Bacheloroppgave. -Ekthet i en profesjonell relasjon- -Authenticity in a professional relation- Stian Kalleland. Innleveringsdato:

Transkript

1 KANDIDATNUMMER 349 AVDELING FOR HELSE- OG SOSIALFAG Bacheloroppgave -Ekthet i en profesjonell relasjon- -Authenticity in a professional relation- Stian Kalleland Innleveringsdato: Institutt for vernepleie og sosialt arbeid Utdanning/kull VPL 10 Antall ord 9275 Denne oppgaven er gjennomført som en del av studiet ved Høgskolen i Bergen, Avdeling for helseog sosialfag. Dette innebærer ikke at høgskolen går god for de metoder som er anvendt, de resultater som er fremkommet, eller de konklusjoner som er trukket. 1

2 Sammendrag: Dette essayet har tittelen: «Ekthet i en profesjonell relasjon». Problemstillingen jeg har valgt er: «Hva kan ekthet som fenomen ha å si for den profesjonelle relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker?». Hensikten med essayet er å utforske fenomenets plass i den profesjonelle relasjonen. Dette har jeg gjort ved å trekke inn ulike begrep som blant annet asymmetri, kongruens og tillit. Jeg har reflektert over hvilken plass disse begrepene har i forhold til fenomenet ekthet. Jeg har tatt utgangspunkt i tenkningen som ligger i relasjonell tilnærming når jeg har forsøkt å utforske dette fenomenet. Metodene jeg har brukt er litteraturstudie, kvalitativ metode, hermeneutisk-fenomenologisk metode og narrativ metode. I yrkesutøvelsen, som vernepleier er det vanlig at man er i relasjoner med tjenestemottakere over lang tid. Slike relasjoner er i følge Skjervheim asymmetriske, og der tjenesteyter er i en maktposisjon i forholdet. Det er derfor viktig at man som tjenesteyter er seg bevisst hva relasjonen til enhver tid er preget av. Røkenes og Hanssen mener at arbeidet med å skape en bærende og god relasjon ofte kan være en fagpersons viktigste jobb. For å skape en god relasjon er tillit et viktig moment som må være tilstede. Tillit handler i følge Løgstrup om å våge å utlevere seg for den andre part. Tillit kan man blant annet oppnå ved å være autentisk. Velger man å være autentisk eller ekte i møte med tjenestemottaker slik jeg definerer det i essayet, innebærer det at man er seg selv fullt ut. Det kan føre mye positivt med seg å være autentisk. Blant annet at man kan være til å stole på og kan vise verdier som kan føre til at relasjonen blir dypere og mer betydningsfull. På en annen side er det ikke lett å alltid opptre ekte; det krever engasjement og at man kontinuerlig reflekterer over hva man bidrar med inn i relasjonen, -og om det er situasjoner der full ærlighet kan ha uheldige sider. Allikevel er ikke ekthet i utgangspunktet ment å være noe slitsomt eller negativt. Taylor ser på autentisitet i en mellommenneskelig relasjon som et sted for verdirealisering. Sartre mener at man da er fullstendig fri og slipper å lure seg selv. Summary: The title of this essay is «authenticity in a professional relation». The research question for the essay is: «what can authenticity, as a phenomenon, have to say for the professional relationship between service provider and service recipient?». The purpose of the present essay is to explore this 2

3 phenomenon s place in the professional relationship. I have done this by involving various concepts such as asymmetry, congruence and trust. I have reflected on these concepts in relation to the phenomenon of authenticity. I have looked at the thinking connected to the relational approach as I have tried to explore this phenomenon. There are several methods used are for this study and these are literature studies, qualitative methods, hermeneutic-phenomenological methods and narrative methods. It is common, when working as a social educator, to have a relationship with the service recipient over a longer period of time. Relationships such as these are, according to Skjervheim, asymmetrical, as the service provider is in a position of power. It is therefore important that the service provider is always aware of what the relationship is characterised by. Røkenes and Hanssen believe that the work to create a lasting and good relationship can often be a professional s most important job. An important factor, to create a good relationship, is trust and this must be present. According to Løgstrup trust is about daring to expose oneself to the other and that this can be achieved by, amongst other things, being authentic. If one choses to be authentic or genuine in the face of the service recipient, as I define it in the essay, it entails to be oneself fully. To be authentic can lead to a lot of positive effects. Among other things that one can be trustworthy, and to display values that can cause the relationship to be deeper and more meaningful. On the other hand, it is not always easy to act genuine, it requires commitment and to be constantly reflecting on what one contributes into the relationship, and whether there are circumstances where complete honesty may have undesirable effects. So, authenticity is, to begin with not meant to be something exhausting and negative. Taylor looks at authenticity as an interpersonal relationship as a place to realise values. Satre believes that when one is authentic one is completely free and one does not have to fool oneself. 3

4 Innholdsliste: 1 Innledning... s Begrunnelse for valg av tema... s Problemstilling og avgrensninger... s «Fra Poiesis til Praxis»- hva er det?... s Fortelling- Ekthet i praksis... s. 4 2 Metode... s. 6 3 «Ekthet i en profesjonell relasjon»... s Er autentisitet til det beste for tjenestemottaker?... s Hva er så «det menneskelige selv»?... s Hva slags verdivurdering kan knyttes til det å være ekte?... s Gir ekthet i relasjonen en mer betydningsfull relasjon?... s Er det mulig å være autentisk i en asymmetrisk relasjon?... s Er ekthet nødvendig i tillit?... s Er kongruens det samme som ekthet i kommunikasjon?... s.21 4 Avsluttende betraktninger... s.25 Kildeliste... s.26 4

