Mål og retningslinjer

Transkript

1 Oslo kommune Friluftsetaten Mål og retningslinjer for forvaltning og drift av Oslo kommunes skoger Vedtatt av bystyret 22. juni 2005

2 Bilder forside og bakside: Syklist ved Ullevålseter sportsstue. Foto: Trude Olsen. Orrleik. Foto: Ole Jørgen Liodden, Naturfokus. Blåbær i Nordmarka. Foto: Trude Olsen. Skiløpere over Sognsvann. Foto: Frank Thomassen. Ut på tur i høstskog. Foto: Frank Thomassen (bakside). 2

3 Forord Mål og retningslinjer for forvaltning og drift av Oslo kommunes skoger ble vedtatt av Oslo bystyre 22. juni 2005 (sak 266). Bystyret viste til at Oslo kommunes skoger er alle innbyggernes felles eiendom og er en sentral og viktig del av Marka som friluftsområde for ca. 1 million mennesker. Kommunens skoger har store natur- og kulturverdier og er enestående som opplevelses- og undervisningsressurs. Bystyret mener derfor at det er en stor utfordring og svært viktig å forvalte disse områdene og verdiene på en slik måte at bystyrets visjon om å overlevere kommuneskogene til neste generasjon i en bedre miljøtilstand enn vi selv overtok dem, kan oppfylles. Bystyret støtter byrådet når det har lagt kommuneskogenes store verdi for friluftsliv, helse og trivsel til grunn for sitt forslag til Mål og retningslinjer for forvaltning og drift av Oslo kommunes skoger. Bystyret tok kapittel 1, 2 og 3 til orientering og vedtok mål (kapittel 4) og retningslinjer (kapittel 5). Denne utgaven av Mål og retningslinjer for forvaltning og drift av Oslo kommunes skoger, er ajourført i henhold til bystyrets vedtak. Et bredt sammensatt målsettings- og flerbruksutvalg har på en meget positiv og konstruktiv måte bistått Friluftsetaten med å ajourføre og videreutvikle de mål og retningslinjer, som sist ble vedtatt av Oslo bystyre 27. november Friluftsetaten takker alle som har bidratt i arbeidet med denne viktige saken. På grunnlag av de vedtatte mål og retningslinjer har Friluftetaten med bistand fra målsettingsog flerbruksplanutvalget utarbeidet et forslag til Flerbruksplan for Oslo kommunes skoger Denne planen vil bli behandlet av bystyret i Friluftsetaten har en stor utfordring i å forvalte kommuneskogene på en slik måte at bystyrets visjon om å overlevere disse skogene til neste generasjon i en bedre miljøtilstand enn vi selv overtok dem, blir oppfylt. Friluftsetaten vil gjøre sitt beste for at visjonen blir til virkelighet. Oslo, november 2005 Anne R. Smedsrud direktør Friluftsetaten 3

4 Innholdsfortegnelse 1 Innledning Oslo kommunes skoger Historikk Nøkkeltall Vernet areal Uproduktivt skogareal, vann, jordbruksområder og anlegg Administrasjon Økonomi Grunnlaget for virksomheten Mål og retningslinjer og lovgrunnlag Internasjonale avtaler og konvensjoner Friluftsliv og idrett kilde til helse og trivsel Skogen - grunnlaget for flerbruken Forventninger og krav til skogturen Vern av natur, landskap og miljø Vern av plante- og dyrelivet Landskapsvern Framtidig naturvern Kulturminnevern Vern av kulturminner Vann og vassdrag Bruk av vann og vassdrag Restriksjonsbelagte vann og vassdrag Frie vann og vassdrag Fiskestell og fiske Fiskestell Fiske Dyreliv, viltstell, bestandsregulering og jakt Viltstell og biotopskjøtsel Jakt Friluftsliv og idrett Tilrettelegging for friluftsliv og idrett Hytter Lysløyper Skogbehandling og skogsdrift Skogskjøtsel, naturvern og landskapspleie Vern og behandling av spesielle områder Gammel skog - omløpstid, overholdelse og behandling Foryngelseshogst Skogkultur og ungskogpleie Tynning og bestandspleie Hogstkvantum Skogsbilveier, driftsveier/løyper, stier - anlegg og vedlikehold Skogsdrift og terrengtransport Jordbruk og kulturlandskap Jordbruksdriften, jordbruksbebyggelsen, kulturlandskapet, vern av plante- og dyrelivet Behandling av tidligere dyrket mark og beite Motorisert ferdsel Motorisert ferdsel i utmark og vassdrag Regler og restriksjoner for motorisert ferdsel på Oslo kommunes skogsbilveier Andre brukerinteresser Forsvaret, nettselskaper, teleselskaper m.fl Informasjon, arrangementer, undervisning, forskning, opplæring av ansatte Intern og ekstern informasjon Arrangementer, møter, stands, verving m.v Undervisning, forskning m.v Opplæring av ansatte De frivillige organisasjonene Organisasjonenes oppgaver

5 Samarbeidet med organisasjonene Flerbruksplan Holdnings- og brukerundersøkelsen Mål for forvaltning og drift av Oslo kommunes skoger Retningslinjer for forvaltning og drift Naturvern Kulturlandskap og kulturminnevern Vann og vassdrag Fiskestell og fiske Dyreliv, bestandsregulering og jakt Friluftsliv og idrett Skogbehandling og skogsdrift Skogskjøtsel, naturvern og landskapspleie Behandling av spesielle områder...48 Foryngelseshogst Skogkultur og ungskogpleie Tynning og bestandspleie Skogsdrift og terrengtransport Skogsbilveier og driftsveier Gammel skog omløpstid, overholdelse, behandling Hogstkvantum Biobrensel Jordbruk Anlegg, vedlikehold og drift Skogsbilveier og traktorveier Stier Skiløyper, skileik Lysløyper Rullestolstier Gang- sykkelveier, trillestier Akebakker Alpinbakker Hoppbakker Sportsstuer, varmestuer og kiosker Gårder, plasser, boliger og skogshusvær Kommunale hytter Utfartsparkeringsplasser, offentlige kommunikasjonstilbud Badeplasser Kraftlinjer Telefonlinjer og antennestasjoner Anlegg for motorsport og støyende aktiviteter Rasteplasser, teltplasser og permanente ildsteder Voller/løkker Toaletter Forskjellige ferdselsbestemmelser, forbud, påbud m.v Motorisert ferdsel på skogsbilveier Motorisert ferdsel i utmark og vassdrag Restriksjoner av hensyn til drikkevann Camping, telting, bålbrenning Renhold, forsøpling, forurensning Idrettskonkurranser, dyreliv m.v Dyreliv og båndtvang Undervisning og forskning Informasjon, arrangementer, reklame m.v Informasjon Skilting Reklame Arrangementer, møter og stands Verving Midlertidig salg Militære øvelsesområder Opplæring De frivillige organisasjonene Flerbruksplan

