6 Forholdet mellom ordre public, vernetingsavtaler og voldgiftsavtaler

Transkript

1 DOI: / Forholdet mellom ordre public, vernetingsavtaler og voldgiftsavtaler GIUDITTA CORDERO-MOSS SAMMENDRAG Kapitlet trekker paralleller mellom ordre public-forbeholdet og begrensninger til adgangen til å inngå vernetingsavtaler eller voldgiftsavtaler. Kapitlet analyserer EU-rettspraksis som viser hvilken rolle domstolskontrollen spiller i forbindelse med dette. ABSTRACT This chapter analyses the relationship bewteen the ordre publicreservation and limitations to the possibility to choose the forum or to enter into arbitration agreements. It analyses case law from the EU Court of Justice that shows the role of court control in this context. NØKKELORD vernetingsavtaler voldgiftsavtaler arbitrability domstolskontroll gjensidig tillit effektivitet Forrige kapittel drøftet ordre public som skranke for anvendelse av fremmed rett, samt for anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer eller voldgiftsavgjørelser. Som pkt viste, finnes følgende beslektede problemstilling: I hvilken grad anerkjenner domstoler en avtale mellom partene om at tvister vil bli forelagt en utenlandsk domstol eller et voldgiftstribunal? Dette er motstykket til autonomien som følger av prinsippet om gjensidig tillit og voldgiftsvennlighet, jf. pkt Det kan ha uheldige konsekvenser om fullbyrdelsesdomstolen ikke kan regne med at avgjørelsen i tilstrekkelig grad tar hensyn til særlig viktige bestemmelser spesielt om fullbyrdelsesdomstolen heller ikke kan regne med å kunne utøve tilstrekkelig kontroll med avgjørelsen, jf. pkt Det kan da oppstå en risiko for at systemet reagerer ved å fjerne problemet ved roten det vil si ved å This work is licensed under the Creative Commons Attribution-NonCommercial 4.0 (CC BY-NC 4.0). To view a copy of this license, visit

2 6 FORHOLDET MELLOM ORDRE PUBLIC, VERNETINGSAVTALER OG VOLDGIFTSAVTALER 121 begrense muligheten for at partene oppnår en avgjørelse fra en utenlandsk domstol eller fra et voldgiftstribunal i første hånd. Et verktøy for å sikre korrekt anvendelse av domstolens rett er således å begrense adgangen til å inngå vernetingsavtaler eller voldgiftsavtaler. Innenfor Luganokonvensjonen er adgangen til å inngå vernetingsavtaler begrenset kun for et lite antall tvister, der det etter Luganokonvensjonen er tvungent verneting. Tvister som gjelder blant annet tinglige rettigheter i fast eiendom og selskapsrettslige spørsmål, må anlegges ved den domstol som angis i Luganokonvensjonen artikkel 22. For alle andre tvister kan partene fritt velge verneting blant domstolene i en medlemsstat. Det finnes derfor i Luganokonvensjonen ingen begrensning til å avtale verneting til fordel for en domstol som er omfattet av prinsippet om den gjensidige tillit, jf. pkt ovenfor, bortsett fra de tvungne verneting. Spørsmålet er om det finnes begrensninger i adgangen til å avtale verneting til fordel for domstoler som ikke er omfattet av den gjensidige tillit. Spørsmålet må avgjøres på grunnlag av den nasjonale retten, selv om generaladvokaten for EUdomstolen argumenterer for at begrensninger med tanke på vernetingsavtaler er nødvendig for å sikre en effektiv håndhevelse av EU-retten, se nedenfor og pkt ovenfor. Tvisteloven 4-6 og annet ledd inneholder ingen begrensninger med tanke på vernetingsavtaler. Voldgiftsloven 43 annet ledd bokstav a og 46 annet ledd bokstav a begrenser gyldighet av en voldgiftsdom, samt anerkjennelsen og fullbyrdelsen, når «tvisten ikke kan avgjøres ved voldgift etter norsk rett». Voldgiftsloven 9 lyder som følger: «Tvister i rettsforhold som partene har fri rådighet over, kan avgjøres ved voldgift. De privatrettslige virkningene av konkurranselovgivningen kan prøves i en voldgiftssak.» Formålet med begrensningen, som gjerne går under navnet «arbitrability», er at nasjonale domstoler beholder domsmyndighet når tvisten angår områder hvor det