Annechen Bugge Paper levert ved forskerutdanningen ved universitetet i Oslo, Vitenskapsteorikurs ved SV-fakultetet våren 1998:

Transkript

1 Annechen Bugge Paper levert ved forskerutdanningen ved universitetet i Oslo, 1998 Vitenskapsteorikurs ved SV-fakultetet våren 1998: «Subjektive meningsstrukturer og vitenskapelige tolkninger» Levert av Annechen Bahr Bugge, dr.polit.-student ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (NTNU), Senter for bygdeforskning, Statens institutt for forbruksforskning; p.b. 173, 1324 Lysaker, tel Veiledere: Reidar Almås, SFB og Margareta Wandel, SIFO. Innlevering: 15. august 1998 Innledning I dette essayet vil jeg drøfte temaer som kan knyttes til disiplinen kunnskapssosiologi. Det er ulike oppfatninger om hva denne formen for sosiologi bør beskjeftige seg med. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i den østerrisk-amerikanske sosiologen Alfred Schütz ( ) sin generelle og systematiske gjennomgang av ulike kunnskapsformer i et samfunn og deres betydning. Han betegnet seg selv som en vitenskapsmann som forsket på hverdagslivets sosiologi. Denne hverdagssosiologien kan imidlertid også betegnes som en original kunnskapssosiologi (Schütz 1975). Schütz regnes som grunnleggeren av fenomenologisk sosiologi. Denne retningen blir gjerne oppfattet som en kritikk av positivistisk sosiologi. Schütz var blant annet helt sentral i mellomkrigstidens debatt om "Naturwissensscaften" og "Geisteswissensscaften" ("The Vienna Circle") og disses metoder. Han understreket særlig eksistensen av de forskjellige forutsetningene for naturvitenskapen og de vitenskapene som beskjeftiger seg med individer og samfunn. Hans mål ble å bygge opp den filosofiske grunnen for disse aspektene. Han mente det virkelige problem, som var spesielt for samfunnsvitenskapen, var det å utvikle 1

2 metodologiske fremgangsmåter for å oppnå objektiv og verifiserbar viten om en subjektiv meningsstruktur. Et annet viktig poeng hos Schütz var at samfunnsforskeren måtte bygge sine konstruksjoner på de tolkninger som ble dannet at mennesker i hverdagslivet. Det var Max Weber som opprinnelig introduserte begrepet verstehen for sosiologien. Med dette begrepet ønsket han å poengtere at et viktig anliggende for sosiologien var å forstå hvilken mening (motiv) aktørene selv legger i sine handlinger. Weber problematiserte imidlertid ikke om aktørens forståelse atskiller seg fra sosiologens. Dette ble et viktig anliggende for Schütz. I hele sitt arbeide konsentrerte Schütz seg om strukturen i hverdagens commonsense-verden. På bakgrunn av disse arbeidene kom han også med en kritikk av den tradisjonelle kunnskapssosiologien, som han betegnet som en "feilbenevnt disiplin" (Schütz 1975). Hans to studenter Peter Berger og Thomas Luckmann (1996) videreførte på mange måter denne «omdefineringen» av kunnskapssosiologien. Etter deres oppfatning må kunnskapssosiologien være opptatt av «alt som er kunnskap i et samfunn», og ikke bare den vitenskapelige kunnskap. I likhet med Schütz mente de at det er av særlig betydning at kunnskapssosiologien fokuserer på menneskenes hverdagskunnskap. Det er bare en begrenset gruppe i samfunnet som bidrar til konstruksjonen av det vitenskapelige verdensbilde, mens alle på en eller annen måte har del i dets kunnskap. Det er hverdagslivets commonsense-kunnskap som skaper de betydningsstrukturer som ethvert samfunn bygger på. Deres analyser bygger for en stor del på Schütz sine arbeider 1, og de nevner spesielt den betydningen han har hatt for deres kunnskapssosiologiske syn. Schütz sine arbeider har hatt en relativt liten innflytelse på moderne sosiologi, og det er særlig takket være hans arvtakere Berger og Luckmann at hans teorier i det hele tatt har blitt kjent (Ritzer 1992). På bakgrunn av de siste tiårenes tilbakegang for den positivistiske retningen innenfor sosiologien har man imidlertid sett en forskyvning mot filosofiske tenkemåter blant annet i form av fenomenologiske beskrivelser av bevisstheten og sosial virkelighetskonstruksjon 2 (Kvale 1997). Hvis det er slik at sosiologien først og fremst skal 1 De forsøkte imidlertid å utvide det fenomenologiske perspektivet ved å integrere flere teoretikere (bl.a. Freud, Weber, Marx, Durkheim, Mead). Det er imidlertid delte meninger om hvorvidt deres forsøk på syntese har lyktes (Ritzer 1992). 2 Den franske fenomenologen Merleau-Ponty (1994) blir ofte sett på som en av forløperne til postmoderne tenkning. Hans budskap er nettopp at kunnskap eksisterer i forholdet mellom aktørene og verden. I henhold til Merleau-Ponty var det viktig å beskrive aktørenes virkelighetskonstruksjoner så presist og fullstendig som mulig. Han vektla nettopp livsverdenens forrang; "all min kunnskap om verden, til og med den vitenskapelige, 2

3 beskjeftige seg med subjektive meningsstrukturer er det (som Schütz, Berger og Luckmann påpekte) relevant å stille spørsmålet om hvordan det er mulig å fatte subjektive meninger vitenskapelig. I det følgende vil jeg forsøke å besvare dette ved hjelp av en redegjørelsen av fenomenologisk teori og metode. Denne tradisjonen blir gjerne knyttet til det såkalte "sosiale-definisjonsparadigme" og betegnelser som "fortolkende sosiologi", "hverdagslivets sosiologi" og "sosial konstruktivisme". Jeg vil også forsøke å vise hvordan dette har vært et spenningsfelt innenfor sosiologien - et felt som skjuler mange viktige vitenskapsteoretiske spørsmål. Den fenomenologisk sosiologiens historiske og filosofiske røtter Schütz var først og fremst inspirert av den europeiske fenomenologi, og dets representant Edmund Husserl ( ). Husserl var slått av hvordan vitenskapen i stigende grad var blitt abstrakt, og han savnet en gjengivelse av virkeligheten slik den kom til syne for hverdagsmennesket. Han mente at den umiddelbare anskuelse hadde noe innlysende ( evident ) ved seg, og dette ville han sette som forbilde for all sannhet (Østerberg 1982, Lübcke 1988). Østerberg definerer fenomenologi slik: ( ) en tankeretning som vil erstatte en formidlet kunnskap med en umiddelbar viten om det som gir seg til kjenne eller kommer til syne, dvs., med en anskuelse av fenomenene (op.cit.:43). Det er først i Husserls senere arbeider, Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzendentale Phänomenologie (1936), at han kommer med en systematisk analyse av det viktige «livsverdensbegrepet» (før-vitenskapelig erkjennelsesverden) (Zahavi 1997). Dette begrepet har fått stor innflytelse på kultur- og samfunnsvitenskapen - også utenfor den fenomenologiske tradisjonen (Nørager 1985). Noen hevder at dette har ført til at begrepet har utviklet seg til å bli et innholdstomt motebegrep ("ubegrep") (Luckmann 1990).Vi kommer likevel ikke utenom at "oppdagelsen" av begrepet førte til en ny vitenskapsfilosofisk epoke (op.cit.). Husserl tar med livsverdensbegrepet utgangspunkt i enhvers umiddelbare opplevelser av verden, fremfor å beskrive den tenkende bevissthets (subjektets) møte med en gjenstand har jeg fått fra mitt eget særegne ståsted" (Kvale 1996:58). I det postmoderne perspektivet er nettopp sosiale fakta sosiale konstruksjoner som oppstår i speisifikt valgte teknologiske perspektiver på den sosiale verden. 3

