Paper. Nordisk nettverk for profesjonsforskning, Århus oktober 2012

Transkript

1 Førstelektor Torunn A. Ask Institutt for sosiologi og sosialt arbeid Universitetet i Agder torunn.a.ask@uia.no Paper Nordisk nettverk for profesjonsforskning, Århus oktober 2012 Innledning Symposium U1-63: Krav og komplekse roller. Profesjonsutøvelse i en reformtid. Tittel: Å posisjonere en praktiker (artikkel under arbeid) En konklusjon i evalueringen av partnerskapet som HUSK 1 representerte mellom forskning, utdanning, praksis og brukere/brukerorganisasjoner, er at forskerne hadde størst makt og påvirkning i prosjektene, mens brukerne fikk mest oppmerksomhet (Gjernes og Bliksvær 2011). Det blir stilt spørsmål om det er slik at noen av partene i samarbeidet ble undertrykt eller ikke fikk den rollen de hadde forventet eller ønsket, selv om ingen eksplisitt gav uttrykk for dette (ibid). Slik jeg leser evalueringsrapporten, er adressaten for analysen og spørsmålet først og fremst praktikerne i partnerskapet. Vurderingene og problemstillingene som presenteres, er interessante utover det konkrete prosjektsamarbeidet som nå er avsluttet. Erfaringene har betydning og aktualitet for tilsvarende og tilgrensende satsinger og slike synes det å bli flere av. Praksisforskning, praktikerforskning, praksisnær forskning, praksisrettet FoU mv. er begreper som om enn omdiskuterte hva gjelder innhold og konsekvenser - indikerer at praktikere og praksisfeltet forventes å ha tettere kobling med forskning og vice versa. I Meld. St.13 ( ) Utdanning for velferd Samspill i praksis, heter det bl.a.: «En nær kobling mellom tjenestene, forskningen som blir gjort og studentene som blir uteksaminert, gir bedre overføring av kunnskap mellom forskningen, utdanningene og yrkesutøvelsen» (s.94). Dette ligger nært opp til de strategiske målene for HUSK-satsingen som var å fremme strukturer og arenaer for forpliktende og likeverdig samarbeid mellom partene som deltok, styrke praksisbasert forskning og styrke kunnskap som grunnlag for praksisutøvelse (Arbeids- og velferdsdirektoratet, 2009). Tilbakeskuende og samtidig plantet midt i det, med nye utfordringer for utdannings-, praksisog forskningsfelt, ser jeg dette i sammenheng med den større samtalen om hvordan teori og praksis samvirker, brytes og brynes i et komplekst landskap. 1 HUSK (Høgskole- og UniversitetsSosialKontor) var et statlig initiert og finansiert forsøk ( )med målsetting å utvikle bedre tjenester for brukere ved å styrke kunnskap og kvalitet i den norske sosialtjenesten. Det ble opprettet prosjekter knyttet til høgskole-/universitetsmiljøer i fire regioner, deriblant Agder. 1

2 Med et slikt utgangspunkt, vil jeg problematisere og utforske mer hvordan praktikeren både kan posisjonere seg og bli posisjonert i dette terrenget. Erfaringene fra HUSK, både lokalt og nasjonalt 2, vil gi empirisk grunnlag for å drøfte temaet, fortrinnsvis kritisk. Dette kobles mot teoretiske perspektiver jeg ser som meningsfylte for å kaste lys over følgende spørsmål: Hvilke oppfatninger om praktikerens posisjon(er) / rolle(r) 3 kan spores fra ulike ståsteder? Herunder: Hvilke syn gir praktikerne uttrykk for når det gjelder egen deltakelse i prosjektene? Hva kan være fruktbare tilnærminger for å forstå ulike posisjoner og rolleutfordringer i slike samarbeidskonstellasjoner? Praktiker/praksis og forsker/forskning vil være partene som blir satt mest i spill, gitt ovennevnte problemstillinger. Utdanningssiden blir også trukket fram, mens brukersiden som aktør i samarbeidet blir berørt mer indirekte. Problemstillingene er ikke stringent atskilte, men sees som til dels overlappende, og vil bli behandlet slik i artikkelen. HUSK var rettet mot utvikling og bedring av sosiale