HAVGULA LAGSBLAD FOR IDROTTSLAGET GULAR - BYGDEUNGDOMEN I BERGEN. Nr: årg. Desember God aktivitet blant de yngre i o-gruppen

Transkript

1 Nr: årg. Desember 2015 HAVGULA LAGSBLAD FOR IDROTTSLAGET GULAR - BYGDEUNGDOMEN I BERGEN God aktivitet blant de yngre i o-gruppen Håvard Haukenes i VM! Veterangruppen ligger ikke på latsiden

2 2 Havgula nr Havgula nr A D R E S S E L I S T E Idrottslaget Gular Kong Oscars gate Bergen Gularportalen: Havgula Redaktør: Per Godvik Mobil: Mail: per.godvik@gmail.com Hovedlaget Leder: Eirik Myrmel Mobil: Mail: eirikmyrmel@hotmail.com Orienteringsgruppen Leder: Bård Hekland Mobil: Mail: bhekland@yahoo.co.uk Friidrettsgruppen Leder: Morten Straume Mobil: Mail: morten@straumeas.no Veteranlaget Leder: Arne Nymark Tlf: Mail: arne-nym@online.no Produksjon: Borge Grafisk AS Takk til alle som har bidratt til bladet. En særlig takk til Walther Olsen, som har skaffet annonsene og til Bård Hekland, Arne Nymark og Jørgen Jørgensen for god redaksjonell innsats. Vi gratulerer Svein Erik Eide 50 Mai Helen Linga 50 Svein Linga 60 Hans Fosse 70 Stein Sletten 70 Sverre Sørnes 70 Thor Thorsen 70 Gunnleik Langeland 75 INNHALD Adresseliste - Vi gratulerer... 2 Leder... 3 Leder veteran... 3 Leder friidrett... 4 Leder orientering... 4 Leder hovedlaget... 5 Bergens råeste NM i terrengløp lang løype... 8 Sommertur med o-gruppen Glimt frå o-sesongen Det er aldri for sent! Holmenkollstafetten Håvard Haukenes sikter mot toppen O-gruppa satsar på dei unge Suksess i nordisk juniorlandskamp Veterangruppa i Gular - ei aktiv gruppe Rapport frå University of Oregon Universaden Gwangju Raske Gular-jenter - ei historie i to bolkar Europacup i terreng for klubblag O-kartet Veterantur til Strandebarm Tiomila Ildsjelen Walther i 90! Jørgen 80 år Minneord Annonse Hele Gulars Sverre Sørnes Gularhuset Berlin Marathon Gratulerer Aslaug og Stein Reisebrev frå motbakke-em Annonse Helge Hekland 80 Sverre Hovden 80 Jørgen Jørgensen 80 Knut Bergesen 85 Leif Bjordal 85 Peder Heggestad 85 Norvald Herstad 85 Walther Olsen 90 Redaktørens hjørne Vi er igjen inne i den kalde, fine tiden, som det heter. Refleksvesten må frem til både morgenog kveldsturene om man ikke velger å holde seg innendørs. Det er eksamenstid, men også for de av oss som ikke studerer er det flere eksamener som må bestås; årsavslutning og mål som må nås på jobb før kalenderåret er over, gjøre klart til jul eller å innfri personlige mål før vi skriver Da er det også tid for å ta en pause og synke ned i godstolen med årets Havgula. At Havgula består av artikler produsert av medlemmene selv skyldes ikke latskap hos redaktøren eller andre skribenter. Vi vektlegger å dele den personlige opplevelsen, og dette gjøres best av de som selv deltok i konkurransen, opplevde arrangementet, eller kjenner personen som skal hylles best. Sånt blir det lesverdige artikler av! Gular har mange gode penner og jeg vil rette en stor takk til alle bidragsytere, når jeg møter en sånn velvilje til å bidra er det en sann glede å være redaktør. Jeg retter også en stor takk til Arne Nymark og Bård Hekland for gode råd og støtte Veterangruppa Medlemmene i Veterangruppa i Gular held koken fortsatt trass i at åra går. Yngstemann er 66 år, nestemann er 70 år og resten er frå langt opp i 70 åra til 85 år. Eldstemann er 90 år. Om dei sportsslege resultata målt i tider og meter til dels syner synkande tendensar så er medaljehausten i meisterskap stigande. Det tyder på at medlemmene i Veterangruppa held si fysiske form betre enn dei i prosessen. På mange måter kan Havgula være et case study på den gode dugnadsånden vi har i Gular klubben i vårt hjerte! Årets utgave inneholder blant annet reisebrev fra Frida i USA, Christians opplevelse av NM (tidenes eldste debutant i finale 100m!), orienteringsungdommenes opplevelse av Tiomila og våre spreke veteraner beretter om sitt aktive program. Og ikke minst hylles hedersmennene Jørgen Jørgensen, Walther Olsen, Stein Sletten og Sverre Sørnes behørig. Vi holder fast på den redaksjonelle linjen med featurestoff og historien bak resultatene. Vi er bramfrie nok til å bruke analogien at vår utmerkede hjemmeside er nettavisen, og Havgula er featuremagasinet. Denne prioriteringen, samt plassbegrensning, medfører at større konkurranser og fremragende sportslige prestasjoner ikke nødvendigvis er omtalt i Havgula. Vi ber om forståelse for dette, men er selvsagt åpne for innspill og ikke minst skriftlige bidrag. God lesning, god jul og et riktig godt, nytt år med trening, konkurranser, arrangement og kameratskap! Per Godvik Redaktør fleste i same aldersklassar. Den fysiske forma er viktig, men minst like viktig er det jevnlige samværet som held humør og den psykiske helsa i form. Vi vil tilrå at eldre organiserar seg og planlegg og gjennomfører fysisk aktivitet og kombinerar dette med sosiale tiltak. Veterangruppa vil fortsetje sine aktivitetane framover og vonar at vi fortsatt kan yte dei aktive i Gular støtte i form av dugnad under laget sine idrettsarrangement og liknande. Nye medlemmer vil være hjarteleg velkomne. Arne Nymark Leiar Veterangruppa

3 4 Havgula nr Havgula nr Et utfordrende år i vente Samarbeid gir muligheter 2016 blir et år med større utfordringer enn på lenge. Først av alt fordi det nye styret har spisset satsingen mot de beste, til glede for noen og til fortvilelse for andre. Og målet er flere topplasseringer. Men ingen blir stjerner uten gode treningspartnere, derfor er alle like viktige for klubben. Vi vil også invitere til flere sosiale samlinger og håper på god deltagelse. Utfordring nummer to er 70 års jubileum for IL Gular som bør feires og markeres en toppklubb verdig. Vi har blant oss flere stjerner fra den tid friidrett fikk like god medieomtale som fotball. Det er kjekt med venner som ønsker de tider tilbake. bli en kursendring. For å oppnå våre mål, må vi fortsette å utvikle våre løpsarrangement. Det skal være hyggelig å arrangere dette, men blir Kjell og andre gode medlemmer alene, så er det lett for at motivasjonen synker. Da ender vi opp med tre målsettinger fra årets leder: 1 Still opp på fellestreninger. Både for egen del, de andre aktives del, og for GULAR sin del. 2. Sett av tid til å hjelpe til ved arrangement