Å SKRIVE OPPGAVER. Veiledning for studenter. Atle L. Wold. Universitetet i Oslo Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk 2010

Transkript

1 Å SKRIVE OPPGAVER Veiledning for studenter Atle L. Wold Universitetet i Oslo Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk 2010 EXFAC03-EURA - Examen fakultatum for europeiske og amerikanske studier: språk, litteratur, område

2 INNHOLD INNLEDNING 2 Del 1. Å SKRIVE OPPGAVER 3 Oppgaveformuleringen 4 Oppgavens struktur 4 Sjekkliste for arbeidet med skrivingen 5 Del 2. FORMKRAV 7 Referanser 7 To systemer for referanser 10 Litteraturliste 13 Anbefalt lesning 14 INNLEDNING Erfaring viser at mange studenter strever med å skrive gode oppgaver. For mange vil det å skulle skrive en akademisk tekst naturlig nok være noe helt nytt når de begynner på universitetet, og hensikten med denne veiledningen i oppgaveskriving er å gi enn innføring i, og starthjelp til akademisk skriving i vid forstand. Den er i første rekke beregnet på forholdsvis ferske studenter som tar Ex Fac i EURAM-studier. Heftet er delt i to deler. I del 1 snakker vi om utformingen av selve oppgaven, og gir en del tips om skriveprosessen. I del 2 dreier det seg om de formelle reglene ved oppgaveskriving: hvordan du oppgir referanser og utarbeider en litteraturliste, hvordan og hva du siterer, og lignende. 2

3 DEL 1. Å SKRIVE OPPGAVER En akademisk oppgave er mer enn bare en tekst som handler om et visst tema det er en egen sjanger. Å skrive slik det forventes sjangerriktig er som å opptre sosialt korrekt, og hvis man vil gjøre det bra ved universitetet, er det utvilsomt lurt å bli fortrolig med denne sjangeren. Det er nemlig slik, vil vi hevde, at når man først har fått et grep om den akademiske sjangeren, ja så er det noe man vil ha stor nytte av senere, uavhengig av hvilket fag man skal studere, eller hvilket tema man skal skrive om. De akademiske sjangerkravene handler særlig om slike ting som å oppgi referanser, argumentere for påstander, samt demonstrere kunnskap og innsikt. Andre sjangerkrav er mer uklare, men like fullt viktige. For eksempel er det normalt å formulere seg avmålt og forsiktig. Bombastiske formuleringer som det er innlysende at kan virke altfor sterke vi skriver ikke leserinnlegg. Skriv heller det mer varsomme vi kan nok si at I en akademisk sammenheng er dette en ganske kraftig formulering. Å skrive at Jensens analyse er noe mangelfull betyr at Jensens analyse er svak. I vitenskapen er det også et grunnleggende krav om å føre et presist språk med minst mulig rom for misforståelser og flertydigheter. Å uttrykke seg avmålt og forsiktig betyr derfor slett ikke det samme som å formulere seg vagt eller uklart. Og som en tommelfingerregel kan vi si at det er bedre å formulere seg klart og tydelig i et språk man har et godt grep om, enn å forsøke å skrive svært elegant med mange faguttrykk man kanskje ikke behersker til fulle. Det viktige er at den teksten du har skrevet faktisk uttrykker det du egentlig mente å si. Vitenskapelig metode Hva mener vi egentlig med å arbeide vitenskapelig; hva er forskjellen på vitenskapelig metode og, for eksempel, journalistisk arbeid? Å gjengi en kilde er i beste fall journalistikk. (Du kjenner kanskje igjen denne måten å arbeide på fra ungdomsskolen/videregående.) Hvis du derimot behandler en kilde i lys av andre kilder, metoder eller teorier, er det i prinsippet vitenskapelig metode. La oss se litt nærmere på dette. Oppgaveskriving er vitenskapelig metode i miniatyr, og i grove trekk dreier det seg om følgende: 1. å få presentert, eller velge seg en problemstilling, dvs et spørsmål som vi skal prøve å finne svar på 2. å skaffe seg mest mulig relevant materiale om det emnet denne problemstillingen omhandler 3. å skape orden i, og analysere dette materialet 4. å legge frem de resultatene du har kommet frem til De fleste emner kan behandles vitenskapelig. Vitenskap er jo først og fremst et spørsmål om metode, ikke emne. Det er for eksempel mer vitenskapelig å underkaste emnet menneskesyn i Norsk Ukeblad en god vitenskapelig analyse enn å foreta en middelmådig analyse av menneskesyn i Ibsens skuespill. Det er ikke stoffet som gjør en oppgave god, men hvordan det er behandlet. Vitenskapelige eller akademiske oppgaver er stort sett alltid lagt opp som tematiske diskusjoner. Dvs. det er sjelden studentene vil få som oppgave å gi en kronologisk eller deskriptiv fremstilling av et eller annet saksforhold; vanligvis står man overfor en eller annen problemstilling som skal drøftes, nyanseres og problematiseres. Det er nettopp denne 3