tjenester, og sosialarbeidere er derfor den mest sentrale gruppa blant praktikerne i forsøket. Jeg velger derfor å ha søkelyset rettet mot disse, selv om praktikerne totalt sett, omfatter flere utdannings-/yrkesbakgrunner. HUSK ble gjennomført i samme periode som implementering av ny arbeids- og velferdsreform, der den kommunale sosialtjenesten ble samordnet med de statlige instansene trygde- og arbeidsmarkedsetat, til en felles etat NAV. Teoretiske perspektiver Street-level-bureaucrat og / eller street-level-intellectual. Posisjoner og praksiser. Slik jeg bruker termen praktiker i denne artikkelen, gjelder den yrkesutøvere som i flere sammenhenger kan betegnes som bakkebyråkrater og frontlinjebyråkrater. Dette i tradisjonen etter Michael Lipskys teoretiske perspektiver om «street-level-bureaucrats», som gjelder hvordan eksempelvis sosialarbeidere, lærere og politifolk håndterer utfordringer i sitt daglige arbeid (Lipsky 1980, Eriksen 2001, Terum 2003, Johansson 2007, Jessen 2011). Bakkebyråkrater eller frontlinjesoldater (Lyngstad 2005), det siste en betegnelse med litt sterkere valør, men i samme tradisjon, er arbeidstakere som er i direkte møter med brukere av tjenestene de forvalter, og som gjennom sin yrkesrolle har stor innvirkning på folks liv. De kan påvirke fordeling av både goder og byrder til brukere av tjenestene. Samtidig arbeider de innen (velferds)politiske og organisatoriske rammer som gir føringer for beslutninger og 2 Jeg har vært med i prosjektledergruppa i HUSK Agder (prosjektlederne var/er ansatte ved Universitetet i Agder og Agderforskning) hvor temaet har blitt diskutert. Materiale foreligger også gjennom opptak/referater fra gruppesamtaler i delprosjektene, hvor de ulike partenes deltakelse har blitt drøftet/evaluert av partene selv. HUSK Agder sendte også ut individuelle evalueringsskjemaer til prosjektdeltakere, men svært få svarte på disse. Den nasjonale evalueringsrapporten (Gjernes og Bliksvær 2011) er et sentralt dokument. 3 Jeg tillater meg å bruke begrepene rolle og posisjon som supplerende, og ser begge som tjenlige for mitt formål. Jeg er klar over at det fins motsetninger i ulike teoretiske tilnærminger til begrepene, men velger å ikke gå inn på disse her. 2

3 handling (ibid.). Å være praktiker i denne sammenhengen, er derfor nært koblet til handlingstvangen som ligger i rollen som tjenesteyter innen velferdsstaten. Den kan identifiseres på ulikt vis og på ulike nivå i velferdstjenestene. Jeg ser slike perspektiver opp mot Mirja Satkas analyse av hvordan praktikerrollen i sosialt arbeid (må) utfordres og endres, slik at kunnskapsutvikling / kunnskaping og forskning får en mer sentral plass (Satka 2003). Satka (med referanse til Ife 1997 som igjen bygger på Antonio Gramsci) sier at som en konsekvens av dette, må ambisjonen være at street-levelintellectual 4 heller enn street-level-bureaucrat, blir treffende for å karakterisere sosialarbeidere som aktører i sitt yrkesfelt. Hennes argumentasjon hviler på at praksiser koblet mot forskning, samt en gjennomgående analytisk og intellektuell orientering, etter hvert blir den sentrale dimensjonen i sosialt arbeid, og da uavhengig av om en er praktiker, lærer eller forsker i faget. Om ikke sosialt arbeid og sosialarbeidere skal bli irrelevante i reformer og endringer som skjer, må de aktivt ta del i kampen som pågår om ulike måter å skape, definere og gyldiggjøre kunnskap på, ifølge Satka. Som street-level-intellectual vil en vektlegge analyse, begrepsutvikling, refleksiv tenkning og kritisk refleksjon, så vel knyttet til rammevilkår for arbeidet som til egen praksisutøvelse. I dette ligger at både erfaringsbasert kunnskap og tradisjonell vitenskapsbasert/teoretisk kunnskap har sine