5 1.Innledning 1.1 Begrunnelse for valg av tema Under studieløpet i vernepleierutdanningen har vi gjentatte ganger fått høre at vi måtte finne vår egen vernepleieridentitet. Dette var noe som jeg opplevde vanskelig. Hva skulle min vernepleieridentitet inneholde eller bære preg av? Hva var jeg særlig opptatt av? Det var først mot slutten av tredje år på utdanningen at jeg på mange måter fant min vernepleieridentitet. Den begynte å ta form i møte med systempraksis i 3. studieår. Da var jeg så priviligert å få være deltaker i et prosjekt som heter «Fra Poiesis til Praxis». Deltakelse i prosjektet førte til at jeg fikk et nytt perspektiv på hvordan man som vernepleier bør møte mennesker rundt oss. «Fra Poiesis til Praxis» er et samarbeidsprosjekt mellom felt og utdanning. I prosjektet jobbes det med en tilnærming kalt «relasjonell tilnærming». Personalet ved praksisplassen min, et bofellesskap for mennesker med utviklingshemming og utageringsproblematikk, hadde jobbet med denne tilnærmingen i mange år. Jeg merket allerede i første praksisuke at det var noe annerledes med måten de ansatte jobbet på, enn andre steder jeg hadde jobbet eller vært i praksis. I starten klarte jeg ikke å sette ord på hva som var annerledes, men jeg likte denne måten å jobbe på. Etter hvert kom jeg frem til at respekten for hvert enkelt individ var mye større enn det jeg hadde opplevd i tidligere praksis. De ansatte viste også stor interesse for hvem hver enkelt beboer ønsket å være, og vedkommendes preferanser vil jeg si i stor grad ble ivaretatt. Jeg ble fortalt at denne måten å jobbe på hadde vært en viktig faktor for en positiv endring i bofellesskapet. Endringen gikk ut på at utageringssituasjoner oppsto mye sjeldnere. Før hadde alle beboerne tvangsvedtak og i dags dato har ingen av dem det lenger. I tillegg hadde bemanningen blitt kuttet ned, og det var blitt betydelig færre skademeldinger. Jeg så et flott engasjement fra personalets side, og de gav mye av seg selv når de var på jobb. De var ikke redd for å dele sin kunnskap og erfaring i situasjoner der det var nødvendig. Jeg synes også personalet var oppmerksom i møte med personene de jobbet med. 5

6 De ga beboerne selv mulighet til å ta egne valg der det lot seg gjøre. Jeg så at personalet sitt fokus ble holdt på beboerne, men allikevel var det rom for at personalet kunne dele noe fra sitt liv til beboeren dersom det var av interesse for beboer. I miljøarbeidet ble ikke hverdagene gjort til rutiner, plikter og prosedyrer så sant ikke beboeren selv hadde et behov for dette. Det mest interessante som jeg la merke til i arbeidet på bofellesskapet, var de helt spesielle relasjonene mellom personal og beboer. I løpet av nesten tre måneder der jeg hadde rollen som student, fikk jeg gode muligheter til å observere disse spesielle relasjonene. Glede og humor er ord jeg vil trekke frem for å betegne relasjonene. Dette var noe jeg så mye av både hos beboerne og personalet. Det var noe som preget mye av hverdagen. Jeg synes også at det var en åpenhet i relasjonene på den måten at det var rom for meningsutveksling begge veier, også i vanskelige situasjoner. De var opptatt av at samtalene skulle være meningsfulle. For eksempel var de bevisst på hvordan de responderte i samhandlingen. Istedenfor å skape brudd i kommunikasjonen ved å ta i bruk spørsmål som ikke gir noe mening, ble spørsmål som åpnet for mulighet til å få en dypere samtale med mer innhold foretrukket. Et eksempel på dette var da en av beboerne gråt. Personalet valgte i denne situasjonen å spørre hvorfor vedkommende var lei seg, i stedet for om vedkommende var lei seg. Jeg opplevde også at personalet stilte opp for beboerne. Hvis for eksempel en beboer hadde et spørsmål som personalet lovet å sjekke opp i, ble dette gjort. Noe som også var interessant å se var at mange i personalet uttrykte at de hadde et ønske om å være ærlig i møte med tjenestemottaker. Denne måten å jobbe på ble jeg nysgjerrig på. Jeg opplevde deres engasjement og væremåte som ekte. Jeg ønsket å utforske fenomenet ekthet. Prosjektet danner grunnlag for denne bachelor-oppgaven. Med utgangspunkt i tenkningen som ligger i relasjonell tilnærming ønsker jeg å utforske hva dette fenomenet kan ha å si for relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker. 1.2 Problemstilling og avgrensninger «Hva kan ekthet som fenomen ha å si for den profesjonelle relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker» 6

7 Jeg har valgt å avgrense problemstillingen ved å fokusere på ekthet som fenomen knyttet til den profesjonelle og pedagogiske relasjonen man har til tjenestemottakeren. I oppgaven kommer jeg til å reflektere rundt begrepet ekthet som en del av relasjonell tilnærming. Jeg kommer også til å se på andre aktuelle aspekter innen relasjonell tilnærming som har betydning for ekthet i relasjon. I min problemstilling blir begrepet «tjenestemottaker» brukt. Jeg har valgt å ikke avgrense dette til noen spesiell gruppe mennesker, men heller fokusere generelt på mennesker som mottar en form for helsetjeneste. Jeg kommer allikevel til å ta i bruk fortellinger og erfaringer fra praksis der tjenestemottakerne er mennesker med utviklingshemming. I problemstillingen brukes ordet «ekthet». I oppgaven kommer jeg til å bruke ordet autentisitet og ekthet om hverandre, da jeg anser disse begrepene som synonymer. 1.3 «Fra Poiesis til Praxis»- hva er det? Med tanke på at jeg i denne oppgaven kommer til å reflektere rundt ekthet som en del av relasjonell tilnærming ønsker jeg å gi en kort innføring i hva dette prosjektet går ut på. «Fra Poiesis til Praxis» er som tidligere nevnt et samarbeidsprosjekt mellom praksisfelt og vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen (HiB). I prosjektet jobbes det med en faglig tilnærming kalt «relasjonell tilnærming»: Tilnærmingen retter «...fokus på kommunikasjon og dialog i asymmetriske relasjoner» (Pettersen, Vindenes, Tollefsen og Rommetveit 2012, s.48). Blant annet ved å skape en god og trygg relasjon. En relasjon som baserer seg på likeverd og tillit (Pettersen et al., 2012, s. 49). Prosjektet er et tilbud som gies til studenter som skal ut i miljøpraksis (P2) i 2. eller systempraksis (P3) i 3. studieår. Prosjektstudentene får tildelt praksisplass på de forskjellige bofellesskapene som deltar i prosjektet. Prosjektgruppen som består av studenter, veiledere fra praksisplassene, lærere ved utdanningen, samt andre ressurspersoner treffes ukentlig for å delta på «refleksjonsmandag» som det kalles. Til hvert møte har alle i prosjektgruppen lest en gitt tekst av filosofisk og grunnlagspedagogisk art. Hver student har også forberedt et fremlegg der en legger frem sine refleksjoner rundt en hendelse 7