4 diskusjonen som står sentralt i vitenskapelig metode. Men hva mener vi nå egentlig når vi sier at man skal drøfte? I snever forstand betyr å drøfte at man skal argumentere for og imot, punktum. Men å drøfte kan også forstås som å nyansere eller problematisere et tema eller et sakskompleks uten at man dermed følger et strengt pro-et-contra oppsett og det er denne siste forståelsen vi henger mest til. Det sentrale er at man forsøker å få innsikt i temaet som skal behandles, og at man skriver en nyansert fremstilling hvor ulike syn tas med i betraktningen. Verden er sjelden sort-hvitt (ihvertfall ikke i akademia), og en problemstilling som ikke krever noen drøfting, hvor alle argumentene peker bare en vei, eller svaret er åpenbart og gitt i utgangspunktet, er som regel triviell og uinteressant. Det må være noe mer, noe ikke umiddelbart innlysende, som krever vår undersøkelse og analyse. Dermed er vi også fremme ved det som kan kalles en hovedregel for argumentasjonsteknikken i akademiske fremstillinger, nemlig: Påstand/poeng è belegg Det dreier seg om først å legge frem påstanden/poenget/argumentet ditt, for dernest å trekke inn det belegget du mener støtter opp om, eller svekker denne påstanden. Mao er det ikke det stoffet du har samlet inn, men argumentasjonen/drøftingen som skal føre oppgaven, og du skal altså helst vise hvordan og hvorfor det stoffet du har valgt å ta med, er relevant for drøftingen. Slik bygger du opp argumentasjonsrekker i et hierarki. Det skal være mulig for andre å følge argumentasjonsrekkene og gå litteraturen du bruker, nærmere etter i sømmene. Oppgaveformuleringen For en student vil det hele som regel begynne med at en oppgave skal besvares. Det første du gjør, er derfor å lese oppgaveformuleringen nøye: n n n Vær nøye med å identifisere hvilken oppgave du skriver, og hvem du er! Hva er det egentlig det spørres om i oppgaven? Er oppgaveformuleringen uklar, eller vid, og kan det dermed være nyttig å forsøke å avgrense den? Er det noen begreper/termer i oppgaveformuleringen som kan behøve en definisjon, og hvis så, hvor i oppgaven vil det være mest hensiktsmessig å legge inn denne avklaringen? Oppgavens struktur Dernest er det lurt å se litt på hvordan du skal sette opp oppgaven. Det er vanlig å tenke seg at en god oppgave bør bestå av tre deler (selv om dette ikke er et ufravikelige krav): 1. Innledning Her bør du klargjøre at du har forstått hva oppgaven går ut på, og si noe om hvordan du vil gå frem for å svare på den. Hva skal hovedbolkene i besvarelsen din være? Prøv å gå mest mulig rett på sak. En kort, konsis og poengtert innledning er som regel bedre enn en lang og omstendelig en. Mange synes det er vanskelig å begynne med innledningen når de skal skrive en oppgave. Det kan derfor være klokt å skrive innledningen helt til slutt. Da kan du også forsikre deg om at den faktisk stemmer overens med innholdet og strukturen i hoveddelen av oppgaven. 4

5 2. Hoveddel Dette er selve oppgaven, hvor du tar for deg problemstillingen i oppgaveteksten. Litt avhengig av oppgavens ordlyd kan det hende at hoveddelen bør inneholde en redegjørelse i forkant av selve drøftingen, og i visse tilfeller kan det også være hensiktsmessig å ta med noe oppklarende bakgrunnsstoff først. Vær likevel oppmerksom på en god tommelfingerregel hva gjelder bakgrunnsstoff: Her bør du kun ta med det som er strengt nødvendig og relevant for å svare på oppgaven! Det er viktig at en eventuell bakgrunnsdel ikke blir en selvstendig diskusjon på siden av oppgaven, og tar for mye plass. Fokuset i hoveddelen bør ligge på selve problemstillingen og på drøftingen av denne. Det er dette du skal bruke tid og plass på. 3. Konklusjon/oppsummering Det er vanlig å runde av oppgaven med en oppsummering av de sentrale/viktigste punktene du tok for deg i hoveddelen. Denne avslutningen bør således reflektere disposisjonen i innledningen, men du kan gjerne også konkludere i egentlig forstand hvis du mener at drøftingen i hoveddelen peker i en klar retning. En god regel er at det skal være mulig å lese kun innledning og konklusjon/oppsummering og likevel få tak i hovedpoenget i oppgaven. Et viktig moment å huske på vedrørende avslutningen er at du ikke bør innføre nye momenter/drøftingspunkter her. De skal være med i hoveddelen. Litteraturlisten plasseres helt til sist. Denne kommer vi tilbake til. Sjekkliste for arbeidet med skrivingen n Fokus Er det du skriver, relevant for oppgaven? Det viktigste i en besvarelse er nettopp å svare på spørsmålet, ikke å vise alt du kan om emnet i videre forstand. Med mindre du skulle være så heldig å ha fått oppgaven Skriv alt du kommer på, etterhvert som det faller deg inn, bør du stille deg selv spørsmålet er dette relevant, og hvorfor? hver gang du formulerer eller har formulert et poeng. n Struktur Henger oppgaven din sammen? Følger poengene etter hverandre i en logisk rekkefølge, og er det sammenheng i det du skriver? Synes oppgaven å følge en plan? (For ordens Når du har skrevet en oppgave kan det være lurt å legge den vekk et par dager, for så å se på den med friske øyne. Da oppdager du ofte feil og mangler du ikke la merke til før. Det kan også være nyttig å la andre lese gjennom teksten. skyld skal det nevnes her at denne planen ikke behøver å være på plass før du begynner å skrive. Det kan alltids være greit å lage en disposisjon, men mye viktigere er det å kontrollere at besvarelsen henger sammen når du først har laget et utkast.) n Analyse Har du fått til en god dybde i analysen din, dvs. har du fått med deg det som er sentralt, og ikke bare behandlet problemstillingen på en overflatisk måte, samt forklart poengene dine utførlig? Prøv å tenke deg at du skal forklare noe du kan godt, til en person som kan lite eller ingenting om emnet. Da er det viktig å tenke på om du har fått med deg alt som er nødvendig for å følge resonnementet, at det ikke er huller i fremstillingen. På engelsk sier man ofte spell it out!, hvilket kan oversettes løst med forklar deg ordentlig!, og det er en god tommelfingerregel for akademisk skriving. 5