og dugnader. Jo flere vi er, jo bedre blir den gode lagfølelsen 3. Prioriter sosialt fellesskap. Både samlinger og fester som er arrangert i regi av klubben, men også de uformelle treff som skaper vennskap for livet. GOD SPREK JUL! Morten Straume Leder Friidrett Så håper jeg mange er glad for at Knut Forthun er tilbake i ledelsen. Når han så tar med trener Asgeir i styret så vil det Helsing frå o-leiaren Når eg ser tilbake på 2015-sesongen er det fleire lyspunkt. Gular har hatt bra deltaking i helgeløpa i Hordaland, særleg i starten av sesongen. Me har stått bak tre arrangement: Nattcup, KM lang og pokalkamp, som alle blei gjennomførde på skikkeleg måte (sjølv om me nok må sikre enklare løyper for dei yngste neste gong). Og me sende ein stor delegasjon til Skotsk 6-dagars, som også var publikumsløp for VM. Det er likevel tre andre poeng eg vil trekkje særleg fram: Me har satsa på ungdommane våre, m.a. gjennom deltaking i Ungdommens Tio-mila i Sverrige, pinseløpa på Kongsberg og støtte til O-landsleir og Hovudløpet. Resultatet er så langt eg kan vurdere meir motivasjon og betre sportsleg satsing. Me har arrangert Bergens råeste saman med friidrettsgruppa. Eit spennande løp som eg trur har stort potensiale. Samarbeidet bidreg og til å føre gruppene nærare saman. Sjølv om det er skilnader på friidrett og orientering har me godt av å møtast oftare enn på årsfesten. Ikkje minst: Me har tilsett trenar. Etter tre fellestreningar kan eg alt konstatere at Ross Juvik har gjort ein skikkeleg innsats, både for dei yngste og dei litt eldre løparane. Gledeleg er det også at både «gamle» og nye o-løparar er å finne på treninga på Ortun ungdomskole i Fyllingsdalen. Til no er frammøtet løparar, gledelege tal for ein liten klubb. Dette er ein del av satsinga på å byggje opp ein klar base for o-gruppa i Fyllingsdalen. Til neste år blir det rekrutteringskampanje og nybyrjarkurs. Håpet er at me både skal bli fleire aktive, halde på dei me alt har og bli fleire til å trekkje det administrative lasset. Bård Hekland Leiar O-gruppa Tidligere i år gikk Friidrett og Orientering sammen for å arrangere et nytt spennende løp Bergens Råeste. Løpet var et røft mosjonsløp med sti, myr, grus, vann og gjørmebad! Arrangementet hadde en god start med rundt 350 deltakere. Det er gledelig at undergruppene har gått sammen for å arrangere løpet, ikke minst at man drar nytte av hverandres kunnskap og erfaringer. Tilsvarende arrangement i andre byer har vist seg å være populære og vi håper virkelig at man får enda flere deltakere i For å lykkes med å øke antall deltakere oppfordres derfor Idrottslagets medlemmer til å bruke sosiale medier for å skape blest om arrangementet. Kanskje man til og med kan utfordre venner og bekjente til å stille? Årets klubbmesterskap i terrengløp er forøvrig et godt eksempel på at man kan få folk til å stille opp dersom man gjør en liten innsats. Friidrettsgruppen gjorde en solid innsats i forkant og mobiliserte totalt 28 løpere til start! Jeg vil også benytte anledning til å reklamere litt for Strandebarm Sportell som vår tidligere storløper Sverre Sørnes er sterkt involvert i driften av. Tidligere i høst hadde jeg gleden av å være med friidrettsgruppen på en helgesamling i Strandebarm. Både utøvere og ledere en flott helg hvor vi fikk den best tenkelige oppvartning; god mat, gode senger og ypperligere treningsforhold, både utendørs og innendørs, sørget for en meget vellykket helg. Dersom man ønsker en samling hvor man har «alt» samlet på et sted så kan Strandebarm Sportell anbefales på det sterkeste. Eirik Myrmel Leder Hovedlaget

4 6 Havgula nr Havgula nr Bergens Råeste - lovende start for nytt klubbutviklingsprosjekt.og noen Gularløpere skulle gjennom myren Tom Erik Eikanger Det startet med en telefon fra Knut Forthun. Han hadde tro på å starte et mosjonsløp som var annerledes, noe som deltakerne ville oppleve som spesielt. I Oslo har de suksess med ekstremterrengløpet «Råskinnet», kunne noe liknende passe i Bergen? Men friidrettsgruppen trengte hjelp, og tenkte at her kunne o-gruppen bidra. De kjenner jo hver sti og myr i hele bergensregionen. Selv syntes jeg dette var en interessant ide. Så vi samlet et lite utvalg representanter fra både friidrett og orientering for å diskutere saken. Det ble fort klart at dette var noe vi ville satse på. Hovedlaget stilte opp med økonomisk starthjelp, og det hele utviklet seg etter hvert til å bli et klubbutviklingsprosjekt. Et samarbeid mellom friidrett og orientering som skal bidra til tettere klubb integrasjon og forhåpentligvis på sikt, et betydelig økonomisk bidrag til klubbdriften. En arrangementskomite ble etablert med Kjell Karstensen i ledelsen. Ideer ble lansert og vurdert, lokasjoner befart og evaluert, samarbeidsavtale mellom gruppene etablert og etter hvert var vi klar for premieren. Løpet fikk navnet «Bergens Råeste» og skulle arrangeres for første gang i Kanadaskogen 13. juni Selv fikk jeg ansvar for løypen. Dette var midt i blinken og veldig motiverende for meg. Kanadaskogen er på mange måter min barndoms eplehage. Det var her Gular sin gode orienterings generasjon vokste frem på 1980 tallet med Jon Tvedt i spissen. Det ble mange treningsturer på kryss og tvers i skogen for å pønske ut en løype, og etter hvert hadde jeg tro på at jeg hadde funnet et godt konsept. Her skulle løperne møte en rekke utfordringer. En rekke dugnader gjennom vinteren gjorde at vi 13.juni hadde vi en løype med idylliske omgivelser og flotte skogstier, men samtidig en rekke naturlige hindringer i form av vann, myr, tømmer som måtte forseres. Selv føltes det nesten litt bittert at jeg ikke fikk deltatt selv ;-) 13. juni smalt det innerst i Spelhaugen i Fyllingsdalen. Startskuddet i Bergens Råeste gikk for over 300 deltakere fordelt på konkurranse og mosjonsklasse. 8,5 km i Bergens siste villmark lå foran dem. De visste lite om hva som ventet, og vi visste lite om hvordan dette ville bli mottatt. Selv var jeg spent. Hadde jeg lagt for tøff løype? Eller var dette pinglete? Var byens mosjonister klar for å bli våt til armhulene og møkkete på beina? Lite trengte vi å uroe oss. For maken til god stemning etter hvert som løperne kom i mål har jeg sjelden opplevd. Folk smilte i kapp med solen og tilbakemeldingene var nesten overveldende. Vi hadde satset stort på fotografering i skogen. Alle løypens «signatur» steder hadde fotograf, målet var at skulle finne seg selv avbildet etter løpet. Bilder ble publisert på facebook, her ble det delt og kommentert i lang tid etterpå. Utrolig mange flotte blinkskudd, noen av disse ser dere her. Nå satser vi videre i For dette har vi tro på, arrangementet skal vokse. For å prøve å unngå kollisjon med alle mulige andre helge-aktiviteter prøver vi nå å arrangere løpet en torsdag kveld. Løypen blir ny og ukjent. Utfordringene blir minst like tøffe. Kvelden blir varm og lys. Stemningen blir magisk. 9. juni 2016 er datoen. Be there or be square :-) Bjørn Tore Kronen Taranger Johan Eikanger Eyvind Kjellevold Malde Rune Nygaard Scott Juvik