4 (objekt). Vi er omgitt av en verden som ikke er en sum av abstrakte emner (objekter), ingen verden av ting, men en verden av verdier og goder (Østerberg 1982). Livsverdensbegrepet er flertydig, og det er ikke lett å si eksakt hva begrepet faktisk skal dekke over. Helt overordnet kan det imidlertid skjelnes mellom et ontologisk og et transcendentalt livsverdensbegrep. Det ontologiske betegner den verden vi i dagliglivet tar for gitt, som vi er fortrolig med, og som vi ikke stiller spørsmål ved. Visse steder modifiserer Husserl denne beskrivelsen ved å vise hvordan livsverden også kan adoptere vitenskapelige teorier. Vitenskapen er fundert på livsverden, og den synker etterhvert ned i den grunn den står på: «Vi benytter til stadighed hjælpemidler hvis anvendelse er videnskabelig motiveret, f.eks. vitamin-piller eller sol-olie (Zahavi 1997:144). Livsverdensbegrepet er altså ikke statisk, men har en tilblivelseshistorie, og det er under stadig utvikling. Når det gjelder det transcendentale livsverdensbegrepet dreier dette seg om det intersubjektive verdensbevissthetsliv. I følge Husserl er vår erfaring av intersubjektiv karakter, den er ikke bare for meg, men i prinsippet for enhver. Jeg erfarer altså gjenstander, begivenheter og handlinger som offentlige og ikke som private. Husserl mente altså at det fantes en universell vesensstruktur som gjaldt for enhver mulig livsverden, og det er nettopp denne universalitet som muliggjør transhistorisk og interkulturell forståelse (Zahavi 1997). Husserls grunnleggende intensjon med sin livsverdensanalyse var å oppnå en sannhetsfilosofisk erkjennelse. Sannhet blir av Husserl definert som den fulle overensstemmelse mellom det mente og det gitte (Lübcke 1988). Zahavi (1997) argumenterer for at Husserl må forståes som en filosof som forfekter en koherensteori 3 for sannhet. Det koherensteoretiske sannhetskriteriet handler om utsagnets konsistens og indre logikk, og man fjerner seg fra troen på kunnskap som en avspeiling av virkeligheten (korrespondanseteori for sannhet) (Kvale 1997). Den ovennevnte boktittelen; Die Krisis antyder at det eksisterer en krise i europeisk vitenskap. Hva slags krise er det Husserl tar utgangspunkt i, og som han altså hevder at den europeiske vitenskap har havnet i? Paradoksalt nok dreier dette seg om den suksessen som 3 Koherensteorien for sannhet (lat. co-; med, og haere; henge fast) er en såkalt sammenhengs-teori. Man kan i denne teorien snakke om grader av sannhet, alt etter om teorien (mengden av sammenhengende utsagn) er mer eller mindre i nærheten av det altomfattende systemet av sanne utsagn. En vanlig kritikk av denne teorien er at den ikke kan redegjøre for hva som menes med «sammenheng» (Lübcke 1988). 4

5 de positivistiske vitenskapene og det objektivistiske vitenskapsparadigme har hatt. Det er kun de avanserte og tekniske problemene som undersøkes, mens grunnlagsproblemene har kommet i bakgrunnen. Det vil si at vitenskapen har blitt helt fremmedgjort i forhold til spørsmål om hva sannhet, kunnskap, virkelighet og et godt og meningsfullt liv egentlig er. Det er på bakgrunn av dette at Husserl mener vitenskapen har glemt sitt grunnlag og sin opprinnelse, og for derved å ha spilt falitt, både etisk og filosofisk. Det er en naiv myte i Vestens filosofi og vitenskap at det skulle være mulig å nå frem til en objektiv sannhet om virkeligheten. Da har man «glemt» at all objektivitet er fundert i det erfarende subjekt og dets konsentrisk oppbygde livsverden. Husserl hevder at ethvert velfundert teoretisk utsagn nettopp må støtte seg til erfaringen, også de vitenskapelig abstraherende erfaringer. Erfaringen av seg selv i denne verden er en forutsetning for alle andre erfaringer. Det er altså snakk om en feilslutning når man konkluderer med at; det kun er den vitenskapelige beskrivelse, som fanger inn den virkelige virkelighet. Selv den mest eksakte og abstrakte vitenskap forutsetter en anskuelse. Dette gjelder, i følge Husserl, også de mest forfinede målinger; når der skal ses i mikroskopet, når måleinstrumenterne skal aflæses, når resultaterne skal fortolkes, sammenlignes og diskuteres med andre forskere (Zahavi 1997:143). Den vitenskapelige virkelighet er altså ikke den opprinnelige virkelighet, men et resultat av en etterfølgende og fundert idealisering. Husserl ønsket å overvinne vitenskapens krise via en kritikk av den fremherskende objektivismen. Særlig viktig var det å kunne avklare forholdet mellom den vitenskapelige teori og den før-vitenskapelige praktiske orienterte erfaring. Mens livssverden er en verden av situerende, relative sannheter, søker vitenskapen å realisere et ideal om en streng og objektiv erkjennelse. Det er da særlig naturvitenskapens streben etter en subjektsuavhengig erkjennelse Husserl har i tankene. Det er viktig å understreke at han ikke oppfattet den naturvitenskapelige utforskningen av virkeligheten som falsk eller overflødig, men stilte seg kritisk til gyldigheten av den objektivistiske selvforståelsen som mye av den moderne vitenskapen er underlagt. Det dreier seg altså om et oppgjør med elementer i dens egen selvforståelse (Zahavi 1997). Husserl kunngjorde et såkalt paradigmeskifte med innføringen av begrepet livsverden (Luckmann 1990). Alfred Schütz grep fatt i Husserls idé og videreførte denne teorien om en felleskonstruert virkelighet, utviklet som en form for kunnskapssosiologi. 5