8 fra praksis fra den siste uken. Etter fremlegget deler prosjektgruppemedlemmene sine tanker rundt det som ble sagt og ser det i lys av tekstene som blir lest i forkant. På denne måten skjer det en kunnskapsutvikling. 1.4 Fortelling- Ekthet i praksis Jeg vil nå formidle en fortelling fra praksis for å belyse hvordan det jeg omtaler som ekthet i møte med tjenestemottaker kan vise seg. For å forsikre meg om at anonymiteten blir ivaretatt har jeg tatt i bruk fiktive navn og unnlatt å fortelle noe videre om diagnose og alder da dette ikke har betydning for fortellingen. Erik er en av beboerne i bofellesskapet. Han har vedtak på «en til en bemanning». Ved utageringssituasjoner kan personalet dersom nødvendig tilkalle et ekstra personal som skal fungere som en støtte og trygghet i situasjonen. Sofie er Eriks primærkontakt og kjenner han svært godt. Sofie og Erik har sammen skapt en god og helt spesiell relasjon som er bygget på trygghet, tillit, åpenhet og ikke minst ærlighet. Hun nevner ofte at en viktig verdi i deres samhandling er å være ekte. Det hadde tatt flere år å skape denne gode relasjonen. Relasjonen dem imellom har ført til at det hører med til sjeldenheten at Erik begynner å utagere når Sofie er på jobb. Men på en ettermiddagsvakt blir Erik urolig og begynner å utagere. Sofie jobber hos Erik denne dagen. Hun beslutter å tilkalle et ekstra personal som kan bistå henne i denne situasjonen. Det andre personalet kommer inn i leiligheten, og etterhvert blir Erik rolig igjen. Så spør Erik: «Hvorfor er det to personal inne hos meg nå»? Sofie setter seg ned ved siden av Erik og sier med en rolig stemme: «Jeg må være ærlig med deg og si det slikt som der er. Når du blir så urolig som du ble nå, da føler jeg meg utrygg og redd. Derfor valgte jeg nå å få inn et ekstra personal i leiligheten din, slik at jeg kan føle meg tryggere». Denne fortelling har flere aspekter ved seg som jeg ønsker å gå nærmere inn i senere i oppgaven. 2. Metode 8

9 Selve begrepet «metode» stammer fra de greske ordene «meta» og «hodos», som betyr «vei» og «metode». Dette kan oversettes til «forslag og tanker om bestemte veier som leder fram mot et mål» (Pettersen & Løke 2004 referert i Linde & Nordlund, 2011, s.97). Vihelm Aubert definere metode slik: «En metode er en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme frem til ny kunnskap» (Aubert 1985 referert i Dalland, 2012, s.111). Jeg ønsker nå å presentere de ulike metodene som jeg har tatt i bruk i min oppgavebesvarelse. For å komme frem til ny kunnskap og utforske fenomenet ekthet har jeg valgt å gjøre et litteraturstudie. Dalland (2012, s. 67) skriver at litteratur er et viktig grunnlag som oppgaven skal ta utgangspunkt i. Jeg har først og fremst tatt utgangspunkt i litteratur som har vært brukt i prosjektet «Fra Poiesis til Praxis». Videre har jeg utvidet litteraturen med litteratursøk på bibliotek. Jeg var da på jakt etter bøker som omhandlet temaet jeg allerede hadde skrevet om i prosjektplanen min. Jeg har også utvidet litteraturen ved å se på referanser i allerede innhentet litteratur og litteraturtips fra min veileder. Jeg har tatt i bruk ulike søkemotorer på internett som blant annet BIBSYS og Google Scholar. Da har jeg brukt søkeord som blant annet autentisitet, ekthet, relasjon. I tillegg har jeg søkt etter relevant litteratur i ulike fagtidsskrifter som Fontene og offentlige dokumenter og forskrifter. Jeg vurderte de ulike bøkene og annen litteratur med blant annet å se på hvem forfatteren var, målgruppen for boken, hvilke type språk som ble brukt. Dette gjorde jeg for å kvalitetssikre litteraturstoffet som blir bruk i oppgaven min. Jeg nevnte innledningsvis at nysgjerrigheten rundt det temaet eller fenomenet som utforskes kom i løpet av min siste praksis periode (P3). Det som jeg opplevde i 3.års praksis (P3) samt teoretisk kunnskap som jeg innhentet i prosjektet «Fra Poiesis til Praxis», har sammen ført til at jeg har fått et personlig forhold og et engasjement som har blitt viktig for meg om min yrkesidentitet. Det ble derfor naturlig for meg å skrive bacheloroppgaven i essay-form. Essay-formen er en av tre ulike oppgaveformer man kan velge i følge retningslinjene for bacheloroppgave ved AHS. Denne sjangeren gir rom for nettopp dette med personlig engasjement, i tillegg den åpner for å kunne komme med egne erfaringer og legger stor tyngde på refleksjon (Høgskolen i Bergen, 2012). I essayet har jeg brukt en kvalitativ metode. Når man bruker en kvalitativ metode skal man gi en «...beskrivelse og analyse av karaktertrekk og egenskaper eller kvaliteter ved de fenomenene som skal studeres» (Malterud, 2011, s.26). Jeg så på denne metoden som god å bruke med tanke på at jeg skulle se på hva ekthet som fenomen hadde å si på en relasjon. Jeg så på denne metoden som 9

