Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep En fagdag. Kursmanual

Transkript

1 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep En fagdag Kursmanual

2

3 Innhold Forord Side 04 Hva er vold og seksuelle overgrep? Side 09 Vold og seksuelle overgrep er skadelig for barn! Side 14 Hva bør vi gjøre og hva er til hinder for oss? Side 18 Den avdekkende samtalen Side 29 Litteraturliste Side 40

4 4 Forord Bakgrunn for fagdagen Årlig utsettes et stort antall barn for vold og overgrep. Vold og overgrep mot barn er svært ofte skjult og tabubelagt. Det omgis som regel med taushet både i og utenfor familien, noe som gjør det vanskelig å oppdage. Symptombildet hos barn som utsettes for slike belastninger viser også stor variasjon. Noen ganger forteller barn selv at de er utsatt for overgrep. Det mest vanlige er likevel at barna ved sin atferd viser symptomer og signaler som de voksne kan reagere på, signaler og symptomer som samtidig kan være uklare og tvetydige. For disse barna er det viktig å møte voksne med tilstrekkelig kunnskap om, og sensitivitet overfor, de signaler barna viser. Dette er viktig for at vold og overgrep mot barn skal oppdages og meldes videre, slik at barna kan sikres den hjelp de har behov for. Behovet for mot og kompetanse Av ulike grunner kan fagfolk vegre seg for eller oppleve det vanskelig å snakke med barn om mistanker om overgrep. Det kan være frykt for å ta feil og beskylde noen urettmessig for å ha begått overgrep. Det kan være et ønske om å beskytte barnet, men også å beskytte seg selv. En kan være redd for å bli overveldet av barnets historie og en kan bli usikker på egen kompetanse knyttet til samtaler med barn. Barn på sin side vil ofte at historien skal bli fortalt, men av ulike grunner vil de ikke være den som forteller den. De kan være redde for ikke å bli trodd eller forstått, men hovedgrunnen er ofte at de er redde for konsekvensene av å fortelle. Det er derfor viktig at de voksne tar initiativ til og tilrettelegger for at barn kan fortelle om mulige overgrep. For å få mot til å se og høre, og trygghet til å handle, må en ha kunnskap og handlingskompetanse om hvordan man skal snakke med barn om det som vekker vår bekymring, og hvordan man skal bringe saken videre til hjelpeapparatet (Øverlien & Sogn, 2007). Tverretatlige konsultasjonsteam Saker der det er bekymring for eller er avdekket seksuelle overgrep eller vold mot barn, represen terer de kanskje mest komplekse utford ringer en står overfor i det barnefaglige feltet. For å møte utfordringene og kvalitetssikre det arbeid som gjøres i slike saker, har en rekke kommuner i region vest opprettet tverretatlige konsultasjonsteam. Teamene er ofte sammensatt av representanter fra barnevern, barnevernvakt, politi, helse stasjon og Psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Teamenes mandat er å gi råd, veiledning, konsultasjon og støtte til enkeltpersoner eller offentlige tjenester som har bekymring for seksuelle overgrep og vold mot barn. Herunder også barn som er eksponert for vold i familien. Det er ofte fagfolk i skoler og barnehager som melder saker inn til teamene. Alle saker diskuteres i anonymisert form. Skoler og barnehager er arenaer hvor barn tilbringer mye tid. Fagfolk på disse arenaene har derfor en unik mulighet til å oppdage barn som kan være utsatt for overgrep. For at fagfolk skal stå i en slik rolle er det viktig å ha et kompetent miljø og henvende seg til og rådføre seg med.

5 5 Tverretatlige konsultasjonsteam er eksempel på et slikt miljø hvor fagfolk kan dele sin bekymring om mulige overgrep. Fagdagen RVTS Vest har med midler fra Exstrastiftelsen Helse og Rehabilitering, gjennom Redd Barna, utviklet en kurspakke for medlemmer av konsultasjons teamene for å gi dem opplæring i gjennomføring av denne fagdagen. RVTS vest har ansvaret for kvalitetskontroll, og den som leder dagen må være kvalifisert til dette ved å ha gjennomført RVTS Vest s kurspakke, som er bygd opp gjennom fire samlinger á to dager. Målgruppen for fagdagen er alle som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med barn (barnehager, skoler, helsearbeidere, barnevern, idrettslag, kirken o.a.). I løpet av denne dagen skal deltakerne få kunnskap om: 1. Hva er vold og seksuelle overgrep mot barn 2. Skadevirkninger av vold og seksuelle overgrep 3. Hva vi bør gjøre og hva som hindrer oss 4. Hvordan bringe saken videre til hjelpe apparatet 5. Fremgangsmåte ved avdekkende samtaler Støtte- og pedagogisk materiell Materiellet for kursdagen inkluderer følgende: Denne manualen En PowerPoint presentasjon som skal brukes i under visningen, hvor veiledning til hvert enkelt lysbilde ligger på notatsidene (den samme vei ledningen som i denne manualen) Fire filmklipp som skal vises der det er angitt i PowerPoint presentasjonen En minnepenn hvor overnevnte materiell ligger lagret elektronisk Samtalemal i lommeformat Praktisk gjennomføring av fagdagen Fagdagen legger opp til en veksling mellom teori, summing, videoklipp og øvelser. Denne manualen (og notatsidene under hvert enkelt lysbilde) inneholder utdypninger til punktene på lysbildene og dekker det som vurderes som et minimum av informasjon å formidle til hvert lysbilde. Kurs leder må imidlertid finne sin egen formidlingsmåte og i de fleste tilfeller vil det være naturlig å si mer enn hva som står. Det er for mange av lysbildene oppgitt viktig bakgrunnslitteratur som anbefales lest før man leder fagdagen. Det er viktig å få et personliggjort forhold til innholdet, og utvikle egne eksempler for å illustrere og tydeliggjøre budskapet. Øvelsene vektlegger særlig det å trene på hva som åpner og lukker i samtaler med barn. Filmklippene brukes på de stedene det er angitt i PowerPoint presentasjonen, og slik det er i forklart i manualen/på notatsidene. Filmene kjøres ved at man går ut av PowerPoint og starter dem (Sjekk at du har programvare tilgjengelig der du skal bruke det).

