Inndrivelse av for mye utbetalt trygd og pensjon skylddeling og motregning

Transkript

1 Inndrivelse av for mye utbetalt trygd og pensjon skylddeling og motregning Foreligger det hjemmel for å skylddele med mindre enn halvparten overfor andre enn NAV? Kan et foreldet tilbakebetalingskrav motregnes i en fremtidig ytelse? Kandidatnummer: 588 Leveringsfrist: Antall ord: 17410

2 Innholdsfortegnelse INNLEDNING... 1 Innføring i oppgavens tema med avgrensninger... 1 Oppgavens aktualitet og problemstillinger... 2 Begreper... 5 Metode og videre fremstilling... 7 RETTSKILDER GENERELT OM FEILUTBETALINGER AV TRYGD OG PENSJON Når oppstår feilutbetalinger Ettergivelse? MULIGHETER FOR INNDRIVELSE Privatrettslig erstatningssøksmål Tilbakekreving Hjemmelsgrunnlag folketrygden Hjemmelsgrunnlag offentlige tjenestepensjonsordninger Hjemmelsgrunnlag samordning Nedsettelse av tilbakebetalingskrav Motregning SKYLDDELINGSPRAKSIS FØR Hvordan oppsto skylddelingspraksisen? Vilkår for skylddeling i

3 Betydningen av mottakers grad av skyld ENDRING AV FOLKETRYGDLOVEN I Skylddeling av tilbakebetalingskrav fra NAV etter Endring i reglene om tilbakekreving i ftrl Bakgrunn for endring i folketrygdloven i Praktisering av skylddelingsbestemmelsen i ftrl fjerde ledd Skylddeling av tilbakebetalingskrav fra offentlige tjenestepensjonsordninger etter Endringer i tilbakekrevingsreglene for offentlig tjenestepensjon Endringer i samordningsloven... Error! Bookmark not defined Rettspraksis og trygderettspraksis Er rettstilstanden også endret for de offentlige tjenestepensjonsordningene? Oppsummering og vurderinger INNDRIVELSE VED MOTREGNING Normal virkning av foreldelse Unntak ved motregning Kort om kravet til konneksitet Innledning Når oppstår kravet til alderspensjon? Vilkårene for å motta alderpensjon Utvikling i rettspraksis og trygderettspraksis Oppsummering og vurdering AVSLUTNING ii

4 LITTERATURLISTE iii

5 Innledning Innføring i oppgavens tema med avgrensninger Oppgavens tema er inndrivelse av for mye utbetalt trygd og pensjon. Når det oppdages at det er utbetalt for mye, vil utbetaleren gjøre en vurdering av om hele eller deler av det feilutbetalte beløpet kan kreves tilbake. Dette vil videre kunne reise spørsmål om tilbakekrevingsbeløpet er foreldet og om det er adgang til å motregne beløpet i en annen ytelse. Trygd og pensjon kan grovt deles inn i ytelser fra det offentlige (enten som offentlig myndighet eller som arbeidsgiver) og ytelser fra private arbeidsgivere. I denne oppgaven avgrenses det mot private ordninger. Formålet med både pensjon og trygd er å kompensere for inntektssvikt. Ytelser fra det offentlige kan deles i tre kategorier: ytelser fra folketrygden, tjenestepensjonsordningene og personskadetrygdene. Oppgaven behandler kun spørsmål om inndrivelse av for mye utbetalt trygd og pensjon fra folketrygden og fra én eller flere offentlige tjenestepensjonsordninger. Det avgrenses videre mot avtalefestet pensjon (AFP) for å begrense omfanget av oppgaven. Ytelser fra folketrygden vil de fleste som har tilstrekkelig tilknytning til Norge, ha krav på. Medlemskapet i folketrygden er pliktig 1 og rettighetene kan ikke fraskrives ved private avtaler 2. En arbeidsgiver vil for eksempel ikke kunne innskrenke arbeidstakeres rettigheter etter folketrygdloven 3. Ytelser fra folketrygden vil derfor alltid utbetales i sin helhet. Det finnes mange 1 Folketrygdloven 2-1 første ledd, jf Folketrygdloven 1-2 første punktum. 3 Folketrygdloven 1-2 andre punktum. 1

6 ulike ytelser fra folketrygden, og de trenger ikke være knyttet til arbeid. Ytelser som er knyttet til arbeid, skiller ikke på privat eller offentlig sektor. Ytelser fra offentlige tjenestepensjonsordninger er pensjoner som en arbeidstaker har krav på i kraft av sitt ansettelsesforhold hos en kommunal, fylkeskommunal eller statlig arbeidsgiver. De fleste ansatte i staten er tilknyttet Statens pensjonskasse (SPK), som er en lovfestet tjenestepensjonsordning. Ansatte i kommunene og fylkeskommunene vil ofte være tilknyttet Kommunal landspensjonskasse (KLP). Enkelte av de største byene har egne pensjonsordninger, for eksempel Oslo Pensjonsforsikring AS (OPF), som er et forsikringsselskap eid av Oslo kommune. Reglene for tjenestepensjon i kommunal sektor er i sin helhet tariffestet. Offentlig tjenestepensjon kommer i tillegg til utbetalinger av ytelser fra folketrygden, og utbetales fra den enkelte pensjonsinnretning som arbeidsgiver er tilknyttet. I den grad en person har krav på ytelser både fra tjenestepensjonsordningen og folketrygden, vil ytelsene kunne være samordningspliktige etter samordningsloven. I denne oppgaven vil jeg konsentrere meg om reglene for SPK og KLP, som dekker den største andelen av tjenestepensjonsordninger i Norge. SPK omfatter de fleste ansatte i staten. KLP omfatter rundt 95 prosent av ansatte i Norges kommuner og fylkeskommuner. Oppgavens aktualitet og problemstillinger Gruppen av personer som arbeider i det offentlige og som er tilknyttet offentlige tjenestepensjonsordninger, er betydelig både i antall og i kroner. Uklart regelverk kan derfor berøre mange. 2

7 Pensjonsforpliktelser i offentlige tjenestepensjonsordninger utgjorde mill. kr i Ved årsskiftet var nesten en tredjedel av antall sysselsatte i Norge, ansatt i offentlig sektor. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) hadde «[n]ærmere sysselsatte [ ] sitt hovedarbeidsforhold i offentlig forvaltning i (mill. kr) i 2016.» 5 I tillegg kommer ansatte som har en oppsatt rett fordi de tidligere har arbeidet i offentlig sektor, og derfor vil ha krav på alderspensjon når de når pensjonsalder. Av Trygderettens årsrapport for 2016 fremgår at «fordelingen av saker pr saksområde i 2016 er tilnærmet lik fordelingen i 2015 med ett unntak gruppen Annet er økt.» Det går videre frem at «[ø]kningen av saker som er kategorisert i gruppen annet er nok sannsynligvis saker fra SPK og saker om tilbakekreving.» 6 I denne oppgaven søker jeg å behandle to uavklarte problemstillinger i gjeldende rett, som hører inn under gruppen «Annet» i årsrapporten. Nærmere bestemt under kategorien tilbakekreving av tildelte trygdeytelser fra offentlige tjenestepensjonsordninger. I en forholdsvis fersk kjennelse 7 fra Trygderetten, peker retten på to uavklarte rettsspørsmål i trygderettspraksis som begge er relatert til tilbakekreving av feilutbetalte ytelser fra offentlige tjenestepensjonsordninger. 4 SSB.no (Statistisk sentralbyrå ) 5 SSB.no (Statistisk sentralbyrå ) 6 Årsrapport 2016 Trygderetten, pkt 3.9. s TRR