6 1 Innledning Denne utgaven av "Mål og retningslinjer for forvaltning og drift av Oslo kommunes skoger" er en ajourføring av bystyrets vedtak Bystyret vedtok mål og retningslinjer for kommuneskogene første gang Den vedtok bystyret følgende tillegg til målsettingen: "Ved konflikt mellom de forskjellige interesser, skal hensynet til naturvern, friluftsliv, vannforsyning, dyreliv og fiske gå foran kravet om størst mulig økonomisk avkastning av skogsdriften". Den vedtok bystyret nye mål og retningslinjer for kommuneskogene. Et bredt sammensatt målsettingsutvalg sto bak forslaget som ble fremmet for politisk behandling. Ved utarbeidelsen av flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger ble det oppnevnt et rådgivende flerbruksplanutvalg. I arbeidet med flerbruksplanen viste det seg at det var nødvendig med en revisjon av enkelte retningslinjer. Ajourførte retningslinjer og flerbruksplanen ble enstemmig vedtatt av bystyret I forbindelse med ajourføring av gjeldende mål og retningslinjer og utarbeidelsen av en ny flerbruksplan for perioden , ble det oppnevnt et rådgivende målsettings- og flerbruksplanutvalg. Målsettings- og flerbruksplanutvalget (MF-utvalget) har følgende mandat: "Utvalget skal fungere som en faglig støtte for kommunens flerbruksplanlegging og bidra til at kommunen skal være ledende innen flerbruk. Utvalget skal være diskusjonsforum og rådgivende i saker som gjelder flerbruksplanlegging generelt og mål, retningslinjer og flerbruksplan for Oslo kommunes skoger spesielt." 6

7 MF-utvalget har følgende sammensetning: Leder: Anne R. Smedsrud Sekretær: Jan M. Fredriksen Representanter og vararepresentanter: Oslo og omland friluftsråd: Asbjørn Olsen og Oddvar Rolstad Oslo Idrettskrets: Wilhelm Mustad og Ivar Glomstein Naturvernforbundet i Oslo og Akershus: Gjermund Andersen og Jens Gram Skiforeningen: Oddvin Lund og Øyvind Amundsen Den norske turistforening, Oslo og omegn: Sverre A. Larssen og Eivind Andersen Skogforsk: Vegard Gundersen og Bernt-Håvard Øyen NLH, Institutt for skogforskning: Lars Helge Frivold og Mikael Ohlson Norges Idrettshøgskole: Ivar Mytting og Oskar Solenes Universitetet i Oslo, Botanisk Museum: Gro Gulden Universitetet i Oslo, Geologisk Museum: Tom Victor Segalstad Fylkesmannen i Oslo og Akershus: Jon K. Christiansen og Per Olav Granheim Byantikvaren: Anne Sætren Helse- og velferdsetaten: Kjell Sandaas og Kirvil Bang/Tone Høysæter Oslo fylkeslag av Norges handikapforbund: Gunnar Wahl Friområdenes fagforening: Jan-Edvard Monsrud og Bjørn Bekken Byrådsavdeling for miljø og samferdsel: Tore Hauger og Erlend Smedshaug/Signe Nyhuus I tillegg har følgende organisasjoner/etater vært representert i arbeidsgrupper: Norges jeger- og fiskerforbund, Oslo: Olaf Schjøll Oslomarkas fiskeadministrasjon: Tin Linderud/Dag Øivind Ingjerd Utdanningsetaten: Gøril Arnesen Internt i etaten har arbeidet vært koordinert av en prosjektgruppe bestående av: Anne R. Smedsrud (leder) Jan M. Fredriksen (sekretær/koordinator) Anders Gimse Helge Haakenstad Inge G. Kristoffersen Asbjørn Hjertén Bjørn Samuelsen. 7

8 2 2. Oslo kommunes skoger Praktvinter i Lillomarka. Foto: Friluftsetaten. 8

9 2 Oslo kommunes skoger 2.1 Historikk I 1582 fikk byborgerne i Oslo av Kong Fredrik II utlagt til Græsgang og Fædrift de tre gårdene Ulven, Bryn og Teisen. Med bybrannen i 1624 og Kristian IVs flytting av byen inn under beskyttelse av Akershus festnings kanoner, ble den gamle bymarka liggende for langt vekk fra den nye by Kristiania. I 1629 utstedte derfor Kristian IV et gavebrev til byens befolkning, omfattende 10 store gårder med et areal på dekar. Forutsetningen var at alle byens borgere skulle ha de samme rettigheter til bruk av eiendommene. Gaven ble imidlertid ikke utnyttet etter Kongens forutsetning. De som hadde makt og midler sikret seg straks det beste av eiendommene, mens det ringere borgerskap måtte ta til takke med skrapmarka. Etter hvert ble løkkene som tilhørte bymarka solgt, og ved inngangen til det 19. århundre var det stort sett bare St. Hanshaugen og Blåsen ved Stensparken som fortsatt var i byens eie. Det skulle komme til å gå henimot 100 år før tanken om å skaffe byen en ny bymark våknet til live. Andre begivenheter som bidro: Nasjonalromantikken var på full frammarsj i alle deler av kulturlivet, og mellom dette og friluftslivet har det alltid vært en sammenheng. Bernhard Herres jegererindringer fra årene og utgivelse av Asbjørnsen og Moes Folkeeventyr og Folkesagn i 1841 og 1845 ga begynnende interesse for skogen og alle dens vesener. De praktfulle naturskildringer som våre malere på samme tiden presenterte, forsterket samhørigheten med skog- og friluftsliv. Musikken som ble laget var også påvirket av naturen. Centralforeningen for Utbredelse av Legemsøvelser og Vaabenbrug ble stiftet i I 1862 ble det holdt skirenn på Grorud og Furuset. I årene deretter ble det avviklet mange renn rundt Christiania bl.a. med oppvisninger av Sondre Nordheim, brødrene Hemmestveit, Sveinung Svalestoga og Aasmund Brekke. Christiania Skiklubb ble stiftet i Den arrangerte det første Husebyrennet i 1879 og dannet Foreningen til Skiidrettens Fremme i De første skiløypekart over Nordmarka ble utgitt i 1889/90. Men det var ikke bare skiidrett som byens befolkning var interessert i. Den Norske Turistforening kom i gang i 1868 som den første i verden. Denne forening merket allerede i 1870 en rute Lyse Heggeli Stubdal. Dens stifter og første formann var Thomas Joh. Heftye. Han hadde i 1850 og 1860 årene ervervet store skogområder i Østmarka og Nordmarka. Herskapsvillaene på Sarabråten i Østmarka og på Frognerseteren i Nordmarka ble sentrale kulturhistoriske midtpunkter i hans skoger. 9

