VIBRATO - et sangteknisk perspektiv

Transkript

1 Høst 08 VIBRATO - et sangteknisk perspektiv En fordypning i fenomenet vibrato og en kartlegging av noen anatomiske og akustiske aspekter ved vibrato i klassisk- og populærmusikk Av Reidun Sæther, den

2 1. Innledning! Vibrato - en introduksjon! Jakten på soulvibratoen! Problemstilling og metode! Vibratoen og kroppen! Bakgrunn: Hva er vibrato?! Vibratoens fysiske opprinnelse! Vibratoens muligheter basert på stemmens anatomi! Anatomi som kan innvirke på volumsvingninger i en vibrato! Tonehøydesvigninger og anatomi! Klangforskjeller i en vibrato.! Hastighet! Regularitet og bølgeform! Soulvibrato - en ny vibratotrend innen popsjangeren?! Konklusjon! Soulvibrato! Vibratoens anatomiske bestemmelsesområder! Avslutning! Kilder:!

3 1. Innledning 1.1. Vibrato - en introduksjon Vibrato er kanskje den mest brukte musikalske effekten i sang i den vestlige verden i dag. Likevel opplever mange sangere at de har begrenset kunnskap om hvordan de skal synge med vibrato. Noen har problemer med å få til vibrato i det hele tatt, andre med å kontrollere den og bruke den bevisst. Fra min erfaring som sanglærer og utifra samtaler med andre sangere og sangpedagoger, er mitt inntrykk at mange sangere og sangstudenter overlater vibratoproduksjon mer eller mindre til tilfeldigheter.! En vanlig oppfatning om vibrato er at den skal oppstå naturlig når strupehodet er avspent og korrekt støttebruk er oppnådd, noe som kommer etterhvert med korrekt sangtrening. Denne oppfatningen kan kanskje skrive seg fra den klassiske sangtradisjonen, og mange steder der det undervises i sang vil et slikt syn være gjeldende. Cornelius L. Reid, forfatter av boken Bel Canto Principles and Practices (1973) fraråder trening eller «kultivering» av vibrato, da han mener dette kan skape usunne vaner (Reid 1973). Når jeg i denne artikkelen viser til det tradisjonelle synet på vibrato, mener jeg nettopp teorien om at vibrato er noe som skal oppstå naturlig og noe vi enten har eller ikke har.! Videre vil jeg hevde at det i det tradisjonelle synet finnes et stilideal som forteller oss hvordan en korrekt vibrato skal låte. I den klassiske skolen har det vært en tendens til å fraråde trening av vibratoen, av frykt for å påføre stemmeproblemer (Reid 1973, Stark 2003, Bunch 2009). Mitt inntrykk er at mange pedagoger og sangere unngår emnet. Konsekvensen kan bli at kun noen lykkelige få sangere behersker vibratoen sin godt nok til å bruke den som kunstnerisk verktøy. Mitt formål med denne artikkelen er å vise at det ikke behøver å være slik Jakten på soulvibratoen Jeg ønsker i denne oppgaven å utforske vibratoen utenfor den klassiske rammen og mener at en økt bevissthet vil kunne åpne for større sangteknisk og sjangermessig forståelse om fenomenet vibrato. De siste årene har behovet for undervisning innen populærmusikk økt betraktelig, og popmusikken i dag domineres av sangere som er blitt 3