8 Den første problemstillingen knytter seg til ulovfestede regler om skylddeling der beløpet som kreves tilbakebetalt, kan reduseres med en halvpart. I kjennelsen 8, som ble behandlet av fem rettsmedlemmer, tok retten ikke stilling til hjemmelsgrunnlaget for å skylddele med mindre enn halvparten, men uttalte at «[u]tenfor folketrygdloven er rettstilstanden noe mer uklar». Dette har sammenheng med at ulovfestet rett om skylddeling for trygdens del langt på vei ble kodifisert i folketrygdloven fjerde ledd i Gjennom denne bestemmelsen ble det åpnet for å skylddele med en lavere brøk enn en halvpart, slik at skylddeling også kan bli aktuelt ved lavere grader av skyld hos utbetaleren. Det er ikke foretatt tilsvarende endringer i lov om Statens pensjonskasse, samordningsloven eller i de kommunale vedtektene. For de offentlige tjenestepensjonsordningene vil dermed hjemmelen for skylddeling fortsatt være ulovfestet med grunnlag i trygderettspraksis og lagmannsrettspraksis. I denne oppgaven vil jeg redegjøre for, og gi min vurdering av gjeldende rett med hensyn til skylddeling utenfor folketrygden. Oppgavens første problemstilling er etter dette følgende: Er det hjemmel for å redusere tilbakekrevingsbeløpet med mindre enn halvparten overfor de offentlige tjenestepensjonsordninger? Den andre problemstillingen har sitt utgangspunkt i unntaket i foreldelsesloven 26 bokstav b, som sier at foreldelse av en fordring «medfører ikke at fordringshaveren taper motregningsrett» såfremt det krav som det motregnes mot, springer ut av samme rettsforhold som den foreldede fordring og er oppstått før denne fordring ble foreldet. 8 TRR

9 Det uklare vurderingstemaet oppstår når det er lenge til utbetaling av den ytelsen som det skal motregnes i. Spørsmålet som en da må ta stilling til, er om denne ytelsen er oppstått før tilbakekrevingsbeløpet ble foreldet. Dette er særlig aktuelt for fremtidig alderspensjon. Trygderetten har kommet til ulike løsninger i spørsmålet om når kravet på alderspensjon oppstår. I oppgaven skal jeg vurdere rekkevidden av adgangen til motregning av et foreldet tilbakebetalingskrav i fremtidig alderspensjon. Oppgavens andre problemstilling er derfor: Når oppstår kravet på alderspensjon? Begreper Noen begreper på trygderettens område kan trenge en nærmere forklaring om en ikke er kjent på trygderettens område. I tillegg har jeg valgt å benytte enkelte begreper for å forbedre leseopplevelsen. En kort presentasjon; Ytelse: Begrepet benyttes for både trygd og pensjon. Trygd og pensjon: Begrepene benyttes på folkemunne litt om hverandre, for eksempel alderspensjon og alderstrygd, uførepensjon og uføretrygd. Dette er ikke så rart ettersom folketrygden har endret begreper på det som kan oppfattes som samme ordning. Folketrygden benytter både begrepene trygd og pensjon. I de offentlige og private tjenestepensjonsordningene benyttes kun 5

10 begrepet pensjon. Bakgrunnen for ulike benevnelser i folketrygden er ulike beregningsmodeller 9. Det faller utenfor oppgaven å gå nærmere inn på de ulike beregningsmodellene. Tjenestepensjon: Det er definert i lov og omhandler «alders-, uføre-, enke-, enkemanns- og barnepensjon som er opptjent i arbeidsforhold eller i et yrke.» 10 Feilutbetalt beløp: Begrepet benyttes om en utbetaling mottaker ikke hadde krav på. Tilbakekrevingsbeløp: Begrepet inneholder den delen av det feilutbetalte beløpet som kreves tilbakebetalt. Også begrepet tilbakekrevingskrav kan benyttes for å understreke at det er kravet. Mottaker: Personen som har mottatt ytelsen. Begrepet benyttes i stedet for debitor eller stønadsmottaker. Mottaker er også medlem i en eller flere av ordningene. Medlem benyttes ofte i lovens ordlyd, Trygderetten i rundskriv osv. I oppgaven benyttes begge begreper der det føles naturlig. Utbetaler: En pensjonsinnretning som har feilutbetalt en ytelse. Utbetaler vil eventuelt også kreve beløpet tilbake. Begrepet benyttes derfor også i stedet for kreditor eller innkrever. Noen ganger, når jeg er i en spesifikk bestemmelse kan jeg benytte utbetaler sitt navn, for eksempel SPK eller folketrygden. 9 Prop. 130 L ( ) Endringer i folketrygdloven, kap 7. Ny uføretrygd 10 Samordningsloven 4 første ledd. 6

11 Pensjonsinnretning: Lovfestede tjenestepensjonsordninger, pensjonskasser og livselskaper som forvalter offentlig tjenestepensjonsordninger. Offentlige tjenestepensjonsordninger: En pensjonsordning etter lov om Statens pensjonskasse, lov om pensjonsordning for sykepleiere, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet og en kommunal pensjonsordning etter forsikringsvirksomhetsloven kapittel 10.» 11 Metode og videre fremstilling Metoden for oppgaven har en rettsdogmatisk tilnærming, med innslag av et rettshistorisk blikk i kapittel 5 for å gi et bilde av rettsutviklingen på området. Problemstillingene rundt skylddeling og motregning er deler av en større inndrivelsesprosess. Flere vurderinger må gjøres før utbetaler kan tilbakekreve det feilutbetalte beløpet, og eventuelt kan vurdere skylddeling og motregning av et foreldet krav. Kapittel to starter med å si noe om hva som er særegent med rettskildebildet på trygderettens område. Etter dette er disposisjonen bygd opp for å vise hvordan inndrivelsesprosessen henger sammen, med en naturlig rekkefølge av spørsmål og problemstillinger som kan oppstå når det er konstatert en feilutbetaling. Kapittel tre vil vise eksempler og årsaker til at feilutbetalinger skjer. Det første utbetaler må ta stilling til, er om det feilutbetalte beløpet skal ettergis eller tilbakekreves. Jeg sier derfor kort 11 Avtale om overføring og samordning av pensjonsrettigheter (Overføringsavtalen), Andre ledd 7