6 6 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 1 Presenter deg selv og bakgrunn for dagen. Fremhev at vold og overgrep mot barn er et folkehelseproblem: Det forekommer altfor hyppig, og det er ødeleggende for barns utvikling. Få frem at det er behov for kompe tanse på å se tegn på at barn er utsatt, og at det også er behov for handlingskompetanse i forhold til å gripe inn. Utdyp poenget med følgende punkter: Tematikken er lite integrert i utdanningene (Øverlien & Sogn, 2007). Feltet preges av en bystandereffekt ; det at man tenker at Hvis det er så galt som jeg frykter er det nok noen andre som vil melde fra. Dette er tabuiserte tema, man er redd for å bryte inn i privat livets fred. Det er behov for å kunne drøfte slike saker anonymt med et kompetent miljø. Sett kursdagen i sin kontekst ved å fortelle litt om følgende: De senere års etablering av konsultasjonsteam på Vestlandet. RVTS Vest sin rolle i dette, som igangsetter og tilrettelegger. Konsultasjonsteamenes funksjon og oppgaver. Opplæringsprogrammet konsultasjons teamene har gått gjennom. Konsultasjonsteamenes nye rolle som kompetanseutviklere i sine kommuner. Sentral bakgrunnslitteratur Nordanger, Johansson, Nordhaug, Dybsland, Johansen, 2012

7 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 7 Lysbilde 2 STINE SOFIES STILFTELSE 2010 Bruk bilde som utdypning og illustrasjon av bystander-effekten (jfr. forrige lysbilde). Lysbilde 3 Vis filmen og stopp der det stilles spørsmål i filmen. Be deltakerne om å summe med sidepersonen om spørsmålet. Åpne for summing i 3-5 minutter, men vurder i forhold til aktivitets nivå. Be om kommentarer, anerkjenn dem, og fyll på med utdypende informasjon ved behov.

8 8 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 4 Knytt an til filmen ved å si at dagen videre skal handle om hvordan man skal forhold seg til slike situasjoner. Gå gjennom temaene som skal dekkes i løpet av dagen (punktene på lysbildet). Gjør klart at første del av dagen blir mest teoretisk, mens andre del av blir mest praktisk rettet. Forespeil at det vil bli instruksjons videoer og trening i grupper i siste del.

9 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 9 Hva er vold og seksuelle overgrep? Lysbilde 5 Les opp definisjonen. Få frem at det er mange definisjoner av vold, men at styrken i Per Isdals definisjon er at den favner vidt nok til at man skjønner at vold er mer enn slag. Den inkluderer også psykisk vold og ikke minst det å være eksponert for at nære andre er voldelige mot hverandre. Presiser at den fysiske volden ofte bare er en liten del av helhetsbildet; Ofte ser man et mønster av mange former for undertrykkende og dominerende former for atferd vold er sjeldnere enn man tror en isolert enkelthendelse. Kursholder bør forberede et eksempel som illustrerer at den volden man ser ofte er del av et mønster (for eksempel at man i tillegg blir oversett, ignorert, kjørt fra, eller lignende). Sentral bakgrunnslitteratur Isdal, 2000; Heltne & Steinsvåg, 2011; WHO, 2010

10 10 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 6 Gå gjennom lysbildepunktene. Få frem det problematiske med begrepet Vitne til vold: Er det i det hele tatt riktig å kalle noe det? Forskningen viser at å være vitne til i praksis er å være direkte utsatt. Utdyp ved å forklare hvor direkte eksistensielt truende det er for barn når en omsorgsperson er i fare. I tillegg kan barn bryte inn for å beskytte og slik komme i fare selv, eller kan føle skyld hvis de ikke gjør det. Fortell at denne forståelsen i dag er så anerkjent at man kan søke voldsoffererstatning når ens foreldre har vært voldelige mot hverandre, og at en kan dømmes for vold mot et barn dersom en har vært voldelig mot dets mor eller far. Sentral bakgrunnslitteratur Øverlien & Hydèn, 2007; Voldsoffererstatningsloven 6 (Lovdata, 2012); Straffelovens 219 (Lovdata, 2012); Aftenposten, 2010 (Høyesterettsdommen)

11 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 11 Lysbilde 7 Innled med å si at det både er en juridisk definisjon av seksuelle overgrep, som handler om det straffbare i handlingene, og en sosialpsykologisk definisjon som handler mer om barns opplevelse. Få frem tredelingen i lovverket når det gjelder den juridiske definisjonen (jfr lysbildet): Med seksuelt krenkende eller uanstendig atferd menes slibrige kommentarer, visning av pornoblader, blotting og lignende - i praksis uanstendig atferd som ikke innebærer direkte berøring. Med seksuell handling menes beføling, og avgrenses i alvorlighetsgrad opp mot omgang. Med seksuell omgang menes anal, oral, og vaginal seksuell kontakt i straffeloven kalt samleie eller samleielignende forhold. Sentral bakgrunnslitteratur Straffelovens kapittel 19 (Lovdata, 2012); Helsedirektoratet, 2003

12 12 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 8 Introduser lysbildet ved å gjenta at man også trenger en sosialpsykologisk definisjon for å kunne forstå barnets opplevelses verden, og ikke minst dets avhengighetsforhold til den som utøver overgrep. Gå gjennom punktene på lysbildet. Til siste punktet Barn som krenker barn : Understrek at seksuell aktivitet mellom barn som ikke er lek og gjensidig utforskning, men som har innslag av lureri, press, tvang, trusler eller vold, også faller inn under definisjonen. Vis til at omtrent en tredjedel av seksuelle overgrep gjøres av noen under 18 år. Sentral bakgrunnslitteratur Ingnes & Kleive, 2011; Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), 2011