4 påvirket av blues, soul, jazz og R n B. Det finnes mange sangere innenfor populærmusikken som synger med vibrato som fraviker det tradisjonelle idealet. Gode eksempler er Beyoncé, Stevie Wonder, Ella Fitzgerald, Jennifer Hudson, Rihanna, Lauryn Hill, Adele, Jarle Bernhoft, Celine Dion, Beth Hart, Edit Piaf, Liza Minelli, Shirley Bassey, Annisette Hansen (Savage Rose) og mange flere. Hvis vi måler deres vibrato opp mot et de klassiske preferansene, vil man finne ikke-typisk tempobruk og tonehøydesvingninger langt utenfor marginalen. Et tydelig eksempel er Lauryn Hills versjon av «His eye is on the Sparrow». Det er foreløpig ikke så mye forskning på vibrato utenfor den klassiske sjangeren (Sundberg 1994), men det finnes en interessant studie fra 2009 der ulike vibratotyper er demonstrert av én og samme sanger (Isherwood 2009). Ettersom det tradisjonelle vibratoidealet setter visse akustiske rammer (Sundberg 1994), og det i enkelte sangforum ser ut til å være begrenset tilgang til sangtekniske metoder for å oppnå andre typer vibrato, mener jeg vi trenger mer kunnskap om vibratoproduksjon når vi jobber utenfor den klassiske sjangeren. En interessant sjanger, er soulsjangeren, og jeg ønsker å se nærmere på denne for å finne eventuelle fellestrekk. 1.3 Problemstilling og metode Jeg ønsker med denne artikkelen å kartlegge noe av den vitenskapelige kunnskapen vi har rundt vibratoens anatomiske forutsetninger, gjøre denne informasjonen mer tilgjengelig for sangere, og avmystifisere fenomenet. Et spørsmål som er spesielt omdiskutert rundt vibrato i undervisningssammenheng, er vibratoens fysiske opprinnelse, altså rett og slett hvordan kroppen lager den. Derfor vil jeg også drøfte spørsmålet om vibrato oppstår naturlig eller om den er innlært/bevisst.! Det finnes mange studier av den klassiske vibratoen, men som tidligere nevnt er det kun få vitenskapelige kilder som tar for seg emnet innenfor andre sjangre. For å se om mine teorier om et ny vibratotrend stemmer, vil jeg utføre lydanalyser av vibrato brukt av diverse artister innen soul og R n B-musikk. Helt konkret ønsker jeg å finne svar på disse spørsmålene: Hvilke anatomiske og akustiske forutsetninger har vi for å kunne produsere vibrato? Kan vi bruke vibrato bevisst? Finnes det ulike typer vibrato? Hva karakteriserer en vibrato brukt innen soul og R n B-musikk i dag? For å finne svar på disse spørsmålene, benytter jeg meg av den forskningen som er gjort på vibrato, samt sangteoretiske bøker og de internettkildene jeg anser som pålitelige. Jeg 4

5 henter også mye kunnskap fra min egen erfaring som sangpedagog og utøvende sanger. For å utføre analyser av lydprøver har jeg benyttet meg av dataprogrammet Melodyne.! Et viktig tema som jeg utelater fra denne artikkelen, er nyere pedagogiske tilnærmingsmetoder i forhold til vibratotyper. Jeg mener det kan være fordelaktig å kartlegge de anatomiske aspektene av vibrato før man undersøker dette temaet, for å sikre at metodene kan kobles til fakta. En oppfølging som tar for seg ulike metoder vil dog være aktuelt i framtiden.! En avgrensning til soul/r n B-sjangeren er gjort også fordi den er svært aktuell i dagens popmusikk, og fordi det så vidt meg bekjent ikke er gjort noen tidligere studier på denne type vibrato. Her har jeg videre begrenset meg til å observere tonehøydesvingningene i vibratotoner på grunn av to ulike årsaker. Den ene er at jeg mener det er tonehøydeaspektet som utgjør den største akustiske forskjellen sammenlignet med en tradisjonell vibrato. En annen årsak er at jeg i denne studien ikke har hatt tilgang til utstyr eller lydspor som tillater korrekte analyser av volum- og klangoscillasjoner. 2. Vibratoen og kroppen 2.1 Bakgrunn: Hva er vibrato? Carl Seashore gjorde den første kjente forskningen på klassisk vibrato, og publiserte sine funn på 1930-tallet. Han definerte denne vibratoen som svingninger i tonens grunnfrekvens (også kalt den fundamentale frekvensen) - ofte akkompagnert av synkroniserte svingninger i volum og klang (Seashore 1931). Disse svingningene kan forekomme i ulik størrelse og hastighet (Sundberg 1994, Seashore 1931), og er koblet til fysisk aktivitet i kroppen. Stort sett dreier det seg om oscillasjoner (svingninger) i muskulatur i og rundt strupehodet, (Hsaoi mfl 1994, Koda and Ludlow 1992, Nimi mfl. 1988), muskler involvert i pustemekanismen (Rothenberg mfl. 1988), og muskler i ansatsrøret (Inbar and Eden 1983, Sapir and Larson 1993, Leydon, Bauer & Larson 2003). 5