12 noe om reglene for ettergivelse før jeg går over til mulighetene for å inndrive det feilutbetalte beløpet i neste kapittel. Kapittel fire vil belyse hvilke regler det feilutbetalte beløpet kan inndrives etter. Utbetaler kan benytte tre inndrivelsesmetoder: Privatrettslig erstatningssøksmål via domstolen, tilbakekreving mot mottaker av feilutbetalingen, og motregning direkte mot løpende ytelser. Først belyses muligheten til å ta ut privatrettslig søksmål. Deretter vurderes de ulike hjemlene for tilbakekreving av feilutbetalte ytelse for folketrygden, for offentlige tjenestepensjonsordninger og for samordning mellom alle de offentlige ordningene. Er det hjemmelsgrunnlag for å tilbakekreve, vil neste vurdering være om hele eller deler av kravet er i behold. For det første om hele eller deler av kravet er foreldet. For det andre skal det vurderes om det er rom for skylddeling. Reglene belyses. Når tilbakekrevingsbeløpet er klarlagt, vil neste skritt være å vurdere om det er mulighet å motregne. Motregningsbestemmelsene som inndrivelsesmetode belyses. Kapittel fem og kapittel seks vil vurdere reglene rundt skylddeling, og er ett av oppgavens hovedproblemstillinger. I kapittel fem vil jeg redegjøre for den ulovfestede retten om skylddeling utviklet av Trygderetten inntil I kapittel seks vil jeg redegjøre for endringen i folketrygdloven Deretter vurdere om endringen har hatt innvirkning på den ulovfestede retten som gjelder for offentlige tjenestepensjonsordninger. 8

13 Kapittel 7 vil vurdere motregningsreglene i forbindelse med foreldelse, som er oppgavens andre hovedproblemstilling. Her vil det vurderes om et tilbakekrevingsbeløp som er foreldet, vil kunne motregnes mot alderspensjon. Alle kursiver i oppgaven er foretatt av meg. 9

14 Rettskilder Trygderettslige regler bygger på lovtekster, lovforarbeider, Trygderettens kjennelser og NAVs rundskriv. Regler for offentlige tjenestepensjonsordninger bygger lovtekster, lovforarbeider, Trygderettens kjennelser (ulovfestet rett) i tillegg til egne vedtekter. Det tas utgangspunkt i ordlyden i de ulike bestemmelsene som ligger til grunn på folketrygdens område og på området for offentlig tjenestepensjon. Folketrygdloven, er en sentral rettskilde. Det er fordi i 2009 ble regler om tilbakekreving som tidligere var ulovfestet, kodifisert og videreutviklet til gjeldende folketrygdlov Forarbeidene til folketrygdloven er en sentral kilde for å forstå bakgrunnen for endringene. SPK-loven og KLP-vedtektene som er fremforhandlet av partene i arbeidslivet, regulerer tilbakekrevingshjemlene for de enkelte tjenestepensjonsordningene. Disse reglene suppleres av tilbakekrevingshjemler i samordningsloven som gjelder for alle offentlige tjenestepensjonsordninger. Ulovfestet rett utviklet av Trygderetten er en sentral kilde for spørsmålet om skyldelingshjemmel på området for offentlig tjenestepensjon. Det er lite rettspraksis på området, og det er et særtrekk på Trygderettens område at saker sjelden kommer opp for Høyesterett. I Trygderettsloven 26 andre ledd går det frem at oppgavens 10

15 tvister ikke kan bringes inn for lagmannsretten før Trygderetten har behandlet saken. Bringes saken inn for domstolen, kan den bare prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse. Der er Trygderetten som er gitt kompetanse 12 til å behandle trygde- og pensjonstvister. Vedtak fra folketrygden 13, SPK 14, KLP 15 og andre offentlige tjenestepensjonsordninger 16 som har overføringsavtale med SPK har ankerett 17 til Trygderetten. I tillegg kan feil som skjer i forbindelse med samordning mellom de ulike pensjonsinnretningene ankes til Trygderetten 18 Trygderetten særlige rolle som en nasjonal ankeinstans og domstolslignende organ på trygderettens område gjør at dens praksis vil være en sentral rettskilde. Juridisk teori er trukket inn som en rettskildefaktor. Rettskildeverdien er begrenset, men er likevel noe høyere på det ulovfestede området enn på det lovfestede området. Noter til folketrygdloven benyttes spesielt ved utforming av rundskriv Rundskriv fra NAV og har normalt mindre rettskildeverdi. Trygderetten viser likevel ofte til rundskriv fra NAV i sine kjennelser. 12 Trygderettsloven 1 13 Folketrygdloven 2 første ledd bokstav a 14 Folketrygdloven 2 første ledd bokstav d 15 Kgl.res. 15. mars 1974 nr. 5 og 6. juni 1975 nr Kgl.res. 4. mars 1977 nr Trygderettsloven 2 18 Folketrygdloven 2 første ledd bokstav e 11

16 Generelt om feilutbetalinger av trygd og pensjon Når oppstår feilutbetalinger Det kan være ulike grunner til at det utbetales for mye pensjon eller trygd. Feilutbetalingen kan skyldes feil på både mottakerens og utbetalerens side, eller rett og slett systemfeil. Typiske eksempler der mottaker av ytelsen har gjort feil, kan være at mottaker har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger til utbetaler. En vanlig feil er at mottaker gir opplysninger til NAV, men ikke til sin offentlige tjenestepensjonsordning fordi de tror at ordningene utveksler all informasjon. Det kan også være menneskelig feil hos saksbehandler eller systemsvikt hos utbetaler. Det kan for eksempel ha ført til at gitt informasjon ikke er benyttet riktig, slik at saksbehandler har brukt feil grunnlag ved beregninger. Det kan også skje datasvikt som fører til feil utbetaling eller dobbel utbetaling. Feil kan også skje i forbindelse med at det gis ytelser fra flere ulike offentlige tjenestepensjonsordninger og det ikke har vært foretatt samordning, eller det er gjort feil i forbindelse med samordningen. Selv om det er opplysningsplikt 19 både for den som har krav på ytelse og mellom de ulike ordningene, skjer det feilutbetalinger i forbindelse med samordning. 19 Samordningsloven 26 og

