Vikersund. Andre gåsearter som sædgås (VU), tundragås og hvitkinngås sees av og til i Tyrifjorden-området, gjerne sammen med flokkene av kortnebbgås. Kanadagås er en fremmed art i Norge som hekket første gangen i våtmarkssystemet på Småøyene i Steinsfjorden i Arten er fortsatt en fåtallig hekkefugl i området, og hekker bl.a. ved Steinsfjorden, Nordre Tyrifjorden og i Væleren. Flokker av kanadagås samler seg i våtmarkssystemet utover sommeren og høsten før de trekker mot overvintringsområdene. En del fugler overvintrer i området, som regel i Nordfjorden og i Bergsjø. Stokkanda er den mest tallrike våtmarksfuglen ved Tyrifjorden. Den lokale bestanden er beregnet til ca 100 fugler på sommeren. Antallet vokser raskt utover sommer og høst til rundt 1000 fugler sist i oktober. Tidlig høst er Juveren og Synneren mye brukt, senere på høsten er Steinsvika og Nordfjorden viktige raste- og beiteområder. Selv om mange stokkender overvintrer andre steder er det en stor andel av fuglene som overvintrer på isfrie, grunne steder i våtmarkssystemet, som i Bergsjø. Store mengder brunnakke oppholder seg ved Tyrifjorden fra august fram til islegging, da fuglene trekker ut av området. Denne gressanda opptrer i store flokker på høsten og skifter mellom bl.a. Steinsvika og Juveren. Rundt 500 individ er observert i midten av oktober. Det er ikke kjent at så mange brunnakker ligger så lenge andre steder i Norge på høsten. Noen få individ hekker i Solbergtjern og i Væleren, som er to av få kjente hekkesteder i lavlandet på Østlandet. Det har vært en klar økning i hekkebestanden av toppand i våtmarkssystemet siden første hekkefunn i Svarstadvika i Toppanda hekker helst i kolonier med måker og terner for å få beskyttelse. Antall toppender i Tyrifjorden og Steinsfjorden øker utover høsten. De fleste fuglene trekker ut av området før islegging, men Storøysund og Bergsjø er regionalt viktige overvintringsområder for arten. Tyrifjorden er blant våtmarksområdene i Norge med mest toppand gjennom hele høsten, vestre deler av Steinsfjorden er mest brukt. 13

14 Kvinand er en karakterart året rundt for våtmarkssystemet, og er jevnt fordelt i hele området. Kvinanda hekker i gamle spettehull og andre i hulrom i trær samt i holker. Høstbestanden er stabil på rundt individ, og svært mange av fuglene overvintrer i området. Nedre del av Storelva og Bergsjø er de viktigste overvintringsstedene, og kvinanda er den mest tallrike vannfuglen som overvintrer i området. Blant dykkendene er svartand ganske vanlig, og småflokker kan iakttas under trekket. Også bergand (VU) og taffeland observeres årlig i mindre antall. Havelle og sjøorre (NT) sees stadig hyppigere, men er ennå relativt fåtallige gjester i våtmarkssystemet par siland hekker i våtmarkssystemet. Rundt individ av denne fiskanda er sett under myting i Sælabonn. Under høsttrekk i september-oktober er det observert nesten 100 silender. Fuglene trekker ut av området før islegging, og ingen overvintrer ved Tyrifjorden par laksand hekker ved Tyrifjorden. Antall fugler øker utover høsten og seinhøstes er det sett over 600 individ på samme tid. Laksanda flytter seg raskt internt i området gjennom hele året. Viktige områder er nedre del av Storelva, Sælabonn, Storøysundet-Kroksund, Steinsfjorden og Nordfjorden. De fleste fuglene trekker ut av området før islegging, men noen overvintrer bl.a. Ådalselva og Vikersund-Bergsjø. Hvert år observeres mer sjeldne ender som gravand, knekkand (EN), skjeand (NT), snadderand (NT) og stjertand (NT). Skjeand er påvist hekkende en gang og knekkand to ganger i våtmarkssystemet. Den første nilanda i Norge ble observert i Synneren i april Lappfiskand (VU) var tidligere en sjelden men regelmessig vintergjest. Arten er observert i Ådalselva, Nordfjorden og Bergsjø på vinteren og i Synneren på vårtrekket. Hekkebestanden av sothøne har vokst kraftig fra et par i 1992 til par de senere år. Tyrifjorden og Fiskumvannet er de viktigste områdene for arten i Buskerud. Høstbestanden er ganske stabil og kan være på over hundre fugler. Sothøne har de siste årene også overvintret i våtmarkssystemet. Fuglene oppholder seg i Steinsfjorden fram til islegging, senere trekker fuglene til Nordfjorden eller Bergsjø. Sivhøne (NT) er en sjelden hekkefugl ved Tyrifjorden og er vanskelig å påvise. Tidligere fantes noen få par i kroksjøene, men hekking her er ikke dokumentert de siste årene. Arten hekket i Solbergtjern i Toppdykker (NT) har hatt stor økning ved Tyrifjorden siden det første paret forsøkte å hekke i Steinsvika i Arten hekker i Vikbukta, ved Karlsrudtangen og i Vassbunn sør i Bergsjø. Tyrifjorden er det viktigste området for toppdykker i Buskerud ved siden av Fiskumvannet. Årlig observeres horndykker i våtmarkssystemet, de fleste sees i Nordfjorden. Dvergdykker (NT) sees årlig men fåtallig, særlig om vinteren. Arten har overvintret flere år ved Hovsenga. Storskarv har hatt framgang ved Tyrifjorden gjennom hele året. Årsaken er økende bestand av underarten mellomskarv som har hekket ved kysten i Sør-Norge siden 1990-tallet. Ca 50 fugler ble sett i Steinsfjorden i januar Mellomskarv er til nå ikke påvist hekkende i våtmarkssystemet, noe som kan forventes ut fra mønsteret i tilsvarende. Ca storskarv som hekker langs kysten fra Møre og Romsdal til Øst-Finnmark trekker over Tyrifjorden om våren. En liten del av flokkene raster på Tyrifjorden, særlig i Nordfjorden. Returtrekket over Tyrifjorden på høsten er mindre og mer spredt enn på våren. 14