13 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 13 Lysbilde 9 Gå gjennom punktene, og gjør klart at disse tallene er hentet fra NOVA sin rapport Vold og overgrep mot barn og unge; En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole, som er den ferskeste og mest omfattende statistikken vi har på dette feltet i Norge. Til første punktet: Spesifiser at rundt halvparten av de seksuelle overgrepene er begått av jevnaldrende, mens overgriper i rundt en tredjedel av tilfellene er en voksen utenfor familien. I rundt 10 % av tilfellene er utøver en nær familiemedlem. Med grove overgrep menes her kontaktovergrep, som voldtekt, voldtektsforsøk, beføling og lignende. Til andre punktet: Fem prosent oppgir å ha blitt slått én gang. Fem prosent oppgir å bli ha blitt slått 2-4 ganger, 2 % 5-10 gnager, og 2 % mer enn ti ganger. Til tredje punktet: Presiser at det med grov vold menes vold som har innebåret betydelige smerter, hvor man fått merker, blitt skadet eller hatt behov for behandling på legevakt eller lignende. Sentral bakgrunnslitteratur Mossige & Stefansen, 2007

14 14 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Vold og seksuelle overgrep er skadelig for barn! Lysbilde 10 Forklar at en av omsorgens viktigste funksjoner er å hjelpe barn å regulere seg selv og sine følelser. Utfra gjentatte og gode erfaringer med hva som reduserer stress og ubehag, lærer barna seg etter hvert å gjøre det selv. Ved vold og overgrep i nære relasjoner utløses en sterk stressrespons hos barna (fight/flight/ freeze-reaksjon), samtidig som de ikke får støtte fra den voksne til å regulere de sterke følelsene og overlates til å håndtere dem selv. Slik påvirkning utvikler nervesystemet til å bli hypersensitivt for potensielle trusler, slik at alarmen lett utløses og igangsetter en fight/flight/freeze-reaksjon, samtidig som kapasiteten til å regulere reaksjonene er underutviklet. Dette vil gi seg utslag blant annet i ulike former for reguleringsvansker, tilknytningsvansker, skamfølelse og mistillit til andre. Med hensyn til diagnoser for psykiske lidelser kan slike vansker involvere alle lidelser som fanger opp forstyrrelser i selv- og følelsesreguleringen, som ulike utviklingsforstyrrelser, reaktiv tilknytningsforstyrrelse, ulike angstlidelser, depresjon, atferdsproblemer, ADHD, PTSD, med flere. Sentral bakgrunnslitteratur Braarud & Nordanger, 2011; Nordanger, Braarud, Albæk & Johansen, 2011

15 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 15

16 16 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 11 Fortell at en amerikansk arbeidsgruppe bestående av mange av de største profilene på barnetraumefeltet har gått gjennom teori og forskning på feltet, og har kommet frem til følgende oversikt over hva de mener er de mest typiske vanskene hos barn utsatt for vold og overgrep. Gå så gjennom punktene på lysbildet. Sentral bakgrunnslitteratur Van der Kolk, 2005; Nordanger, Braarud, Albæk & Johansen, 2011

17 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 17 Lysbilde 12 Forklar at ACE står for Adverse Childhood Experiences, og at denne studien har vært en øyeåpner for vår forståelse av hvor mye uhelse traumatiske barndomserfaringer medfører. I studien ble hele frivillige voksne fra San Diego, USA spurt om sine barndomserfaringer av blant annet fysisk/ psykisk mishandling; seksuelle overgrep; fysisk/emosjonell omsorgssvikt; rus eller psykisk sykdom hos omsorgsperson; omsorgsperson i fengsel eller institusjon; tap av forelder; vold mellom foreldre. Fortell at det det fremkom en markant økning i risiko for et bredt spekter av helseplager for hver ekstra type negativ barndomserfaring de hadde hatt, og ikke bare i forhold til psykiske vansker, i like stor grad fysiske (jfr. lysbildet). Forklar hvordan dette kan henge sammen: Manglende trygg base fører til et svekket immunforsvar, eksponering for dårlige rollemodeller, samt at de ulike reguleringsvanskene (jfr. forrige lysbilde) fører til risikoatferd og dårlig selvivaretagelse. Sentral bakgrunnslitteratur Kirkengen, 2005; Felitti, Anda, Nordenberg, Williamson, Spitz, Edwards, et al., 1998

18 18 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Hva bør vi gjøre og hva er til hinder for oss? Lysbilde 13 Gå gjennom og forklar modellen, for eksempel på følgende måte: Når man får en bekymring for et barn, har man først enten en spontan eller planlagt samtale med barnet. Når man har fått en bekymring, er det viktig å dele den med en kollega. Da kan saken tas videre til konsultasjonsteamet for å få en anonym drøfting av hvordan man går videre. Noen ganger er det beste rådet konsultasjonsteamet kan gi at man går tilbake til barnet og gir det en mulighet til å fortelle mer. Da vil man få veiledning fra konsultasjonsteamet på hvordan dette kan gjøres. Andre ganger kan det som kommer ut av samtalen med barnet være så opplagt at man må gå direkte til barnevernet med det for eksempel når barnet har sagt helt direkte og konkret hva som har skjedd. Modellen er utarbeidet på grunnlag av retningslinjene for skoler og barnehager i Bergen, som også har vært mal for tilsvarende retnings linjer i andre kommuner på Vestlandet.