17 Samordningsloven 29 nr. 1 oppstiller tre ulike grunner til at det forekommer feilutbetalinger som skyldes samordning; Det er ikke foretatt samordning eller tilpasning av ytelser. Samordningen eller tilpasningen er feil. Det skulle skjedd samordning eller tilpassing med tilbakevirkning. Den første grunnen er at det «ikke er foretatt samordning eller tilpasning av ytelser». Det kan være at utbetaler ikke har fått kjennskap om endring i ytelse fra en annen pensjonsinnretning eller folketrygden. Den andre grunnen er at «samordningen eller tilpasningen er feil». I slike tilfeller kan for eksempel utbetaler sitte med riktige opplysninger, men benytte opplysningene feil slik at utbetalingsbeløpet blir feil. Dette kan gjelde både systemsvikt eller menneskelig feil. Den tredje grunnen til at det har skjedd feilutbetaling som kan tilbakekreves, er «der det skulle skjedd samordning eller tilpassing med tilbakevirkning». Det går videre frem i bestemmelsen at årsaken er at «en annen pensjonsinnretning har innvilget eller forhøyet sin ytelse med tilbakevirkning». Når den som har feilutbetalt får melding om endringen først etter etterbetaling hos den andre ordning er utbetalt, har ikke den som har feilutbetalt mulighet til å søke refusjon hos den andre ordningen som er normal prosedyre. At opplysninger som får betydning for ytelsen har kommet for sent til utbetaler kan skyldes manglende opplysninger fra mottaker av ytelsen, eller at pensjonsinnretningen ikke har nyttig- 13

18 gjort informasjon de hadde tilgang på grunn av lang saksbehandlingstid, eller en svikt i systemet. Da må samordning eller tilpassing skje med tilbakevirkning og når det medfører at beløpet skulle ha vært redusert, kan beløpet som er feilutbetalt kunne tilbakekreves etter denne hjemmelen. Når det oppdages at det er betalt ut trygd og pensjon som ikke skulle vært utbetalt, vil det for utbetaler være ønskelig å rette opp feilen. Helt tilbake fra romertiden har det vært to hensyn i pengekravsretten som står opp mot hverandre ved tilbakekreving av feilutbetalt beløp. Det første er korreksjonshensynet der man ønsker å rette feilen. Det andre er det oppgjørshensynet der tanken er at gjort er gjort, og feilen får partene leve med. Begrepene har også vært benyttet i læren om condictio indebiti, ulovfestet rett utviklet ved høyesterettspraksis og juridisk teori. Hensynene ser ut til å være underliggende også i de lovfestede tilbakekrevingshjemlene, der korreksjonshensynet ser ut til å være fremtredene. Når det gjelder de ulovfestede reglene om ettergivelse, har disse likhet med oppgjørshensynet. Ettergivelse? Det kan være tilfeller der utbetaler velger å ikke kreve det feilutbetalte beløpet tilbake. Det kan for eksempel være at beløpet anses for lite til at det er lønnsomt å kreve det tilbake. Da kan det være mer effektivt å benytte ressursene på å tilbakekreve større beløp raskere. Departementet uttaler i forarbeidene 20 til endringene i folketrygdloven at de ulovfestede reglene for 20 Ot.prp. nr. 76 ( ) s

19 tilbakekreving «krev ressursar i rettsapparatet, og sakene er tid og kostnadskrevjande for etaten, medan det feilutbetalte beløpet kan være lite» Før lovendringen i 2009 gav folketrygdloven liten støtte for ettergivelse av krav. I forarbeidene 21 gikk det frem at gjeldende rett før lovendringen var i prinsippet at tilbakebetalingskrav skulle fremmes selv om det dreide seg om bagatellmessige beløp. Nå gir folketrygdloven sjette ledd første punktum, hjemmel for at folketrygden kan unnlate å tilbakekreve det feilutbetalte beløpet dersom det «utgjør mindre enn fire ganger rettsgebyret». Per 1. januar 2017 utgjør rettsgebyret kr Det vil si at beløp under kr kan vurderes å ettergis. Beløpet ble ved lovendringen i 2009 satt til ett halvt rettsgebyr og var en «skal» regel. Det vil si at beløp under ett halvt rettsgebyr automatisk ble ettergitt. Når beløpet ble økt til dagens nivå, endret ettergivelsesbestemmelsen seg fra å være en absolutt regel til en vurderingsregel, jf ordet «kan». Nå er det rom for forvaltningen til å vurdere om beløpet skal ettergis eller ikke. Man kan spørre om ikke en absolutt regel hadde vært mer i overenstemmelse med likhetsprinsippet i forvaltningen, og en mer effektiv inndrivelsesregel. Fra bestemmelsen er det lovfestet ett unntak fra ettergivelse. Det går frem av paragrafens andre punktum at beløpet ikke skal ettergis dersom mottaker eller noen som opptrådte på vegne av mottaker, har «opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt». Mottaker skal med andre ord ikke kunne berike seg ved å forsøke å lure systemet eller unnlate å overholde plikten til å gi riktige opplysninger som er av betydning for ytelsen. 21 Ot.prp. nr. 76 (pkt s. 12) 22 Rettsgebyrforskriften

20 Det kan være andre hensyn som fører til ettergivelse i folketrygden som ikke er lovbestemt. På NAVs hjemmeside 23 går det frem at «Arbeids- og velferdsdirektoratet har på administrativt grunnlag utarbeidet en ulovfestet praksis om ettergivelse av krav om tilbakebetaling av feilutbetalt beløp. Hjemmelen for å ettergi er altså ikke eller andre lovhjemler.» videre går det frem av NAVs rundskriv 24 «Det samme organ som er delegert fullmakt til å fatte vedtak om ytelsen i førsteinstans, har også fullmakt til å fatte vedtak om ettergivelse.» Dette viser at det er en annen vurdering enn når mottaker klager på vedtaket. Ved ettergivelse kan vilkårene for tilbakekreving til stede. Det kan imidlertid være andre rimelighetsgrunner som gjør at utbetaler vurderer og eventuelt ettergir kravet. I følge samme rundskriv fra NAV går det frem at det kan være «helsemessige, sosiale eller økonomiske grunner, eller andre rimelighetsgrunner» som kan føre til ettergivelse av et krav. Når det gjelder de offentlige tjenestepensjonsordningene er ikke regler om ettergivelse lovfestet har jeg ikke funnet. Det vil imidlertid kunne være interne regler som den enkelte pensjonsinnretningen forholder seg til i den daglige vurderingen av ettergivelse. I SPK er for eksempel den nedre grensen for ettergivelse vesentlig høyere, for tiden kr Det går frem av høringsuttalelsen fra SPK om lovendringen til folketrygdloven at den nedre grensen for tilbakekreving i SPK er satt til halvparten av grunnbeløpet i folketrygda, som i 2017 er fastsatt til kroner. Ved å ha en nedre grense for tilbakekreving som er absolutt, vil alle medlemmene bli behandlet likt. 23 NAVs websider Vedlegg 7.7 til kap Ettergivelse av tilbakebetalingskrav 24 NAVs rundskriv Vedlegg 7.2 til kap Avgjørelsesmyndighet 16

