18. Bevaring av faste kulturminner

Transkript

1 18. Bevaring av faste kulturminner Tryggve Fett Gamle Bergen Museum Den eneste kunnskap vi som enkeltpersoner eller som samfunn har om fremtiden, er den erfaring vi har tatt med oss fra fortiden. Skal vi kunne møte fremtiden på en noenlunde hensiktsmessigmåte er det derfor viktig å ta vare på noe fra fortiden. Denne enkle sannhet er begrunnelsen for all bevaring. Tema for denne artikkelen er hvordan man har sett på vern opp gjennom tidene og hvordan man hele tiden drøfter organiseringen av vernearbeidet inn i en ukjent fremtid. Hva er et fast kulturminne? Først må vi finne ut hva vi snakker om, her brukes både begrepene kulturminner og faste kulturminner. De fleste har nok en viss forestilling om hva som ligger i disse begrepene, men en nærmere klargjøring og avgrensning kan helt sikkert være på sin plass. Kulturminner produserer vi hele tiden. Det er alle de forskjellige slags spor vi har etterlatt oss gjennom de ca år som det har bodd mennesker innenfor det området vi i dag kaller Norge. Det kan være hus og husgeråd, klær, våpen, redskap, verktøy. Men det kan også være spor etter dyrkning, fiske, fangst eller annen virksomhet i landskapet. Eller det kan være sposr etter hvordan fortidens mennesker hadde sitt forhold til de høyere makter, og ganske spesielt til sine avdøde. De fleste av disse kulturminnene er flyttbare, enten fordi de er løse gjenstander, eller fordi de er såkalte immmaterielle kulturminner som kunnskaper, 355

2 18. Bevaring av faste kulturminner tradisjoner og skikker. Men noen kulturminner kan ikke flyttes de er faste. Fra de eldste tider kan jeg nevne helleristninger og gravhauger, hustufter og bautasteiner. Fra noe senere tid finnes hus, forvarsanlegg, veier o.l. Det er videre blitt vanlig å skille mellom faste kulturminner fra det vi kaller forhistorisk tid (tiden før kristendommen ble innført) og kulturminner fra historisk tid (tiden etter kristendommens innføring). Faste kulturminner fra forhistorisk tid kalles gjerne fornminner, og ivaretaes av en egen faggruppe, arkeologene. De faller utenfor rammen av denne artikkelen. Den historisk tid deler vi gjerne videre opp i middelalderen som strekker seg fra kristendommens innføring omkring år 1030 e. Kr. til reformasjonens innføring i 1537, og det som gjerne kalles nyere tid fra reformasjonen og frem til i dag. Hvordan er faste kulturminner blitt vernet opp gjennom tidene? Frem til for omkring 150 år siden fantes det ikke noe organisert vern av faste kulturminner. Huset eller anlegget ble vedlikeholdt så lenge det var i bruk, og deretter sto det til forfalls inntil det falt ned eller ble revet fordi det sto i veien for noe nytt. Stavkirkene kan være et godt eksempel, bygget i første halvdel av middelalderen men i bruk og vedlikeholdt mange steder til langt opp på tallet. Enkelte avsides bygdelag ble imidlertid helt fraflyttet som følge av Svartedauden eller andre epidemier. Noe bygningstømmer ble kanskje tatt med, men de fleste husene og kirken med ble stående, og skogen vokste tett rundt dem. I andre bygdelag som ikke ble fraflyttet, rev man stavkirkene fordi de sto i vegen for ny kirke som skulle bygges. Nye lover påbød større kirker, og man forbandt kanskje noe uhyggelig ved den gamle mørke stavkirken. I dag er det vi har igjen av stavkirker, selvsagte verneobjekter. Bakgrunnen er utvilsomt den samfunnsmessige omveltning som landet vårt opplevde fra midten av 1800-tallet og fremover. Da kom industrialiseringen til Norge. Jernbaner og dampbåter revolusjonerte samferdselen, byer ble bygget opp fra intet, og de nye fabrikkene tiltrakk seg store grupper med ny arbeidskraft. Den moderne tid var i gang og det gamle bygde-norge var i full oppløsning. Dette skapte både fremtidstro og fortidsromantikk. De nye tekniske oppfinnelsene kunne tilsynelatende løse alle problemer, men folk opplevde at tryggheten i det gamle samfunn forsvant og uroen bredte seg verden ble usikker og farlig. Den nasjonale bevissthet våknet til live, og Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring ble dannet så tidlig som i Den sto for mesteparten av vernearbeidet helt frem til begynnelsen av 1900-tallet (og drives fortsatt som et viktig forum for almenhetens verneinteresser). 356