6 n Kunnskap Har du satt deg godt inn i emnet, og støttet opp argumentene dine med et velvalgt og relevant belegg? I en oppgave er det jo også et poeng å vise at en faktisk kan noe om emnet, men det betyr ikke at man skal eller bør ramse opp en masse faktainformasjon. Det stoffet du tar med, skal være relevant for drøftingen (som faktisk er det viktigste, drøftingen altså). En god oppgave demonstrerer derfor et godt grep om stoffet, og det skinner tydelig igjennom at studenten har lest mye og valgt relevant stoff med omhu. n Ortografi Språket er akademikeres viktigste verktøy, og de får fnatt av ortografiske feil, uklare setninger og desslike. Selv om du ikke er et språklig vidunder, må du i det minste ta deg tid til en grundig korrektur. Det gjelder også slikt som å unngå doble mellomrom mellom ord, at du forsyner oppgaven med fornuftige og ensartede avsnittsinndelinger og overskrifter, og at du er ytterst sparsom med bruk av utropstegn!!! Det ser bare barnslig ut. Videre tar det seg dårlig ut hvis et sentralt begrep er stavet feil til stadighet og, som vi sa innledningsvis, en akademisk oppgave er en egen sjanger hvor bestemte sjangerkrav gjelder. Ordvalg og skrivestil er derfor ikke likegyldig, og dagligtale og/eller flåsete uttrykk er det derfor best å unngå i en oppgave ved UiO. En formell prosa preget av et seriøst og nøkternt språk er det vi etterstreber som Ikke stol blindt på Microsofts ordliste! Den insisterer bla på et bredt utvalg av ord delings feil og annet språklig grums, inkludert rene stavefeil. akademikere. Relatert til temaet korrekturlesning av oppgaven, er viktigheten av å passe på at alle henvisninger eller referanser er riktige, samt at du har fått med deg en korrekt oppsatt litteraturliste til sist i oppgaven. Disse formkravene vil vi se nærmere på i del 2 av heftet. 6

7 DEL 2. FORMKRAV Det stilles bestemte formkrav til akademiske oppgaver lengde, litteraturliste, system for referanser og slikt. Dette er ikke fikse ideer som rabiate forelesere forsøker å tvangsinnføre. Mange av disse kravene er helt nødvendige for at forskningen skal være etterprøvbar. Disse kravene syndes det mye mot, men hvis du gjør dette feilfritt, er det mye å hente, ikke minst når det gjelder karakterer! Noen formkrav er alltid påkrevd, for eksempel: En toppkarakter er n kildehenvisninger/referanser utelukket hvis du n litteraturliste synder mot viktige n og husk å levere skjemaet Obligatorisk erklæring vedr. fusk formkrav! som vedlegg ved skriftlige innleveringer, når dette er spesifisert. Det vil som oftest fremgå av emnesiden om dette er påkrevet. Andre formkrav er variable, og kan variere fra disiplin til disiplin innenfor EURAMprogrammet: n font, linjeavstand og lignende n antall ord eller sider, og maks avvik fra dette n hvordan og hva en bør eller kan sitere Referanser (litteraturhenvisninger) Hvorfor skal det refereres? Svært få av oss sitter i vårt lønnkammer og bare vet alt, eller har direkte tilgang til Orakelet i Delfi. I vitenskapen handler det om å stå på kjempers skuldre. En bygger alltid på andres arbeid klatrer opp på skuldrene deres for dermed å se lenger. Det er derfor alltid påkrevd å tilkjennegi hvor du har funnet det stoffet du benytter deg av. Du må skille klart mellom når du formulerer deg med dine egne ord, og når du har lånt en annens formulering/poeng. Man refererer av to grunner: 1. Etterprøving. Det skal være mulig å etterprøve eller kontrollere påstandene som fremsettes: Er det faktisk dekning for det som påstås? Denne kontrollfunksjonen er av fundamental betydning for vitenskapen. 2. Opphavsrett. Du skal respektere opphavsretten til akademisk materiale. Du kan rett og slett ikke ta materiale eller ideer som andre har utviklet, og fremsette dem som dine egne (plagiat). Det er simpelt tyveri og et svik mot vitenskapens idealer. For forskere fører det til alvorlig tap av renommé, og for studenter kan det kvalifisere til fusk og utestengning i ett år fra universiteter og andre læresteder Se: Rutiner for behandling av mistanke om fusk / forsøk på fusk ved Universitetet i Oslo: Hva skal refereres? Du skal selvsagt referere når du siterer andre, men du skal også gi referanse der du bruker et hovedpoeng, en bestemt idé eller argument fra en annen forfatter, selv om du formulerer det med egne ord (parafrase). Referer også til kilden når du henter ren faktainformasjon (for eksempel om et lands innbyggertall). Imidlertid trenger du ikke å oppgi referanser på fakta eller forhold som er 7

