Reisen med Mane Nui (torsdag og fredag) Jeg satt på havna i Avarua. Båten vi skulle dra med så ikke så veldig luksuriøs ut akkurat. Mamma og pappa var på supermarkedet for å kjøpe varer til turen, mens Jørgen og jeg satt og passet på bagasjen. Jeg gruet meg til sjøreisen, for det skulle være 80 Pukapukaere med, og det sies at de blir sjøsyke av bare å være ombord på en båt. Vi forlot havna ca. kl. 17.00. Heldigvis for oss ble Tom med. Han skulle være kokk. Han fikset lugar for oss. Den var ikke noe særlig bra. Det var tre køyer og det krøp kakelakker rundt over alt. Vi møtte to tyske menn. De het Marcus og Martin. Marcus var 25 år og Martin var 28. Jeg likte Martin sitt navn veldig godt. Første natta gikk helt greit, men det var så dødelig varmt der inne at jeg holdt på å bli gal. Vi fikk frokost Petter og Tom tar seg en prat Palmerston. Fakta om Palmerston Øya ligger langt vekk fra de andre øyene Cook-øyene i sørgruppen. Den er en atoll. Det finnes syv øyer der, hovedøya heter Palmerston Island. Så har vi Cook`s Islet, Tom`s Islet, Primrose Islet, Bird Islet, North Islet. Det høyeste stedet på Palmerston er 18 fot. Det er veldig lenge siden det har herjet en orkan der. De får ikke penger nok fra Rarotonga. De har heller ikke lege der. Det tar også litt lang tid mellom hver gang det går et lasteskip med mat og drikke. kl. 06.30. Etter frokosten brukte jeg doen, den var 10 000 ganger verre enn lugaren. Dagen fortsatte med et varmt liv på dekk. Vi holdt oss ute for det var ikke så varmt der som i lugaren. Klokka tre så vi noen humpback hvaler som lekte i horisonten. Vi kunne se dem skikkelig da de hoppet. Det var noen svære beist gitt. På slutten av dagen spilte vi poker med tyskerene. Det var gøy. Natten var helt forferdelig. Jeg våknet av pappa som sa at vi var framme. Klokka var kvart på seks tror jeg, for sola hadde ikke stått opp. Da jeg kom opp på dekk så jeg at solen steg sakte men sikkert over Primrose (en av motuene på Palmerston). Etter frokost ble vi hentet av mannen i det huset vi skulle bo i. Han het Taepae (utt: taipai) og var den elste broren til Tom.
Taepae, Mary og Ned (lørdag) Da vi kom i land, møtte vi barnebarnet til Taepae. Han het Ned og var 5 år. Han viste tommelen opp til meg da vi kom. Vi og bagasjen vår ble kjørt opp med en firejuling. Mamma og pappa fikk et eget soveværelse som Mary, konen til Taepae, viste dem. Jørgen og jeg sov på noen senger rett uten for døra til mammas og pappas rom. Som regel sov vi i noen hengekøyer i shantyen, som var hvilestedet deres utenfor huset. Det var veldig deilig å ligge der for det var åpent på begge sider så det ble gjennomtrekk. Her er(f.v.): Jørgen, Ellen Margrethe, Marama, Mary, Taepae, Ned, Nano, Petter og Martin. Lunsjen var klar da vi var ferdig med å pakke ut. Nano og Marama hadde laget den (de var døtrene til Taepae og Mary). Vi fikk en kokosnøtt hver og donut s. Jeg var sulten så jeg spiste en god del. I tre tiden gikk jeg rundt øya. Det var veldig, veldig tungt og varmt å gå da sola sto rett opp. Jeg møtte Jørgen og en haug med småunger da jeg kom tilbake. Jørgen og jeg gikk bort til tyskerene da vi hadde ristet av oss alle småungene. Vi spillte litt poker så gikk vi bort til volleyballbanen for å se på den årlige volleyball-turneringen. De var ganske gode. Da det ble mørkt, hadde vi kveldsbønn (de ba nesten hele tiden.) Kompiser for livet! En kjedelig søndag Etter frokosten gikk vi til kirka. Den var overraskende fin. Gudstjenesten varte i ca. en time. Søndagen er tydelig vis en veldig hellig dag for dem. For vi fikk ikke lov til å fiske, jobbe, svømme, spille spill o.s.v. Det eneste vi fikk lov til var å sove, sove, sove og sove. Slappe folk! Den som bestemte det var William Marsters da han kom til øya for 150 år siden.