10 Thomas Joh. Heftye ønsket byborgerne velkommen til sine skoger og både på Sarabråten og på Frognerseteren åpnet han servering for publikum. Han bygget det første Tryvannstårn og straks før sin død i 1886 skjenket Thomas Joh. Heftye byen ved testamente 2 3 dekar på Tryvannshøgda med påstående utsiktstårn til Almenhedens benyttelse som Udflugtssted. Grunnlaget var derfor lagt i alles sinn da kommunen i 1889 kjøpte Holmen, Frogner og Frøn skoger på dekar. De første skogkjøp I 1870 ble Christiania kommune tilbudt å overta hele Nordmarksgodset for 1 mill. speciedaler. Politikerne fant den gang ikke grunn til å satse så mye på kjøp av skog. Tanken om en byskog var ennå ikke modnet. Etter Thomas Joh. Heftyes død i 1886 ble Holmen, Frogner og Frøn skoger utbudt til salg. Et Drammensfirma som hadde til hensikt å erverve skogene for uthogst av store og grove tømmermengder meldte seg som kjøper. Dette alarmerte byens politikere og bystyret fattet vedtak om kjøp av eiendommene Skjøte ble undertegnet med overtakelse Da det første skogkjøp var vedtatt, avsluttet ordføreren sin tale med følgende ord: Saa er da Christiania sikret Bevarelsen av disse Skove, som ere til Pryd for dens Omegn og et kjært Tilflugtsted for dets Indvaanere. Med dette skogkjøp var byen blitt skogeier. Tidligere skogsjef Arne Vaa uttaler i beretning om Oslo kommunale skogvesen : 1. Skogkjøpet var skjedd til fordel for byens befolkning, til fremme av dens trivsel og sunnhet. Skogen skulle være fritt tilgjengelig for alle og må derfor utbygges med dette for øye. 2. Skogen skal drives på en måte som er økonomisk forsvarlig og skjøttes slik at den kan stå som et mønster i faglig retning. Oslo og Aker gikk sammen til en kommune i Ved den første samlede skogtaksering i 1949 var det kommunale skog- og jordbruksarealet dekar. Etter norske forhold var Oslo blitt en stor skogeier. I Oslo kommuneskogers over hundreårige historie har byens befolkning alltid fulgt skogenes pleie, drift og tilrettelegging for idrett og friluftsliv med årvåken interesse. Det har vært politisk enighet om at kjøp av skog og dyrket mark er den beste måten å sikre byens nærområder for et nyansert jord og skogbruk, for naturvern, for idrett og friluftsliv og for vern av byens drikkevannsforsyning. Hovedbegrunnelsene for alle skogkjøpene har vært å sikre områdene for friluftslivet og å sikre byens drikkevannskilder. 10

11 2.2 Nøkkeltall Tabellen viser utviklingen i arealer, stående kubikkmasse og tilvekst i perioden fra 1949 fram til Totalareal dekar ) Kubikkmasse m 3 uten bark Årlig tilvekst m 3 uten bark ) Håøya er ikke tatt med. Av totalarealet ligger ca dekar i Oslo og det resterende i Asker, Nittedal, Lørenskog, Oppegård, Ski og Enebakk. I perioden har utviklingen i hogstkvantum, plantetall og ungskogpleiet areal vært følgende: Totalt Årlig hogstkvantum m 3 u.bark Årlig plantetall Ungskogpleiet dekar pr. år I henhold til bystyrets vedtak har hogstkvantumet fra 1995 vært m3 uten bark pr. år. Dette har medført at den stående kubikkmassen og tilveksten har økt. Som en konsekvens av det reduserte hogstkvantumet og en omlegging til mer lukkede hogster, er det bare plantet ca gran- og furuplanter pr. år i perioden fra I samme periode er det årlig ungskogpleiet ca. 700 dekar. 2.3 Vernet areal I Oslo kommunes skoger er i dag følgende områder vernet etter naturvernloven: Østmarka naturreservat: dekar Mellomkollen naturreservat: dekar Maridalen landskapsvernområde: dekar Årvollåsen naturminne: 1 dekar Triungsvann naturreservat: 165 dekar Lørensetertjern/Karusputten naturreservat: 85 dekar Blankvann landskapsvernområde: 250 dekar I tillegg har Oslo kommune administrativt vernet 9 myr-, våtmark- og sumpskogreservater (700 dekar), 9 edellauvskogområder (210 dekar) og 35 bevaringsskogområder (4.700 dekar). 11

12 2.4 Uproduktivt skogareal, vann, jordbruksområder og anlegg Uproduktivt skogareal er dekar, drikkevannsarealet dekar (20), frie vann 6200 dekar (112) og jordbruksarealet dekar. Diverse anlegg som veier, parkeringsplasser, kraftlinjer, bygninger, idrettsanlegg, offentlige badeplasser m.v. beslaglegger dekar. 2.5 Administrasjon Fram til 1999 ble kommuneskogene forvaltet og drevet av Skog- og friluftsetaten. Da ble etaten slått sammen med Park- og idrettsetaten til Friluftsetaten. Den nye organisasjonsplanen for Friluftsetaten trådte i kraft I 2004 ble det vedtatt at idrettsavdelingen og Oslobadene i Friluftsetaten skal inngå i en ny Kultur- og idrettsetat under Byrådsavdeling for næring og kultur. Driftsdivisjonen med unntak av region Marka og Maritim seksjon, skal fra omdannes til Oslo Grønt og idrett KF. Friluftsetaten sorterer administrativt under Byrådsavdeling for miljø og samferdsel. 2.6 Økonomi Med de flerbrukshensyn som legges inn i flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger, blir det bedriftsøkonomiske resultatet i forhold til vanlig skogbruk redusert, mens det samfunnsøkonomiske resultatet styrkes. Studier på 90-tallet viste at det flersidige skogbruket i Oslo kommunes skoger er samfunnsøkonomisk lønnsomt. En beregning som sammenlignet nåverdiene av tre forskjellige skogsdriftsmetoder viste at flerbruksforvaltningen av skog ga den høyeste nåverdien. I sine konklusjoner i rapport 2/2000 fra Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet heter det: "Regelmessig fysisk aktivitet beskytter mot utvikling av hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk, diabetes type 2, overvekt, fedme, tykktarmskreft og brystkreft. Fysisk aktivitet forbedrer også mental helse og er viktig for muskel-, skjelett- og leddlidelse. Fysisk inaktive har høyere forekomst av tidlig død og nedsatt funksjonsdyktighet enn fysisk aktive. Regelmessig fysisk aktivitet blant barn og unge er nødvendig for normal vekst og utvikling av funksjonelle kvaliteter, og har stor betydning for helsen, både i oppveksten og senere i livet. Regelmessig fysisk aktivitet er avgjørende for eldres selvhjulpenhet og livskvalitet. Effekten av trening er like god hos eldre som hos yngre." Den forebygging av uønsket utvikling hos befolkningen som mål og retningslinjer for Oslo kommunes skoger legger opp til, bidrar til reduserte kostnader på andre sektorer i samfunnet. Virksomheten skal planlegges og gjennomføres rasjonelt og økonomisk innenfor rammen av mål og retningslinjer for kommuneskogene. 12