21 Muligheter for inndrivelse Dersom utbetaler ikke finner det rimelig eller har hjemmel til å ettergi kravet, er det naturlig å se på mulighetene for å inndrive beløpet som er utbetalt for mye. Privatrettslig erstatningssøksmål Feil utbetalt ytelse fra folketrygden eller en tjenestepensjonsordning kan tilbakekreves i form av et erstatningskrav med hjemmel i alminnelige erstatningsrettslige regler. Forarbeidene 25 til foreldelsesloven sier at «krav som bygger på ulike ansvargrunnlag, foreldes etter eventuelt forskjellige regler, noe som innebærer at kravet først vil være foreldet når det er foreldet etter begge regelsett». Med andre ord åpner foreldelsesloven for at en skadelidt kan kreve pengene tilbake på ulike ansvarsgrunnlag. Tilbakekrevingshjemmelen for folketrygden inneholder ikke noen begrensninger i å reise privatrettslig erstatningssøksmål. Det er slått fast av Høyesterett, 26 som i Rt. uttalte følgende: «Jeg er kommet til at folketrygdloven ikke stenger for å fremme et tilbakebetalingskrav med grunnlag i det alminnelige skyldansvaret.» Denne konkrete saken gjaldt tilbakekreving av feilutbetalt beløp fra folketrygden. Den samme vurderingen må antas å gjelde andre tilsvarende tilbakekrevingssaker i de ulike pensjonsinnretningene. NAV og pensjonsinnretningene kan derfor kreve tilbake feilutbetalt ytelse etter alminnelige erstatningsrettslige regler, som et alternativ til de ordinære tilbakekrvingshjemlene. Bakgrunnen for at denne saken ble reist som et erstatningssøksmål var at det er ulike foreldelsesvilkår i de ulike grunnlagene, og kravet var foreldet etter tilbakekrevingshjemmelen, men ikke etter de alminnelige erstatningsreglene. 25 Ot.prp. nr. 38 ( ) s RT (avsnitt 43) 17

22 I andre tilfeller kan pensjonsinnretningen være utsatt for trygdebedrageri fra mottakeren som pengene er utbetalt feilaktig til. Da har utbetaler anledning til å fremme et erstatningskrav for det tap som bedrageriet har ført til, i stedet for tilbakekrevingskrav. Fremmer pensjonsinnretningen erstatningssøksmål hvor det tas ut tiltale for trygdebedrageri, gjelder heller ikke reglene om foreldelse, jf. foreldelsesloven 11. Det stilles imidlertid større krav om skyld fra mottakers side, og det er mer kostbart å fremme saker for domstolen enn for Trygderetten. Trygderetten har ikke materiell kompetanse til å behandle erstatningskrav. Det faller utenfor oppgavens problemstillinger å behandle privatrettslig erstatningssøksmål ytterligere i denne fremstillingen. Tilbakekreving For at utbetaler skal ha rett til å kreve tilbake ytelsen som ved en feil er utbetalt, må hjemmel for tilbakekreving alltid ligge til grunn. Først da kan utbetaler ta stilling til spørsmål om skylddeling eller motregningsregler Hjemmelsgrunnlag folketrygden Har det skjedd en feil utbetaling hos NAV gir folketrygdloven hjemmel for å tilbakekreve beløpet som er feil utbetalt. Første ledd oppgir ulike grunner til at folketrygden kan tilbakekreve det feilutbetalte beløpet; Medlemmet «forsto eller burde ha forstått» at det var en feil utbetaling. Medlemmet «forsettlig eller uaktsomt» har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. 18

23 Det går frem av folketrygdloven første ledd, første punktum at feilutbetalingen kan tilbakekreves dersom mottaker «forsto eller burde ha forstått» at utbetalingen skyldes en feil. Av ordlyden «burde ha forstått» kan vi utlede at det stilles ett aktsomhetskrav til mottaker om å holde seg orientert, også etter at pengene er utbetalt. Det går frem av noten 27 til bestemmelsen at ved vurderingen legges folketrygden vekt på hvor synbar feilen er. Det forventes blant annet at mottaker følger med på bevegelser på egenbankkonto. Det går videre frem av noten 28 at det er mottakers risiko dersom vedkommende unnlater å setter seg inn i trygdereglene og den informasjonen som er gitt. Av første ledd andre punktum fremkommer at feilutbetalingen kan tilbakekreves dersom mottaker av en ytelse i forkant av utbetalingen har forårsaket feilutbetalingen ved «forsettlig eller uaktsomt» har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Mottaker har en opplysningsplikt 29. Det betyr at selv om mottaker har mottatt penger i god tro, kan pengene kreves tilbake. Vilkåret er at feilutbetalingen skyldes at mottaker ikke har overholdt sin opplysningsplikt. Endringer som kan påvirke ytelsens størrelse, er mottaker er pliktig å opplyse om etter folketrygdloven Det går frem av noten 30 til bestemmelsen at å unnlate å gi opplysninger er likestilt med mangelfulle opplysninger. Bestemmelsens andre ledd sier hvem kravet skal rettes mot. Det går frem i første punktum at kravet «skal rettes mot mottakeren av feilutbetalingen». Ut fra ordlyden «skal» forstår vi at det er hovedregel. Det er en naturlig reaksjon at man retter kravet mot den som har mottatt beløpet. 27 Runar Narvland (2017) Note (1473) 28 Runar Narvland (2017) Note (1474) 29 Folketrygdloven Runar Narvland (2017) Note (1474) 19

24 Det er dessverre ikke alltid det er noe å hente hos mottaker av beløpet, til å dekke det feilutbetalte beløpet. Pengene kan være forbrukt. Det går frem av andre punktum at dersom «ikke kravet dekkes av mottakeren» kan tilbakekrevingskravet rettes mot «noen» som har opptrådt på vegne av mottakeren og «som har vist forsett eller uaktsomhet». Dersom utbetaler ikke lykkes med å inndrive det feilutbetalte beløpet fra mottaker, er det mulighet jf. ordlyden kan til å gå til erstatningsrettslig søksmål mot en som har representert mottaker. Det vil kreve at vedkommende har opptrådt med fortsett (vitende og vilje) eller uaktsomt. Av tredje punktum går det frem at tilbakekreving kan skje mot mottaker, når feilutbetalingen har gått til arbeidsgiver. Det er en praktisk ordning at arbeidsgiver kan forskuttere for eksempel sykepenger til sin arbeidstaker for deretter få beløpet refundert av folketrygden. Det stilles imidlertid samme krav som i tilfellet over. Det vil si at folketrygden først må forsøke å få dekket beløpet hos arbeidsgiver. Dersom det ikke fører frem må arbeidstaker ha utvist fortsett eller uaktsomhet, før tilbakekreving kan skje. Med hjemmel i tredje ledd kan folketrygden kreve tilbake en utbetalt ytelse dersom mottakeren får etterbetalt «lønn eller erstatning for lønn» for samme tidsrom som ytelsen fra folketrygden. Det er ikke noe vilkår til denne bestemmelsen om at mottaker skal ha vært i god tro. Dette er derfor en objektiv regel og hensynet bak er å hindre dobbelt utbetaling. Ytelser fra folketrygden skal kompensere for inntektsbortfall, og mottaker vil derfor ikke ha samme behov for å beskyttes når den gitte ytelsen tilbakekreves fra etterbetalingen. 20