er viktig å sikre en korrekt rettsanvendelse. Dette er drøftet mer utførlig i kapittel 7. Arbitrability-innsigelsen har noen likhetstrekk med ordre public-innsigelsen. Begge er ment å sikre at viktige prinsipper i domstolens system overholdes. Mekanismen for å oppnå målet er imidlertid meget forskjellig: Mens ordre public-innsigelsen kun anvendes a posteriori, det vil si etter å ha vurdert om anerkjennelse eller fullbyrdelse av en avgjørelse konkret vil krenke fundamentale prinsipper i rettssystemet, anvendes arbitrability-innsigelsen a priori, det vil si uten konkret vurdering og kun ut fra en abstrakt ivaretagelse av hvilket området tvisten omfatter. Alene det at tvisten etter sin art gjelder spørsmål som ikke kan løses ved voldgift, er tilstrekkelig grunnlag for å gjøre arbitrability-innsigelsen gjeldende. Man

3 122 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING behøver ikke konkret vurdere om den aktuelle avgjørelsen faktisk strider mot norsk rett eller viktige prinsipper i det norske systemet. Dette er derfor en mye mer inngripende begrensning enn ordre public-forbeholdet. Voldgiftsloven 9 annet ledd spesifiserer at de sivile konsekvenser av konkurranserettslige spørsmål kan voldgis. Denne spesifiseringen er overflødig, ettersom de sivilrettslige konsekvenser av konkurranseretten kan disponeres fritt av partene og således faller inn under første ledd. Grunnen til at bestemmelsen allikevel spesifiserer dette, er at arbitrability-innsigelsen tidligere ble antatt å ha en videre rekkevidde, og det ikke var sikkert at en tvist kunne voldgis når konkurranserettslige spørsmål var relevante selv om disse spørsmålene kun var prejudisielle og kravet som ble gjort gjeldende var sivilrettslig. Med annen setning har 9 annet ledd avklart at alle sivilrettslige spørsmål som partene kan disponere fritt over, kan voldgis, selv om de beror på prejudisielle spørsmål som ikke er sivilrettslige og ikke kan disponeres. At bestemmelsen nevner konkurranseretten spesielt, bør ikke tolkes antitetisk: En sivilrettslig tvist kan voldgis selv om de prejudisielle spørsmål angår andre rettsområder enn konkurranseretten, som for eksempel selskapsrett eller verdipapirrett eller, som forarbeidene nevner, 1 den immaterielle retten. Voldgiftsloven følger med dette den voldgiftsvennlige tilnærmingen som har preget voldgiftsretten internasjonalt i løpet av de siste tiårene i forrige århundre. Som man vil kunne se i kapittel 7, er anvendelsesområdet til arbitrability-innsigelsen blitt betydelig redusert, parallelt med en økt tillit til voldgiftsinstituttet. 2 Blant de mest kjente avgjørelser som markerte den voldgiftsvennlige holdningen, og som resulterte i en tilsvarende innsnevring av arbitrability-innsigelsen, er en avgjørelse fra Supreme Court of the United States avsagt i 1985, Mitsubishi. 3 Saken gjaldt en kontrakt som en part mente var i strid med konkurranseretten. Søksmål ble anlagt i USA på tross av at kontrakten hadde en voldgiftsklausul. Spørsmålet var om voldgiftsklausulen forpliktet domstolene til å avvise saken, selv om tvisten delvis var basert på konkurranseretten. Rettstilstanden var da slik at en tvist som involverte vurderinger av konkurranserett ikke kunne avgjøres ved voldgift, selv om tvisten gjaldt de sivilrettslige konsekvenser av konkurranserettsbrudd. I Mitsubishi avgjorde Supreme Court at den omstendighet at konkurranseretten måtte vurderes prejudisielt for å avgjøre tvisten, ikke var grunnlag for å nekte at tvisten ble løst ved voldgift. Supreme Court viste til at domstolene ville 1. Ot.prp. nr. 27 ( ), merknader til 9 annet ledd. 2. For referanser, se L. Radicati di Brozolo i American Review of International Arbitration, 2012, s. 52 f. og fotnote 4. Se også G. Cordero-Moss, International commercial arbitration: party autonomy and mandatory rules, s. 122 f. 3. Mitsubishi Motors Corp. v. Soler Chrysler-Plymouth, Inc., 473 U.S. 614 (1985).