3 Tryggve Fett I 1905 kom den første vernelov i Norge. Den erklærte at alle kulturminner fra forhistorien og middelalderen automatisk ikke lenger tilhørte grunneieren, de var fra nå av å betrakte som nasjonens felles eiendom. Foranledningen var utgravingen av Osebergskipet sommeren før, som hadde vakt enorm interesse også utenlands, og man fryktet at store deler av de fremgravde praktgjenstandene skulle havne på utenlandske oppkjøpshender. I 1920 kom neste fase, da ble den første bygningsfredningslov vedtatt. Den fastslo at visse spesielt verdifulle bygninger også yngre enn reformasjonen kunne fredes ved offentlig vedtak. Men bygningene var her fortsatt grunneiers eiendom, men hans frie disposisjonsrett ble innskrenket, og bygningene derved sikret en fremtid om nødvendig mot eierens vilje. Eieren fikk til gjengjeld en viss skattelette og mulighet for å søke offentlige tilskudd til istandsettelse. Flere tusen bygninger ble etter hvert gitt denne form for fredningsstatus. Den første bølgen av fredningsvedtak gjaldt i stor grad stilfulle patrisierhus og laftede gårdshus med den norske innlandsbonden i høysetet. Først langt senere begynte også minner fra kystkulturen å bli interessante, så fulgte kvinnekultur, arbeiderkultur, teknisk kultur og til slutt vanlig bykultur. Etter hvert har lov- og regelverket tilpasset seg denne utviklingen. Hele den offentlige forvaltningen av feltet ble lagt inn under det nye Miljøverndepartementet opprettet i 1972, og de to lovene ble slått sammen til dagens Kulturminnelov i 1978 med flere nyere tillegg. Fra 1990 av ble mye av forvaltningen delegert over fra statlig nivå ved Riksantikvaren til fylkeskommunalt nivå ved Fylkeskonservatoren, og det nyeste nye er en forsøksordning der forvaltningsansvaret er delegert videre til noen kommuner, bl.a. Bergen ved Byantikvaren. Vi må også nevne den «vanlige» plan- og bygningsloven av 1965 og 1985 som gir mulighet for å regulere visse områder til spesialformål bevaring. Denne bevaringsgraden er normalt ikke så streng, og kan derfor være velegnet der enkeltobjekter kanskje ikke har så stor bevaringsverdi, men der det likevel er viktig å ta vare på helhetsmiljøet. Forvaltningen av det lovverket har hele tiden ligget på kommunalt nivå. Det må likevel fremheves så sterkt som mulig til tross for det store forvaltningsapparat som de siste årene er bygget ut på dette felt at alle bevaringstiltak starter med enkeltmenneskers initiativ og interesse for sine omgivelser og sin fortid. Det ville bety slutten for all videre bevaring om dette perspektivet gled ut av syne. 357

4 18. Bevaring av faste kulturminner Myndighetenes vernepolitikk i dag og i morgen I en kort artikkel som dette er det bare mulig å gi et sterkt forenkletriss av hvordan vernepolitikken her i landet har utviklet seg de siste 150 årene. Til gjengjeld kan vi kanskje gå litt dypere inn på dagens status innen feltet. Den første Bondevik-regjeringen satte i april 1999 ned et utvalg på 17 personer med en meget bred faglig og til dels politisk bakgrunn, leder av fylkesmann Tora Aasland, til å utrede grunnlaget for en ny offentlig kulturminnepolitikk. Da arbeidet ble avsluttet ved årsskiftet 2001/2002, hadde utvalget delt seg med et mindretall på to, mens utvalgets flertall la frem en utredning kalt «Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk» (NOU 2002:1). Dette er foreløbig det siste dokument som på en autoritativ måte kan indikere hvordan myndighetene akkurat nå tenker om feltet. Utredningen bekrefter det inntrykk vi får også fra annet hold, nemlig at det foregår en sakte dreining av fokus innen den offentlige kulturminnepolitikken. Allerede for ti-femten år siden kunne vi spore de første tegn, siden er disse blitt gradvis tydeligere. Sterkt forenklet sagt går dreiningen ut på å ikke lenger bare se enkeltobjekter isolert, men heller som ledd i større miljøer. Typisk nok snakker man ikke lenger bare om kulturminner, men om kulturminner og kulturmiljøer i samme åndedrag. Videre fremheves at sikringen av disse kulturminnene og kulturmiljøene ikke lenger oppfattes som et mål i seg selv, men i stedet settes inn i en større samfunnsmessig og ressursmessig utvikling. Således sier utredningen selv: «Politikken avspeiler at kulturminner og kulturmiljøer i stigende grad regnes som en integrert del av det helhetlige miljøarbeidet, og ikke lenger som et til dels overskuddspreget og isolert tema, løsrevet fra den øvrige samfunnsutviklingen.» (s. 172) På dette grunnlag har utvalget formulert følgende visjon for den kommende kulturminnepolitikken: «Kulturminner og kulturmiljø kilder til opplevelse, utvikling og verdiskapning». Deretter er visjonen ført videre i følgende fem mål: 1. Kulturminner og kulturmiljøer viser et historisk, kulturelt og materielt mangfold. 2. Samvirket mellom mennesker og kulturminner skaper verdier, kunnskap og opplevelser. 3. Sammenhengen mellom natur og kulturminner stimulerer til bærekraftig ressursforvaltning. 4. Det er likeverd i samspillet mellom offentlige og private aktører. 5. De økonomiske rammene står i forhold til oppgavene. (s. 33) Disse målsetningene føres så enda videre i en rekke strategier for å nå hvert mål. Som strategi for å oppnå den nest siste målsetningen anføres f.eks. at det må 358