25 Etter fjerde ledd første punktum skal det «settes frem krav om tilbakekreving etter første til tredje ledd med mindre særlige grunner taler imot det». Det går frem at beløpet kan tilbakekreves dersom feilen helt eller delvis skyldes utbetaler. Om utbetaler er skyld i en feilutbetaling vil imidlertid være bare ett av flere momenter i en større helhetsvurdering som jeg vil komme tilbake til i kapittel seks, ved behandling av skylddeling. Etter femte ledd kan et feilutbetalt beløp tilbakekreves når mottaker har vært i «aktsom god tro». Det betyr at når det har vært gjort en aktsomhetsvurdering etter første ledd, og kommet til at mottaker har vært i god tro, er det likevel hjemmel for å tilbakekreve. I slike tilfeller vil kravet være begrenset til «det beløp som er i behold når vedkommende blir kjent med feilen». Det betyr at det er bare det beløpet som ikke er forbrukt eller brukt på en omsettelig gjenstand, som kan kreves tilbake. Det går frem av NAVs rundskriv at denne hjemmelen brukes med varsomhet. Når det skal vurderes om beløpet skal tilbakekreves, og hvor stor del av beløpet som skal kreves tilbake, legges det vekt på «blant annet» følgende momenter i vurderingen; Størrelsen på det feilutbetalte beløpet. Hvor lang tid det har gått siden feilutbetalingen fant sted. Om mottaker har innrettet seg. Av ordlyden «blant annet» forstår vi at det kan være flere momenter som kan vektlegges enn det som fremgår av lovteksten. Hvor stort eller lite beløp som vil medføre at det feilutbetalte beløpet tilbakekreves, sier ikke loven noe om. Det kan allikevel tenkes at det er større sjanse at ett lite beløp blir ettergitt enn 21

26 ett stort. Det er i samsvar med paragrafens sjette ledd første punktum som sier at tilbakekreving kan unnlates dersom det feilutbetalte beløpet er under fire ganger rettsgebyret (fra utgjør rettsgebyret kr 1 049), kr Dette beløpet har økt fra null før 2009, til ett halvt rettsgebyr i 2009 og nå fire ganger rettsgebyret. Det tyder på at folketrygden vurderer kostnadene ved tilbakekreving mot inntektene på en annen måte enn tidligere. For folketrygden er kostnadene like ved å tilbakekreve et lite beløp som ett stort beløp ved bruk av hjemmelsgrunnlagene i denne bestemmelsen. Når det gjelder tids- og innrettelsesmomentet er det naturlig å se disse i sammenheng. Har det gått lang tid siden utbetalingen fant sted, er sjansen større for at mottaker er i aktsom god tro og har innrettet seg ved å forbruke den feilutbetalte ytelsen. Det er et vanskelig bevisspørsmål hvilke penger som er benyttet og ikke. I noten 31 til bestemmelsen nevnes følgende eksempel på tilfeller det kan tilbakekreves: En senil pensjonist, innlagt på helseinstitusjon og pengene står på konto. Det betyr at terskelen for å tilbakekreve etter denne bestemmelsen er høy i praksis Hjemmelsgrunnlag offentlige tjenestepensjonsordninger Har det skjedd en feil utbetaling i en offentlig tjenestepensjonsordning finner vi tilbakekrevingsregler i ulike dokumenter tilknyttet den enkelte pensjonsinnretningen. Hver av de 50 tjenestepensjonsordningene har ulike regelverk. Enkelte offentlige pensjonsinnretninger har hjemmel om tilbakekreving regulert i egne lover, så som lov om Statens pensjonskasse nr. 26 (SPK-loven) 44, lov om pensjonsordning for sykepleiere nr og lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet 31 Narvland (2017) Note nr

27 mv nr Andre offentlige pensjonsinnretninger har hjemmel om tilbakekreving i egne vedtekter. For eksempel KLP. Som nevnt innledningsvis vil jeg på grunn av sakens omfang konsentrere meg om regelverket til SPK og KLP, altså SPK-loven og vedtektene til KLP SPK Har SPK betalt ut for mye pensjon, gir SPK-loven 44 hjemmelsgrunnlag for tilbakekreving. Sjette og sjuende ledd oppgir fire alternative grunnlag for å tilbakekreve. De tre første grunnlagene knyttes til medlemmets uaktsomhet; Medlemmet har mottatt ytelsen «i strid med redelighet og god tro». Medlemmet eller noen som handlet på medlemmets vegne, «uaktsomt har gitt feilaktige opplysninger eller mangelfulle opplysninger. Feilutbetalingen skyldes SPK og «mottakeren burde ha forstått det» Dersom «særlige grunner gjør det rimelig». Etter SPK-loven 44 sjette ledd første punktum kan det feilutbetalte beløpet tilbakekreves dersom medlemmet har mottatt ytelsen «i strid med redelighet og god tro». En alminnelig språklig forståelse av vilkåret i strid redelighet og god tro er at det har skjedd noe klanderverdig fra mottakers side. Tidligere hadde folketrygden en tilsvarende bestemmelse og den ble bare brukt i straffesaker. Etter endringen i folketrygdloven i 2009, ble denne formuleringen endret til «forsto eller burde forstått» som kan virke mildere i formen. I forarbeidene Ot.prp. nr. 76 ( ) side

28 til folketrygdloven uttalte departementet at de ulike uttrykkene var ment å ha samme innhold. Begrunnelsen var at den gamle ordlyden i folketrygdloven kunne virke støtende. Selv om enn språklig forståelse av ordlydene kan være ulik, vil det med dette utsagnet fra lovgiver kunne legges til grunn samme forståelse av uttrykket forsettlig eller uaktsomt som forsto eller burde ha forstått på denne tilsvarende bestemmelsen i SPK-loven. Etter SPK-loven 44 sjette ledd andre punktum kan det feilutbetalte beløpet tilbakekreves dersom medlemmet eller noen som handlet på medlemmets vegne, «uaktsomt har gitt feilaktige opplysninger eller mangelfulle opplysninger». Medlemskapet i SPK medfører med andre ord både plikter og krav. Medlemmet har plikt 33 til å gi opplysninger, slik at SPK kan beregne korrekte ytelser. Deretter har medlemmet krav på riktig ytelse. I denne uaktsomhetsvurderingen vil medlemmet ikke bli hørt med at ikke vedtak eller annen informasjon som SPK har gitt, ikke er blitt lest. Dersom det er vanskelig språk har medlemmet ett selvstendig ansvar til å sørge for at han eller hun forstår innholdet. Her vil samme praksis som for folketrygden gjelde. I følge SPK-loven 44 sjette ledd tredje punktum kan SPK tilbakekreve feil utbetalt beløp dersom feilutbetalingen skyldes dem selv «og mottakeren burde ha forstått det». Her må det i hvert enkelt tilfelle tas en konkret vurdering. Har det for eksempel blitt utbetalt dobbelt beløp, vil som nevnt mottaker ikke bli hørt med at han eller hun ikke har oversikt over egen konto. 33 Jf. SPK-loven 45 24