5 8 Havgula nr Havgula nr NM i terrengløp lang løype Sommertur med o-gruppen 2015 Anders Huun Monsen Johan Eikanger NM i terrengløp lang løype gikk av stabelen på Ekeberg i midten av oktober. Gular gjorde et godt mesterskap der det var kvinnene som fikk med seg edelt metall hjem. Ingrid Halvorsen Folvik har hatt en meget fin sesong og kronet det med en suveren NM-tittel i kvinner junior. Ingrid tok kommandoen fra start og allerede halvveis ut i det 4km lange løpet hadde hun en god luke ned til sølvvinner Mariann Roe. Frem til mål økte denne ledelsen og Ingrid vant med nesten halvminuttet. Ingrid fikk da full pott I terrengløp nasjonalt i år, da hun også vant kort løype i vår. Neste klasse ut var kvinner senior og der hadde Gular fire kvinner til start. Allerede tidlig i løpet skilte gull- og sølvvinnerne seg ut. Kristin Størmer Steira fikk raskt en god luke og cruiset inn til sitt andre NM-gull i øvelsen. Eli Anne Dvergsdal var offensiv og lå som nr. 2 hele løpet. Hun løp inn til en strålende sølvmedalje, drøye minuttet bak vinneren. Kirsten Marathon Melkevik gjorde et meget bra comeback. Hun løp et smart løp, var med i kampen om bronsemedaljen og kom inn til en 5.plass, snaue seks sekunder bak bronsen. Kjersti Fresvik var tredje Gular-kvinne i mål på en 12.plass, mens Ingeborg Lind ble nr. 14. Disse to bidro i aller høyeste grad til at Gular ble nr. 2 i lagkonkurransen, bak Vidar. I menn senior var det stilt forventninger til Marius Vedvik. Han kom rett fra et høydeopphold i Frankrike og startet, nærmest for en gangs skyld, litt rolig. Marius løp et veldig veldisponert løp og ble tilslutt nr. 6, 42 sekunder bak vinneren Henrik Ingebrigtsen. De øvrige Gular-herrene la seg som perler på en snor med plasseringene 21, 22 og 23 til henholdsvis Per Svela, Magnus Sirnes Hjellum og Jens Suveren siger til Ingrid Halvorsen Folvik i kvinner junior! Bøhmer. Det er nok sistnevnte som hadde størst grunn til å være fornøyd med løpet. I lagkonkurransen endte Gular på en femteplass. I menn junior var mellomdistanseløper Sondre DIngsør i aksjon. Han har løpt best på 400m i år og at han skulle hevde seg i en tøff 6km-løype var nok litt urealistisk. Det var uansett tøft av Sondre å stille og han kom i mål til en 18.plass etter dagens beste sluttspurt. Forøvrig må det nevnes at unge Frida Burheim Sommervold tok bronse i UM-klassen for J16 for samarbeidsklubben Bergens Turnforening. Skottland Årets tur gikk først til Skottland. Alle i Gular bodde på samme camping leir. Før Scottish six days dro vi for å se på sprint VM og etterpå deltok ungdommen i løpet for normale folk. Løpene var stort sett fine med godt terreng (var ute med skade så eg kan ikke vurdere alle). Noen av Gular folkene dro for å se på VM ganske ofte, men en god del var igjen på campingen og slappet av. Når det ikke var løp gjorde vi stort sett gøye ting. For eksempel dro vi på go-karting, men jeg forestiller meg at det var gøyest for meg fordi jeg eide jo alle sammen. Vi dro også inn til Inverness og hadde det gøy der en dag. Hovedløpet Ungdommen reiste fra resten av Gular-gjengen før siste helg sammen med en leder til Oslo, og tog/buss videre til Hovedløpet i Larvik. Når vi ankom var hele resten av Hordaland-kretsen ute på trening. Dagen besto stort sett av å komme seg til rette på rommene og sosialisere seg med resten av hordalandskretsen når de kom tilbake. Lørdag var det tid for det første løpet som var sprint inne i Larvik. Vi pakket niste ved frokosten før vi gikk på bussen til start. Været var fantastisk og løypene var greie. Det var litt forvirring med noen av løperne og vi fikk noen disker. Etter løpet ankom NRK sommerbåten og noen av oss dro bort dit. Når vi kom tilbake var det for det meste sosialisering og gøy. Søndag var det langdistanse. Igjen var det nistepakking før vi dro på bussen. Terrenget var tungt og vanskelig noen steder, men det var stort sett bra. Senere på dagen møtte vi trenerne og gruppekameratene våre for o-landsleiren. Helt på slutten av dagen var det disko for de som ville. Mandag var det aktivitetsdag. VI møtte vi opp med gruppen vår før vi ble kjørt med buss ut til begynnelsen av «kyststien» som var navnet på opplegget. Vi gikk i flere timer med mange gøye quizer og utfordringer. En av de mest minneverdige var når vi skulle prøve å få så mange marshmellows som mulig inn i munnen. Jeg var jo åpenbart best (15) og litt etter var det en quiz der jeg sa det rette svaret, men ingen trodde på meg. Ved middagen fikk vi faglig foredrag om trening og orientering. Tirsdag var det treningsdag. Det var delt opp i to forskjellige økter, en i byen og en ved kyststien fra i går. Jeg kunne ikke delta på en pga skade, men det var en fin trening med ekstra utfordringer som kunne hjelpe deg å bli en bedre orienterer. På slutten av dagen var det beachparty med grilling utenfor der vi bodde. Onsdag var siste dag. Vi pakket tingen før vi dro ned til der vi hadde beachpartyet. Det var stafett med premie for beste kostyme. Det var mange gode og morsomme kostymer, men min favoritt var de som kledde seg ut som «minions». Etter løpet var det dessverre tid for å reise tilbake til Bergen. Kan ikke vente til neste år. Slitne gutter; fra venstre Magnus Sirnes Hjellum, Jens Bøhmer og Per Svela la seg etter hverandre på resultatlisten, og slik lå de også i målområdet etterpå. Idrett skal også være sosialt, her er det forbrødring over klubbgrensene.

