Hvordan man definerer en sjøfugl er avhengig av hvem man henvender seg til. At en havhest er en sjøfugl er det ingen tvil om. Men hva med gråmåsen og fiskemåsen som vi finner både i innlandet og langt til havs? Eller havella og sjøorren som tilbringer sommeren til fjells men overvintrer på fjorden? Vi som forsker på sjøfugl sier at fugl som henter all sin mat fra sjøen er «ekte» sjøfugl, mens de som henter mat fra sjøen kun i deler av året, kaller vi for «sekundær» sjøfugl. Ærfugl blir dermed den eneste «ekte» sjøfugl blant endene, men fordi noen av de øvrige endene tilbringer store deler av året på sjøen, blir de også tatt med i mange av våre undersøkelser. Som en kuriositet kan det nevnes at havørna også er en sjøfugl, fordi den henter største delen av maten fra havet, men dessverre, vil mange si, faller den utenfor vårt interesseområde. Få arter boltrer seg over store arealer Omtrent 60 % av jordkloden er dekket av hav, et miljø som til dels er svært produktivt med ufattelige mengder fisk Hva er en sjøfugl? Rob Barrett De er store, de er bråkete og de hekker i illeluktende kolonier. Samtidig er det utenkelig at de skulle bli borte fra kysten. og småkryp. Paradoksalt nok er kun 330 av de omtrent 10 000 fuglearter som vi kjenner i dag sjøfugl, og de kan tilsynelatende boltre seg i det meste av jordklodens produksjon av biomasse. Men så godt har de det egentlig ikke. Grove beregninger viser at havet står for kun en femtedel av den globale primærproduksjonen per km 2, og når hele biomassen er tatt i betraktning utgjør produksjonen i det marine miljøet en enda mindre andel av den globale totalen. Og verre blir det når man tar i betraktning hvor ujevnt fordelt denne produksjonen er på jorden, med det største utslaget i begrensete områder langs kysten, og nesten «ørkenlignende» tilstander midt i de største havene. Resultatet av denne skjeve fordelingen av produksjonen i havet er en tilsvarende skjev fordeling av sjøfuglene. De fleste finner vi der hvor produksjonen er størst, dvs. langs enkelte kyster hvor strømforholdene øker produksjonen av byttedyr, eller rundt øyer og undervannsskjær hvor en oppstrøm av dyphavsvatn tar med seg næringssalter og mat fra dypere lag. Ikke uventet faller disse områdene sammen med de rikeste fiskeområdene. I områder med fiskeriaktivitet finner man også store mengder sjøfugl. De problemene dette medfører kommer vi tilbake til senere i heftet. I forhold til landfugl, viser sjøfugl en rekke spesielle tilpasninger til livet over, på og i havet. Ikke minst gjelder det for måten de finner og fanger maten på. For det første er sjøfugl gjennomsnittlig større enn landfugl. Det er utvilsomt en fordel når det er ingen plasser på sjøen hvor man kan raste i skjul av vær og vind. I et så stort og ofte ugjestmildt miljø som havet er, kan det til tider også for sjøfugl være vanskelig å finne og fange mat. De lever, tross alt, i lufta, mens maten befinner seg under havets overflate. Det er mye lettere for fisk, hval eller sel som lever nesten hele sitt liv under overflaten å fange fisk enn det er for sjøfugl. Og problemene blir ikke mindre når man tar i betraktning at sjøfuglene må til land for å hekke. Der må de tilpasse seg et helt annet liv i 3 4 måneder i året. 3
4 Flygere og dykkere Den evolusjonære utviklingen hos sjøfugl har gått i to hovedretninger, og begge er mot en mer effektiv måte å finne og fange maten på. Den ene retningen er mot dyktige flygere, og den andre mot dyktige dykkere. Blant flygefuglene finner man velkjente sorter som albatross og havlirer, og deres slektning her nord, havhesten. De har lange, smale vinger, som gir dem mulighet til å seile over lange avstander med minimal bruk av energi. Felles for de fleste av disse flygefuglene er at de henter mat i eller like under havoverflaten. Havsuler og terner er også glimrende flygere, men de stuper ned i sjøen og fanger maten litt dypere under overflaten. Likeledes tilbringer også flere måsearter mange måneder i året langt til havs, særlig krykkje som er den mest utpregete pelagiske måsearten. Den andre gruppen, dykkerne, har en helt annen kroppsbygning. De er i forhold til kroppsstørrelsen tyngre fugler, med korte vinger, kraftige bein og en tettbygd kropp. De er raske flygere, men i motsetning til for eksempel havhest, bruker de mye energi når de flyr. På og ikke minst under vann kommer de derimot virkelig til sin rett. De er utmerkede dykkere, kan svømme fort og ofte dypt, og holde seg under vatn i Havhest (over) er en typisk flygefugl med lange, tynne vinger. Den streifer over store havområder på leting etter mat. Lunde (under) derimot har mye kortere vinger som er nesten like effektive under vann som i lufta. Foto: Havhest: Tycho Anker-Nilssen. Lundefugl: Rob Barrett.