feilkilder og at ukritisk bruk - av begge - er uakseptabelt i profesjonelt arbeid (ibid.). Forstavelsen street-level (gjenbruk fra Lipskys terminologi) indikerer at den intellektuelle aktiviteten ikke skal gjøres i elfenbenstårnet, men utvikles og utøves i direkte samarbeid med berørte parter. Både byråkrat og intellektuell 5 kan være «betente» betegnelser i den forstand at de blir brukt på ulike måter i det offentlige rom, fra mer nøytrale, informative karakteristikker til både ærefulle og nedsettende. Ordene kan gi assosiasjoner som den eller dem det gjelder, ikke er komfortable med, eller kjenner seg igjen i. I den sammenhengen jeg bruker termene, vil det være mer som analytiske kategorier for å anskueliggjøre og gi mening til drøfting av spørsmålene jeg reiser i artikkelen. Både Lipsky selv og i etterkant «mange med han», problematiserer og nyanserer handlingsrommet bakkebyråkratene har. Ikke minst har betydningen av relasjonen mellom tjenesteutøver og tjenestebruker blitt vektlagt, samt hvordan forståelse og utøvelse av skjønn påvirker beslutninger, atferd og handling. Elementer i dette medfører forbehold og kritikk knyttet til hvorvidt generell kunnskap og generelle regler kan overføres direkte til den enkelte særegne sak eller situasjon. Praktikeren må tenke selv og bruke seg selv. Dette er imidlertid noe som også blir sett på som problematisk. Satsing på og diskusjoner om (hva som er) evidensbasert eller kunnskapsbasert praksis, er del av diskursen om det profesjonelle arbeidet. I grunnlagsdokumenter for HUSK (Sosial- og helsedirektoratet 2006:3) sies det bl.a. at «( ) kildene til kunnskap blant fagarbeiderne i tjenesten er hverdagsnær ( ) kommer fra egen livserfaring, klientene og kollegene. Disse kildene er ofte av personlig art og svært ofte unndratt åpenhet og innsyn». Slike forhold ligger til grunn for å satse på at «ansatte skal være i en prosessuell og kontinuerlig kompetanseutvikling gjennom lærende organisasjoner hvor 4 Jeg har ingen god norsk oversettelse, så jeg velger å bruke den engelske termen. 5 Med Wikipedia som kilde, er det bare de mest ubeskjedne som kaller seg intellektuelle 3

4 det er rom for kollektiv kunnskapsproduksjon» (ibid.). Satka (2003) sier, om enn ut fra andre forutsetninger, at praktikerne i stor grad har hatt en «taushetskultur» og plassert seg selv / blitt plassert langt nede i hierarkiet over hvem som kan bidra til sosialt arbeids kunnskapsproduksjon. Det er «de andres» forskning som blir lagt til grunn, og sosialt arbeid fortsetter i så måte å være et dominert felt. Satka skriver ut fra en finsk kontekst. Det er interessant, fordi Finland vel er det nordiske landet som har den lengste akademiske tradisjonen for utdanning og forskning i sosialt arbeid. Med referanse til den økende interessen som nå er for å utvikle kunnskap fra praksis, er (også) hennes anliggende at praksis, utdanning og forskning i sosialt arbeid må kobles tettere sammen. Hennes poeng er særlig at erfarne praktikere må bli involvert i forskningsaktivitet, slik at deres erfaringer kommer fram og blir del av kunnskapsdiskursen i fag og felt. Fra ulike ståsteder og med ulike begrunnelser, synes det altså å være en uttrykt ambisjon om å styrke profesjonell kunnskap og virksomhet. De ansatte - profesjonsutøverne, praktikerne - blir et viktig omdreiningspunkt i og for dette. Et interessant spørsmål er da hvilken posisjon praktikeren inntar, blir tiltenkt, gitt eller vurdert ut fra i slike sammenhenger. Gitt framstillingen tidligere, er det f.eks. kjennetegn fra (idealtypisk) byråkratisk eller intellektuell virksomhet som framheves? I en konstruktivistisk tilnærming vil hvilke posisjoner som er tilgjengelige, innen ens egen og andres diskursive praksiser, være