19 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 19 forts. lysbilde13 Barnevernet skal vurdere politi anmeldelse. Om barnevernet velger å ikke politianmelde, må begrunnelsen for dette journalføres. Gjør oppmerksom på at det som hovedregel kreves politi anmeldelse for at voldsoffer erstatning skal kunne utløses. Men opplys også om at rett til bistandsadvokat ikke på samme måte avhenger av politianmeldelse. Sentral bakgrunnslitteratur Bergen kommune, 2006 Lysbilde 14 Les teksten på lysbildet. Understrek at man ikke trenger å være sikker for å gi opplysninger til barneverntjenesten. Det er nok at det er grunn til bekymring for at et barn blir utsatt for skadelige hendelser eller lever under uakseptable forhold. Det er barnevernets oppgave ikke andre tjenesters oppgave å finne ut om det faktisk er tilfellet. Sentral bakgrunnslitteratur Lov om barneverntjenester 6.4, 2.-3 (Lovdata, 2012)

20 20 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 15 Gå gjennom punktene. Formidle et perspektiv på at barns atferd er kommunikasjon. Understrek at det ofte er slik at barnet lenge har sendt signaler om at de har det vanskelig, uten at noen har tatt tak i det. Det er først når vi begynner å nøste i de ledetråder barnet legger ut at vi kan finne ut hva det sliter med eller om det i det hele tatt er grunn til bekymring. Sentral bakgrunnslitteratur Øvreeide, 2000; Søftestad, 2008; Gamst, 2011

21 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 21 Lysbilde 16 Forklar at barn noen ganger kan fortelle direkte om hva de er utsatt for, kanskje fordi de har bestemt seg, men at det andre ganger skjer mer utilsiktet, som en slip of the tounge, for eksempel at de har assosiert noe med det de har vært utsatt for. Få frem at det langt vanligste likevel er at barn viser oss hva de har vært utsatt for gjennom sin atferd. Dette kan være utagering, tilbaketrekning (at de gjør lite av seg, vil sitte på fanget, klenger el. lign.), seksualisert atferd, eller annet. Få også frem at forskningen viser at barn utsatt for vold oftere viser aggressiv og voldelig atferd enn andre barn, at ordtaket vold avler vold har gyldighet. Vis til at det også ser ut til at barn som viser seksualisert atferd oftere har vært utsatt for SO enn andre barn. Dette er ikke et én til én forhold, men innebærer likevel at når man ser slike ting har man en legitim grunn til bekymring. Forklar nærmere hva som menes med seksualisert atferd ved å ta utgangspunkt i hva som er normal seksuell atferd mellom barn, som doktorlek eller annen lek motivert ut fra gjensidig nysgjerrighet, som er lystbetont for begge parter, er preget av felles utforskning, og som er av en karakter som kan forventes ut fra barnets alder. Få frem at seksualisert atferd i motsetning til dette handler om samkvem hvor det er mangel på gjensidighet den ene har makt over den andre, som er ulystbetont for en av partene, og som ikke er aldersadekvat (inntrengning, slikking/suging av kjønnsorgan, og lignende). Sentral bakgrunnslitteratur Jaffe & Wilson, 1990

22 22 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 17 Innled med å forklare at når det gjelder seksualisert atferd bør man ikke gi fra seg den gylne muligheten man har til å få informasjon med det samme; Når det gjelder slik atferd har barn gjerne lært atferden på en måte som lar seg identifisere og beskrive. Gå deretter gjennom punktene, som er spørsmål man kan bruke for å få tilgang til hva de har opplevd. Til siste punktet, Hvordan var det å være deg da? : Få frem at man ikke må legge egne følelser over i barnet - det kan for eksempel være lett å kommen tere at dette må ha vært fælt for deg. Poenget med å stille dette spørsmålet er å få tilgang til barnets egen opplevelsesverden. Lysbilde 18

23 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 23 forts. lysbilde18 Gå gjennom lysbildet ved å utdype punkt ene på følgende måte (punktenes rekkefølge korresponderer rekkefølgen av punktene på lysbildet): Vi kan være redde for å beskylde noen urettmessig for å ha begått overgrep, men dette er også lett å gjemme seg bak. Ofte er det andre forhold som kan være vel så viktige årsaker til at vi holder tilbake. Et slikt forhold kan være redsel for foreldrenes reaksjoner: Man kan få forestillinger om hvordan man vil bli truet, utskjelt, oppsøkt hjemme eller lignende. Det paradoksale er imidlertid at vi kun har denne redselen overfor foreldrene. Vi er ikke på samme måte redde for å ta feil overfor barnet fordi barnet ikke representerer en trussel for oss. Vi kan også være redde for å utløse en krise i familien. Idet en overgrepsmistanke blir kjent for familien vil det nødvendigvis utløse en krise. Vissheten om dette må ikke holde oss tilbake fra å få barnet i tale. Vi må stole på at andre samarbeidspartnere håndterer krisen som oppstår i kjølvannet av en overgrepsmistanke (barnevern, familievern o.a). I dag tenker man på barn som troverdige, de har fått egen aktørstatus og man er opptatt av å få frem deres mening. I slike saker kan det likevel snike seg inn en tvil; Vi har jo bare barnets utsagn om dette som om det skulle være mindre til å stole på enn en voksens utsagn. Noen kan tenke at vi setter barn i en lojalitetskonflikt når vi inviterer dem til å angi sine foreldre. Forespeil her at du vil komme tilbake til grep man kan anvende for å komme bakom lojalitets konflikten. Understrek at det kan være like etisk betenkelig å ikke snakke med barnet om det de har opplevd - det er kun barnet som vet hva som har skjedd. Vi har ofte behov for å beskytte oss selv. Vi kan være redde for å bli overveldet, og for ikke å ha kompetanse til å møte problematikken. Det kan være lett å tenke at andre har mer kompe tanse enn oss og å ønske at andre overtar saken. Men minn på at dette også kan ses som et svik mot barnet; når barnet legger ut en ledetråd til oss, da er det vi som er gitt den tilliten, og da blir det feil å sende barnet videre til noen andre som ikke kjenner det. Vi kan ha forestillinger om at vi re-traumatiserer barna, at vi kan gjøre vondt verre og at det kan være skadelig for barn å fortelle. Men det er kun gjennom å fortelle at barn kan få gyldiggjort sine erfaringer. Dette er tabuiserte temaer, og vi kan være redde for å blande oss inn i det som skjer i familiens private rom, særlig når det gjelder vold og overgrep. Tidligere mente man at ingen utenom politiet burde snakke med barn om mulig utsatthet for vold eller overgrep. I dag er forståelsen annerledes når barn tar initiativ til å snakke skal man møte barnet med det som det kommer med. Dette vil politiet også være enig i.