6 10 Havgula nr Havgula nr Glimt frå o-sesongen 2015 Helen Martinsen Lagbygging og rekruttering har vore det overordna målet for o-gruppa denne sesongen. Orienteringsgruppa er i vekst og gledeleg er det at talet på aktive barn og ungdom er større enn nokon gong. Dette ber òg frukter resultatmessig; Eli Fjellbirkeland Johannesen (15 år) hevdar seg til dømes godt på kretsnivå og har òg delteke i fleire nasjonale løp. Positivt er det òg at erfarne veteranar som Tom Erik Eikanger og Rune Nygaard framleis hevdar seg i seniorklassa i Hordaland. Om dette skuldast at dei framleis held godt seniornivå eller om nivået på dei eigentlege seniorløparane er dårleg, er ukjent. Gular hadde for første gong eit lag med i Tiomila for ungdom, som i år vart arrangert i Skepptuna nord for Stockholm. Tiomila er ein av dei største orienteringsstafettane i verda med over 700 lag. På Gular sitt lag sprang Eli Fjellbirkeland Johannessen, Hedvig Kjellevold Malde, Eivind Kjellevold Malde, Scott Juvik og Johan Eikanger. I flatt og diffust skog vart orienteringsteknikken til ungdomane sett på prøve. Turen var likevel lærerik og sosialt viktig for Gular si ungdomsgruppe; planlegging av ny tur i 2016 er difor allereie i gong. I Sørlandsgaloppen, som i år gjekk i Rauland i Telemark, stilte Gular med 15 deltakarar. Løpa gjekk samstundes med junior-vm i flott fjellterreng. Gular budde på Hyllandfoss camping; her vart det mykje tid til å diskutera vegval, bommar og strekktider mellom løpa. På seinsommaren reiste òg ein gjeng gularløparar til Inverness i Skottland for å delta på Skottsk 6-dagars. I år gjekk dette løpet samstundes med VM i orientering for senior. I tillegg til å vera publikum under VM, fekk gularløparane springa i mykje av det same terrenget som VM-løypene gjekk i. Det å vera publikum på større orienteringsarrangement som VM er heldigvis meir interessant enn før; no kan ein følgje eliteløparane, som er utstyrt med GPS, på storskjerm på samlingsplass. Det er likevel i Hordaland at Gular hevdar seg best i orientering. I KM mellomdistanse på Smøråsfjellet vann Eli Fjellbirkeland Johannesen D15-16, medan veteranane Rune Nygaard og Helen Martinsen fekk bronse i H17 og D17. I KM stafett på Åstveit vann Gular sitt jentelag eit historisk gull (sitat Tom Erik Eikanger) i jenteklassa. Gledeleg var det òg at veteranlaget med Tom Erik Eikanger, Tore Juvik og Rune Nygaard, fekk sølv i seniorklassa. Gular var arrangør av KM lang på kartet Åsane vest i august. Dei fleste gularløparane var oppteken med arrangøroppgåver denne dagen. Eli Fjellbirkeland sprang likevel rett frå parkeringsvaktoppgåva til gull i D Kanskje var det siste gong me fekk arrangera orienteringsløp på dette kartet grunna planar om utbygging i området. No skal det seiast at dette ikkje akkurat er noko kremterreng; brake, blaute myrar og gjørmete stiar gjorde sitt til at dei fleste brukte lang tid i skogen denne dagen. Likevel er det synd at stadig meir av orienteringsløparane sine idrettsanlegg vert øydelagde. Vestlandsmeisterskapet (VM) gjekk i år i Førde i Sunnfjord. Sjølv om dette er eit arrangement for heile Vestlandet, stilte det berre ein løpar frå Rogaland, medan dei aller fleste var frå Hordaland. Nytt av året var det at VM stafett var bytta ut med mellomdistanse. Her hevda Svein Linga seg best av våre løparar med siger i H60. I det flotte fjellterrenget kring Kråkenesmarka, vart det òg klassesigrar til fylgjande løparar i VM lang; Tom Erik Eikanger (H40), Oda Kjellevold Malde (D11-12) og Johan Eikanger (C-open). I bedriftsorienteringa har o-gruppa sin ferske medlem, Lars Røttingen, teke reint bord og vunne klassa H30C; gratulerer! I neste sesong stiller han vel i B- eller A-klassa? Når det er sagt, er òg andre friidrettsløparar i Gular velkomne til å stilla på o-gruppa sine treningar i/ved Ortun ungdomsskule. Eli og Hedvig med velfortente premier Mari inn mot post Svein i fullt sprang

7 12 Havgula nr Havgula nr Det er aldri for sent! Man kan så visst hevde seg i friidrett selv om man har passert 30 år, og endatil begynte satsingen i voksen alder. Til inspirasjon forteller her Christian og Anders da de denne sommeren debuterte på hver sin friidrettsarena. Hoved-NM Christian Marthinussen Jeg er kjempefornøyd med NM debuten min. Har aldri løpt 3 konkurranseløp på samme dag før, så var spent på om kroppen ville takle det. Det var såpass belastning at jeg valgte å stå over NM stafetten. Jeg har ikke et grunnlag fra ungdomsår i friidrett som gjør at jeg kanskje er mer utsatt for skader, og det å lære seg løpsteknikk i voksen alder er heller ikke lett. Synes det er stas som 31 år å være den eldste i norsk historie til å debutere i et NM i sprint, og attpåtil ta 5. plass i finalen. Det viser at det er aldri for seint å starte. Det er alt for mange som tenker at det er for seint å bli god i en Christian gir tommelen opp for egen innsats. Trener Erlend er også meget fornøyd. (Foto: Privat) idrett bare de ha passert 20 år, og allerede da begynner å snakke om gamle bragder. Det er kanskje for seint å bli verdensklasse, men det er ikke for seint å bli god. Det å være 31 år i full jobb med hus og samboer byr selvsagt på noen utfordringer som gjør at god planlegging av uken er svært viktig for å få kabalen til å gå opp. Å konkurrere i idrett er for meg et deilig og barnslig avbrekk i hverdagen som jeg ønsker å beholde så lenge jeg har mulighet. I Gular har jeg gode treningspartnere og en svært dyktig trener i Erlend Sæterstøl som gjør at jeg absolutt har muligheten til å bli så god som jeg ønsker. Holmenkollstafetten Anders Staude På midten av 90-tallet løp jeg Holmenkollstafetten for første gang på fars bedriftslag. Fyren jeg skulle gi pinnen til var ikke i vekslingsfeltet. Han stod heller litt unna og tøyde med noen damer. 20 år senere, i 2015, debuterer jeg i klasse F1 Menn Elite med Gular. Her er min historie: Etter å ha trent bra med Gular i noen sesonger, begynte jeg for noen år siden å øyne muligheten for kanskje en gang å kunne løpe på førstelaget i Kollen. Helt siden jeg flyttet til Bergen i 08 og kunne lese lagoppstillingen i BT, har dette vært en drøm. Men det skulle ikke bli så lett. I 2013 var formen kommet opp på et brukbart nivå. Likevel var jeg nok aldri aktuell for det legendariske seierslaget. I stedet så jeg løpet på TV. Det som likevel ga grunn til optimisme var å slå noen av de samme HK-løperne på Framo bare noen uker senere. I 2014 var HK dessverre heller aldri aktuelt. Sykdom gjorde at vårformen kom sent og det var først i juni at vinterens trening betalte seg. Endelig ble målet om 8-tallet på 3000m nådd skulle bli annerledes. Jeg hadde nå ligget jevnt på ca 70km per uke i flere år (For en småbarnspappa i full jobb er dette over snittet og krever litt velvilje på hjemmebane). Det ble ny pers i Askløpet i januar og 15-tallet