5 Tryggve Fett «legges til rette for en tilpasning mellom vernets formål og eiers/rettighetshavers/ brukers interesser, inkludert videreføring og utvikling av næringsvirksomhet» (s. 36). Det kan virke som om man her er tilbøyelig til å tilbakeføre til den private eier/rettighetshaver/bruker noe av de rettigheter som tidligere lovverk har fratatt disse. I omtalen av den siste målsetningen konstateres det innledningsvis at realverdien av de norske kulturminner utgjør en betydelig andel av vår nasjonalformue, og at denne andel må forvaltes slik at den ikke forringes. Videre konstateres det at slik forringelse likevel skjer, og at den vedlikeholdsmessige tilstanden ved en lang rekke av våre kulturminner langt fra er tilfredsstillende. Som strategi for denne målsetningen anføres således «en markant større økonomisk satsing og en rettferdig fordeling av omkostningene ved fredning og vern». I tråd med dette anbefales et nytt offentlig kulturminnefond som nå er i ferd med å etableres men konklusjonen er også at «offentlige midler må brukes på en måte som utløser større engasjement fra privat sektor» (s. 36). Dette synes å være typisk for tiden. Også en rekke andre offentlige dokumenter og planer, både på nasjonalt og lokalt nivå, går i samme retning. Bak et noen ganger litt uforståelig teppe av offentlig byråkratspråk finner vi de klare nye signalene om at kulturminnesektoren stadig er viktig å satse på, kanskje enda viktigere nå enn tidligere at man ønskerå se kulturminnenei samledemiljøer, og ikke bare som enkeltobjekter at begrunnelsen for vern nå hentes mer fra de samfunnsmessige verdier enn fra objektets egen kulturhistoriske bakgrunn at eiernes / brukernes interesser (deri også næringsinteresser) skal hensyntaes i større grad enn tidligere at man ønsker også privat engasjement og økonomisk medvirkning i istandsettelse og drift av kulturminner og kulturmiljøer. Hvilke farer står vi overfor? Vi har i det foregående sett på hva som er blitt oppfattet som kulturminner, og hvordan bevaring av disse har vært organisert. La oss nå se hvilke typer skade kulturminnene er utsatt for, eller hvilke farer de må vernes mot. Den åpenbart største faren er det vi gjerne kaller «tidens tann», det jevne forfall, den ofte umerkelige slitasjen forvoldt av alders bruk, klima, råte o.l. Tiltaket mot denne faren er vedlikeholdet, det å plukke løv og mose av pannetak, det å male eller impregnere trevegger, det å drenere ut vannsig fra undergrunn o.l. En forsiktig utskifting av nedslitt eller oppråtnet materiale kommer i samme 359