førende for hvordan en ser på seg selv og hvordan andre gjør det (Davies og Harré 1990). Begreper som interaktive posisjoneringer, hvor det en person sier er med og posisjonerer den andre, og refleksive posisjoneringer, hvor en posisjonerer seg selv (ibid.), er derfor også utfordrende og spennende begreper å tenke med i dette landskapet. Hvordan posisjoner praktikeren og forskeren seg selv og hverandre i et partnerskap som det HUSK prøvde ut? Hvilken potensiell ny fortelling skal skrives? Forsøket med HUSK hadde intensjoner om, både retorisk og reelt slik jeg oppfatter det, å åpne opp for nye eller utvidede posisjoner og praksiser. Praktikeren som prosjektmedarbeider og medforsker, til dels over lang tid, la opp til å rokke ved kategorier som i hovedsak har vært sett på som atskilte. Om praktikerne går fra å være (mest) forskningsfelt til (i økende grad) forskningsfelle 6, kan dette her fortolkes som anerkjennelse av praktikernes kunnskaper om og innsikt i hva som skaper og opprettholder sosiale problemer i samfunnet. Praktikeren har også unik erfaring fra relasjonsarbeid gjennom ansikttil-ansikt møter med brukerne. Dette til sammen gir særlige forutsetninger for å bidra til å utforske, utvikle og videre anvende forskningsbasert kunnskap, inkludert forbedringskunnskap rettet mot eget system 7. Det er imidlertid ikke gitt at det er slike eller lignende prosesser som settes i gang. Julia Evetts som har en rikholdig forskningsproduksjon om ulike dimensjoner ved profesjoner og profesjonalitet (eks. Evetts 2003, Svensson & Evetts (eds). 2010, Evetts 2012), er opptatt av endringer som skjer i diskursen om (hva som er, hva som kjennetegner) profesjoner og profesjonalitet. Sosialarbeidere omfattes av eksemplene hun gir. Hun holder fram hvordan 6 Med forbehold om en internordisk forståelse av forskningsfelle, men relateres her til fagfelle, i betydningen en gjensidig kollegial, faglig posisjon med jevnbyrdighet subjektposisjoner hos begge parter. 7 I den nasjonale strategien for kvalitetsforbedring i Sosial- og helsetjenesten ( ), som HUSK skulle bidra til å realisere (Sosial- og helsedirektoratet 2005), ligger nettopp forbedringskunnskapen inne som en vesentlig ambisjon. Hva som ligger i begrepet kan selvsagt diskuteres og problematiseres ytterligere. 4

5 styrking av profesjonalitet i yrkesutøvelse har blitt en retorikk som i økende grad «selges» inn som begrunnelser for nye kontrollregimer og manualer, endringer og reformer. Det kritiske (og mest pessimistiske) perspektivet til Evetts (2012) gjelder at profesjonalisering i denne sammenheng fungerer disiplinerende og begrensende i yrkesutøvelsen. I neste omgang kan det resultere i deprofesjonalisering og svekking av skjønnsutøvelse og etisk refleksjon (som har vært/er karakteristika ved profesjonelt arbeid). I så måte er det den byråkratiske dimensjonen som har forrang. En mer optimistisk tilnærming er å se på muligheter for å utvikle hybride organisasjoner hvor en kombinerer deler av den organisatoriske logikken for profesjonalitet med mer tradisjonelle profesjonelle verdier for yrkesutøvelsen (ibid.). Noen erfaringer En praktiker til begjær og besvær? Praktikeren i HUSK, i den konteksten hun / han befinner seg i, er både utskjelt, kritisert, ettertraktet og verdsatt. Uttrykk som snillisme og lignende har blitt brukt for å karakterisere yrkesutøvelse hos sosialarbeidere på ulike felt. Det har ikke vært ment som honnørord. Det fins ansatte i velferdstjenestene som ikke vil si at de arbeider i f.eks. Nav på grunn av etatens dårlige omdømme. Dette møtte vi også i våre samarbeidsprosjekter. Fra ulike ståsteder har dessuten forskning på velferdsfeltet rettet oppmerksomheten mot (manglende) kunnskap og kompetanse hos