8 ubestridte og forutsettes allment kjent og kan gjenfinnes i et utall kilder, slik som for eksempel at første verdenskrig sluttet i 1918, eller at Storbritannia har et parlament. Det er altså fortrinnsvis når det er snakk om argumenter eller synspunkter fremsatt av forskere, eller faktaforhold som er bestridte eller som ikke er allment kjent, at du skal gi en referanse. Nå kan det selvfølgelig oppstå tvilstilfeller, og da vil det være bedre å gi en referanse for mye enn en for lite. Hvordan skal det refereres? Referansehenvisningen i form av en fotnote eller en parentes-referanse i teksten skal følge umiddelbart etter sitatet, parafrasen, poenget, faktainformasjonen eller hva det skulle være du har hentet. Vær helt konsekvent når det kommer til referanseteknikk! (De to typene referanseteknikk kommer vi tilbake til) Sitater Sitater er ordrette gjengivelser av hele eller deler av en tekst, og må alltid markeres tydelig! Korte sitater settes i anførselstegn, mens lengre kan settes i mindre fontstørrelse og/eller innskutt, uten anførselstegn. Sitater må være pinlig nøyaktige! La oss se på et par eksempler: Korte sitater er det vanlig å sette i anførselstegn, slik vi har gjort her. Lengre sitater er det best å markere på en annen og tydeligere måte, for eksempel ved innrykk, slik som her, eller ved å skrive inn sitat-teksten med en mindre størrelse på fontene enn i teksten forøvrig. Det er også vanlig å ta linjeskift både før og etter sitatet, og ofte reduseres linjeavstanden (for eksempel fra 1,5 til 1). Det er ulike oppfatninger av hva som faktisk utgjør et langt sitat. Noen setter grensen ved et bestemt antall ord, for eksempel 30, mens andre sier at alle sitater over tre eller fire linjer skal behandles som lange. Uansett hva man måtte mene om dette, vil vi si at hovedpoenget er å gjøre det så enkelt som mulig for leseren å identifisere sitatet. Og sånn sett kan man godt bruke litt skjønn. Hvis du selv synes at det er litt vanskelig å se helt umiddelbart hvor sitatet begynner og slutter, og du må lete nedover siden for å finne det andre anførselstegnet som signaliserer at her slutter sitatet, ja da er det kanskje best å behandle det som et langt sitat. For å lage et innrykk: Markér hele sitat-teksten, og trykk på Tab-tasten. Noen studenter har gjort det til en (u)vane å kursivere sitatene sine, ofte i kombinasjon med anførselstegn. Og selv om en slik smør-på-flesk -løsning (som her) forsåvidt ikke gjør noen skade, er det ikke nødvendig, samt også heller uvanlig, å sette sitater i kursiv. I noen EURAM-fag vil du kunne velge om du vil oversette sitatene eller gjengi dem på originalspråket. Dersom sitatene er oversatt til norsk av deg fra et annet språk (eller omvendt), vil nøyaktighetskravet kun gjelde innholdet, ikke formen/oppbyggingen. På norsk konstruerer vi setningene annerledes enn på for eksempel tysk og engelsk, og også et oversatt sitat bør være skrevet på idiomatisk norsk. For mange sitater kan klippe teksten i stykker og gjøre den uselvstendig, og som en tommelfingerregel er det derfor best å prøve å begrense sitatbruken. Tenk deg derfor alltid om før du siterer; er sitatet strengt tatt nødvendig? Hvis sitatet sier et vesentlig poeng på en knakende god måte, kan det være på sin plass å sitere. 8