10 relevant med tanke på Malteruds (2011) ord om at «kvalitative tilnærminger passer godt for utforskning av dynamiske prosesser som samhandling, utvikling, bevegelse og helhet» (s.27). Jeg har valgt å ta i bruk en hermeneutisk-fenomenologisk metode. Denne metoden er ikke forklaringsorientert, men forståelsesorientert (Seljelid, 2005, s 89.) Dette innebærer at jeg ikke skal nærme meg fenomenet med en forklaring, men heller få en økt forståelse rundt dette fenomenet. Seljelid (2005) skriver at «forståelsen basere seg på grunner og tolkninger» (s.89). Jeg har derfor valgt å ha en mer reflekterende og undrende form på oppgaven. Jeg må ærlig innrømme at det til tider har vært vanskelig å la være å konkludere rundt et tema som engasjerer meg, men jeg har etter beste evne prøvd å stille kritiske og undrende spørsmål underveis for å kunne åpne for nye tanker og økt forståelse for fenomenet og dets påvirkning. I oppgaven har jeg tatt i bruk en fortelling fra praksis, samt flere mindre eksempler. Dette er en metode som i følge Seljelid (2005, s.90) kalles for narrativer. Denne metoden kan brukes for å få en forståelse for et fenomen Jeg har også valgt å ta i bruk denne metoden fordi narrativer kan fungere som «... et redskap for refleksjon» (Kirkevold 1993 referert i Seljelid, 2005, s.91). Kildekritikk er «... å vurdere og karakterisere de kildene som benyttes» (Dalland, 2012, s.67). Litteraturen som jeg har tatt i bruk er noe av nyer dato, men jeg har også valgt å bruke endel eldre litteratur. Grunnen til at jeg har tatt i bruk eldre litteratur er fordi disse forfatterne er anerkjente og fungere som «klassikere» i feltet, og litteraturen deres ser jeg på som fortsatt relevant og viktige bidrag for å kunne utforske problemstillingen min på en grundig måte. Jeg har først og fremst fokusert på filosofisk litteratur og da særlig verk av Løgstrup, Skjervheim og Taylor. Andre viktige kilder som jeg har tatt i bruk er litterære verk skrevet av Nyeng, Røkenes og Hanssen og Skau. Jeg har tatt i bruk både primær- og sekundærlitteratur. Dalland (2012, s.78-79) beskriver forskjellen på disse ulike begrepene: Primærlitteratur er litterære verk en forfatter presenterer for første gang. Sekundærlitteratur kan kjennetegnes ved at det er benyttet data fra allerede utgitt litteratur, og der forfatteren reanalyserer denne litteraturen. En av ulempene med å bruke sekundærlitteratur er at det er en viss fare for at forfatteren tolker eller omskriver verket i en annen retning enn det opprinnelig var ment. På en annen side kan sekundærlitteratur være lettere å lese samt mer forståelig enn primærlitteratur. 10

11 3. «Ekthet i en profesjonell relasjon» 3.1 Er autentisitet til det beste for tjenestemottaker? Begrepet autentisk kan defineres som «pålitelig» og «fullt ut ekte» (Bokmålsordboka, 2010). Førstelektor Frode Nyeng (2000) skriver om det autentiske mennesket i lys av den kanadiske filosofen Charles Taylors syn. Han definerer ordet autentisk som «...å være tro mot seg selv» (s.182). Ut i fra disse to definisjonen krever altså autentisitet at en må være sann, ærlig mot seg selv og ikke være falsk eller påta seg en rolle? I tillegg må en være en man kan stole på. Det krever altså noe av oss dersom man vil være autentisk? Videre påpeker Nyeng (2000, s.182) at autentisitet krever en troskap som bare kan anlegges i møte med moralske utfordringer. I fortellingen om Erik, kan man si at Sofie var stilt overfor en moralsk utfordring. Hun fikk et spørsmål fra Erik om hvorfor det var to personal inne hos han. I følge Løgstrup (1991, s.35-36) ble det da gitt en fordring til Sofie i det spørsmålet ble gitt henne. Denne fordringen gikk ut på hvordan hun tok i mot spørsmålet til Erik. Hva skulle hun velge å svare på spørsmålet? Det hadde kanskje vært enklere å tatt en hvit løgn og sagt at det var fordi de synes det var så kjekt å være hos han. En kunne da ha snudd noe som var negativt over til noe mer positivt. En ville da ha sluppet unna det ubehagelige med å si sannheten, som kanskje ville vært vondt for Erik å høre. Sofie måtte ta en verdivurdering. Hva som menes med verdivurdering kommer jeg tilbake til i neste kapittel. Er det ikke slik at dersom man tar et standpunkt om å være autentisk og da internaliserer ulike holdninger som for eksempel å være ærlig og sann, så er man det bestandig? Taylor mener at det autentiske selvet ikke er noe som står fast, men tvert i mot kontinuerlig må utvikle seg til det bedre. (Nyeng, 2000, s.182). Både den franske filosofen Sartre og den tyske filosofen Heidegger er enig om at autentisitet er noe aktivt (Pettersen, 2004, s.6). Også Heidegger vektlegger dette ved å knytte det til selvet og at: «...det menneskelige selv ikke er noe som er gitt en gang for alle, men tvert imot noe som man kontinuerlig må anstrenge seg for å beholde, ev. gjenvinne...» (Nyeng, 2000, s.183). 3.2 Hva er så «det menneskelige selv»? 11