24 24 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 19 Gå gjennom lysbildet ved å utdype punktene på følgende måte (punktenes rekkefølge korresponderer rekkefølgen av punktene på lysbildet): Hovedgrunnen til at barn ikke forteller er at de frykter konsekvensene av å fortelle. De kan være svært redde for hva som vil skje med dem selv, med mor og far, med søsken og andre nære. Denne analysen, denne indre sikkerhets vurderingen, gjør barn. Barn er ofte truet til ikke å fortelle, og da kan det være komplekse og intrikate trusler noen ganger eksistensielle trusler som gir dem følelsen av at de vil opphøre å eksistere dersom de forteller. Når det er tilfelle, kan ikke barn fortelle uansett hvor flinke vi er til å spørre. Forespeil at du også vil komme tilbake til grep for å håndtere dette, hvordan man kan komme bakom en slik situasjon (informert gjetning). Særlig i seksuelle overgrepssaker kan barn føle seg medskyldige. Overgripere overkommer ofte barnets motstand gjennom forføring fremfor gjennom vold, slik at barnet føler seg delaktig og er skamfulle. Få frem at det er viktig å frata barn skyld, men at man først må berede grunnen slik at barnet blir mottakelig for det (gi eksempler her). Dette innebærer at det å fortelle om overgrep for barnet kan føles mer som å tilstå enn å avdekke noe, og de vil kunne tenke at den de forteller det til også vil se på dem som skitne og skyldige, og vil forakte dem. Barn kan føle at det de har opplevd er helt spesielt og noe de er alene om å oppleve, og vil derfor ha vanskelig for å se at de kan bli forstått og trodd. Når barn i tillegg legger ut sine ledetråder (det er ofte barns prosjekt) uten at noen nøster i dem, vil dette

25 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 25 forts. lysbilde19 kunne forsterke en følelser av at ingen vil kunne forstå. Barn fornemmer og forstår intuitivt at dette er tabubelagte tema, de blir bærere av de tabuene vi overfører til dem. Dette er erfaringer som ofte er isolerte fra og helt annerledes enn livet ellers. De er derfor gjerne utenfor språket og har aldri blitt gyldiggjort av andre. Dette kan faktisk medføre en tvil i barnet om det som har skjedd er virkelig. Man må også holde muligheten åpen for at det ikke har skjedd noe, og vokte oss for å bli fanget av vår hypotese på forhånd om hva som har skjedd. Det er kun gjennom å nøste i ledetrådene at man kan får tilgang til om det har skjedd vold eller overgrep. Barnets signaler kan handle om noe annet enn vi tror. Sentral bakgrunnslitteratur Gamst & Langballe, 2004; Leira, 1990; Søftestad, 2008; Fürniss, 1991

26 26 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 20 Innled med å si at de tre første punktene er hentet fra Tine Jensen og koll eger sitt studie fra 2005, hvor barn ble spurt om hvorfor det var så vanskelig å fortelle om overgrepene de var utsatt for. Formidle følgende fra studiet: Mange av barna opplevde at de aldri ble spurt og at det var vanskelig å selv ta initiativ til samtale om noe de opplevde som privat, skamfullt og truende. Barna følte at det aldri var noe rett tidspunkt til å fortelle. Det var enten vanskelig å finne en anledning hvor de kunne være alene med den voksne, eller det var få situasjoner hvor det var nok tid til å snakke sammen. Slike situasjoner krever god tid og fortrolighet. De fleste fortalte først når noen andre tok initiativ til en dialog om det som plaget dem, og på den måten skapte en anledning til å snakke om det vanskelige. Formidlingsprosessen ble også lettere når barna opplevde at det hadde en hensikt å fortelle. Forventninger om at avdekking kunne få positive og ikke for mange negative konsekvenser, gjorde det mindre vanskelig å fortelle om overgrepene. De måtte være sikre på å bli trodd og at deres motiver for å fortelle ikke ville bli mistenkeliggjort. Frykten for mulige negative konsekvenser av avdekking, enten for seg selv, for mor/far eller for overgriper, var med på å forsinke prosessen. Det er viktig å se på de kommunika tive aspektene ved avdekkingsprosessen. Barn opplever det vanskelig å initiere en samtale om tema som det ikke er etablert samtalevaner omkring, som er emosjonelt belast ende å snakke om, og som ikke er samtalt om tidligere.

27 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 27 forts. lysbilde 20 Det er derfor viktig at det er den voksne som tar initiativ til og tilrettelegger for en samtale. Hvis barnet og den voksne klarer å skape en tematisk forbindelse i dialogen, og gjennom denne etablerer en felles referanseramme til det sensitive temaet, vil det gjøre formidlings prosessen lettere. I tillegg til disse tre forholdene må barnet oppleve å ha tillatelse til å snakke. Slik tillatelse vil vanligvis ikke overgriperen gi. Oftest er overgrepene hemmeligstemplede, og barnets lojalitet og avhengighetsforhold til overgriper vil hindre barnet i å fortelle. Barnets indre sikkerhetsarbeid rundt konsekvensene av å fortelle vil igjen stå sentralt. Dette er det viktig å være klar over. Sentral bakgrunnslitteratur Jensen, 2005 ; Søftestad, 2008; Dybsland, 2007 Lysbilde 21 Les sitatet på lysbildet. Påpek at sitatet tydeliggjør det forskningen også viser: Når vi voksne blir bekymret så må vi ta initiativ til samtale fordi barnet selv ikke kan klare det. Sitatet viser også at vi ikke bør slå oss for fort til ro, det er ikke nok å bare spørre én gang. Vi må kanskje ta kontakt med barnet igjen etter noen dager og si at vi har tenkt mye på barnet etter forrige samtale, og høre hvordan barnet nå har det. Dette kan gi barnet en ny mulighet til å snakke om det vanskelige. Minn om at redselen for konsekvensene er en hovedgrunn til at barn ikke kan/tør fortelle om det vanskelige. Sentral bakgrunnslitteratur Redd Barna, 2010