13 3. Grunnlaget for virksomheten Ullevålseter sportsstue. Foto: Trude H. Olsen 13

14 3 Grunnlaget for virksomheten 3.1 Mål og retningslinjer og lovgrunnlag Mål og retningslinjer for pleie og drift av kommunens skoger har vært basert på og tilpasset vår skogbrukslovgivning. Forøvrig reguleres driften av kommunens skoger bl.a. av: Plan og bygningsloven, Friluftsloven, Naturvernloven, Vannressursloven, Forurensningsloven, Kulturminneloven, Viltloven, Hundeloven, Innlandsfiskeloven, Motorferdselsloven, Jordloven, Forpaktningsloven og Politivedtekt for Oslo. For driften av Oslo kommunes skoger vedtok bystyret følgende målsetting: 1. Å legge til rette forholdene for at flest mulig kan få anledning til å dyrke et allsidig friluftsliv i skogene med rik og variert naturopplevelse. 2. Å pleie skogene på en biologisk, faglig og økonomisk forsvarlig måte kombinert med et aktivt naturvern. 3. Å tilpasse driften av skogene til de ønsker og krav som stilles fra vann- og avløpsverket og helsemyndighetenes side for å sikre byens drikkevannskilder. 4. Å legge til rette forholdene for et allsidig dyreliv og et godt fiske. Med bystyrets vedtak av ble målsettingen gitt følgende tillegg: Ved konflikt mellom de forskjellige interesser, skal hensynet til naturvern, friluftsliv, vannforsyning, dyreliv og fiske gå foran kravet om størst mulig økonomisk avkastning av skogsdriften. Matloven gir hjemmel for å begrense allmennhetens ferdsel av hensyn til drikkevannet. Den første flerbruksplanen for perioden var basert på ovenstående målsetting. Flerbruksplanen ble vedtatt av bystyret Gjeldende flerbruksplan for perioden fram til 2005, er basert på bystyrets vedtak om mål og retningslinjer for Oslo kommunes skoger av Internasjonale avtaler og konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge en del internasjonale avtaler og konvensjoner; for eksempel konvensjonen om biologisk mangfold, ILO-konvensjonen om arbeidernes rettigheter, ITTA- 14

15 konvensjonen om tropisk tømmer og CITES-konvensjonen om handel med truede arter av vill flora og fauna. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling satte i rapporten Vår felles framtid (1987) begrepet bærekraftig utvikling på dagsorden. Med dette begrepet mente kommisjonen en utvikling som sikrer behovene til dagens befolkning, uten at den går på bekostning av framtidige generasjoners behov. Spørsmålet om en virksomhet er bærekraftig skal vurderes i et totalt samfunnsmessig perspektiv. Konvensjonen om biologisk mangfold ble undertegnet på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i Konvensjonens mål er bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Den har bestemmelser som innebærer at partslandene skal utvikle nasjonale strategier for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. De enkelte land skal videre identifisere biologisk mangfold som krever bevaringstiltak, og kartlegge aktiviteter som kan true dette mangfoldet. Forpliktelsene omfatter tiltak for vern av arter og områder, bærekraftig bruk av biologiske ressurser og regulering eller reduksjon av aktiviteter og prosesser som kan skade biologisk mangfold. Konvensjonen om klima ble også undertegnet på Rio-konferansen. Gjennom denne avtalen er industrilandene forpliktet til å vedta nasjonale klimastrategier og gjennomføre tiltak i samsvar med disse for å begrense utslippene og øke opptaket av klimagasser. Klimakonvensjonen har ingen tallfestede, tidsbestemte forpliktelser. Gjennom Kyotoprotokollen (1997) er det imidlertid gitt slike forpliktelser. Opptak av klimagasser som følge av visse skogtiltak godtgjøres i arbeidet med å nå utslippsforpliktelsene. Gjennom Helsinki-prosessen fulgte de europeiske skogministrene opp Riokonferansen ved å utvikle et sett med kriterier og indikatorer for et bærekraftig skogbruk i Europa. I den forbindelse ble bærekraftig skogforvaltning definert slik; Skjøtsel og bruk av skogarealer på en måte som bevarer det biologiske mangfold, produktivitet, regenerasjonsevne, vitalitet og dens potensial til å oppfylle relevante økologiske, økonomiske og sosiale funksjoner på lokalt, nasjonalt og globalt nivå på kort og lang sikt, uten at det forårsaker skade på andre økosystemer. Gjennom Helsinki- prosessen er det nå også i ferd med å bli utviklet felles europeiske operative retningslinjer for bærekraftig skogforvaltning. Rio-konferansen er også fulgt opp globalt gjennom FNs skogpanel. Gjennom ILO er det etablert et internasjonalt regelverk for å sikre arbeiderne bedre arbeidsvilkår. Dette er nedfelt i konvensjoner om arbeidsrett, arbeidervern og lignende. Ikke noe av dette regelverket er rettet spesielt mot skogbruket. ILO arbeider imidlertid for tiden med en håndbok med retningslinjer om sikkerhet og helse i skogbruket. I tillegg til disse internasjonale føringene er nasjonalt regelverk og skogpolitikk et sentralt utgangspunkt for skogforvaltningen. Den overordnete oppgaven for skogpolitikken her i landet er å legge forholdene til rette for lønnsom bruk av skogressursene både på kort og lang sikt, samtidig som en tar vare på og utvikler miljøverdiene i skogen videre. Målet er å øke skogbrukets bidrag til verdiskaping i distriktene og til norsk økonomi generelt gjennom bærekraftig bruk av ressursene. 15