tjenesteyteren. Dette også med kritisk søkelys på profesjonsutdanningene som skal levere varene i form av kvalifiserte profesjonsutøvere. Parallelt med kritikk, etterspørres altså i økende grad praktikernes erfaringer, synspunkter og innsats både knyttet til (egen)evaluering av arbeidet de står i, medvirkning til videre utvikling av tjenestene og direkte forskningssamarbeid. Retorikken fra offentlige myndigheter, arbeidsgivere og fagorganisasjoner, formuleringer i utdannings- og forskningsprogram, inkludert HUSK, angir forventninger om at praktikerne både kan og vil delta i slike sammenhenger. Det ligger implisitt i det å være profesjonell, å dyktiggjøre seg for å utøve profesjonelt arbeid. I HUSK-samarbeidet speiler betegnelsene som ble brukt om de involverte, også domener og grensedragninger i relasjonene mellom aktører i HUSK-samarbeidet, noe som i seg selv er interessant. Et utsagn fra en brukerrepresentant i en av gruppesamtalene i internevalueringen, kan illustrere dette: «Du snakker om praktiker [sagt til forsker], men når de er ute og underviser, blir de sett på som praktikere da? Eller hva er de i den sammenhengen?» Spørsmålet aktualiserer tilgjengelige og potensielle posisjoner og hvem som innehar definisjonsmakt i så måte (jf. Davies og Harré 1990). Det synliggjør også at termen praktiker ikke er en stillingsbetegnelse, men den signaliserer en mangfoldig yrkesutøvelse, om enn med visse kvaliteter og særtrekk og visse forventninger rettet mot seg. For ytterligere å komplisere hvilke posisjoner som er tilgjengelige, kan de marginale innfødte nevnes (Jenssen 2011). Denne betegnelsen brukes, relatert til HUSK-prosjektene, om forskere med tidligere praktikerbakgrunn. Jeg selv er en av dem. Iflg. Jenssen kan dette medføre at forskeren kvier seg for å formidle kritikkverdig yrkesutøvelse ut fra lojalitet til feltet (ibid.). Jeg er enig i at en slik posisjon krever en særlig årvåkenhet. Den har både sine styrker og svakheter, noe som utrettelig poengteres i metodebøkene. Fra et slikt utkikkspunkt, 5

6 finner jeg påstanden i evalueringsrapporten om at målet for HUSK var «å endre sosialarbeidernes tenke- og handlemåte og ikke rammevilkårene det sosiale arbeidet pågår innenfor», både utfordrende og interessant (Gjernes og Bliksvær 2011:67). Praktikeren som «attraksjon» trenger derfor ikke tolkes (bare) positivt som anerkjennelse og som verdsetting av rollen(e) de innehar. Det ligger, både implisitt og eksplisitt, en formening om at tjenestene og praksis ikke er bra nok, og tilsvarende en forventning til (og krav om?) endring og bedring av praktikerne sin yrkesutøvelse. Dette styrkes av at både brukerne og forskerne synes å ha et prosjekt om «å oppdra» praktikerne (ibid.:69). Irene Levin (2004) sier at en kritikk mot sosialt arbeid er at en har vært for opptatt av individet, slik at oppmerksomheten har blitt rettet mot at brukeren / klienten skal endre og tilpasse seg samfunnet, framfor at en har jobbet for endringer på samfunnsnivå. Som apropos til det, kan vi stille spørsmål om en nå har byttet om eller utvidet «objektet» for endring, og at (også, eventuelt primært) praktikeren/ sosialarbeideren skal endre og tilpasse seg? Mens strukturelle forhold (fremdeles) blir underkommunisert? 