28 28 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep

29 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 29 Den avdekkende samtalen Lysbilde 22 Påpek at når vi vet at barn ofte viser at de har det vanskelig gjennom sin atferd, da må vi bli dyktige på å kommentere på det vi ser. Forklar at man må bruke en bydende imperativ form: Hva har skjedd fortell! Dette i motsetning til valgspørsmål som kan være lette å ty til, som; Har du lyst til å fortelle tror du? Orker du å fortelle meg?. Barn vil da vanligvis velge bort det vanskelige. Derfor bruker man den bydende formen, men i et vennlig toneleie. Sentral bakgrunnslitteratur Gamst & Langballe, 2004; Gamst, 2011

30 30 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 23 Si at når man blir bekymret på bakgrunn av noe barnet har tegnet, da skal man ikke ta tegningen med til en såkalt ekspert. Det er barnet som er eksperten på sin egen tegning. Gå gjennom punktene og si at å snakke med barn på denne måten om tegninger de har laget aldri vil være feil. Man kan ikke gjøre noe galt. Få frem at det samme gjelder stiler/skriftlig materiale eller annet materiale barn har produsert som gjør oss bekymret.

31 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 31 Lysbilde 24 Vis her tilbake til det som allerede er sagt om at en hovedgrunn til at barn ikke forteller er at de frykter konsekvenser. Forklar at man skal ta utgangspunkt i barnets signaler og ikke innføre nye ting, men at man kan bruke generalisering eller informert gjetning. Her bruker man sin egen kompetanse og sier man har snakket med andre barn som har sagt/ gjort/skrevet eller tegnet akkurat slik som deg. Les opp forslaget på sliden, og presenter det som en modell for hvordan man kan formulere seg overfor et barn.

32 32 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 25 Forklar at det blir viktig å få formidlet til barnet at barn skal ha gode hemmeligheter, men at barn ikke skal ha vonde og vans kelige hemmeligheter. Da må de fortelle det til en voksen. Forklar videre at hvis den voksne klarer å formidle at jeg er en slik person du kan fortelle det til så er det flott. Men da må man også være forberedt på og mottakelig for å ta imot det verste. Foreslå at skoler og barnehager tar dette temaet inn som en del av sin vanlige undervisning. Filmklippet Introduser filmklippet ved å si at det illustrerer en tilnærming til å snakke med barn om hemmelig heter, som kan bidra til at barnet opplever å få en indre tillatelse til å fortelle det som det bærer på. Vis klippet og åpne for diskusjon og spørsmål etterpå.

33 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 33 Lysbilde 26 Formidle til kursdeltakerne at det ikke gjør noe om man blir emosjonelt berørt av det barn forteller. Det vil man alltid bli når barn kommer med sterke historier. Det viktige er at man tar ansvar for sine egne følelser og benevner hva som skjer. Unngå formuleringer som Stakkars deg, dette må ha vært helt forferdelig for deg, men heller rose barnet for at det har vært modig som har fortalt, og si at en er takknemlig for at barnet hadde tillit til å fortelle det til akkurat deg. På denne måten beholder barnet sin verdighet. Si at det neste man skal gjøre i en slik situasjon er å fortelle barnet at en skal gjøre alt for at dette skal stoppe, men at en ikke kan gjøre det alene, det er nødvendig at en også snakker med noen andre. Dersom barnet har fortalt om overgrep er noen andre barnevernet.

34 34 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 27 Innled med å si at dette er ulike faser i en avdekkende samtale med et barn, slik de er beskrevet i Åse Langballe og kollegers rapport fra Poengter så de ulike fasene (punktene på sliden) for eksempel på følgende måte: 1. Påpeke noe positivt ved barnet slik at det føler seg sett. 2. Si ganske snart til barnet hvorfor dere skal snakke sammen: Da vi spiste lunsj i dag fortalte du at. Fortell meg om det!. Eller; Når barn blir så sinte som du ble i sted så er det ofte fordi de har det vondt inni seg. 3. Det er viktig å stille åpne spørsmål slik at barnet kan fortelle fritt, og unngå lukkede spørsmål som fører til ja/nei svar. 4. Først når barnet har fortalt fritt og det kommer til en naturlig pause, kan en gå tilbake for å få barnet til å utdype det en trenger å forstå mer av. 5. Det er viktig med en god oppsummering av samtalen. Har barnet avdekket forhold som gir grunnlag for intervensjon må barnet informeres om hva som skal skje videre. Sitter en igjen med en følelse av at det har skjedd noe, men at barnet av ulike grunner ikke kan fortelle, kan man si for eksempel følgende: Det er fint å høre at det ikke har skjedd noe, men jeg vil du skal vite at mange barn jeg har snakket med ikke kan fortelle fordi de er redde for hva som kan skje. Hvis det er slik for deg kan du komme tilbake til meg når du måtte ønske. I slike tilfeller er det viktig å ta ny kontakt med barnet og si en har tenkt mye på barnet siden sist og høre hvordan de har det, uten å presse seg på. 6. I saker hvor barnet ikke har fortalt noe som gir grunnlag for intervensjon, er det viktig å avslutte samtalen med dagligdagse tema før du og barnet går fra hverandre. Sentral bakgrunnslitteratur Langballe, Gamst & Jacobsen, 2010