Fotos: Geirfugl: Karsten Felsted Tromsø Museum. Ringpingvin: Svein-Håkon Lorentsen. mange minutter på jakt etter byttedyr. Mens skarv bruker føttene som drivkraft, «flyr» alkefuglene gjennom vannet på halvbrettede vinger. De største av dykkerne er pingvinene og den nå utdødde geirfuglen. De har strukket utviklingen av dykkeegenskaper til det ytterste. Vingene er redusert til korte luffer, og gir ingen mulighet til å fly. Pingviner i sør, alkefugl i nord Som nevnt er det 330 sjøfuglarter i verden. Evolusjonsmessig eller slektsmessig kan de deles i fire hovedgrupper; pingviner, stormfugler, pelikanfugler og en fjerde som er en blanding av terner, måser, joer og alkefugl. Pingvinene er godt kjent og hekker på den sørlige halvkule, ikke bare i Antarktis men også på holmer og skjær nord til Australia, New Zealand, Sør- Amerika og Sør-Afrika. En liten bestand hekker også på Galapagosøyene litt sør for Ekvator. De er meget godt tilpasset et liv på og under vann, og den største av dem, keiserpingvinen, kan dykke ned til 2 300 m på jakt etter mat. Blant stormfuglene finner man albatrossene, lirene og petrellene. I motsetning til pingvinene, er de meget godt tilpasset et liv «på vingene». De streifer over store havområder på leting etter mat, som de henter fra eller like under havoverflaten. Blant pelikanfuglene finner man også meget gode flygere som havsulene og pelikanene. Hit hører også skarvene, som både er dyktige flygere og dykkere. Den fjerde gruppen er meget samfengt, og spenner fra de lette, grasiøse ternene Den nå utdødde geirfuglen var den største, kjente alkefugl og kunne ikke fly. Den var en meget dyktig svømmer. Selv om geirfugler og pingviner lignet veldig i utseende og adferd, var de ikke i slekt. En slik utvikling blant forskjellige dyregrupper kalles for parallell evolusjon. Geirfuglen vist her er en rekonstruksjon laget i 1980 av Karsten Felsted ved Tromsø Museum. som flyr fra pol til pol, til de tyngre (men like grasiøse) alkefuglene som er nesten like utpregede dykkere som pingvinene. Og her må vi ikke glemme geirfuglen, den største av alle alkefuglene, som var den nordlige halvkules svar på pingvinene. At to fjerntbeslektede dyregrupper utvikler seg i samme retning slik som alkefuglene og pingvinene har gjort er et godt eksempel på det man kaller parallell evolusjon. Grovt sett fordeler sjøfuglene seg over kloden i samsvar med måten de skaffer maten på. I nord og sør lever de fleste dykkende sjøfugl pingvinene i Sørishavet og alkefugl i det nordlige Stillehavet og Atlanterhavet. I disse områdene finner vi de store bestandene 5