6 Den fenomenologiske sosiologi Alfred Schütz brukte altså den fenomenologiske filosofien som en klargjøring av sosiologiens analyse og objekt. For Schütz ble det stadig klarere at transcendentalfenomenologien med sin reduksjonsmetode og de eidetiske 4 variasjonene kunne klargjøre hvordan meningsstrukturene i livsverdenen hadde oppstått. Den kunne imidlertid ikke gjøre rede for hvordan de aktuelle eksistensstrukturene hos livsverden var og er. Disse strukturene frembringes i den sosiale samhandlingen. Slik Schütz ser det er handlingen altså "basiselementet" i livsverden. Dette synet blir gjerne omtalt som den schützianske vending (Luckmann 1990). I sitt arbeide med å forme en fenomenologisk sosiologi forsøkte Schütz å integrere Husserls filosofi med weberiansk teori. Han var særlig tiltrukket av Max Webers ( ) arbeider om sosial handling og idealtyper. Han var også påvirket av den filosofisk pregede sosialpsykologien som G.H. Mead ( ) representerte og William James 5 sine perspektiver (Schütz 1975). Schütz var opptatt av hvordan forskjellige objekter viser seg for bevisstheten som bestanddeler av forskjellige virkelighetssfærer. Slik han ser det skaper de ulike objektene helt forskjellige spenninger i bevisstheten, og vi forholder oss til dem på vidt forskjellige måter. Av den bestemte bevissthetsspenningen følger også en bestemt epoché ( å sette i parentes ) 6, en overordnet spontanitetsform, en bestemt form for selvopplevelse, en bestemt form for sosialitet og et bestemt tidsperspektiv. Det eksisterer altså mangfoldige virkeligheter. Når vi beveger oss fra den ene virkelighet til den annen, opplever vi overgangen som et sjokk (Schütz refererer i denne sammenheng til Kierkegaards begrep om spring ). Det vil si en radikal endring i vår bevissthetsspenning som bunner i en annen attention à la vie (Schütz 1975). De forskjellige meningsprovinsene har alle en spesifikk kognitiv stil. Blant meningsprovinsene er det særlig hverdagsverdenen som fremheves; denne verden er den mest sanne virkelighet; the world of working in daily life is the archetype of our experience of reality (Schütz 1975:12). Så lenge våre opplevelser av 4 Eidetike vil si en vitenskap om forestillinger (Lübcke 1988). 5 William James ( ) var en amerikansk psykolog og filosofiprofessor ved Harvard University. Hans hovedtema var en videreutvikling av C. S. Peirces pragmatisme, og dette utgjør hans kunnskapsteoretiske posisjon. Peirces blir gjerne ansett som en av USAs viktigste vitenskapsfilosofer (Lübcke 1988). 6 Dette begrepet henter Schütz fra Husserl. Det karakteristiske ved den transcendentale reduksjon er at, vi i motsetning til naturvitenskapsmannen, bortser fra hele naturen, vi benekter ikke at den er der, men vi setter den i parentes, likesom vi under den eidetiske reduksjon setter alt "uvesentlig" i parentes (Føllesdal 1993). 6

7 verden, både de gyldige og de ugyldige, tilhører den bestemte kognitive stilen som tilhører hverdagsverdenen, kan vi altså betrakte denne meningsprovins som virkelig Den sosiale verden har altså en særlig mening og relevansstruktur for de menneskene som lever, tenker og handler i den. I likhet med Husserl har heller ikke Schütz et entydig (livs-)verdensbegrep. Han tar utgangspunkt i filosofen W. James sitt sub-universum-begrep ; each world whilst it is attended to is real in its own fashion; only the reality lapses with the attention (Schütz 1975:11). Schütz erstatter dette med begrepet provinser av mening. Han snakker altså om meningsprovinser fremfor underuniverser. Det er våre opplevelser av mening 7 og ikke den ontologiske struktur, som konstituerer virkeligheten. Han gir en omfattende fremstilling av de forskjellige meningsprovinsene som til sammen utgjør vår livsverden forskjellig slags kunnskaper fra vitenskap til oppskrifter til sunn fornuft (Østerberg 1997). Hvordan er så den kognitive stil som kjennetegner henholdsvis de hverdagslige og vitenskapelige kunnskapsformene? Dagliglivets verdens virkelighet I dagliglivet har et mennesket som lever naivt kunnskapen om den sosiale og naturens verden automatisk for hånden. All tolkning av hverdagslivet er basert på et lager av tidligere opplevelser i form av det Schütz kaller «den forhåndenværende viten». I hverdagslivet orienterer vi oss ut fra vår «biografiske situasjon» («vårt liv»). Hverdagens virkelighet er organisert omkring min kropps «her» ( hic ) og min tilstedeværelse «nå». Dette «her» og «nå» er sentrum for min oppmerksomhet overfor hverdagens virkelighet. Nærmest meg er den hverdagssone som er tilgjengelig for min kroppslige manipulasjon. Det som kjennetegner hverdagskunnskapen er at den er naturlig, stabil og forhåndsgitt, og på mange måter den vitenskapelige kunnskapens motsats. Det er den rutinemessige kunnskapen vi er fortrolige med i dagliglivet. Vitenskap har i det hele tatt et nokså begrenset omfang i vårt hverdagslige liv; vi er bare delvis interessert og delvis klar over bakgrunnen for vår kunnskap om forskjellige livsområder (Schütz 1975). Vi er fornøyde fordi vi ikke blir syke av maten vi spiser, men spør ikke om hvordan eller hvorfor vi ikke blir det. Vi kjøper mat 7

8 uten å vite hvordan den er produsert, og vi tar det for gitt at vi får kjøpt mat i morgen. Slike oppfatninger er en del av hverdagslivets logikk. Uttrykkene er gyldige selv om de ikke er frie for motsetninger. Det er nok sammenheng, klarhet og konsistens til å forstå og bli forstått. Vår hverdagskunnskap er gitt til oss i kulturelle og historiske former, som vi oppfatter som universelt gyldige, men vi oversetter og fortolker dem på bakgrunn av erfaringene i vårt eget liv. Denne formen for kunnskap omfatter mange forskjellige former for viten; tydelige og presise erfaringer er sammenblandet med vage fragmenter. Antagelser og fordommer krysser veldokumenterte kjensgjerninger, motiver, midler og mål såvel som årsaker og virkninger spennes sammen uten klar forståelse av deres virkelige forbindelser. I hverdagskunnskapens repertoar er det alle steder huller, utelatelser og avbrytelser. Den organiseres tilsynelatende gjennom vaner, regler og prinsipper, som vi regelmessig anvender med hell. Våre vaners opprinnelse er imidlertid nesten hinsides vår kontroll; de regler vi anvender, er tommelfingerregler, og deres gyldighet er aldri blitt verifisert. De prinsipper som vi går ut fra er delvis overtatt ukritisk fra våre sosialiseringsagenter fra tilfeldige, bestemte situasjoner i vårt eller andres liv. Det er ikke foretatt noen videre undersøkelser av disse tommelfingerreglenes konsistens. Det finnes altså ingen garantier for påliteligheten av alle disse antakelsene som styrer oss i vårt dagligliv. På den annen side er nettopp slike tommelfingerregler tilstrekkelige for mestringen av vårt dagligliv. Ettersom vi normalt ikke må reflektere for å tilfredsstille øyeblikkets krav. Vår primære oppgave er å «mestre», og ikke en «søken etter visshet». Vi er tilfredse hvis vi har en rimelig sjanse for å virkeliggjøre våre formål, og det tror vi at vi har så lenge vi benytter vaner, regler og prinsipper som tidligere har stått sin prøve, og som stadig står sin prøve. Vår hverdagskunnskap er altså ikke uten hypoteser, induksjoner og prediksjoner. De har imidlertid alle karakteren av å være tilnærmelsesvise og typiske (typifiseringer). Hverdagens kunnskapsideal er sannsynlighet, og ikke visshet. Vi sier ikke at våre prediksjoner har gått i oppfyllelse eller er blitt tilbakevist, eller at vår hypotese har stått sin prøve, men at vårt håp eller vår frykt for noe ikke var «velbegrunnet». De fleste av våre daglige rutiner har, i følge Schütz, mange likheter med hvordan kokeboken formidler oppskrifter. Våre rutiner følger «oppskrifter» som er avledet fra kulturelle vaner 7 Husserl henter idéer fra semantikken (meningsteori) i sin teori om intensjonalitet. Han innførte blant annet en tredeling mellom en akt, dens mening (noéma) og dens gjenstand (Føllesdal 1993). 8