9 Noen huskeregler for sitatbruk: n Unngå sitater hvis du kan skrive hovedpoenget like bra med egne ord. n Ikke gjem deg bak sitater. Du må vise at du har forstått det du siterer. n Det er viktig å presentere et sitat. Hvem er personen som siteres? Hva mener du om sitatet? Sitatet må stå i en sammenheng. n Gir sitatet et rettferdig bilde av teksten du siterer fra? Du må ikke plukke sitater som ut fra sin sammenheng gir et fortegnet bilde av teksten. n Siter ikke rent kunnskapsstoff, skriv det heller med egne ord. n For kortere oppgaver er det i regelen best å unngå lange sitater. Parafrase Å skrive en parafrase kan være et godt alternativ til å sitere (særlig hvis sitatet er langt), ikke minst fordi du da kan kombinere det å låne et hovedpoeng fra en annen tekst, med det å formulere poenget med dine egne ord. Dermed unngår du den oppstykkingen av teksten som utbredt sitatbruk lett fører til. Men merk at en genuin parafrase innebærer en fullstendig omformulering av originalteksten med dine egne ord. Hvis du bare har byttet ut et og annet ord, men forøvrig beholdt den opprinnelige setningsstrukturen, beveger du deg i et farlig grenseland mellom parafrase og plagiat (mer om plagiat under). Plagiat og plagiering Å plagiere vil i prinsippet si å sitere, men uten å tilkjennegi tekstens opphav slik at det ser ut som om det er tekst du selv har skrevet. Plagiering er dessverre et økende problem ved UiO (og andre steder), og derfor noe vi ønsker å ta tak i så tidlig som mulig. Selv om du kanskje har erfart i andre sammenhenger at det var tillatt å ta hele eller deler av en tekst lasted ned fra internett for eksempel og presentere dette som ditt eget arbeide, kan vi ikke få understreket sterkt nok at dette ikke er akseptabelt i noen form for akademisk arbeid! I vitenskapelig sammenheng anser vi det som svært viktig å skille klart mellom det som er ens eget arbeid og egne ord, og det man har lånt fra andre. Men siden det er lov å låne fra andre (det er jo det vi gjør når vi siterer en annen kilde), vil vi igjen få understreke viktigheten av å være nøye med å identifisere sitater. Husket du på å sjekke at alle sitatene dine var tydelig markert før du leverte inn oppgaven? Dette er viktig fordi det er fullt mulig å komme i skade for å plagiere i ren vanvare. Og selv om manglende identifisering av sitater kanskje ikke er like alvorlig som å laste ned en hel oppgave og levere den inn som din egen, er også dét en form for plagiat. Mao, for å unngå faren for plagiat, er det viktig å foreta en grundig korrekturlesing av oppgaven før du leverer den inn. Kilder og kildekritikk Vær oppmerksom på hva slags kilder du benytter deg av! Det er ikke likegyldig. Vi skiller i hovedsak mellom to typer kilder: primær- og sekundærkilder eller -litteratur. 1. Med en primærkilde mener vi en kilde som står i umiddelbar nærhet til den hendelsen eller det fenomenet vi er interessert i. Historiske, samtidige dokumenter eller litteratur skrevet av aktørene i de begivenhetene du skal skildre, regnes som primære. Når vi studerer skjønnlitteratur, vil primærkildene være selve de litterære tekstene. 2. Derav følger det at en sekundærkilde har større avstand i tid eller rom til hendelsen eller fenomenet enn primærkilden. Typisk sett er dette snakk om forskning omkring emnet: bøker eller artikler skrevet av personer som ikke tok direkte del i de begivenhetene de skildrer. En historiebok er for eksempel en klar sekundærkilde. For litteraturstudenter vil bøker som omhandler det forfatterskapet eller de tekstene som undersøkes, regnes som sekundære. Generelt sett er det mer krevende å bruke primære enn sekundære kilder, og for en oppgave på grunnivå vil du nok i hovedsak benytte deg av sekundærkilder. Men merk også at en kilde 9

10 kan være sekundær i forhold til én problemstilling eller undersøkelse, mens den er primær i forhold til en annen. For eksempel vil Christopher Hill, The English Revolution 1640 (London, 1940), være en klar sekundærkilde i forhold til det temaet boken faktisk tar for seg borgerkrigene på de britiske øyer på midten av 1600-tallet mens den er en like klar primærkilde for temaet: Marxistisk historieskriving i Storbritannia på 1900-tallet. Kildekritikk er svært viktig du må være deg bevisst hvilke kilder du bruker. Er den informasjonen du har funnet etterrettelig, og er den skrevet av noen som snakker med autoritet på området (av en forsker for eksempel)? Det kan være lurt å tenke igjennom hva slags formål forfatteren av den teksten/informasjonen du har funnet, kan tenkes å ha hatt. Var det å skrive en grundig akademisk analyse av problemet, eller er det mulig at vedkommende hadde en skjult agenda, politisk eller annen? Rent konkret: Du henter for eksempel ikke informasjon om holocaust fra en nynazistisk hjemmeside (med mindre oppgaven dreier seg om nynazisters holocaustforståelse ). Referer til litteratur av anerkjente forskere! Vær spesielt kritisk til kilder på Internett. Her mangler ofte den kvalitetskontrollen som et anerkjent forlag underkaster sine manuskripter. To systemer for referanser Det finnes to hovedsystemer for referanser: Fotnotemetoden, og parentes-referanser (omtales ofte som Harvard-systemet ). Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt en skal gi fullstendige referanseopplysninger i fotnoter, eller forkortede referanser i parentes i teksten. Særlig når det gjelder fotnoter har ulike fag/språk ulike tradisjoner for hvordan referansen nøyaktig skal utformes. Vær derfor oppmerksom på at de forskjellige fagene innenfor EURAM-studiene kan stille sine egne spesifikke krav til utformingen av referansene, og at disse kan skille seg fra den modellen vi har valgt her. Hvorvidt det kreves at du bruker et av de to systemene, eller om det opp til deg selv å velge, kan variere fra fag til fag, men uansett: Det viktigste er utvilsomt å være konsekvent. 1. Fotnotemetoden I dette systemet refererer man til litteraturen i fotnoter. 1 Det finnes ingen allment akseptert norm som sier nøyaktig hvordan fotnotene skal se ut, og dermed forekommer det også en del variasjon ulike publikasjoner imellom. Like fullt er det klart at disse ulikhetene først og fremst angår mindre detaljer, mens hovedoppsettet stort sett er det samme, og nedenfor har vi forsøkt å trekke opp noen retningslinjer for hvordan en fotnote kan settes opp. Om du ikke ønsker å følge disse helt slavisk, står du fritt til det, men husk å være helt konsekvent i utformingen av fotnotene dine. 1 Dette er en fotnote (for å gjøre oppgaven mer leservennlig anbefales fotnoter nederst på siden, ikke sluttnoter til sist i oppgaven). Foruten referanser er fotnoter ofte brukt til å anføre utfyllende kommentarer til stoffet som ikke hører hjemme i teksten, fordi de ikke er nødvendige for fremstillingen. En kan også bruke fotnoter for å henvise til annen litteratur som behandler temaet. Mange har gjort det til en (u)vane å føre lange utlegninger i fotnotene, slik at det på en måte blir en ekstra oppgave skjult i fotnotene. Det er omdiskutert i hvor stor grad en bør gjøre dette men tenk i alle fall over om det kan tilpasses teksten eller om det strengt tatt er nødvendig. Den oppmerksomme student registrerer jo at vi her muligens har beveget oss ut i det tvilsomme med hensyn til utlegninger i fotnotene 10