på 5km var et faktum i april. Så var det tid for FRI- og Ask-stafettene. I begge stafetten ble antatt «sikre» HK-løpere slått. Gleden var stor da Bjarte ba meg bestille billetter til Oslo og hente «representasjonsantrekk» hos Drevelin. Dagen før selve stafetten var jeg på plass i Oslo. Jeg skulle løpe 2. etappen på ca 1150m opp Norabakken. Jeg hadde for så vidt løpt etappen flere ganger før, men ønsket å repetere løypa i detalj. Det å kjenne etappen meter for meter er noe jeg har stor tro på og her tror jeg Gular har litt å hente. Beina kjentes fine, men løypeprofilen er ikke optimal. Jeg skulle gjerne ha byttet den flate starten med mer motbakke. Erfaringsmessig er jeg sterkest i lange, «løpbare» motbakker. På vei hjem ser jeg til min store overraskelse at lagoppstillingen er endret enda en gang. Bjørnar Lillefosse er blitt skadet og kan ikke løpe den viktige 7. etappen opp til Besserud! Året før hadde han beste etappetid (05:41) av samtlige løpere. Nå er det jeg som er oppført på denne etappen. Kan det virkelig stemme? Det første som slår meg er at dette er en enorm svekkelse av laget. Lillefosse er en løper på nasjonalt nivå, selv kjemper jeg i vinterkarusellen. Ikke den i Fana, men den i Arna. Samtidig skjønner jeg ganske fort at Gular faktisk ikke har noen åpenbart bedre alternativer. Alle andre er enten skadet, passer ikke for distansen, eller ønsker av andre grunner ikke å løpe. Etter en rask middag, hiver jeg meg i bilen på nytt og kjører inn til Oslo. Nå for å inspisere 7. etappen. Denne har jeg også løpt flere ganger før. Jeg ser litt på resultatlistene fra tidligere års etappetider. Jeg innser at Bjørnars 05:41 er fullstendig urealistisk. (Han slo faktisk Sindre Burås) 6-blank derimot ville vært høyst anstendig, men også der Gular bør ligge for å være med i medaljekampen. Fra Slemdal småjogger jeg gjennom løypa og forsøker å dele den opp i 6 biter à 1 minutt. Jeg bruker bakkeløpene opp langs Sagen fra Fjellveien som sammenligning. Dette blir tøft, men det kan gå. Etter en god natts søvn er endelig er løpsdagen her. På Bislett møter jeg resten av gjengen. Mange er nok litt ekstra usikre med tanke på årets lag. Der man tidligere har kunnet legge opp taktikken med gull som et realistisk mål, er vi nå i en annen situasjon med et flere skadde toppløpere. Likevel er vi optimistiske. Stafett er stafett og vi har fortsatt et jevnt og solid lag. Til slutt kjører Asgeir og Bjarte en siste pep-talk som løfter oss inn i kampmodus. Bjarte forteller også at lagets eldste løper er en av årets debutanter. Løpsutviklingen for laget er sikkert kjent for de fleste. Vi taper dessverre jevnt til teten på de fleste etapper og kommer inn på en skuffende fjerdeplass og 2:15 bak teten. Med unntak av Kjetil, Leonard og Marius som herjer på sine etapper, presterer laget ganske jevnt uten noen store overraskelser. For egen del kommer jeg inn på 6:04 på min egen klokke og 6:10 offisielt. Helt greit, selv om sub 6 absolutt bør være mulig med litt mer spesialisering. Uansett var det utrolig gøy å løpe for Gulars førstelag. Dette gir god motivasjon til mer trening. Tusen takk! Ellers stor takk til Gular2 som sørget for opprykk og en feiring helt i eliteklassen!! Artikkelforfatteren i fint driv i mer vinterlige omgivelser enn Holmenkollstafetten; Maratonkarusellen i Fana

8 14 Havgula nr Havgula nr Håvard Haukenes sikter mot toppen alt er mulig! Håvard Haukenes Det var varmt, sinnsykt varmt! Heldigvis hadde jeg vært tre uker i Kina på precamp før mesterskapet. Jeg var endelig klar for å gå den hardeste øvelsen i VM, nemlig 50 km kappgang. Jeg startet rolig og økte jevnt. Følte med andre ord at jeg hadde god kontroll helt til det verste som kan skje en kappgjenger skjedde: det begynte å gjøre vondt bak i hamstringene, og ikke nok med det, dommerne hadde gitt meg to røde bare etter 20 km. Begge var direkte røde, noe som betød at en advarsel, enten for markkontakt eller knestrekk, blir omgjort til en rød. Det var med andre ord krise! En «rød» til, så hadde jeg blitt disket, noe som skjedd både i VM for to år siden og EM i fjor. Jeg skrek til Stephan (Plätzer, trener) og Ove (Talsnes, lege): Hva i... er det som skjer, går jeg så dårlig?. De skrek benektende tilbake, men ba meg holde fokus, skyve igjennom steget, «STREKK». Jeg fokuserte som bare det, skyve igjennom, skyve igjennom. Jeg begynte å snakke til meg selv og sa ting som: Drit i at du har vondt i den hamstringen, det er meningen, du bare bruker den riktig! Det funket og dommerne gav meg litt fred i noen km, men det varte ikke lenge Plutselig hadde samtlige dommere gitt meg mange forskjellige advarsler, det haglet av dem. Jeg begynte å bli hissig, og lurte virkelig på om dette ville gå veien. Så sa Stephan noe lurt: prøv å øke takten!». Jeg økte, ikke bare litt, men kraftig, plutselig gikk jeg 10 km på 45 min fra 28 km til 38 km. Det var en helt syk opplevelse. Jeg fikk tilbakemeldinger som: «Du er maskin, «Det her er helt rått, «Du er sterk, kom igjen, KOM IGJEN. Til og med folk jeg ikke kjente skrek looking good Norway». Pluselig skrek en dame: hey sexy», da måtte jeg flire litt. Jeg fant forresten ut av hvem hun var etter løpet.. Økning av farten funket med andre ord meget bra. Jeg hadde naturligvis laget en drikkeplan med oversikt over hver 4. km frem til 40 og så hver 2. km frem til 50. Det så ut til å gå på skinner helt til jeg kom til passering 48 km og skulle ta imot drikke, caps med is og energigel. Jeg var naturligvis sliten og surret ekstremt på det tidspunktet i løpet. Jeg så flasken, jeg så capsen med is som var festet i flasken og gel som var på siden. Ove skrek: Nå tar du og kaster den gamle capsen, tar på den nye, drikker det du klarer og ta inn GEL! Jeg tok i mot alt med den ene hånden, hev flasken videre i grøften med den andre hånden. Så puttet jeg den nye capsen oppå den jeg hadde fra før, skviste halvparten av gelen på Stephan og smurte resten i trynet. Alt gikk i ball! Så endelig nærmet jeg meg Fugleredet, hvor det var målgang. Det var en helt vill følelse! Kroppen skrek av smerte, det var vondt over alt, men det gjorde ingenting lenger, fordi jeg så målstreken der fremme. Jeg gikk inn på en 24. plass på tiden 3:56:50, noe jeg er meget fornøyd med. Spesielt siden det var helt vanvittige harde forhold. Bare ni utøvere perset og jeg var bare 12 sekunder bak min pers. Ser en på resultatlisten er bare seks utøvere foran meg født på 1990-tallet, det kreves med andre ord flere år til med trening for å nå toppen! Alt i alt hadde jeg en kanonbra opplevelse i Beijing og nå ser jeg frem til å restituere bra, noe som betyr mye svømming, elipsemaskin, styrke og sykling. Jeg vil også begynne å jakte sponsorer for å kunne ha råd til å kjøpe sko til neste sesong. Det er strålende om du vil dele innlegget eller tipse aktuelle sponsorer!