av krepsdyr som krill og raudåte eller av små stimfisk som sild, lodde, tobis, polartorsk m.m.. Stimene har en ganske forutsigbar utbredelse, og alkefuglene har mulighet å følge dem gjennom året. I tropeområdene, og i havene mellom Antarktis og Ekvator derimot, er maten mye mer spredt og uforutsigbar, og der finner vi de mest utpregete flygerne, som albatrossene og petrellene. De flyr og seiler over store områder, og utnytter de nesten konstante vindene mellom 40 og 60 S på leiting etter mat, noe som ville ha vært umulig for en pingvin eller alkefugl. Deres utpregete flygeegenskaper gir dem mulighet til å kunne hekke på de små, isolerte øyene midt i de svære havområdene og samtidig finne nok mat til seg selv og ungene. I Nord-Atlanteren er betingelsene i havet spesielt gunstig for sjøfugl, og langs norskekysten og i Barentshavet er det en rik tilgang på mat og hekkeplasser. Følgelig er den norske sjøfuglbestanden en av de største i Nord-Atlanteren, og Norge har et betydelig ansvar for mange arter som hekker i denne delen av verden. Salt og vann Felles for alle sjøfugler er et behov for å kvitte seg med salt som de inntar med maten. Dette gjør de gjennom en saltkjertel. Den sitter i hodet, og skiller ut en saltoppløsning som renner ut gjennom nebbet. Et annet fellestrekk, som de deler med de fleste landfugler, er en vanntett fjærdrakt. Fjærdrakten hos sjøfugl er imidlertid mye tettere enn hos landfugl. Den er todelt, med et lag med kraftige dekkfjær ytterst som holder vannet ute, og et tett underlag av dunfjær som holder varmen inne. For å holde fjærdrakten vanntett, «smøres» det ytterste laget inn med en olje, som fuglene henter fra en kjertel like over haleroten. Hos skarv er fjærdrakten imidlertid litt spesiell i og med at den slipper inn vann samtidig som den oppretthoder et tynt isolerende luftlag innerst mot kroppen. På denne måten slipper en dykkende skarv å måtte motarbeide oppdriften som et tykt luftlag ville ha gitt. Ulempen er at de må inn til land med jevne mellomrom for å tørke fjærdrakten før neste runde på sjøen. I forhold til mange landfugler, er fjærdrakten hos sjøfugler lite fargerik, som oftest grå, svart og/eller hvit. Hvis sjøfuglene har farge, er det oftest begrenset til føttene eller nebbet. Noen har fargerike pyntefjær ved ansiktet. Det antas at fargemønsteret med en mørk rygg og en hvit underside virker som kamuflasje, som gjør det vanskelig for en fiende å se dem ovenfra mot sjøens 6 Albatrosser er store stormfugler, og har fugleverdens største vingespenn (opptil 3,5 meter hos vandrealbatross). De utnytter vinden optimalt og kan seile i timevis uten vingeslag. Nesten alle albatrosser lever på den sørlige jordhalvkule. De lever hovedsakelig av blekksprut som de fanger i havoverflaten. Bildet er av en kongealbatross som hekker på øyene sør for New Zealand. Foto: Rob Barrett.