9 og erfaringer. Oppskriftskunnskap er noe vi tilegner oss gjennom hele vårt liv. Kokebokens retningslinjer er alt vi har bruk for å lage en eplekake eller å klare livets rutinesaker. Når vi spiser kaken spør vi ikke om denne oppskriften var den mest hensiktsmessige sett fra et ernæringsmessig synspunkt, den raskeste eller den mest økonomiske; «vi spiser den og nyter den!». De fleste av våre daglige aktiviteter fra vi står opp til vi går til sengs er av den slags. De utføres ved å følge oppskrifter, som er redusert til automatiske vaner eller uanfektede banaliteter. Regelmessighet og sosialisering er viktige stikkord. Ethvert medlem som er født eller oppdratt i den bestemte gruppen ( inngruppen ), aksepterer kulturmønsterets ferdige standardiserte skjemaer ( oppskrifter ). Den kunnskap som knyttes til et bestemt kulturmønster (vaner, etiketter, moter, språk, redskaper, symboler, forventninger, normer, lover, sosiale institusjoner osv.) bærer sin evidens i seg selv. Disse pålitelige tolkningsoppskriftene av den sosiale verden hjelper hverdagsmennesket slik at de kan orientere seg i sitt naturlige og sosio-kulturelle miljø, samt å finne seg til rette i det (Schütz 1975). Den vitenskapelige verdenens virkelighet Vitenskapelig teoretisering er ikke ledet av slike praktiske formål som kjennetegner hverdagslivets verden. Den sikter ikke mot å beherske verden, men mot å iaktta og om mulig forstå den. Mange vil nok her innvende at beherskelse av verden nettopp er vitenskapens endelige mål; legevitenskapens bekjempelse av sykdom, rettsvitenskapens utøvelse av kontroll osv. I følge Schütz er selvfølgelig ønsket om å forbedre verden ett av menneskets sterkeste motiver til å beskjeftige seg med vitenskap, men hverken slike motiver eller anvendelsen av vitenskapens resultater til verdslige formål, er elementer i den vitenskapelige teoretiseringsprosess. Schütz sitt hovedproblem er å finne ut av hvorledes det blir mulig at alles livsverden kan gjøres til gjenstand for teoretiske betraktninger. Innenfor samfunnsvitenskapen vil man neppe være uenig om at dens gjenstand er menneskelig atferd, dens former, dens organisasjon og dens produkter. Det vil imidlertid være forskjellige meninger om hvorvidt denne atferden skal undersøkes på samme måte som naturvitenskapsmannen studerer sine gjenstander, eller om samfunnsviterens mål heller er å forklare den sosiale virkeligheten slik den oppleves av menneskene som lever sitt hverdagsliv i den sosiale verden. Schütz argumenterer for at en samfunnsvitenskapelig analyse som ønsker å fatte den sosiale virkeligheten, med nødvendighet, må referere til det 9

10 subjektive synspunkt, nemlig fortolkningen av handlingen og dens omgivelser ut fra aktøren. Dette er et allment prinsipp; kravet om subjektiv tolkning. Ved første øyekast kan dette utsagnet se ut til å være motstridende med de mest avanserte samfunnsvitenskapelige metoder. Når man ser på samfunnsforskningen i sin helhet vil det være urimelig å benekte at det abstrakte begrepsskjemaet kan anvendes med hell når det gjelder en rekke (samfunns-) vitenskapelige problemstillinger. Statistikk har for eksempel vært gunstig når det gjelder innsamling av opplysninger om gruppers atferd. Schütz (1975) mener likevel at det er nødvendig å gå tilbake til det sosiale handlingsskjema og den individuelle aktør for å få tak i de subjektive elementene. Ved nærmere undersøkelser avsløres det nemlig at det abstrakte begrepsskjema som oftest vil være en slags intellektuell stenografi. Med dette mener han at de abstrakte begrepsskjemaene både tar de menneskelige handlinger og tilgrunnliggende subjektive elementer for gitt og gjerne anser dem som irrelevante i forhold til det foreliggende vitenskapelige problem. Korrekt forstått betyr kravet om subjektiv tolkning at vi alltid kan (og til visse formål skal) henvise til subjektive aktørers egne tolkninger. Det vil si at: «forskeren må spørge om, hvilken type individuel bevidsthed, der kan konstrueres, og hvilken type tanker, der kan tilægges den for at forklare den pågældende kendsgerning som et resultat af dens aktivitet i en forståelig relasjon» (Schütz 1975:126). Dette kravet finner sin komplettering i et uttrykk Schütz låner fra Max Weber; «krav om tilstrekkelighet». Det kan formuleres slik: «Ethvert udtryk, der anvendes i et videnskabelig system, der henviser til menneskelig handling, skal være således konstruert, at en menneskelig akt, udført i livsverdenen af en individuel aktør på den måde, der er angivet af den typiske konstruktion, er fornuftigt og forståeligt for aktøren selv, såvel som for hans medmennesker» (op.cit.:127). I følge Schütz kan disse kravene ( relevansprinsippet») anvendes på ethvert samfunnsvitenskapelig nivå. Schütz mente at objektivitetsproblemet var samfunnsforskningens hovedproblem. Dette kan imidlertid løses ved noen få og enkle overveielser. Først må vi ta hensyn til at alle vitenskaper må konstruere deres egne tankegjenstander som erstatter hverdagstenkningen. Dette gjøres ved å konstruere en modell av den sosiale verden som ikke refererer til unike begivenheter og hendelser, men til typifiserende begivenheter og hendelser. Den særlige struktur ved samfunnsvitenskapens konstruksjoner, er altså at de vitenskapelige konstruksjonene skal erstatte de hverdagslige konstruksjonene. Forskjellen mellom 10