29 Videre gir SPK-loven 44 sjuende ledd ett fjerde grunnlag for å kreve tilbake en feilutbetalt ytelse når SPK ikke kan tilbakekreve etter SPK-loven 44 sjette ledd. Det vil si i tilfeller medlemmet har vært i aktsom god tro. Det er ett vilkår til, dersom «særlige grunner gjør det rimelig». Loven lister opp to momenter som skal legges vekt på i en helhetsvurdering; Hvor lang tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted Om mottaker har innrettet seg i tillit til utbetalingen Loven gir ingen angivelse av tidsmomentet. Det er her som i folketrygdloven naturlig å vurdere tidsmomentet sammen med om medlemmet har innrettet seg. Det er naturlig at jo lengre det har gått siden feilutbetalingen skjedde, jo større sjanse er det for at feilutbetalingen er oppbrukt og at mottaker har innrettet seg. Det går frem av siste setning i sjette ledd at det er en beløpsbegrensning på hvor mye som kan kreves tilbake etter dette leddet. Det er kun «det beløp som er i behold når vedkommende blir kjent med at utbetalingen var feilaktig» som kan tilbakekreves. Det siste kan være vanskelig å bevise. Samme vurdering som i folketrygdloven. SPK-loven 44 niende ledd har en annen begrensing som skiller reglene fra folketrygdloven og KLP sine vedtekter når det kommer til skatt. Paragrafen gir her hjemmel for å redusere tilbakekrevingsbeløpet «med den merskatten som skyldes feilutbetalingen». Det vil si at i praksis vil ikke SPK kreve tilbake ett større beløp enn det medlemmet har mottatt KLP Har det skjedd feil utbetaling av pensjon fra KLP gir KLPs vedtekter om offentlig tjenestepensjon 12-4 hjemmel for å tilbakekreve det feilutbetalte beløpet. 25

30 KLP-vedtektene 12-4 gir fem grunner for å tilbakekreve feil utbetalt pensjon, der de fire første grunnlagene knyttes til medlemmets uaktsomhet; Medlemmet har mottatt pensjon «i strid med redelighet og god tro Medlemmet «uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger» Medlemmet har ikke «gitt opplysninger om forhold av betydning for utbetalingen av pensjonen, jfr » Utbetalingen «skyldes en feil fra pensjonsordningens side og pensjonisten burde ha forstått dette». Særlige grunner Vi ser at tilbakekrevingsgrunnene som er vedtektsfestet for KLP er lik tilbakekrevingsgrunnene for SPK nedfelt i SPK-loven. Det er noen nyanseforskjeller i ordlyden. For eksempel er det spesifisert i andre ledd at det å ikke gi opplysninger om forhold av betydning for utbetalingen av pensjonen, som medlemmet er pliktig til etter vedtekten 12 3, likestilles med å gi feilaktige opplysninger. I praksis vil mangelfulle opplysninger som er uttrykksmåten i SPK-loven bety det samme som uttrykksmåten i KLP-vedtektene. Også ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det blant annet legges vekt på de samme momentene som SPK-loven legger opp til: Hvor lang tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted. Om mottaker har innrettet seg i tillit til utbetalingen. 26

31 Krav om tilbakebetaling etter dette ledd er begrenset til det beløp som er i behold når vedkommende blir kjent med at utbetalingen var feilaktig. Også dette er likt med reglene i SPK-loven. Vi kan etter dette legge til grunn at hjemmelsgrunnlagene for SPK og KLP er så å si identiske. Det imidlertid ikke nedfelt i vedtektene om KLP kan ta hensyn til merskatt feilutbetalingen har medført, slik det er i SPK-loven Hjemmelsgrunnlag samordning Samordningloven er en felles lov som gjelder for alle offentlige pensjonsordninger. Det fremgår av samordningsloven 1 at loven «gjelder samordning av ytelser som en person kan få samtidig fra to eller flere». Både ytelser fra folketrygden og offentlige tjenestepensjonsordninger skal samordnes etter denne loven, som regulerer hvor mye som skal utbetales fra de ulike ordningene. Samordningsloven 29 gir hjemmel for tilbakekreving av feilutbetalte ytelser. Ordlyden er lik tilbakekrevingsreglene var i folketrygdloven før endringen i Hvis det er utbetalt for mye på grunn av feil samordning eller ingen samordning, går det frem av hjemmelens ordlyd «skal» at hovedregel er at det feilutbetalte beløpet skal tilbakekreves. Av ordlyden «såfremt» går det imidlertid frem at det er vilkår i andre til fjerde ledd, som må oppfylles før tilbakekreving kan finne sted. Andre til fjerde ledd oppgir fire alternative grunnlag for å tilbakekreve for mye utbetalt pensjon, der det stilles ett aktsomhetskrav til mottaker; Mottatt i strid med redelighet og god tro 27

32 Mottaker eller noen som representerte mottaker uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger Feil fra utbetaler sin side, og mottaker burde forstått det Om mottaker ikke har gitt opplysninger om ytelse er innvilget eller opphørt, endret uføregrad eller ytelsen er endret på grunn av inntekt I tillegg er det som i SPK-loven og KLP-vedtektene gitt mulighet å tilbakekreve i andre tilfeller enn de som er nevnt; Dersom særlige grunner gjør det rimelig Det er tilsvarende vurderingsmomenter som legges til grunn som i de nevnte offentlige tjenestepensjonsordningene. Sammenligner vi tilbakekrevingsvilkårene i Samordningsloven med tilsvarende vilkår i SPKloven og vedtektene for KLP for tilbakekreving er de så å si identiske. Det som skiller er den mer generelle opplysningsplikten i andre ledd andre punktum. I tillegg har mottaker opplysningsplikt, jf. Samordningsloven 29 nr. 4. Det går frem av ordlyden «skal» at det ikke er rom for en skjønnsvurdering. Det er en objektiv avregningsregel som gir utbetaler hjemmel til å foreta direkte trekk i en framtidig ytelse. Det er oppstilt tre alternative grunner som gir hjemmel for trekk. Når mottaker har unnlatt å gi opplysninger om en ytelse; a) Er innvilget eller opphørt b) Har fått endret uføregrad c) Er blitt endret på grunn av inntekt 28