8 Forhold som omstillinger knyttet til Navreformen, generelt tidspress og store krav i daglig arbeid, samt at deltakelse i prosjektene i noen grad ble bestemt ovenfra fra ledelse - «Prosjekt ble tredd nedover hodene på folk» (sitat fra prosjektdeltaker i evalueringen)- bidro nok til at praktikerne ikke sto i kø for å delta i HUSK. Samtidig kan en ikke se bort fra at praktikerne, i ulike posisjoner, kan ha opplevd seg mer som objekt for andres forventninger og forestillinger i samarbeidet, enn som deltakende subjekter. Til tross for alle de positive uttalelsene (de finnes!) er det verdt å drøfte nærmere om en satsing som HUSK også kan ha føringer i retning av tilpasning og disiplinering i og av praktikerrollen. Et spørsmål i forlengelsen av det, er om forskerne, både vi marginale og de som står trygt (?) på utsiden, har hatt en høy nok bevissthet både om eget ståsted og kompleksiteten i oppdraget. Å ha (også) en slik tilnærming til analyse av hva som har foregått, kan være fruktbart for nettopp å forstå ulike posisjoner og rolleutfordringer i samarbeidet. I den nasjonale evalueringen drøftes også spørsmål omkring roller og grenser når det gjelder medforskerperspektivet. Gjernes og Bliksvær (2011) viser til at noen forskere uttrykker at deltakelse fra ufaglærte, i denne sammenheng da praktikere og brukere, kan devaluere forskningen som blir gjort. Det synes å være et mindretall som har uttrykt dette, men det kan likevel illustrere utfordringer både knyttet til kunnskapssyn / kunnskapshegemoni og syn på profesjonalitet på ulike felt. Koblet mot perspektivene fra Davies og Harré (1990) kan en se det som (mer eller mindre intendert) forsøk på interaktiv posisjonering, kanskje ut fra at forskere så sin egen refleksive posisjon truet? Gjensidighet og gjenstridighet I vårt lokale materiale poengterer praktikere at det har vært lærerikt å samarbeide så tett med brukere. Det samme synes å være tilfelle motsatt, at brukerrepresentantene har satt pris på og sett andre sider ved praktikerrollen enn de var oppmerksomme på før. En interessant sekvens er en ordveksling hvor en bruker poengterer at det har vært veldig spennende å høre fra 8 Medieoppslag (april/mai 2012) lokalt og nasjonalt om at ansatte i NAV må bli tøffere i å stille krav til late ungdommer (og andre) som dropper ut av skole og arbeid og naver, kan også analyseres i en slik kontekst. 6

7 praktikerne hvordan det er å være ansatt, at det er like tøft som å være bruker. Med humor blir det også påpekt at de ansatte i tillegg må være der [les: på Nav] hele tiden, mens vi kan dra vi. At det å være i frontlinjen er krevende besværlig - og noe en bør kjenne på kroppen for virkelig å forstå det, kan også tolkes ut av oppfordringen som en praktiker gir til en av forskerne i samme samtale: «Kanskje du skulle komme ut og jobbe et år på Nav?» Med noe distanse og et kritisk blikk, kan dette relateres til Lispkys (1980) analyse av at bakkebyråkratene kan få støtte og sympati fra klientene / brukerne - og andre - gjennom å innvie dem i presset og problemene de møter i jobbsammenheng. Samtidig, når det gjelder det siste utsagnet, kan det sees i sammenheng med andre ytringer som indikerer at praktikerne frykter at lærere / forskere formidler et reduksjonistisk syn på praktikeren: ( ) her sitter det bare kontorrotter ( ) så byråkratiske at det går ikke an. Så ser de [les: studentene] at sakene er komplekse, og de kan kanskje være mer kritiske ( ) Jeg har følt at universitetet har holdt på veldig mye med forskning og vært veldig teoretiske, så tenker jeg, søren heller, hvorfor bruker de ikke oss ute litt mer Praktikeren som portvokter i forhold til tilgang på tjenester, er en velkjent metafor i faglitteraturen, igjen i tradisjonen etter Lipsky (Terum 2003). Litt i samme billedspråk, kan vi si at i forskningsøyemed er praktikeren ettertraktet og verdsatt som døråpner til feltet. Definisjonsmakten til å fortolke og navngi hva som kommer til syne når døra åpnes, har imidlertid i stor grad vært hos forskeren og filtreres gjennom hans/hennes kritiske blikk. Praktikerne synes å være forberedt på denne arbeidsdelingen, men gir tilbakemeldinger om at det ikke må bli for mye på en gang, og at det må utporsjoneres i