11 samfunnsvitenskap og naturvitenskap blir på bakgrunn av dette synet helt åpenbar: «De kendsgerninger, data og begivenheder, som naturvidenskabsmanden må beskæftige sig med, er blot kendsgerninger, data og begivenheder i hans observationsfelt, men det felt «betyder» intet som helst for molekylerne, atomerne og elektronerne deri» (Schütz 1975:22). Den sosiale verden er derimot ikke strukturløs i sitt vesen, men den har en særlig mening og relevansstruktur for de mennesker som lever, tenker og handler i den. Hverdagsmennesket har en rekke hverdagslige konstruksjoner om dagliglivets virkelighet, og samfunnsforskeren må av den grunn henvise til og bygge sin forskning på de tankegjenstander som er konstruert gjennom hverdagstenkningen. Samfunnsvitenskapen anvender altså konstruksjoner av konstruksjoner. Disse konstruksjonene er skapt av aktørene på den sosiale scene, og det er denne atferden forskeren observerer og søker å forklare i overensstemmelse med sin vitenskaps prosedyreregler ( vitenskapelig metode ). Forskeren velger ut gjenstanden for sin utforskning gjennom en formulering av det foreliggende problem. Avgrensningen av området vil deretter styre undersøkelsen. Den bestemmer først og fremst hva som hører til og ikke hører til problemet ( demarkasjonslinjen ). Det vil si at det er elementer av forskerens viten som han/hun tar for gitt fordi de er irrelevante for hans/hennes problem. Formuleringen av problemet er imidlertid på ingen måte tilfeldig, men styrt av personlig interesser osv. Videre vil forskeren operere i en forutkonstruert verden av vitenskapelig virksomhet. Forskeren deltar altså i et diskursunivers som omfatter resultater oppnådd av andre, problemer formulert av andre, løsninger som er foreslått av andre og ikke minst metoder som er utarbeidet av andre. Det regulerende prinsipp for konstitusjonen av en slik meningsprovins kalles altså en vitenskapelig gren. På bakgrunn av dette blir spillerrommet for forskerens forgodtbefinnende meget lite. Samfunnsforskeren betegner Schütz som en «uinteressert iakttaker». Det vil si at forskeren ikke er involvert i den iaktagne situasjon, den er ikke av praktisk, men kun av kognitiv interesse. Den er altså ikke scenen for forskerens aktiviteter, men kun en gjenstand for forskerens teoretiske betraktninger ( kontemplation ). Forskeren handler ikke med en vital interesse i resultatet av sine handlinger, men med den samme distanserte sinnsro som naturvitenskapsmannen iakttar begivenheter i sitt laboratorium. Dette betyr selvfølgelig ikke at samfunnsforskeren ikke er et menneske blant medmennesker, men ved å anta den 11

12 uinteresserte innstillingen som vitenskapelig iakttaker atskiller samfunnsforskeren seg fra sin biografiske situasjon i den sosiale verdenen. Det som tas for gitt i dagliglivets biografiske situasjon, kan bli problematisk for forskeren og omvendt, det som synes å være ytterst relevant på et nivå, kan forekomme totalt irrelevant på et annet. Den vitenskapelige innstilling endrer altså orienterinssenteret radikalt, det samme gjelder hierarkiet av planer og prosjekter. Den som vil være samfunnsforsker må altså sette noe annet enn seg selv i sentrum for denne verden; den utforskede (Schütz 1975). Den fenomenologiske metode og vitenskapelige kvalitetskriterier Den fenomenologiske metode bygger på systematiske undersøkelser og beskrivelser av bevisste opplevelser (Schütz 1975, Berger og Lucmann 1996). Den husserliansk-baserte fenomenolgien baserer seg på å beskrive verden slik den blir erfart av aktøren. Dette er nettopp på bakgrunn av antagelsen om at den "viktige virkeligheten" er hva aktørene selv opplever den som. Fenomenologisk filosofi og sosiologi har vært sentrale bidragsytere til kvalitative metoder. Formålet med det kvalitative forskningsintervjuet er nettopp å forstå sider av den intervjuedes livsverden med henblikk på fortolkning av de beskrevne fenomenene. Intervjupersonen besvarer ikke bare spørsmål som er forberedt av en ekspert, men formulerer også sin egen virkelighetsforståelse. Det vil si at intervjueren er åpen for personens erfaringer og beskrivelser, og at det utveksles kunnskap mellom (inter) intervjuerens og den intervjuedes synspunkter (views). Det grunnleggende materialet blir ikke objektive data som skal kvantifiseres, men meningsfulle relasjoner som skal tolkes (Kvale 1997). Det har tradisjonelt vært lite fokusert på meningstolkninger i samfunnsvitenskapelig metodelære. Kvale (1997) mener dette må sees i sammenheng med den positivistiske vitenskapsfilosofiens dominans hvor altså kvantitative data vurderes som mer troverdige enn kvalitative deskripsjoner og tolkninger. Det er i det hele tatt liten tvil om at den kvalitative metoden som forskningsmetode innebærer en utfordring for samfunnsvitenskapens tradisjonelle oppfatninger om hva som er vitenskapelig kunnskap (og forskning). Dette må nok dette først og fremst settes i sammenheng med problematikken omkring verifisering. 12

13 Verifisering knyttes gjerne til de tre begrepene reliabilitet, validitet og generalisering 8. Kvale (1997) hevder i sin bok at begrepene generaliserbarhet, validitet og reliabilitet innenfor moderne (positivistisk) samfunnsvitenskap nærmest har fått status som en hellig, vitenskapelig treenighet. Disse termene har blant annet blitt brukt av forskere for å diskvalifisere den kvalitative forskningen. Et eksempel på en slik kommentar er; «resultatene er ikke reliable, de er bare basert på subjektive tolkninger» (op.cit.:159). Det er imidlertid mange måter å vite noe på, og i de mer postmoderne perspektivene blir nettopp begreper som generaliserbarhet, reliabilitet og validitet sett på som rester av en modernistisk korrespondanseteori for sannhet 9. Kvale representerer en såkalt «moderat postmodernisme». Det vil si at han ikke avviser de ovennevnte begrepene, men rekonseptualiserer dem slik at de blir relevante for intervjuforskningen. For som han selv sier: «Forståelsen for verifiseringsproblematikken begynner i menneskenes livsverden og i deres dagligspråk. Pålitelige observasjoner, generaliseringer fra ett tilfelle til et annet og gyldige argumenter er del av vår daglige, sosiale interaksjon» (op.cit.:160 Det omtalte paradigmatiske skiftet henimot en mer subjektiv tilnærming har altså ført til en endring i den metodiske diskusjonen omkring generaliseringer. Antropologen Clifford Geertz (1973) hevder for eksempel at;.. "one cannot write a 'General Theory of Cultural Interpretation'. Or, rather, one can, but there appears to be little profit in it, because the essential task of theory building here is not to codify abstract regularities but to make thick description possible, not to generalize across cases but to generalize within them" (op.cit.:26). Antropologi dreier seg altså om såkalte "thick descriptions". Det er i denne sammenheng verdt å nevne den tsjekkiske antropologen Ladislav Holy (1987) som også poengterer viktigheten av deskripsjoner i samfunnsvitenskapelig forskning; nowadays, the 8 En vanlig kritikk av kvalitative studier er at få antall enheter gjør dem ikke generaliserbare. Hvis man ser på psykologiens historie finner man imidlertid flere eksempler på intensive kasus-studier som nettopp har hatt til hensikt å hente inn signifikant kunnskap som siden har vist seg å være generaliserbar også for større grupper. Dette gjelder for eksempel Freuds studier om patologi og personlighet, og Piagets banebrytende studier om barns kognitive utvikling. Den kvalitative tilnærmingen gjorde det nettopp mulig å undersøke i detalj forholdet mellom en bestemt atferd og konteksten den forekom i, og å formulere logikken i forholdet mellom individet og situasjonen (Kvale 1997). 9 Korrespondanseteori for sannhet (lat. co-; med og respondere; svare) vil si en overensstemmelsesteori om sannhet. Det dreier seg altså om at noe er sant hvis det stemmer overens med det som det sies noe om: En oppfatning er objektiv i den grad den fremstiller et fenomen slik det er i seg selv, uten at noe legges til eller trekkes fra" (Malnes 1997:37). Denne teorien føres tradisjonelt tilbake til Aristoteles, men den klassiske formuleringen har den først fått hos Thomas av Aquino; "sannheten består i en overensstemmelse mellom tingen og intellektet". Korrespondanseteori har vært sentral innenfor positivistisk samfunnsvitenskap (Lübcke 1988). 13