Jørgen og jeg hadde det kjedeligere enn på begge båtturene til sammen (da må mann kjede seg ganske mye). Til slutt orket vi ikke mer, så vi gikk rundt øya enda en gang. På turen fant vi et stort skall fra en crayfish og masse store, røde eremittkreps. Fisking på åpent hav (mandag) I lagunen er vannet klart og turkis. Det er nydelige motuer og korallhoder. men den veide ca. 15 kg og var brun med grønn prikker. Jeg fikk vite at den store fiske var giftig. Da vi kom tilbake var mamma i full gang med å sjekke folk på sykestua. Hun hadde lovet å være lege for dem mens hun var der. Pappa var akkurat ferdig med å snakke med en fyr som het Edvard da jeg kom bort til han. Edvard, yngste broren til Tom, hadde sagt at vi kunne være med å gå på revet og lete etter crayfish hvis vi ville. En crayfish ligner på hummer, men den har ikke klør men noen lange følere. En spennende tirsdag Mandagen var litt mer spennende enn det søndagen var. Vi ble med Taepae ut å fiske klokka seks. Det var litt større bølger uten for revet her enn det er på Torvefjorden. Vi kjørte langs revet og oppover mot Primrose. Vi så masse flygefisk, men vi fikk ikke noe fisk. Da vi var kommet litt forbi Tom s Islet (en av motuene på Palmerston), snudde vi. Da vi nærmet oss Palmerston Island fikk både pappa og Taepae fisk. Pappa fikk fisken sin først opp det var en Blue Trevally på 1 ½ kg. Taepae sin fisk vet jeg ikke navne på, En øy med tre palmer som tilhører Cook s Islet. Det skjedde lite på tirsdag en, men på kvelden ble vi med Edvard, kona og to av barna hans pluss et annet par ut til Bird Islet. Det var fra den motuen vi skulle jakte på crayfish. Da vi kom ut dit, spiste vi kveldsmat. Det viste seg at vi skulle plukke vinke-krabber før vi skulle ut på revet å jakte (vinke-krabbene lever på land.) Da vi var ferdige med å plukke hadde vi 300 krabber. Ca. klokka 24.00 gikk vi ut på revet jeg hadde bare sandaler, så jeg fikk noen kutt her og der. Det var veldig vanskelig og vite hvor vi var selv når vi hadde lommelykt. Da vi endelig var tilbake ved leiren, var jeg så sliten at jeg ikke orket å gå en centimeter til. Vi fikk vite at vi hadde gått i tre timer. Til sammen hadde vi fått 42 crayfish. Her holder jeg en diger crayfish som Edvard fanget.
Jørgen og Edvart hadde fanget en skilpadde, men de slapp den fri. Tur til Motuene (onsdag) Pappa vekket oss opp. Vi var ennå på Bird Islet. Da vi kjørt tilbake til hovedøya, hadde sola akkurat stått opp. Før vi gikk til Taepae og Mary fikk vi med oss krabber og caryfish. Frokosten var klar da vi kom. Mary sa at klokka 12 skulle vi ut på tre motuer (Cook s-, Tom s- og Primrose Islet). De som ble med på det motucruiset var Taepae, Mary og Ned. Den første øya vi gikk i land på var Tom s Islet. Taepae fortalte at på denne motuen hadde de engang tenkt å bygge en flyplass og et hotell, men det blir det nok aldri noe av. Tom s hadde veldig fine strender. Der hadde de også et leirsted. Da vi spiste lunsj, så vi en hai som patruljerte ved stranda. Den neste øya vi dro til het Primrose. Det var nok den fineste av alle motuene. Den hadde enda flere hvite strender enn det Tom s hadde. Alle sammen tok seg et bad på Primrose. Cook s hadde ikke noe særlig mange hvite strender, men den hadde noe annet interessant. Da Jørgen, pappa og jeg hadde vært ute og fisket Mary, Petter og jeg lette etter skilpaddereder på Cook s Islet. med Taepae, hadde vi sett skilpaddespor på Cook s. Det var det vi sjekka opp nå. Vi fant fem ferske skilpaddespor fra natten før og to reder. Dagen sluttet med en sen middag. Dagen før avskjed (torsdag) Etter frokosten plukket vi lime. Da vi var ferdige med å plukke, hadde vi litt over 100. Dagen gikk som en vanlig dag på Palmerston for Jørgen og meg. Spille poker, leke med Ned til vi ikke orket mer Skilpaddesporene var veldig store, så de må ha vært digre. og sove litt. Mens vi holdt på med alt dette lagde mamma seg en pareau (det er noe damene bruker her nede, det ligner litt på et skjørt). På kvelden skjedde det saker å ting. Øy-rådet hadde planlagt å lag en fest for oss. Festen skulle foregå ved sykestua. Da jeg kom bort for å se på forberedelsene, fikk jeg et lite sjokk, for borde vi skulle sitte sto det sikkert 12 kaker og masse forskjellige retter. Midt i maten