33 4.2.4 Nedsettelse av tilbakebetalingskrav Er det gjort en feilutbetaling og mottaker ikke har vært i aktsom god tro, og det er hjemmelsgrunnlag for å tilbakekreve det feilutbetalte beløpet, er utgangspunktet er at hele beløpet skal kreves tilbake. Det er likevel ikke sikkert at utbetaler kan kreve alt tilbake. Etter å ha konstatert at vilkårene for å kreve tilbake er til stede, blir neste vurdering hvor stort beløp som kan kreves tilbake. De neste to vurderingstemaene er om hele eller deler av kravet må reduseres, enten på grunn av foreldelse eller på grunn av skylddeling Foreldelse Hele eller deler av kravet kan være foreldet etter reglene i Lov om foreldelse av fordringer av 18. mai 1979 nr. 18 (foreldelsesloven). Den alminnelige foreldelsesfrist er tre år jf foreldelsesloven 2. Foreldelsesfristen regnes fra den dagen da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jf 3 første ledd. I saker som gjelder tilbakekreving regnes foreldelsesfristen fra den dag feilutbetalingen skjedde. Det vil si at hovedregelen vil være at feilutbetalinger som er eldre enn 3 år, er foreldet. I noen tilfeller kan det ha skjedd flere feilutbetalinger, for eksempel en ytelse som ikke har blitt stoppet i tide og derfor blitt utbetalt hver måned over flere år. I slike tilfeller vil utbetalingene ha ulike foreldelsesfrister, hver utbetaling får egen frist. I andre tilfeller kan hele utbetalingsbeløpet være foreldet på det tidspunktet utbetaler oppdager feilutbetalingen. For slike tilfeller finnes det en forlengelse av foreldelsesfristen på 1 år, jf foreldelsesloven 10 første ledd. Tilleggsfristen regnes fra den dag da utbetaler fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. Hva som ligger i vilkåret burde skaffet seg kunnskap om feilen som 29

34 førte til feilutbetalingen, kommer frem av uttalelsen til Høyesteretts ankeutvalg i sak HR U (ank.utv.) Her viser ankeutvalget til en Høyesterettsdom 34 som uttalte at fristen starter å løpe «fra det tidspunkt hvor slike undersøkelser - dersom de hadde blitt iverksatt - ville gitt fordringshaveren «så vidt sikre opplysninger at de... hadde grunn til å reise... søksmål... med utsikt til et positivt resultat»." Trygderetten har ved sin praksis utviklet en streng aktsomhetsregel for utbetaler sin side. For eksempel om utbetaler ikke har utnyttet informasjon som mottaker har gitt eller har benyttet naturlige kontrolltiltak for å avdekke feilen tidligere, kan ikke tilleggsfristen på ett år benyttes. Det er i praksis bare når mottaker har utvist «forsett eller grov uaktsomhet» ettårsregelen kan påberopes av utbetaler. Det finnes imidlertid en øvre grense på 10 år for når tilleggsfristen på ett år kan påberopes, jf foreldelsesloven 10 fjerde ledd. Det vil si at tilleggsfristen ikke kan benyttes dersom feilutbetalingen ikke oppdages før etter det har gått 10 år fra utbetalingsdato. Da er kravet foreldet. Oppdager utbetaler feilutbetalingen innen 10 årsfristen, vil feilutbetaling for inntil 13 år, avhengig av når feilen oppdages, kunne kreves tilbake. Virkningen av en foreldelse er i utgangspunktet at kravet taper sin rett til oppfyllelse, jf foreldelsesloven 24 første ledd. 34 Rt avsnitt 54 30

35 Unntak fra denne hovedregelen finner vi i foreldelsesloven 26, som gir en åpning for at foreldede krav likevel kan motregnes. Disse spørsmålene er oppgavens andre hovedtema, som jeg vil komme tilbake til i kapittel Skylddeling Er vilkårene for tilbakekreving oppfylt og kravet ikke er foreldet, er hovedregelen at hele det feilutbetalte beløpet skal kreves tilbake. Det kan likevel være forhold som taler mot tilbakekreving av hele beløpet, for eksempel der også utbetaler kan klandres for at feilutbetalingen skjedde. Dette kalles skylddeling, og kan føre til at tilbakekrevingsbeløpet reduseres. Det ligger i ordet skylddeling at partene deler på skylden for at feilutbetalingen har funnet sted. Begge parter tar da ansvar ved at den økonomiske byrden fordeles. Når også utbetaler er å klandre for at feilutbetaling har skjedd, kan det i enkelte tilfeller være rimelig at tilbakekrevingsbeløpet nedsettes. Dette er en regel som har sin opprinnelse fra trygderettspraksis og som supplerte de lovfestede regler om unntak for tilbakekreving. Dette kommer jeg nærmere tilbake til under oppgavens første hovedtema som behandles i kapittel 5 og 6. Motregning I de tilfellene det er konstatert at det er betalt ut for mye, og vilkårene for å tilbakekreve beløpet er oppfylt, har de offentlige trygde- og pensjonsordningene en fordel i innfordringsprosessen i forhold til andre aktører. At trygderetten har utvidet bruk av lovfestet motregningsrett oppleves å være en praktisk ordning for utbetaler, som kan trekke det feilutbetalte beløpet i en annen løpende ytelse. 31

36 Så lenge mottaker av det feilutbetalte beløpet fortsatt får løpende trygd eller pensjon, er det gitt adgang til å kunne motregne beløpet. Dette er blant annet gitt hjemmel for motregning i folketrygdloven åttende ledd, samordningsloven 29 fjerde ledd og SPK-loven 44 åttende ledd har tilsvarende bestemmelser. Andre pensjonsordninger har det hjemlet i vedtektene, for eksempel KLP i vedtektene 12-4 siste ledd «Det feilutbetalte kan trekkes i fremtidige ytelser fra pensjonsordningen.» Med hjemmel i folketrygdloven åttende ledd kan folketrygden innkreve det feil utbetalte beløpet «ved trekk i fremtidige trygdeytelser». Vedtak om tilbakekreving etter paragrafen her er tvangsgrunnlag for utlegg, og kravet kan effektivt innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral. SPK kan med hjemmel i SPK-loven motregne feilutbetalte beløp som kan tilbakekreves etter sjette og syvende ledd. Det fremgår av ordlyden i 44 åttende ledd første punktum «kan enten dekkes ved trekk i fremtidige ytelser eller inndrives etter bestemmelsene i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven).» KLP kan med hjemmel i sine vedtekter, 12-4 trekke det feilutbetalte beløpet «i fremtidige ytelser fra pensjonsordningen». Samordningsloven 29 andre ledd siste punktum «Beløpet kan dekkes ved trekk i framtidige ytelser fra pensjons- og trygdeordningen.» 32

37 Samordningsloven 29 fjerde ledd lister opp tre alternative tilfeller som kan føre til for mye utbetalt ytelse. Mottaker må gi melding om ytelsen fra en annen ordning er; Innvilget eller opphørt Endret uføregrad Endret pga inntekt Er en av disse meldepliktene unnlatt vil det føre til automatisk trekk i fremtidig ytelse. Det er en objektiv avregningsregel. Vilkår at utbetaler har informert om meldeplikten, jf samordningsloven 26. De fleste offentlige tjenestepensjonsordninger har standardbrever som sendes ut der dette informeres, men det kan tenkes at det ved en feil ikke blir gjort. I så fall må ordinære tilbakekrevingsregler følges, og det vil være naturlig at skylddeling vurderes. Er kravet foreldet må det vurderes om kravet kan motregnes etter de ordinære motregningsreglene i foreldelsesloven. 33