16 3.3 Friluftsliv og idrett kilde til helse og trivsel Friluftsliv som et selvstendig innslag i norsk kultur kan spores tilbake til midten av forrige århundre og har lang tradisjon som en viktig del av vårt livsmønster. Med økt fritid og bedret økonomi har friluftslivet utviklet seg til den brede folkeaktiviteten den er i dag. Friluftslivet er til nytte og glede både for den enkelte og for samfunnet og utgjør et viktig bidrag til befolkningens livskvalitet. Friluftsliv gir både naturopplevelse, mosjon og mental fornyelse, utfordring og avkobling. Det samme kan sies om idrettsaktiviteter som drives i skog og mark. Undersøkelser viser at fysisk aktivitet med anstrengelsesnivå som ved turgåing har allsidig, positiv helsevirkning. Slik moderat mosjon synes å ha betydelig forebyggende virkning i forhold til bl.a. hjerteog karsykdommer, åndedrettssykdommer og muskel-/skjelettlidelser. Størst utbytte får en hvis utøvelsen skjer regelmessig og helst flere ganger i uken. Friluftslivet gir kunnskap om og øker forståelsen for natur og kultur. Friluftslivet er med på å danne vår kulturelle identitet. Friluftsliv knytter mennesker sammen, gir gode muligheter for felles utfoldelse mellom barn og voksne og er derfor familievennlig. Friluftslivet bidrar til en fornuftig ressursutnyttelse ved at en høster naturens produksjon av bær, sopp, urter, fisk og vilt. Mosjon, naturopplevelse og matauk er en fin kombinasjon. De totale samfunnsøkonomiske fordelene med friluftsliv og idrett i skog og mark er vanskelig å beregne. De undersøkelser som er gjort til nå, tyder imidlertid på at friluftslivet bl.a. ved å forebygge stress og sykdommer sparer samfunnet for store beløp. Oslomarkas med sine 1,7 mill. dekar skog i 18 kommuner, er friluftsområde og fristed for ca. 1 million mennesker. Ingen annen hovedstad i verden har et friluftsområde som i størrelse, kvalitet og bruk kan måle seg med Oslomarka. Marka er derfor vernet som landbruks-, natur- og friluftsområde (LNFområde). Oslo kommunes skoger utgjør ca. 10% av Oslomarka. Kommuneskogene er typiske nærområder, de mest brukte og viktigste områdene for friluftslivet. Skogen må derfor forvaltes slik at rekreasjonsverdien blir størst mulig. Befolkningsutviklingen i Oslo og Akershus, sammen med miljøproblemer, stillesittende arbeid og mer fritid, vil føre til at Oslomarka generelt og kommuneskogene spesielt, vil få økende betydning som rekreasjonskilde i årene som kommer. 3.4 Skogen grunnlaget for flerbruken Med begrepet flerbruk av skog mener vi en utnyttelse av et skogområde til flere ulike formål samtidig, f.eks. virkesproduksjon, friluftsliv og naturopplevelse, dyreliv, beitebruk og vannhusholdning. Fra et samfunnsmessig synspunkt kan en se disse ulike ytelsene fra skogen som i prinsippet likeverdige funksjoner. Etter flerbruksprinsippet er det den samlede samfunnsmessige nytteverdi av skogområdene som teller. 16

17 Optimal kombinasjon av to eller flere utnyttingsmåter betyr at maksimal produksjon av hvert enkelt ledd ikke kan oppnås. De ulike funksjoner et skogområde har, f.eks. virkesproduksjon, friluftsliv og naturopplevelse, må derfor tilpasse seg hverandre. Dette kan om nødvendig medføre at enkelte virksomheter prioriteres foran andre. En slik langsiktig målsetting for bruken av naturessursene er fra et samfunnsmessig synspunkt det mest fornuftige. Det er skogen som danner rammen for arealenes flersidige bruk. Det er viktig at utnyttelsen av skogressursene skjer etter en langsiktig og framtidsrettet målsetting. Byskogene må utnyttes på best mulig måte som opplevelses-, produksjons- og informasjonsressurs. Forvaltningen av byskogene skal i pakt med den moderne naturforvaltningstanke ta sikte på et langsiktig vern av skogområdene rundt Oslo på biologisk og økologisk grunnlag. Forvaltningen skal ta sikte på at all bruk av skogressursene skal ha forankring i et økologisk og bærekraftig helhetssyn. Dette innebærer at skogressursene må brukes på en måte som bevarer skogens allsidige produktivitet, kvalitet og mangfold, på lang sikt. I et langsiktig perspektiv er det viktig å fremheve skogen som en fornybar fiber- og energiressurs. I byskogene forutsettes det at hensynet til trevirkeproduksjonen tilpasses hensynene til friluftsliv, drikkevann, idrett, dyreliv og natur- og kulturvern. De tiltak og metoder som anvendes i utøvende skogbruk, er basert på resultater fra omfattende skogfaglig forskning. Fra økologien vet vi at inngrep i naturen kan gi virkninger utover det tiltenkte. I naturvernet er det viktig bevare og utvikle skognaturens biologiske mangfold. Et variasjonsskapende element i naturen er arealer som har spesielle funksjoner for plante og dyrelivet. Som eksempler kan nevnes fuktige bekkedrag, myrer, kantsoner av lauvskog, edellauvskog, skogbryn mellom dyrket mark og skog m.v. Å bevare slike arealer er et viktig innslag i et flersidig fauna- og floravennlig skogbruk. Det biologiske mangfoldet i byskogen bevares og utvikles ved blant annet vern av naturreservater, myr- /våtmarks- og sumpskogreservater, naturenger, edellauvskog, kulturlandskapsområder, nøkkelbiotoper og bevaringsskog, bruk av lukkede hogster og naturlig foryngelse og gjensetting av livsløpstrær og død ved av ulike slag. Forvaltningen og driften av byskogen skal baseres på landskapsøkologiske prinsipper. Landskapsøkologi er læren om sammenhengen mellom fordelingen av ulike biotoper og de økologiske prosessene som foregår i landskapet. For større skogeiendommer skal bestandsovergripende, landskapsøkologiske hensyn ivaretas ved planlegging og forvaltning av skogen. Landskapsplanlegging i skog handler om helhetlig planlegging av et bærekraftig skogbruk, hvor en tar hensyn til blant annet stedstilpasset skogbehandling, bevaring av biologisk mangfold, hensyn til landskapsbildet, kulturminner, gammelskogandel, friluftslivet med stier og løyper, tiurleiker, viltbiotoper mv. Landskapsplanlegging er å tenke gjennom hvilke hensyn som skal tas til de ulike komponenter før en planlegger hogst eller skogbehandling i hvert enkelt bestand. På den måten kan en over tid bevare de kvaliteter som er nødvendig for et bærekraftig skogbruk. Når det gjelder Oslo kommunes skoger vil alle disse forhold bli behandlet i flerbruksplanen. 17