12 Selvet blir i oppslagsverk definert som «en sentral og unik side ved menneskets personlighet; karakterisert ved individets organiserte og varige opplevelser av egen identitet» (Store norske leksikon, 2013). Selvet er i følge Taylor ikke en indre gjenstand i kroppen som fysisk kan måles. Det er noe vi derimot har i oss, som kan utvikles. Likeledes mener filosofene Descarte og Locke at selvet hverken er materiell eller immateriell, men allikevel er noe virkelig som vi har. Selvet retter seg blant annet innover i mennesket og gir da det indre et innhold (Nyeng, 2000, s.20). Ut i fra dette kan man forstå at selvet er noe usynlig som er med på å gi det indre et innhold hos alle mennesker. For at det skal kunne gi det indre et innhold, må selvet jobbes med, og det er selvet en jobber med for å kunne være autentisk. Å være autentisk er altså ikke noe som kommer av seg selv, men som et hvert menneske kontinuerlig må jobbe aktivt med selv. Det er slett ikke en lett oppgave å være autentisk, mener Taylor (Nyeng, 2000, s.184). Man kan gjerne spørre seg hva en tjener på å være autentisk? Med tanke på at det er noe som kontinuerlig må jobbes med og i følge Taylor krever et ekte engasjement, kan det kanskje for noen virke for slitsomt å gå inn for å være autentisk. På tross av dette er ikke autentisitet i utgangspunktet en såkalt negativ dialektikk, men tvert om en positiv dialektikk. I stedet for å se på mellommenneskelige relasjoner som «evige kollisjoner mellom egosentriske selvpresentasjoner» kan man se på disse relasjonene som et sted man kan få en dypere verdirealisering (Nyeng, 2000, s.184). Ved å være autentisk vil man i følge eksistensialisten Jean- Paul Sartre da innse at man som menneske er fullstendig fri (Verdikommisjonen 2001 referert i Pettersen, 2004, s.6). Ved å være autentisk vil man også slippe «..å lure seg selv til å tro at man er noen annet enn man er» (Sartre, ud, referert i Pettersen, 2004, s.6). Det kan se ut til at vi ved å være autentisk helt og holdent får lov til å være oss selv, det er på mange måter det autentisitet handler om. Å være slik man egentlig er (Pettersen, 2004, s.6). I følge Sartre gir autentisiteten oss en frihet som tillater oss å ta egne valg og avgjørelser, men som da igjen krever at man står til ansvar for de valgene som man gjør (Verdikommisjonen 2001 referert i Pettersen, 2004, s.6). Det kan være en fin tanke å vite at de man har en relasjon til, er seg selv, og ikke prøver å etterligne noen andre i møte med oss? At vedkommende rett og slett er ekte i dette møte? 12

13 Dersom en tjenesteyter har et ønske om å være seg selv fullt ut i møte med en tjenestemottaker, må vedkommende slik jeg ser det, være autentisk. Det vil nok i mange situasjoner også komme tjenestemottaker til gode å ha en tjenesteyter som er autentisk. For som det kom frem tidligere er et autentisk menneske blant annet pålitelig og sann. Det fører altså mye positivt med seg. Allikevel vil det vel være noen situasjoner der det ikke er til det beste for tjenestemottakeren at tjenesteyteren er autentisk? Dersom en tjenesteyter for eksempel har problemer i sitt privatliv, og av den grunn ser negativt på livet, fremtiden, jobben og lignende, vil det da være til det beste for tjenestemottakeren at tjenesteyteren er autentisk i møte? I slike tilfeller handler det kanskje om at tjenesteyter må ta en såkalt verdivurdering som jeg nevnte tidligere. I en slik vurderingen vil en reflektere over hva som er det rette å gjøre, knyttet til målet om autentisitet. Jeg vil nå se nærmere på hva en verdivurdering er. 3.3 Hva slags verdivurdering kan knyttes til det å være ekte? Taylor (1998, s.8) skiller verdivurderinger i to ulike kategorier: sterke verdivurderinger og svake verdivurderinger. Han mener det er nødvendig å kategorisere verdier om man har et ønske om å være et fullverdig menneske (Nyeng, 2000, s.28). Hva er egentlig forskjellen på sterke og svake verdivurderinger? Svake verdivurderinger er valg man tar på bakgrunn av at man rett og slett ønsker noe fremfor noe annet (Taylor, 1998, s.8). Det går på valg som blir tatt av «...rent praktisk nødvendighet...» (Nyeng, 2000, s.28). Fossland og Grimen (2001) beskriver svake verdivurderinger som vurderinger som «...er mest hensiktsmessig eller tiltrekkende i øyeblikket» (s.78). Jeg vil nå ta i bruk et eksempel fra hverdagen for å belyse hva en svak vurdering kan være: For å komme meg til høgskolen kan jeg velge om jeg vil ta buss, eller ta beina fatt. Det er umulig å velge begge deler samtidig. Jeg gjør derfor et valg utifra hva jeg har mest lyst til selv. Alternativet som jeg velger er til det beste for meg. Dette kalles svake vurderinger. Nyeng (2000, s.28) skriver at dette er noe godt, fordi jeg ønsker det selv. Sterke verdivurderinger som forøvrig kanskje er det mest sentrale begrepet til Taylor, er tuftet på noe av høyere verdi. Et kjennetegn på sterke verdivurderinger er når man velger noe som er godt selv om en nødvendigvis ikke ønsker det selv. Når en tar sterke verdivurderinger krever det at man tar en vurdering på et annet og høyere nivå enn i svake verdivurderinger. Vurdering både av handlingskonsekvenser, og en vurdering av handlingens egne motiver må til (Nyeng, 2000, s.28-13

14 29). I motsetning til våre svake verdivurderinger som man kan endre mening på uten at det gjør oss mye med identiteten vår, skriver Taylor (1998) at de sterke verdivurderingene «angår mer dyptliggende lag av vår selvoppfatning» (s.8). Han viser også til begrep som modig, storsinnet og ærlig når man tar i bruk sterke verdivurderinger (Taylor,1998 s.8). Et eksempel på sterke verdivurderinger kommer frem i fortellingen om Erik og Sofie. Som jeg nevnte i forrige kapittel måtte Sofie ta en verdivurdering. Hun hadde to valg: å snakke sant eller ikke. Svaret hun valgte å gi Erik begynte med at hun ønsket å være ærlig med han. Altså hadde hun tatt et valg om å snakke sant. Det var ikke sikkert at Sofie personlig hadde mest lyst til å ta dette valget selv, men det ville allikevel komme noe godt ut av det. Hun så kanskje hvor stor konsekvens det kunne fått dersom hun valgte å lyge. Hva slags konsekvens jeg tenker på kommer jeg tilbake til. I fortellingen kommer det også frem at Erik og Sofie hadde skapt en spesiell relasjon sammen. Denne relasjonen hadde tatt lang tid, ja opptil flere år og skape. Det var gjerne dette som var med på å motivere Sofie til å ta det valget hun gjorde. Ved å være ærlig viste hun overfor Erik at hun tok spørsmålet hans på alvor, som han var i sin fulle rett til å spørre om. Ved å gjøre dette ble relasjonen deres omgjort til det som Skjervheim (2005, s.20) kaller en «treleddet relasjon». En treleddet relasjon består av et meg (Sofie), en annen (Erik) og et «sakstilhøve» (spørsmålet). Der partene i relasjonen deler «sakstilhøvet» med hverandre. I det Sofie tok spørsmålet til Erik på alvor, engasjerte hun seg i hans problem. Hun viste også at han kunne stole på henne med tanke på at det hun skulle fortelle, var sannheten. I tillegg kunne svaret være med på å gi en virkelighetsforståelse av situasjonen. Det var en sterk verdivurdering. Det kan se ut som at det er en klar forbindelse mellom fenomenet ekthet og verdivurderinger. Først og fremst fordi verdivurderinger sier noe om hvem mennesket er (Taylor, 1998, s.8). Altså hvilke verdier mennesket står for, som igjen kan vise om mennesket er ekte eller ikke. I tillegg kan man se at det er like verdier som både går innunder fenomenet ekthet og i de sterke verdivurderingene. Et eksempel på dette er verdien ærlighet. Slik jeg ser det er det ikke det at man tar en verdivurdering i seg selv som fører til at man er autentisk eller ikke. I stedet for kan man kanskje si at verdivurderinger kan være en hjelp til være et autentisk mennesket? For ved å ta sterke verdivurderinger viser man verdier som blant annet kreves for å være ekte. I situasjoner der en velger sterke verdivurderinger fremfor svake verdivurderinger kom det frem tidligere i oppgaven at det skjedde noe godt uavhengig om vedkommende ønsket det eller ikke. 14