9 16 Havgula nr Havgula nr O-gruppa satsar på dei unge Suksess i nordisk juniorlandskamp Bård Hekland Anders Huun Monsen Fram til eit stykke ut på 2000-talet var Gular den leiande seniorklubben i Bergen og det klare førstevalet for tilreisande studentar. Slik er det ikkje lenger, og dei seinare åra har rekrutteringa til o-gruppa stansa nesten opp. Resultatet er ein halvstor familieklubb, der løparane stort sett er i alderen 40 til 60 eller ungane deira. Styret i o-gruppa har, etter open drøfting i klubben, har sett i gang ein strategi med tre hovudelement: Betre opplegg for born og unge. For å halde på dei unge me har i klubben, og trekkje til oss nye, har me engasjert Ross Juvik som trenar. Ross vil ha særleg ansvar for å følgje opp dei yngste (8-12 år) og ungdomsgruppa (13-20 år). O-gruppa vil også prioritere ungdomsretta arrangement, som Ungdommens Tio-mila og O-landleiren. Geografisk kjerneområde i Fyllingsdalen. Klubben har lidd under at me ikkje har hatt eit definert geografisk nedslagsfelt. No har me flytta fellestreninga til Fyllingsdalen (tysdagar på Ortun ungdomsskole) og satsar langsiktig for å bli «o-klubben i Fyllingsdalen», m.a. gjennom oppgradering av karta våre i området. Etter avtalen med Varegg vil dei ny-synfare karta Fyllingsdalen og Knappenfjellet, mot at me har gjeve dei rettane til Isdalen og Nordnes. Etter to fellestreningar verkar dette lovande. På den andre vintertreninga var med 25 deltakarar med aldersspenn frå ni til nærare seksti år. Dei yngste har o-teknisk og fysisk trening inne, medan dei eldre har oppvarming og ei o-teknisk økt ute, før me går inn til styrketrening eller ballspel. Nyrekruttering. Annonsering av vintertreninga har alt trekt til oss ein handfull nye løparar, og me håpar at fleire kjem til utover vinteren. Til våren er det planlagt storsatsing på nybyrjarkurs både for unge og eldre. Håpet er at me neste sesong vil stille med ein god del nye løparar på startstreken, og at me skal klare å halde på dei også gjennom sesongen og vidare. Satsinga har fått økonomisk støtte frå orienteringsforbundet og hovudlaget i Gular. Viss det er nokon friidrettsløparar i klubben som har lyst til å prøve seg på orientering, er dei sjølvsagt også meir enn velkomne. Orientering er kjekt både som toppidrett og trim! Tre Gularutøvere deltok på det norske laget under Nordisk Juniorlandskamp i finske Espoo, like utenfor Helsinki, i slutten av august. I tillegg til de tre aktive fra klubben, som er det høyeste antallet siden 2012, stilte undertegnede som journalist/ mediamann for forbundet. Det norske laget presterte strålende og for første gang i mesterskapets over 60 år lange historie vant det norske guttelaget konkurransen. I tillegg tok jentelaget seieren og Norge vant dermed også sammenlagt. Sammenlagtkonkurransen er uoffisiell, men det er også første gang Norge vinner den konkurransen. Gularutøverne bidro i aller høyeste grad til seirene med flere strålende prestasjoner. Først ut var Sondre Dingsør på 400m. Han har hatt en trøblete sesong der junior-nm var første konkurranse. Han perset der og ble belønnet med billett til nordisk. Her viste han at formen er meget bra og han smalt til med i Espoo, som holdt til en femteplass og viktige «plusspoeng» for Norge i forhold til hva som var beregnet på forhånd. I klubbsammenheng fører tiden han inn topp 10 gjennom alle tider og det var også en forbedring av Ådne Svahn Dæhlin sin juniorklubbrekord med seks hundredeler. Live Haugstad Hilton har hatt en strålende sesong, som blant annet inneholdt gull på 4x100m under EYOF. Hun er en del av den lovende 1999-generasjonen og de utgjorde tre fjerdedeler av laget på kortstafetten i Finland. Live fikk æren av å løpe startetappen og gjorde en strålende prestasjon der. Det unge norske jentelaget tok seieren på 46.12, bare et drøyt halvsekund bak den norske juniorrekorden. Laget som løp kan stille i juniorklassen også i 2016 og 2017, så rekorden står nok absolutt for fall. På søndagen var Ingrid Halvorsen Folvik i aksjon på 1500m. Hun slet litt med skader i vinter og hennes sesong kom litt seint i gang. Hun viste strålende formstigning utover sommeren og toppet det med å bli nordisk mester i Finland. Det ble satt opp et høyt tempo av den danske 4.14-løperen Line Schulz. Hun hadde en luke til Ingrid da en runde gjenstod. Ingrid løp en strålende sisterunden, tok igjen dansken og hadde god kontroll på seieren på oppløpet. Ingrid løp inn til den strålende tiden , som forøvrig er mesterskapsrekord, under ganske vindfulle forhold. Tiden er nr. 7 i Norge gjennom alle tider i J18, bare 54 hundredeler bak klubbrekorden til Frida Berge i junior-19 og junior-22 og førte hun opp på en 14.plass på den europeiske juniorstatistikken for Ingrid har ett år igjen i juniorklassen og det blir meget spennende å se hva hun får til under junior-vm i russiske Kazan neste år. Sondre fikk et løp også søndagen, da han løp tredjeetappe på det norske 4x400m-laget. Han viste at lørdagens løp ikke var noe blaff da han noterte bestetid av de norske guttene med De norske gutta tok forøvrig seieren på , ca. 3 sekunder bak den norske juniorrekorden. Det skal da legges til at ankermann og «superstjerne» Karsten Warholm jogget i 250m før han satt inn toppfarten. Alt i alt en strålende helg i Finland der klubbens utøvere i høyeste grad bidro til at det ble en historisk helg for norsk friidrett. Undertegnede sier seg godt fornøyd med reportasjene han leverte i etterkant av stevnet og at hans «ilddåp» som journalist gkk bra.