14 main question is whether description of particular societies is merely the means to generalization, or whether description itself is the key task" (op.cit:1). Spørsmålet om valid kunnskap knytter seg til det filosofiske spørsmålet; hva er sannhet? Betydningen av validitet blir i lærebokpresentasjoner vanligvis også knyttet opp til den klassiske filosofiske sannhetserkjennelsen korrespondanseteori for sannhet. Et eksempel på dette er korrelasjonskoeffisienter som påviser korrespondanse mellom undersøkelsesresultater og eksterne kriterier. Når det gjelder validering av kvalitative forskningsfunn vil det, som Popper påpekte, skje en endring fra verifisering mot falsifisering når man oppgir korrespondanseteorien for sannhet som grunnlag for en forståelse av validitet. Validering innebærer da at man velger mellom konkurrerende og falsifiserbare tolkninger, og en undersøkelse av alternative kunnskapsutsagns relative troverdighet. Ved kvalitativ forskning fjerner man seg altså fra troen på kunnskapen som en avspeiling av virkeligheten. Det vil si at en sosial virkelighetskonstruksjon med koherensteoretiske kriterier kommer i forgrunnen. Videre blir det mindre interessant å legitimere kunnskap ved å henvise til storslåtte systemer og metafortellinger (Kvale 1997). Når den objektivistiske vitenskapens forestillinger om verifisering blir avvist må man altså støtte seg til andre kunnskapsidealer og kvalitetskriterier. Husserl søkte å løse dette problemet med sin teori om hvordan vi lever i en livsverden, som utgjøres av oss alle i fellesskap (intersubjektiv). Verden har som livsverden allerede forut for all vitenskapeligheten de samme strukturer som de objektive vitenskapene (Luckmann 1990). Intersubjektivitet er i det hele tatt et svært sentralt begrep når det gjelder vitenskapelige vurderingskriterier innenfor den subjektivistiske tilnærmingsmåten.. Fortolkningen av intersubjektivitet er imidlertid nokså forskjellig (f.eks. Husserl, Mead, Schütz, Gadamer, Taylor, Wittgenstein, Foucault osv.). De kommer likevel frem til vi må forstå oss selv og omgivelsene ut fra intersubjektive kontekster. En vanlig innvending mot dette kunnskapssynet om et mangfold av forklaringsmodeller er at dette fører til relativisme; det finnes ingen vurderingskriterer, og dermed blir ingen definisjoner eller tolkninger sannere enn noen annen. Andre vil imidlertid hevde at det vil finnes dominerende definisjoner og forståelsesformer. De dominerende oppfatningene kommer blant annet til uttrykk i lovgivning, vitenskapelig og hverdagslig praksis (Fauske 1997). Selv om noen oppfatninger dominerer betyr det ikke at de er de eneste riktige definisjonene og forståelsene. Dette er, 14

15 som vist, kontekstuelt, og vil av den grunn være knyttet til forskjellige paradigmer og sosiale diskurser. En sosiolog som har vært opptatt av hvordan enkelte tolkninger blir etablert som "mer sanne" er franskmannen Pierre Bourdieu (1984). I flere av sine arbeider drøfter han hvordan slike etablerte sannheter er noe som stadig må forsvares i den pågående samfunnskampen. Kritiske røster Den aktørorienterte fenomenologiske tilnærmingen innebærer altså en rekke utfordringer for de tradisjonelle oppfatningene omkring sannhet, kunnskap og vitenskapelighet. Under dette punktet vil jeg se nærmere på noen av de innvendingene som har vært reist mot aktørperspektivet. På bakgrunn av essayets begrensede omfang blir dette en relativt overfladisk gjennomgang. Blant de klassiske sosiologene, er det nok Emile Durkheim ( ) som er mest avvisende til hverdagsforståelsen som utgangspunkt for vitenskapelig arbeide. Dette begrunner han med at hverdagslivet er preget av en mer eller mindre vag forståelse av fenomener. Dette drøfter han blant annet i åpningen av sitt klassiske verk «Selvmordet» fra 1897: «Ettersom ordet selvmord stadig blir brukt i dagligtalen, skulle man tro at alle kjenner betydningen av det og at en definisjon derfor er overflødig» (op.cit., 1981 s. 23). Durkheim avviser dette, og mener løsningen ligger i å undersøke alle fenomener som objekter (sosiale fakta). Disse sammenliknbare faktaene kan ikke analyseres på bakgrunn av vanlig hverdagsterminologi. Forskerens emne kan således ikke være fakta som svarer til hverdagens språk. Douglas (1971) hevder at faren ved den tilnærmingen Durkheim forfekter er; the fallacy of treating society as if it is somehow a seperate level of existences, outside of the hearts and minds of live-and-breathing human beings; and constitutes the most extreme form of the absolutist perspective on society (Douglas 1971:9). I følge Douglas blir mange makroanalytikere forført til å tro at de «harde faktaene» som reproduseres i sosialstatistikk o.l. kan sees som uavhengige av forståelsen som finnes i hverdagslivet. I Durkheims tilfelle er imidlertid hans sosialstatistikk nettopp basert på embetsmannens vurderinger 10 av hvilke «intensjoner» den involverte aktøren hadde. Douglas hevder i likhet med mange andre 10 Christie (1997) advarer mot arkivforskning (f.eks. lesing av kriminal- og sosialstatistikk). Det uheldige er at forskeren da kun leser myndighetenes lesemåte av et fenomen. På denne måten får man dårlig forståelse av handlingens mening for den handlende aktør. 15