mørke overflate og vanskelig for fisk og andre byttedyr å se dem nedenfra mot lyset fra himmelen. Fotos: Rob Barrett. Et langt liv Selv om sjøfugl samler seg for å hekke i nærheten av havområder hvor det tradisjonelt er store forekomster av byttedyr, er det ingen garanti for at byttedyrene er like lett tilgjengelig hvert år. En svikt i matforsyningen kan føre til at de voksne enten lar være å hekke, eller må forlate kolonien før eggene er klekt eller ungene er utvokst, slik at ingen eller få unger blir produsert eller overlever det året. For å kunne bøte på slike «svartår» har sjøfuglene en spesiell livsstrategi som er helt annerledes enn for de fleste landfuglene. Sjøfugl har en høy levealder (fra 15 50 år) og produserer veldig få unger hvert år. Mange arter legger kun ett egg, og noen Øverst: Når skarven dykker slipper den litt vann inn i fjærdrakten, og dermed blir det mindre luft og mindre oppdrift under dykking. Etter en tid på og under vann må skarven inn til land for å tørke vingene. Nederst: Det er som oftest svært vanskelig å skille kjønnene hos sjøfugl. Den gjøres enten ved å måle størrelsen på individene fordi hannene er en smule større enn hunnene, eller ved å undersøke DNA i en liten blodprøve. Mange par holder sammen i flere år på rad. Bildet er av et krykkjepar som forsterker båndene med et fellesskrik. 7
8 albatrosser har en så lang hekkeperiode at dette gjøres kun annet hvert år. Dødeligheten hos ungfugl er ofte stor, og de som overlever er ikke kjønnsmodne før de er 4 5, ja opp til 10 år gamle (som for eksempel hos havhest). På denne måten gjør det ingenting om de ikke får fram unger i en eller flere hekkesesonger. De kan alltids prøve igjen året etter, og har mange år å gjøre det på. Som vi vil se senere i dette heftet, har dette stor betydning for hvordan og hvorfor sjøfuglbestandene svinger så mye som de gjør i Norge. Hvorfor hekke i kolonier? Mer enn 90 % av sjøfuglene hekker i kolonier, som varierer i størrelse, fra noen titalls til mange hundre tusen reir. I de fleste kolonier hekker flere arter side om side, dog i hver sin del av fjellet. I Norge hekker krykkjene i de bratteste partiene, lomvi på brede hyller, lunde i gressbakken på toppen (eller sjeldnere ved foten) av fjellet og toppskarven i storsteinet ur eller tilsvarende hulrom. Når en sjøfugl først har begynt å hekke i en koloni, er den ganske trofast mot stedet, og vender gjerne tilbake til det samme reiret år etter år. Ikke nok med det, de er også trofaste mot hverandre, og vil ofte hekke med samme make i mange år. Når ungene er gamle nok til å hekke, kommer de ofte tilbake til den samme kolonien hvor de ble klekt. Koloniene er ofte i bratte fjellsider eller på isolerte holmer og øyer, hvor firbeinte rovdyr får store problemer med å komme til. Fordi mange sjøfuglarter er så godt tilpasset et liv på sjøen, er de meget klumsete når de beveger seg på land. Dermed blir plassering av koloniene på de ytterste, vindfulle oddene og på høye fjell avgjørende for at fuglene skal kunne lette fra bakken. De fleste koloniene er i nærheten av rike fiskeplasser slik at foreldrene har kort vei å fly for å hente mat. Når så mange fugler er samlet på et sted, har de mulighet til å «vise» hverandre hvor maten befinner seg til en hver tid. Andre fordeler av å hekke i en koloni er både de sosiale påvirkningene og den beskyttelsen fuglene kan gi hverandre ved å hekke tett sammen. Utenom hekketiden er sjøfuglene ofte langt borte fra koloniene på leiting etter mat. I Nord-Norge er det først i mars og april at de begynner å samle seg utenfor fuglefjellene, og tidlig i april begynner de å fly opp i fjellsidene og forberede seg til hekkesesongen. Først er det bare korte besøk, men de blir lengre og lengre for hver dag. I kolonien etablerer de seg og forsvarer reirplassen (ofte den samme som året før), og når det er nødvendig, bygger de på de gamle reirene. Krykkjene limer reirene på smale utspring i fjellsiden, mens lundefuglene graver og rydder tunneler i bakken, hvor de senere legger egg. Det er en tid med stadig krangling