10 18 Havgula nr Havgula nr Veterangruppa i Gular - ei aktiv gruppe på mange felt året har vi teke på oss å plukka boss for kommunen. For dette får vi godtgjersle som kjem vel med i klubbkassa. Som i fjor har vi delt arbeidet og inntektene med friidrottsgruppa i Gular. Kjell Sælensminde Å skriva eit kort referat frå Veterangruppa sine aktivitetar kan by på problem, gruppa er nemleg svært aktiv på mange sektorar, treningsaktivitetar, sosiale aktivitetar og dugnadstiltak. Her kjem eit lite samandrag. Treninga har sine faste dagar tysdag og torsdag. I vinterhalvåret er treninga gjerne lagt til Høyehallen, men er føreforholda gode kan vi og legga inn ein skitur. I sumarhalvåret held vi oss for det meste på Fana Stadion, men vi kan og finna på å ta joggeturar på stiane på Siljustøl eller ta ein tur i Kanadaskogen eller på byfjella. Dette året har vi hatt deltakarar på EM innandørs i Polen og EM utandørs i Frankrike, vi hadde stor deltaking på NM innandørs i Leikvanghallen og vi var med på NM utandørs i Finnfjordbotn, og sjølvsagt hadde vi ein stor flokk som deltok på KM på Husnes. Medaljehausten på alle desse mesterskapane er stor. Men vi har i tillegg mange interne tevlingar i gruppa, mest kjent er kanskje vårt sjølvkomponerte hesteskokastings-løp som går over heile vintersesongen. Det er eit løp, kombinert med hesteskokast på «blink», her må du altså vere både rask og treffsikker, treff du ikkje blinken vert det strafferunde! Elles har vi og ein årleg klubbkonkurranse i vanleg hesteskokasting, denne meisterskapen er gjerne skipa til i samband med ein hyttetur til ein av medlemane i gruppa. Nytt siste året er at vi og har teke til å tevla i bowling, her har vi og lagt opp til ei tevling som går gjennom heile vinterhalvåret med premiering for samanlagtresultatet. I Veterangruppa legg vi og stor vekt på den sosiale fellesskapen. Når nokon i gruppa har «dag» ja, så er vi på pletten og feirer. I år har vi feira både Sverre, 80 år og Thor 70 år, i tillegg til at vi vanlegvis feirar oss sjølve med avsluttingssamkomer både etter vårsemester og haustsemester. På den årlege hytteturen kombinert med klubbmesterskapen i hesteskokast, hadde vi i år lagt inn ei fellessamkome med middag på Lyngheisenteret. Det sosiale livet i gruppa er viktig. Her nytta vi høvet til å takka Walther Olsen, Arne Hamarsland og Sverre Hovden for stor innsats med drift og vedlikehald i Waltherhallen gjennom mange år. Utanom dette har vi og medlemer som deltek i t.d. Stoltzen, Knarvikmila, Fanamila og liknande. Medlemene i gruppa er såleis aktive idrottsutøvarar innafor øvingane løp, kast og hopp, men vi er allsidige og kan og nyttast som funksjonærar. Også dette året har vi vore medhjelparar både på «Fløien Opp» og på «Bergensleikane», på Gular sitt sponsorarrangement på Skansemyren og ikkje minst på Gular sitt nyaste løp: «Bergens råeste» i Kanadaskogen. I tillegg har vi også dette året vore nytta som instruktørar i Idrettskretsen sitt arrangement for skuleungdom i Leikvanghallen. Å få vere med å inspirera unge til aktivitet på idrottsbana er eit ekstra hyggeleg oppdrag. Veteran gruppa kan nyttast til det meste, også dette

11 20 Havgula nr Havgula nr Rapport frå University of Oregon Frida Berge For nesten to år sidan reiste eg for første gong til USA, nærmare bestemt Eugene, Oregon TrackTown, løpemekka, staden der den berømte distanseløparen Steve Prefontaine gjorde karrieren sin, eller kva du enn assosierer den vesle byen på nordvestkysten med. Avgjersla om å reisa til USA og University of Oregon har vist seg å vore den beste avgjersla eg nokon gong har teke, av mange grunnar. Eg visste lite om kva som skulle møta meg eg tok sjansen og reiste åleine til eit land eg aldri hadde vore i før, til ein stad der eg ikkje kjende ei einaste sjel. I skrivande stund sit eg på flyet frå Oregon til Louisville, Kentucky, der Pre-Nationals Invitational går av stabelen i helga. Det går rykte om ei rask, lettkupert løype og temperatur rundt femten grader, noko som er perfekt for eit lag frå Oregon der det er skralt med både motbakkar, sørpe og kulde. Formålet med denne reisa er hovudsakleg å prøva oss i løypa der Nationals skal gå 21. november, og å trena oss på ulike løpstaktikkar. Resultat er ikkje ekstremt viktig denne gongen, då det framleis er godt over ein månad til laget skal vera i toppform. Me har likevel allereie vist at me er på rett spor. For to veker sidan vann me Washington Invitational suverent då me slo sterke lag som Stanford og Washington, så det er ikkje nokon grunn til at me ikkje skulle reisa heim frå Kentucky med ein sterk prestasjon i bagasjen. Det einaste som er litt skummelt noko dei fleste distanseløparar kan skriva under på er at ein kan ikkje halda ein toppform veldig lenge. Er me allereie på topp i starten av oktober, er det vanskeleg å vera enno betre 21. november. Mellom Pre-Nationals og Nationals skal me tilbake til Washington for Pac12 Conference og West Regionals, med to vekers pause mellom kvar. Alle terrengløp er 6000 meter for damene (medan herrane spring 8000, og går heilt opp til i Nationals!) Er det noko du må til USA for å nokon gong verkeleg erfara, så er det terrengløp. Her snakkar me 300 løparar på startstreken og totalt vesen når startskotet går og 200 av dei vil ha ein plass blant dei 50 fremste i feltet (Ok, eg overdriv litt, men det er ikkje langt ifrå!) Opningsfarten er heseblesande og å i det heile å komma i mål som topp 100 er ein prestasjon for dei fleste. Friidrett er ikkje noko mindre prestisjefylt. Å komma seg så langt som til NCAA Track and Field Championships krev ganske mykje, men klarer ein dette ventar ei oppleving ulikt noko anna: Ein plass blant dei 24 beste i landet i di øving der vinnaren i mange øvingar er i verdsklasse uavhengig av alder, for ikkje å snakka om stappfulle tribunar og ei stemning utanom det vanlege. Då snakkar eg spesielt om historiske Hayward Field i Eugene. Og skulle ein ikkje komma seg heilt til Nationals, er Conference Championships (som for meg er Pac12 tolv av dei beste skulane i Vest-USA) og Regionals (halve sida av USA i friidrett og éin av ni regionar i terrengløp) framleis nokså spesielt. Eg innser at eg er utruleg privilegert som får vera del av eit lag som Oregon. Som dei fleste veit, er idrett ein del av skulekvardagen, og ein representerer skulen sin der ein i Noreg og Europa ville representert ein klubb. Her er det i alle idrettar veldig stor vekt på laget framfor enkeltutøvaren, noko som nok er ein grunn til at mange er skeptiske på universitetsidrett. Er ein del av eit sterkt lag må ein rekna med å måtta ofra litt for laget. Det kan for eksempel bety å stilla i ei øving du kanskje ikkje er heilt trygg på eller som du aldri har gjort før, dersom ein lagkamerat skulle bli sjuk eller skada. Eller det kan bety å ta sjansen og henga på teten i