15 Hvis man trekker dette inn i arbeidet med en tjenestemottaker: Dersom en vernepleier tok en sterk verdivurdering, som igjen førte til at det skjedde noe godt for tjenestemottakeren. Ville det blitt en faktor som kunne ha endret relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker? 3.4 Gir ekthet i relasjonen en mer betydningsfull relasjon? Store norske leksikon definerer ordet relasjon som et forhold eller en forbindelse (Store norske leksikon, 2013). For at det skal kunne oppstå et forhold er man avhengig av to eller flere parter. Når disse partene møtes kan man si at det er oppstått en relasjon mellom dem. Jeg liker å tenke på en relasjon som en slags energi, noe man ikke kan se eller ta på, det bare er noe som oppstår mellom partene. I følge Nafstad (2004 s.55) er individet til enhver tid forankret i sosiale relasjoner til mennesker rundt oss. Hun skriver også at de sosiale relasjonene individene inngår i, kan være med på å påvirke væremåten til hver enkelt. Det samme hevder også den danske fenomenologen Løgstrup. Han skriver at "Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender. Det kan være svært lite, en forbigående stemning, en oppstemthet en vekker eller får til å visne, en tristhet en forsterker eller letter. Men det kan også være skremmende mye, slik at det simplethen er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke" (Løgstrup, 1999, s.37). Ut i fra det som Løgstrup her minner oss på, kan man forstå at relasjonsbygging er noe som er viktig og må taes på alvor da relasjonen har så stor betydning for oss mennesker. Røkenes og Hanssen (2012, s ) går så langt som å påstå at en fagpersons viktigste jobb ofte kan være å skape en god og bærende relasjon. Faktumet om at relasjonsarbeid er viktig kan man også høre fra tjenestemottakere. Dette kommer blant annet frem i St.mld. nr. 28 (Sosial- og helsedepartementet, ). Denne St.mld. omhandler kvaliteten i omsorgsarbeidet. Her blir det trukket frem en studie som konkluderte med at den personlige relasjonen i arbeidet med tjenestemottakerne i eldreomsorgen er veldig viktig for hvordan tjenestemottakeren vurderte omsorgen de fikk (Rønningen 1994 referert i St.mld. nr. 28, s.12). Ved å være autentisk har det kommet frem at det er nok å bare være seg selvse på, og slik jeg ser det skal man da ikke gå inn i en rolle for da vil man være en annen en den man egentlig er. I løpet 15

16 av min praksis har jeg en rekke ganger hørt at man som tjenesteyter går inn i ulike roller når man samhandler med forskjellige tjenestemottakere. For eksempel foretrekker en av tjenestemottakerne mye humor i samhandlingen, mens en annen ønsker at personalet skal opptre anstendig. For å tilfredsstille disse ønskene går en da inn i ulike roller, menes det. Jeg må ærlig innrømme at jeg tidligere har støttet denne påstanden, men etter deltakelsen i prosjektet «Fra Poiesis til Praxis» har jeg internalisert nye verdier samt innhentet ny kunnskap som gjør at jeg nå stiller meg mer kritisk til denne påstanden. Vil det altså si at man som tjenesteyter er en slags skuespiller, og jo flinkere man er til å spille sin rolle desto bedre blir samhandlingen mellom tjenestemottakeren og tjenesteyter? Dersom en bevisst tar på seg en rolle i en relasjon vil vedkommende ikke være autentisk i dette møte. Kan man si at det er å objektivere tjenestemottakeren dersom en på forhånd bestemmer seg for hvilke maske man skal ha på seg i dette møte? Det faktum at mennesker endrer oppførsel og væremåte etter hvem man har en relasjon til, kommer man ikke utenom. Det er rett og slett helt naturlig å gjøre det. For som det kom frem fra både Nafstad og Løgstrup, blir man påvirket, og selv så påvirker man de man har en relasjon til. Motos (2009, s.192) skriver at vårt engasjement for en annen person kan føre til at man automatisk handler eller utfører ting på en slik måte som man tror at vedkommende vil like. Kan påstanden om at man tar på seg ulike roller begrunnes med nettopp dette? At selve påstanden rett og slett baserer seg på mangelfull kunnskap eller en forenklet forklaring på hva som egentlig skjer i samhandlingen mellom tjenesteyter og ulike tjenestemottakere? Noe som er særegent i yrkesutøvelsen som vernepleier er at det er vanlig å jobbe med mennesker over en lang tidsperiode. Et eksempel er arbeid i bofellesskap der beboerne skal bo i mange år, ofte hele sitt liv. Da jobber en ut ifra det man kaller et livsperspektiv. Dette skiller seg fra arbeid på for eksempel et sykehus der pasientene mottar helsetjenester i en kort periode av livet sitt. En vernepleier vil da stå i sosiale relasjoner over lang tid. I definisjonen på relasjon var forhold et av ordene som ble brukt. En kan derfor også si at en vernepleier står i et langvarig forhold til tjenestemottakeren. Et forhold kan både være bra og betydningsfullt, men også dårlig og usunt. Med tanke på Løgstrups påstand om at man i en relasjon holder noe av den andre sitt liv i ens hånd, er det da kanskje enda mer viktig å gjøre seg bevisst på hva denne relasjonen er preget av? Det første som slår meg er den asymmetriske relasjonen som oppstår mellom tjenesteyter og tjenestemottaker. Asymmetrien må vel prege relasjonen på en eller annen måte? Hvordan skal man som tjenesteyter forholde seg til denne asymmetrien? Dette ønsker jeg å se nærmere på i neste kapittel. I tillegg til den asymmetriske relasjonen som oppstår, er det også andre faktorer som kan 16