6 2.2 Vibratoens fysiske opprinnelse Hvordan en vibrato oppstår, er den dag i dag ikke gjort rede for i sin helhet. Det finnes noen teorier på emnet. I senere tid har forskningen rettet seg mot kroppens refleksmekanisme, nervesystemet og vår auditive evne til å tilpasse lydfrekvensen som vi synger på. Det finnes indikasjoner på at vibrato kan være planlagt muskelaktivitet aktivert fra nervesignaler som oppstår i hjernebarken. (Leydon mfl. 2003, Titze mfl. 2002). Flere sangteknikker av nyere opprinnelse, som Complete Vocal Technique (Sadolin 2012), Sing! (Howard 2006) og Mastering Vibrato (Manning 2005) hevder at vibrato ikke oppstår naturlig. De har utarbeidet øvingsmetoder for å lære seg vibrato. De to førstnevnte tar også for seg de vanligste vibratotypene i vestlig musikk og viser til et antall muskelfunksjoner som benyttes. Det finnes et flertall sangere som ser ut til å kunne variere vibratoen sin betraktelig etter ønske, velge å synge uten vibrato, samt aktivere den på et valgfritt tidspunkt. Et tydelig eksempel vil være gospelsangeren Tonex. Maria Callas demonstrerer ulike karakteristikker i sin vibrato i sine studioversjoner av «In Questia Reggia» og «Ave Maria». Når Tommy Körberg synger siste tonen i «Anthem» legger han ikke på vibrato før mot slutten. Det er lite som tilsier at ikke alle mennesker har de samme anatomiske forutsetninger for en slik kontroll. Den klassiske barytonen Nicholas Isherwood demonstrerte et antall ulike vibratotyper, og dokumenterte dette i en artikkel i 2009, for å sette fingeren på nettopp det faktum at det er mulig å kontrollere muskulaturen som skaper vibrato på en bevisst måte. Han påpeker også at den klassiske «Bel Canto»- vibratoen ser ut til å være den mest aksepterte blant sangpedagoger i den vestlige verden (Isherwood 2009). Stemmeforskeren Cathrine Sadolin snakker ofte om muskelminne i boken Complete Vocal Technique. Muskelminnet er et fenomen der musklene venner seg til en spesiell bevegelse etter å ha blitt gjentatt et antall ganger. Den blir en del av kroppens motorikk og vi behøver ikke lenger tenke på den. Dette muskelarbeidet skjer altså mer eller mindre ubevisst. Muskelminnet kan forklare hvorfor enkelte sangere føler at vibratoen oppstår naturlig, samt hvorfor noen føler at de ikke klarer å alterere vibratoen sin noe særlig. Hvis en vibratotype brukes kontinuerlig, som for eksempel i en del klassisk musikk (Sundberg 1994, Seashore 1931), finnes det mulighet for at muskelminnet har blitt meget sterkt og kan oppleves som vanskelig å forandre. Men det finnes også tilfeller, spesielt blant sangere med dårlig støttefunksjon eller utrent strupemuskulatur, som vil oppleve å få ufrivillig vibrato (Sadolin 6

7 2012, Howard 2006). Derfor kan vi ikke utelukke at det finnes andre årsaker til at vibrato oppstår, som f.eks. forstyrrelser i det subglottale trykket (Sundberg 1994). 2.3 Vibratoens muligheter basert på stemmens anatomi For å klargjøre hvilke muligheter som finnes innen vibratoproduksjon,må vi koble de akustiske aspektene av vibrato opp mot hva vi vet om stemmens anatomi: Stemmebåndene føres sammen av lukkemuskulaturen. Lukkemuskulaturen kan operere med ulik tetthetsgrad, som vil resultere i luftig fonasjon i ene enden av skalaen, eller presset fonasjon i andre enden. Når stemmebåndene siden blir eksponert for en luftstrøm fra lungene vil et lufttrykk oppstå mot stemmebåndene, som tilslutt vil gi etter og begynne å vibrere for å slippe luften igjennom. Dette undertrykket som oppstår kalles for subglottalt trykk, og det er både diafragma og lukkemuskulatur som bestemmer graden av det subglottale trykket (Sundberg 1994). Vibrasjonene i stemmebåndene gjør at det produseres lyd. Volumet på denne lyden bestemmes blant annet av stemmebåndenes «lukketid» under én vibrasjonssyklus, også kalt den glottale syklusen. Det subglottale trykket og lukkemuskulaturen spiller inn på hvordan den glottale syklusen utarter seg. Svakt trykk vil gi kort lukketid, som igjen produserer svakt volum, og vice versa. Stemmens vibrasjoner måles i Hertz (Hz), som angir hastigheten på svingningene, dvs. antall glottale sykluser per sekund. På enstrøken A vil stemmebåndene vibrere 440 ganger i sekundet. Vibrasjonene utgjør altså hvilken tonehøyde vi synger på. For å få raskere svingninger må vi strekke på stemmebåndene for å få større spenningsgrad i dem slik at de kan vibrere raskere, og vi kan synge på en høyere tone. Denne strekkingen utføres av innvendige muskler i strupehodet. Tonehøyden kan likevel påvirkes av andre faktorer, som strupehodets utvendige muskulatur. For at tonen skal holdes noenlunde jevn er vi også nødt til å kontrollere luftstrømmen, ettersom ujevnheter i det subglottale trykket vil kunne påvirke tonehøyden. Her kommer fenomenet «støtte» inn i bildet. Spesielt viktig er det å unngå at all luft slipper unna for fort, derfor vil støtten bære et preg av å holde tilbake luften (Sadolin 2012). Støttemuskler som er interessante i forhold til vibratoproduksjon er diafragma og evt. magemuskulatur. Lyden som oppstår fra vibrasjonene i stemmebåndene går så gjennom hele ansatsrøret og ut gjennom munnen og/eller nesen. Man kan si at lyden komprimeres på vei ut, slik at den forsterkes og vi kan høre den tydeligere. Tonen som kommer ut består av den fundamentale frekvensen, men også et spekter av overtonefrekvenser som klinger med ulik styrke. Dette klangspekteret kan forandre seg om ansatsrørets form forandrer seg 7