6 18. Bevaring av faste kulturminner kategori. I prinsippet er det dette enhver eier har plikt til å utføre på sine bygg og anlegg, enten de har vernestatus eller ikke. Men grensen mellom vedlikehold og fornyelse / rehabilitering er flytende. Et manglende vedlikehold over lang tid kan kreve tiltak så omfattende at de i praksis vil være som en fornyelse, og økonomisk må regnes som en investering. Klimaet varierer også så sterkt fra sted til sted, at det ikke er mulig å gi noen landsomfattende norm for gjennomsnittlige vedlikeholdstiltak. Felles for alle angrep av tidens tann er imidlertid at vi kan forsinke men ikke forhindre den type nedbrytning. Dette imotsetning til en del andre truende farer som vi kan forhindre. Jeg tenker på vandalisme, brann og andre plutselige skader forvoldt enten med vilje eller ved skjødesløshet av mennesker. Av disse er brann den mest utbredte og den mest fokuserte. Det er kanskje en overdrivelse å si at brann kan forhindres, men faren kan i alle fall reduseres vesentlig ved omtenksom sikring. Alle sikringstiltak må ta utgangspunkt i en analyse av risikobildet: hvordan kan brann oppstå? Feil på elektrisk installasjon, feil på elektrisk utstyr, lynnedslag, farlig bruk av levende varme, uforsiktig bruk av levende lys, bevisst påtenning o.l. Mange brannårsaker kan elimineres ved en slik systematisk analyse. Men uansett hvor mye man eliminerer, vil det alltid være igjen noen årsaker, og brann vil alltid kunne oppstå. Da er det viktig å vite at selv de største branner starter som små. To typer tiltak må følge: varsling og slukning. (Her ser jeg bort fra redning av liv og innbo, da det her er faste kulturminner det gjelder.) Prioriteringen mellom disse to typer tiltak må variere etter omstendighetene. I bystrøk med et profesjonelt brannvesen og få minutters utrykningstid, vil et godt og automatisk varslingssystem fortrinnsvis med direkte alarmering av brannvesenet være det viktigste. I områder med lenger tid for utrykning og svakere organisert brannvesen, bør etablering av egen slukkekapasitet prioriteres høyt. Her kan det være nødvendig å starte med å vurdere vanntilgangen, dernest anskaffe slukkeutstyr og til sist gjennomføre opplæring av eget personell. Som den mest avanserte form for slukning har man sprinkling og andre varianter av automatisk slukning. Tyveri som sådan trenger man normalt ikke frykte, men tyveri av løse gjenstander kan også lett føre til betydelige skader på faste kulturminner, f.eks. ved innbrudd i gamle hus. Tiltak mot dette må ta utgangspunkt i en tilsvarende risikoanalyse som ved brann: Man må stille seg i vandalens eller vinningsforbryterens sted, og vurdere hva som står i fare for å bli ødelagt. Når faren er konstatert, vil mottiltakene også her falle i to typer: varsling og fysisk sperring, men forholdet mellom disse to tiltakstypene vil være noe annerledes enn for brann. Her kan nemlig svært mye gjøres, og sikkerhetsnivået heves betydelig ved riktige men ofte forbausende enkle fysiske tiltak, mens automatiske og avanserte varslingsanlegg kan bli svært kostbare i forhold til den sikkerhetsmessige gevinsten. 360

7 Tryggve Fett Det kan være grunn til å påpeke at både fysisk vandalisme og påsatte branner (hvilket som regel egentlig er samme sak) har fått ny aktualitet den senere tid. Etter hvert som vår vestlige samfunnsform blir mer og mer komplisert, og kravene til enkeltmennesker større, opplever flere og flere at de faller utenfor den gjengse normen. Det ligger her en spire til frustrasjon og asosial opptreden, kanskje formulert som «hevn over et hardt og umenneskelig samfunn», som også kan komme til å gå ut over de samfunnssymboler som faste kulturminner også kan være. Dise forhold bør helt klart føre til øket innsats på området. Nye utfordringer nye løsninger Hvor går så veien videre? Myndighetene gir signaler om å se kulturminnene i en samfunnsmessig sammenheng, og derved gi dem økt betydning (slik det er beskrevet ovenfor). Men det er på den annen side også klart at myndighetene for fremtiden tenker seg en større deltagelse av private samarbeidsparter ved istandsettelse og drift av faste kulturminner. De aller fleste fredete bygninger og andre kulturminner er i privat eie, og myndighetene ser selvsagt i første rekke hen til disse eierne, rettighetshaverne og brukerne, når de skal finne økonomiske samarbeidsparter. Dette er ikke nytt eier har alltid hatt ansvar og vedlikeholdsplikt for sin eiendom. Men denne plikten har tradisjonelt vært knyttet sammen med den frie disposisjonsretten. I omkring ett hundre år har det nå vært lagt restriksjoner på eiers frie disposisjonsrett av sine kulturminner, samtidig som dette skulle kompenseres med visse skattemessige fordeler og muligheter for konkret støtte. I praksis har nok mange eiere og brukere opplevd at kompensasjonen ikke har stått i forhold til restriksjonene, og kulturminnenes ofte sørgelige vedlikeholdstilstand i dag, er nok ofte en følge av det. Formodentlig er det dette forhold som ligger bak myndighetenes nyorientering i retning av større hensyntagen til eiernes og brukernes interesser (ikke minst næringsinteresser) når vernebestemmelsene skal utformes. Til gjengjeld forvente det større økonomisk deltagelse nettopp fra eier og bruker. En slik kombinasjon av vern og næring har for så vidt hele tiden vært benyttet, bl.a. for å verne alle de kulturminner som ikke har formell vernestatus. For fortsatt å kunne eksistere, må de brukes til noe. For en del år siden ble til og med uttrykket «vern gjennom bruk» lansert nettopp for å beskrive denne type vernetiltak. Men slik bruk har ikke vært uproblematisk sett fra et vernesynspunkt, for all bruk medfører slitasje som over tid kan være uopprettelig. La meg bare nevne Borgund stavkirke som et av de mest kjente eksempler. Kirken ble så populær å besøke, at det originale middelalderinteriøret begynte å ta skade av all fuktigheten fra menneskene. Tilgjengeligheten måtte reguleres og 361