Palmerston Lucky School danset for oss. I midten ser vi Ned. En trist fredag Vi gruet og gledet oss til og reise. Etter frokosten fikk de kontakt med Mane Nui. De sa til oss at den kom klokka tre. Før vi ble kjørt ut til Mane Nui, sa vi ha det til alle sammen. Det var noe dritt å komme ombord igjen. Da de hadde fått all cargoen om bord, dro vi. Før vi så Palmerston forsvinne i horisonten var det masse flygefisk som hoppet hit og dit. Da det ble mørkt, satte Tom og pappa seg på toppen av styrhuset og tok seg en kald øl mens jeg spilte på en bitteliten gitar pappa hadde kjøpt før av reise. Jeg la meg ikke før klokka et. Aitutaki blir synlig (lørdag) danset alle barna på Palmerston for oss. De var flinke. Ned hadde ikke hvert med på treningene så han bare gjorde et eller annet (det var ganske kult å se på han danse). Til slutt hadde de noe de kalte around the world dans. Da måtte alle danse, bort sett fra de som spilte trommer. Jeg følte meg ganske i idiotisk da jeg sto foran dem og danset (det skal jeg ikke gjøre igjen!). Da vi var ferdig med og danse fikk vi blomsterkranser, og mamma fikk noen gaver. Vi hadde spist 5 % av maten da alle hadde gått fra bordet. Jeg lå og tenkte på hvor kalt og ekkelt det var i Norge, før jeg sovnet. Mane nui har kommet og venter på last og passasjerer. Jeg ble vekket av pappa seks som vanlig, for da var frokosten var klar. Pappa og jeg fikk vite at vi skulle innom Atutaki (en annen atoll) og få med oss noe cargo. Han sa også at den var synlig klokka tre. Jeg og pappa satt oss på toppen av styrhuset og ventet fra ca. kl. 09.00 til ca. kl. 14.00. men ingen Aitutaki å se. Klokka halv fem så jeg en fjelltopp i horisonten (Aitutaki har en fjelltopp på 124 meter). Vi var framme ved atollen klokka syv. Vi spurt Tom hvor Martin, Jørgen, Martin og Marcus på fest på Palmerston.
lenge vi skulle vente, han sa at vi skulle vente helt til mandag. Jeg holdt på å dø bare av å tenke tanken. Enda en kjedelig søndag Tyskerene blir desperate Jeg hadde ligget ute den natten for det var alt for varmt inne. Jeg våknet til den varme dagen. etter frokost prøvde vi å spille poker, men det ble det ikke noe av. Klokka tolv hadde tyskerene gått lei av å ligge og vente så de hoppet uti og svømte fra båten til revet. Det er veldig farlig for det første er det haier på utsiden av revet og for det andre kan du bli knust mot revet. Heldigvis klarte de seg fint. Svømmeturen over revet var en ting, men de skulle svømme inn til land og det var ca. en kilometer. To timer etterpå kom de ut med en turistbåt som tar folk rundt på motuene. De måtte svømme mellom Maunui og turistbåten. De skulle prøve å få en båt ut til oss, men det fikk de ikke til. Tyskerne svømmer mot revet. Endelig i land på Aitutaki (mandag) Klokka elve kom det en lekter og hentet oss. Da vi kom i land fikk Mamma ringt til et eller annet backpacker-motel som het Toms hut. Det var tre ganger så dårlig som på det andre motellet, Sindre! Pappa og Jørgen dro bort til en bilutleier og lånte en bil for 85 NZ$. Vi kjørte rundt og utforsket øya etter vi hadde lånt den. Det første vi utforsket var en restaurant. Det var veldig godt med noe skikkelig mat etter alt det cabinbread et mamma hadde tvunget i oss. Vi prøvde å finne veien opp til fjell toppen, men den fant vi ikke. Det dyreste hotellet på øya fant vi og det kostet 1225 NZ$ natten (det vil tilsvare litt over 5000 norske kr). Unner broen som gikk fra fastland til moyuen som hotellet lå på, kunne vi se noen store Giant Clames etter størrelsen og dømme veide de ca. 60 kg(det er en Giant Clames på sitt største). Rett før vi dro til motellet Slik så senga mi ut da vi bodde på Palmerston. En fin hengekøye laget av et garn fra en kinesisk fiskebåt.
møtte vi tyskerene. Det viste seg at de skulle ta samme fly som oss til Rarotonga. Det var ikke deilig og komme tilbake til motellet. Kvelds maten besto av brød og vann Tirsdag, - endelig. Vi dro til fly plassen klokka åtte. Tyskerene hadde kommet før oss, men Marcus hadde glemt kamera, så han og pappa dro til hotellet der de hadde bodd og hentet det. De rakk tilbake før flyet kom. Jeg gransket flyet før jeg gikk inn i det. Det var grusomt trangt. Pappa møtte en han hadde jobbet sammen med før, mens jeg kikket på lagunen. Vannet var krystallklart og jeg kunne se bunn helt til vi ikke kunne se Aitutaki mer. På flyplassen sto Grete og Tom for å ta imot oss. De tilbød oss og kjøre oss hjem, og det ville vi gjerne. Det var utrolig deilig å komme til det rosa huset igjen. Savner dere alle sammen!! Hilsen Martin PS: Jarle jeg er blitt neger!