8 (Fant 1970). Vi kan kalle ansatsrøret for menneskets klangrom. Et ansatsrør av liten størrelse vil ha et preg av en lys klang, mens et større klangrom vil gi en mørkere lyd, og det er et antall muskler som styrer formen på klangrommet (Fant 1960, Sadolin 2012). En av dem er den utvendige strupemuskulaturen som styrer om strupehodet ligger høyt eller lavt. Et lavt strupehode vil gjøre ansatsrøret lenger og derfor gi mørkere eller større klang. Muskler som styrer svelgets form vil også kunne påvirke klangen, for eksempel vil et trangere svelg fremme lysere frekvenser og gjøre klangen lysere (Sundberg 1994, Sadolin 2012). Tungen, ganen og munnens åpning vil også være avgjørende i å utforme klangrommet. Musklene som former ansatsrøret er nødvendig for at vi skal klare å utforme ulike vokaler. Støttemekanismen ser ut til å ha lite fokus hos forskere når det snakkes om vibrato, men erfaringsmessig ser den ut til å spille en interesssant rolle i forhold til vibratoproduksjon, ettersom uønskede spenninger i svelget ofte forbindes med dårlig støttekontroll (Sadolin 2012). Slike spenninger vil kunne påvirke fleksibiliteten i strupehodemuskulaturen, både når det kommer til strupehodets vertikale fleksibilitet, men også stemmebåndenes evne til å svinge raskt i tonehøyde. Den tradisjonelle vibratoen sies å være er et resultat av «åpenhet» og muskulær avspenthet i svelget, og vibrato vil oppstå naturlig når vi har oppnådd dette (Reid 1973). Men dette er ikke nødvendigvis helt sant. En viss muskelaktivitet i svelget er helt nødvendig om vi skal kunne produsere ulike lyder og artikulere. Hvis vibrato er en planlagt muskelaktivitet, vil for mye spenninger i svelget, de som hindrer fleksibilitet i strupen, naturlig nok også kunne hindre vibratoproduksjon. Dette kan være forklaringen til at noen sangere føler at vibratoen oppstår først når svelget er avspent.! Denne avspenthets-følelsen forbundet med vibrato kan også forklares på en annen måte; En tone med høyt volum, vil kreve et høyt subglottalt trykk, som krever at lukkemuskulaturen må jobbe hardere for å skape motstand til luftrykket. Svingninger i volum på en slik tone vil naturlig nok medføre mer dynamisk muskelarbeid i lukkemuskulaturen, og derfor kan det tenkes at en tone med vibrato i enkelte tilfeller kan føles mindre anstrengende enn en vibratoløs tone. I en tonehøydeoscillasjon vil det også finnes en grad av slikt muskelarbeid. For å vedlikeholde evnen til å produsere en stabil vibratoløs tone kan det derfor være nødvendig å trene på dette i tillegg til vibratotoner. 8

9 2.3.1 Anatomi som kan innvirke på volumsvingninger i en vibrato Som tidligere nevnt kan en vibrato ha svingninger i volum. Det er tre faktorer som kan innvirke på volumet vi produserer med stemmen; det subglottale trykket, filtreringen av lyden i ansatsrøret og lukkemuskulaturen. Derfor vil volumsvingninger under en vibrato kunne påvirkes av følgende anatomi: Diafragma i samspill med lukkemuskulaturen: subglottalt trykk Ettersom det subglottale trykket har stor innvirkning på volum, vil luftrykket fra diafragma i samspill med lukkemuskulaturens motstand kunne spille en avgjørende rolle i en volumoscillasjon (Sundberg 1994, Appleman & Smith 1985). Det er ukjent hvor rask hastighet vi kan oppnå når diafragma er med i bildet, men det er ikke trolig at den er delaktig i svært raske vibratoer. Sadolin beskrev i likhet med Howard «diafragmavibrato» som en selvstendig vibratotype, men fjernet begrepet i nyere utgaver av boken ettersom den ikke kan stå alene uten innslag av tonehøydesvigninger (et intervju med Sadolin). Det er også interessant å undersøke om stor diafragmaaktivitet i en vibrato kan ha negativ innvirkning på støttemekanismen. Eksempler på sangere som har diafragmastyrte volumsvingninger i sin vibrato kan for eksempel være Michael Jackson og Elvis Costello, ettersom volumoscillasjonene er forholdsvis fremtredende for den som lytter. Lukkemuskulaturen isolert fra diafragma Det er også observert at lukkemuskulaturen muligens kan påvirke volum uavhengig av det subglottale trykket (Sundberg 1994, Rothenberg m fl ). Den glottale åpningen vil påvirke lyden, og den bestemmes av lukkemuskulaturen. Vi kan kjenne muskelaktiviteten til lukkemuskulaturen om vi etterligner lyden av en trillende latter eller brekelyden fra en sau eller et maskingevær (Sadolin 2012). Det er som om lyden blir avbrutt av korte pauser (Howard 2006), eller at stemmebåndene produserer mange pulserende ansatser på rekke og rad, med eventuelle pauser imellom hver ansats (Sadolin 2012). Sangere som Edit Piaf, eller Beth Hart, Freddy Mercury, Ronan Keating og Shirley Clamp og Maria Haukaas Mittet kan representere denne typen vibrato, som i sin tur har blitt forbundet med «Sheep trill» (Stark 2003), «Vocal Flutter» (Howard 2006) eller «Hammervibrato» (Sadolin 2012). Oftere hører vi det som trolig er en hybridvariant, der vibratoen har innslag av raske små tonehøydesvingninger som beveger seg synkront med de pulserende aktiviteten i lukkemuskulaturen. Teorien bak denne vibratoen er at stemmebåndene kan lukkes i ulik styrkegrad og dermed påvirke lukketiden i den glottale syklusen og/eller tettheten i stemmens fonasjon. I denne hybridvarianten separeres aldri stemmebåndene så mye at 9