4 6 FORHOLDET MELLOM ORDRE PUBLIC, VERNETINGSAVTALER OG VOLDGIFTSAVTALER 123 ha mulighet til å vurdere voldgiftsrettens anvendelse av konkurranseretten i en senere fase, nemlig i forbindelse med anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av voldgiftsavgjørelsen den såkalte «second look doctrine». Supreme Court fant derfor at tvisten kunne voldgis, og stadfestet voldgiftsavtalen, hvoretter voldgiften skulle finne sted i Japan. Hadde voldgiftssete vært i USA, ville domstolen ha hatt mulighet til å gi en second look også i forbindelse med et eventuelt ugyldighetssøksmål. I de siste årene synes enkelte domstoler 4 å ha inntatt en mer ekspansiv forståelse så vel av arbitrability-innsigelsen som av begrensningene i muligheten til å inngå vernetingsavtaler til fordel for domstoler i land som ikke er EU/EØS-medlemmer, spesielt i forbindelse med tvister hvor én av partene er en handelsagent som er beskyttet av EU-internasjonalt preseptoriske regler. 5 Som nevnt i pkt. 5.8 har direktivet om handelsagenter enkelte internasjonalt preseptoriske regler som beskytter agenten, blant annet plikten til å betale avgangsvederlag. På denne bakgrunnen har domstoler i enkelte EU-stater kommet til at man ikke bør godta voldgiftsavtaler eller vernetingsavtaler som fører til at eventuelle tvister ikke avgjøres av en domstol i en EU-stat. Domstoler i en EU-stat er forpliktet av TFEU artikkel 4(3) til lojalt å anvende europeisk rett, mens voldgiftsretter og domstoler utenfor EU ikke er underlagt den samme forpliktelse, jf. pkt Resonnementet i de avgjørelsene som nevnes her, beror på det målet å verne effektivitetsprinsippet, som ble drøftet i pkt Man kan trekke paralleller til resonnementet som generaladvokat Wathelet anførte i Genentech-saken, som ble omtalt i pkt Genentech-saken gjaldt spørsmålet om intensiteten av domstolskontroll over voldgiftsavgjørelser nærmere spørsmålet om ordre public-forbeholdet kan anvendes kun når krenkelsen av de fundamentale prinsipper er åpenbar, eller om domstolen kan foreta en selvstendig vurdering av om konkurranseretten ble anvendt korrekt. Generaladvokaten mente at effektivitetsprinsippet ikke er kompatibelt med den minimalistiske tilnær- 4. Den tradisjonelle voldgiftsvennlighet er fortsatt fulgt i flere systemer, se for eksempel Microsoft Mobile Oy (Ltd) v. Sony Europe Ltd. and others [2017] EWHC 374 (Ch). Denne saken gjaldt erstatning av tap som følge av ulovlig kartellvirksomhet, altså et område som kan sammenlignes med CDC-saken som er drøftet i teksten. Retten fant at erstatningskravet var tilstrekkelig knyttet til kontrakten, og derfor omfattet av voldgiftsavtalen. Retten nevnte ikke en gang muligheten til å utøve kontroll med voldgiftsrettens rettsanvendelse i henhold til second look-doktrinen. 5. Den belgiske høyesterett har avsagt flere avgjørelser: 16. november 2006, 14. januar 2010 og 3. november 2011; den tyske Bundesgerichtshof 5. september 2012 VII ZR 25/12; Oberlandesgericht München 17. mai 2006, Praxis des Internationalen Privat- und Verfahrensrechts, nr. 27, 2007, s. 322; den engelske High Court i Accentuate Limited v. Asigra Inc [2009] EWHC 2655 (QB). For flere referanser, se pkt. 7.5.