16 fenomenologisk orienterte teoretikere at det er; «.. no way of getting at the social meanings from which one either implictly or explicitly infers the larger patterns except through som form of communication with the members of that society or group..» (op.cit:9). Det er altså viktig å ha i mente at det er menneskelige handlinger som er basismaterialet for samfunnsvitenskapelig aktivitet. Schütz sin idé var, som vist, at sosiale fakta er et produkt av aktørens begrep og mening, det er av den grunn nødvendig å innlemme aktørens egne tolkninger for å fange inn den sosiale virkeligheten. Det er nok de færreste av dagens samfunnsforskere som deler Durkheims syn på hverdagsforståelsens (u-)holdbarhet i vitenskapelige analyser. Det er likevel liten tvil om at det også i dagens sosiologi finnes en rekke kritiske bemerkninger hva angår det aktørorienterte perspektivet. Den overordnede innvendingen mot denne type tilnærming er om det overhodet er mulig å fatte aktørens hverdagslige tolkninger. Er det for meg som forsker mulig å sette meg inn i mine aktørers situasjon? Slik jeg forstår Schütz (1975) imøtegår han imidlertid denne innvendingen på flere måter. For det første ved hjelp av nøkkelbegrepet intersubjektivitet. Det viktigste er at vi vet at det finnes en overensstemmelse mellom vår egen og andres oppfattelse av verden; at vi deler en felles opplevelse av dens virkelighet. Han skiller videre mellom forståelsen av et annet mennesket og den abstrakte konseptualiseringen av et annet menneskes tenkning og handling som finner sted i vitenskapelig forskning. Schütz er i denne sammenheng særlig opptatt av den beskrivende analyse av typifikasjoner ( abstrakt konseptualisering ) (Schütz 1975). Schütz var også opptatt av hvordan intersubjektiviteten mellom forsker og aktør kunne bli mest mulig fullstendig: ( ) hvorledes er det muligt for den ensomme tænker med den uinteresserede, teoretiske indstilling og hans afstandtagen fra alle sociale forhold at nærme sig hverdagslivsverdenen, hvori mennesker arbejder blant deres medmennesker i den naturlige indstilling, ( ), som teoretikeren er tvunget til at forlade? (op.cit.:101). Løsningen på dette problemet ligger altså i at forskeren må danne konstruksjoner. Det vil si at han ikke kan gripe selve verdenen, men bare et bilde av den, et bilde hvor menneskets verden gjentar seg, men er frarøvet sitt liv, og hvor mennesket gjentar seg selv, men frarøvet sin menneskelighet. Denne idealtypen blir bare en modell ("homunculus"), og dens skjebne vil 16

17 reguleres og bestemmes av dens skaper; samfunnsforskeren. Dette kalles den samfunnsvitenskapelige metode, og det er nettopp metoden som muliggjør en overskridelse av denne vanskelighet ved å erstatte den før-vitenskapelige erfaringsverden med en modell av denne verdenen. En annen type innvending er i hvilken grad den forståelsen som aktøren gir uttrykk for kan sies å være sann. Dette dreier seg altså om at aktøren kan ha en vridd forståelse enten fordi han eller hun ikke vet bedre eller at de ønsker å gi et bestemt inntrykk av et fenomen. I samfunnsvitenskapen finner vi flere uttrykk for dette; Freuds fortrengningsmekanismer, Marx sitt begrep falsk bevissthet, Goffmans begreper rolledistanse og impression management. Ved hjelp av disse begrepene, viser de ovennevnte samfunnsforskerne, at slike forvridninger ofte vil bli fornektet i den offisielle versjonen som aktøren gir (Syltevik 1993). Jeg synes imidlertid heller ikke denne innvendingen treffer særlig godt. Et viktig poeng hos Schütz er nettopp at det ikke bare er aktørens forståelse som kan være vridd, men også at forskerens forståelse kan være vridd. Som Schütz (1975) selv sier; Det er en misforståelse af videnskabens essentielle karakter at tro, at den beskæftiger sig med virkeligheden (op.cit. 1975:129). Vitenskapens verden er hverken mer eller mindre virkelig (sann) enn tenkningens verden i alminnelighet kan være. Som jeg nevnte innledningsvis blir fenomenologisk sosiologi ofte knyttet til det såkalte sosiale definisjons-paradigme. Dette reduserer ytterligere betydningen av innvendingen om forståelsesforvridning. I det kjente Thomas-teoremet 11 (1928) kommer det nettopp frem at det ikke er viktig hvorvidt tolkningen er korrekt fremstilt, men definisjonen av situasjonen: If men define situations as real, they are real in their consequences (Ritzer 1992:213). Med den sterke vektleggingen av aktørens egen forståelse og tolkninger, finnes det også kritikere som hevder at en slik forpliktelse overfor aktøren nærmest overflødiggjør forskning; hva er hensikten med forskning når aktøren likevel vet best! (j.fr. forbrukersamfunnets ideologi om at; kunden alltid har rett ). Dette oppfatter jeg som en misforståelse av hva Schütz faktisk legger i kravene om subjektiv tolkning og 11 W.I. Thomas ( ) var en av de tidligste teoretikerne innenfor den såkalte Chicago-skolen (symbolsk interaksjonisme). 17

18 tilstrekkelighet. Slik jeg forstår Schütz er det absolutt ikke slik at forskeren skal overlate de vitenskapelige tolkningene og verifiseringen av disse til sine aktører (feltet). Forskeren forplikter imidlertid å beskrive aktørens perspektiv så korrekt som mulig i sine vitenskapelige tolkninger. Selv om de vitenskapelige konstruksjoner må være konsistente med de hverdagslige konstruksjonene, er det også slik at de med nødvendighet både må adskille seg fra og erstatte konstruksjonene som finnes i den før-vitenskapelige erfaringsverden 12. Schütz sitt ideal om at de vitenskapelige tolkningene må være forståelige for aktørene selv, vil nok også kunne oppleves som truende for hvordan mye av samfunnforskningen presenteres. I mange tilfeller blir (samfunns-)vitenskapelige arbeider presentert på en måte som kan sies å være både fremmedgjørende og kamuflerende. Ved å nærme seg hverdagsspråket og den virkelighetsforståelsen som eksisterer i den før-vitenskapelige erkjennelsesverden, blir det lettere å avsløre kvaliteten på forskerens arbeid. I følge Christie (1997) er en oversosialisert forskers språk nettopp et ypperlig middel for å kunne tilsløre kjedelig og dårlig forskning. Den virkelige gode samfunnsforsker trenger vi ikke å skjule seg bak et språk som ingen andre enn den lille krets av fagfeller (bedømmelseskomitéer o.l.) forstår. Den spennende og gode forskningen bygger på at forskeren er i stand til å bryte ned doxaen ved at han eller hun leser noe om et fenomen på en mer sensitiv og kreativ måte enn andre lesere. Christie (1997) mener, i likhet med Schütz, at det å presentere sin forskning på en mest mulig forståelig måte nettopp bør være et ideal. Den oversosialiserte forskers utspjåking med vitenskapelige ord bidrar ikke til annet enn å gjøre forskningen utilgjengelig. Det er derfor viktig at forskeren har et reflektert forhold til hvilke ord som brukes og hvem han eller hun ønsker å skrive for. De ordene forskeren velger blir nettopp bærere av det budskap og den meningen som forskeren vil gi videre til leseren. I denne sammenheng er det verdt å nevne at en del kritikere mener det er lite relevant å rette forskningen i så stor grad mot feltet som det aktørorienterte teoretikere forfekter; forskeren skal først og fremst kommunisere med sine fagfeller. Schütz benekter imidlertid ikke betydningen av forskerfellesskapet. Forskere vil alltid delta i et diskursunivers med sine 12 Schütz nevner blant annet krav om at de vitenskapelige påstandene må være konsistente og forenlige, videre må vitenskapelig tenkning være direkte eller indirekte avledet av avprøvde iakttagelser, og til slutt kravet om størst mulig klarhet og presisjon i alle anvendte uttrykk og begreper. Summen av disse kravene er altså 18