eit løp der du burde liggja langt bak, for skulle du klara å levera ein prestasjon du ikkje trudde var mogleg, kan dette vera avgjerande for om laget vinn eller ikkje. Det aller beste med å vera del av eit slikt lag er likevel at ein får trena og reisa på konkurransar med dei som etter kvart blir både bestevennane, treningskameratane og konkurrentane dine, og er du heldig er dei alle på eller nær same nivå slik at ein kvar dag kan hjelpa kvarandre til å bli betre. Eg vil utan tvil konkludera at the benefits outweigh the consequences. Dersom du les dette og vurderer universitetsidrett i USA, vil eg nytta sjansen til å seia go for it! Du har sikkert høyrt mykje rart om USA, sett resultat frå konkurransar og konkludert med at det er nok betre å bli heime. Og ja, eg kan bekrefta at det finst mange skular som er tvilsame, spesielt med tanke på trenings- og konkurranseopplegg, men så lenge du har gjort ein del undersøking på førehand, snakka med nokon som har vore der før, og veit omtrent kva du går til, vil eg seia at det er så absolutt verdt å ta sjansen på. Uansett kva som skulle skje, kan du reisa derifrå med opplevingar og erfaringar som du aldri hadde fått heime. Det er noko heilt spesielt med universitetsidrett i USA som berre kan opplevast. Startskotet har gått og Frida er i tet! Universitetsidretten i USA er i lagøving, her er Frida (nr tre frå høgre) og resten av terrengløpslaget

12 22 Havgula nr Havgula nr Universiaden Gwangju 2015 Anne Dolvik, Vidar Dahle og Kathrine Haarklau Sommer-Universiaden 2015 ble arrangert av Sør- Korea i byen Gwangju fra 3. juli 14. juli. For dem som ikke er helt kjent med konseptet; Universiaden er et slags mini Olympiske leker arrangert for studenter annethvert år og er verdens største idrettsarrangement. Under årets Universiade var det deltagere fra hele 143 land. Det ble konkurrert i 21 idretter med 272 forskjellige øvelser. Vidar Dahle (Universitetet i Stavanger), Anne Skudal Dolvik (Høgskolen i Bergen) og Katrine Haarklau (Mizzou: University of Missouri, Columbia) stilte alle for Norge, Gular IL samt deres respektive universitet/ høyskole. Den norske troppen bestod av 55 utøvere som deltok i idrettene friidrett, roing, rytmisk gymnastikk, turn og taekwondo. Friidrett hadde den største troppen med 25 utøvere. I tillegg var det med trenere, fysioterapeuter, lege og annet støtteapparat. I juli er det regntid i Sør-Korea, noe som gjorde at været vekslet mellom 38 grader og ekstremt høy luftfuktighet, og 25 grader og vanvittige regnskurer. Alle utøverne med støtteapparat, lagledere og trenere bodde i en utøverlandsby. Akkurat som på flyplasser måtte man vise akkreditering og få sekker undersøkt hver gang man ville inn i landsbyen. Utøverlandsbyen var et inngjerdet område med 20 helt nye leilighetsblokker hvor man bodde fra seks til ti personer i hver leilighet. Den enorme matsalen var åpen døgnet rundt, og de serverte matretter fra alle verdensdeler til alle måltider, slik at alle skulle føle seg velkommen og finne noe som falt i smak. Arrangøren skal ha honnør for at de alltid hadde full kontroll på maten og hygienen med tanke på at de skulle mate mennesker. Verdt å nevne er det også at det overalt var satt store kjøleskap som inneholdt flasker med vann og Gatorade, som man bare kunne forsyne seg av. Treningsfasilitetene Anne og Vidar fikk en uforglemmelig opplevelse under Universiaden. i utøverlandsbyen var også bra, det var laget eget styrkerom og en liten friidrettsbane inne på området, men de aller fleste valgte å dra til sine respektive arenaer med shuttlebusser som gikk kontinuerlig til og fra landsbyen. Friidrettsstadion lå i nærheten av utøverlandsbyen, så vi hadde noen gå/joggeturer til og fra stadion i løpet av oppholdet. Selv om det var friidrett som var vårt hovedfokus fikk vi også vært tilskuere til en del andre idretter. Vi var for eksempel og heiet på en norsk turnfinalist og var tilskuere på basketfinalen for menn mellom Tyskland og USA i et fantastisk jevnt oppgjør som endte i to ekstraomganger, hvor stormakten USA til slutt vant. I tillegg fikk Vidar, som gammel bordtennisentusiast, sett bordtennisfinalen for menn, som selvsagt gikk mellom to asiater. I løpet av oppholdet møtte Katrine Hei Norge! Vidar har kontroll i front. alle de åtte andre utøverne som også deltok fra Mizzou som deltok i alt fra svømming, volleyball, basket, stuping og friidrett. Anne møtte også på noen av sine treningskamerater fra da hun var på utveksling på Malta. Landsbyen hadde også et eget turistinformasjonssenter hvor alle var velkommen til å finne ut hva Gwangju og omegn hadde å by på. Man kunne melde seg på mange ulike utflukter. De fleste turene var gratis, selv med transport og reiseleder. Turene man kunne velge mellom var alt fra å bestige fjelltopper og dra på båtturer til å besøke lokale templer etc. Anne, Vidar og Katrine dro sammen med en god del andre norske utøvere på en av tempelturene. Det var en nydelig tur med masse vakker natur. Katrine og en lagvenninne, samt en god del andre rotehoder fra Litauen, fikk aldri med seg hovedattraksjonen som var et tempel med nydelig utsikt noen hundre meter opp i fjellsiden. De klarte å forville seg inn på feil sti og havnet dermed på en lang rundtur som gjorde at bussen og hjemreisen ble forskjøvet med over en time. Når det kommer til det sportslige var det kun Anne som fikk med seg en personlig rekord hjem i bagasjen, med 12,11 på 100m som tok henne til semifinalen. Anne kom også til semifinalen på 200m, med tiden 24,77 i hele -2.2 i motvind. Under semifinalen på 100m fikk Anne strekk i hamstringen og måtte dessverre hinke til mål. Skaden var så omfattende at hun ikke kunne stille i semifinalen på 200m dagen etter. Selv om Anne ikke fikk gjennomført begge semifinalene grunnet skade, var hun likevel veldig fornøyd med at hun satt personlig rekord og overraskende klarte å komme seg videre fra forsøkene. Katrine endte på 9. plass i finalen med 4.05m som resultat. Hun syntes det var utrolig at hun i det hele tatt klarte å komme seg til finalen med en så dårlig dag under kvalifiseringen. For Katrine som hadde håpet på medalje var dette selvsagt en sportslig nedtur. Vidar røk ut i forsøket på 800m med For å avansere til semifinale måtte han ha løpt på en tid rett i underkant av I en skadefri sesong burde ikke dette vært noe problem for han, og han var derfor naturlig nok skuffet over egen prestasjon. Uansett prestasjon på banen var alle enige om at å få delta i et så stort arrangement på andre siden av kloden, var en uforglemmelig opplevelse. Det var stilig å se at så mange mennesker med forskjellig religion, livssyn, bakgrunn og nasjonalitet gikk så godt overens med en ting til felles - at alle brenner for sporten sin. Vidar og Anne med norske lagkamerater. Kathrine, Anne og Vidar bidrar til show og ablegøyer.