17 påvirke relasjonen i begge retninger. Hva med for eksempel ekthet? I hva slags retning påvirker dette fenomenet relasjonen? I følge Røkenes og Hanssen (2012, s.121) er det å være ekte eller autentisk i møte med mennesker en skal arbeide med, viktig. Tjenesteyter vil da oppleves som en trygg base. Denne tryggheten vil da kanskje kunne fungere som et godt grunnlag og utgangspunkt for relasjonsbyggingen? Dersom en bevisst eller ubevisst ikke er autentisk i et møte, vil som regel den man samhandler med oppdage dette. For er man ikke ekte kan dette i følge Røkenes og Hanssen (2012, s ) sees på ansiktsuttrykket. Jeg ønsker å utforske ekthet i relasjonen enda nærmere i kapittelet som omhandler kongruens. Det går forøvrig ikke an å late som man er autentisk. Røkenes og Hanssen (2012, s.121) hevder at det å late som å være ekte er en utfordring til og med for skuespillere som daglig jobber med dette. Å være autentisk i relasjonen er heller ikke noe en kan prestere. Dette er noe som i stedet må komme av seg selv. Selv om man ikke kan prestere ekthet kan man vel ha et ønske og en intensjon om å være autentisk når man for eksempel skal tilbringe dagen med en beboer? Man har jo tross alt verdier og holdninger som man ønsker å følge. Dette kom også frem i eksempelet om Sofie og Erik. Sofie var opptatt av å være autentisk i møtet med Erik. Dette var hennes ønske og intensjon. Røkenes og Hanssens påstand om at autentisitet ikke er noe man presterer, men kommer helt av seg selv kan høres motstridende ut med tanke på det som kom frem om autentisitet i første kapittel. Der kom det frem at autentisitet er noe aktivt som kontinuerlig må jobbes med. Selv om dette kan høres motstridende ut er det en naturlig forklaring på det. Det Røkenes og Hanssen (2012, s.121) mener når de påpeker at autentisitet er noe som må komme av seg selv, er at man rett og slett ikke kan konstruere ekthet. Konstruer man ekthet er man ikke autentisk. Når Heidegger hevder at det autentiske selvet er noe som aktivt må jobbes med er dette som tidligere nevnt fordi «...det menneskelige selv ikke er noe som er gitt en gang for alle, men tvert imot noe som man kontinuerlig må anstrenge seg for å beholde, ev. gjenvinne...» (Nyeng, 2000, s.183). Autentisiteten krever at en må jobbe med seg selv, bli godt kjent med seg selv. Dette for at man skal kunne være ekte i relasjonen. Slik jeg ser det er det denne kontinuerlige jobbingen som gjør at autentisiteten kan fremme seg selv når man er i en relasjon med et annet mennesket. Jeg har nå prøvd å fått frem hva en relasjon er, og hvor viktig det er å jobbe med relasjonsbygging. Blant annet fordi relasjonene rundt oss bevisst eller ubevisst har stor betydning på hvert enkelt 17

18 menneske. Jeg vil nå trekke inn et eksempel fra en artikkel i fagtidsskriftet Fontene der man får et innblikk i hva nåværende regjering ønsker å satse på innen barnevernet. Inga Marte Thorkildsen som er nåværende barneminister presenterte 5.april nemlig et interessant forslag til endringer i barnevernloven. Et av forslagene var at «barna skal sikres tilknytning gjennom faste kontaktpersoner» (Viggen, 2013, s.24). Det kan her se ut som at regjerningen ser viktigheten i en relasjon når de nå fremmer dette forslaget om at barna skal få en person å forholde seg til, en relasjon som da vil få muligheten til å kunne utvikle seg mer i stedet for mange relasjoner som ikke får den samme mulighet til å kunne utvikle seg. I yrkesutøvelsen som vernepleier vil man altså få et stort ansvar med tanke på relasjonen man har til tjenestemottakeren. Tjenesteyter og tjenestemottaker er jo satt i et asymmetrisk forhold der det er tjenesteyter som sitter med makten. Hvis en vernepleier har et ønske om å være ekte i møte med tjenestemottaker, hvordan bør vedkommende forholde seg til den asymmetriske relasjonen som oppstår? Dette ønsker jeg å se nærmere på nå. 3.5 Er det mulig å være autentisk i en asymmetrisk relasjon? Noe man ikke kommer utenom i relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker er at den er asymmetrisk. Skjervheim skriver at det er profesjonen, ansvaret og rollen som gjør at forholdet blir asymmetrisk (Skjervheim 1992 referert i Sævi 2007, s.123). Asymmetri er det motsatte av symmetri som kan defineres som at det er samsvar mellom to deler (Bokmålsordboka, 2010). En asymmetrisk relasjon vil da være preget av ulikheter. Selv om relasjonen er asymmetrisk, vil det i følge Skjervheim ikke bety at den er det i innhold og form. Det finnes nemlig to typer asymmetri. I prinsipiell, metodisk asymmetri legges det opp til at det skal være ulik styrkeforhold i relasjonen, altså er det en bevisst handling fra tjenesteyter sin side. Her er det snakk om taktikk der den ene part (tjenesteyter) ønsker å oppnå noe uansett om den andre (tjenestemottaker) part er enig i dette eller ikke. Skjervheim (1992) hevder at denne form for asymmetri er «grunnleggende taktisk og manipulerende» (referert i Sævi 2007, s.123). I den andre form for asymmetri er den bare der fordi partene i relasjonen har ulik kunnskap og erfaring (Skjervheim 1992 referert i Sævi 2007, s.123). Et eksempel på denne form for asymmetri kan være at det er en asymmetri i relasjonen mellom Sofie og Erik. Asymmetrien er der fordi Sofie blant annet har en vernepleieutdannelse samt arbeidserfaring som sammen har gitt henne kunnskap som ikke Erik har. 18