18 Skogbruksvirksomheten i Oslo kommunes skoger ble sertifisert etter miljøstyringssystemet NS-EN ISO i Denne sertifiseringen baserer seg på Levende skog-standardene. De faglige krav som stilles til FSCsertifiseringen er innarbeidet i retningslinjene for byskogen. I løpet av perioden vurderes nærmere en full FSC-sertifisering. 3.5 Forventninger og krav til skogturen Publikums forventninger og krav til en skogtur kan grupperes i følgende hovedopplevelsesaspekter: Mangfold og variasjon er et viktig krav til skogen i et friluftsområde. Nærhet til vegetasjon, dyreliv og levende natur i alle stadier av vekst, modning og forfall gjør opplevelsen større. Det er viktig at skogen rommer muligheter til å oppleve skiftende stemninger. Kravet om variasjon i vegetasjonen gjelder treslag, alder og størrelse og det gjelder også skiftet mellom tette, vidstrakte gammelskoger og naturlig åpne områder. Det er ikke nok med veksling og variasjon mellom ulike bestand. Variasjon innen det enkelte bestand er like viktig. Intervjuundersøkelser og den generelle debatt om Oslomarka har vist at markabrukerne har innvendinger mot behandlings- og driftsmetoder i skogbruket. Friluftsfolk har ønsker om at landskapet skal være dominert av skog som gir naturopplevelse. Brukerne setter stor pris på variasjon og mangfold i skogbildet. Det er en positiv holdning til blandingsskogen, innblanding av lauvtrær i barskogen og vekslingen mellom ulike alderstrinn. Friluftsfolk har forventninger om også å oppleve gammel, utvokst gran- og furuskog. Det er et utbredt ønske fra brukerne om at skogen forynges på mindre arealer ved småflatehogst, gruppehogst og bledningspreget hogst. Frøtrestillingshogst fører ofte til et skogbilde som anses som variert og attraktivt. Mange har en negativ holdning til grøfting av myr og skogbevokst våtmark. Romopplevelse er et annet viktig opplevelsesaspekt. Følelsen av å gå inn i skogen, å gå mellom trærne er en opplevelse som både billedkunst og litteratur har gitt en rekke skildringer av. Tidligere ga myrer, beitemark og små plasser en sterk romopplevelse i skogen. Nå forsvinner etter hvert en del av disse elementene i skogsnaturen. Mindre enheter i skogbruket, som grupper, holt og småflater kan gi mye av de samme virkningene. Randsonene mellom de ulike rommene er av spesiell betydning i rekreasjonssammenheng, fordi mangfoldet og variasjonsrikdommen som regel er svært stor nettopp i disse overgangssonene. Naturlighet er et tredje hovedopplevelsesaspekt. Friluftsfolk ønsker at landskapet skal være dominert av natur. Opplevelsen av uberørthet i skogen framstår som en dyp kontrast til de opplevelsene byen gir. Folks reaksjoner mot skogsbilveier og moderne inngrep i skogen er et uttrykk for ønsket om å kunne få oppleve skognaturens og kulturlandskapets mer uberørte preg. Områdene nær myrer, vann og dyrket mark anses som verdifulle kantsoner som det bør vernes om. 18

19 Det historiske opplevelsesaspektet kan også betegnes som et hovedaspekt. Gamle gårdsbruk, setre, kjerreveier og andre gamle anlegg gir mulighet til opplevelse av sammenhengende lokalhistorie i landskapet. Det samme gjør gamle stier. Beitelandskapet kan gjenfinnes i form av havnehager og skogsbeiter, og sporene etter tidligere husmannsplasser finnes i tufter, utslåtter og åkerteiger. Gamle veier, bruer og damanlegg er andre elementer som det knyttes spesiell historie til og som formidler inntrykk av gammel tradisjon. I nær sammenheng med det historiske opplevelsesaspektet står et annet aspekt, nemlig gjenopplevelse og gjenkjennelse. Skogen bør ideelt sett drives slik at en skal kunne gjenoppleve steder hvor en tidligere har vært, uten at disse mellom hvert besøk utsettes for gjennomgripende forandringer som gjør det vanskelig å kjenne seg igjen. Nye veier og andre tekniske inngrep i marka er også konfliktfylte. Gjenkjennelsesaspektet betyr mye for trivselen ved en skogtur, og er avgjørende for folks muligheter til å styrke sitt personlige forhold til landskapet. Fremkommeligheten er også et viktig krav til rekreasjonsskogen. Det er viktig at en kan ferdes mest mulig uhindret og ikke stenges ute fra de stemningsinntrykkene en føler behov for. Skogturen må kunne foregå i omgivelser hvor de forannevnte hovedaspektene mest mulig er innfridd. Publikum har videre en klart negativ holdning til bruk av plantevernmidler mot uønsket lauvvegetasjon. Kvist og hogstavfall i stier og løyper og kjøreskader etter drift oppleves som negativt. Det samme gjelder tilplanting av nedlagte plasser og innmarksarealer. 3.6 Vern av natur, landskap og miljø Lover Naturvernlovens formålsparagraf lyder: Naturen er en nasjonal verdi som må vernes. Naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden. Enhver skal vise hensyn og varsomhet i omgang med naturen. Inngrep i naturen bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressursdisponering som tar hensyn til at naturen i fremtiden bevares som grunnlag for menneskers virksomhet, helse og trivsel. Naturvernloven hjemler adgang til spesielt områdevern som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat eller naturminne. Videre kan både enkeltarter og samfunn av planter og dyr fredes. Plan- og bygningsloven: Verdifulle områder av lokal interesse kan sikres gjennom regulering til for eksempel spesialområde naturvernområde i medhold av plan og bygningsloven. Ljanselva er regulert til naturvernområde i medhold av plan- og bygningsloven Vedtak De politiske myndigheters mål har alltid vært å skape skog med stor variasjonsbredde og allsidige tilbud for friluftsliv og idrett. 19