11 a. Referanse til bøker Første gang du siterer fra eller viser til en bok, bør bokens fulle tittel oppgis, samt hvor og når den ble publisert, i parentes. Deretter er det tilstrekkelig med en forkortelse av tittelen, eller ibid. hvis det var den samme boken du refererte til i foregående note for eksempel: David Powell, Nationhood & Identity: The British State since 1800 (London, 2002), s. 58. I forkortet versjon: Powell 2002:58. Legg spesielt merke til tegnsettingen i fotnoteteksten. Som en hovedregel brukes komma mellom de ulike delene i fotnoten, bortsett fra foran en parentes eller etter hovedtittelen på boken. I sistnevnte tilfelle er konvensjonen å bruke kolon (såfremt boken har en undertittel naturligvis). Undertitler bør for øvrig gis i en full referanse, og alle fotnoter skal avsluttes med punktum. Boktitler settes i kursiv (unntatt når verket er upublisert, som for eksempel en masteroppgave; da brukes anførselstegn). Kursiv forteller altså leseren at dette er tittelen til et publisert verk, mens anførselstegn indikerer upublisert, eller at teksten er en del av et publisert verk (med en annen tittel). Hvis du viser til hele boken på et mer generelt grunnlag, trenger du ikke sidehenvisning, mens det selvfølgelig også er mulig å vise til mer enn én side, for eksempel: s. 58, 61, osv. Hvis boken har flere bind (volumes), er det viktig å indikere hvilket bind du viser til, og dette gjøres vanligvis med et lite romertall, dvs. angitt med små bokstaver. I tillegg bør en ta med hvor mange bind det er totalt i verket. (Vær obs på at dette kan bli litt innviklet.) For eksempel: To latinske forkortelser som en kan støte på i fotnoter, er op. cit. (opere citato) og ibid. (ibidem). De betyr henholdsvis i det siterte verk og samme sted (dvs. sist siterte sted). På norsk skriver noen s.st. (samme sted) i stedet for ibid. Vi anbefaler i stedet at du skriver (den forkortede) referanseopplysningen; dermed slipper du å sende leseren på leting etter forrige referanse. Øystein Rian, Danmark-Norge , ii: Den aristokratiske fyrstestaten (4 bind, Oslo, 1997), s. 96 (Her er det altså bind to av fire det henvises til, og publiseringsdatoen gjelder her kun for bind 2.) I forkortet utgave: Rian 1997:96. For bøker er det også greit (og viktig) å huske på at det er bokens tittelblad som skal brukes som basis for referansen, samt at du må huske på å vise til den utgaven du har brukt (hvis boken har kommet i flere opplag). b. Referanse til artikler 1. Når artikkelen er publisert i et tidsskrift, oppgis tittelen på artikkelen i anførselstegn, mens navnet på tidsskriftet settes i kursiv. Husk også på å få med serienummer og publiseringsåret. For eksempel: Rolf Fladby, Bønder og embetsmenn i lokalstyringa etter 1837, Historisk tidsskrift, 46 (1967), s