og konkurranse om de beste reirplassene, både mellom fugler av samme art og mellom artene. Fra egglegging til ungene drar Her nord begynner svartbak og storskarv normalt å legge egg i slutten av april, mens de øvrige artene starter i mai. Hvis vinteren har vært hard kan imidlertid lunden få problemer med å rydde hulene for is og snø, og må dermed utsette egglegging til juni. Også hvis det er lite mat å finne, må eggleggingen vente. Alke, lomvi og lunde legger ett egg, måsene fra ett til tre, og skarvene tre til fem. Sjøfuglegg er forholdsvis store, og hos alkefugl utgjør de ca. 10 % av kroppsvekten. Hos krykkje er de enda større, og et kull på 2 3 egg tilsvarer en tredjedel av kroppsvekten. God mattilgang er dermed en betingelse for en vellykket egglegging. Eggene ruges uavbrutt hos de fleste artene, og begge partene deltar likt med «vaktskifter» en til flere ganger i døgnet. Rugeperioden varierer fra art til art, fra 27 dager for krykkje og andre måser, 40 dager for lunde og opp til 50 dager for havhest. Mange egg går tapt i denne perioden, enten faller de utfor reiret eller blir tatt av kråker, ravn eller store måser. I juni klekkes de første ungene, og en meget travel tid for foreldrene begynner. Ved klekking kan ungene til noen arter (krykkje, lomvi, alke, lunde) stå på egne bein, og er dekket av et tykt og isolerende dunlag. Derimot er nyklekte unger av havsule og skarv små, nakne og hjelpeløse, og de må ruges videre
Fotos: Rob Barrett. inntil de klarer å holde varmen selv. Igjen deltar begge foreldre i pass av ungene, og mens den ene ruger eller passer ungen er den andre ute for å skaffe mat til seg selv og til ungen. Bare lundeungene, som sitter godt beskyttet i hulene sine, klarer seg alene i reiret, og etter en uke kan begge foreldre delta i matsanking samtidig. Ungene mates flere ganger om dagen, stort sett av fersk fisk. Ungene til måsene og skarvene får et oppgulp av halvfordøyd mat, mens alke-, lomvi- og lundeunger blir tilbydd en eller flere små, hele fisk. Ungene eter mye og vokser fort, og foreldrene er i konstant arbeid gjennom hele oppvekstperioden. I løpet av sommeren kan de voksne tape opp til 13 % av kroppsvekten en skikkelig slankekur altså! Hvor lenge ungene oppholder seg i reiret varierer fra art til art. De fleste blir der inntil de er store nok til å fly derfra (seks uker hos krykkje og lunde, 13 uker hos Øverst: De forskjellige artene av sjøfugl deler fuglefjell pent i mellom seg. Her ser vi lundene øverst utenfor hulene sine i torven, lomvi i ur og på brede fjellhyller, og nederst til venstre krykkje som klamrer seg fast på smale utspring. Nederst: Etter en hektisk feltsesong blant tusenvis av bråkete sjøfugl er det rart å oppsøke kolonien noen uker senere og oppleve stillheten. Kun noen få etternølere er igjen på reirplassene for å gjøre seg klare til å tilbringe høsten og vinteren ute på det åpne havet. 9
havsule), men alke- og lomviunger forlater reiret allerede etter bare tre uker. De hopper ned fra fjellet for å fortsette oppveksten ute på havet sammen med faren. Da er de bare en fjerdedel så stor som de voksne, og det er ennå lenge før de kan fly. Felles for alkefuglene er at de forsvinner fra kolonien og svømmer ut til havs så snart eller like etter at ungene hopper ned fra reiret. Hos skarvene og måsene, inkl. krykkje kan ungene fortsette å tigge mat fra foreldrene i flere uker i kolonien etter at ungene har forlatt reiret. Men etter hvert forlater også de kolonien, og ved utgangen av august eller midt i september er det stillhet i fjellet. Bare lukten henger igjen. Forfatteren: Rob Barrett, Førsteamanuensis ved Naturhistorisk seksjon, Tromsø Museum Universitetsmuseet. Marinbiolog og sjøfuglforsker. E-post: Rob.Barrett@uit.no Adresse: Tromsø Museum Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. 10 Mens de fleste sjøfugl mater ungene på reiret inntil de er store og flyvedyktige, hopper ungene av lomvi (her), polarlomvi og alke ned fra reiret kun tre uker gamle, og fortsetter oppveksten ute på havet sammen med faren. Foto: Rob Barrett.