20 Et mål byens politikere aldri har tapt av syne, er å sikre arealenes langsiktige bevaring som skog, som grunnlag for alt liv og arena for friluftsliv og idrett. I de senere årene har det blitt lagt stadig større vekt på at forvaltning og drift baseres på bærekraftige prinsipper med ivaretakelse av biologisk mangfold og omlegging av driften i økologisk retning. Oslo bystyre vedtok "Strategi for bærekraftig utvikling" og "Byølogisk program ". Oslos miljø-/bærekraftvisjon er følgende: Oslo skal være en by i bærekraftig utvikling preget av økonomisk, sosial og kulturell vekst innenfor naturens økologiske bæreevne. Vi skal overlevere byen til neste generasjon i en bedre miljøtilstand enn vi selv overtok den. Oslo skal være en av verdens mest bærekraftige og miljøvennlige hovedsteder. Følgende hovedmål og delmål fra det byøkologiske programmet har direkte betydning for virksomheten i kommuneskogene: Hovedmål 3. Oslo skal bevare og styrke sin blågrønne struktur Delmål 3.1. Oslo skal forvalte sitt biologiske mangfold på en bærekraftig måte Oslo skal bevare, videreutvikle og forvalte sin blågrønne struktur med Marka, vassdragene, øyene, parker, friområder og andre grøntområder i samsvar med økologiske prinsipper Oslo skal tilrettelegge for økt friluftsliv, mosjon og naturopplevelse. I forbindelse med behandlingen av Kartlegging og verdisetting av naturtyper og biologisk mangfold, har bystyret ( , sak 417) bl.a. vedtatt: For utvalgte lokaliteter (de mest verneverdige og truede områdene) utarbeides egne reguleringsplaner med formål sikring Vern av plante- og dyrelivet Formålet med vern av plante- og dyreliv i skog- og jordbruk er å opprettholde et rikt og variert dyre- og planteliv. Stedegne arter som har forekommet i nær fortid bør så vidt mulig søkes gjeninnført. Den økologiske variasjonen i plante- og dyrelivet skal opprettholdes og utvikles gjennom bevaring av alle stedegne tre- og buskarter. Samtlige arter bør forekomme i alle aldre fra plantestadiet til døende og døde individer. For å bevare plante- og dyrearter med spesielle krav til livsmiljø og for å opprettholde og fremme en artsrik flora og fauna, må en del viktige områder behandles spesielt Landskapsvern Landskapsvern er å ta vare på karaktertrekkene i landskapet og bevare eller gjenskape et harmonisk helhetsbilde. Ved god planlegging og ved å følge vitenskapelige prinsipper for god landskapsskjøtsel kan estetiske og rekreative kvaliteter bevares eller skapes. Kulturlandskap 20

21 Med kulturlandskap mener vi det landskapet som er skapt ved menneskets utnyttelse av naturgrunnlaget. Et kulturlandskap kan gjennom sin historiske dybde fortelle mye om generasjoners liv og slit. I tillegg rommer dette landskapet vesentlige estetiske kvaliteter, og det har gjennom lang tids tilpasning blitt et viktig leveområde for plante- og dyrearter. Kulturlandskapet deles i to hovedtyper: Skoglandskapet Landskapsskjøtselen i skogen skal ta vare på det naturgitte helhetsinntrykket. Naturens egen veksling og skoglandskapets naturpreg skal være rettesnoren for landskapspleien. Jordbrukslandskapet Jordbrukslandskapet kjennetegnes ved de skarpe skiller mellom ulike arealanvendelser som åker og eng, vassdrag, bebyggelse, veier, rydningsrøyser m.m. Innen Oslo kommunes grenser har vi nå bare restene tilbake av de tidligere fruktbare jordbruksbygdene, det meste samlet i Sørkedalen og Maridalen Framtidig naturvern Hensynet til det biologiske mangfoldet, landskapsvernet og opplevelsesverdiene i kommuneskogene må sikres gjennom lovverket eller administrativt og gjennom den løpende forvaltning og drift. 3.7 Kulturminnevern Kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, også lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljø menes områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng. Lover Kulturminnelovens formål er å verne kulturminner og kulturmiljøer med nasjonal verdi som del av vår kulturarv og identitet, og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressursene som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Alle kulturminner fra før reformasjonen (1537) er automatisk fredet etter kulturminneloven ( 4). Det samme gjelder stående byggverk med opprinnelse fra perioden ( 4), samiske kulturminner eldre enn 100 år ( 4), samt skipsfunn eldre enn 100 år enten de befinner seg på land, i sjøbunnen eller i vassdrag ( 14). Margaretakirken i Maridalen og Oldtidsveien over Grønliåsen er eksempler på automatisk fredete kulturminner. Eiere og brukere har ansvar for både kjente og ukjente, automatisk fredete kulturminner på sin eiendom. Ved større tiltak må det undersøkes om arbeidene vil berøre automatisk fredete kulturminner. 21

22 Nasjonalt verdifulle byggverk eller anlegg som er yngre enn 1649 kan fredes ved enkeltvedtak ( 15). Kulturmiljø med høy nasjonal verdi kan fredes for å sikre områdets kulturhistoriske verdi ( 20), men dette virkemidlet er relativt nytt og bare brukt i et fåtall saker på landsbasis Vern av kulturminner For å sikre en god forvaltning, må kjente kulturminner kartfestes og listeføres. Bevaringsverdige kulturminner av alle typer skal føres opp på Byantikvarens gule liste. Alle tiltak som berører disse kulturminnene må forelegges Byantikvaren for uttalelse. De listeførte kulturminnene vil ikke kunne bli en fullstendig oversikt over alle kulturminner i Oslo kommunes skoger. Det må derfor skje et kontinuerlig registreringsarbeid. Arbeidet skal utføres i samarbeid med antikvariske myndigheter. Institusjoner med spesifikk fagkompetanse og frivillige organisasjoner kan trekkes inn i den grad det er aktuelt. Byantikvaren har ansvar for kvalitetssikring av nye objekter, samt listeføring og kartfesting av kulturminnene. Ved større inngrep og tiltak må det undersøkes om arbeidene vil berøre automatisk fredete kulturminner som ikke tidligere er registrert. Dette kan for eksempel omfatte arbeid som planering av nye løypetraséer og bygging av skogsbilveier. Bevaringsverdige kulturminner skal vernes og vedlikeholdes som en del av daglig drift og forvaltning av Oslo kommunes skoger. Restaurering og vedlikehold skal skje i samsvar med retningslinjer utarbeidet i samarbeid med antikvarisk myndighet. Omgivelsene rundt kulturminnene skal sikres, slik at de bevares i et helhetlig miljø. 3.8 Vann og vassdrag Vann er menneskets viktigste næringsmiddel og en primær naturressurs. Vannets kvalitet, mengde og naturlige kretsløp må sikres og opprettholdes. Lover I medhold av vannressursloven må ingen iverksette vassdragstiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser i vassdraget eller sjøen. Langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr. Enhver kan bruke vassdrag til å hente vann, bade og ferdes uten bruk av motor. Vassdragsmyndigheten kan fastsette begrensninger i rådigheten over en eiendom og begrensninger i allemannsretten av hensyn til drikkevannsforsyning. Ved Stortingets vedtak om verneplan for vassdrag er alle vassdrag i Oslo kommunes skoger varig vernet mot kraftutbygging. (Verneplan I) For disse er det fastsatt egne regler og rikspolitiske retningslinjer. Retningslinjer: Retningslinjene gjelder både vassdragsbeltet, dvs. elver, større bekker, sjøer og tjern og et område på inntil 100 meters bredde langs sidene av disse, og andre deler av nedbørfeltet som det er faglig dokumentert at har betydning for vassdragets verneverdi. Innenfor disse arealene skal man bl.a. unngå 22