19 Skjervheim (2000, s.112) skriver om det å påvirke et annet menneske. Dette er noe som alle må forholde seg til, og som man daglig opplever. Man påvirker andre og man blir selv påvirket. Vernepleieren har dessuten en pedagogisk rolle der en har en intensjon, en ønsker å påvirke, på en positiv måte. Skjervheim mener at det finnes to ulike måter å påvirke hverandre på. Den ene måten er å overtale og den andre måten er å overtyde. Er det mulig å påvirke en annen part og samtidig være autentisk? Dersom man har et ønske om dette må en vite forskjellen på å overtale (doxa) og overtyde (episteme). Skjervheim (2000, s ) forklarer at overtaling er en manipulerende form som innebærer at man ser på den andre part som et objekt. Dette kaller han for et subjekt/objekt-forhold. Det kan se ut som at det er en sammenheng mellom subjekt/objekt-forhold og prinsipiell metodisk asymmetri som jeg nettopp var inne på da begge handler om å manipulere den andre part som man har makt over. Dersom man er i et forhold som er preget av objektivering, vil det ikke da være vanskelig å være autentisk? En vil jo da se på tjenestemottakeren som en ting og ikke et fullverdig menneske? Med tanke på det Taylor hevdet om at autentisitet i en relasjon er verdirealisering, vil det da være vanskelig å være autentisk i dette forholdet (Nyeng, 2000, s.184). Hvis man derimot ønsker å påvirke en annen, men ikke har som mål å overtale personen, men istedenfor fremelske innsikt tar man i bruk overtyding (Skjervheim, 2002, s ). Overtydning innebærer at man har et subjekt/subjekt-forhold eller et jeg/du-forhold som er et begrep som også brukes og som gjerne er lettere å forstå. Ved å overtyde vil det i følge Skjervheim (2000, s.113) bli virkelig innsikt for begge parter. Dette fører igjen til at det blir en ekte dialog mellom disse partene. Når man overtyder bidrar begge parter med argumenter som kan føre til høyrere innsikt/kunnskap for begge parter (Strand, 2008).Det kan altså se ut til at overtydning er noe som gir gode muligheter for verdirealisering og å være autentisk i en asymmetrisk relasjon. 3.6 Er ekthet nødvendig i tillit? I følge filosof Knud Ejler Løgstrup (1999, s.29) møter mennesker hverandre med en naturlig tillit. Til og med når man treffer et menneske for første gang, gjør man det. Det kan eksemplifiseres med at dersom jeg hadde jobbet i en butikk og møtt en kunde for første gang, ville jeg ikke trodd at vedkommende var en tyv, før jeg eventuelt hadde sett at kunden oppførte seg mistenksomt. Løgstrup (1999, s.29) mener også at når jeg møter et nytt menneske, tror jeg på det som blir sagt i dette første møte, dersom jeg ikke vet annet selv. 19

20 Hvis man møter noen med en forutinntatt mistillit må det være av en spesiell grunn. Hadde forutinntatt mistillit vært vår naturlig måte å møte nye mennesker på, mener han at vi ikke kunne klart å leve. I arbeid med mennesker er det naturlig å ha et ønske om å få en god relasjon til personene man jobber med. For å få en god relasjon er tillit et viktig moment som må være til stede. Skau (2005, s.93) hevder at tillit er en grunnleggende faktor i samspillet mellom tjenesteyter og tjenestemottaker. Det er kanskje vanlig å tro at det å vise tillit overfor en er det samme som å kunne stole på vedkommende? Løgstrup hevder at dette ikke er tilfelle. Tillit er i følge han å utlevere seg, eller «...å våge seg fram, slik at ein risikerer at den andre får makt over ein» (Aadland, 2001, s.62).den ene part har altså som tidligere nevnt noe av den andre parts liv i sin hånd. Dette får meg til å tenke tilbake på kunst og håndtverkstimene vi hadde på barneskolen. Det var ikke sjelden at en av elvene holdt opp tegningen sin og ønsket at hele klassen skulle se hvor «stygt» vedkommende selv hadde tegnet. Det eleven egentlig hadde et ønske om var jo å få skryt på hvor fint det var. Tenk hvor mye tillit vedkommende viste oss medelever når dette ble sagt. Faren for at denne tilliten ikke ble tatt i mot var jo relativt stor med så mange tilstede. Er det noen sammenheng mellom tillit og det å være ekte? Slik jeg ser det er tillit et viktig moment som må være tilstede dersom man skal være ekte i relasjonen. For som det har kommet frem i dette essayet handler ekthet om å være seg selv fullt ut, våge å vise hvem man er, og hvilke verdier man står for. For å gjøre dette krever det at man viser tillit til den man samhandler med. Dersom man ikke våger å utlever seg selv- vise tillit, vil man ikke kunne være ekte. Det er på bakgrunn av at man har utlevert seg for en part, at reaksjonen blir så kraftig når tilliten blir misbrukt, mener Løgstrup (1999, s.30). Den som holdt noe av ens liv i sin hånd, misbrukte dette. Hvordan kan det sees i sammenheng med fortellingen om Erik? En ubehagelig og kanskje kraftig reaksjon fra Erik kunne vært en konsekvens dersom Sofie ikke fortale han sannheten, og han forsto at det som ble sagt ikke var riktig. Den gode relasjonen dem i mellom kunne ha endret seg mye. Erik viste nemlig en tillit overfor henne i det han stilte spørsmålet, han satte seg selv i en sårbar posisjon, blottstilte seg. Sofie fikk noe av hans liv i sin hånd. Denne tilliten tok Sofie imot. Hun hadde nok et ønske om å opprettholde og kanskje styrke tilliten i relasjonen med Erik. Samtidig kommer det frem at relasjonen deres var preget av ærlighet og åpenhet, så kanskje det var en 20