5 124 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING ming hvoretter domstolskontroll er begrenset til de åpenbare krenkelser. 6 Generaladvokaten argumenterte med at en slik begrensning fratar domstolen muligheten til å sikre en korrekt anvendelse av EU-retten. Dette fordi voldgiftstribunaler ikke har mulighet til å forelegge EU-domstolen spørsmål om tolkning av EU-retten. 7 Dette er også årsaken til at voldgiftsinstituttet ikke er omfattet av prinsippet om gjensidig tillit. 8 Som nevnt i pkt ble generaladvokatens resonnement ikke kommentert av EU-domstolen EU-rettens posisjon på dette punkt er derfor uavklart. Resonnementet i Genentech finnes allerede i argumentasjonen fremmet av generaladvokat Jääskinen i en annen sak som også gjaldt konkurranseretten, CDC-saken: 9 Spørsmålet var her om vernetings- og voldgiftsklausuler i flere kjøpsavtaler omfattet kjøpernes erstatningskrav for tap som skyldtes ulovlige kartellavtaler inngått blant selgerne. Generaladvokaten minnet om at prinsippet om gjensidig tillit påbyr å håndheve vernetingsavtaler som velger en domstol innenfor EU/EØS: Siden alle domstoler i EU-stater er bundet av plikten til lojalt å anvende EU-retten, nedfelt i TFEU artikkel 4(3), risikerer man ikke at domstoler i andre EU-stater ikke anvender EU-retten korrekt. Det er derfor ikke mulig å påberope seg effektivitetsprinsippet for å begrense vernetingsavtaler som velger en domstol fra en annen EU-stat. 10 Effektivitetsprinsippet kan derimot påberopes overfor voldgiftsklausuler eller klausuler som velger en domstol utenfor EU. Generaladvokaten viste til den allerede nevnte Eco Swiss-saken, hvoretter voldgiftsavgjørelser som er i strid med konkurranseretten anses å krenke ordre public i New York-konvensjonens forstand, og anvendte resonnementet analogisk i spørsmålet om arbitrability. 11 Riktignok erkjente generaladvokaten at en voldgiftsavtale i utgangspunktet ikke nødvendigvis forhindrer en skadelidt fra å få tilkjent erstatning i voldgift som konsekvens av konkurranserettsbrudd, men han mente at «det [er] imidlertid vanskeligt at omsætte denne teoretiske stillingtagen i praksis i den særlige sammenhæng». 12 Generaladvokaten mente at i forbindelse med horisontale konkurransebegrensninger slik som i et kartell, kan hensynet til en effektiv håndhevelse av konkurranseretten kun bli ivaretatt hvis voldgiftsavtalen uttrykkelig omfatter konkurranserettslige krav, og voldgiftstribunalet er forpliktet til å anvende EU-konkur- 6. Forslag til afgørelse fra generaladvokat Melchior Wathelet i sag C-567/14 (Genentech), avsnitt Ibid., avsnitt Ibid., avsnitt Sak C-352/13 (CDC). 10. Forslag til afgørelse fra generaladvokat N. Jääskinen fremsat den 11. december 2014 i sak C- 352/13 (CDC), avsnitt Ibid., avsnitt Ibid., avsnitt 126.