10 de slutter å vibrere. Den anerkjente stemmeforskeren Johan Sundberg omtaler også dette fenomenet som en potensiell kilde til volumoscillasjon (Sundberg 1994). Vi hører den hos et mangfold sangere av ulike sjangere, kanskje særlig de som benytter seg av ornamenteringsteknikker (Sadolin 2012), ofte forbundet med begrepene «runs», «riffs», «triller», «wailing» og «koleratur», der det er behov for å markere raske toner etter hverandre. Anatomi i ansatsrøret Ettersom vi kan påvirke ansatsrørets form mens vi synger, som i sin tur vil innvirke på overtonenes volumstyrke, gir dette mulighet til å styre volum under en vibrato, selv om dette kanskje ikke er det vi fokuserer på i første omgang når vi vil skape volumsvigninger i en vibrato. Lysere frekvenser i klangspekteret oppfattes av øret som sterkere volummessig enn mørke ( uavhengig av hva lyden måler i desibel. Det er i hovedsak strupehodets vertikale plassering, muskler som styrer svelgets form, tungen, ganen, kjevemuskulatur og lepper, og eventuelt velumporten som påvirker klangen i lys eller mørk retning (Sadolin 2012). En lukket munn vil heller ikke tillate like mye lyd å komme ut. Derfor vil store kjeve- og leppebevegelser kunne påvirke volum. Et annet aspekt av klangfenomenet, som på mange måter er utenfor en sangers kontroll, er tonehøydesvingninger som skaper volumoscillasjoner i seg selv på grunn av det akustiske forholdet mellom deltone og formant (Gramming & Sundberg 1988). Dette kan virke komplisert for en som ikke er insatt i emnet akustikk. I hovedsak betyr dette at vi ikke alltid vil kunne ha full kontroll over volumaspektet i en vibrato, med mindre vi har bedrevet nøye matematiske utregninger på forhånd. Sundberg skriver: «These undulations may be in phase or counterphase with the frequency modulation but seem to be of small perceptual relevance» (Sundberg 1994). Dette betyr at disse volumsvingningene som tilsynelatende er utenfor vår kontroll, ikke oppfattes som spesielt store for lytteren Tonehøydesvigninger og anatomi I de aller fleste vibratotyper er svingninger i tonehøyde tilstedeværende og mange vil mene at denne faktoren er den viktigste i vibratoproduksjon (Sundberg 1994). Svingningene kan være store i noen vibratoer og små i andre. Graden av tonehøydesvingninger i en vestlig klassisk vibrato overstiger sjeldent en halvtone (Reid 1973, Seashore 1938, Sundberg 1994). Johan Sundberg mener dette er for å unnvike faren for at det låter falskt. I populærmusikk hører vi større intervalloscillasjoner hos 10