35 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 35 Lysbilde 28 Utdyp punktene på lysbildet for eksempel på følgende måte (punktene nedenfor korresponderer med punktene på lysbildet): Den bydende formen åpner for at barnet kan fortelle med egne ord. Å gjenta det barnet sier viser at en er interessert i hva de forteller, og det ansporer barnet til å fortelle mer. I tillegg til å gjenta er det fint å bekrefte det barnet sier ved små nikk og bekreftende ord, som akkurat ja, så slik var det, mm, osv. Det er viktig å bruke barnets ord for å unngå misforståelser. Oppsummeringer underveis hjelper barnet, særlig de minste, til å holde fokus i samtalen, og er også viktige for å sikre at en har oppfattet det barnet sier på rett måte. Å lytte mer enn en snakker hjelper en til å være synkron med barnet i samtalen, og hjelper en til å være til stede her og nå. Ved å stille mange spørsmål uten å lytte blir en fort i utakt med barnet, som da lett vil komme til å gi ja/nei svar. Dialogen svekkes og samtalen får mer preg av avhør. Når det blir stille har man ofte en tendens til å innføre nye spørsmål fordi tausheten stresser en. Det er viktig å tåle pauser, men ikke så lenge at det oppleves beklemmende. Husk at pauser også kan brukes til for eksempel å si: Nå ble det stille her, det ser ut som du tenker på noe. Jeg lurer på hva du tenker nå? Filmklippet Introduser filmklippet ved å si at det illustrerer ulike grep i kommunikasjonen som åpner og gjør det lettere for barnet å fortelle. Vis klippet og åpne for diskusjon og spørsmål etterpå. Sentral bakgrunnslitteratur Langballe, Gamst & Jacobsen, 2010; Ruud, 2011

36 36 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 29 Utdyp punktene på lysbildet for eksempel på følgende måte (punktene nedenfor korresponderer med dem på lysbildet): Det kan være vanskelig å ikke bruke hvorfor-spørsmål, men det er viktig å være klar over at det kan forsterke skyldfølelse. Det inviterer barnet til å lete etter en årsaksforklaring på hvorfor de ikke gjorde motstand eller sa nei. Ved å stille spørsmål som fører til ja/nei svar får man lite valid informasjon fra barnet. Det fører en også fort inn i avhørsformen. Det er dialog og fri fortelling som gir mest informasjon. Unngå vide og generelle spørsmål. Barn kan lettere fortelle når man spør Hva gjorde dere i gymtimen i dag, enn når man spør Hvordan var det på skolen i dag? Man må aldri stille ledende spørsmål til barnet ved for eksempel å innføre hvem som kan være overgriper eller innføre hva som kan ha skjedd. Dersom barnet forteller, må man være bevisst på ikke å projisere egne følelser over på barnet (for eksempel Stakkars deg, det må ha vært forferdelig! ). Man kan i stedet spørre barnet Hvordan var det å være deg da? Da kan barnet selv sette ord på sine følelser og tanker. Å overhøre det barn sier er med på å ugyldiggjøre barnets opplevelse. Barn vil fornemme at dette er noe man ikke snakker om, og på den måten overføres våre tabuer til barnet. Dersom man lurer på om det barnet sier er sant, bør man likevel unngå spørsmål som Er du sikker på at det var slik det var? Da vil barnet kanskje føle seg mistrodd, tenke at en ikke tåler å høre det de har opplevd, eller selv begynne å tvile på om det faktisk var slik det var. Man kan ta som utgangspunkt at det barn forteller gjenspeiler deres opplevelse. Å finne ut hva som er sant eller usant kan overlates til politiet dersom saken blir anmeldt.

37 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 37 forts. lysbilde 29 Filmklippet Introduser filmklippet ved å si at det illustrerer ulike måter å kommunisere på som lukker og gjøre det vanskeligere for barn å fortelle. Vis klippet og åpne for diskusjon med vekt på hvor i samtalen det lukker, og hvor det kunne vært muligheter for åpning. Sentral bakgrunnslitteratur Langballe, Gamst & Jacobsen, 2010 Lysbilde 30 Får frem viktigheten av at samtalen foregår i et rom som ikke har for mange distraksjonsmomenter, så langt det er mulig. Dette fordi barn, når man tematiserer det vanskelige, lett skifter fokus over på andre ting i rommet. Minn også på at det er viktig å ha tegnesaker, en klump plastelina eller lignende tilgjengelig. Å ha noe å holde i gir trygghet. Formidle også at man ikke trenger å være så opptatt av at barnet tar av seg yttertøyet, luen eller hetten, men heller tenke på det som en trygghet de kan trenge. Problematiser det med å ha samtalen sammen med en kollega. Det beste er å være alene når en skal gjennomføre en avdekkende samtale. Dersom en føler seg utrygg og av den grunn vil ha med en kollega, er det avgjørende å avklare roller. Man må da på forhånd gå gjennom mål og hensikt med samtalen, samt metodiske grep. Bestem hvem som skal lede samtalen. Den andre blir en hjelper som kan bidra ved behov (f.eks. om man står fast, blir usikker på veien videre). På den måten forholder barnet seg kun til én person, og slipper å bli forvirret i forhold til hvem det skal snakke med. Sentral bakgrunnslitteratur Langballe, Gamst & Jacobsen, 2010