passende doser (Jenssen 2011). Da kan de lettere forholde seg til det som kommer fram og foreta endringer. Dette støtter for så vidt også opp om den nasjonale evalueringsrapportens konklusjon om at endringer av sosialarbeidernes tenke- og handlemåte er det primære (Gjernes og Bliksvær 2011). Samtidig leser jeg inn motstand mot å være objekter for andres analyser i sitatet over, samt en ambivalens i møte med akademia som følgende sitat illustrerer 9 : ( ) vi satt jo der, visste ikke hva vi skulle si, og vi visste jo at det der, det blir sånn, ja, ja, sånn opp på universitetet og det var flott (men) det er ikke sånn hverdagen er, liksom Dette ligner på erfaringer fra lignende prosjekter hvor praktikere i og for seg er positive til forskning, men likevel forbeholdne når det gjelder å delta aktivt selv, og også til hvordan forskning blir produsert og til hvilken nytte de kan ha av forskning i sitt eget daglige arbeid (Beddoe 2011). At det eksisterer spenningsforhold og motsetninger mellom posisjoner (vesentlig) knyttet til praksis og (vesentlig) knyttet til teori, er vel kjent. Noe av denne spenningen, konkretisert i oppfatninger av hva som er nyttig i egen hverdag i motsetning til fine ord fra et teoretisk vokabular, igjen forenklet framstilt, gjenkjennes i sitatet nevnt over. Ser vi teori praksis diskursen også i lys av at teori tradisjonelt blir plassert høyere enn praksis i et kunnskapsmessig hierarki (Grimen 2008), og at sosialt arbeid som del av praksis, kan sees som et dominert felt, gir det ytterligere konnotasjoner/mulige tilleggstolkninger til termen praktiker. Pål Repstad (2002) sier at når dyktige 10 praktikere ytrer skepsis til teori, skal en ta det alvorlig. Teoretikerne kan leve opp til sin egen karikatur. Samtidig er det slik at selv om 9 Sitatet er fra en deltaker fra praksis i intern-evalueringa som HUSK Agder gjennomførte. 10 Hvem har definisjonsmakt til å sette kriterier for dyktigheten? mitt spørsmål. 7

8 en ikke skal ha et underdanig forhold til forskning og teoretiske størrelser, er det ingen vei utenom å ha et forhold til teori (ibid.). Mer eller mindre gjennomtenkt og velbegrunnet bruker vi begreper som teori og praksis, både i dagligliv og yrkesliv, for å definere fenomener og formidle oppfatninger og synspunkter. Praktiker - og teoretiker - blir i neste omgang termer som kategoriserer mennesker, igjen knyttet til nærmere bestemte karakteristika som kan være personlige egenskaper og ferdigheter, men svært ofte, iallfall i vår sammenheng, (primært) knyttet til utdanning og yrkesutøvelse /stilling. Praktikeren / sosialarbeideren som prosjektdeltaker, har særlige utfordringer ved at han/hun både representerer sin egen profesjon og en bestemt arbeidsplass/arbeidsgiver. Gjernes og Bliksvær (2011) viser til at det er mulig å forhandle om hvilke retter og plikter som skal følge ulike statuser /roller som blir aktualiserte i HUSK-samarbeidet, men at dette kan være vanskelig, og at det er særlig vanskelig i endringsprosesser. Samtidig hviler hele prosjektideen på at det skal skje endringer, ikke minst knyttet til hvordan utøveren, praktikeren i vid forstand, agerer. I evalueringsrapporten blir det, som nevnt tidligere, sagt såpass sterkt at målet for HUSK var å endre måten sosialarbeiderne tenkte og handlet på, og at en ikke hadde oppmerksomheten rettet mot strukturer som gir rammevilkår og legger føringer for det praktiske og faktiske sosiale arbeidet (ibid.). Min hensikt er ikke å skape (unødige) dikotomier, så i tråd med Evetts (2012) perspektiver om hybride konstellasjoner, ser jeg utfordringer og muligheter for å tenke street-levelbureaucrat og steet-level-intellectual som fleksible og supplerende størrelser, framfor gjensidig utelukkende