12 Forkortet versjon: Fladby 1967: Hvis artikkelen inngår som en del av en antologi (samling av artikler, vanligvis utgitt som en bok med et samlende tema): H.T. Dickinson, Popular Politics in the Age of Walpole, i Britain in the Age of Walpole, red., Jeremy Black (Basingstoke, 1984), s. 45. I forkortet versjon: Dickinson 1984:45. Legg merke til at engelsk for red. er ed. hvis det er en redaktør, mens eds. betyr at det har vært to eller flere redaktører. c. Internett Stoff funnet på internettsider er, naturlig nok, en relativt ny type kilde å referere til, og derfor er den heller ikke spesielt godt innarbeidet i eksisterende referansesystemer ennå. Her finnes det mye variasjon! Vi vil likevel anbefale at man følger det vanlige oppsettet for bøker og artikler så langt det lar seg gjøre, dvs. at man begynner med forfatter (hvis han/hun lar seg identifisere), dernest tittel, navnet på nettsiden, publikasjonsdato, når stoffet ble lastet ned, og til slutt selve URL-adressen. For eksempel: Maev Kennedy, International Women s Day launch for Mary Wollstonecraft memorial : (The Guardian website, publisert 8 mars 2011). Lokalisert på Verdensveven: d. Primærkilder og andre ukurante kilder Utformingen av referanser til primærkilder kan variere en del avhengig av typen kilde det skal refereres til. Noen referanser kan være ganske korte, andre kan bli svært lange. Som en tommelfingerregel bør du prøve å få med så mye informasjon om kilden som mulig, og særlig om hvor du fant den. Husk at et hovedpoeng med referanser er å gjøre det mulig for leseren å finne igjen det stoffet du refererte til. Hvis du har referert til en kilde som kun er tilgjengelig fra en bestemt institusjon, for eksempel et arkiv, er det vanlig å ta med navnet på institusjonen og institusjonens kildereferanse på begynnelsen av fotnoten, men på slutten av litteraturlistereferansen (se eksempel nedenfor). National Library of Scotland, 2.158(3), Robert Fergusson, The Proposed Reform of the Counties of Scotland impartially examined: with observations on the Conduct of the Delegates (Edinburgh, 1792). Av og til støter man på kilder som ikke har noen klar eller identifisert forfatter; evt. som har mange forfattere. Hovedregelen for referanser til slike kilder er å bruke tittelen istedenfor forfatterens navn som ordningsord først i referansen, for eksempel: The Norton Anthology of English Literature, volume 1 (7th edition, New York, 2000). Straffeloven. Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 nr

13 En god gjennomgang av forskjellige ukurante kilder finnes for øvrig i: Wenche Blomberg, Vade me Cum: Liten kokebok for kildehenvisnings- og litteraturlisteskrivere, Studie- og forskningsadministrativ avdeling, Seksjon for læringsmiljø og studiekvalitet, La oss ta et eksempel på et korrekt oppført (langt) sitat med fotnotereferanse. Vi slår til med en primærkilde / historisk tekst på engelsk i sitatet. Brødteksten har vi laget for anledningen: Blant konservative tenkere i Storbritannia på 1790-tallet, stod tanken om et politisk system som hadde utviklet seg gradvis og over lang tid, sentralt i den argumentasjonen de forsøkte å bygge opp til forsvar for det eksisterende politiske regimet hjemme, og til fordømmelse av revolusjonen i Frankrike. Adam Whyte fremholdt at: I judge of governments, not as they do in France, by any abstract notions of perfection, but by the effects which they actually produce; and from the effects which our Government has produced for more than an hundred years, you and I are justified, I think, in maintaining, that it is the happiest civil Constitution in Europe. 1 Det viktige var med andre ord om et politisk system fungerte godt i praksis, ikke om det så ideelt eller perfekt ut på papiret. 1 Adam Whyte, Political Preaching (Glasgow, 1792), s. 16. Legg merke til at fotnotereferansen altså kommer umiddelbart etter sitatet, og at innrykket gjør det klart og tydelig hva som er sitat, og hva som er brødtekst. Vi har også lagt inn ulik linjeavstand her. Det er ganske vanlig i oppgaver på universitetet, men ikke i publikasjoner. 2. Parentes-referanser Dette er et enkelt og stadig mer brukt system. Her plasseres forkortede referanser i parentes i selve teksten (forfatterens navn, publikasjonsåret og en sidehenvisning). For eksempel slik: (Powell 2002:58). Da kan leseren slå opp i litteraturlisten for å finne fullstendige bibliografiske opplysninger, som type publikasjon, tittel, fullt navn på forfatteren og andre opplysninger. Det er derfor helt avgjørende at det finnes en utfyllende litteraturliste! (Hvordan du utarbeider litteraturlisten kommer vi tilbake til.) Hvis forfatteren har publisert flere verker i løpet av samme år, angis rekkefølgen med små bokstaver etter årstallet. Hvis Powell for eksempel hadde gitt ut to bøker i 2004, ville de bli 2004a og 2004b i Harvard-systemet. Denne metoden egner seg kanskje best når du bare skal referere til artikler og bøker, og kan være mer utfordrende å bruke til for eksempel folketellinger, lovtekster og andre mer eller mindre ukurante dokumenter. Fordelen med dette systemet er først og fremst at det er plassbesparende, samt at det ikke tvinger leseren til å flytte blikket fra teksten, slik en fotnote gjør. Selv om en i Harvard-systemet setter inn referansene i selve teksten, tillates det normalt sett å bruke fotnoter til utfyllende kommentarer. 13