11 artister som Beyoncé, Adele, Lauryn Hill, Ella Fitzgerald, Stevie Wonder. Alle vil nok ikke være enig i at disse synger falskt. Større tonehøydeforskjell har blitt forbundet med sterkere volum (Schultz Coulon & Battmer 1981) i klassisk musikk, men dette ser heller ikke ut til å alltid være tilfelle hos overnevnte sangere. Stemmebåndene, muskelminne og høresansen Tonehøyden styres som tidligere nevnt i hovedsak av innvendig strupehodemuskulatur, som regulerer stemmebåndenes lengde og spenningsnivå. Men når vi bytter mellom tonehøyder tenker vi ikke på muskelbruk, dette gjør kroppen refleksmessig, og tonehøyden reguleres ved hjelp av vårt muskulære minne, og vår høresans (Leydon, Bauer & Larson 2003). Det kan godt hende at man kan være mer eller mindre trent i dette, noe som kan forklare god eller dårlig intonasjon. I en tradisjonell vibrato vil det være disse musklene som hovedsakelig arbeider når det kommer til tonehøydeoscillasjon (Isherwood 2009) Vertikale svingninger i strupehodet Utvendig strupemuskulatur som styrer strupehodets vertikale plassering i svelget vil være aktuell i forhold til vibrato med større grad av tonehøydesvingninger (Isherwood 2009). Fenomenet er omtalt som «throatvibrato» (Howard 2006), «strupehodevibrato» (Sadolin 2012), eller «molto vibrato» hvis vi snakker i klassiske termer, og vibratoen forbindes med opp og ned bevegelse i strupehodet, ofte synlig på utsiden av halsen og tungen, her kan tonehøydeintervallet godt overstige en semitone (Isherwood 2009). Støttemuskulatur og lukkemuskulatur Ettersom det subglottale trykket kan påvirke tonehøyden vil diafragma, støttemuskulatur og lukkemuskulatur spille in på tonehøyden. Mange sanglærere vil nok også være enig i at intonasjonsproblemer kan rettes ved hjelp av støttearbeid (Sadolin 2012) Klangforskjeller i en vibrato. Klangen bestemmes til dels av hvilket volum vi bruker på stemmen, og dette har med hvor tett stemmebåndene ligger i forhold til hverandre mens de vibrerer. En luftig fonasjon vil forsterke andre frekvenser enn en tett fonasjon. Utover dette er et mangfold av muskler som kan endre klangfargen på stemmen vår. I vibratosammenheng er de viktigste: 11

12 Strupehodets vertikale plassering Et høyt strupehode vil forsterke de høyere frekvensene i klangspekteret og gi oss et inntrykk av en lysere klang, men mens et lavt strupehode vil gjøre det motsatte (Fant 1960, Sadolin 2012). Svingninger i strupehodet vil derfor skape klangoscillasjoner. Det kan være interessant å undersøke videre om stor bevegelse i strupehodet kan kobles til kjevemuskulaturen, da dette vil kunne forklare såkalt «gospel-jaw» sett hos sangere som f.eks. Whitney Houston og Carola. Munnhulens form Tungen er kanskje det mest effektive verktøyet for å styre munnhulens form i en vibrato. Den vil kunne bestemme klangrommets størrelse i munnen, og munnens åpning vil bestemme hvor mye lyd som kommer ut. Derfor vil kjeve og lepper også være medvirke. Snøremuskulatur i svelget Svelget vil kunne gjøres trangere eller mer åpent av blant annet svelgmuskulaturen og muskler ved epiglottis (Sadolin 2012). Oscillasjoner i svelget har blitt observert i vibrato, og vil kunne ha innvirkning på klangen (1994), men det er ikke klart hvor stor grad man kan påvirke dette i vibratosammenheng Hastighet Hastigheten på oscillasjonene bestemmes ut fra hastighetsfrekvensen i faktorene ovenfor. Musklene som er involvert vil måtte arbeide i en raskere eller langsommere frekvens for å kunne påvirke vibratoens hastighet. Studier har vist at det finnes begrensninger i forhold til hvor fort musklene våre klarer å produsere tonehøydeoscillasjon, men også at større grad av tonehøydeoscillasjon ikke nødvendigvis setter en begrensning på vibratoens hastighet (Hsiao mfl 1994). Hastigheten på vibratoen utgjør en stor del av vibratoens karakter. Det kan høres ut som de raskeste vibratoene i mange tilfeller har innslag av aktivitet i lukkemuskulaturen, men de langsomste kan ha innslag av diafragmaaktivitet, men dette må studeres nærmere. I den klassiske vibratoen ligger hastighetsidealet mellom 5-8 svingninger per sekund med et snitt på ca 6 hz (Seashore 1931, Winckel 1974). Det er også spekulert i om vibratoens hastighet kan forandre seg ut fra sangerens emosjonelle involvering (Shipp mfl. 1980, Seashore 1931). Både langsommere og raskere vibratoer høres iblant i andre sjangere, eksempler i gospel, soul og heavy metal. 12