38 38 Handlingskompetanse ved bekymring for eller kjennskap til at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep Lysbilde 31 Oppsett Dele inn i grupper på 3-5 Én får rollen som barn Én får rollen som den som er bekymret De andre er observatører Fremgangsmåte Under denne treninga lages det en historie med barn i den alder som er aktuell for målgruppen, og som møter en voksen som også er aktuell for målgruppen (for eksempel en lærer eller for skole lærer). Man velger først den som har rollen som barn. De som har rollen som barn tas ut av rommet og får instruksjon av leder av fagdagen. «Barnet» får sin historie formidlet i presens («Jeg er Jonas, jeg er 8 år og går i tredje klasse»). Det har vært en eller annen form for vold eller overgrep, og de er redde for å fortelle denne historien. De instrueres til å verken gjøre det for vanskelig eller for lett for den som intervjuer dem, men til særlig å kjenne etter hva de føler bidrar til å gjøre det lettere eller vanskeligere for dem å fortelle (hva som «åpner» og hva som «lukker). Mens de som skal være barn er ute av rommet, velger de som er igjen hvem som skal snakke med barnet og hvem som skal være observatør. Når man er samlet igjen, før samtalen starter, gis noe generell informasjon om saken som kan være innfallsporten til samtalen, som for eksempel et utsagn eller en atferd hos barnet den voksne har merket seg ved og som har gjort ham/henne bekymret.

39 INSTRUKSJON TIL KURSHOLDER 39 Lysbilde 32 Understrek at man ikke må blir for slavisk opphengt i malen. Man må finne sin egen stil. Formidle at hvis man mistenker at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep er det viktigere at man tør å spørre enn at man spør på helt riktig måte. Understrek igjen at dersom det er til deg barnet prøver å formidle seg så ikke send barnet videre uten å nøste i de ledetråder barnet legger ut. For teller barnet til deg, er det fordi det har tillit til deg. Vær åpen for spørsmål og behov for avklaringer. Få frem at man må tørre å stole på sin egen kompetanse.

40 40 Litteratur Aftenposten (2010). Når far slår mor. 2. september. article ece Bergen kommune (2006). Samarbeidsrutiner for barn som er utsatt for vold og overgrep. Prosedyre ved mistanke om at barn utsettes for overgrep. Notat nr , Braarud, H. og Nordanger, D. Ø. (2011). Kompleks traumatisering: En utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for norsk psykologforening, 48(10), Dybsland, R. (2007). Fra bekymring til handling. Hvilke vurderinger ligger til grunn for at fagfolk i skolen melder bekymring om seksuelle overgrep og vold mot barn til konsultasjons teamene: Masteroppgave i barnevern, Universitetet i Bergen, Det psykologiske fakultet. Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V., et al. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults - The adverse childhood experiences (ACE) study. American Journal of Preventive Medicine, 14(4), Fürniss, T. (1991). The Multiprofessional Handbook of Child Sexual Abuse: Integrated Management, Therapy, and Legal Intervention. London: Routledge Gamst, K. T. (2011). Profesjonelle barnesamtaler - å ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget Gamst, K. & Å. Langballe (2004). Barn som vitner. En empirisk og teoretisk studie av kommunikasjon mellom avhører og barn i dommeravhør. Utvikling av en avhørs metodisk tilnærming. Doktoravhandling. Institutt for Spesialpedagogikk. Oslo: Universitetet i Oslo. Helsedirektoratet (2003). Seksuelle overgrep mot barn - en veilder for hjelpeapparatet. Heltne, U. & Steinsvåg, P. Ø. (2011). Barn som lever med vold i familien. Grunnlag for beskyttelse og hjelp. Oslo: Universitetsforlaget Ingnes, E. K. & Kleive, H. (2011). I møte med unge overgripere. Oslo, Gyldendal Akademiske Isdal, Per, Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget Jaffe, P.G., Wolfe, D.A. & Wilson, D.K. (1990). Children of Battered Women. Newbury Park: Sage Publications. Jensen, T.K, Gulbrandsen, W., Mossige, S., Reichelt, S. & Tjersland, O.A. (2005). Reporting possible sexual abuse: A quality study on childrens perspectives and the context for disclosure. Child abuse and neglect, 29 (12), Kirkengen A. L. (2005). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget Langballe, Å., Gamst, K. T. & Jacobsen, M. (2010). Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse. Rapport 2/2010, NKVTS Leira, H (1990). Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Del 1. Om arbeid med barn som har erfart vold i familien. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 27 (1), Lovdata (2012). Alminnelig borgerlig straffelov (Straffeloven). Mossige, S., & Stefansen, K. (2007). Vold og overgrep mot barn og unge; En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole. Oslo: NOVA. NKVTS (2011). Seksuelle og fysiske overgrep mot barn og unge. Kunnskapsstatus revidert biblioteket/sider/info_seksuellefysiskeovergrepbarunge Kunnskapsstatus2007rev2011.aspx Nordanger, D. Ø., Braarud., H., Albæk, M. og Johansen, V. A. (2011). Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem? Tidsskrift for norsk psykologforening, 48(11), Nordanger, D. Ø., Johansson, E. R., Nordhaug, I., Dybsland, R., Johansen, V. A., Konsultasjonsteam-modellen i Vest-Norge: De første systematiserte erfaringene, Norges Barnevern, Nr , Vol. 89, Side 4 14 Redd Barna (2010). Spør meg, da vel! En veileder for avdekking av seksuelle overgrep mot ungdom. barnevernet.no/dokumenter/handlingsplaner-og-rapporter/spor-meg-da-vel/ Ruud, A. K. (2011). Hvorfor spurte ingen meg? Kommunikasjon med barn og unge i utfordrende livssituasjoner. Oslo: Gyldendal Søftestad, S. (2008): Avdekking av seksuelle overgrep. Veier ut av fortielsen. Oslo: Universitetsforlaget Van der Kolk, B. A. (2005). Developmental trauma disorder. Psychiatric Annals, 35(5), WHO (2010). Word report on violence and health. violence/en Øverlien, C. & Hydèn, M. (2007). Att tvingas lyssna hur barn bevittnar pappas vold mot mamma. Barn, 1, Øvreeide, H. (2000). Samtaler med barn: Metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

41

42 Grafisk utforming: Sylvia Haukanes