14 Eksemplet vi brukte for fotnotemetoden over, vil da bli seende slik ut med parentesreferanse:. Blant konservative tenkere i Storbritannia på 1790-tallet, stod tanken om et politisk system som hadde utviklet seg gradvis og over lang tid, sentralt i den argumentasjonen de forsøkte å bygge opp til forsvar for det eksisterende politiske regimet hjemme, og til fordømmelse av revolusjonen i Frankrike. Adam Whyte fremholdt at: I judge of governments, not as they do in France, by any abstract notions of perfection, but by the effects which they actually produce; and from the effects which our Government has produced for more than an hundred years, you and I are justified, I think, in maintaining, that it is the happiest civil Constitution in Europe. (Whyte 1792: 16) Det viktige var med andre ord om et politisk system fungerte godt i praksis, ikke om det så ideelt eller perfekt ut på papiret Dette eksemplet viser også hvor essensielt det er med en korrekt oppført litteraturliste når man bruker parentesreferanser, siden det vil være umulig å identifisere kilden på grunnlag av den informasjonen som står i parentesen alene. Litteraturliste Helt til sist i en oppgave eller annen akademisk tekst plasserer du en fullstendig litteraturliste. Med fullstendig mener vi her at du må ta med alle detaljer om de bøkene, artiklene etc. som ble brukt (slik som i første fotnote hvis du refererer etter fotnotesystemet). I tillegg bør du ta med alle de verkene du har sett på, og som var relevante for oppgaven, selv om de ikke ble referert direkte til i teksten. (I noen fag skiller man mellom en litteraturliste, og en referanseliste hvor den sistnevnte kun skal inneholde litteratur du faktisk refererte til i teksten. Sjekk med ditt fag om du skal ha med begge.) Litteraturlisten skal settes opp alfabetisk etter forfatterens etternavn. Her har vi satt opp et eksempel på en korrekt utformet litteraturliste. Det er tatt med referanser til forskjellige typer publikasjoner: bøker, artikler i bøker eller tidsskrift, samt Ved referanser til internettadresser: Skriv ikke bare URLadressen, men navn på forfatter, tittel på artikkel, hvilken nettside det er lastet ned fra, samt både publiserings- og nedlastingsdato. Husk også at kun en stavefeil i nettadressen vil gjøre siden nesten umulig å finne. internettsider. Vi har begrenset antallet titler for enkelhets skyld: ett eksempel for hver av de vanligste typene av litteratur. Legg merke til detaljene. Bøker og tidsskrifter er alltid i kursiv, artikler i anførselstegn. Byene, som for eksempel Cambridge og Oslo, er hvor forlaget holder til. Mange velger også å oppgi navn på forlag, og noen plasserer utgivelsesår umiddelbart etter forfatter dette er praktisk om du refererer etter Harvard-metoden. 14

15 Christie, Ian R.: Conservatism and stability in British Society, i The French Revolution and British Popular Politics, red., Mark Philp (Cambridge, 1991), s Edlund, Bente: Spesialpedagogikk og Steiner, (Dagbladet.no, publisert ). Lokalisert på Verdensveven: Fladby, Rolf: Bønder og embetsmenn i lokal styring etter 1837, Historisk tidsskrift, 46 (1967), s Powell, David: Nationhood & Identity: The British State since 1800 (London, 2002). Rian, Øystein: Danmark-Norge ; ii: Den aristokratiske fyrstestaten (4 bind, Oslo, 1997). Straffeloven. Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 nr. 10. Valebrokk, Kåre: Hjemfallen til Enoksen, Aftenposten (Oslo, 2006, 7. mai), Kulturdelen, s. 3. Og en primærkilde (ofte settes primær- og sekundærlitteratur opp i separate litteraturlister): Fergusson, Robert: The Proposed Reform of the Counties of Scotland impartially examined: with observations on the Conduct of the Delegates (Edinburgh, 1792). National Library of Scotland, 2.158(3). Det finnes mange grundige og gode rettledninger for referanseteknikk og oppgaveskriving for dem som ønsker å gå mer i dybden (se til sist i dette heftet). Ellers vil vi anspore dere til å observere hvordan dette blir gjort i artikler og bøker. Forslag til videre lesning Dette heftet er ment å dekke det aller mest grunnleggende. For den interesserte student tilbys det imidlertid et utall bøker om oppgaveskriving på alle nivåer. Det er bare å konsultere biblioteker og bokhandlere. Eller man kan lete på nettsider til biblioteker, universiteter og høgskoler, hvor det ofte ligger informasjon om formkrav og oppgaveskriving. Her følger noen forslag til videre lesning. Internett Et godt sted å begynne er universitetsbibliotekets ressursside Skrive og referere : Bøker Dette er gode innføringer i oppgaveskriving på norsk (og dansk): Førland, Tor Egil: Drøft: Lærebok i oppgaveskriving (Oslo, 1996) Karin Widerberg: Oppgaveskriving (Oslo, 2004) Eco, Umberto: Kunsten at skrive speciale: hvordan man udarbejder skriftlige opgaver (København, 1997), oversatt fra italiensk av Pernille Harsting og Lise Grosen Rasmussen Rettskrivning er også viktig: Vinje, Finn Erik: Skriveregler (siste utg.) Taurus store rettskrivningsordbok (siste utg.) 15