23 inngrep som reduserer verdien for landskapsbildet, naturvern, friluftsliv, vilt, fisk, kulturminner og kulturmiljø og utvikle friluftslivsverdiene. Retningslinjene anbefaler at vassdragsbeltets avgrensning og forvaltning differensieres i 3 ulike forvaltningsklasser ut ifra registrerte verneverdier og arealtilstand. I medhold av friluftsloven ( 9) kan enhver uten grunneierens tillatelse oppholde seg og telte i inntil 2 døgn ved frie vann i Marka. Etter friluftsloven ( 7) har enhver under ferdsel rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark. Forurensningsloven har bl.a. som formål å verne det ytre miljø mot forurensning og redusere eksisterende forurensning. Med hjemmel i plan- og bygningsloven kan spesielle regler om bygge- og anleggsvirksomhet fastsettes i 100 m beltet langs vann og vassdrag. Forskrifter Miljøverndepartementet har fastsatt forskrifter om utslipp fra separate avløpsanlegg i områder uten offentlige vann- og avløpsledninger. Før utslipp må Vann- og avløpsetaten søkes om utslippstillatelse Bruk av vann og vassdrag Vassdragene i kommuneskogene reguleres i utgangspunktet med hensyn til drikkevannsforsyningen, men størst mulig hensyn må i tillegg tas til vannets betydning for plante- og dyrelivet, fiske og friluftsliv. Manøvreringsreglementet må søke å tilgodese alle interesser i størst mulig grad Restriksjonsbelagte vann og vassdrag Restriksjonsbelagte vann og vassdrag i Oslo kommunes skoger er skiltet med opplysninger om de regler som gjelder for ferdsel og opphold. Det er drikkevannsmyndighetenes ansvar å påse at lover, forskrifter og retningslinjer blir fulgt Frie vann og vassdrag Vann og vassdrag som ikke inngår i drikkevannsforsyningen må også vernes mot forurensning. For allmennhetens bruk av vann og vassdrag, legges vassdragslovens og friluftslovens bestemmelser om ferdsel og opphold til grunn. Motorisert ferdsel reguleres av motorferdselloven med tilhørende forskrifter. 3.9 Fiskestell og fiske Lover og forskrifter 23

24 Lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. (1992) gjelder for alt fiske i de vann som ligger i Oslo kommunes skoger. Lovens bestemmelser for innlandsfisk gjelder også for kreps Fiskestell I skogbehandling og annen virksomhet tas det hensyn til fiskeartene og andre vannorganismers biotopkrav. Det er viktig å sette igjen lauvskog langs bekker, elver og vann. Samtidig skal en søke å legge til rette forholdene for fritidsfiske. Det søkes unngått at hogstavfall kommer i vannet. Hogstavfall i vann, elver og bekker ryddes bort umiddelbart etter drift Fiske I en del av de vann som inngår i byens drikkevannsforsyning er fiske ikke tillatt. Forvaltningen av fiske og salg av fiskekort i frie elver og vann som eies av Oslo kommune, er overlatt til Oslomarkas Fiskeadministrasjon etter kontrakt. Oslomarkas Fiskeadministrasjon utfører et verdifullt fiskekulturarbeid, som bl.a. finansieres ved salg av fiskekort og en utstrakt frivillig innsats. Vissheten om at det er et godt fiske i kommuneskogene har stor betydning for byens innbyggere Dyreliv, viltstell, bestandsregulering og jakt Lover Viltloven (1981) presiserer at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. I områder som har særlig verdi for viltet, kan Kongen fastsette forbud mot anlegg, bygging og annen virksomhet, herunder ferdsel, dersom dette er nødvendig for å bevare viltets livsmiljø. Vedtak Formannskapet vedtok at alt dyreliv i byskogene skal være fredet. Bystyret vedtok at alt dyreliv i kommunens skoger innenfor Oslo kommune skal være fredet. Den vedtok bystyret en prøveordning med ordinær jakt på elg og rådyr i området Høgåsen- Tangenåsen i Sørkedalen i Oslo kommune. Den vedtok byrådet å utvide prøveordningen til også å omfatte området Mellomkollen i Maridalen. I henhold til bystyrets vedtak av kan byrådet fatte vedtak om regulering av enkelte dyrearter og om jakt på storvilt og småvilt i Oslo kommunes skogeiendommer utenfor Oslo. Det er gitt tillatelse til å desimere fuglebestanden blant annet for å redusere faren for forurensning. 24

25 Viltstell og biotopskjøtsel Dyrelivet har stor opplevelsesverdi for brukerne av skog og mark. Skogsturen får en egen verdi når en kommer i kontakt med fugler og pattedyr. Ved skogbehandling skal det arbeides for å skape gode forhold for et rikt og allsidig dyreliv i byskogene. En rekke tiltak kan foretas for å gi de enkelte viltarter best mulig livsbetingelser Jakt Ved jakt på elg, rådyr og småvilt kan en høste en del av produksjonen av disse artene. Jakten kan videre bidra til å utvikle en sunn og livskraftig viltstamme. Jakten i seg selv er en ettertraktet friluftsaktivitet. Mange er engstelige for å ferdes i områder der det foregår jakt. Dette må derfor tillegges stor vekt når en skal vurdere å åpne for jakt i kommunens skoger. Eventuell jakt må organiseres slik at den ikke kommer i konflikt med friluftslivet. I kommuneskogene der det er et mål å bevare og videreutvikle et stedegent og variert dyreliv. Der dyrelivet er spesielt utsatt for forstyrrelse fra menneskelig virksomhet, løse hunder m.v. må hensynet til reproduksjon og opplevelse tillegges avgjørende vekt. Storvilt- og småviltjakten i Oslo kommunes skoger i Ski, Enebakk, Asker, Oppegård og Nittedal er leid bort til lokale jeger- og fiskeforeninger. Høsten 2003 ble det i henhold til bystyrets vedtak gjennomført en prøveordning med utleie av elg- og rådyrjakt til private jaktlag i Bogstad skog i Oslo Friluftsliv og idrett Lover Friluftsloven fastslår at i utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark såfremt ikke eieren med friluftsnemndas samtykke har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger ( 2). I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marka er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30/4 til 14/10 ( 3). Under ferdsel har enhver rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark ( 7). Etter 10 i friluftsloven kan friluftsmøter og idrettsstevner som skirenn, o-løp m.v. ikke holdes uten eiers eller brukers samtykke for start og innkomststed. Plass til rasting, solbad, overnatting eller liknende må ikke tas i innmark uten eierens eller brukerens samtykke. Rasting eller telting i utmark må ikke skje når det kan medføre nevneverdig skade på ungskog, eller skogforyngelsesfelt. Telt må ikke settes opp så nær bebodd hus (hytte) at det forstyrrer beboers fred og i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter. 25