13 2.3.5 Regularitet og bølgeform «Jo dyktigere sanger jo jevnere vibrato» er en vanlig oppfattning i sangverdenen (Sundberg 1994). Vibratoen består av gjentatte svingninger i en, men som regel i flere av de overnevnte punktene, der én svingning tilsvarer en vibratosyklus. Vibratoens regularitet måles ved å sammenligne tonehøydeoscillasjonene under forløpet av en vibratotone. Hvis de ligner hverandre vil vibratoen gi høy regularitet. En ujevn vibratotone, som varierer ujevnt i sine tonehøydesvingninger vil ha lav regularitet. Bølgeformen illustrerer hele vibratoforløpet, den tradisjonelle vibratoen vil etterstrebe formen til en sinusbølge. 2.4 Soulvibrato - en ny vibratotrend innen popsjangeren? Et aspekt som er et viktig i forhold til å analysere vibratoer innen soul og R n B er nettopp regulariteten og bølgeformen, spesielt når det kommer til tonehøydeoscillasjonens plassering i forhold til den tiltenkte tonen. Den generelle oppfatning av vibrato er at svingningenes utslag er mer eller mindre likeverdig over og under hovedtonen (Sundberg 1994, Seashore 1931). I figur 1 ser vi en visualisering av hvordan 2 ulike tradisjonelle vibratoer kan se ut. Eva Cassidy Tiltenkt tone: ess 1 Jussi Björling Tiltenkt tone: bess 1 FIGUR 1 Linjefiguren viser tonehøydesvigningens omfang i to tradisjonelle vibratoer, mens bakgrunnsfiguren illustrerer volum (denne vil ikke motsvare realiteten, derfor er ikke denne spesielt relevant). Bildene viser at tonehøydeoscillasjonene holder seg innenfor rammen av en halvtone. Med tiltenkt tone menes den tonehøyden som sangeren melodisk mener å formidle til lytteren. Den tiltenkte tonene er auditivt analysert. 13

14 Stevie Wonder, tiltenkt tone: c# 1 Adele, tiltenkt tone: A Tonex, tiltenkt tone g 1 Tonex (tradisjonell vibrato) tiltenkt tone: eb 1 Beyonce, tiltenkt tone: g 1 Zandra Larsson, tiltenkt tone: h 1 Jennifer Hudson, tiltenkt tone: g 1 Chris Brown, tiltenkt tone: dess 1 forts. neste side 14

15 Aretha Franklin, tiltenkt tone d 1 Rihanna, tiltenkt tone A Jojo, tiltenkt tone c 1 Tori Kelly, tiltenkt tone fiss 1 I figur 2 ser vi eksempler på vibratotoner brukt av sangere med influenser fra soul og R n B. Den tiltenkte tonen er auditivt analysert ettersom programmet ikke alltid tolker denne rett når det dreier seg om store tonehøydesvingninger. Linjefiguren illustrerer tonehøydesvingningene, som i mange av disse vibratoene skiller seg betraktelig fra eksemplene i figur 1, både i omfang og intonasjon. I ett tilfelle ser vi tonehøydeoscillasjon på opptil en stor ters. Samme sanger demonstrerer i samme lydklipp en virato som ligger innenfor tradisjonelle rammer. Regulariteten er hos mange lav, og bølgeformen ligner ikke en sinusbølge i disse vibratoene. 3. Konklusjon 3.1 Soulvibrato Ut i fra eksempler i figur 2 ser det ut til at det finnes en vibratotrend innen soul og R n Binspirert musikk der tonehøyden ikke svinger spesielt mye under den tiltenkte tonen, men derimot kan svinge opp til en heltone over i stor grad. Det kan være interessant å undersøke videre de psykoakustiske aspektene av denne typen vibrato, samt sangerens musikalske formål. Stemmeteknisk dyktighet ser ikke ut til å være forbundet med høy regularitet i forbindelse med denne type vibrato ettersom tonehøydeoscillasjonene har lav regularitet i eksemplene her, og de alle regnes for å være dyktige sangere. Disse 15

16 karakteristikkene er spesielt interessant for sangere og pedagoger som ønsker å tilnærme seg soul, R n B og popsjangeren. 3.2 Vibratoens anatomiske bestemmelsesområder Vibrato kan skapes ut fra svingninger i tonehøyde, volum og klang. Disse tre faktorene kan varieres i ulik grad ved hjelp av muskler i kroppen. Det ser ut til at vibrato kan brukes bevisst på ulike måter, men det finnes eksempler på sangere som har vanskeligheter for å oppnå en slik kontroll. Dette kan være på grunn av: 1. at sangeren har et sterk innarbeidet muskelminne 2. at sangeren er for lite trent i den type muskelbruk som fremmer vibratokontroll 3. at vibratoen hindres av støtteproblemer eller uønskede spenninger i svelgmuskulaturen 4. at sangeren mener at det er umulig å kontrollere vibrato 5. at sangeren ikke vet hvordan han/hun skal gå fram for å kontrollere vibrato Det ser ut som vi kan skape vibratolignende svigninger ved hjelp av: Volum: Diafragma, lukkemuskulatur, ansatsrørets form. Tonehøyde: Stemmebåndene, intonasjon, strupehodets vertikale plassering, støttemuskulatur. Klang: Strupehodets plassering, svelgets form, munnhulens form, tettheten i fonasjonen (lukkemuskulaturen) For å endre vibratoens akustiske karakteristikker, må man også endre de anatomiske innstillingene. Dette fordi de aller fleste anatomiske og akustiske aspektene av en vibrato opererer i synkronisert fase med hverandre. Det finnes ikke noen vitenskapelige fakta som tilsier at andre vibratotyper enn den klassiske er skadelig for stemmen, og derfor behøver man heller ikke frykte disse. Det kan dog være fornuftig å ta forbehold om muskelminnets vanedannende natur i en øvingssituasjon. 16