8 18. Bevaring av faste kulturminner reduseres. Både næringsmessig og vernemessig kunne man ellers komme i skade for sakte å sage over den grenen vi sitter på. Myndighetene ser derfor tydeligvis for seg at også andre typer private interesser kan inviteres inn som deltagere i det økonomiske spleiselag som norsk kulturminneforvaltning i stadig større grad er i ferd med å bli. Alle typer næringsutvikling kan gi et privatøkonomisk fundament, men næring er som bekjent så mangt det er egentlig bare fantasien og kreativiteten som setter grenser for hva det går an å tjene penger på. Myndighetenes rolle er her å sette rammer og de er tydeligvis innstilt på å sette litt videre rammer nå enn tidligere den økonomiske aktiviteten innen rammen må langt på vei de private aktørene selv fylle. Det er her man kanskje kan skimte verdier og verdivurderinger utenom det som hittil har vært vanlig. Man kan se muligheter for synergier og gevinster på tvers av tidligere samfunnsgrenser. Man kan se gjensidige nytteeffekter oppstå nye allianser kan opprettes. Noe erfaring fra dette kan hentes fra idretts- og musikkarrangementer o.l. der næringslivet de senere årene har gått inn med til dels betydelige beløp. Gevinsten tilbake til næringslivet har stort sett vært oppmerksomhet rundt annonsering på drakter, bane og scene, samt utdeling av prioriterte eller eksklusive billetter. For vern og drift av et kulturminne må situasjonen bli en annen, og man må finne frem til andre typer verdier. La oss ta et annet eksempel: Hvor mye betyr kulturminnet Bryggen for næringslivet i Bergen? Det varierer svært mye etter hvilken tid og hvilken bransje det gjelder. Like etter krigen var store deler av Bryggen som da het Tyskebryggen ren slum, og en assosiasjon med den ville sannsynligvis i de fleste tilfellene ha hatt en negativ effekt. I dag vil nok de fleste bransjer oppleve det som til dels sterkt positivt å assosieres med de verdier som Bryggens handelstradisjoner gir, og det vil være av interesse at Bryggen fortsatt vedlikeholdes og fremstår som det kulturminnet av verdensformat som det vitterlig er. For en del kan det til og med lønne seg å betale noe for denne assosiasjonen. For andre bransjer vil en slik assosiasjon være likegyldig, og en betaling vil være meningsløs. Her er det hverken verneobjektets direkte kommersielle potensiale for eier eller dets mulighet som populært annonsemedium som belyses, men dets indirekte verdi for en menings- og holdningsbærende assosiasjon. Dette innebærer altså å kvantifisere verdien av den assosiasjon som folk har til en virksomhet, og å bygge relasjoner på dette grunnlag. Hverken kulturvernsiden eller næringslivsiden synes så langt å ha tenkt særlig langt i disse retninger, så her ligger foreløbig mye upløyd mark. For meg står likevel dette feltet som en hovedutfordring for fremtiden. 362

9 Tryggve Fett Avslutning Det er vanskelig på et generelt grunnlag nå å gå videre langs denne veien. Den videre gange må skje i samarbeid mellom konkrete parter knyttet til konkrete verneprosjekter. Samfunnet forandrer seg hele tiden og i kanskje aksellererende tempo. I den grad også kulturminnevernet føres inn i denne forandringen, må veiene frem til sikring av disse verneobjektene stadig bli nye. Hensikten med denne artikkelen har vært å gi noen riss av det. Men om måten som vernet organiseres på, forandrer seg med samfunnet, skal likevel verneobjektene kulturminnene i seg selv gi oss erfaring og stabilitet til å møte fremtidens allehånde omskiftelige samfunnsforandringer. Det må vi heller ikke glemme. 363