6 6 FORHOLDET MELLOM ORDRE PUBLIC, VERNETINGSAVTALER OG VOLDGIFTSAVTALER 125 ranserett. Sistnevnte forpliktelse er vanskelig å forene med voldgiftsloven og den alminnelige forståelse av voldgiftsinstituttet. Selv om det, som det ble drøftet i pkt. 4.4, er fullt mulig og sågar ønskelig at voldgiftstribunaler tar hensyn til internasjonalt preseptoriske regler, herunder konkurranseretten, går en plikt til å anvende disse regler lenger enn dagens rettstilstand tilsier. 13 I CDC-saken avgjorde EU-domstolen kun spørsmålet om vernetingsavtaler til fordel for domstoler i EU-stater. På dette område fulgte domstolen generaladvokatens resonnement: Vernetingsavtaler er tillatt uansett hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse. 14 Domstolen forklarte dette ved å vise til prinsippet om gjensidig tillit. 15 Innenfor EU (og EØS) kan ikke vernetingsavtaler begrenses på grunn av risikoen for at den valgte domstolen ikke vil anvende EU-retten korrekt. EU-domstolen innførte allikevel en begrensning: Vernetingsavtalene til fordel for en EU-stats domstol må uttrykkelig omfatte erstatningskrav for konkurranserettsbrudd, hvis de skal gjelde på dette området. 16 Domstolen tok ikke stilling til spørsmålet om vernetingsavtaler som velger domstoler utenfor EU/EØS kan godtas, og heller ikke til spørsmålet om voldgiftsavtaler kan godtas. 17 EU-domstolens begrunnelse for å godta vernetingsavtaler innenfor EU var domstolenes plikt til lojalt å anvende EU-retten, samt prinsippet om gjensidig tillit. Domstoler utenfor EU/EØS og voldgift er ikke omfattet av disse. Det er derfor nærliggende å anta at en konsekvent tilnærming vil føre EU-domstolen til å besvare benektende spørsmålet om tvister som berører konkurranserettslige spørsmål kan voldgis, selv når det konkurranserettslige spørsmål kun er prejudisielt, eller om slike tvister kan avgjøres av domstoler utenfor EØS/EU. En så ekspansiv forståelse av arbitrability-innsigelsen er uheldig og stemmer ikke overens med voldgiftsloven 9 og den voldgiftsvennligheten som underligger New York-konvensjonen og UNCITRAL-modelloven og derfor norsk voldgiftsrett. En tilsvarende begrensning av muligheten til å vedta verneting utenfor EØS/EU stemmer heller ikke overens med tvisteloven 4-6. Som det ble nevnt i pkt , er spørsmålet i skrivende stund igjen forelagt for EU-domstolen: Den tyske BGH har, 18 i forbindelse med ugyldighetssøksmål 13. Alternativ tvisteløsning er allikevel oppmuntret, jf. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/ 104/EU av 26. november 2014 om visse bestemmelser om søksmål etter nasjonal rett vedrørende erstatning for overtredelser av medlemsstatenes og Den europeisk unions konkurranseregler artikkel Sak C-352/13 (CDC), avsnitt 62, med henvisning til sak C-159/97 (Castelletti), avsnitt Ibid., avsnitt Ibid., asnitt 69 og 70. Se dog den engelske avgjørelse omtalt i fotnote 4 ovenfor. 17. Ibid., avsnitt Bundesgerichtshof, avgjørelse av 3. mars 2016, I ZB 2/1.

7 126 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING anlagt mot Eureko-voldgiftsdommen, anmodet om bekreftelse av at tvister som innebærer anvendelse av EU-retten kan voldgis selv om voldgiftstribunaler ikke er underlagt plikten til å anvende EU-retten lojalt og ikke har anledning til å forelegge tolkningsspørsmål for EU-domstolen. I tråd med den nevnte second lookdoktrine mener BGH at en ensartet tolkning av EU-retten kan sikres ved domstolskontroll. Dette kan tolkes som en støtte for den maksimalistiske tilnærming til domstolskontroll, jf. pkt Som drøftelsen i pkt viser, taler gode grunner for at domstolene gis rom for en selvstendig vurdering av hvorvidt voldgiftsavgjørelsen strider mot ordre public, så lenge kontrollen holdes innenfor rammene som er nødvendige for en slik vurdering. Tilnærmingen som BGH foreslår, er derfor i tråd med systemet, og kan bidra til å holde omfanget av arbitrability-regelen på et begrenset nivå. Riktignok har tilnærmingen enkelte begrensninger ettersom domstolens mulighet til å sikre ensartet anvendelse av EU-retten gjennom second look avhenger av at tvisten blir brakt inn for en domstol i en EØS/EU-stat, samt at avviket fra EU-retten kan karakteriseres som krenkelse av ordre public, noe som kapittel 5 viste er forbeholdt kun eksepsjonelle situasjoner. 19 Dette synes imidlertid å være en akseptabel balanse mellom en riktig anvendelse av EU-retten og hensynet til effektiv håndhevelse av avgjørelser. En slik balanse støttes også av EU-domstolen, slik det ble vist ovenfor i forbindelse med Genentech-saken. 19. At second look-teorien ikke gir et veldig effektivt grunnlag for å sikre ensartet anvendelse av EU-retten er hevdet med rette av Massimo Benedettelli, «Communitarization of International Arbitration: A New Spectre Haunting Europe?», Arbitration International, s Se også pkt nedenfor.