19 samtidige ( konsociater ) forskere. I tillegg til dette diskursuniverset arver enhver forsker også et lager av anerkjente metoder og teknikker fra sine faglige forgjengere. ( ) Ethvert problem, der opstår på det videnskabelige område må have del i dette felts universelle stil og være forenligt med de forudkonstituerede problemer og ders løsning gennem deres accept eller forkastelse af dem (Schütz, 1975:98). og fruktbar tilnærming til sosiale fenomener. På sporet av den sosiale virkelighet Som det har kommet frem av denne redegjørelsen er den sosiale virkeligheten ikke bare noe som "er", men også noe som er "konstruert" i den betydning at det er et menneskeskapt produkt. Schütz (1975) har i sine teorier vist at det forskeren kaller for data i virkeligheten er konstruksjoner av andre folks konstruksjoner. Det å bygge på aktørens egne konstruksjoner er altså en del av den vitenskapelige analysen. Geertz (1973) hevder for eksempel at antropologi er 2. og 3. ordens tolkninger; "they are thus, fictions, in the sense that they are "something made", "something fashioned" - the original meaning of fictio - not that they are false, unfactual, or merely "as if" thought experiments" (op.cit.:15). Denne tankegangen er kompleks. I følge Geertz (op.cit) vil for eksempel Levi-Strauss sine teorier kunne sees på som 4. ordens tolkninger. Videre vil heller ikke aktørens tolkninger bare være 1. ordens tolkninger, men også 2. ordens tolkninger i form av "native models" (op.cit). Ricoeur beskriver for eksempel hvordan menneskene bygger seg opp en "annen" fiktiv verden over den verden som ser ut som umiddelbart gitt gjennom myter, litteratur, kunst, film osv. Det er i følge Ricouer den andre verdenen som er menneskets egen virkelighet, en kulturell verden hvor språket 13 spiller en helt sentral rolle (Lübcke 1988, Ricoeur 1998). Menneskets virkelighet er i dette perspektivet altså en tolket virkelighet. Som nevnt var det i følge Schütz (1975) særdeles viktig at sosiologens tolkning av den sosiale virkeligheten var i samsvar med de tolkningene som ble dannet av mennesker i hverdagslivet. Den høyeste formen for virkelighet var nettopp hverdagslivet med alle dets trivialiteter - dette er den "viktige virkeligheten". Med dette kunnskapsidealet utfordret Schütz og hans meningsfeller den tradisjonelle oppfatningen om at vitenskapen står for den autorative fortolkningen av betingelsene som ligger til grunn for den vitenskapelige meningsprovinsens virkelighedsaccent (Schütz 1975). 13 Det finnes en rekke teoretikere som drøfter språkets betydning for vår virkelighetsforståelse. En viktig teoretiker i så henseende er den amerikanske språkfilosofen John R. Searle (1995). 19

20 virkeligheten. Det er nettopp på bakgrunn av dette synet at forskerens viktigste oppgave blir å lage gode og konkurransedyktige tolkninger av dette hverdagslivet (Geertz 1973, Schütz 1975). Avslutningsvis vil jeg kort si litt om hvordan dette synet kan knyttes til min egen forskning på det norske matvanemønsteret. En populær fremstilling av den sosiale virkeligheten er at "alt blir dårligere". Dette gjelder også den tradisjonelle forståelsen av det norske matvanemønsteret. Berger og Luckmann (1996) drøfter slike fremstillinger i lys av problemene omkring overføring av kulturelle mønstre både mellom generasjoner og kulturer. Et eksempel på det sistnevnte er innføringen av amerikanske spisevaner og matretter i Norge. Dette har gjerne blitt tolket av samtidens Kassandra'er (presse, opinionsledere, eksperter osv.) som at våre matvaner er i oppløsning ; den kokte poteten er på vei ut, vi sluker i oss American hamburgers og pizzaes!. På bakgrunn av slike utsagn konkluderes det gjerne med at norske matvaner har blitt dårligere. Dette er, slik jeg ser det, et uheldig utgangspunkt for et vitenskapelig arbeid. Jeg tror ikke det er mulig å kunne besvare denne type påstand vitenskapelig. For det første er det vanskelig å finne ut hva vi skal sammenligne med; i forhold til hva har de norske matvanene blitt dårligere? For det annet er det vanskelig å velge ut matvanehandlinger som kan brukes som indikatorer på at matvanene faktisk har blitt dårligere. For å belyse påstander om en eventuell forringelse av norske matvaner kartlegges for eksempel hyppigheten av å hoppe over middagsmåltidet (MMI Spisefaktaundersøkelser). Hvilken mening har imidlertid denne handlingen ( å hoppe over middag ) for aktøren? Det sosiale liv er komplekst, og det er etter mitt skjønn svært usikkert om dårligere matvaner er den beste tolkningen ( nærmest sannheten ) av den økende tendensen til å hoppe over middag. Kriminologen Christie (1997) understreker betydningen av å ta på seg forskjellige briller i lesingen av det sosiale liv 14. Ved å lese virkeligheten på en bestemt måte ("alt blir dårligere"), står vi i fare for å miste myriaden av alternative mulige meninger. Dette illustrerer han slik: Crime has no ontological reality. Crime is not the object but the 14 Pragmatismens grunnlegger C.S. Peirce ( ) hevder at all kunnskap involverer bruk av tegn, tolkning og slutning. Det finnes alltid flere mulige alternativer å velge mellom, og alltid en mulighet for å gjøre feil. Vår kunnskap kommer derfor alltid til å være forsøksvis og provisorisk. Han avviser idéen om en fullt ut rasjonell og objektiv vitenskapelig metode. Den uryddige og personlige siden ved vitenskapen må hverken nedvurderes eller tilsløres. Peirces begrep abduksjon (lat. lede bort) handler nettopp om en mer kreativ måte å 20