17 3.3 Avslutning Jeg har gjordt et lite forsøk på å fordype meg i noen sider av mysteriet vibrato. Det er fortsatt mye vi ikke vet, men det finnes likevel håp for de som ønsker å beherske sin vibrato på en mer kontrollert måte. Det finnes flere sider av vibrato som er verdt å utforske; den stemmetekniske delen, sjangermessige vibratokarakteristikker og pedagogiske verktøy for å skape ulike vibratotyper. Det er også interessant å eksperimentere med hvordan vi kan bruke vibrato på ulike måter for å fremheve et musikalsk eller kunstnerisk utrykk. I videre akademisk arbeid er dette ting jeg ønsker å fordype meg mer i. Ettersom denne stemmeeffekten er så populær og ettertraktet, er vibrato et aktuelt tema å fokusere på både for sangere, sanglærere og forskere. Kilder: 1 C. L. Reid, Bel Canto Principles and Practices (1973) 2 N. Isherwood, Vocal Vibrato: New Directions (Journal of Singing Vol. 65, 2009) 3 J. Sundberg, Acoustic and psychoacoustic aspects of vocal vibrato (STL-QPSR Vol 35, 1994) 4 C. E. Seashore The natural history of the vibrato (Department og Psychology, university of iowa, read before the Academy 1931) 5 C. Leydon, J. J. Bauer & C. R. Larson, The role of auditory feedback in sustaining vocal vibrato (J Acoust Soc Am September; 114(3): ) 6 I. R. Titze, B. Story, M. Smith & R. Long, A reflex ressonance model of vocal vibrato (J. Acoust. Soc. Am. 111, 2272 (Wed May 01 00:00:00 UTC 2002);) 7 C. Sadolin, Complete Vocal Technique (2012) 8 E. Howard & H. Austin, Sing! (2006) 9 G. Fant, Acoustic Theory of Speech Production, (Mouton De Gruyter 1970) P. Gramming & J. Sundberg, «Spectrum factors relevant to phonetogram measurement» (J. Acoust. Soc. Amer. 83, pp ) 12 H. Schultz Coulon & R. Battmer, Die quantitative Bewertung des Sängervibratos ( 1981 Fol. Phoniatr. 33 pp 1-14) 13 DR Appleman, E.Smith, Cinefluorographic and electromyographic observations of 17

18 abdominal muscular functions in its support of vibrato (Lawrence vl, ed. Transcripts of the fourteenth symposium:care of the professional voice. (New York: The voice foundation 1985; 79-82) 14 M. Rothenberg, D.Miller & R. Molitor "Aerodynamic investigation of sources of vibrato" (J. Voice 1 pp ) 15 James Stark Bel Canto: A History of Vocal Pedagogy (University of Toronto Press, 2003) 16 T. Hsiao, N. Pearl Solomon, e.s. Luschei & I. R. Titze, Modulation of Fundamental Frequency by Laryngeal Muscles During Vibrato (Journal of Voice Vol 8, 1994) 17 T. Shipp, R. Leanderson & J. Sundberg, «Some acoustic characteristic of vocal vibrato» (J. Research in Singing IV:1 pp , 1980) 18 F. Winckel, «Acoustical cues in the voice for detecting laryngenal diseases and individual behavior» (Ventilatory and Phonatory Control Systems, London Oxford university Press 1974) Marybeth Bunch, Dynamics of the singing voice (2004) 21 Intervju med Cathrine Sadolin (Gøteborg, 26. april 2008) Lydeksempler: Chis Brown, "No Air" (0:35) Beyonce, (1:11) Stevie Wonder "For your love": 1:02 Tonex, soul: (1:34) tradisjonell: (0:24) Adele, "Someone like you" (0:21) Jennifer Hudson, (0:13) Eva Cassidy, (0:19) Jussi Björling, (0:05) Tori Kelly, "Stained" (1:26) Jojo, (0:42) Zara Larsson, "Uncover" (0:04) Aretha Franklin, "Wonderful" (1:00) Rihanna, (1:05) 18