kategorier. Rammevilkårene (som heller ikke jeg har vist for stor oppmerksomhet i dette paperet) kan imidlertid bidra til at det siste hovedsakelig blir ideologi og retorikk, mens den byråkratiske logikken forsterkes. «Vi kan ikke bare bli Nav-folk, da mister vi fagligheten» (sitat fra praktiker med i HUSK-prosjekt) peker i retning av noen kryssende interesser som praktikerne står midt i. Jeg ser at HUSK og lignende prosjekter, kan åpne / åpner for utprøving og utforsking som kan gi vesentlige og fruktbare bidrag. Mitt innspill går imidlertid i retning av at det ikke i tilstrekkelig grad er tatt høyde for kompleksiteten i praktikerrollen og de (til dels motstridende) krav og forventninger som rettes mot denne. Faren er der derfor for resultater som forenkler og som fastholder (en selv og andre) i posisjoner, framfor å utvide og overskride. NB! Dette er en artikkel under arbeid jeg har ingen klare konklusjoner og ovennevnte problemstillinger vil måtte drøftes ytterligere som del av dette arbeidet. Referanser: Eriksen, Erik Oddvar, Demokratiets sorte hull - om spenningen mellom fag og politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt forlag. Evetts, Julia, The Sociological Analysis of professionalism: Occupational Change in the Modern World. International Sociology, vol 18 (2):

9 Evetts, Julia, Professionalism in Turbulent Times: Changes, Challenges and Opportunities. Paper Propel International Conference, Stirling 9-11 May Davies, B. and Harré, R., Positioning. The discursive production of selves. I: Journal for the theory of social behaviour. Vol. 20, 1, side Fossestøl, Bjørg, Sosialarbeider i velferdsstaten om betydningen av en praktisk orientert handlingsforståelse. I: Tronvoll, Inger Marii og Edgar Marthinsen (red.) Sosialt arbeid Refleksjoner og nyere forskning. Tapir Akademisk Forlag. Gjernes, Trude og Trond Bliksvær, Nye samarbeidsformer nye læringsformer? Sluttrapport av evaluering av forsøket Høgskole- og universitetssosialkontor (HUSK). NF-rapport nr. 7/2011. Grimen, Harald, Profesjon og kunnskap. I: Molander, Anders og Lars Inge Terum (red.): Profesjonsstudier. Universitetsforlaget. Jenssen, Anne Grete, Nærhet og distanse i praksisforskning. I: Johannessen, Asbjørn mfl (red): Samarbeidsforskning i praksis: erfaringer fra HUSK-prosjektet. Universitetsforlaget. Jessen, Jorunn Theresia, Forvaltning av velferd: yrkesutøvelse i møte med byråkrati og brukere. Doktoravhandling. NTNU. Johansson, Roine. Vid byråkratins grenser. Lund. Studentlitteratur. Levin, Irene, Hva er sosialt arbeid? Universitetsforlaget. Lipsky, Michael, Street-level Bureaucracy - Dilemmas of the Individual in the Public Services. New York: Russel Sage Foundation. Lyngstad, Rolv, Mellom post-modernisme, nyliberalisme og kommunitarisme. Sosialarbeidarprofesjonen i ei brytningstid. I: Oltedal, Siv (red.): Kritisk sosialt arbeid: å analysere i lys av teori og erfaringer. Gyldendal Norsk Forlag. Repstad, Pål Virker utdanning? I: Nylehn, Børre og Anne Marie Støkken (red.) De profesjonelle. Universitetsforlaget. Satka, Mirja, The Politics of Knowledge Production in Late Modern Social Work. I: Levin, Irene (ed.): Social Work, Research and Development. HiO-report 2003, no 3. Sosial- og helsedirektoratet, og bedre skal det bli! Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i Sosialog helsetjenesten ( ), 09/2005. Sosial- og helsedirektoratet, Forsøk med nye samarbeidsformer mellom forskning, utdanning, praksis og brukere - Høgskole- og universitetssosialkontor (HUSK). Brev av til Høgskolen i Agder. Svensson, Lennart G. & Evetts, Julia, 2010 (eds.). Sociology of Professions. Daidalos. Terum, Lars, Portvakt i velferdsstaten. Om skjønn og beslutninger i sosialtjenesten. Kommuneforlaget. 9